2 Bakgrunnen for lovforslaget
2.1 Gjeldende rett
2.1.1 Innledning
Utgangspunktet for lagmannsrettens sammensetning i sivile saker er domstolloven § 12. Supplerende regler finnes i jordskiftelova § 8-7 og i skjønnsprosessloven § 34. Hovedregelen er at retten settes sammen med tre dommere. I hvilke saker en jordskiftelagdommer kan være en av dommerne i retten, eventuelt være den eneste dommeren ved lagmannsrettens behandling, avhenger av hva slags type sak det er, og av om saken har vært behandlet i jordskifteretten eller tingretten i første instans. Reglene om dette er beskrevet i punkt 2.1.2 til 2.1.5.
2.1.2 Anke i sak behandlet av jordskifteretten
2.1.2.1 Kort historikk om ankeordningen i saker etter jordskiftelova
Avgjørelsene i jordskifterettene kan deles inn i tre hovedgrupper – rettsendrende avgjørelser (jordskiftelova kapittel 3), rettsfastsettende avgjørelser (jordskiftelova kapittel 4) og skjønn (jordskiftelova kapittel 5).
I jordskifteloven av 1979 skulle anke over rettsendrende avgjørelser behandles av jordskifteoverretten, mens anke over dom (rettsfastsettende avgjørelser), kjennelse og beslutning skulle behandles av lagmannsretten. Også begjæring om overskjønn gikk til lagmannsretten. I saker som gjaldt både rettsendrende avgjørelser og skjønn, kunne det ikke ankes over den rettsendrende avgjørelsen. Praksis etter loven viser mange eksempler på at avgjørelser ble anket til feil instans. Brukerne av domstolene anket derfor i mange tilfeller «for sikkerhets skyld» den samme avgjørelsen til både jordskifteoverretten og lagmannsretten.
Da gjeldende jordskiftelov trådte i kraft i 2016, ble jordskifteoverrettene nedlagt. All overprøving av avgjørelser fra jordskifteretten skjer i dag i lagmannsretten. Som en følge av omleggingen, var det et behov for jordskiftekompetanse også i lagmannsrettene. Med unntak av Borgarting lagmannsrett, som er unntatt fra å behandle saker fra jordskifterettene, er det derfor utnevnt en jordskiftelagdommer i hver lagmannsrett.
2.1.2.2 Avgjørelsesformene og anke
Hvis en sak er avgjort av jordskifteretten, er dommersammensetningen i lagmannsretten basert på hvilken avgjørelsesform som gjaldt for jordskifterettens avgjørelse. Avgjørelsesformene går fram av en liste i jordskiftelova § 6-23. Listen omfatter dom, kjennelse og beslutning, jordskifteavgjørelse og skjønn. Skjønnet kan enten holdes som en selvstendig sak, eller i forbindelse med en annen sak som går for jordskifteretten. I det siste tilfellet er det ofte nær sammenheng mellom skjønnet og den andre saken.
2.1.2.3 Anke over jordskifteavgjørelse
Ved anke over en jordskifteavgjørelse, følger det av jordskiftelova § 8-7 annet ledd første punktum at lagmannsretten skal settes med en jordskiftelagdommer og to jordskiftemeddommere. Førstelagmannen kan etter jordskiftelova § 8-7 annet ledd annet punktum likevel bestemme at retten kan settes med fire jordskiftemeddommere. Forutsetningen for dette er at en part krever det. Etter jordskiftelova § 8-7 annet ledd tredje punktum kan førstelagmannen som et alternativ bestemme at lagmannsretten skal settes med en jordskiftelagdommer, en lagdommer og en eller tre oppnevnte jordskiftemeddommere.
2.1.2.4 Anke over dom, kjennelse eller beslutning
Ved anke over dom, kjennelse eller beslutning fra jordskifteretten, følger det av jordskiftelova § 8-7 første ledd at lagmannsretten skal settes sammen etter regelen i domstolloven § 12.
Domstolloven § 12 første ledd fastsetter at lagmannsretten settes med tre dommere. Det følger av domstolloven § 12 annet ledd første punktum at hvor en dom, kjennelse eller beslutning er anket fra jordskifteretten, kan førstelagmannen beslutte at en av de tre dommerne skal være jordskiftelagdommer. Jordskiftelagdommeren vil i slike tilfeller være én av fagdommerne i saken. Denne sammensetningen er i noen sammenhenger omtalt som «blanda lag». I proposisjonen til jordskiftelova er det gitt uttrykk for at det ved anke fra tingretten ville være en fordel om jordskiftelagdommeren deltar, men at hensynet til en effektiv saksavvikling tilsier at det bør være mulig å sette saken uten jordskiftelagdommer, se Prop. 101 L (2012–2013) Lov om fastsetjing og endring av eigedoms- og rettshøve på fast eigedom m.m. (jordskiftelova) side 383.
2.1.2.5 Anke hvor flere avgjørelser forenes til felles behandling i samme sak
En anke kan gjelde flere avgjørelser i samme sak. Et eksempel på dette er hvor jordskifteretten avgjør en sak som gjelder tvist om grense, og hvor det både ankes over hvor grensen går (dom) og over jordskifterettens måling og merking (jordskifteavgjørelse). Førstelagmannen bestemmer i slike tilfeller om avgjørelsene skal behandles i samme ankesak jf. jordskiftelova § 8-1 sjette ledd. Muligheten for å samle flere anker til én ankebehandling, har sammenheng med ønsket om effektiv saksavvikling til beste for partene og samfunnet.
Det følger av jordskiftelova § 8-7 tredje ledd første punktum at førstelagmannen i slike tilfeller fastsetter rettens sammensetning. Hvis en av avgjørelsene som er bragt inn for lagmannsretten er en jordskifteavgjørelse, skal jordskiftelagdommeren alltid delta ved behandlingen av saken, jf. jordskiftelova § 8-7 tredje ledd annet punktum.
Bestemmelsen i § 8-7 inneholder ingen saklige begrensninger for jordskiftelagdommerens deltakelse. Det avgjørende er om avgjørelsen er avsagt av jordskifteretten. Ankene kan følgelig gjelde spørsmål innenfor jordskiftelovas saklige virkeområde, og underliggende rettsforhold som jordskifteretten har tatt stilling til i forbindelse med sin avgjørelse. Slike underliggende rettsforhold er spørsmål som ikke hører inn under jordskiftelova, for eksempel anførsler knyttet til avtaletolkning, Grunnloven eller Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK).
2.1.3 Anke over avgjørelser fra tingretten
I «andre saker som gjelder bruks- eller eiendomsrett til fast eiendom» følger det av domstolloven § 12 annet ledd annet punktum at førstelagmannen kan beslutte at én av de tre dommerne i lagmannsretten skal være en jordskiftelagdommer. Uttrykket «andre saker» tar sikte på anke over tingrettens avgjørelser. Det kan være en dom, kjennelse eller beslutning. Lagmannsretten kan i slike tilfeller settes sammen på samme måte som ved dom, kjennelse eller beslutning avgjort av jordskifteretten, se punkt 2.1.2.4.
Bestemmelsen fastsetter at jordskiftelagdommeren kan delta hvis saken gjelder bruks- eller eiendomsrett til fast eiendom. I forarbeidene til jordskiftelova, Prop. 101 L (2012–2013) side 486, er det vist til at saker som gjelder bruks- eller eiendomsrett til fast eiendom først og fremst er saker der partene kan velge å reise sak enten for jordskifteretten eller tingretten. I tillegg er det vist til at en også kan tenke seg andre saker der «tvisten primært er knytt til eigedomen, ikkje til eigartilhøvet eller til utøving av forvaltning.»
Høyesterett har behandlet spørsmålet om innholdet i uttrykket «bruks- eller eiendomsrett til fast eiendom» i domstolloven § 12 annet ledd annet punktum i flere avgjørelser, og departementet vil referere tre av dem.
