4 Høringsuttalelser

4.1 Generelt om høringsuttalelsene

Blant organisasjonene og institusjonene som har avgitt høringsuttalelse stiller følgende seg positive til departementets forslag i høringsnotatet: Fiskeridirektoratet, Innovasjon Norge, Fiskebåt, Norges Fiskarlag, Kjøllefjord Fiskarlag, Pelagisk Forening og Samarbeidsrådet Nord. Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening har ingen innvendinger mot forslaget.

Følgende organisasjoner og institusjoner går i mot forslaget i høringsnotatet: Sametinget, Finnmark fylkeskommune, Troms fylkeskommune, Nordland fylkeskommune, Gamvik kommune, Kvalsund kommune, Vadsø kommune, Vardø kommune, Alta Arbeiderparti, Arbeiderpartiets sametingsgruppe, Fritt Norden Norge, Gamvik Frp, Gjenreis Kysten, Kystaksjonen, Landsorganisasjonen i Norge, Nordkapp SV, Norges Kystfiskarlag, Norsk Sjømannsforbund, Norske Samers Riksforbund og Rødt.

Advokatforeningen vurderer mulige konsekvenser av høringsforslaget uten å ta stilling til hovedforslaget i høringsnotatet.

4.2 Nærmere om de enkelte høringsuttalelsene

Høringsinstansene som støtter departementets forslag trekker fram mange av de samme argumentene.

Flere peker på at forslaget vil bidra til en betydelig forenkling av prosessen for tildeling av konsesjon eller deltakeradgang ved splitting eller oppsamling av tillatelser i kombinasjon med kjøp og tilbakesalg av fartøy for fortsatt drift. Det trekkes også fram at det gir liten mening å kreve fram- og tilbakesalg av et fartøy, med tilhørende overføring av penger og midlertidig besittelse av fartøyet, når vi samtidig erkjenner at fartøyoverdragelsene ikke tjener annet formål enn å tilfredsstille myndighetenes krav. Enkelte har trukket fram at forslaget medfører et enklere regelverk og mer forutsigbare prosesser.

Flere høringsinstanser ser det som positivt at det foreslås å lovfeste sentrale prinsipper om salg av fartøy for fortsatt drift, utskifting av fartøy, splitting og oppsamlig av driftsgrunnlag. Disse prinsippene er i dag forankret i forskrifter og forvaltningspraksis.

Innovasjon Norge forutsetter at høringsforslaget ikke innebærer endringer i ervervstillatelsesforskriften § 9 annet ledd bokstav f og tredje ledd som bl.a. gir fiskerimyndighetene en plikt til å varsle panthaver og stille søknaden i bero dersom panthaver ikke har bekreftet sin kjennskap til søknaden.

Departementet gjengir i det følgende utdrag fra enkelte høringsuttalelser som støtter hovedtrekkene i vårt forslag.

Fiskeridirektoratet uttaler bl.a. følgende om høringsforslaget:

«Fiskeridirektoratet deler i det vesentligste de vurderinger og konklusjoner som er gjort av Nærings- og fiskeridepartementet under dette punkt.

Forslaget om å åpne for tildeling av fisketillatelse (konsesjon eller deltakeradgang) til et fartøy til erstatning for tilsvarende fisketillatelse som oppgis fra annet fartøy, uten at det samtidig stilles krav om at avgivende og mottakende fartøy eies av samme juridiske person, vil innebære en forenkling og kostnadsbesparelse både for næring og forvaltning i de saker som i dag omhandler splitting og oppsamling/sammenslåing av driftsgrunnlag.

Dagens ordning med søknad om ervervstillatelse, søknad om splitting eller oppsamling/sammenslåing av driftsgrunnlag, med påfølgende søknad om ervervstillatelse, registrering i realregistre og merkeregister, med samtykke fra panthaver/långiver, er svært tids- og ressurskrevende – både for næringen og for forvaltningen. Forslaget innebærer således en ny og fleksibel ordning for næringen til å enklere kunne tilpasse sitt driftsgrunnlag etter eget behov, og ordningen vil på denne måte kunne fremme gjeldende strukturkvoteordninger.

Forslaget er etter Fiskeridirektoratets oppfatning en videreføring av en utvikling som har pågått de siste 15-20 årene hvor regelverk og praksis tilpasses næringens behov for fleksible rammevilkår og en friere disposisjon av tillatelser, jf. de ulike enhets- og strukturkvoteordninger, drifts- og rederikvoteordninger, kvote- og redskapsfleksibilitet, slumpfiskeordning, kvotebytte mv.

Det er viktig å understreke at forslaget prinsipielt innebærer noe nytt i regelverket ved at det åpnes for tildeling av tillatelser uten at det samtidig skjer en overdragelse av fartøy, og medfører således en økt grad av eller et element av omsettelige kvoter. Dette behøver imidlertid etter Fiskeridirektoratets oppfatning ikke alene tale mot en ordning som foreslått, da forslaget uansett vil få den nødvendige legitimitet ved at endringen foreslås lovfestet.

