6 Departementets vurderinger

6.1 Behovet for endringer

6.1.1 Tydeligere regler og utvidet kompetanse

6.1.1.1 Departementets utgangspunkt

Domstoladministrasjonens rapport, som i januar 2021 ble oversendt Justis- og beredskapsdepartementet og Landbruks- og matdepartementet, bygger på at det er behov for å endre gjeldende regler. Behovet for endringer ble begrunnet med at Høyesterett i flere avgjørelser har lagt en innskrenkende tolkning til grunn. Tolkingen begrenser muligheten til å sette rett med jordskiftelagdommer ved anke over sak fra tingrett og ved overskjønn. I rapporten er det vist til at avgjørelsene samlet sett har skapt uklarhet om hvilke saker jordskiftelagdommeren kan delta i.

I høringsnotatet la departementet Domstoladministrasjonens rapport til grunn. Departementet ga i tråd med rapporten uttrykk for at det var behov for tydeligere og mer sammenhengende regler. Videre var det behov for å utvide muligheten for at jordskiftelagdommer kan delta ved lagmannsrettens behandling.

Høringsinstansenes syn på behovet for endring er beskrevet i punkt 5.2. Uttalelsene synliggjør at nesten alle høringsinstansene, blant annet Domstoladministrasjonen, slutter seg til vurderingene om at det er behov for endringer. Flere høringsinstanser gir uttrykk for at årsaken til endringsbehovet er Høyesteretts praksis.

Departementet ser det er stor grad av enighet om at det foreligger et endringsbehov. Departementet slutter seg til dette. Etter departementets syn knytter behovet seg til flere forhold, se departementets vurderinger av dette i punkt 6.3 og 6.4. Gjeldende rett bygger på lovens ordlyd og Høyesteretts tolking av den. Det er ikke tvilsomt at Høyesterett har tolket ordlyden i både domstolloven og skjønnsprosessloven innskrenkende. Det har ført til at jordskiftelagdommerne i dag kan delta i færre saker enn i perioden fra 2016 til 2019. I praksis er det dermed usikkerhet om når jordskiftelagdommeren kan delta. Se i den forbindelse omtalen i punkt 4.2 som viser jordskiftelagdommerens deltakelse ved anke og overskjønn fra tingretten. Antallet saker hvor jordskiftelagdommeren deltok ble redusert med omtrent 30 pst. i perioden fra 2020 til 2022 etter Høyesteretts avgjørelser. Usikkerheten har ført til mye ressursbruk for partene og domstolene knyttet til anke over dommersammensetningen. Videre har førstelagmannens beslutning om hvilke saker jordskiftelagdommeren kan delta i, blitt mer ressurskrevende enn tidligere.

6.1.1.2 Nærmere om behovet for tydeligere regler

Domstolloven § 12 annet ledd annet punktum og skjønnsprosessloven § 34 forutsetter at førstelagmannen tar stilling til om jordskiftelagdommerens deltakelse i den konkrete saken er innenfor lovens grenser. Det er uheldig at disse reglene, som fastsetter når jordskiftelagdommeren kan delta i lagmannsrettens behandling av en sak, er uklare. Departementet mener at reglene bør bli tydeligere.

Departementet legger til grunn at det kan ta lang tid før det skjer en hensiktsmessig avklaring gjennom rettspraksis. Hvis jordskiftelagdommeren har deltatt under ankebehandlingen av en sak uten at loven åpner for det, er det en saksbehandlingsfeil som etter tvisteloven § 29-21 annet ledd bokstav b kan få store følger både for partene i saken, og for samfunnet.

Departementet mener at det er behov for å endre lovene slik at uklarhetene enten fjernes, eller reduseres betydelig, sammenlignet med situasjonen i dag. Lovendringer kan styrke rettssikkerheten, og bidra til mer effektiv avvikling av saker for lagmannsretten. Hensynet til et regelverk som legger til rette for at reglene i jordskiftelova, domstolloven og skjønnsprosessloven harmonerer bedre enn i dag, kan også ivaretas gjennom lovendringer.

6.1.1.3 Om behovet for utvidet adgang for jordskiftelagdommeren til å delta i lagmannsrettens behandling

Uttalelsen fra Agder lagmannsrett, som er referert i punkt 5.2, er tydelig på at det er behov for å utvide muligheten til å sette rett med jordskiftelagdommer. Departementet er enig i det. Behovet for utvidelse må ses i lys av at Høyesterett har tolket reglene i domstolloven og skjønnsprosessloven innskrenkende.

Etter departementets syn er det imidlertid ikke behov for å utvide jordskiftelagdommerens rolle ved behandling av enkeltsaker i lagmannsretten nevneverdig i forhold til slik den var tiltenkt ved innføringen av ny jordskiftelov i 2013. Saksfordelingen for perioden 2016 til 2022 er beskrevet i punkt 4.2. Den viser blant annet at jordskiftelagdommerne både før og etter Høyesteretts avgjørelser deltok i rundt 1 pst. av de sivile sakene lagmannsretten behandlet. Den store hovedtyngden av sivile saker som ankes fra tingretten behandles følgelig av lagmannsretten med tre juridiske dommere i dag. Departementet legger til grunn at dette også bør være situasjonen i framtiden. Forslaget om at jordskiftelagdommere bør kunne brukes i flere saker enn tidligere, tar med andre ord ikke sikte på å endre dommersammensetningen generelt i sivile saker for lagmannsretten.

6.1.2 Om dommerkompetanse

Departementet vil presisere at hensynet til rettssikkerhet er et overordnet hensyn innen rettspleien. Det er i den forbindelse klart at den som har en stilling som dommer må være kunnskapsrik, og på alle måter skikket til å utføre oppgaven. Det gjelder alle dommere, og uavhengig av hvilken domstol dommeren er utnevnt for.

Jordskiftelagdommere og juridiske dommeres formelle og reelle kompetanse er beskrevet i punkt 2.2. Departementet mener at beskrivelsen synliggjør at begge dommerbakgrunnene hviler på en solid kunnskapsbase, og at utnevnelsesprosessene er de samme. Beskrivelsen synliggjør videre at jordskiftelagdommeren har sin formelle og reelle kompetanse knyttet til fast eiendom, mens en juridisk dommer kan ha et svakere kunnskaps- og erfaringsgrunnlag innen dette feltet. Den juridiske dommeren har på den annen side normalt en bredere overordnet formell kompetanse knyttet til materiell jus. Etter departementets vurdering viser beskrivelsen at de to dommerbakgrunnene er velegnet til å komplementere hverandre. Brukt riktig, kan dette etter departementets syn styrke rettssikkerheten.

6.1.3 Om organiseringen av domstolene

Departementet vil videre presisere at organiseringen og oppbyggingen av domstolene som sådan er av stor betydning for rettssikkerheten. Hensynet til rettssikkerhet begrunnet blant annet den organisatoriske løsningen som ble innført da gjeldende jordskiftelov ble vedtatt i 2013. Jordskifteoverrettene ble nedlagt, og det ble utnevnt jordskiftelagdommere i alle lagmannsrettene. Formålet med endringen var å sikre at partene unngår å anke til feil rettsinstans, og å bidra til at både jordskiftelagdommerne og de øvrige dommerne i lagmannsrettene kan styrke sin kompetanse gjennom et dømmende felleskap med en bredere kunnskapsbase enn tidligere.

Departementet har merket seg at løsningen i lovendringen fra 2013 samsvarer med de senere anbefalingene fra Domstolkommisjonen i NOU 2020: 11 Den tredje statsmakt, se departementets omtale av dette i punkt 2.4. Kommisjonen anbefaler der moderat spesialisering i lagmannsretten, og foreslår å bruke en dommersammensetning med en spesialistdommer og to generalistdommere i større omfang enn i dag. Formålet med anbefalingen er å styrke rettssikkerheten, og å gjøre domstolen mer effektiv. Kommisjonen peker videre på at hensynet bak generalistprinsippet tilsier at spesialiserte sakstyper ikke bør utgjøre en for stor andel av porteføljen. Departementet slutter seg til de synspunktene kommisjonen gir uttrykk for.

Høringsuttalelsene fra lagmannsrettene og Norges Bondelag, se omtale i punkt 5.1, gir klare signaler om at den organisatoriske løsningen fra 2013 har vært vellykket. Det samme gjør erfaringene og evalueringene som er omtalt i Domstoladministrasjonens rapport punkt 4. Departementet oppfatter at en reversering av reformen fra 2013 kan gjøre bestemmelsene om jordskiftelagdommerens deltakelse tydelige. En reversering kan også bidra til mer helhetlig sammenheng i reglene. På bakgrunn av de betydelige ulempene endringen skulle løse, og med bakgrunn i de erfaringene som er hentet i perioden fra 2016 til 2022, mener departementet likevel at det ikke er aktuelt å foreslå en reversering. Departementet kan heller ikke se at andre endringer i ankeordningen som sådan kan bidra til å løse de problemene som har oppstått. Departementet har ikke mottatt innspill til slike endringer i høringen.

Domstoladministrasjonen gir i sin høringsuttalelse uttrykk for at det er behov for en nærmere gjennomgang av jordskifterettens oppgaver og kompetanse jf. forslaget i Domstolkommisjonens utredning NOU 2020: 11 Den tredje statsmakt. Det er vist til at en slik gjennomgang kan føre til et enklere regelverk med bedre sammenheng i rettssystemet, og at sammenhengen også vil bli bedre mellom rettsinstansene. Departementet ser at forslagene i Domstolkommisjonens utredning kan føre til at noen sakstyper som i dag avgjøres av tingrettene blir overført til jordskifterettene. Departementet kan imidlertid ikke se at det å flytte oppgaver i første instans i seg selv vil føre til at jordskiftelagdommerne verken blir mer eller mindre skikket til å avgjøre de aktuelle sakene i dag eller i framtiden. Som Domstoladministrasjonen selv er inne på, ligger en eventuell endring av porteføljen dessuten langt fram i tid. Den er følgelig ikke egnet til å løse endringsbehovet i dag.