HR-2019-1382-U gjaldt tvist om eiendomsrett til et kjellerareal i en flermannsbolig. Det sentrale tvistetemaet i saken gjaldt avtaletolkningen. Anken til Høyesterett ble forkastet. Ankeutvalget tok selv opp spørsmålet om lagmannsretten hadde vært lovlig sammensatt. I ankebehandlingen var lagmannsretten satt sammen med to juridiske dommere og en jordskiftelagdommer. Utvalget ga uttrykk for at domstolloven § 12 måtte tolkes på bakgrunn av at jordskifteoverrettene var opphevet, og at lagmannsretten skulle sikres jordskiftekompetanse i saker hvor det var behov for det. Utvalget uttalte videre at forarbeidene til ny jordskiftelov, Prop. 101 L (2012–2013) s. 486, tydet på at vilkårene for å sette rett med en jordskiftelagdommer er noe snevrere enn hva en isolert lesing av ordlyden i domstolloven § 12 kan gi inntrykk av. Videre viste utvalget til at den begrensede rettspraksis på området ikke trekker i noen annen retning. Ved vurderingen av om saken kunne settes med jordskiftelagdommer, la utvalget derfor til grunn at det måtte foretas en konkret vurdering av om vilkårene i domstolloven § 12 er til stede. Utvalget uttalte at det avgjørende ved denne vurderingen må være hva som er det reelle tvistetemaet i saken.
Spørsmålet om lagmannsretten var lovlig sammensatt, ble også behandlet av ankeutvalget i HR-2019-1419-U. Saken gjaldt et forvaltningsvedtak etter reindriftsloven § 60. Lagmannsretten var satt med jordskiftelagdommer, og ankeutvalget ga uttrykk for at det ikke var klart at saken gjaldt «bruks- eller eiendomsrett til fast eiendom», jf. domstolloven § 12 annet ledd annet punktum.
Høyesteretts ankeutvalg konkluderte ikke på spørsmålet om retten var lovlig sammensatt i de to sakene som er referert over siden det ikke var nærliggende at en eventuell feil kunne ha hatt betydning for avgjørelsene, jf. tvisteloven § 29-20 tredje ledd. Ankene ble forkastet.
I HR-2019-2395-A behandlet Høyesterett en sak som gjaldt gyldigheten av et vedtak om å sette et øvre reintall per siidaandel i et reinbeitedistrikt. En anførsel i saken var at lagmannsretten ikke var lovlig sammensatt. Høyesterett la til grunn at en beiterett er en bruksrett til fast eiendom, og at beiteretten tilligger siidaen. I den aktuelle saken var det imidlertid ikke tvist om siidaens beiterettigheter. Saken gjaldt fastsettelse av et øvre reintall per siidaandel i bruksreglene for siidaen. Høyesterett ga uttrykk for at uttrykket «bruks- eller eiendomsrett til fast eiendom» i domstolloven § 12 annet ledd annet punktum, ikke ga hjemmel for at jordskiftelagdommeren kan delta i slike tilfeller. Førstvoterende uttalte i avsnitt 39:
«Når det i forarbeidene trekkes frem saker som primært knytter seg til eiendommen som sådan, i motsetning til saker som knytter seg til eierforholdene eller forvaltningen, er det nærliggende å se det i sammenheng med jordskifterettens oppgaver og jordskiftedommerens bakgrunn og erfaring.»
Høyesterett ga uttrykk for at tvistetemaet gjaldt et rent lovtolkningsspørsmål som lå fjernt fra de faktiske og rettslige spørsmål som normalt behandles ved jordskifterettene. Spørsmålet saken gjaldt var gyldigheten av bruksregler som setter et øvre reintall per siidaandel. Dette spørsmålet er uttrykkelig unntatt fra jordskifterettens kompetanse, jf. jordskiftelova § 3-8 fjerde ledd annet punktum. Selv om Høyesterett mente at lagmannsretten var satt sammen feil og at det forelå en saksbehandlingsfeil, ble ikke feilen tillagt virkning. Høyesterett uttalte i den forbindelse at det ville være unødvendig og prosessøkonomisk uheldig å oppheve lagmannsrettens dom, og at saken ellers gjaldt et lovtolkningsspørsmål som Høyesterett skulle prøve fullt ut.
2.1.4 Overskjønn
2.1.4.1 Felles for overskjønn fra jordskifteretten og tingretten
Overskjønn behandles av lagmannsretten, se skjønnsprosessloven § 34. Bestemmelsen skiller ikke mellom skjønn som er behandlet i tingretten og skjønn fra jordskifteretten. Det følger av bestemmelsen at retten settes med en av rettens dommere, med mindre førstelagmannen av særlige grunner finner det nødvendig at tre dommere deltar.
En jordskiftelagdommer er en av lagmannsrettens dommere. Det innebærer at en jordskiftelagdommer kan lede overskjønnet. I forarbeidene til jordskiftelova, Prop. 101 L (2012–2013) s. 383, ble det lagt til grunn at det ikke var nødvendig å lovfeste at en jordskiftelagdommer skulle kunne holde overskjønn fordi det allerede i ordlyden til skjønnsprosessloven § 34 var åpnet for det. På bakgrunn av dette ble det heller ikke gjort endringer i reglene om overskjønn da gjeldende jordskiftelov ble vedtatt.
Overskjønnet settes også med skjønnsmedlemmer. Etter skjønnsprosessloven § 34 annet ledd skal overskjønnet ha det samme antallet skjønnsmedlemmer som behandlet skjønnet i tingretten eller i jordskifteretten. Når en part krever det og rettens leder finner det påkrevd, kan antallet skjønnsmedlemmer økes fra to til fire, eller fra fire til seks. Når tre dommere fra lagmannsretten deltar sammen med skjønnsmedlemmene, avgjør rettens leder om det skal være to eller flere skjønnsmedlemmer.
2.1.4.2 Overskjønn over skjønn fra tingretten
Boks 2.1 inneholder en liste over skjønn som behandles av tingretten.
Boks 2.1 Skjønn som holdes av tingretten
1. Lov 22. mars 2019 nr. 7 om mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen (havbunnsmineralloven) § 5-6 fastsetter at staten kan overta faste innretninger på kontinentalsokkelen. Ved overtakelse skal eventuell tvist om utstyret er forsvarlig vedlikeholdt og eventuell erstatning for mangelfullt vedlikehold avgjøres ved skjønn. Loven er Olje- og energidepartementets ansvarsområde.
2. Lov 20. desember 1996 nr. 106 om tomtefeste (tomtefestelova) inneholder flere bestemmelser som gir hjemmel for skjønn. Tomtefestelova § 15 sjette ledd gjelder regulering av festeavgift, §§ 36 annet ledd og 37 annet ledd; innløsning, § 40 annet ledd; rett og plikt til å overta hus og andre faste innretninger ved avvikling av feste og § 41 fjerde ledd gjelder fastsettelse av vederlag ved avvikling av festet. Det kan også avtales skjønn etter § 5a i forbindelse med krav om å lempe på festeavgiften der man har kommet i konflikt med reglene i § 5a første ledd. Loven er Justis- og beredskapsdepartementets ansvarsfelt.
3. Lov 22. mai 2017 nr. 29 om taubaner (taubaneloven) § 26 tredje ledd fastsetter at vederlag for skader og ulemper ved tiltak på naboeiendom eller utgifter knyttet til dette, fastsettes ved skjønn. Etter § 28 får lov 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eiendom og lov 6. april 1984 nr. 17 om vederlag ved oreigning av fast eiendom anvendelse for ekspropriasjon av nødvendig grunn og rettigheter ved anleggelse av taubane. Taubaneloven er Samferdselsdepartementets ansvarsfelt.
4. Lov 16. desember 2011 nr. 65 om næringsberedskap (næringsberedskapsloven) § 17 fastsetter at næringsdrivendes økonomiske meromkostninger eller tap ved forberedelser til og gjennomføring av særlige tiltak etter loven skal kompenseres etter bestemmelser fastsatt av Kongen. Det kan etter § 18 kreves skjønn for å fastsette slik kompensasjon. Loven er Nærings- og fiskeridepartementets ansvarsområde.
5. Lov 25. juni 2010 nr. 45 om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret (sivilbeskyttelsesloven) § 25 gir regler om rekvisisjon av eiendomsrett, bruksrett eller annen særlig rådighet over fast eiendom. Det går fram av § 27 at erstatning for avståelse, tap og utgifter i mangel av minnelighet fastsettes ved skjønn. Det kan fastsettes at skjønnet skal holdes av militære nemnder, jf. lov 29. juni 1951 nr. 19. Loven er Justis- og beredskapsdepartementets ansvarsområde.