Det er imidlertid viktig å presisere at forslaget ikke innebærer en «fri flyt» av tillatelser mellom ulike fartøy/rederi; forslaget gjelder utelukkende tildeling av tillatelser som det mottakende fartøy ikke hadde fra tidligere – altså en kvalitativ økning av driftsgrunnlaget for fartøyet. Ønsker man en kvantitativ økning av sitt driftsgrunnlag, er det strukturkvoteordningene som må benyttes.

Fiskeridirektoratet støtter således Nærings- og fiskeridepartementets forslag om å åpne for tildeling av fisketillatelse til erstatning for tilsvarende fisketillatelse, uten at det samtidig skjer en eieroverdragelse av fiskefartøyet.

Fiskeridirektoratet vil imidlertid rette noen kommentarer til den beskrivelse av dagens ordning som fremkommer av høringsnotatet.

Splittingsinstituttet – slik det praktiseres i dag – baseres i hovedsak på forvaltningspraksis med utgangspunkt i departementets instrukser av 15. januar 1999, 7. juli 2000 og 26. juni 2003, hvor bl.a. følgende fremgår av sistnevnte:

«Gjennom enkeltsaker og andre henvendelser har departementet blitt kjent med at den praksis som føres med utgangspunkt i instruksene, kan innebære at et rederi som eier flere fartøy med ulike konsesjoner og årlige deltakeradganger ikke får mulighet til å skifte ut det ene fartøyet med det andre for så vidt gjelder bare enkelte av konsesjonene/deltakeradgangene som ligger til fartøyet.

Som eksempel kan nevnes en fartøyeier som eier et fartøy A med adgang til å delta i gruppe I, seinotfisket og fisket etter NVG-sild, og et fartøy B med adgang til å delta i gruppe I og fiske etter NVG-sild. Departementet anser at vedkommende fartøyeier i et slikt tilfelle er den nærmeste til å vurdere hvilket fartøy som er mest hensiktsmessig i ulike fiskerier. Det bør derfor være mulig å skifte ut fartøy A med fartøy B for så vidt gjelder seinotfisket.

Departementet vil derfor igjen presisere at en søknad ikke skal avslås bare med den begrunnelse at den vil innebære splitting, og at det må påhvile forvaltningen å påpeke hvilke uheldige konsekvenser en splitting vil ha for at søknaden skal kunne fastslås. I den type tilfeller som er skissert ovenfor, skal søknaden som regel innvilges».

Som det fremgår av nevnte instruks var hensikten å tilgodese eier av flerbåtsrederi med en fleksibel ordning til selv å bestemme hvilke fartøy i sitt eie han til enhver tid ønsker å fiske sitt driftsgrunnlag med.

Basert på ovennevnte er det i næringen utarbeidet et arrangement hvor enkeltbåtrederi erverver annet fartøy i den hensikt å foreta en splitting i tråd med instruksen, og hvor det nyervervede fartøyet etter gjennomført splitting av driftsgrunnlaget tilbake- eller videreselges. Arrangementet beskrives fullgodt i høringsnotatet side 10 nest siste avsnitt, som følger:

«En standard sak kan ha følgende forløp: Rederi A selger fartøy X til rederi B, og rederi B søker forvaltningen om tildeling av ervervstillatelse og øvrige fisketillatelser som var tildelt for fartøyet før salg. Etter at kjøpet er gjennomført og tillatelser er tildelt, må rederi B søke om tillatelse til splitting av en eller flere fisketillatelser fra det innkjøpte fartøyet X til sitt eget fartøy Y. Etter at splittingen eventuelt er godkjent av myndighetene, må rederi B selge fartøy X tilbake til rederi A, som må søke om tildeling av ervervstillatelse og øvrige fisketillatelser som ikke er splittet bort, for fartøyet. Det endelige resultatet av disse transaksjonene er at en eller flere av tillatelsene som var tildelt for fartøy X hos rederi A, nå er tildelt for fartøy Y hos rederi B. Ellers er alt som før prosessen startet».

Fiskeridirektoratet har i sin saksbehandling godkjent arrangement av denne type, under den klare forutsetning at det gjennomføres reelle transaksjoner – det vil si at den som får ervervstillatelse for fartøyet er den reelle eier av fartøyet og har den faktiske og rettslige råderett over fartøyet, at det betales vederlag for fartøyet og faktisk overtas av kjøper, at eventuelle panteheftelser og forsikringsavtaler går over på ny eier mv.

…

Forslaget i høringsnotatet er gjennomgående begrunnet i forenkling og oppfattet av enkelte som en forenkling av en prosess/praksis som allerede er tillatt. Fiskeridirektoratet vil i denne sammenheng ytterligere presisere at det er den overnevnte fremgangsmåte med reelle transaksjoner som har vært tillatt etter dagens regelverk, mens de typetilfeller som har foranlediget klagevedtak og instrukser nettopp har omhandlet en omgåelse av dette regelverk. Det må derfor presiseres utad til næringen at forslaget ikke innebærer at slike ulovlige transaksjoner/arrangement likevel har vært «lovlige».

