2 Generelt om innholdet i dyrehelseforordningen

EUs nye dyrehelseregler har som formål å forebygge og bekjempe dyresykdommer hos landdyr og akvatiske dyr, samt sykdommer som kan overføres mellom dyr og mennesker. Regelverket skal styrke det forebyggende arbeidet for å redusere antall sykdomsutbrudd gjennom bedre biosikkerhetstiltak, overvåking, kunnskap og beredskap.

Dyrehelseforordningen berører flere grupper, direkte eller indirekte. Forordningen tydeliggjør ansvarsfordelingen mellom myndigheter og næringsaktører. Næringsaktører inkluderer driftsansvarlige, for eksempel bønder og driftsansvarlige for akvakulturanlegg, og andre som håndterer dyr, slik som transportører og andre fagpersoner innen dyrefag. Det inkluderer også servicefartøy i akvakultur og ulike juridiske enheter, for eksempel selskaper som har ansvar for dyr, de som driver oppsamlingssentraler, sirkus, dyrenummer eller lukkede virksomheter som for eksempel dyrehager, hesteeiere eller hestehold. Rettsakten retter seg også mot kjæledyreiere og Mattilsynet som ansvarlig myndighet på dyrehelseområdet.

Forordningen presiserer ansvaret til veterinærer og fiskehelsebiologer knyttet til forebygging og behandling av sykdom. I dyrehelseforordningen er veterinærer og fiskehelsebiologer likestilte profesjoner når det gjelder aktiviteter knyttet til akvatiske dyr, forutsatt at dette er nedfelt i den aktuelle medlemsstatens nasjonale lovgivning. Dette er en videreføring av eksisterende regelverk gjennom fiskehelsedirektivet, direktiv 2006/88/EU. Det innebærer at fiskehelsebiologer, for den aktuelle medlemsstaten, må forstås som «veterinær» for akvatiske dyr. I Norge er dette nedfelt i dyrehelsepersonelloven.

Dyrehelseforordningen omfatter:

• Prioritering og kategorisering av sykdommer

• Forebygging gjennom tidlig oppdagelse av sykdom, overvåkning og bekjempelse

• Beredskap

• Registrering m.m. og sporbarhet

• Samhandel, innførsel til EU (import) og eksport (eksport er ikke omfattet av EØS-avtalen)

• Ikke-kommersiell forflytning av kjæledyr (reglene om dette trer i ikke i kraft før i 2026)

• Nødtiltak (beskyttelsestiltak)

Dyrehelseforordningen gjelder også for animalske biprodukter, TSE (overførbare spongiforme encefalopatier) og zoonoser (sykdommer som overføres mellom dyr og mennesker), men endrer ikke det eksisterende regelverket på disse områdene.

Handels- og importkontrollsystemene dekkes ikke av dyrehelseforordningen, fordi dette er overført til den reviderte kontrollforordningen på matområdet (Europaparlamentets- og rådsforordning nr. (EU) 2017/625). Dyrehelseforordningen omfatter heller ikke generelle krav til offentlig kontroll, gebyrer, dyrevelferd, fôr, legemidler, utdanning eller autorisering av dyrehelsepersonell, da dette er områder som reguleres av annet regelverk.

Dyrehelseforordningen erstatter 40 gamle rettsakter på dyrehelseområdet, som er innlemmet i EØS-avtalen. En av disse rettsaktene er datert helt tilbake til 1964 og flere er fra 70-tallet. Landdyrhelseregelverket har vært spredt og til dels av eldre dato, og vil med dyrehelseforordningen få en bedre struktur. På fiskehelsesiden erstatter dyrehelseforordningen fiskehelsedirektivet 2006/88 og direktiv 82/894/EØF (varsling av dyresykdommer). Fiskehelsedirektivet har, som det nyeste regelverket på området, i stor grad fungert som en mal for det resterende regelverket, slik at de materielle endringene her er mindre enn på landdyr.

Kommisjonen skal utarbeide nærmere 30 underliggende rettsakter med utfyllende krav og unntak til dyrehelseforordningen før den trer i kraft 21. april 2021. Dette er et pågående arbeid. I tillegg har Kommisjonen allerede startet arbeidet med å utarbeide endringsrettsakter til disse underliggende rettsaktene. Norge har deltatt og vil fortsette å delta i arbeidsgruppene i Kommisjonen som utformer det underliggende regelverket. Når de underliggende rettsaktene er vedtatt i EU, blir de fortløpende vurdert for innlemmelse i EØS-avtalen. Det tas sikte på at det underliggende regelverket tas inn i EØS-avtalen og trer i kraft samtidig som dyrehelseforordningen.