6. Lov 5. juni 2009 nr. 35 om naturområder i Oslo og nærliggende kommuner (markaloven) § 9 femte ledd fastsetter at hvis Statsforvalteren i Oslo og Viken vedtar at offentlige myndigheter og organisasjoner gis rett til å anlegge, rydde, merke og preparere permanente stier og løyper uten samtykke fra grunneier eller fester og tiltaket volder skade, kan eier eller fester kreve erstatningsspørsmålet avgjort ved skjønn. Markaloven er Klima- og miljødepartementets ansvarsområde.
7. Lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven) § 51 fastsetter at en eier eller rettighetshaver i en eiendom som helt eller delvis blir vernet til bestemte formål har rett til erstatning fra staten for økonomisk tap. Erstatning kan tilkjennes hvis vernet vanskeliggjør igangværende bruk som for eksempel rådighetsbegrensninger som reduserer mulighetene for uttak av mineraler, gruvedrift, leting og utvinning for petroleumsvirksomhet. Også rådighetsbegrensninger knyttet til skogs- og jordbruksdrift kan vanskeliggjøre igangværende bruk. Naturmangfoldloven er Klima- og miljødepartementets ansvarsfelt.
8. Lov 19. juni 2009 nr. 101 om erverv og utvinning av mineralressurser (mineralloven) inneholder flere hjemler om at vederlag eller erstatning utmåles ved skjønn. Etter § 21 avgjøres tvist om omfanget av sikkerhetstillelse for kostnader til sikringstiltak ved skjønn. I § 32 er det fastsatt at utvinner har plikt til å betale grunneier vederlag ved overtagelse av mineralforekomst. Tvist om vederlagets størrelse avgjøres ved skjønn. § 39 gir hjemmel for ekspropriasjon av rett til å utvinne en forekomst av grunneiers mineraler. I fjerde ledd går det fram at det kan kreves nytt skjønn for fastsetting av erstatningen når det er gått ti år siden erstatningen ble fastsatt. Etter § 52 kan spørsmål om skadeserstatning på grunn, bygninger eller anlegg i forbindelse med leting avgjøres ved skjønn. Etter § 57 skal utvinner betale en årlig avgift til grunneier. Er det flere grunneiere, skal avgiften fordeles dem imellom. Tvist om beregning eller fordeling av avgiften avgjøres etter tredje ledd ved skjønn. Mineralloven er Nærings- og fiskeridepartementets ansvarsområde.
9. Lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) kapittel 15 om innløsning og erstatning, kapittel 16 om ekspropriasjon og kapittel 27 om tilknytning til infrastruktur inneholder hjemler for skjønn. Skjønnet etter §§ 27-3 og 28-3 holdes av jordskifteretten, jf. plan- og bygningsloven § 16-12 og jordskiftelova § 5-3 bokstav o. De øvrige skjønnene holdes av tingretten. Loven er Kommunal- og distriktsdepartementets ansvarsfelt.
10. Lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann (vannressursloven) inneholder flere hjemler for skjønn. Skjønn kan etter vannressursloven § 14 holdes for å fastsette tap som følge av gjenåpning av vassdrag, etter § 31 tredje ledd bokstav b fordele kostnader ved fellestiltak, etter § 35 pkt. 9 ved reetablering av vegetasjon og etter § 67 avløsning av avtale om levering av kraft. Vannressursloven er Olje- og energidepartementets ansvarsfelt.
11. Lov 23. juni 2000 nr. 56 om helsemessig og sosial beredskap (helseberedskapsloven) § 3-1 gir hjemmel for rekvisisjon av fast eiendom, rettigheter og løsøre. Det går fram av § 3-3 at erstatning for avståelse, tap og utgifter i mangel av minnelighet fastsettes ved skjønn. Kongen kan bestemme at skjønnet skal holdes av militære nemnder. Loven er Helse- og omsorgsdepartementets ansvarsområde.
12. Lov 13. juni 1997 nr. 45 om allmennaksjeselskaper (allmennaksjeloven) inneholder en rekke bestemmelser om skjønn i tilknytning til innløsning av aksjer. Andre aksjeeiere kan etter § 4-23 gjøre gjeldende forkjøpsrett når aksjeposter selges og § 4-24 gir hjemmel for at selskapet kan innløse små aksjeposter. Paragraf 4-25 gir hjemmel for at et morselskap kan overta aksjer i et datterselskap. Paragraf 13-19 gir hjemmel for at aksjeeier som har tegningsrett kan kreve rettighetene innløst av et overtagende selskap. Etter § 21-2 nr. 21 kan generalforsamlingen beslutte å innløse verdipapirer med tilhørende tegningsrettigheter. Innløsningssummen kan i alle disse tilfellene fastsettes ved skjønn. Loven er Nærings- og fiskeridepartementets ansvarsområde.
13. Lov 13. juni 1997 nr. 44 om aksjeselskaper (aksjeloven) inneholder en rekke bestemmelser om innløsning. Når styret har nektet samtykke til et aksjeerverv, kan erververen etter § 4-17 kreve innløsning. Oppnås det ikke enighet om innløsningskravet, avgjøres det ved skjønn. Ved bruk av forkjøpsrett etter § 4-22, kan innløsningssummen iht. § 4-23 fastsettes ved skjønn. Ved tvungen overføring og utløsning, kan innløsningssummen etter § 4-26 fastsettes ved skjønn. Paragraf 13-18 gir hjemmel for at aksjeeier som har tegningsrett kan kreve rettighetene innløst av et overtagende selskap. Loven er Nærings- og fiskeridepartementets ansvarsområde.
14. Lov 29. november 1996 nr. 72 om petroleumsvirksomhet (petroleumsloven) § 5-6 fastsetter at staten kan overta faste innretninger. Kongen bestemmer om og i hvilken utstrekning det skal betales vederlag. Ved overtakelse skal eventuell tvist om utstyret er forsvarlig vedlikeholdt og eventuell erstatning for mangelfullt vedlikehold avgjøres ved skjønn. Loven er Olje- og energidepartementets ansvarsområde.
15. Lov 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten (sjøloven) kapittel 18 III (§§ 487-492) gjelder sjørettskjønn. Skjønnet gjelder blant annet verdsettelse av skip og last, og vurdering av eventuelle reparasjonskostnader. Loven er Justis- og beredskapsdepartementets ansvarsområde.
16. Lov 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart (luftfartsloven) § 7-18 fastsetter at saker om erstatning for rådighetsinnskrenkninger i fast eiendom eller rettigheter til fast eiendom etter § 7-17, avgjøres ved skjønn. Verdsetting i forbindelse med hel eller delvis innløsning av anlegg og rettigheter til en landingsplass til allmenn bruk skal også skje ved skjønn, se § 7-8. Luftfartsloven er Samferdselsdepartementets ansvarsfelt.
17. Lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk mv. (lakse- og innlandsfiskloven) § 27 fastsetter at eieren kan pålegges å leie bort eller selge fiskekort. Erstatning for tap som følge av et slikt vedtak kan avgjøres ved skjønn. Loven er Klima- og miljødepartementets ansvarsfelt.
18. Lov 19. juni 1992 nr. 59 om bygdeallmenninger (bygdeallmenningsloven) har flere bestemmelser om skjønn knyttet til beitebruk, utvising, feste og bruk av seter, og utvising av dyrkingsjord, se § 6-11, jf. § 6-1 annet ledd, § 6-2, § 6-4 annet ledd, § 6-10 første ledd og § 6-8 første ledd annet punktum. Det er bruksberettigede i allmenningen som kan kreve skjønn. Bygdeallmenningsloven er Landbruks- og matdepartementets ansvarsfelt.
19. Lov 29. juni 1990 nr. 50 om produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi m.m. (energiloven). Det kan etter § 4-9 gjennomføres ekspropriasjon av anlegg i transmisjonsnett. Gjennomføringen av ekspropriasjonen forutsetter at det foreligger rettskraftig skjønn. Energiloven er Olje- og energidepartementets ansvarsområde.
20. Lov 21. desember 1984 nr. 101 om reindrift i kommunene Meldal, Midtre Gauldal, Oppdal, Rennebu, Rindal, Sunndal og Surnadal (Trollheimenloven) § 3 gjelder skjønn i forbindelse med avståelse av rett til å utøve reindrift i bestemte kommuner. Trollheimenloven er Landbruks- og matdepartementets ansvarsområde.
21. Lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven) har bestemmelser om skjønn i § 17 (innløsning av fast eiendom) og § 22 (merkostnader ved tilknytning til andre enn eiere av avløpsanlegget). Forurensningsloven er Klima- og miljødepartementets ansvarsområde.