…

På side 15 i høringsnotatet vurderer Nærings- og fiskeridepartementet om det er behov for en karantenebestemmelse ved bruk av den nye ordningen for å unngå at den benyttes til en omgåelse av regelverket. Departementet vurderer det imidlertid slik at en karantenebestemmelse vil ha liten verdi i tillegg til gjeldende kvoteutnyttelsesbestemmelser i reguleringsforskriftene.

…

Fiskeridirektoratet deler imidlertid departementets vurdering om at kvoteutnyttelsesbestemmelsene til en viss grad vil bidra til å forhindre en omgåelse av regelverket.

Det er likevel Fiskeridirektoratets oppfatning at dersom den foreslåtte ordning skal bli et troverdig institutt og tjene sin hensikt, bør det kreves at den enkelte tildeling av fisketillatelse gis et mer permanent karakter enn det forslaget legger opp til. I motsatt fall vil vi få en ny arena for «smarte løsninger» for meglerbransjen – hvilket er nettopp det vi søker å unngå ved å innføre ordningen ut fra et forenklingshensyn.

Fiskeridirektoratet foreslår således at fisketillatelse til et fartøy til erstatning for fisketillatelse som oppgis for annet fartøy, får virkning først for kommende kvoteår, slik som foreslått for strukturkvoter, jf. strukturkvoteforskriften for havfiskeflåten § 7b og strukturkvoteforskriften for kystfiskeflåten § 11b.»

Norges Fiskarlag uttaler:

«Norges Fiskarlag er positiv til at departementet åpner for å forenkle prosessen med splitting og oppsamling av fisketillatelser, samt åpner adgang til for at fartøy som er eid av forskjellige rederi også kan benytte seg av denne muligheten. Landsstyret i Norges Fiskarlag behandlet tilsvarende tema i møte 11. juni 2012 hvor Fiskarlaget uttrykte bekymring for at fiskerimyndighetene hadde innskjerpet sin praksis ved overføring av tillatelser ved kjøp/salg av fartøy. Forslaget fra departementet er i samsvar med Fiskarlagets tidligere holdning til den aktuelle problemstilling.

Dagens ordning oppfattes av rederiene som uforholdsmessig rigid i forhold til forvaltningens behov. Det sentrale for forvaltningen må være å kunne vurdere om rederiet som søker om tildeling av fisketillatelse ved bruk av for eksempel splitting oppfyller vilkårene for tillatelsen. Vi antar at det må være tilstrekkelig med en søknadsprosess for å vurdere dette.

Etter Fiskarlagets oppfatning gir det også liten mening å kreve fram- og tilbakesalg av et fartøy, med tilhørende overføring av penger og midlertidig overtakelse av besittelsen av fartøyet, når vi samtidig erkjenner at fartøyoverdragelsene ikke tjener annet formål enn å oppfylle myndighetenes krav.

Departementet foreslår en lovfesting av gjeldende regler for tildeling av konsesjon, ved salg av fartøy for fortsatt drift og utskifting av fartøy. Forslaget innebærer at alle reglene om tildeling av konsesjon vil framgå av deltakerloven. Det foreslås også å lovfeste at regler om salg for fortsatt drift, utskifting, splitting og oppsamling av driftsgrunnlag kan gjøres gjeldende for fiskerier som er underlagt årlige adgangsbegrensninger. Fiskarlaget støtter dette.»

Fiskebåt uttaler:

«Fiskebåt er svært positiv til at departementet i høringsnotatet åpner opp for å forenkle prosessen med splitting og oppsamling av fisketillatelser og strukturkvoter, og foreslår at adgangen til splitting av tillatelser og strukturkvote skal utvides til også å gjelde mellom fartøy som ikke er i samme eie. Dette innebærer at enbåtsrederier slipper en tungrodd prosess med å erverve et fiskefartøy med påfølgende tilbakesalg for å kunne nyttiggjøre seg av muligheten til splitting av fisketillatelser og/eller strukturkvoter. Fiskebåt mener at forslaget vil medføre en betydelig kostnadsbesparelse både for rederiene og for fiskeriforvaltningen, uten at viktige prinsipper i fiskerilovgivningen blir forlatt. Fiskebåt legger til grunn at ordningen ikke innebærer at grunnkvoter kan splittes og overføres mellom fartøyer.

…

Departementet foreslår en lovfesting av gjeldende regler om tildeling av konsesjon, ved salg av fartøy for fortsatt drift og utskifting av fartøy. Forslaget innebærer at alle de sentrale reglene om tildeling av konsesjon vil framgå av deltakerloven. Det foreslås også å lovfeste at regler om salg for fortsatt drift, utskifting, splitting og oppsamling av driftsgrunnlag kan gjøres gjeldende for fiskerier som er underlagt årlige adgangsbegrensninger i medhold av deltakerloven § 21. Fiskebåt er enig i dette.»