6.2 Anke over avgjørelse fra jordskifteretten

6.2.1 Jordskifterettsavgjørelse og avgjørelser i samband med slik avgjørelse

I punkt 2.1.2.3 og 2.1.2.5 beskrives gjeldende rett hvor anken gjelder en jordskifteavgjørelse som behandles i lagmannsretten alene og hvor flere anker er samlet til felles behandling. Sammensetningen av lagmannsretten med en jordskiftelagdommer og to jordskiftemeddommere er godt forankret, og den er ikke problematisert i rettspraksis. I Domstolsadministrasjonens rapport ble det ikke foreslått endringer i jordskiftelova § 8-7 annet ledd. Ingen av høringsinstansene har fremmet forslag om å endre bestemmelsen, og departementet foreslår ikke endringer i gjeldende regler på dette punktet.

6.2.2 Anke over dom, kjennelse og beslutning fra jordskifteretten

I punkt 2.1.2.4 beskrives gjeldende rett ved anke over dom, kjennelse eller beslutning fra jordskifteretten. Verken i Domstoladministrasjonens rapport eller departementets høringsnotat ble det foreslått innholdsmessige endringer for sammensetningen av lagmannsretten ved anke over dom, kjennelse og beslutning ved anke fra jordskifteretten. Departementet foreslo i høringsnotatet at innholdet i domstolloven § 12 annet ledd første punktum skulle flyttes til jordskiftelova § 8-7 første ledd.

Høringsinstansene har sluttet seg til dette forslaget, se blant annet omtalen i punkt 5.3 som viser at Domstoladministrasjonen, Den norske dommerforening og Norges Bondelag har uttalt seg om dette spørsmålet. Ingen av de øvrige høringsinstansene har motsatt seg løsningen.

Departementet foreslår at domstolloven § 12 annet ledd første punktum flyttes til jordskiftelova § 8-7 første ledd. Det vises til at forslaget kan føre til en lovteknisk forenkling hvor reglene for lagmannsrettens sammensetning ved anke fra jordskifteretten samles i jordskiftelova. Løsningen gjør det enklere for brukerne av jordskiftelova, blant annet for de mange selvprosederende partene i jordskifterettene, å finne fram i loven. Forslaget harmonerer også med systemet i skjønnsprosessloven, der lagmannsrettens sammensetning går fram av særloven.

Agder lagmannsrett har i sin uttalelse til forslaget om endring i domstolloven § 12 annet ledd foreslått at loven bør fastsette at jordskiftelagdommeren «kan» delta, ikke at jordskiftelagdommeren «skal» delta, se omtale i punkt 5.4. Lagmannsretten viser blant annet til at en slik endring gir fleksibilitet, og er hensiktsmessig for berammelsesprogrammet. Departementet foreslår en slik løsning når det gjelder ordlyden i domstolloven § 12, se punkt 6.3.4. Departementet mener at de samme hensynene gjør seg gjeldende når anken kommer fra jordskifteretten, og departementet foreslår derfor like regler i henholdsvis jordskiftelova og domstolloven på dette punktet. Se lovforslaget jordskiftelova § 8-7 første ledd annet punktum hvor «skal» er endret til «kan».

6.3 Anke over avgjørelse fra tingretten

6.3.1 Departementets utgangspunkt

Gjeldende rett ved anke over dom, kjennelse eller beslutning fra tingretten er beskrevet i punkt 2.1.3. Ved anke over en avgjørelse fra tingretten består lagmannsretten av tre fagdommere. Jordskiftelagdommer kan delta i lagmannsretten som en av de tre dommerne ved anke over avgjørelse fra tingretten, hvis saken gjelder bruks- eller eiendomsrett til fast eiendom.

Departementet legger i punkt 6.1 til grunn at reglene som gjelder jordskiftelagdommernes deltakelse i lagmannsretten må bli tydeligere enn i dag. Videre mener departementet at jordskiftelagdommeren har en spesialkompetanse som kan tilføre lagmannsretten merverdi ved behandlingen av flere saker enn i dag.

I høringsnotatet foreslo departementet å tydeliggjøre at bestemmelsen skal gjelde «ved anke over dom, kjennelse eller beslutning fra tingretten». Videre forslo departementet å endre gjeldende regel om jordskiftelagdommerens deltakelse i lagmannsretten når anken «gjelder bruks- eller eiendomsrett til fast eiendom». Etter departementets forslag skulle jordskiftelagdommeren kunne delta når anken «har sammenheng med fast eiendom eller rettigheter over fast eiendom, vassdrag og sjø».

Lagmannsrettene som har uttalt seg, støtter forslagene. Dette er utgangspunktet for drøftingen nedenfor.

6.3.2 Dom, kjennelse og beslutning

Departementet foreslo i høringsnotatet at gjeldende ordlyd i domstolloven § 12 annet ledd annet punktum om «andre saker» presiseres til å være anke over «dom, kjennelse eller beslutning» fra tingretten. Ingen av høringsinstansene har motsatt seg forslaget. Domstoladministrasjonen og Den norske dommerforening er blant dem som uttaler seg om forslaget, og støtter det.

Forslaget til endring tydeliggjør hvilke typer avgjørelser fra tingretten jordskiftelagdommeren kan delta i behandlingen av. Videre klargjør forslaget at rettens sammensetning ved overskjønn ikke følger av domstolloven, men av skjønnsprosessloven § 34.

Departementet foreslår denne løsningen, se lovforslaget domstolloven § 12.

6.3.3 Jordskiftelagdommeren som spesialistdommer

Gjeldende ankeordning innebærer at jordskiftelagdommeren er utnevnt som dommer i lagmannsretten på samme måte som de øvrige dommerne. Jordskiftelagdommerens og juridiske dommeres kompetanse er beskrevet i punkt 2.2. Beskrivelsen viser at jordskiftelagdommeren både ut fra sin formelle utdanning og i lys av sin praksis som dommer må karakteriseres som en spesialist i saker som gjelder fast eiendom direkte, og dessuten i mange saker som har sammenheng med fast eiendom. Jordskiftelagdommerens kompetanse illustreres også i uttalelsen fra Agder lagmannsrett, hvor det er vist til at alle dagens jordskiftelagdommere er høyst kompetente dommere som har vist seg å være en verdifull ressurs og en viktig tilvekst til dommerkollegiet i lagmannsretten, se omtale av uttalelsen i punkt 5.1.

Departementet har merket seg at Advokatforeningen frarår en løsning hvor jordskiftelagdommeren deltar i ankebehandling over saker fra tingretten, se omtale av foreningens uttalelse i punkt 5.4. Hovedbudskapet i Advokatforeningens uttalelse er at det gir økt risiko for uriktige avgjørelser fordi jordskiftelagdommeren, etter foreningens syn, er mindre skikket enn en juridisk dommer til å delta ved ankebehandlingen. Domstolkommisjonen har i NOU 2020: 11 Den tredje statsmakt anbefalt en ordning med økt bruk av minst en spesialistdommer og to generalistdommere i lagmannsretten. Kommisjonen begrunner dette med at ordningen kan være bedre egnet til å kontrollere førsteinstansens avgjørelse i en del tilfeller, se omtale av kommisjonens utredning i punkt 2.4. Departementet er enig med kommisjonen i dette, og vil tilføye at det er den samlede kompetansen i dommerteamet som er det sentrale for kvaliteten i lagmannsrettens avgjørelse.

Løsningen i dag er i tråd med tilrådingene fra Domstolkommisjonen. Ingen av høringsinstansene har gitt uttrykk for at løsningen bør reverseres. Departementet legger det til grunn, og vil samtidig framheve nødvendigheten av at lovgivningen for øvrig også utformes slik at dagens ankeordning kan opprettholdes, se departementets omtale av dette i punkt 6.1.3.

6.3.4 Anken gjelder, eller har sammenheng med

Departementet har i punkt 6.1 vist til at behovet for endringer blant annet er begrunnet i et ønske om at jordskiftelagdommeren skal kunne delta ved lagmannsrettens behandling i flere saker enn i dag. En slik endring kan bidra til at jordskiftelagdommer og de juridiske dommerne sammen kan styrke kvaliteten i den enkelte avgjørelsen. I tillegg kan jordskiftelagdommer og de juridiske dommerne gjennom samarbeid over tid styrke hverandres kompetanse. Endringen kan også sikre bedre sammenheng mellom reglene i jordskiftelova og domstolloven. Den kan dessuten bidra til at arbeidsbyrden i lagmannsretten kan fordeles på en hensiktsmessig måte, herunder slik at jordskiftelagdommerens kompetanse utnyttes bedre enn i dag. Etter departementets vurdering er det derfor ikke tilstrekkelig å gi nytt innhold i gjeldende formulering om fast eiendom.

Etter gjeldende rett, og i forslaget i Domstoladministrasjonens rapport, er ordlyden i domstolloven at saken eller anken «gjelder» fast eiendoms rettsforhold. Uttrykket «gjelder» er forholdsvis presist. Høyesterett har i tillegg til dette lagt til grunn at uttrykket «gjelder» handler om sakens reelle tvistetema. Det innebærer at dagens regel er egnet til å sortere ut saker der jordskiftelagdommeren har spesialkompetanse. Ettersom gjeldende regel og forslaget i Domstoladministrasjonens rapport er likt på dette punktet, legger departementet til grunn at spørsmålet om hva som er det reelle tvistetemaet vil være avgjørende uavhengig av valget av ordlyd. Reglene må dermed antas å være omtrent like målrettet. Det vil også være tilfelle hvis regelen bygger på ordlyden i departementets forslag i punkt 6.3.6 som er «fast eigedom og rettar over fast eigedom, vassdrag og sjø».