22. Lov 29. mai 1981 nr. 38 om jakt og fangst av vilt (viltloven) § 36 fastsetter at grunneiere kan pålegges å utstede jaktkort. Hvis en rettighetshaver lider tap som følge av pålegget, kan rettighetshaveren kreve skjønn for å få fastsatt sitt økonomiske tap. Viltloven § 36 er Landbruks- og matdepartementets ansvarsområde.
23. Lov 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner (kulturminneloven) inneholder flere bestemmelser som henviser til skjønn. Det er § 11 som gjelder erstatning for skade ved registreringer, § 12 som gjelder verdsetting av løse kulturminner som eksproprieres og § 26 om forhåndsskjønn for å fastsette om fredning av område rundt et fredet kulturminne eller fredning av kulturmiljø utløser erstatning. Skjønnet skal også utmåle eventuell erstatning. Skjønnet etter § 11 er etter gjeldende regler lagt til jordskifteretten. Se § 11 annet ledd annet punktum og jordskiftelova § 5-3 bokstav h. De øvrige skjønnene ligger til tingretten. Kulturminneloven er Klima- og miljødepartementets ansvarsområde.
24. Lov 29. april 1977 nr. 34 om kommunal forkjøpsrett til leiegårder § 7 fastsetter at kommunen kan gjøre gjeldende forkjøpsrett hvis en leiegård overdras. Kommer partene ikke til enighet om blant annet leiegårdens verdi, hvilke rettigheter som følger med ervervet eller om verdsettingen av naturalytelser som måtte være avtalt, avgjøres tvisten ved skjønn, se niende ledd. Loven er Kommunal- og distriktsdepartementets ansvarsområde.
25. Lov 6. juni 1975 nr. 31 om utnytting av rettar og lunnende m.m. i statsallmenningane (fjellova). Loven inneholder flere bestemmelser om skjønn, se § 2 tredje ledd som gjelder eiendom som mister allmenningsrett, § 9 som gjelder tvist mellom allmenningsstyret og fjellstyret om allmenningsbruken, § 12 første ledd som gjelder skadeserstatning for bruksberettigede på grunn av grunndisponering, § 15 fjerde ledd som gjelder tvist om beite vil føre til skade for bruksberettigede, § 17 annet ledd om utmåling av skadeserstatning på grunn av tamreindrift, § 18 fjerde ledd som gjelder tvist om vilkårene for utvising foreligger og § 21 fjerde ledd som gjelder tvist om utvising av seter eller dyrkingsjord. Fjellova er Landbruks- og matdepartementets ansvarsområde.
26. Lov 28. juni 1974 nr. 58 om odelsretten og åsetesretten (odelslova) § 6 fastsetter at avgjørelsen av om en eiendom er odlingsjord avgjøres ved skjønn. Når retten fastsetter odelstakst i forbindelse med odelsløsning, jf. § 49, fastsettes taksten etter reglene om skjønn jf. § 66. Odelslova er Landbruks- og matdepartementets og Justis- og beredskapsdepartementets ansvarsområde.
27. Lov 18. juni 1965 nr. 4 om vegtrafikk (vegtrafikkloven) § 5 tredje ledd fastsetter at det skal ytes erstatning fastsatt ved skjønn for eventuell skade og ulempe ved plassering av trafikkskilt m.m. Vegtrafikkloven tilhører Samferdselsdepartementets ansvarsområde.
28. Lov 18. juni 1965 nr. 6 om sameige (sameigelova) § 14 fastsetter at bruksdeling mellom sameierne avgjøres ved skjønn. Sameigelova er Justis- og beredskapsdepartementets ansvarsområde.
29. Lov 21. juni 1963 nr. 23 om vegar (veglova) inneholder en rekke hjemler for skjønn som etter § 60 er lagt til tingretten. Etter § 8 tredje ledd kan eiere av naboeiendom mot vederlag fastsatt ved skjønn kreve utlagt til seg et veiareal hvis vegen nedlegges. Etter § 26 kan private ved å yte tilskudd til nybygg eller opprusting av veg påvirke offentlige myndigheter til å gjennomføre prosjekter som ellers ikke ville ha startet opp. I slike tilfeller kan private som har interesse av vegen pålegges et tvungent tilskudd. Spørsmålet om hvem som har interesse av vegen fastsettes ved skjønn. Det samme gjør avgjørelser om fordelingen av eventuelt tvungent tilskudd. Det følger av § 31 annet og tredje ledd at vederlag for eventuelle skader og ulemper som følger av vegmyndighetenes påbud om å fjerne trær og busker mv. fastsettes ved skjønn. Etter § 37 kan eldre byggverk og andre innretninger kreves fjernet eller flyttet mot vederlag fastsatt i skjønn. Veglova § 44 tredje, fjerde og femte ledd fastsetter at krav om vederlag for utgifter til gjerdehold eller flytting av gjerde fastsettes ved skjønn. Etter § 48 tredje ledd kan utgifter som følge av krav om å fjerne ferist eller grind dekkes etter skjønn. Både §§ 50 og 51 gir hjemmel for ekspropriasjon mot vederlag fastsatt i skjønn. Veglova er Samferdselsdepartementets ansvarsområde.
30. Lov 16. juni 1961 nr. 15 om rettshøve mellom grannar (grannelova) § 7 inneholder regler om skjønn for å ta stilling til skadeserstatning, forebyggende tiltak i tilknytning til graving mv., og fordeling av kostnader. Grannelova er Justis- og beredskapsdepartementets ansvarsområde.
31. Lov 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eigedom (oreigningslova) § 17 henviser til § 2 og omtaler hvilke skjønn som holdes av tingretten og hvilke skjønn som holdes av jordskifteretten i forbindelse med oreigningsinngrep etter loven. Listen i oreigningslova over hjemler hvor skjønnet i dag ligger til tingretten er knyttet til ulike ekspropriasjonsformål. Ekspropriasjonsformål der skjønnet ligger til tingretten er ekspropriasjon til universitet og høyskole, museum, kringkasting, fengselstell, poststell, tollstell, politistell, leir for sivilarbeidere, militærstell, luftferdsle, jernbane, sporvei, kabelbane og hengebane, bilrutedrift, varmekraftverk, vindkraftverk, kraftlinjer, transformatorstasjoner og andre elektriske anlegg, tiltak som trygger at lager eller verk for drivemne ikke blir skadd eller ødelagt i ufredstid, rettslokale, kontorlokaler for det offentlige, apotek, sykehus og andre medisinal eller psykiatrisk hjem, kommunale tiltak, samvirketiltak, fiske, fangst av sjødyr, akvakultur og virksomhet forbundet med slikt medregnet undervisning, forskning og utvikling, boligbygging eller å få eier- eller bruksrett til tomt som det står hus på når huseieren ikke eier grunnen, industritiltak, hotell, herberge, matstue og lignende, stasjon som tar imot oljerester fra farkoster, atomverk, undersøkelse etter og utvinning av petroleum og drift av rørledninger for transport av petroleum og av petroleumsprodukter med anlegg og sikringsfelt som tilhører slike, kulturminnetiltak, vannforsyning og avløp, fjernvarmeanlegg, vern og kultivering av anadrome laksefisk og innlandsfisk, og tiltak for fiske og annen virksomhet i forbindelse med det, vannkraftproduksjon, tiltak for ferdsel og transport i vassdrag, enkelte andre vassdragstiltak, og skjøtsel og istandsetting til naturvernformål. Oreigningslova er Justis- og beredskapsdepartementets ansvarsområde.
32. Lov 26. juni 1953 nr. 8 om oppfinnelser av betydning for rikets forsvar. Oppfinnelser som kan ha betydning for rikets forsvar kan etter § 6 kreves avstått til det offentlige eller andre. I slike tilfeller skal det etter § 9 betales en erstatning som i mangel av minnelighet fastsettes ved skjønn. Loven er Forsvarsdepartementets ansvarsområde.
33. Lov 14. juli 1950 nr. 2 om forskjellige tiltak til gjennomføring av oppmerking og overvåkning av riksgrensen (riksgrenseloven) § 1 fjerde ledd fastsetter at tap eller skade for private ved utøvelse av rådighet eller nedlegging av forbud i mangel av minnelighet fastsettes ved skjønn. Loven er Justis- og beredskapsdepartementets ansvarsområde. Loven ble opphevet med virkning fra 1. mai 2022.