Pelagisk Forening uttaler:

«Når det først er eit system som tillet overføring/sal av fiskeløyve er Pelagisk Forening positive til at overføring kan skje utan at fartøyet inngår i transaksjonen. Pelagisk Forening er såleis er positiv til forslaget, og ser fram til eit enklare regelverk og meir foreseielege prosessar. Forslaget medfører og, dersom det blir vedtatt, at eigarskifter kan skje raskare, noko me er positive til.

Erfaring med dagens praksis er at praksisen ikkje er føreseieleg, og sakshandsamarane hjå Fiskeridirektoratet kan i praksis stoppa transaksjonar dersom dei ynskjer det.

Pelagisk Forening meiner difor at dersom høyringsforslaget blir vedtatt bør det ikkje vera opp til forvaltninga, dvs. Fiskeridirektoratet, sitt «frie skjønn» om løyve skal gjevast eller ikkje. Dette pga. omsynet til føreseieleg regelverk. Omsynet til at like saker skal handsamast likt taler for det same.

Det bør vera slik at dersom vilkåra er oppfylt så skal løyve gjevast. Regelen bør såleis vera ein «skal-regel», og ikkje ein «kan-regel».

Forvaltninga sitt «frie skjønn» kan ikkje overprøvast av domstolane. Det er difor viktig at eventuell lovendring syt for at det ikkje er opp til forvaltninga sitt «frie skjønn» om løyve skal gjevast eller ikkje.

Det er og positivt at reiarlaga og unngår ikkje-naudsynte vanskar med tanke pa skatte- og avgiftsproblematikk.

Høyringsnotatet nemner at «forslaget medføre en del tapt inntekt for disse skipsmeklerforetakene og advokater som har spesialisert seg på å yte mellommannstjenester til fiskerinæringen. Departementet tillegger imidlertid ikke dette nevneverdig vekt.» Vidare skriv NFD at «For både næring og forvaltning vil dette innebære at flere hundre til dels omfattende søknadsprosesser pr. år blir helt overflødige.»

Me er samde i NFD si vurdering og vil peika pa at forslaget og vil føra til frigjering av mange årsverk pa fartøy- og deltakerseksjonen i ressursavdelingen hjå Fiskeridirektoratet. Pelagisk Forening legg ikkje nemneverdig vekt pa dette, og vil gje uttrykk for at det er positivt om desse ressursane kan nyttast på noko betre.

Me er og positive til at gjeldande reglar blir lovfesta, og at alle sentrale reglar om tildeling av konsesjon blir samla i deltakarlova.»

Høringsinstansene som går i mot departementets forslag trekker fram mange sammenfallende argumenter. Flere anfører at forslaget bryter med prinsippet i havressursloven § 2 som slår fast at de viltlevende marine ressursene tilhører fellesskapet, og at forslaget legger til rette for kjøp og salg av kvoter mellom enkeltpersoner og foretak. Noen påpeker dessuten at den praksis som fiskeriforvaltningen har utviklet er ulovlig og i strid med fiskerilovgivningen, og at departementet burde reversere denne praksis i stedet for å foreslå å lovfeste den.

Enkelte høringsinstanser anfører også at forslaget undergraver andre viktige prinsipper i fiskeriregelverket, for eksempel at bare aktive fiskere skal kunne eie fiskefartøy, og at fisketillatelser skal kobles til fartøy, og ikke person eller foretak. Rødt synes å anføre at forslaget legger til rette for utenlandsk eierskap i fiskeflåten. Det hevdes at det ikke gir mening å åpne for omsetning av fisketillatelser samtidig som det skal være opp til forvaltningens frie skjønn om tillatelse skal tildeles.

Sametinget mener at forslaget vil kunne svekke grunnlaget for samisk kultur i kyst- og fjordområdene og viser til den retten til fiske som befolkningen i sjøsamiske områder har etter deltakerloven, og at forvaltningen ikke kan gjennomføre tiltak som svekker denne retten. Sametinget anfører også at forslaget vil forsterke praksis om kjøp og salg av kvoter. Dette mener Sametinget er av grunnleggende prinsipiell karakter med store og langsiktige virkninger for samiske kyst- og fjordsamfunn.

Departementet gjengir i det følgende utdrag fra enkelte høringsuttalelser som ikke støtter høringsforslaget.

Sametinget uttaler:

«Sametinget holder fast ved at samene har etablert rettigheter til fiske og andre marine ressurser i kystnære samiske områder. Samer og andre bosatt ved kysten har derfor rett til fiske på grunnlag av alders tids bruk og lokal sedvane. Folkerettens regler om urfolk og minoriteter gir i tillegg grunnlag for retten til fiske. Sametinget er derfor av den formening at reguleringstiltak av fisket ikke kan skje slik at det kan forstås å frata samer retten til regningssvarende fiske for opprettholdelse av kultur med språk, næringsutøvelse og samfunnsliv.

Fisken er av Stortinget ansett som en nasjonal ressurs, hvor folket i fellesskap eier de marine ressursene (Jf. Havressursloven § 2). Sametinget registrerer at en endring av Deltakerloven medfører kjøp og salg av kvoter mellom enkeltpersoner. Dette er for Sametinget uforståelig og bryter fullstendig med prinsippet som Stortinget har fastslått om at det er fellesskapet som eier fisken. Sametinget forholder seg til Stortingets vedtak og støtter ikke prinsippet om kjøp og salg av fiskekvoter.

