5 Hjemmel til å fastsette en egen kapitaliseringsrente når midlene skal forvaltes etter vergemålsloven

5.1 Gjeldende rett

Det følger av vergemålsloven § 48 at finansielle eiendeler som eies av personer under vergemål, som hovedregel skal forvaltes av fylkesmannen, som er lokal vergemålsmyndighet. En person som er satt under vergemål, men ikke er fratatt sin rettslige handleevne, må imidlertid samtykke til slik forvaltning med mindre vedkommende ikke er i stand til å forstå hva et samtykke innebærer. Med finansielle eiendeler menes penger, bankinnskudd, andre pengekrav, andeler i selskap med begrenset ansvar,​ livspoliser og finansielle instrumenter.

Vergemålsloven § 51 første ledd bestemmer at finansielle eiendeler som skal forvaltes av fylkesmannen, skal plasseres som bankinnskudd på individuelle konti i bank. Er beløpet så stort at det overstiger innskuddsgarantien, skal det fordeles på flere banker, jf. vergemålsforskriften § 25 annet ledd. Etter vergemålsloven § 51 annet ledd skal den sentrale vergemålsmyndigheten, det vil si Statens sivilrettsforvaltning, forhandle om innskuddsvilkår og fastsette hvilke finansinstitusjoner som kan benyttes for innskuddsformål. Det fremgår av Ot.prp. nr. 110 (2008–2009) Om lov om vergemål (vergemålsloven) side 111–112 at man på den måten mente å kunne oppnå bedre rentebetingelser enn med den tidligere desentraliserte forvaltningsordningen.

Plasseringsalternativene for personer som får sine finansielle eiendeler forvaltet med hjemmel i vergemålsloven, begrenses etter dette av loven. Spørsmålet blir da hvilken betydning dette bør ha for kapitaliseringsrenten.

Et av hovedspørsmålene i Rt. 2014 side 1203 var om den alminnelige kapitaliseringsrenten kunne benyttes i saken når denne renten bygger på forutsetninger om investeringsvalg som en person under vergemål ikke har. Høyesteretts flertall kom til at det ikke var grunnlag for å fastsette en egen kapitaliseringsrente når midlene skal forvaltes av fylkesmannen som vergemålsmyndighet. Førstvoterende begrunnet dette for det første med at den generelle kapitaliseringsrenten er ment å være nettopp det – generell, og uttalte videre i avsnittene 113 til 115:

«Forutsetningen er altså at den skal komme til anvendelse også i saker hvor konkrete omstendigheter tilsier at man neppe vil oppnå en realavkastning på – om mitt syn legges til grunn – fire prosent. For den enkelte skadelidte vil det være en mager trøst at begrensningene er av faktisk snarere enn rettslig art. Omvendt forutsettes denne renten å gjelde selv om forholdene i saken skulle tilsi høyere realavkastning, noe som skadevolder eller dennes forsikringsselskap i så fall kunne ha påberopt seg.

Det bærende hensynet bak dette er forutberegnelighet: Dette gir en enkel regel som legger forholdene til rette for minnelige løsninger, og forebygger konflikt. Dette hensynet gjør seg gjeldende med særlig tyngde innen erstatningsretten.

Jeg har derfor vanskelig for å se at det i erstatningssaker bør åpnes for konkrete unntak i enkeltsaker.»

Førstvoterende uttalte deretter at en kapitaliseringsrente som skulle gjelde nokså generelt for erstatningsbeløp som skal forvaltes av fylkesmannen som vergemålsmyndighet, er mindre problematisk i så måte. Deretter konkluderte førstvoterende likevel slik i avsnittene 121–123:

«Både de avgrensningsspørsmålene som oppstår, og de rimelighetsvurderingene som man må ta standpunkt til, tilsier etter mitt syn at det må bli opp til lovgiver å ta stilling til om det bør gjelde en egen kapitaliseringsrente for midler som fylkesmannen forvalter i henhold til vergemålsloven.

I likhet med det som gjelder for andre skadelidte, måtte man vel for øvrig også i disse tilfellene ta hensyn til at det kan være fornuftig å bruke noe av erstatningen til å unngå eller redusere lånefinansieringen av bolig. Det gjelder enten den skadelidte kan bo der selv, eller boligen brukes som investeringsobjekt. Vergemålsloven § 49 første ledd gir fylkesmannen anledning til å gjøre unntak fra hovedregelen om plassering av finansielle midler i bank i slike tilfelle. Det tilsier at en kapitaliseringsrente som skulle gjelde mer generelt i vergemålstilfellene, måtte bli noe høyere enn forventet realavkastning av bankinnskudd isolert sett skulle tilsi. Også dette er med på å redusere den urimelighet man eventuelt måtte se i at den generelle kapitaliseringsrenten gjelder også her.