En følge av dagens rettsregel er at vurderingen av hva som er sakens reelle tvistetema må gjennomføres før saken prosederes. Det kan oppstå tilfeller der det reelle tvistetemaet endres underveis i sakens gang. Det kan dermed reises spørsmål ved om løsningen egentlig er egnet til å gi partene større forutberegnelighet. Agder lagmannsrett tar dette opp i sin uttalelse, se punkt 5.2, og viser til at Høyesteretts krav om en konkret vurdering av hva som er det reelle tvistetemaet i saken har ført til usikkerhet om når jordskiftelagdommeren kan delta i lagmannsretten.

En annen ulempe er at en part som er misfornøyd med resultatet av lagmannsrettens avgjørelse kan velge å anke over dommersammensetningen, uten at det er rimelig å tro at en endret sammensetning ville ha endret realitetsavgjørelsen. Se som illustrasjon HR-2019-1382-U og HR-2019-1419-U som er omtalt i punkt 2.1.3. Høyesteretts ankeutvalg ga i de to sakene uttrykk for at lagmannsretten var feil sammensatt, men fant at det ikke var nærliggende at feilen kunne ha hatt betydning for avgjørelsene og forkastet ankene. Løsningen i gjeldende rett er etter dette prosessdrivende. Det er uheldig fordi det er kostbart både for rettsapparatet og for partene.

I tillegg forutsetter gjeldende rett at førstelagmannen må bruke ressurser på å skrive en egen beslutning om sammensetningen av retten hvis jordskiftelagdommeren skal delta. En slik beslutning er unødvendig hvis lagmannsretten settes med tre juridiske dommere, se departementets beskrivelse av regelen i domstolloven § 11 i punkt 6.6.

I høringsnotatet var departementets forslag at anken må ha «sammenheng» med fast eiendoms rettsforhold. Uttrykket gir anvisning på en løsere vurdering enn uttrykket «gjelder». Det åpner for at jordskiftelagdommeren, hvis førstelagmannen bestemmer det, kan delta i flere saker enn i dag. Departementet har merket seg at høringsinstansene er delt i synet på om det er ønskelig å utvide mulighetene for jordskiftelagdommerens deltakelse, se omtale i punkt 5.4 og 5.5. Lagmannsrettene, de jordskifterettene som har uttalt seg, Norges Bondelag, Bane NOR, Den norske Dommerforening og Tekna tilrår forslaget. Høyesterett og Advokatforeningen frarår forslaget. Domstoladministrasjonens styre er delt slik at flertallet i styret frarår, mens et mindretall tilrår forslaget.

Slik departementet oppfatter uttalelsene fra de høringsinstansene som frarår forslaget, er deres syn begrunnet ut fra hensynet til rettssikkerhet. Departementet er enig i at hensynet til rettssikkerhet gjør seg gjeldende. Etter departementets syn er både juridiske dommere og jordskiftelagdommere godt skikket til å behandle en rekke ankesaker fra både jordskifteretten og tingretten. Hensynet til rettssikkerhet er dermed godt ivaretatt gjennom forslaget. Departementet vil samtidig peke på at det også har betydning for rettssikkerheten at lovens system legger til rette for løsninger som kan bidra til å styrke fagdommernes kompetanse, og utnytte ressursene i lagmannsretten på en hensiktsmessig måte. Denne tilnærmingen kommer blant annet til uttrykk gjennom Domstolkommisjonens avveininger knyttet til mulige framtidige lovbestemte vilkår for sakstildeling i lagmannsretten, se over i punkt 6.1.3. Departementet slutter seg til at hva som samlet gir best rettssikkerhet, må foretas i lys av en slik bred vurdering.

Departementet har merket seg at alle lagmannsrettene som har uttalt seg, dvs. alle unntatt Borgarting lagmannsrett som ikke har noen jordskiftelagdommer, gir uttrykk for at de støtter departementets forslag i høringsnotatet. Departementet tillegger disse uttalelsene stor vekt. Det er i lagmannsrettene utvelgelsen av dommerteamet skjer og lagmannsrettene er etter departementets syn nærmest til å vite hvilke faglige utfordringer eller fordeler som kan oppstå. Lagmannsrettene har videre høstet konkrete erfaringer med ordningen som ble fastsatt i 2013. Også Norges Bondelag og Bane NOR, som representerer brukere av ankeordningen, støtter forslaget. Advokatforeningen er også representant for brukerne, men foreningens uttalelse går først og fremst ut på at en jordskiftelagdommer ikke er like skikket som en juridisk dommer.

Departementet vil tilføye at selv om Høyesterett kom til at retten var feil sammensatt i de sakene som er omtalt i punkt 2.1.3, fant Høyesterett ikke grunn til å oppheve lagmannsrettens avgjørelser. Feilen ble følgelig ikke tillagt avgjørende betydning for resultatet i sakene hvor jordskiftelagdommeren var en av tre dommere.

Departementet legger ikke nevneverdig vekt på uttalelsen fra Domstoladministrasjonen. Bakgrunnen for det er at styret har delt seg i et flertall og et mindretall. Departementets vurdering av uttalelsen må også ses i lys av at det var Domstoladministrasjonen som etterlyste en endring slik at lagmannsretten skulle få anledning til å bruke jordskiftelagdommeren i flere saker. I Domstoladministrasjonens rapport er det i tilknytning til endringsbehovet i domstolloven § 12 annet ledd vist til at

«anvendelsesområdet må være vidt og at førstelagmannens skjønn må tillegges avgjørende vekt. Førstelagmannen har et solid grunnlag for denne avgjørelsen, og det er ikke grunn til å tro at en slik kompetanse vil bli utnyttet eller misbrukt. Selv om en sak faller innenfor det rettsområdet som jordskiftelagdommerne har kompetanse til å delta i, vil førstelagmannen foreta en konkret vurdering av om jordskiftelagdommeren bør være med i den aktuelle saken.»

Departementet foreslår, som i høringsnotatet, at uttrykket «gjelder» erstattes med at anken skal ha «sammenheng» med fast eiendoms rettsforhold. Se lovforslaget § 12 annet ledd første punktum. Forslaget utvider adgangen til å sette rett med jordskiftelagdommer når det er anket over en sak som er behandlet i tingretten. Utvidelsen innebærer at jordskiftelagdommeren i disse sakene vil være en av tre dommere. De to øvrige dommerne vil være juridiske dommere.

Uttrykket ha «sammenheng» er noe videre enn uttrykket «gjelder». Når førstelagmannen beslutter at jordskiftelagdommeren kan delta, vil det ikke lenger være nødvendig å ta stilling til hva som er sakens reelle tvistetema før saken er prosedert. Løsningen reduserer dermed dagens usikkerhet om jordskiftelagdommeren kan delta eller ikke. Se for øvrig departementets vurderinger i punkt 6.6 i tilknytning til saksfordelingen.

Når lovens uttrykk «sammenheng» er noe videre enn uttrykket «gjelder», kan en part som er misfornøyd med sammensetningen av retten i noe mindre grad enn i dag anke over dette spørsmålet. Hensynet til rettssikkerhet tilsier at lovgivningen ikke stimulerer til anke som uansett ikke kan føre fram.

Agder lagmannsrett har i sin høringuttalelse gitt uttrykk for at kriteriet «har sammenheng med» er vagt, men at det er vanskelig å finne en formulering som dekker bedre, se omtale i punkt 5.4. Lagmannsretten har i tilknytning til dette vist til at lovforslaget kan endres fra at jordskiftelagdommeren «skal» delta til at jordskiftelagdommeren «kan» delta. Lagmannsretten viser til at dette er tilstrekkelig, og at det gir fleksibilitet i berammelsesprogrammet. Departementet er enig med lagmannsretten i dette, og foreslår en slik løsning. Se lovforslaget domstolloven § 12 annet ledd første punktum.

6.3.5 Lovbestemte vilkår for jordskiftelagdommerens deltakelse

Bør førstelagmennene stå fritt til å bestemme?

Det må foretas en vurdering av hvilke ankesaker jordskiftelagdommeren bør kunne delta i. Vurderingen kan enten gjøres generelt som lovfestede vilkår, eller ved at førstelagmannen står fritt til å bestemme. I gjeldende lov, og i forslagene som ble sendt på høring, er de to alternativene kombinert.

Et alternativ er at loven fastsetter at førstelagmannen står fritt til å bestemme om jordskiftelagdommeren kan delta uavhengig av hva saken gjelder. Løsningen forutsetter at samfunnet har høy tillit til at førstelagmennene gjør veloverveide vurderinger. I drøftingen av hva som er en «sak som gjelder fast eiendom» i Domstoladministrasjonens rapport er det vist til at førstelagmannen har et solid grunnlag for sin avgjørelse om sammensetningen av lagmannsretten. Det er også vist til at det ikke er grunn til å tro at førstelagmennene vil utnytte eller misbruke sin myndighet. Departementet er enig i dette.

Hensynet til forutberegnelighet for partene taler imidlertid for at det bør fastsettes vilkår i loven som regulerer når jordskiftelagdommeren kan delta i lagmannsretten. Departementet foreslår derfor ingen endring i lovens system på dette punktet.

Utgangspunktet for eventuelle lovbestemte vilkår

Saksfordelingen i lagmannsretten skjer innenfor rammen av domstolloven § 11. Etter bestemmelsen er det opp til førstelagmannen å ta stilling til sammensetningen av dommere i den enkelte saken. Førstelagmannens beslutning skjer formløst. Domstolkommisjonen foreslår i NOU 2020: 11 Den tredje statsmakt kapittel 15 å lovfeste alminnelige prinsipper og kriterier for saksfordelingen. Kommisjonens forslag til regel er at saksfordelingen ikke skal «kunne påvirke utfallet av en sak», og at fordelingen skal «baseres på saklige og objektive kriterier som tilfeldighet, særskilt fagkunnskap, kompetanse eller erfaring». Kommisjonen mener at det ved fordelingen også skal kunne legges til rette for en rimelig arbeidsfordeling mellom dommerne, og effektiv bruk av domstolenes ressurser. Kommisjonen begrunner forslaget med at lovfestede kriterier kan gi partene og publikum tillit til saksfordelingen. Samtidig påpeker den at domstolene er ulike, og at reglene derfor må åpne for at domstolen har en viss fleksibilitet.