Sametinget har alltid vært prinsipielt mot kjøp og salg av kvoter. Endringene av Deltakerloven og liberalisering av kjøp og salg av kvoter representerer privatisering av kollektive naturressurser. Sametinget viser til Kystfiskeutvalgets utredning i NOU 2008:5 'Retten til fisket i havet utenfor Finnmark' og påpeker at en rett til fiske er rettigheter folk bosatt ved fjordene og langs kysten innehar ved lokal sedvane, hevd og alders tids bruk.

Sametinget mener departementets forslag om å ende Deltakerloven, vil kunne føre til en svekkelse av grunnlaget for samisk kultur i kyst- og fjordområdene, noe som ikke er forenelig med havressurslova § 7 bokstav g, om at forvaltningstiltak skal være med å sikre det materielle grunnlaget for samisk kultur og § 11 6. ledd om at det skal legges vesentlig vekt på samisk bruk og hva bruken har å si for samiske lokalsamfunn. Sametinget vil i denne sak også vise til den retten til fiske som befolkningen i sjøsamiske område har, og at forvaltningen ikke gjennomføret tiltak som kan svekke denne retten (jf. deltakerloven §21).

Sametinget mener at innføring av muligheten for å selge fisketillatelsen uten båt vil forsterke praksis om kjøp og salg av kvoter. Dette er av grunnleggende prinsipiell karakter med store og langsiktige virkninger for samiske kyst- og fjordsamfunn. Dette medfører i prinsippet at kvotene kan kjøpes ut av samiske områder og undergrave lokalt eierskap og tilgang. Over tid vil dette føre til ytterligere utarming og svekkelse av bosetting og sysselsetting i samiske kyst og fjordområdene, noe som klart vil bryte med formålsparagrafen i Havressursloven.

Sametinget støtter ikke departementets forslag om å endre deltakerloven, hvor det foreslås å åpne for tildeling av fisketillatelse (konsesjon eller deltakeradgang) til et fartøy til erstatning for tilsvarende fisketillatelse som oppgis fra et annet fartøy, uten hensyn til om fartøyene har samme eier, der det legges til rette for at to rederier kan inngå en privatrettslig avtale om overføring av fisketillatelse uten at de samtidig må overdra fartøyet fisketillatelsen er knyttet til.»

Norges Kystfiskarlag uttaler:

«I Norge har fiskeriene vært en av de samfunnsbærende næringer i mange hundreår. Fiskeripolitikken som ble ført fra førkrigstiden frem til nå har gjort at fiskeriene har vært en av de viktigste kildene til å spre rikdom til mange i stedet for å samle den på få hender, og til å opprettholde virksomhet og liv i utallige lokalsamfunn langs hele kysten.

En slik politikk er tuftet på en ide om at næring – virksomheter – er middel for at folk skal kunne få arbeid, mat, hus, utdannelse og så videre.

Vi ser nå en ny type tenkning som løsriver næring og virksomhet fra den samfunnsbyggende og -bærende funksjonen.

Ei næring (fiskerinæringa) skal ikke lenger være middel for at folk skal ha arbeid, hus og mat, men først og fremst allokeres i bedriften for å skape mest mulig fortjeneste. Og dermed sørge for at eiere og aksjonærer får størst mulig utbytte. Denne nyliberalistiske tenkemåten, vil i praksis si at næringer – i denne sammenheng fiskerinæringa – skal skape mest mulig rikdom for færrest mulig – og i alle fall ikke bidra til vekst og trygghet i kystsamfunnene.

Dette er i så fall et så gedigent skille i norsk nærings- og fiskeripolitikk at Norges Kystfiskarlag anbefaler at dette spørsmålet må gjennomgå en grundig demokratisk behandling i Stortinget. Det vil bety et så stort brudd med både sosialdemokratiske og verdikonservative verdier og tenkemåter at det ikke er tilstrekkelig med avgjørelse i departement eller regjering.

Sjømatnæringa vil i fremtida være en av Norges hovednæringer – allerede nå representerer den en eksportverdi på ca 70 milliarder årlig. Det er derfor etter Norges Kystfiskarlags syn viktig at vi steller oss slik at denne verdien kommer det norske samfunnet – de norske kystsamfunnene – til gode heller enn svenske og hollandske pensjonsfond.

Når vi tar opp overstående i denne høringsuttalelsen er det fordi deltakerloven er en av de bærende bjelkene i en fiskeripolitikk som ved siden av å forvalte fiskeressursene, også skal forvalte det samfunnsbærende aspektet ved næringen.

Dette prinsippet er nedfelt i lovverket med Havressursloven, Fiskesalgslagsloven og Deltakerloven.

Slik det ser ut nå, vil hele dette saksområdet bli behørig behandlet også av Stortinget i forbindelse med Fiskeindustriutvalgets innstilling.