34. Lov 14. mars 1930 om landslott (landslottloven) gjelder når land benyttes under saltvannsfiske med kastenot, se § 1. Landslotten tilfaller eiendommen, og utgjør en andel av fangsten. I noen tilfeller fordeles lotten mellom flere eiendommer i forhold til matrikkelskylden. Tvist om betaling av landslott eller erstatning for skade som følge av notfiske, avgjøres etter § 8 ved skjønn. Loven er Nærings- og fiskeridepartementets ansvarsområde.
35. Lov 15. mars 1940 nr. 3 om vassdragene (vassdragsloven) § 5 gir enhver rett til å få fastsatt med bindende virkning og oppmerket sin eiendoms grenser i vassdrag. Mellom eiendommer som ligger på hver sin side av en elv bekk eller innsjø, fastsettes grensen ved skjønn. Vassdragsloven er Olje- og energidepartementets ansvarsområde.
36. Lov 14. desember 1917 nr. 17 om regulering og kraftutbygging i vassdrag (vassdragsreguleringslova) §§ 10 og 26 fastsetter at erstatning for skade på eiendom eller rettighet ved nedleggelse av reguleringsanlegg eller overføring av vann avgjøres ved skjønn. Ved bruk av statens hjemfallsrett, avholdes det etter § 28 også skjønn. Loven er Olje- og energidepartementets ansvarsområde.
37. Lov 14. desember 1917 nr. 16 om konsesjon for rettigheter til vannfall (vannfallrettighetsloven). Ved bruk av statens forkjøpsrett ved erverv av eiendomsrett til et vannfall kan den del av vederlaget som ikke består i penger fastsette pengeverdien ved skjønn, jf. § 6. Videre kan verdien ved innløsning av de deler av anlegget som ikke tilfaller staten som del av hjemfallsretten fastsettes ved skjønn, jf. §11. Loven er Olje- og energidepartementets ansvarsområde.
38. Lov 23. juni 1888 nr. 3 indeholdende særlige Bestemmelser angaaende Leilændingsgods tilhørende Stamhuse og visse Stiftelser m.v. Loven gir stamhuset rett til å selge leilendingseiendom (husmannsbruk) uavhengig av hva som måtte stå i stamhusets stiftelsesbrev eller opprettelsesdokument. I § 5 er det fastsatt at leilendingen og hans livsarvinger skal ha fortrinnsrett til å få kjøpe til takst som fastsettes etter skjønnsprosesslovens regler. Loven er Nærings- og fiskeridepartementets ansvarsområde
I tillegg til skjønnene på listen i boks 2.1, behandler tingretten avtaleskjønn, dvs. hvor partene har avtalt at noe skal avgjøres ved skjønn, men hvor det ikke er fastsatt i lov at spørsmålet løses ved skjønn.
HR-2020-959-A gjaldt et skjønn for innløsning av en næringseiendom. Skjønnet var behandlet av tingretten i første instans. Spørsmålet i saken for Høyesterett var om en jordskiftelagdommer kunne være den eneste fagdommeren i lagmannsretten ved slike overskjønn. Høyesterett fant at førstelagmannen i slike tilfeller må holde seg innenfor den samme saklige skranken ved tildeling av overskjønn til en jordskiftelagdommer, som ved avgjørelse etter domstolloven § 12 annet ledd annet punktum. Avgjørelsen ble avsagt under dissens. Høyesteretts flertall la til grunn at lovens forarbeider måtte tolkes slik at lovgiver var særlig opptatt av rettssikkerhet, faglig kvalitet og kompetanse i lagmannsrettene, men også av fleksibilitet ved utnytting av dommerressursene. Flertall uttalte at det det neppe kunne være lovgivers mening å ikke ha en saklig grense for å bruke jordskiftelagdommer som eneste fagdommer ved overskjønn. Høyesterett ga uttrykk for at de hensynene som ligger bak den saklige avgrensningen i domstolloven § 12 annet ledd annet punktum gjør seg gjeldende med samme tyngde ved overskjønn som ved anke. Dessuten mente Høyesterett at det ville være systemfremmed å operere med en saklig grense for jordskiftelagdommerens kompetanse når vedkommende er en del av en lagmannsrett med tre dommere, mens det ikke er en slik saklig grense der lagmannsretten settes med en fagdommer. Det ville også være systemfremmed om en sak som reiser utpregede rettslige spørsmål, løses i overprøvingsinstansen med mindre juridisk formalkompetanse enn i førsteinstans.
HR-2021-631-U gjaldt to begjæringer om overskjønn over avtaleskjønn avholdt av tingretten for å fastsette ekspropriasjonserstatning ved framføring av veg. Førstelagmannen besluttet at overskjønnet skulle ledes av jordskiftelagdommeren. I førstelagmannens beslutning er det vist til at skjønnene gjaldt verdsettingsfaglige spørsmål, og at verdsetting er en del av kjernekompetansen til jordskiftelagdommeren. Videre er det vist til at saken gjaldt veg, og at jordskifteretten har tilnærmet parallell kompetanse som tingretten. Statens vegvesen påanket beslutningen. I anken ble det vist til at saken reiste utpregede rettslige spørsmål, at det ville være uheldig om overskjønnet skulle avgjøres med mindre juridisk formalkompetanse enn skjønnet i tingretten, og at skjønnene for tingretten ikke kunne ha vært reist for jordskifteretten. Ankeutvalget fant enstemmig at anken ikke kunne føre fram.
2.1.4.3 Overskjønn over skjønn fra jordskifteretten
Boks 2.2 gir en oversikt over hvilke skjønn jordskifteretten holder i dag.
Boks 2.2 Skjønn som holdes av jordskifterettene
1. Jordskifteretten behandler skjønn i tilknytning til tiltaksjordskifte og vernejordskifte, jf. jordskiftelova § 5-1.
2. Jordskifteretten behandler også skjønn for å fastsette eventuell skadeserstatning som kan følge av en bruksordning etter § 3-9 for eiendommer i vassdrag utenfor et jordskifteområde, jf. jordskiftelova § 5-2.
3. I tillegg kan jordskifteretten holde avtaleskjønn som egen sak etter jordskiftelova § 5-5, dersom partene i saken er enige om dette.
4. Jordskifteretten kan også i samband med en avgjørelse etter jordskiftelova eller i egen sak fastsette skjønn og ta andre avgjørelser etter en rekke andre lover, jf. jordskiftelova § 5-3 og § 5-4. Dette gjelder følgende:
a) [opphevet]
b) lov 28. juni 1957 nr. 16 om friluftslivet (friluftsloven) § 35 femte ledd tredje punktum. Skjønn holdes blant annet der det er oppstått skade på eiendom som følge av at kommunen har besluttet å gjennomføre tiltak eller merking av ruter eller turstier i utmark, jf. friluftsloven § 35 første og annet ledd. Friluftsloven er Klima- og miljødepartementets ansvarsområde.
c) lov 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eigedom (oreigningslova) §§ 17, 19, 26 og 27. Oreigningslova § 17 henviser til § 2, og omtaler hvilke skjønn som holdes av tingretten og hvilke skjønn som holdes av jordskifteretten i forbindelse med oreigningsinngrep. Ekspropriasjonsformål der skjønnet ligger til jordskifteretten er ekspropriasjon av grunn til kirke og gravplass, skole, telefon- og telegrafformål, fyrvesenet, havneformål, brannformål, velte- og opplagsplass for skogsvirke og tiltak for fløting, utnytting av skogsvirke, møtehus og annen felles tilstelning av ulike slag, barnehjem, barnehage, lekeplass og lignende for barn, feriehjem helsehjem, hvilehjem og lignende, frimark, naturpark og annet markstykke der hvem som helst kan bade eller oppholde seg i friluft, idrettsplass, skibakke, skytebane, opplagsplass eller destruksjonsverk for søppel eller annet avfall, plass til å grave ned, ødelegge eller sterilisere dyreskrotter, smitteførende ting og lignende, senking av grunnvannstanden, tiltak til vern mot flom eller utrasing i vassdrag. Også enkelte tilfeller av ekspropriasjon til varmekraftverk, vindkraftverk, kraftlinjer, transformatorstasjoner og andre elektriske anlegg, vannforsyning og avløp omfattes. Oreigningslova er Justis- og beredskapsdepartementets ansvarsområde.