Gjeldende regler, forslagene i Domstoladministrasjonens rapport og departementets forslag i høringsnotatet bygger på at spørsmålet om saksfordeling løses trinnvis. Også forslaget fra Domstolkommisjonen bygger på en slik løsning. Det første trinnet består i at loven fastsetter noen vilkår for når jordskiftelagdommeren kan delta. Det neste trinnet er at førstelagmannen tar stilling til om jordskiftelagdommeren bør kunne delta. Det er under det andre trinnet at førstelagmannen tar stilling til hva som er det reelle tvistetemaet i saken, slik Høyesteretts praksis har utviklet seg.

Departementet er oppmerksom på at en løsning med flere trinn kan framstå som lite forutberegnelig for partene i saken, men ser det ikke som gjennomførbart at det legges opp til en løsning hvor alle vilkår knyttet til saksfordelingen lovfestes. Departementet foreslår derfor å opprettholde gjeldende to trinns løsning.

Etter departementets syn bør de lovfestede vilkårene for når jordskiftelagdommeren kan delta i en sak som er anket fra tingretten, ta utgangspunkt i at deltakelsen vil kunne tilføre dommerteamet en merverdi. Dette har også Høyesterett vært inne på i sin uttalelse som er referert i punkt 5.4. Den faktiske merverdien ved jordskiftelagdommerens deltakelse i den enkelte saken, vil imidlertid også avhenge av det andre trinnet i utvelgelsen.

Hvor tingretten og jordskifteretten har parallell kompetanse

Et av alternativene departementet trakk fram i høringsnotatet var å fastslå i loven at jordskiftelagdommeren kan behandle anke fra tingretten der tingretten og jordskifteretten har parallell kompetanse. Dette er saker hvor partene kan velge om saken skal reises for jordskifteretten eller tingretten, for eksempel hvor tingretten har avsagt dom i grensetvist eller tvist om eiendoms- eller rettighetsforhold. Dette er krav som kunne vært reist for jordskifteretten, se jordskiftelova § 1-4 bokstav b og c, og § 4-2. Departementet mener at en slik avgrensing i loven vil være enkel og forutberegnelig for partene. Departementet oppfatter imidlertid at en slik regel vil være snevrere enn regelen i gjeldende lov. Det foreligger ikke statistikk for dette, men departementet antar at det dreier seg om få saker. Departementet er på dette grunnlaget enig med Frostating lagmannsrett, se punkt 5.2, i at regelen vil gi en for snever ramme for jordskiftelagdommerens deltakelse. Regelen vil ikke legge til rette for effektiv bruk av domstolenes ressurser. Departementet foreslår følgelig ingen slik løsning.

6.3.6 Saksområder hvor jordskiftelagdommeren bør kunne delta

Utgangspunkt, fast eiendoms rettsforhold

Agder lagmannsrett, som er referert under punkt 5.4, mener at dagens løsning i utgangspunktet er god, og har pekt på at det er utfordrende å finne en lovformulering som gir mer hensiktsmessige løsninger. Lagmannsretten trekker også fram at det er et behov for endring og at dette er utløst av Høyesteretts tolking. Departementet er enig i dette. Utfordringen består i å lovfeste en enkel, sammenfattende og generell regel om hvilke saker, sakstyper eller avgjørelser hvor jordskiftelagdommerens deltakelse kan bidra til at dommerteamet kan styrkes.

I departementets høringsnotat er det knyttet kommentarer til tre alternative løsninger for hva de lovbestemte vilkårene kan bygge på. Samtlige alternativ tok utgangspunkt i at jordskiftelagdommerens spesialkompetanse er knyttet til fast eiendoms rettsforhold. Dette er blant annet synliggjort i omtalen av jordskiftelagdommerens formelle og reelle kompetanse i punkt 2.2. Ingen høringsinstanser har protestert på dette, og departementet legger til grunn at fast eiendoms rettsforhold bør være utgangspunktet i loven. De konkrete formuleringene i loven krever imidlertid en nærmere gjennomgang. Spørsmålet om parallell kompetanse er drøftet i punkt 6.3.5.

Valg av formuleringer knyttet til uttrykket fast eiendom

I Domstoladministrasjonens rapport var forslaget at domstolloven § 12 andre ledd endres slik at jordskiftelagdommer kan delta hvis saken gjelder «fast eiendom». Departementet foreslo at jordskiftelagdommeren skulle kunne delta hvis anken har sammenheng med «fast eiendom eller rettigheter over fast eiendom, vassdrag og sjø». Departementet har merket seg at Høyesterett, flertallet i Domstoladministrasjonens styre og Advokatforeningen ikke tilrår departementets forslag til løsninger på dette punktet, mens de øvrige høringsinstansene tilrår departementets løsning. Innvendingene synes først og fremst å være knyttet til spørsmålet om jordskiftelagdommerne bør kunne delta i flere saker enn i dag. Dette spørsmålet behandles i punkt 6.3.4.

Begge de alternative formuleringene krever at det i forarbeidene gis en utfyllende, men ikke uttømmende, omtale av hvilke saker eller sakstyper som er aktuelle. Ordlyden i loven vil generelt bli mer knyttet til fast eiendom mv. Likevel vil en slik løsning, etter departementets vurdering, gi partene større grad av forutberegnelighet enn i dag. Reglene blir mer tydelige gjennom en utfyllende eksemplifisering enn hvis den saklige avgrensingen skal følge av en beskjeden mengde praksis fra Høyesterett. Endring av loven kan bidra til tydelige regler langt raskere, og med mindre kostnader for partene og samfunnet. Ordlyden i begge alternativ gir samtidig rom for tolkning tilpasset den konkrete saken.

Forslaget i høringsnotatet er knyttet til jordskiftelova sitt virkeområde, jf. jordskiftelova § 1-2. Forslaget er derfor noe tydeligere knyttet til jordskiftelagdommernes formelle arbeidsområde enn forslaget i Domstoladministrasjonens rapport som er fast eiendom i alminnelighet. Uttrykket «fast eiendom», som er forslaget i Domstoladministrasjonens rapport, omfatter ut over dette ikke rettigheter til fast eiendom. Bestemmelsen kan derfor, selv om forarbeidene kan åpne for en utvidet tolking, dermed oppfattes som snevrere enn dagens regel. Det gir borgerne mindre veiledning i selve lovteksten, noe som igjen kan føre til usikkerhet om lovens vilkår er oppfylt. Ved en avveining mellom de to forslagene, mener departementet derfor at forslaget i Domstoladministrasjonens rapport ikke ivaretar endringsbehovet på en like treffsikker måte som departementets forslag i høringsnotatet.

Departementet foreslår etter dette at det fastsettes i domstolloven § 12 annet ledd annet punktum at jordskiftelagdommeren skal kunne delta hvis anken har sammenheng med «fast eiendom eller rettigheter over fast eiendom, vassdrag og sjø». Den nærmere gjennomgangen av saksområder som vil bli omfattet av løsningen, er omtalt i tilknytning til merknadene til bestemmelsen, se punkt 10.

Forslaget til ny ordlyd tar utgangspunkt i jordskiftelovas virkeområde, jf. jordskiftelova § 1-2. Jordskiftelovas virkeområde er «fast eigedom og rettar over fast eigedom, vassdrag og sjø». Jordskiftelova sitt virkeområde har nær sammenheng med jordskiftelagdommerens spesialkompetanse. Konsekvensen av forslaget er at jordskiftelagdommerens deltakelse vil gjelde i flere saker enn hvor tingretten og jordskifteretten har parallell kompetanse. For at det skal foreligge parallell kompetanse må ankesaken fra tingretten falle inn under jordskiftelova sitt virkeområde, og en eller flere av virkemidlene i jordskiftelova kapittel 3, 4 eller 5 må komme til anvendelse. Se i den forbindelse også jordskiftelova § 1-4 som gjelder hva det kan reises sak om for jordskifteretten. Avgrensningen av hvilke saker jordskiftelagdommeren etter forslaget til ny ordlyd kan delta i og hvilke saker som kan reises for jordskifteretten, vil etter dette ikke være sammenfallende selv om ordlyden i domstolloven § 12 og jordskiftelova § 1-2 blir lik.

Saksforberedelse og leder av retten

Jordskiftelova § 8-7 fjerde ledd fastsetter at førstelagmannen avgjør hvem som skal være saksforberedende dommer og leder av retten. Domstolloven inneholder ingen slik bestemmelse i dag, men førstelagmannen skal etter domstolloven § 11 fordele sakene mellom dommerne ved domstolen. Departementet foreslår at det synliggjøres i domstolloven § 12 annet ledd at «jordskiftelagdommeren kan være saksforberedende dommer, og lede retten» når det er anket over en avgjørelse fra tingretten. Se lovforslaget domstolloven § 12 annet ledd annet punktum.

6.4 Overskjønn

6.4.1 Tydeligere regler og utvidet kompetanse

Lagmannsretten holder overskjønnet både ved skjønn som kommer fra tingretten og fra jordskifteretten. Se boksene 2.1 og 2.2 som gir en oversikt over de lovhjemlene for skjønn som behandles av henholdsvis tingretten og jordskifteretten.

I tillegg til de lovhjemlede skjønnene, holder tingretten og jordskifteretten avtaleskjønn. Departementet antar at antallet avtaleskjønn dominerer, mens antallet skjønn etter de fleste av de opplistede lovhjemlene i boksene 2.1 og 2.2 er begrenset.

Sammensetningen av lagmannsretten ved gjennomføring av overskjønn fra tingretten og jordskifteretten følger av skjønnsprosessloven § 34, normalt med en fagdommer og flere skjønnsmedlemmer, se omtale av gjeldende rett i punkt 2.1.4.2.