Derfor vil Norges Kystfiskarlag anbefale at den foreslåtte endring av deltakerloven ikke gjennomføres.

I høringsnotatet om forslag til endringer av deltakerloven presenterer Nærings- og fiskeridepartementet den foreslåtte endringen som den er en mindre vesentlig, hvor formålet nærmest er å forenkle byråkrati og søknadsprosess. Realiteten vil dessverre være mer omfattende enn som så. I prinsippet vil en slik «forenkling» føre til at intensjonen med deltakerloven – at fiskerne skal eie og drive sin egen arbeidsplass – på sikt vil falle bort. I og med at man her både begrenser kontrollen med hvor kvotene havner og forenkler prosessen, vil denne praksisen akselerere. Med lettere adgang vil også markedsprisene pr kvote erfaringsmessig stige med noen hundre tusen kroner.

Det oppsiktsvekkende i departementets forslag her er imidlertid at man innrømmer at man på dette område har ført en ulovlig praksis.

I stedet for å stramme inn, går man altså til det skritt at man legaliserer den ulovlige praksisen i strid med intensjonene da Stortinget vedtok både Havressursloven og Deltakerloven.

Igjen: Dersom denne praksisen skal legaliseres og forenkles, er det ikke departementet, men Stortinget som skal gjøre dette.

I høringsnotatets avsnitt 3.1 beskriver departementet hvorfor det er behov for en enklere prosess. Man sier at «det er vanskelig å gi nøyaktig oversikt over hvor utbredt ordningen med å kombinere splitting med kjøp og salg av fartøy er i dag.»

Man regner med at man årlig behandler mellom 100 – 200 slike saker . Videre viser man til at «Til sammen behøver ikke denne prosessen ta mange dagene, men det er likevel ressurskrevende for både for forvaltning og næring.

Så er det uttalt at «fiskerne skal drive fiske og ikke kontorarbeid».

Men – i svært mange slike tilfelle er det ikke «fiskere» som driver denne aktiviteten. I tillegg til at denne virksomheten drives av rene meglerkontorer, er dette en del av virksomheten på enkelte rederikontorer.

I noen fiskebåtrederier som er fullstrukturert etter å ha kjøpt kvoter ved hjelp av store lån, ender driften med underskudd når man har gjort opp kapitalutgiftene. For at rederiet skal komme ut med plussresultat, driver de med megling av kvoter.

Norges Kystfiskarlag kan ikke se at det har vært meningen at lønnsomheten i norske fiskerier skal være basert på kjøp og salg av kvoter.

Norges Kystfiskarlag vil derfor rå Nærings- og fiskeridepartementet til at denne praksisen strammes inn, i stedet for å legalisere den.

Forslaget til endring av deltakerloven slik det foreligger vil ikke tjene fiskerinæringa som helhet, kun enkelte finans- og meglerinteresser.»

Landsorganisasjonen i Norge uttaler:

«LO er generelt positive til at myndighetene legger til rette for og tilpasser regelverket, slik at det ikke er til unødig hinder eller skaper uheldige administrative kostnader for næringen så vel som for forvaltningen.

LO er alikevel skeptisk til de foreslåtte endringene, da vi mener at myndighetene i denne saken setter viktige prinsipper i norsk forvaltning til side, av hensyn til de økonomiske utfordringene rederiene møter ved at de selv sammen med forvaltningspraksis, bidrar til en uthuling av lovverket.

LO mener at dette er en av flere saker den siste tiden som vil føre til endringer i norsk fiskeriforvaltning. Som eksempel nevner vi instruks for administrerende reder og forslaget om å oppheve kravet om eierfellesskap ved tildeling av strukturkvote og forskriftsendringen som tråde i kraft 06.06.14.

…

I følge departementet er hovedformålet med forslaget til lovendringen å forenkle byråkratiet og fjerne det de omtaler som uforholdsmessig rigide krav som er overflødige i forhold til forvaltningens behov.

Slik vi oppfatter dagens forskrifter er det to tilfeller som åpner for tildeling av konsesjon eller deltakeradgang til erstatning for en allerede eksisterende konsesjon eller deltakeradgang, og det er utelukkende ved salg av fartøy for fortsatt drift eller ved fartøyeiers utskiftning av eget fartøy. Ingen andre former for tildelinger som f.eks. splitting av konsesjoner, oppsamling av driftsgrunnlag mv. har hjemmel i lov eller forskrift, noe for øvrig departementet selv opplyser i høringsnotatet.

Disse formene for tildeling er med andre ord etablert igjennom en kostnadskrevende omgåelse av dagens lovgivning med forvaltningspraksisens godkjennelse. LO mener at en ved å fjerne en så sterk og sentral kobling som bindingen mellom konsesjon/deltakeradgang og fartøy har i fiskerilovgivningen, bidrar en til å privatisere fiskerettighetene og svekker myndighetenes styringsrett over fiskeressursene.

