3 Studentombud

3.1 Bakgrunn

3.1.1 Innledning

Universitetet i Oslo var først ute med å etablere et studentombud i 2013, og i løpet av de siste årene har det blitt etablert studentombud ved flere norske universiteter og høyskoler. I Meld. St. 16 (2016–2017) Kultur for kvalitet i høyere utdanning (Kvalitetsmeldingen) fremhevet regjeringen studentombudene som en uavhengig bistandsinstans. Ordningen har vist seg å være til god nytte for studentene og for institusjonene. Studentombudenes oppdrag er blant annet å hjelpe til med å veilede studentene i forbindelse med klager, å bidra til å løse saker på lavest mulig nivå og å bringe saker frem for institusjonsstyret eller inn i institusjonens kvalitetssikringsarbeid.

I anmodningsvedtak nr. 520 fra 2018 ba Stortinget regjeringen om å «komme tilbake til Stortinget med et forslag til lovendring som pålegger alle høyere utdanningsinstitusjoner å etablere et studentombud, enten alene eller i samarbeid med andre institusjoner». Det er tverrpolitisk enighet om at det er behov for å lovfeste en ordning med studentombud, og at dette også skal gjelde for fagskoleutdanning.

Regjeringen mener det er behov for et lavterskeltilbud om bistand til studentene, blant annet på grunn av seksuell trakassering. Utdanningsinstitusjoner har strukturer som kan medføre at risikoen for uakseptabel atferd er større der enn i andre deler av samfunnet. Dette er fordi universiteter, høyskoler og fagskoler naturlig preges av et skjevt maktforhold for eksempel mellom eldre, erfarne studenter og yngre studenter, mellom ansatte og studenter og mellom etablerte ansatte og ansatte som er tidlig i karrieren.

3.1.2 Studentombud i andre land

Studentombud i høyere utdanning ble først etablert på 1960-tallet og har i Europa blitt stadig vanligere, spesielt siden 1990-årene. I Europa finnes det ulike former for studentombud i blant annet Spania, Nederland, Tyskland, Belgia, Sverige, Østerrike, Storbritannia, Kroatia, Polen, Portugal, Litauen og Danmark. Det finnes om lag 400 studentombud i verden, de fleste i Europa og USA. De europeiske studentombudene har siden 2003 hatt et eget nettverk, European Network for Ombudsmen in Higher Education. I tillegg finnes det en amerikansk organisasjon, International Ombudsman Association.

Organisasjonsformene er mangfoldige. De fleste studentombudene er tilknyttet en høyere utdanningsinstitusjon, mens noen er organisert på nasjonalt nivå. I flere europeiske land stiller lovverket krav om studentombud i høyere utdanning.

3.1.3 Eksisterende ordninger med studentombud

I Norge har studentdemokratiet stått sterkt i lang tid, og studentorganer, både nasjonale sammenslutninger og studentorganer ved institusjonene, har ivaretatt oppgaver som naturlig kan tenkes lagt til et studentombud. Samtidig har studentorganisasjonene lenge ønsket at det skal etableres en studentombudsordning.

Departementet har innhentet opplysninger om eksisterende ordninger fra utdanningsinstitusjoner som har studentombud i dag. I Norge har ti høyere utdanningsinstitusjoner etablert studentombud, og alle disse er store statlige institusjoner. Universitetet i Oslo har blitt etterfulgt av Universitetet i Stavanger, OsloMet – storbyuniversitet, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet, Universitetet i Bergen, Norges handelshøyskole, Universitetet i Agder, Høgskolen på Vestlandet, Universitetet i Sørøst-Norge og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet.

Mandat

Rammene for de eksisterende studentombudene er nedfelt i egne mandater. Mandatene er som regel vedtatt av institusjonenes styre. Mandatet til studentombudet ved Universitetet i Oslo beskriver ombudets rolle slik:

«Studentombudet skal være en uavhengig bistandsperson som har som oppgave å gi studenter råd og hjelp i saker der studentene har tatt opp eller ønsker å ta opp forhold knyttet til sin studiesituasjon. Studentombudet skal påse at sakene får en forsvarlig og korrekt behandling, og at studentenes rettigheter blir ivaretatt.»

Mandatene til studentombudene ved de andre institusjonene er enten like eller tilnærmet like denne beskrivelsen.