Behovet for endringer er beskrevet i punkt 6.1. Hvor skjønnet er holdt av jordskifteretten er behovet for endringer knyttet til at reglene bør bli tydeligere enn i dag. Ved skjønn som er holdt av tingretten er behovet for endringer både knyttet til at reglene bør bli tydeligere, og til at jordskiftelagdommerens spesialkompetanse bør kunne brukes i større omfang enn etter gjeldende regler.

6.4.2 Sak fra jordskifteretten – tydeligere regel

Der loven fastsetter at jordskifteretten holder skjønn etter jordskiftelova og flere andre lover, er begrunnelsen at jordskifteretten har spesialkompetanse som gjelder fast eiendom, rettighetsforhold og verdsetting mv. Mange slike skjønn som holdes av jordskifteretten gjelder bruk av fast eiendom eller rettigheter i fast eiendom, ekspropriasjon og verdsetting av fast eiendom, rettighetsforhold i fast eiendom, omskiping av rettigheter, skadeserstatning, eller utjevning av kostnader mellom flere parter.

Jordskiftelagdommerens utdanning og erfaringsbakgrunn tilsvarer jordskiftedommerens kompetanse, og er beskrevet i punkt 2.2.

Departementet foreslo i høringsnotatet at overskjønn over skjønn som er behandlet av jordskifteretten etter skjønnsprosessloven § 34 fortsatt bør kunne settes med en jordskiftelagdommer. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot dette. I sin uttalelse legger for eksempel Advokatforeningen til grunn at når jordskiftesporet er valgt, er det naturlig at det følges også for lagmannsretten.

Departementet legger til grunn at lovgiver har foretatt en vurdering av at disse skjønnene skal behandles av jordskifteretten i første instans. Det krever da ingen tilleggsvurdering av om jordskiftelagdommeren har spesialkompetanse i de aktuelle sakene.

Departementet foreslår imidlertid å tydeliggjøre lovens ordlyd ved å ta inn en presisering i skjønnsprosessloven § 34 nytt annet ledd første punktum om at førstelagmannen kan bestemme at en jordskiftelagdommer kan delta og styre overskjønn når skjønnet er behandlet av jordskifteretten.

Overskjønn kan i enkelte tilfeller settes med tre dommere, jf. skjønnsprosessloven § 34 annet ledd tredje punktum. I høringsuttalelsen har Norges Bondelag foreslått at denne hjemmelen bør brukes i større omfang enn i dag. En slik sammensetning er ressurskrevende, og det må etter departementets syn være opp til lagmannsrettene eventuelt i samråd med partene å ta stilling til om dette er en tjenlig sammensetning i de konkrete tilfellene. Departementet legger imidlertid til grunn at også i saker som kommer fra jordskifteretten skal overskjønnet kunne settes med tre fagdommere. En av dem kan være jordskiftelagdommer. Det er ikke behov for å tydeliggjøre dette i lovteksten.

6.4.3 Sak fra tingretten – tydeligere regel og utvidet deltakelse

6.4.3.1 Utgangspunktet

Gjeldende rett er beskrevet i punkt 2.1.4. Forslaget i Domstoladministrasjonens rapport er beskrevet i punkt 2.3, og departementets forslag til løsning i høringsnotatet er beskrevet i punkt 2.5.1. Gjeldende rett som følge av Høyesteretts tolking, er at jordskiftelagdommernes rolle ved overskjønn samsvarer med den saklige avgrensningen som er fastsatt i domstolloven § 12. I Domstoladministrasjonens rapport ble det foreslått at jordskiftelagdommeren skulle kunne lede eller delta i alle overskjønn med mindre det er eksplisitt angitt i lovbestemmelsen at det rettslige grunnlaget for skjønn faller utenfor. Departementet foreslo i høringsnotatet en løsning i tråd med dette. Få høringsinstanser har gitt kommentarer til denne forskjellen. Det går fram av punkt 5.5 at nesten alle høringsinstanser som har uttalt seg, støtter forslaget om at jordskiftelagdommeren skal ha anledning til å behandle overskjønn også i saker som er behandlet av tingretten i første instans. Uttalelsene fra Høyesterett og Advokatforeningen må tolkes slik at disse høringsinstansene ikke ønsker en slik løsning.

Lovgivningen inneholder et bestemt antall skjønnshjemler som positivt går fram av lovgivningen, se boksene 2.1 og 2.2. Dermed er det ikke nødvendig å bruke skjønnspregede ord eller uttrykk i loven for å avgrense hvilken rolle jordskiftelagdommeren skal ha i retten. Departementet legger til grunn at en liste over skjønn – enten de angis positivt eller negativt – gir en enklere og tydeligere løsning enn ved å bruke lik avgrensning i domstolloven og skjønnsprosessloven. Tilnærmingen gjør det også mulig å plukke ut hvilke konkrete skjønn jordskiftelagdommeren skal kunne ha en rolle i. En slik regel vil være tydelig og målrettet. Departementet foreslår derfor at reglene om jordskiftelagdommerens deltakelse ved anke og overskjønn ikke skal samordnes slik løsningen er blitt i dag, men isteden innarbeides som en liste i skjønnsprosessloven. Forslaget innebærer at det i slike saker vil være unødvendig å slå fast hva som er det reelle tvistetemaet i saken.

Løsningen gjør det nødvendig å ta stilling til hvilke overskjønn jordskiftelagdommeren bør ha en rolle i. Spørsmålet må ses i lys av at jordskiftelagdommeren i slike saker i all hovedsak vil være den eneste fagdommeren i den enkelte saken. Det er også litt ulike forslag i hhv. Domstoladministrasjonens rapport og departementets høringsnotat. Se beskrivelse av dette i boks 2.3.

Listen i boksene 2.1 og 2.2 inneholder et femtitalls hjemmelslover med bestemmelser om skjønn. De fleste bestemmelsene er knyttet til fast eiendom. Jordskiftelagdommerens utdanning og erfaringsbakgrunn er også knyttet til fast eiendom. Se beskrivelsen av dette i punkt 2.2.

Departementet vil bemerke at med unntak av uttalelsene fra Høyesterett og Advokatforeningen som i prinsippet gir uttrykk for at jordskiftelagdommeren ikke bør kunne holde skjønn som kommer fra tingretten, er det stor grad av sammenfall mellom forslagene i boks 2.3 og uttalelsene fra høringsinstansene om hvilke skjønn jordskiftelagdommeren bør kunne holde. Forslagene i boks 2.3 er forskjellige mht. aksjeloven og allmennaksjeloven, samt noen beredskapslover.

Omtalen i punkt 5.5. viser at høringsinstansene har hatt ulikt syn på hvilke overskjønn jordskiftelagdommeren bør kunne holde. Målt i forhold til listene i boksene 2.1 og 2.2 er det imidlertid ikke mange skjønn som er kommentert særskilt. Nærings- og fiskeridepartementet uttaler at jordskiftelagdommeren bør kunne delta i anke over skjønn ved verdsetting av aksjer som har sammenheng med fast eiendom. Høyesterett nevner at skjønn hvor det er tvist om gyldigheten av en ekspropriasjon og skjønn knyttet til tomtefesteloven, aksjeloven og reindrift, bør holdes utenfor. Frostating lagmannsrett mener at skjønn etter beredskapslovgivningen bør være omfattet. Agder lagmannsrett peker på at jordskifteretten allerede behandler mange og omfattende skjønn, blant annet skjønn i samband med tiltaksjordskifte, vernejordskifte og større utbyggingsprosjekter. Departementet foreslår på dette grunnlaget i hovedsak å opprettholde forslaget fra høringsnotatet. Det er da lagt vekt på at jordskiftelagdommeren bør kunne lede overskjønn hvor skjønnet har likhetstrekk med de oppgavene jordskiftelagdommeren allerede kan behandle, fordi lignende skjønn ligger til jordskifteretten.

Departementet har i punkt 6.4.3.2 vurdert alle skjønnshjemler og kommet fram til sju lover med skjønnshjemler der det ikke er hensiktsmessig at jordskiftelagdommeren bør kunne delta.

Departementets forslag går fram av lovforslaget til skjønnsprosessloven § 34 nytt annet ledd annet punktum.

6.4.3.2 Gjennomgang og vurdering av skjønnshjemler

Avtaleskjønn

Både jordskifteretten og tingretten kan holde avtaleskjønn. Når partene har et valg mellom tingretten og jordskifteretten (parallell kompetanse), bør førstelagmannen kunne bestemme at jordskiftelagdommeren skal styre overskjønnet også når saken kommer fra tingretten.

Lovhjemlede skjønn

De lovhjemlede skjønnene tingretten holder går fram av liste i boks 2.1. Nesten alle skjønnene har likhetstrekk med skjønn og jordskifteavgjørelser som allerede hører inn under jordskifterettene. Dette bør etter departementets syn vektlegges når det skal tas stilling til om jordskiftelagdommeren skal kunne lede overskjønn som kommer fra tingretten. I gjennomgangen nedenfor er hjemlene samlet i grupper fra gruppe 1 til gruppe 9. I tilknytning til grupperingene følger departementets kommentarer og forslag til når jordskiftelagdommeren skal kunne lede overskjønnet, eventuelt delta på annen måte ved lagmannsrettens behandling av det.

Listene under hver enkelt gruppe følger datorekkefølge for hjemmelslovene med den eldste loven sist. I tilknytning til hver hjemmel er det vist til beskrivelsen i boks 2.1 av den aktuelle bestemmelsen skjønnet er hjemlet i, og hvilket departement som har ansvaret for loven.

Gruppe 1. Skjønn ved ekspropriasjon, innløsning og bruk av forkjøpsrett mv.