d) lov 5. mai 1961 om grannegjerde (grannegjerdelova). Kompetansen til jordskifteretten går uttrykkelig fram av grannegjerdelova, jf. grannegjerdelova §§ 5, 8, 9, 10, 14, 15, 16 og 17. Dette innebærer skjønn ved tvist om fordeling av kostnader ved å ta bort gjerde eller gjerderester, fordeling av gjerdekostnader, utjevning av merkostnader ved gjerde, pålegg om tilskudd til gjerde og utformingen av gjerde. Grannegjerdelova er Landbruks- og matdepartementets ansvarsområde.
e) lov 16. juni 1961 nr. 12 om ymse beitespørsmål (beitelova) §§ 7, 9 og 14. Jordskifterettens kompetanse følger også av beitelova § 11. Jordskifteretten kan dermed ta stilling til erstatningsutmåling hvor husdyr har gjort skade på naboeiendom, godtgjørelse for eventuelle kostnader og arbeid med å ta vare på husdyr som gjør skade, og avløsning av beiterett og opparbeiding av nytt beite hvor det fastsettes forbud mot beite. Beitelova er Landbruks- og matdepartementets ansvarsområde.
f) lov 21. juni 1963 nr. 23 om vegar (veglova) kapittel VII. Henvisningen til kapittel VII i veglova innebærer at jordskifterettens kompetanse er begrenset til skjønn og avgjørelser knyttet til eiendomsinngrep til private veger, herunder også ekspropriasjon og erstatningsutmåling, jf. vegloven § 53 første ledd annet punktum. Jordskifteretten kan også fordele kostnader mellom eiere og brukere av veien, jf. vegloven § 54. Kompetansen til jordskifteretten går også uttrykkelig fram av veglova § 60. Veglova er Samferdselsdepartementets ansvarsområde.
g) lov 29. november 1968 um særlege råderettar over framand eigedom (servituttlova). Det følger av servituttlova § 18 at avgjørelser etter servituttloven §§ 5 til 7 og § 13 holdes for jordskifteretten. Dette gjelder avgjørelser om å endre innholdet i servitutten, flytte den eller avskipe den. Hvis partene er enige om det, utfører jordskifteretten også merking og måling. Dom for avskiping ved misbruk av rådighet ligger imidlertid til tingretten, se § 17. Servituttlova er Justis- og beredskapsdepartementets ansvarsområde.
h) lov 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner (kulturminneloven) § 11. Jordskifteretten kan etter kulturminneloven § 11 annet ledd holde skjønn ved fastsetting av erstatning for inngrep i grunn og rettigheter i forbindelse med vedlikehold og gransking mv., jf. § 11 første ledd. Kulturminneloven er Klima- og miljødepartementets ansvarsområde.
i) lov 9. desember 1994 nr. 64 om løysingsrettar § 22. Det går fram av § 22 at avgjørelser i samsvar med §§ 19 til 21 hører under skjønn, og holdes av jordskifteretten. Skjønnet gjelder fastsettelse eller regulering av løsningssum. Lov om løysingsrettar er Justis- og beredskapsdepartementets ansvarsområde.
j) lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann (vannressursloven) § 31 tredje ledd bokstav c. Skjønnet gjelder fordeling av fellesutgifter ved tiltak. Jordskifteretten og tingretten har parallell kompetanse. Vannressursloven er Olje- og energidepartementets ansvarsområde.
k) lov 6. juni 2003 nr. 39 om burettslag (burettslagslova) § 4-18. Kompetansen til jordskifteretten går fram av burettslagslova § 4-18 annet ledd, og gjelder tvist om løsningssum ved bruk av forkjøpsrett etter loven. Burettslagslova er Kommunal- og distriktsdepartementets ansvarsområde.
l) lov 4. juli 2003 nr. 83 om elektronisk kommunikasjon (ekomloven) § 12-3. Jordskifteretten har kompetanse til å holde skjønn ved fastsetting av vederlag i forbindelse med ekspropriasjonsvedtak. Det går fram av ekomloven § 12-3 tredje ledd at Kongen likevel kan gjøre vedtak for den enkelte sak om at skjønnet skal styres av tingretten. Ekomloven er Kommunal- og distriktsdepartementets ansvarsområde.
m) lov 17. juni 2005 nr. 101 om eigedomsregistrering (matrikkellova) § 45. Det går fram av matrikkellova § 45 at jordskifteretten holder skjønn i forbindelse med erstatning for ekspropriasjon etter § 44, skade og ulempe som skyldes tiltak etter § 41 og ved tilbakebetaling etter § 42 fjerde ledd. Matrikkellova er Kommunal- og distriktsdepartementets ansvarsområde.
n) lov 15. juni 2007 nr. 40 om reindrift (reindriftsloven). Kompetansen til jordskifteretten er ikke begrenset til enkelte bestemmelser i reindriftsloven, men gjelder i utgangspunktet skjønn og avgjørelser hvor jordskifteretten er nevnt. Det gjelder §§ 59, 63, 69 og 70. Reglene gjelder beitebruk fastsatt av distriktsstyret, tiltak som begrenser beiterett, bestemmelser om oppføring og plassering av sperregjerde og skadeserstatning hvis rein har gjort skade. Reindriftsloven er Landbruks- og matdepartementets ansvarsområde.
o) lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) § 16-12. Det går fram av plan- og bygningsloven at skjønn etter §§ 27-3 og 28-3 holdes av jordskifteretten. Dette gjelder kostnader og refusjon knyttet til tilknytning til eksisterende private vann og avløpsanlegg, og utmåling av ekspropriasjon- skades- eller ulempeserstatning i tilknytning til forebyggende tiltak som kan hindre vannsig, ras eller utglidning. Plan- og bygningsloven er Kommunal- og distriktsdepartementets ansvarsområde.
p) lov 4. september 2015 nr. 91 om posttjenester (postloven) § 55. Postloven § 55 ble opphevet ved lov 9. juni 2017 nr. 41, men uten at det ble gjort endringer i jordskiftelova. Postloven er Samferdselsdepartementets ansvarsområde. Departementet foreslår i høringsnotatet punkt 6.5 at jordskiftelova § 5-3 bokstav p oppheves.
Listen i boks 2.2 viser at jordskifteretten har kompetanse til å holde skjønn i mange og ulike sammenhenger. Jordskifteretten kan for eksempel holde en rekke ekspropriasjonsskjønn, blant annet med hjemmel i oreigningslova. I tillegg kan jordskifteretten holde skjønn for å fastslå skadeomfang etter ekomloven, friluftsloven, reindriftsloven og beiteloven, løsningssum ved bruk av forkjøpsrett etter borettslagsloven, fastslå kostnader og refusjon knyttet til privat vann- og avløpsanlegg etter plan- og bygningsloven, og skjønn for fordeling av fellesutgifter etter vannressursloven. Jordskifteretten kan også holde avtaleskjønn hvor partene har avtalt at skjønnet holdes av jordskifteretten. Jordskifteretten holder skjønnet som egen sak, eller i forbindelse med en sak for jordskifteretten.
Oreigningslova § 2 inneholder 55 hjemler for ekspropriasjon til svært ulike formål. Etter 19 av disse hjemlene skal jordskifteretten holde skjønnet, jf. oreigningslova § 17. I tillegg inneholder oreigningslova § 17 to hjemler der myndigheten er delt mellom tingretten og jordskifteretten. Ved disse to hjemlene holder tingretten skjønn ved større ekspropriasjonsinngrep, mens jordskifteretten holder skjønnet ved mindre inngrep.
Høyesterett har så langt ikke behandlet saker hvor jordskiftelagdommerens deltakelse har kommet på spissen når skjønnet er holdt av jordskifteretten. Det er etter dette uklart om avgrensningen i HR-2020-959-A, som gjaldt skjønn fra tingretten, også kan tillegges vekt ved overprøving av slike skjønn.
2.1.5 Om førstelagmannens beslutning
Som følge av Høyesteretts praksis, se omtale i punkt 2.1.3 og 2.1.4, må førstelagmannen, hvis jordskiftelagdommeren skal delta ved lagmannsrettens behandling av anke eller krav om overskjønn fra tingretten, foreta en konkret vurdering og begrunne at vilkårene i domstolloven § 12 annet ledd annet punktum er oppfylt. Utgangspunktet for vurderingen er hva som er det reelle tvistetemaet i saken.