I høringsnotatet fremgår det at det fortsatt vil være en forutsetning at fiskeriforvaltningen tildeler nødvendige fisketillatelse etter gjennomført salg av fiskerettigheter, og at kvalitetssikringen ligger i at det skal være en forutsetning at fartøyeier og fartøy oppfyller øvrige vilkår for slik tillatelse, er etter vårt syn svært svekket av hensyn til det frie skjønn og uthuling av lovverket forvaltningen alt har bidratt med i forbindelse med strukturering og spesialisering av fartøy.

Lovforslaget vil etter vårt syn utvilsomt medføre en økt grad av spesialisering av fartøy, kanskje spesielt dersom myndighetene parallelt øker kvotetakene i strukturordningen for torsketrål og ringnot, uten at det tas hensyn til de konsekvenser dette vil ha for mannskapene på de ulike fartøyene.

LO støtter heller ikke departementets vurderinger når det gjelder karantenebestemmelsen og mener at den må inntas i §17c fra første dag, dersom myndighetene mot all formodning får gjennomslag for endringsforslagene.

LO støtter ikke departementets forslag til endringer i deltakerloven, da vi mener de legger til rette for en privatisering av fiskerettighetene og bryter med de grunnleggende prinsippene i fiskeripolitikken.»

Finnmark fylkeskommune uttaler:

• «1. Finnmark fylkeskommune går mot departementets forslag. Fylkeskommunen presiserer at de viltlevende marine ressursene tilhører fellesskapet i Norge som beskrevet i Havressursloven § 2. Finnmark fylkeskommune støtter derfor ikke departementets forslag om gjennom lovs form å legalisere adgangen til å omsette fisketillatelser (deltakeradganger og konsesjoner) uten at fartøy følger med ved transaksjonen.

• 2. Finnmark fylkeskommune mener at forslaget vil medføre en ytterligere sentralisering av fiskerettigheter. Finnmark fylkeskommune kan ikke se at en aksept for kjøp og salg av fisketillatelser vil bidra positivt i forhold til deltakerlovens formål om å trygge bosettingen i kystdistriktene, eller legge til rette for at høstingen av de marine ressursene fortsatt skal komme kystbefolkningen til gode. Fylkeskommunen mener videre at forslaget vil kunne føre til at fisketillatelsene får merverdi i markedet, noe som igjen vil bidra til å gjøre rekrutteringen til næringa vanskeligere og etableringsbarrierene enda høyere enn den er i dag. Fylkeskommunen mener at distrikter med lite egenkapital vil kunne få store utfordringer i konkurranse med sentrale og større kapitalsterke miljøer.

• 3. Slik deltakerloven er utformet i dag overfører staten kvotene fra fellesskapet og til fartøyene som er kvoteberettiget. Finnmark fylkesting oppfatter lovendringen slik at det blir lovfestet et prinsipp om at personer kan overføre kvotene seg imellom etter søknad og forvaltningens frie skjønn. En slik lovfesting vil innføre prinsippet om at enkeltpersoner får tildelt kvoter og omsette disse fritt etter enkel søknad. Finnmark fylkesting konkluderer med at dette privatiserer fellesskapets ressurser og innfører kjøp og salg av fiskekvoter i lovs form.»

Troms fylkeskommune uttaler:

• «1) Troms fylkesting presiserer at de viltlevende marine ressursene tilhører fellesskapet i Norge som beskrevet i Havressursloven §2. Vi støtter derfor ikke departementets forslag om gjennom lovs form å legalisere adgangen til å omsette fisketillatelser (deltakeradganger og konsesjoner) uten at fartøy følger med ved transaksjonen.

• 2) Troms fylkesting kan ikke se at en aksept for kjøp og salg av fisketillatelser vil bidra positivt i forhold til deltakerlovens formål om å trygge bosettingen i kystdistriktene, eller legge til rette for at høstingen av de marine ressursene fortsatt skal komme kystbefolkningen til gode. Fylkestinget mener videre at forslaget vil kunne føre til at fisketillatelsene får merverdi i markedet, noe som igjen vil bidra til å gjøre rekrutteringen til næringa vanskeligere og etableringsbarrierene enda høyere enn den er i dag.

• 3) Slik deltakerloven er utformet i dag overfører staten kvotene fra fellesskapet og til fartøyene som er kvoteberettiget. Troms fylkesting oppfatter lovendringen slik at det blir lovfestet et prinsipp om at personer kan overføre kvotene seg imellom etter søknad og forvaltningens frie skjønn. En slik lovfesting vil innføre prinsippet om at enkeltpersoner får tildelt kvoter og omsette disse fritt etter enkel søknad.

Troms fylkesting konkluderer med at dette privatiserer fellesskapets ressurser og innfører kjøp og salg av fiskekvoter i lovs form, og kan derfor ikke støtte et slikt lovforslag.»

Nordland fylkeskommune uttaler:

• «1. Fylkestinget avviser Nærings- og fiskeridepartementets forslag til endringer i deltakerloven og tilknyttede forskrifter. Fylkestinget oppfatter at forslaget legaliserer en praksis med kjøp og salg av fiskerettigheter, som departementet har utviklet i strid med loven.

