2 Nærmere om rettsakten

Krisehåndteringsdirektivet pålegger de enkelte medlemsstatene å etablere et regelverk for krisehåndtering som kan støtte opp om den finansielle stabiliteten. Regelverket skal legge til rette for at myndighetene kan forebygge og håndtere økonomiske problemer i banker, kredittforetak og visse verdipapirforetak på en hensiktsmessig måte. Regelverket skal bidra til at også større foretak kan krisehåndteres eller avvikles, uten at den finansielle stabiliteten trues, samtidig som innskudd og offentlige midler beskyttes. Statene skal utpeke en nasjonal krisehåndteringsmyndighet som er ansvarlig for å utføre visse oppgaver som følger av direktivet.

Krisehåndteringsdirektivet er bygget opp rundt tre separate faser og inneholder detaljerte regler for hver av fasene:

• 1) Beredskap og forebyggende tiltak, herunder krav om at det på forhånd skal utarbeides gjenopprettingsplaner og krisetiltaksplaner for alle foretak direktivet omfatter.

• 2) Tidlig inngripen og andre kriseforebyggende tiltak, herunder omfattende hjemler for myndighetene til å treffe nødvendige tiltak for å gjenopprette et foretaks finansielle stilling.

• 3) Krisehåndtering, herunder spesifikke krisetiltak og hjemler for myndighetene til å håndtere foretak som er blitt kriserammet, samt regler om håndtering av kontrakter og om vern av eiere, kreditorer og motparter under krisehåndteringen. Krisetiltakene inkluderer bl.a. salg av virksomhet, oppdeling av virksomhet, overføring av virksomhet til nyopprettet foretak og intern oppkapitalisering (nedskriving og konvertering av egenkapital og gjeld).

Den første delen av direktivet inneholder regler som dels skal virke forebyggende, og dels skal bidra til at foretakene og myndighetene har god beredskap for problemer som likevel kan oppstå. Direktivet stiller bl.a. krav om at alle foretak skal utarbeide gjenopprettingsplaner med konkrete og gjennomførbare tiltak for håndtering av gryende problemer i foretaket. Planene skal godkjennes av nasjonale tilsynsmyndigheter. Nasjonale krisehåndteringsmyndigheter skal utarbeide krisetiltaksplaner for finansforetak med hovedsete i hjemlandet. Planene skal sette myndighetene bedre i stand til å håndtere en mer alvorlig krise i det enkelte foretak. Et viktig element ved utarbeidelsen av disse planene er å identifisere og fjerne vesentlige hindringer for eventuell krisehåndtering eller avvikling. Krisehåndteringsmyndigheten skal i disse planene også fastsette individuelle minstekrav til summen av egenkapital og gjeldsinstrumenter som kan skrives ned og konverteres til ny egenkapital i en eventuell intern oppkapitalisering.

I delen om tidlig inngripen og andre kriseforebyggende tiltak gir direktivet regler om hvordan gryende problemer i et foretak skal håndteres. Reglene aktiveres når et foretak bryter, eller i nær fremtid sannsynligvis vil komme i brudd med, minstekrav til kapital og andre virksomhetskrav. Formålet med inngripen fra myndighetene på et tidlig stadium er å stanse forverringen av et foretaks økonomiske stilling før en kommer til et punkt hvor det ikke er noen annen utvei enn å krisehåndtere foretaket eller avvikle det.

Den tredje delen av direktivet gjelder situasjoner der et foretak blir, eller sannsynligvis vil bli, kriserammet. Direktivet inneholder et omfattende regelsett med krisetiltak og krav til hjemler som krisehåndteringsmyndigheten skal ha. Et sentralt krisetiltak er som nevnt intern oppkapitalisering («bail-in»). Dette innebærer at visse usikrede gjeldsinstrumenter kan bli skrevet ned og konvertert til ny egenkapital, etter at egenkapitalen er tapt eller skrevet ned. Formålet er å dekke tap og oppkapitalisere foretaket. Innskudd som dekkes av innskuddsgarantiordninger, skal normalt skjermes for tap, og gis etter direktivet prioritet foran andre usikrede krav. Direktivet stiller også krav til opprettelse av nasjonale finansieringsordninger, bygget opp av bidrag fra foretakene. Slike finansieringsordninger, som primært skal etableres som fond, skal bl.a. kunne brukes av myndighetene til å dekke kostnader knyttet til bruken av ulike krisetiltak, og også bl.a. til å stille garantier, yte lån eller foreta oppkjøp.

Direktivet gjør, som det fremgår av tittelen også endringer i en rekke andre rettsakter. Av disse er følgende rettsakter allerede innlemmet i EØS-avtalen; rådsdirektiv 82/891/EØF, europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/24/EF, 2002/47/EF, 2004/25/EF, 2005/56/EF, 2007/36/EF, 2011/35/EU, 2012/30/EU, og europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1093/2010 og (EU) nr. 648/2012. Europaparlaments- og rådsdirektiv 2013/36/EU, som også endres, er ennå ikke innlemmet i avtalen.

Endringene av direktiv 82/891/EØF gjelder oppdateringer av henvisninger til nytt fusjonsdirektiv. Endringene i direktiv 2002/47/EF, 2004/25/EF, 2005/56/EF, 2011/35/EU og 2012/30/EU avgrenser virkeområdet for direktivene mot krisehåndteringsdirektivet og gir nødvendige unntak fra disse direktivene der krisehåndteringsdirektivet har avvikende regulering. Videre endres direktiv 2001/24/EF slik at også visse verdipapirforetak er omfattet av dette direktivets virkeområde. I forordning 1093/2010 om opprettelse av Den europeiske banktilsynsmyndighet (EBA-forordningen) oppdateres definisjoner av kompetent myndighet mv. i tråd med direktivet, og i forordning 648/2012 om handelen med derivater (EMIR-forordningen), utvides foretakenes informasjonsplikt til myndighetene til også å gjelde krisehåndteringsmyndighetene.

Krisehåndteringsdirektivet trådte delvis i kraft i EU 1. januar 2015, og fullt ut et år senere. Europakommisjonen og EBA har gitt omfattende regler og retningslinjer som utfyller direktivet.