I saker behandlet av jordskifteretten i første instans er det ikke nedfelt tilsvarende vilkår for førstelagmannens avgjørelse av dommersammensetningen, verken ved anke eller overskjønn. Det går fram av domstolloven § 12 annet ledd tredje punktum at førstelagmannens beslutning etter første og annet punktum om jordskiftelagdommerens deltakelse, ikke kan ankes. Det går videre fram av jordskiftelova § 8-7 femte ledd at heller ikke førstelagmannens beslutning etter denne bestemmelsen kan ankes.
2.2 Jordskiftelagdommere og juridiske dommeres formelle og reelle kompetanse
2.2.1 Utgangspunktet
Jordskiftelagdommere utnevnes på samme måte som juridiske dommere i lagmannsretten, jf. domstolloven §§ 54 og 55, selv om den formelle kompetansen er annerledes.
Kravene til jordskiftelagdommerens formelle kompetanse følger av jordskiftelova § 2-4, jf. domstolloven § 54 annet ledd annet punktum. Det er fastsatt at jordskiftelagdommere, jordskiftedommere og jordskiftedommerfullmektiger må ha en jordskiftefaglig utdanning på mastergradsnivå med en fagkrets fastsatt av departementet. Domstoladministrasjonen er gitt myndighet til å fastsette nærmere kompetansekrav. Domstoladministrasjonen fastsatte den 27. mai 2014 retningslinjer for kompetansekrav til jordskiftedommere. Retningslinjene får også anvendelse når det skal tilsettes en jordskiftelagdommer i lagmannsrettene. Formålet med retningslinjene er å sikre at kandidater med master i eiendomsfag har en generell kjernekompetanse, kunnskaper og ferdigheter til å kunne kvalifisere seg til å bli jordskiftedommer, uavhengig av utdanningssted og utdanningsløp. I kjernekompetansen for jordskiftedommere inngår blant annet fagene eiendomsfag, juridiske fag, geomatikk og økonomi- og planfag.
Innstillingsrådets praksisnotat gir en beskrivelse av hvilke karakterkrav og krav til yrkeserfaring som gjelder ved tilsetting av dommere, herunder jordskiftelagdommere.
2.2.2 Utdanningen
Domstoladministrasjonens retningslinjer for kompetansekrav til jordskiftedommere, som er omtalt i punkt 2.2.1, var en videreføring og spesifisering av de kompetansekravene som var fastsatt i tilknytning til den tidligere jordskifteloven av 1979. Retningslinjene skal sørge for at kandidatene har en generell kjernekompetanse som gjør at kandidaten vil kunne bli jordskiftedommer. Retningslinjene tar utgangspunkt i at kravet til utdanning i jordskiftelova § 2-4 er en mastergrad. Studieløpet kan enten bygge på en femårs integrert master eller et tre pluss to års løp med bachelor og master.
Retningslinjene forutsetter at mastergraden bygger på minst 300 studiepoeng hvor minst 180 studiepoeng skal være innenfor nærmere definerte faggrupper. Minstekravene kan beskrives som følger: 75 studiepoeng er knyttet til blant annet jordskiftelova, utviklingstrekk i norsk eiendomshistorie, eiendomsdannelse, ulike lover om overføring av fast eiendom og rettsvernproblematikk, eiendomsregistrering, verdsetting av fast eiendom, ekspropriasjon og grunnerverv. 55 studiepoeng gjelder juridisk metode, norsk rettssystem og tolkingslære. Til denne delen hører sivilprosess, jordskifteprosess, skjønnsprosess og kunnskap om forvaltningens myndighetsutøvelse. Det kreves også kunnskap om miljørett, plan- og bygningsloven, forurensingsloven, naturmangfoldloven, kulturminneloven, energiloven, jordlova, friluftsloven, matrikkellova, tinglysingsloven, hevd, eiendomsgrenser, servitutter, tomtefeste, grannelova, gjerdehold og beitelov, sameie, eierrådighet og samfunnskontroll mv. 20 studiepoeng gjelder geomatikk, som er et samlebegrep for fag som handler om koordinatfestet informasjon. 30 studiepoeng er knyttet til økonomi og planfag. Innen denne delen er plansystemet etter plan- og bygningsloven sentralt. Denne faggruppen omfatter også byggesaksreglene, samfunnsøkonomi og bedriftsøkonomi.
I studieplanene ved høyskole og universitet kan antallet studiepoeng knyttet til juridiske fag overstige minimumskravene som er satt i retningslinjene. Studieplanene forutsetter videre at det skrives masteroppgave.
En juridisk dommer må ha avlagt embetseksamen eller master i rettsvitenskap. Det nærmere innholdet i studiet kan illustreres med utgangspunkt i studieplanen for rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Masterstudiet der innebærer et krav om 300 studiepoeng basert på studier i 5 år. I utdanningen inngår 190 studiepoeng med obligatoriske emner. Obligatoriske emner fra rettsvitenskapsstudiet som det kan se ut til at ikke er tatt inn i jordskifteutdanningen er statsforfatningsrett, EØS-rett, folkerett, menneskerettigheter, obligasjonsrett, selskapsrett, dynamisk formuerett, strafferett og straffeprosess.
2.2.3 Krav til dommere
Innstillingsrådets praksisnotat gjelder blant annet utnevning av dommere i tingretten, jordskifteretten og lagmannsretten. Praksisnotatet legger til grunn at dommerne i de alminnelige domstolene skal fungere som generalister, dvs. at de som utgangspunkt ikke er spesialisert innen enkelte sakstyper eller rettsområder. Dette er annerledes for jordskiftedommere. De må ha spesialkompetanse innen eiendomsfaglige, juridiske og jordskiftefaglige problemstillinger. De må dessuten ha evne til å være forhandlings- og løsningsorientert og ha gode kunnskaper i sivilprosess, skjønnsprosess og jordskifteprosess. I notatet har innstillingsrådet vist til at det største fagmiljøet innen jordskiftefaget finnes i jordskiftedomstolene selv, og at den best tilpassede praksisen opparbeides der.
2.3 Domstoladministrasjonens rapport av 6. november 2020
Justis- og beredskapsdepartementet og Landbruks- og matdepartementet mottok 11. januar 2021 et forslag fra Domstoladministrasjonen om å endre jordskiftelova, domstolloven og skjønnsprosessloven. Til grunn for forslaget lå Domstoladministrasjonens rapport Jordskiftelagdommerens kompetanse av 6. november 2020. Domstoladministrasjonen foreslo at reglene om lagmannsrettens sammensetning ved behandling av anke over avgjørelser avgjort av jordskifteretten samles i jordskiftelova § 8-7. Forslaget var videre at domstolloven § 12 annet ledd endres slik at jordskiftelagdommeren kan delta ved behandling av anke over avgjørelser fra tingretten forutsatt at anken gjelder fast eiendom og at skjønnsprosessloven § 34 tilføyes et nytt annet punktum slik at jordskiftelagdommerens rolle ved overskjønn reguleres fullt ut i bestemmelsen.
2.4 Domstolkommisjonen, NOU 2020: 11 Den tredje statsmakt
Domstolkommisjonen overleverte 30. september 2020 sin delrapport II, NOU 2020: 11 Den tredje statsmakt. Kommisjonen har i rapporten blant annet vurdert domstolenes funksjon og rolle, og har i den forbindelse også vurdert domstolenes oppgaver, blant annet i lagmannsrettene og jordskifterettene.
Kommisjonens tilråding var at lagmannsrettenes funksjon bør begrenses til overprøving av avgjørelser i første instans. Kommisjonen la til grunn at det burde legges til rette for større grad av moderat spesialisering, og foreslo at særskilt kompetanse og erfaring bør inngå som kriterier ved saksfordelingen. Kommisjonen anbefalte en ordning der retten kan settes med minst en spesialistdommer og to generalistdommere, og viste til at en slik løsning både ivaretar hensynet til at dommere i lagmannsretten bør være generalister, og til at spesialistdommere kan være bedre egnet til å kontrollere førsteinstansens avgjørelse. Kommisjonen uttalte følgende om dette på side 302:
«Det vil bidra til å sikre rettens kompetanse på feltet, uten at de organisatoriske utfordringene behøver å bli større enn i tingrettene. Ved at retten settes med både generalister og spesialister, kan fagdommerne oppfylle ulike funksjoner ved overprøvingen av tingrettens avgjørelse.»