Jeg er etter dette kommet til at det ikke her bør fastsettes en særskilt kapitaliseringsrente for midler som forvaltes av fylkesmannen som vergemålsmyndighet. Det innebærer at den generelle kapitaliseringsrenten vil gjelde også her.»

Mindretallet mente på sin side at det skulle legges til grunn en egen, lavere standardrente for tilfeller der den skadelidtes midler skal forvaltes etter reglene i vergemålsloven. Mindretallet tok utgangspunkt i grunnprinsippet om retten til full erstatning i skadeserstatningsloven § 3-1. Det ble deretter pekt på at valg av kapitaliseringsrente er et utslag av tapsbegrensningsplikten:

«For meg er det et viktig utgangspunkt at en rettslig plikt som tapsbegrensningsplikten, ikke bør rekke lenger enn den rettslige tapsbegrensningsmuligheten. I motsatt fall vil den skadelidte ikke få full erstatning.»

5.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet en regel om at det kan fastsettes en egen rente for tilfeller der erstatningen fullt ut eller delvis skal plasseres som bankinnskudd etter vergemålsloven § 51 første ledd.

Forslaget var begrunnet i at for midler som forvaltes etter reglene i vergemålsloven, begrenses plasseringsalternativene av loven. Det ble pekt på grunnprinsippet om full erstatning i skadeserstatningsloven § 3-1, og på at den skadelidtes tapsbegrensningsplikt ikke bør rekke lenger enn den muligheten den skadelidte har til å begrense tapet.

5.3 Høringsinstansenes syn

Kontoret for voldsoffererstatning, Statens sivilrettsforvaltning, Advokatforeningen, Finans Norge, Landsorganisasjonen i Norge, Norges Bondelag, Norsk pasientskadeerstatning, Norsk Sykepleierforbund og Personskadeforbundet LTN har uttrykt støtte og/eller forståelse for forslaget om å åpne for at det kan fastsette en egen kapitaliseringsrente for vergemålstifellene.

Ingen av høringsinstansene har uttrykt at de er uenige i forslaget. Noen av høringsinstansene har imidlertid tatt til orde for visse nyanseringer. Kontoret for voldsoffererstatning uttaler blant annet:

«På bakgrunn av mindretallets votum i Rt. 2014 s. 1203 ber vi imidlertid om en vurdering av om den særskilte renten skal gjelde både for de som er underlagt tvungen forvaltning av sine finansielle midler, og de som har samtykket til dette, jf. avsnitt 167–169. For å hindre omgåelse av regelverket er KFV av den oppfatning at den særskilte renten burde begrenses til personer som ikke selv har samtykket til at vergemålsmyndigheten skal forvalte midlene sine.

Videre anser KFV at skadelidtes mulighet for tapsbegrensning stiller seg noe annerledes avhengig av om vergemålet er fastsatt etter vergemålsloven § 2 første ledd bokstav a eller bokstav b. Forutsetningsvis vil personer over 18 år som det er vedtatt vergemål for (bokstav b), i flesteparten av sakene være under vergemål for det vesentlige av den perioden det utmåles erstatning for. Sammenligningsvis vil formodentlig skadelidte under 18 år selv forvalte erstatningen etter fylte 18 år. For personer som er under vergemål etter bokstav a vil tapsbegrensningsplikten dermed tilsi en mer aktiv forvaltning av erstatningen etter fylte 18 år. På bakgrunn av dette ber vi departementet om å vurdere om den særskilt fastsatte renten for personer som er under vergemål i slike tilfeller kun skal gjelde fram til fylte 18 år, og at den alminnelig gjeldende kapitaliseringsrenten trer inn etter dette, såfremt det ikke er sannsynlig at personen vil fortsette å være under vergemål etter fylte 18 år.»

Personskadeforbundet LTN uttaler:

«Vi deler departementets oppfatning av at det bør gis hjemmel for å fastsette en egen rente i vergemålstilfellene. Behovet er særlig stort hvis den alminnelige forskriftsfastsatte kapitaliseringsrenten skal basere seg på den risikoprofilen Høyesterett la til grunn i Kreutzerdommen.

Realiteten i denne risikoprofilen er at skadelidte pålegges å ta en økonomisk risiko for å spare penger for skadevolder. Dette er uforenlig med vergemålslovens system. I den grad risikoprofilen ved fastsettelsen av den alminnelige kapitaliseringsrenten reduseres slik vi mener det bør gjøres jf. nedenfor, vil det på den annen side ikke være noe særlig behov for en særskilt vergemålsrente. I og med at det først skal tas stilling til risikoprofilen ved den nærmere utformingen av forskriften er det imidlertid viktig at det i loven gis en særlig hjemmel for en egen vergemålsrente, og så får en vurdere behovet for at hjemmelen benyttes i det videre forskriftsarbeidet.»