I følgende tilfeller holder tingretten skjønn for å

• innløse festetomter mv., se tomtefesteloven §§ 36, 37, 40 og 41, boks 2.1 nr. 2,

• ekspropriere og utmåle erstatning etter taubaneloven § 28, boks 2.1 nr. 3,

• ekspropriere for å anlegge, rydde mv. stier og løyper til formål for allmenheten etter markaloven § 9 femte ledd, boks 2.1 nr. 6,

• utmåle erstatning som følge av vern etter naturmangfoldloven § 51, boks 2.1 nr. 7,

• utmåle erstatning eller vederlag for overtagelse av mineralforekomst etter mineralloven §§ 32 og 39, boks 2.1 nr. 8,

• utmåle erstatning for ekspropriasjon etter plan- og bygningsloven kapittel 15, 16 og 27, boks 2.1 nr. 9,

• avløse gamle kraftleveringsavtaler som et pengevederlag, jf. vannressursloven § 67, boks 2.1 nr. 10,

• fastsette innløsningssum etter allmennaksjeloven §§ 4-23, 4-24, 4-25, 13-19 og 21-2 nr. 21, boks 2.1 nr. 12,

• fastsette innløsningssum etter aksjeloven §§ 4-17, 4-23, 4-26 og 13-18, boks 2.1 nr. 13,

• utmåle erstatning for rådighetsinnskrenkninger knyttet til luftfartsloven § 7-18 eller innløsning etter luftfartsloven § 7-8, boks 2.1 nr. 16,

• utmåle erstatning ved ekspropriasjon av anlegg til transmisjonsnett etter energiloven § 4-9, boks 2.1 nr. 19,

• utmåle erstatning for avståelse av rett til å utøve reindrift etter Trollheimenloven § 3, boks 2.1 nr. 20,

• innløse fast eiendom etter forurensingsloven § 17, boks 2.1 nr. 21,

• verdsette løse kulturminner som eksproprieres og utmåle erstatning for fredning av område rundt fredet kulturminne jf. kulturminneloven § 12 og 26, boks 2.1 nr. 23,

• verdsette i forbindelse med kommunens bruk av forkjøpsrett til leiegårder, boks 2.1 nr. 24,

• verdsette eiendom som mister allmenningsrett etter fjellova § 2 tredje ledd, boks 2.1 nr. 25,

• verdsette eiendom i forbindelse med odelsløsning, jf. odelsloven § 49 jf. § 66, boks 2.1 nr. 26,

• verdsette eiendom som trengs ved bygging opprusting og utbedring av skade på offentlig veg, jf. veglova §§ 50 og 51, og verdsette eldre byggverk og innretninger som kreves fjernet eller flyttet etter samme lov § 37, boks 2.1 nr. 29,

• verdsette areal som overføres til naboeiendom hvis en offentlig veg blir nedlagt jf. veglova § 8 tredje ledd, boks 2.1 nr. 29,

• verdsette eiendom eller rettigheter ved ekspropriasjon etter oreigningslova § 2, boks 2.1 nr. 31,

• utmåle vederlag for å fastsette pengeverdien ved bruk av forkjøpsrett til vannfall, jf. vannfallrettighetsloven § 6, og innløsing av anlegg etter § 11, boks 2.1 nr. 37, og

• verdsette leilendingseiendom etter lov 23. juni 1888 nr. 3 § 5, boks 2.1 nr. 38.

Formålene med skjønnene som angitt i listen over er knyttet til ekspropriasjon og innløsning. Listen er i hovedsak knyttet til fast eiendom. Arealene eller rettighetene som skal eksproprieres, innløses, tas på forkjøpsrett eller verdsettes, er likeartet med objekter som behandles av jordskifteretten. Ett unntak er skjønn etter naturmangfoldloven knyttet til petroleumsvirksomhet.

En fellesnevner i listen er verdsetting. Verdsettingen skjer noen ganger separat, andre ganger i tilknytning til ekspropriasjonen, innløsningen eller bruken av forkjøpsrett. Verdsetting er sentralt ved alle former for jordskifte, se jordskiftelova kapittel 3. Jordskifteretten verdsetter også tidsavgrensede og varige servitutter i forbindelse med innløsning etter jordskiftelova §§ 3-11 og 3-12. Verdsetting er også sentralt når jordskifteretten holder skjønn, jf. jordskiftelova § 5-1 (tiltaksjordskifte og vernejordskifte), og jordskiftelova § 5-3 bokstav a til p, se boks 2.2. Jordskifteretten avskiper servitutter etter servituttloven, se servituttloven § 18, og holder skjønn etter 21 ulike hjemler etter oreigningslova § 17, jf. § 2. Hjemlene i oreigningslova har ulike ekspropriasjonsformål, for eksempel skole, fyrvesen, kraftverk, elektriske anlegg mv. Jordskifteretten holder også skjønn etter plan- og bygningsloven §§ 27-3 og 28-3, etter reindriftsloven og skjønn etter veglova kapittel VII som gjelder ekspropriasjon og erstatningsutmåling for private veger. Videre utmåler jordskifteretten erstatning for inngrep i grunn og rettigheter ved vedlikehold og gransking etter kulturminneloven § 11, og fastsetter løsningssum etter lov om løysingsrettar § 22, burettslagslova § 4-18, ekomloven § 12-3 og matrikkellova § 45.

I saker som ligger til jordskifteretten har jordskiftelagdommeren en spesialkompetanse, og førstelagmannen kan bestemme at jordskiftelagdommeren skal lede overskjønnet. I saker som nevnt i listen over, mener departementet at jordskiftelagdommerens kompetanse har nær sammenheng med de vurderingene som skal gjøres ved overskjønn når skjønnet er holdt av tingretten. Departementet foreslår derfor at førstelagmannen skal kunne bestemme at jordskiftelagdommeren kan lede eller delta ved behandlingen av de aktuelle overskjønnene. Forslaget innebærer at regelen om bruk av jordskiftelagdommer blir lik uavhengig av om skjønnet er behandlet i jordskifteretten eller tingretten i første instans. Det legger til rette for en praksis der like saker kan behandles likt.

Departementet vil tilføye at tingretten og jordskifteretten etter oreigningslova § 17 har delt kompetanse til å holde skjønn til ekspropriasjon til kraftverk mv. jf. oreigningslova § 2 nr. 19 og ekspropriasjon til vannforsyning og avløp etter oreigningslova § 2 nr. 47. Skjønn som gjelder lavspent kraftlinje eller færre enn fem bruksenheter hører etter disse bestemmelsene inn under jordskifterettene, mens skjønn som gjelder større tiltak hører under tingrettene. Hvis jordskiftelagdommeren kan lede overskjønn ved skjønn holdt av tingretten i saker som dette, legger reglene til rette for bedre sammenheng i regelverket enn i dag.

En spesiell undergruppe innløsningsskjønn er reglene om innløsning av aksjer etter allmennaksjeloven og aksjeloven. Statistikk for 2019 fra Statistisk sentralbyrå over landbrukseiendommer med produktiv jord eller skog, viser at 2.194 eiendommer var eid av et upersonlig selskap. Landbrukseiendommen kan i noen tilfeller være viktigste, eller eneste aktiva i selskapet. I slike tilfeller er avkastningen fra eiendommen sentral for verdien av aksjene som skal innløses etter bestemmelsene i selskapslovgivningen. Verdsetting av produktive landbrukseiendommer faller inn under jordskiftelagdommerens spesialkompetanse. Det tilsier at førstelagmannen også i enkelte saker etter aksjeloven bør kunne legge overskjønn til jordskiftelagdommeren.

Gruppe 2. Skjønn for å utmåle skadeserstatning mv.

I følgende tilfeller holder tingretten skjønn for å

• utmåle vederlag for skade og ulempe etter taubaneloven § 26, boks 2.1 nr. 3,

• utmåle vederlag for skade og ulempe i forbindelse med anlegg av, rydding, merking og preparering av permanent sti eller løype etter markaloven § 9, boks 2.1 nr. 6,

• utmåle omfanget av sikkerhetsstillelse for kostnader til sikringstiltak etter mineralloven § 21, boks 2.1 nr. 8,

• utmåle vederlag for skade og ulempe på grunn, bygninger eller anlegg i forbindelse med leting etter mineralloven § 52, boks 2.1 nr. 8,

• fastslå tap som følge av gjenåpning av vassdrag og reetablering av vegetasjon etter vannressursloven § 14 og § 35 nr. 9, boks 2.1 nr. 10,

• utmåle erstatning for tap som følge av at eieren er pålagt å leie bort eller selge fiskekort, se lakse- og innlandsfiskloven § 27, boks 2.1 nr. 17,

• fastsette økonomisk tap som følge av pålegg om å utstede jaktkort, se viltloven § 36, boks 2.1 nr. 22,

• utmåle skadeserstatning for bruksberettigede på grunn av grunndisponering, utmåle erstatning ved tvist om beite vil føre til skade for bruksberettigede, og erstatning på grunn av tamreindrift, se fjellova § 12 første ledd, § 15 fjerde ledd og § 17 annet ledd, boks 2.1 nr. 25,

• utmåle erstatning for skade og ulempe ved plassering av trafikkskilt, jf. vegtrafikkloven § 5, boks 2.1 nr. 27,

• utmåle erstatning for skade og ulempe når vegmyndigheten påbyr fjerning av trær, busker mv., jf. veglova § 31 annet og tredje ledd, boks 2.1 nr. 29,

• utmåle vederlag for utgifter til gjerdehold, flytting av gjerde, krav om å fjerne ferist eller grind etter veglova § 44 tredje fjerde og femte ledd og § 48 tredje ledd, boks 2.1 nr. 29,

• utmåle erstatning for blant annet forebyggende tiltak mellom naboer etter grannelova § 7, boks 2.1 nr. 30,

• utmåle erstatning for skade som følge av notfiske, se landslottsloven § 8, boks 2.1 nr. 34,

• utmåle erstatning for skade på eiendom eller rettighet ved nedleggelse av reguleringsanlegg eller overføring av vann etter vassdragsreguleringsloven §§ 10 og 26, boks 2.1 nr. 36.