Kommisjonen anbefalte at visse saksfelt burde underlegges en spesialisert behandling i førsteinstans, og ga uttrykk for at de samme saksfeltene egnet seg for slik behandling i lagmannsretten. Kommisjonen anbefalte i den forbindelse at ankesaker som berører samiske interesser i størst mulig grad fordeles blant dommere som har kunnskap om samisk språk, rettstradisjoner, kultur og samfunnsliv.
Kommisjonen anbefalte at tingrettene og jordskifterettene i framtiden burde samarbeide, og flertallet i kommisjonen foreslo at det burde skje ved at domstolene blir samlokalisert så langt det er mulig. I et noe lengre perspektiv foreslo kommisjonen at det bør utredes grundigere om det er grunnlag for å slå sammen tingrettene og jordskifterettene. Kommisjonen uttalte i den forbindelse på side 345:
«I enkelte spørsmål har jordskifterettene og tingrettene i dag parallell kompetanse. Selv om dette utgjør en relativt liten andel saker, viser kommisjonens analyser av tingrettene at det største rettsområdet blant de alminnelige tvistesakene er eiendomsrett. Eiendomsrett utgjør om lag en fjerdedel av alle de alminnelige tvistesakene som bringes inn for domstolene, se kapittel 6. Det tilsier at det er et betydelig rom for samarbeid mellom jordskifte og tingrett, ikke bare knyttet til administrative og prosessuelle spørsmål, men også til materiell juss.»
Kommisjonen foreslo også tiltak for å styrke jordskifterettenes stilling som domstoler. Kommisjonen innhentet i den forbindelse to rapporter. Rapporten Jordskifterettens saksbehandlingsregler – forslag til forenkling og økt fokus på effektivitet var utarbeidet av jordskifterettsleder Øystein Bjerva. Formålet med rapporten var å utrede mer effektive saksbehandlingsregler. Rapporten Oppgaver inn i og ut av jordskifteretten var utarbeidet av jordskiftelagdommer Magne Reiten. Den gjaldt endringer i jordskifterettenes oppgaver. I oppgaverapporten er det foreslått at jordskifterettene bør ha eksklusiv kompetanse til å avgjøre alle spørsmål om fysiske eiendoms- eller bruksrettsgrenser. Videre bør jordskifterettens kompetanse til å holde rettsutgreiing utvides, og jordskifteretten bør, slik det er foreslått i NOU 2018: 11 Ny fjellov, kunne avgjøre flere spørsmål i tilknytning til statsallmenningene. Det bør videre legges opp til en oppfølging av Landbruks- og matdepartementets rapport 23. mars 2016 Jordskifterettens kompetanse knyttet til interne forhold i reindriften. Det vil gi reindriftsnæringen de samme virkemidlene i jordskiftelova som andre bruksrettshavere. I saker som gjelder skjønn, bør jordskifteretten tillegges flere oppgaver. Hvilke oppgaver dette gjelder er avhengig av hvordan virksomheten organiseres. Det gjelder blant annet offentlige ekspropriasjonsskjønn og skjønn etter tomtefesteloven. Kommisjonen tilrådet i store trekk forslagene til endringer, og påpekte i tilknytning til omtalen av skjønnssaker at den nærmere organiseringen av oppgavene bør ses i sammenheng med både struktur- og sammenslåingsspørsmålet.
2.5 Departementets høringsnotat av 13. mai 2022
2.5.1 Innholdet i høringsnotatet
Med bakgrunn i henvendelsen fra Domstoladministrasjonen utarbeidet Landbruks- og matdepartementet et høringsnotat med forslag til endringer. I høringsnotatet la departementet til grunn at det var behov for å gjøre endringer. Domstoladministrasjonens rapport ble vedlagt departementets høringsnotat.
Departementet foreslo i tråd med forslaget fra Domstoladministrasjonen en endring i jordskiftelova. Forslaget innebar at også reglene om anke over dom, kjennelse og beslutning i jordskifteretten skulle gå fram av jordskiftelova.
Videre foreslo departementet å endre domstolloven § 12 annet ledd slik at jordskiftelagdommeren kan delta ved behandling av anke over avgjørelser fra tingretten hvis anken har sammenheng med fast eiendom eller rettigheter over fast eiendom, vassdrag og sjø. Departementet framhevet i den forbindelse at det bør være den saklige avgrensingen i loven som bør være utgangspunktet for om jordskiftelagdommeren kan delta, og i mindre grad hva som er det reelle tvistepunktet i saken.
Departementet foreslo ut over dette å endre skjønnsprosessloven § 34. Departementets forslag på dette punktet var med noen få unntak i tråd med forslaget i Domstoladministrasjonens rapport, se figur 5.1. Samlet innebar departementets forslag som gjaldt skjønn noen flere unntak fra hovedregelen om jordskiftelagdommerens kompetanse enn forslaget i Domstoladministrasjonens rapport.
Boks 2.3 Høringsnotatet – forslag til hvilke skjønn jordskiftelagdommeren skulle kunne lede
I Domstoladministrasjonens rapport var forslaget at jordskiftelagdommeren skulle kunne ha en rolle i alle overskjønn med unntak av skjønn etter: aksjeloven og allmennaksjeloven, petroleumsloven og havbunnsmineralloven.
Etter departementets forslag skulle jordskiftelagdommeren kunne styre og delta i overskjønn som ble holdt etter aksjeloven og allmennaksjeloven. Departementet foreslo videre at jordskiftelagdommeren skulle kunne ha en rolle i alle overskjønn med unntak av overskjønn med grunnlag i beredskapslovgivningen (lov 16. desember 2011 nr. 65 om næringsberedskap, lov 25. juni 2010 nr. 45 om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret og lov 23. juni 2000 nr. 56 om helsemessig og sosial beredskap), sjøloven eller lov om oppfinnelser av betydning for rikets forsvar. Forslaget i Domstoladministrasjonens rapport inneholdt ikke unntak for disse overskjønnene.
2.5.2 Høringsinstanser
Landbruks- og matdepartementet sendte den 13. mai 2022 på høring et forslag til endringer i jordskiftelova, domstolloven og skjønnsprosessloven. Høringsfristen var 25. august 2022. Høringsdokumentene ble også publisert elektronisk på regjeringen.no.
Høringsinstansene ble bedt om å vurdere om det var behov for å forelegge høringsnotatet for eventuelle underliggende instanser som ikke var oppført på høringslisten. Det ble også presisert at høringen er åpen, og at alle kunne sende innspill.
Høringsnotatet ble sendt til følgende høringsinstanser:
Departementene
Høyesterett
Lagmannsrettene
Tingrettene
Jordskifterettene
Domstoladministrasjonen
Landbruksdirektoratet
Miljødirektoratet
Norges vassdrag- og energidirektorat
Oljedirektoratet
Sivilombudet
Statens kartverk
Statsforvalterne
Vegdirektoratet, Statens vegvesen
Advokatforeningen
Akademikerne
Den norske Dommerforening
Juristforbundet
Jussbuss
Kommunesektorens organisasjon KS
Norges Bondelag
Norges Eiendomsmeglerforbund
Norges Jordskiftekandidatforening
Norges skogeierforbund
NORSKOG
Norsk Almenningsforbund
Norsk Bonde- og Småbrukarlag
Opplysningsvesenets fond
Tekna
Norges Miljø- og biovitenskapelige universitet
Universitetet i Bergen
Universitetet i Oslo
Universitetet i Tromsø
2.5.3 Høringssvar
Totalt har departementet mottatt 19 høringsuttalelser. Departementet har mottatt realitetsmerknader til høringsnotatet fra følgende 16 instanser:
Nærings- og fiskeridepartementet
Høyesterett
Agder lagmannsrett
Eidsivating lagmannsrett
Frostating lagmannsrett
Gulating lagmannsrett
Hålogaland lagmannsrett
Møre og Romsdal jordskifterett
Felles uttalelse fra Agder jordskifterett, Telemark jordskifterett og Vestfold jordskifterett
Vestre Viken jordskifterett
Domstoladministrasjonen
Advokatforeningen
Bane NOR
Den norske dommerforening
Norges Bondelag
Tekna
Følgende høringsinstanser har gitt uttrykk fra at de ikke har merknader:
Forsvarsdepartementet
Klima- og miljødepartementet
Samferdselsdepartementet