5.4 Departementets vurdering

Departementet følger opp forslaget i høringsnotatet om å gi en hjemmel til å kunne fastsette en egen kapitaliseringsrente for vergemålstilfeller. I § 3-9 nytt annet ledd tredje punktum foreslås etter dette en bestemmelse om at det kan fastsettes en egen kapitaliseringsrente som kan anvendes i tilfeller der erstatningen fullt ut eller delvis skal plasseres som bankinnskudd etter vergemålsloven § 51 første ledd.

Departementet foreslår at en slik eventuell særskilt rente for vergemålstilfeller ikke automatisk skal benyttes i alle saker der den skadelidte er under vergemål, men at det skal være opp til retten å vurdere konkret i den enkelte saken om det er den særskilte renten for vergemålstilfeller som skal benyttes.

Departementet har med forslaget søkt å finne en balanse mellom på den ene siden ønsket om å etablere en forutberegnelig, enkel og tvistedempende regulering av kapitaliseringsrenten, og på den andre siden hensynet til prinsippet om den skadelidtes rett til full erstatning. Det har også vært prinsipielt førende for departementet at tapsbegrensningsplikten ikke bør rekke lenger enn tapsbegrensningsmuligheten, jf. mindretallets uttalelse om dette i dommen inntatt i Rt. 2014 side 1203 som er gjengitt i punkt 5.1. Som det fremgår av punkt 3.4.2, mener departementet det kan være grunn til å senke forventningene til investeringsrisiko noe sammenlignet med det den nevnte dommen i Rt. 2014 side 1203 gir uttrykk for. Departementet legger likevel til grunn at det ved fastsettelsen av den generelle kapitaliseringsrenten skal forutsettes en risikoprofil som ligger over innskudd på individuelle konti i bank. Behovet for en særskilt kapitaliseringsrente for vergemålstilfeller vil med dette i praksis bli noe mindre, men det vil fortsatt kunne være et slikt behov.

Departementet foreslår som nevnt ikke at en eventuell særskilt kapitaliseringsrente for vergemålstilfeller automatisk skal benyttes i alle saker der den skadelidte er under vergemål. Om denne renten skal benyttes, må vurderes konkret i den enkelte saken, og vurderingstemaet vil være om det er den alminnelige eller den særskilte kapitaliseringsrenten som samlet sett i størst grad vil føre til at den skadelidte mottar full erstatning, men heller ikke mer enn dette. Departementets forslag går dessuten ut på at dette ikke skal være et enten-eller-valg. En standardrente er kun et hjelpemiddel til å fastsette full erstatning. Om rettsanvenderen kommer til at full erstatning best vil sikres gjennom at en andel av beløpet kapitaliseres etter den generelle renten, og en annen andel etter den særskilte renten for vergemålstilfeller, vil det være mulig. Dette kan for eksempel være aktuelt i et tilfelle der det fremstår som sannsynlig at halvparten av beløpet vil bli investert i bolig i sentrale strøk, mens den andre halvparten vil forvaltes som innskudd på vergemålskonto. Departementet ser for seg at dersom det fastsettes en særskilt kapitaliseringsrente for vergemålstilfeller, vil det i hvert fall kunne være aktuelt å benytte denne i de tilfellene der den skadelidte er fratatt den rettslige handleevnen. Finansielle eiendeler skal da forvaltes av fylkesmannen som bankinnskudd på individuelle konti i bank, og den skadelidte kan ikke selv velge en annen form for forvaltning. Adgangen til å benytte den eventuelle særskilte kapitaliseringsrenten vil imidlertid ikke være begrenset til dette. Også der den skadelidte under vergemål har samtykket til slik forvaltning, kan retten komme til at det er den særskilte kapitaliseringsrenten for vergemålstilfeller som bør benyttes. Det avgjørende vil da være om det må anses som sannsynliggjort at erstatningsbeløpet vil bli forvaltet av fylkesmannen i en lengre periode.

Når det gjelder de aller yngste skadelidte, utmåles erstatningen i samsvar med de særlige reglene i skadeserstatningsloven § 3-2 a om standardisert inntektstaperstatning til barn og forskrift gitt i medhold av denne bestemmelsen. For denne gruppen skadelidte vil en forskriftsfastsatt kapitaliseringsrente ikke være direkte relevant for fastsettelsen av inntektstapserstatningen. Dersom det i medhold av den foreslåtte lovbestemmelsen fastsettes en kapitaliseringsrente som avviker fra den gjeldende kapitaliseringsrenten, kan det imidlertid være grunn til også å vurdere reglene om standardisert inntektstaperstatning til barn.