En fellesnevner i listen over er verdsetting. Dette tilsvarer listen i gruppe 1. Verdsettingen i gruppe 2 gjelder følgen av ulike skadevoldende tiltak. Skadeobjektene og utmålingen av erstatning eller vederlag er likevel i hovedsak knyttet til fast eiendom og rettigheter.

Bestemmelsene om verdsetting av skade og ulempe ligner skjønn som i dag ligger til jordskifteretten. Jordskifteretten fastsetter etter jordskiftelova § 5-2 skadeserstatning ved skade på naboeiendom i forbindelse med tiltak i vassdrag. Etter jordskiftelova § 5-3 kan jordskifteretten verdsette skade på eiendom ved merking av ruter eller turstier i utmark etter friluftsloven, verdsette skade som husdyr har påført naboeiendom etter beitelova og utmåle skadeserstatning i tilknytning til forebyggende tiltak etter plan- og bygningsloven, se boks 2.2.

I saker som ligger til jordskifteretten har jordskiftelagdommeren en spesialkompetanse, og førstelagmannen kan bestemme at jordskiftelagdommeren skal lede overskjønnet. I saker som faller inn under listen i gruppe 2, mener departementet at jordskiftelagdommerens kompetanse har nær sammenheng med de vurderingene som skal gjøres ved overskjønn når skjønnet er holdt av tingretten. Departementet foreslår derfor at førstelagmannen skal kunne bestemme at jordskiftelagdommeren kan lede eller delta ved behandlingen av de aktuelle overskjønnene.

Gruppe 3. Skjønn om fordeling av kostnader mellom flere parter

I følgende tilfeller holder tingretten skjønn for å

• fordele årlig avgift etter mineralloven § 57 hvor det er flere grunneiere som skal motta avgiften, boks 2.1 nr. 8,

• fordele kostnader ved fellestiltak etter vannressursloven § 31 tredje ledd bokstav b, boks 2.1 nr. 10,

• fordele merkostnader ved tilknytning til andre enn eiere av avløpsanlegg, jf. forurensningsloven § 22, boks 2.1 nr. 21,

• fordele kostnader og fastsette hvem som har nytte av tiltaket etter veglova § 26 hvor private er forpliktet til å betale et tvungent tilskudd til nybygg eller opprusting av veg, boks 2.1 nr. 29,

• fordele kostnader etter grannelova § 7, boks 2.1 nr. 30, og

• avgjøre tvist om betaling av landslott og fordeling av lotten mellom eiendommer etter landslottloven § 8, boks 2.1 nr. 34.

En fellesnevner ved skjønnene i gruppe tre er fordeling av kostnader mellom flere/mange parter. Vurderingstemaet og utfordringene som ligger i å ha mange parter som kan ha ulike interesser ligger nær avgjørelser som jordskifterettene til vanlig tar i tilknytning til flere sakstyper som hører under jordskifte. Særlig jordskiftelova §§ 3-8 og 3-9 om bruksordning og pålegg om fellestiltak og felles investeringer handler om å fordele kostnader, og kan involvere svært mange parter. Jordskifteretten kan også etter jordskiftelova § 3-33 fordele skadekostnader i tilknytning til naturskade og omfordele utbetalte kostnader hvis det blir aktuelt på et senere tidspunkt.

I saker som nevnt i listen over, og som faller inn under gruppe 3, mener departementet at jordskiftelagdommerens spesialkompetanse gjør at førstelagmannen skal kunne bestemme at jordskiftelagdommeren kan lede overskjønnet eller delta i lagmannsrettens behandling av saken. Departementet foreslår en slik løsning.

Departementet vil tilføye at tingretten og jordskifteretten etter vannressursloven § 31 tredje ledd bokstav b og c har parallell kompetanse til å holde skjønn ved refusjon for fellestiltak. Hvis jordskiftelagdommeren kan lede overskjønn som kommer fra tingretten i saker som dette, legger lovgivningen til rette for bedre sammenheng i regelverket enn i dag.

Gruppe 4. Skjønn i allmenninger

I følgende tilfeller holder tingretten skjønn for å

• gi regler om beitebruk, utvising av feste, bruk av seter og utvising av dyrkingsjord etter bygdeallmenningsloven § 6-11 jf. § 6-1 annet ledd, § 6-2, § 6-4 annet ledd, § 6-10 første ledd og § 6-8 første ledd annet punktum, boks 2.1 nr. 18, og

• avgjøre tvist mellom allmenningsstyret og fjellstyret om allmenningsbruken, jf. fjellova § 9, og avgjøre tvist om vilkårene for utvising foreligger etter § 18 fjerde ledd og § 21 fjerde ledd, boks 2.1 nr. 25.

Jordskiftelagdommeren kan ha erfaring med saker hvor allmenningene er berørt, men har ikke spesialkompetanse som gjelder den interne driften av allmenningen og brukerne av den. Jordskiftelagdommerens spesialkompetanse er knyttet til jord-, skog- og fjellområder, og jordskiftelagdommeren har blant annet erfaring fra jordskiftesaker etter jordskiftelova § 3-8 om bruksordning. Jordskiftelagdommeren har dessuten erfaringer knyttet til avgjørelse av rettighetsforhold til fast eiendom og måling og merking av grenser. Dette er kompetanse som ut fra en praktisk tilnærming har nær sammenheng med skjønnshjemlene i bygdeallmenningsloven.

Fjellovutvalget har i NOU 2018: 11 Ny fjellov foreslått at jordskifteretten bør være tvisteløsningsmekanisme for konflikter om allmenningsrett og de jordbrukstilknyttede bruksrettene. Jordskifteretten bør også etter utvalgets syn kunne avgjøre tvist om rett til jakt og fiske for den som er bosatt i bygd eller grend. I tillegg foreslår utvalget at jordskifteretten skal avgjøre saker etter fjellova §§ 2 tredje ledd, 12, 15 fjerde ledd, 17 andre ledd, 18 fjerde ledd og 21 fjerde ledd. Utvalgets tilråding bygger blant annet på at jordskifteretten har spesialkompetanse som gjør den egnet til å behandle saker som dette. Også jordskiftelagdommeren vil ha slik kompetanse.

Departementet foreslår at bestemmelsene om skjønn i bygdeallmenningsloven og fjellova skal åpne for at jordskiftelagdommeren kan styre eller delta i lagmannsretten ved overskjønn fra tingretten.

Gruppe 5. Skjønn for å fastsette grense i vann

Tingretten skal ved skjønn fastsette og merke opp grensen mellom eiendommer som ligger på hver sin side av en elv, bekk eller innsjø, jf. vassdragsloven § 5, boks 2.1 nr. 35.

En kjerneoppgave for jordskifterettene er å fastsette grenser, se jordskiftelova § 4-2. Jordskifteretten skal dessuten etter jordskiftelova § 6-29 merke og koordinatfeste grensene. Oppgavene ligger etter dette innenfor jordskiftelagdommerens spesialkompetanse, og departementet foreslår at jordskiftelagdommeren skal kunne styre eller delta i lagmannsretten ved overskjønn i slike saker.

Gruppe 6. Skjønn for å fastsette om en eiendom er odlingsjord

Tingretten skal ved skjønn avgjøre om en eiendom er odlingsjord, jf. odelslova § 6, boks 2.1 nr. 26. Vurderingen innebærer at det skal foretas en landbruksfaglig vurdering av ressursene på eiendommen. En slik faktisk vurdering av ressursgrunnlaget på en landbrukseiendom ligger innenfor jordskiftelagdommerens spesialkompetanse. Departementet foreslår at jordskiftelagdommeren skal kunne styre eller delta i lagmannsretten ved overskjønn i slike saker.

Gruppe 7. Bruksdeling etter sameigelova

Tingretten skal ved skjønn fastsette bruksdeling mellom sameierne, jf. sameigelova § 14, boks 2.1 nr. 28.

Jordskifteretten kan etter jordskiftelova § 3-6 oppløse realsameier og sambruk mellom eiendommer, og kan etter jordskiftelova § 3-7 dele eiendommer og rettigheter (personlige sameier). Jordskifteretten kan dessuten etter jordskiftelova § 3-8 utarbeide bruksordninger mellom ulike typer rettighetshavere. Spørsmål om bruksdeling mellom sameiere må etter departementets syn anses å falle inn under jordskiftelagdommerens spesialkompetanse.

Departementet foreslår at jordskiftelagdommeren skal kunne styre eller delta i lagmannsretten ved overskjønn i slike saker.

Gruppe 8. Regulering av festeavgift

Tingretten skal ved skjønn regulere festeavgift og lempe på festeavgift, jf. tomtefestelova § 15 sjette ledd og § 5 a, boks 2.1 nr. 2.

Skjønn etter tomtefestelova § 5 a og § 15 som gjelder regulering og lemping av festeavgift, har en annen karakter enn skjønnene som er nevnt i gruppe 1 til 7. Skjønnene gjelder kostnadene ved leie av grunn til fritids-, bolig- og næringsformål. Jordskiftelagdommeren har antakelig ikke uten videre særlig kompetanse til å fastsette slik leie, noe enkelte høringsinstanser har vært inne på. Det innebærer likevel ikke at førstelagmannen bør være forhindret fra å legge slike skjønn til jordskiftelagdommeren. SSBs tall i Gardsbruk, jordbruksareal og husdyr for 2020 viser at 2.022 av de 38.713 foretakene som mottok støtte i landbruket var upersonlige foretak. Noen foretak i landbruket er organisert som selskaper der flere bønder driver produksjonen sammen. Ofte eier selskapet driftsbygningen og leier grunn fra en eller flere av deltakerne i selskapet. Avtalene som er inngått mellom selskapet og grunneier kan være festeavtaler, men de kan også tenkes å være festelignende. Departementet mener at jordskiftelagdommeren har spesialkompetanse knyttet til avkastning fra landbrukseiendom, og at deltakelse av en jordskiftlagdommer derfor kan tilføre en merverdi. Sett i lys av dette, foreslår departementet at loven skal legge til rette for at jordskiftelagdommeren skal kunne styre eller delta i overskjønnet også i saker etter tomtefestelova §§ 5 a og 15.

