3 Nærmere om det konkrete innholdet i dyrehelseforordningen

Dyrehelseforordningen er inndelt i følgende kapitler:

• Del I – Alminnelige regler (artiklene 1–17).

• Del II – Melding og rapportering av sykdom, overvåking, utryddelsesprogrammer, og sykdomsfri status (artiklene 18–42).

• Del III – Beredskap mot og bekjempelse av sykdom (artiklene 43–83).

• Del IV – Registering, godkjenning, sporbarhet og forflytning (artiklene 84–228).

  • Tittel/avdeling I – særlige regler for landdyr (artiklene 84–171).

  • Tittel/avdeling II – særlige regler for akvatiske dyr (artiklene 172–226).

  • Tittel/avdeling III – særlige regler for andre dyr enn de som er landdyr eller akvatiske dyr, formeringsmaterialer (avlsprodukter) og produkter av animalsk opprinnelse fra slike dyr (artiklene 227 og 228).

• Del V – Innførsel (import) til Unionen og eksport (artiklene 229–243).

• Del VI – Ikke-kommersielle forflytninger av kjæledyr til en medlemstat fra en annen medlemstat eller fra en tredjestat eller et territorium (artikkel 244–256).

• Del VII – Nødtiltak (artikkel 257–262).

• Del VIII – Felles bestemmelser (artikkel 263–269).

• Del IX – Overgangs- og sluttbestemmelser (artikkel 270–283).

• Vedleggene I – V

  • Arter av kjæledyr

  • Liste over sykdommer

  • Arter av hov og klovdyr

  • Kriterier for anvendelse av regler for forebygging og bekjempelse av sykdom

  • Sammenligningstabell (som viser hvordan gjeldende dyrehelseregelverk er blitt erstattet av AHL)

Dyrehelseforordningen oppstiller nye krav til listeføring og kategorisering av sykdommer og dyrearter, jf. forordningen del I, kapittel 2. Dette har betydning for hvordan sykdommene skal forvaltes, blant annet med spesifikke reguleringer knyttet til overvåking, bekjempelse og sykdomsfri status avhengig av sykdomskategori. Det er alvorlighetsgraden av en sykdom som bestemmer om den listeføres, og i hvilken kategori den havner. Det stilles strengest krav til tiltak for sykdommer i kategori A. Kategorien sykdommen er plassert i avgjør om den: (A) må bekjempes umiddelbart, (B) skal bekjempes, (C) kan bekjempes dersom ønskelig, (D) er gjenstand for forflytningsrestriksjoner eller (E) kun skal overvåkes.

For C-sykdommer som et land ikke har sykdomsfri status for, kan nasjonale myndigheter velge om sykdommen skal bekjempes. Dyrehelseforordningen del II, kapittel 3 stiller spesifikke krav til hvordan et utryddelsesprogram skal utformes og varigheten av et slikt program. Programmet må godkjennes av EU/ESA. Obligatoriske bekjempelsestiltak rettet mot en eller flere virksomheter fra offentlig myndigheter ved utbrudd av en C-sykdom, betinger at den eller disse virksomhetene er omfattet av et utryddelsesprogram. Tiltak som ikke betinger at det innføres et utryddelsesprogram er overvåkning, vaksinering og helt generelle biosikkerhetstiltak. Av C-sykdommene er det kun laksesykdommen infeksiøs lakseanemi (ILA) som har en viss utbredelse i Norge. Hva dette innebærer omtales nærmere under kapittelet om administrative og økonomiske konsekvenser.

I tillegg til de listeførte sykdommene som skal overvåkes, blir medlemsstatene forpliktet til å overvåke nye sykdommer som er på frammarsj på eget territorium («emerging diseases») jf. artikkel 6.

Dyrehelseforordningen tydeliggjør ansvarsforholdet mellom driftsansvarlige, dyrehelsepersonell og andre som håndterer dyr. Det stilles krav om forholdsmessig kompetanse om dyresykdommer, herunder zoonoser, antibiotikaresistens samt biosikkerhetsprinsipper, ut ifra virksomheten som drives og risikoen ved virksomheten, jf. artikkel 11 nr. 1. For landdyrsiden er det etter artikkel 25 et nytt krav til at virksomheter skal ha jevnlig dyrehelsebesøk fra veterinær. Hyppigheten vil variere etter risikoen ved virksomheten. Tettere bånd mellom dyrehelsepersonell og driftsansvarlige vil medføre at dyrehelsepersonell kan veilede driftsansvarlige for å minske sykdomsrisiko og tidligere oppdage sykdom, unngå spredning og forbedre biosikkerhetstiltakene.

Når det gjelder kravene til registrering, godkjenning, sporbarhet og forflytning, jf. forordningens del IV, er reglene i det vesentligste en videreføring fra tidligere. Nytt er at alt avlsmateriale fra visse landdyr skal merkes, også når det ikke sendes ut av landet, jf. artikkel 121. For storfe og svin er dette gjeldende rett i Norge. Videre er det gitt utvidede regler om registrering og sporing på de fleste områder. Det åpnes for at flere dyr kan registreres og spores elektronisk. Blant annet skal også alle hestehold registreres etter dyrehelseforordningen. Myndighetene vil videre bli pliktig til å holde registre over godkjente transportører og virksomheter, hvor registrene skal være offentlig tilgjengelige. Et nytt krav i forordningen er obligatoriske «on-site-visits» av myndighetene i forbindelse med godkjenning av akvakulturanlegg. Ved forflytning av landdyr er det nytt at det på noen områder gis harmoniserte regler ved forflytning innad i medlemsstaten. Videre omfatter forordningen forflytning av ville dyr. Ville dyr kan kun forflyttes dersom de ikke utgjør en risiko for spredning av visse listeførte sykdommer eller nye sykdommer, såkalte «emerging diseases», jf. artikkel 155.

Nødtiltak var tidligere regulert av kontrollforordningen, men er nå flyttet til dyrehelseforordningen del VII. Nødtiltak kan iverksettes av medlemsstater for å få kontroll på listeførte sykdommer og nye sykdommer dersom Kommisjonen ikke får utarbeidet rettsakter for å iverksette tiltakene raskt nok.