• 2. Fylkestinget ser også på forslaget som en unødvendig endring av en lov som fiskerorganisasjonene og næringen selv mener ivaretar både hovedprinsippet om at fiskeflåten skal være eid av aktive fiskere, og stabiliteten i kvotefordelingen mellom flåtegruppene.

• 3. I høringsnotatet sier departementet om forslaget at «gjeldende regler om tildeling av konsesjon ved salg av fartøy med utgangspunkt i såkalt forvaltningspraksis». Fylkestinget mener at denne praksisen er stikk i strid med lovens bokstav og intensjon, og at departementet gjennom denne praksis har satt til side Stortingsvedtak om retten til deltakelse i fisket og om eiendomsretten til fisken i havet.

• 4. Fylkestinget understreker at de etablerte grensene for transaksjoner mellom nord og sør må opprettholdes.»

Advokatforeningen tar ikke stilling til departementets forslag i høringsnotatet, men uttaler:

«Det sentrale elementet i forslaget er at det legges til rette for at to rederier kan inngå avtale om og gjennomføre en overføring av fisketillatelser uten at de samtidig må overdra fartøyet som fisketillatelsen er knyttet til. I kombinasjon med de foreslåtte endringene i strukturforskriftene innebærer forslaget at et slikt salg kan omfatte hele eller deler av de fisketillatelser som er tildelt det avgivende fartøy, en «utsplittet» strukturkvote eller en andel av en slik strukturkvote. Formålet med forslaget er å forenkle slike overdragelser av fisketillatelser.

Overføring av fisketillatelser vil fortsatt være betinget av tillatelse fra fiskeriforvaltningen og forslaget innebærer ingen endring for øvrig i de materielle vilkår for å kunne få slik tillatelse. Dersom vilkårene for å få tillatelse er oppfylt, vil det være opp til forvaltningens frie skjønn om tillatelse skal tildeles. Endringen vil utvilsomt innebære en reduksjon i partenes og forvaltningens innsats og kostnader knyttet til slike overdragelser. Det forhold at partene gjennom en enkelt søknad og uten å foreta «forberedende transaksjoner», kan få en avklaring på hvorvidt sluttresultatet av overdragelsen vil bli godkjent, reduserer også den iboende risiko partene løper etter dagens praksis med en oppdeling i flere transaksjoner og flere søknader. En omlegging som foreslått hindrer også at det oppstår situasjoner der forvaltningen settes under press fordi en reversering vil ha store kommersielle følger for de involverte rederier.

Det prinsipielt nye ved forslaget er at man nå mer eksplisitt anerkjenner at fisketillatelsene er gjenstand for en omsetning. Denne endringen reiser i seg selv ingen rent rettslige problemstillinger og kommenteres derfor ikke ytterligere.

Forslaget aktualiserer derimot spørsmålet om når selger og kjøper, i en privatrettslig kontekst, kan legge til grunn at fisketillatelsen er overført mellom partene og i forlengelsen av dette spørsmål om rettsvern og behovet for et realregister for fisketillatelser.

Forslaget åpner som nevnt for at to private parter kan avtale å overdra fisketillatelsen som sådan mot vederlag. Idet ny tillatelse på kjøpers hånd betinger vedtak i fiskeriforvaltningen, innebærer selgers ytelse ikke noe mer enn det å oppgi egen tillatelse ovenfor forvaltningen. Kjøper på sin side skal yte betaling av kjøpesummen, og fra hans side vil gjennomføring i alminnelighet måtte gjøres betinget av at han oppnår en endelig tillatelse. Kjøpers behov for rettsvern før han frigir kjøpesummen, vil bare kunne løses fullt ut ved at det etableres et realregister for fisketillatelser, noe som ligger utenfor rammen av lovforslaget. Advokatforeningen viser her til det register som er etablert for akvakulturtillatelser etter akvakulturloven, som vil kunne fungere som en mal for etablering av et slikt register. Det er imidlertid vår oppfordring at man også innenfor det etablerte system med forhåndstilsagn og vilkårsoppfyllelse før registrering i Fiskeridirektoratets register over deltakeradganger og spesielle tillatelser («deltakerregistret»), bør vurdere løsninger som i større grad ivaretar partenes behov for klargjøring av når endelig tildeling av tillatelse foreligger på kjøper sin hånd.

Forslaget bygger fortsatt på det grunnleggende prinsipp at fisketillatelse skal tildeles en bestemt eier og at fisket bare kan skje for denne eiers regning og risiko. Det er følgelig ikke tillatt å foreta utleie av fisketillatelser. En forenklet og kostnadseffektiv prosess med direkte overføring av fisketillatelsen vil kunne skape utfordringer for forvaltningens kontroll med at slik tidsavgrenset utleie ikke finner sted. Kontrollfokuset må nå flyttes fra fartøy til fisketillatelse og det vil blant annet kreve at forvaltningen har kunnskap om markedspriser på de ulike fisketillatelser, slik at man kan avdekke et leieelement.»