Gruppe 9. Andre hjemler for skjønn

I følgende tilfeller holder tingretten skjønn for å

• fastsette at staten kan overta faste innretninger på kontinentalsokkelen i henhold til havbunnsmineralloven § 5-6, boks 2.1 nr. 1,

• fastsette kompensasjon for næringsdrivendes økonomiske meromkostninger eller tap ved forberedelser til og gjennomføring av særlige tiltak etter næringsberedskapsloven § 18, jf. § 17, boks 2.1 nr. 4,

• fastsette erstatning for avståelse, tap og utgifter i forbindelse med rekvisisjon av eiendomsrett, bruksrett eller annen særlig rådighet over fast eiendom, jf. sivilbeskyttelsesloven §§ 25 og 27, boks 2.1 nr. 5,

• fastsette erstatning for avståelse, tap og utgifter ved rekvisisjon av fast eiendom, rettigheter og løsøre, jf. helseberedskapsloven §§ 3-1 og 3-3, boks 2.1 nr. 11,

• fastsette erstatning for mangelfullt vedlikehold av faste innretninger når staten overtar dem etter petroleumsloven § 5-6, boks 2.1 nr. 14,

• verdsette skip og last og vurdere eventuelle reparasjonskostnader etter sjøloven §§ 487-492 (sjørettskjønn), boks 2.1 nr. 15, og

• fastsette erstatning for tvungen avståelse av oppfinnelser som kan ha betydning for rikets forsvar, se lov om oppfinnelser av betydning for rikets forsvar § 9 jf. § 6, boks 2.1 nr. 32.

Departementet har merket seg at flere høringsinstanser mener at også skjønnene i gruppe 9 gjelder fast eiendoms rettsforhold, og at jordskiftelagdommerne bør kunne holde overskjønnet i slike tilfeller. Etter departementets vurdering handler skjønnene som er listet opp i gruppe 9 om situasjoner som jordskiftelagdommeren i utgangspunktet ikke har spesialkompetanse på. Departementet vil tilføye at det må antas å være få overskjønn i denne gruppen, slik at verken juridiske dommere eller jordskiftelagdommere vil kunne opparbeide seg særlig spesialkompetanse. Etter departementets syn er det ikke noe i veien for at førstelagmannen også i slike tilfeller kan bestemme at overskjønnet skal kunne styres av en jordskiftelagdommer. Siden jordskiftelagdommeren ikke har spesialkompetanse i saker som dette, ser departementet det likevel som mest hensiktsmessig at skjønnene som nevnt i gruppe 9 holdes utenfor. Det innebærer at en jordskiftelagdommer ikke kan styre eller delta i overskjønn i slike saker.

6.5 Saker som gjelder reindrift

To saker som Høyesterett har behandlet, og hvor spørsmålet om jordskiftelagdommerens deltakelse har vært oppe, er forvaltningsvedtak etter reindriftsloven. Det gjaldt HR-2019-1419-U og HR-2019-2395-A som begge er beskrevet i punkt 2.1.3. Høyesterett har i tilknytning til omtalen av overskjønn i sin høringsuttalelse gitt uttrykk for at høringsnotatet ikke i tilstrekkelig grad drøfter betydningen av inngående kunnskap om Grunnloven § 108 og internasjonale forpliktelser i tilknytning til saker som gjelder reindrift. Også Hålogaland lagmannsrett og Frostating lagmannsrett har vært opptatt av reindriftssaker, og foreslår at jordskiftelagdommeren bør kunne delta i slike saker fordi jordskiftelagdommeren er særlig kompetent. Departementet vil med dette som bakgrunn knytte noen kommentarer til saker som gjelder reindrift.

Departementet mener at både jordskifterettene og jordskiftelagdommerne er egnet til å behandle saker innenfor reindriften. Etter departementets syn bør imidlertid den konkrete avveiningen av hvilke saker jordskifterettene og jordskiftelagdommerne bør kunne behandle forankres i en bredere sammenheng enn forslagene til endringer som er til behandling i denne proposisjonen. Departementets vurderinger er som følger:

Jordskiftelova § 5-3 bokstav n gjelder skjønn og avgjørelser etter reindriftsloven §§ 59, 63, 69 og 70. Bestemmelsene gjelder beitebruk fastsatt av distriktsstyret, tiltak som begrenser beiterett, bestemmelser om oppføring og plassering av sperregjerde og skadeserstatning når rein har gjort skade. Se boks 2.2 nr. 4 n. Dette er oppgaver som i dag er lagt til jordskifteretten, og departementet foreslår ingen endringer i dagens regler på dette punktet. Følgen av forslaget i punkt 6.4.2 er at jordskiftelagdommeren kan behandle slike overskjønn.

Ingen av skjønnene som er beskrevet i boks 2.1 gjelder reindrift. Fjellova § 17 gjelder rett nok erstatning for beiteskader blant annet som følge av tamreindrift for bruksberettigede i statsallmenningen. Trollheimenloven § 3 gjelder utmåling av ekspropriasjonserstatning til rettighetshavere til grunnen når reindriftsutøvere gis rett til å utøve reindrift. De to hjemlene har en viss sammenheng med reindriften, men de gjelder utmåling av kompensasjon til grunneier. Hjemlene har ikke sammenheng med urfolks rettigheter. Departementet legger til grunn at de to hjemlene for skjønn bør vurderes på lik linje med de øvrige overskjønnene som kommer fra tingretten. Se departementets drøfting og tilråding i punkt 6.4.3.2.

I andre saker som gjelder reindrift, er det satt i gang en egen prosess med sikte på en revisjon av reindriftsloven, se omtale i punkt 3. Beskrivelsen viser at både arbeidsgrupperapporten fra Landbruks- og matdepartementet og utvalget som har utarbeidet Sametingets og Norske Reindriftssamers Landsforbund sitt forslag til revisjon av reindriftsloven foreslår at jordskifterettene i større grad enn i dag bør ta avgjørelser som gjelder ulike rettsforhold som berører reindriften. Jordskiftelagdommerens deltakelse i lagmannsretten i saker som gjelder reindrift bør, etter departementets syn, tilpasses den funksjonen jordskifteretten kan tenkes å få i tilknytning til en eventuell framtidig reindriftsdomstol. Det er for tiden ikke avklart hvilken rolle jordskifterettene kan få i den forbindelse. Departementet foreslår derfor ingen utvidelse av jordskiftelagdommerens rolle i lagmannsretten når det er anket over avgjørelser som er relatert til reindrift og som er avgjort av tingretten i første instans. Departementets standpunkt krever ingen særlig regulering i domstolloven. Det er tilstrekkelig at dette kommer til uttrykk i merknadene til bestemmelsen. Se omtale av dette i punkt 10.1.

6.6 Sakstildeling

Reglene om førstelagmannens sakstildeling er beskrevet i punkt 2.1.5 og 5.6.

Departementets forslag til regler i punkt 6.2 om anke fra jordskifteretten og i punkt 6.4 om overskjønn fra tingretten innebærer at det, etter departementets vurdering, ikke er behov for egne regler om sakstildelingen hvis saken skal legges til en jordskiftelagdommer. Bakgrunnen er at loven på en presis måte fastslår når jordskiftelagdommeren kan delta. Løsningen innebærer at reglene om førstelagmannens rolle ved tildeling av en sak blir de samme for juridiske dommere og jordskiftelagdommere, og enten følger ordinære rutiner knyttet til domstolloven § 11 eller skjønnsprosessloven § 34 første ledd.

Ved anke fra tingretten er imidlertid departementets forslag til løsning at anken må ha sammenheng med fast eiendoms rettsforhold mv., se punkt 6.3.4 og 6.3.6. Denne løsningen er ikke like presis som den saklige avgrensningen innenfor de to andre saksområdene. Det innebærer at lovgivningen bør legge til rette for at førstelagmannen bør fatte en noe mer formell beslutning som gjelder jordskiftelagdommerens deltakelse. Departementet foreslår at det skal gå uttrykkelig fram av domstolloven § 12 annet ledd første punktum, jf. ordet «beslutte». Departementet vil tilføye at det som et utgangspunkt er unødvendig å stille krav om en formell begrunnelse for beslutningen. Selv om avgjørelsen ikke er begrunnet, bør den imidlertid formaliseres på en måte som gir notoritet. Det krever noe mer enn at avgjørelsen går fram av berammingslisten. Noen ganger kan det også som enkelte høringsinstanser har vært inne på, være grunn til å begrunne sakstildelingen. Det gjelder for eksempel hvis adgangen til å sette retten med jordskiftelagdommer blir bestridt, eller hvis man befinner seg i et grenseområde.

Det følger av tvisteloven § 29-2 første ledd og § 30-3 første ledd at beslutninger kan ankes. I domstolloven § 12 annet ledd er det fastsatt unntak fra dette slik at førstelagmannens beslutning knyttet til jordskiftelagdommerens deltakelse ikke kan ankes. Departementet foreslo i høringsnotatet å videreføre denne regelen. Den praksis som er omtalt i punkt 2.1.3 viser imidlertid at beslutningen, til tross for lovens ordlyd, etter gjeldende rett kan ankes. En anke kan begrunnes med at retten har bygget på en uriktig generell lovforståelse av hvilke avgjørelser retten kan treffe etter den aktuelle bestemmelsen, eller på at avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig, se tvisteloven § 29-3 tredje ledd. Departementet er på dette grunnlaget enig med Agder lagmannsrett, se punkt 5.6, som i sin uttalelse gir uttrykk for at man like gjerne kan sløyfe bestemmelsen om at beslutningen ikke kan ankes. Departementet foreslår en slik løsning. Blir beslutningen anket til Høyesterett, må førstelagmannen ta stilling til om beslutningen skal opprettholdes, og bør i den forbindelse gi en nærmere begrunnelse for avgjørelsen.