Videre har Universitetet i Oslo konkretisert studentombudets arbeidsoppgaver slik:

«[Studentombudet] har en uavhengig stilling i forhold til UiOs organisasjon. Studentombudet har ikke instruksjonsmyndighet overfor enhetene ved UiO. Studentombudet skal bidra til at saker kan løses nærest der de oppstår; det vil si på lavest mulig nivå i organisasjonen. Ombudet har selv ikke myndighet til å avgjøre saker, og er heller ikke klage- eller ankeinstans for saker som er behandlet og avgjort av andre enheter eller beslutningsorganer ved UiO.»

Mandatene fastsetter som regel at studentombudene har plikt til å aktivt informere studentene om sin funksjon og gi studenttillitsvalgte nødvendig opplæring i studentenes rettigheter og plikter. Videre regulerer mandatene studentombudets rett til innsyn og taushetsplikt (fra UiOs mandat):

«Studentombudet har bare innsyn i den enkelte saks dokumenter i den grad studenten det gjelder, har gitt samtykke til innsyn. Studentombudet har taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 om alle forhold hun/han blir kjent med gjennom sitt virke.»

Mandatene er tilgjengelige på studentombudenes eller institusjonenes nettsider. Studentombudene utarbeider halvårs- eller årsrapporter til institusjonenes læringsmiljøutvalg, rektor og/eller styre. I tillegg har flere studentombud mandat til å fremme saker på eget initiativ direkte til institusjonenes styre, og kan orientere rektor fortløpende om spesielt alvorlige saker eller saker av prinsipiell betydning.

Omfang, finansiering og organisering

De fleste institusjonene som har studentombud, har én heltidsstilling til ordningen. Universitetet i Oslo har nå 1,6 årsverk. Universitetet i Stavanger har en 50 %-stilling, Norges handelshøyskole har en 30 %-stilling.

Studentombudene ved de ulike institusjonene har relativt ulike studentpopulasjoner å forholde seg til. De etablerte studentombudsordningene har som regel ansvar for mellom 11 000 og 21 000 studenter per heltidsstilling (gjennomsnittlig om lag 16 000 studenter). Unntaket er Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, der ett studentombud i heltidsstilling har ansvar for 40 000 studenter.

Totalt har om lag 181 000 studenter i Norge tilgang til et studentombud ved sitt eget universitet eller sin egen høyskole. Dette er om lag 72 % av det totale antallet universitets- og høyskolestudenter og om lag 67 % av det totale antallet studenter når fagskolestudentene også inkluderes.

Det varierer hvor mange henvendelser ombudene mottar. Det kan dels forklares med ulike metoder for registrering av innkomne saker og dels av hvor lenge ordningen har vært etablert ved institusjonen. Antallet henvendelser er større der det er lenge siden ordningen ble etablert og den har blitt godt kjent. I tillegg kan lokale forhold påvirke antall henvendelser. For eksempel er det flere henvendelser ved institusjoner som må foreta skikkethetsvurderinger. Et annet eksempel er at det ved institusjoner der det er ulike interne regelverk om studier og lignende mellom instituttene/fakultetene, kan bli mer arbeid enn ved en institusjon som har ett felles regelverk. Hvilke typer henvendelser det er flest av, varierer. De fleste henvendelsene omhandler eksamen og sensur, praksis og tilrettelegging.

Ved de institusjonene som har studentombud, er ordningen finansiert innenfor institusjonens budsjettramme. Kostnadene omfatter i hovedsak lønn, og i tillegg har flere studentombud midler til blant annet reiser, møter, kurs, konferanser, profileringsmateriell og medlemskap i nettverk.

Uavhengigheten til studentombudet reflekteres i den organisatoriske innplasseringen ved institusjonene. Flere er innplassert i HR-avdelingen, men noen er plassert rett under organisasjonsdirektøren eller institusjonsledelsens stab med fysisk atskilt kontorplass og uten at de er underlagt instruksjonsmyndighet. Ved Universitetet i Oslo er studentombudet plassert i Enhet for intern revisjon, som rapporterer direkte til styret og er faglig uavhengig av ledelsen ved universitetet. Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet har valgt å innplassere studentombudet i studentsamskipnaden. Samtidig som studentombudet er uavhengig, rapporterer det årlig eller halvårlig til institusjonenes rektor og/eller styre.

Studentombudets kvalifikasjoner

Alle de nåværende studentombudene har juridisk kompetanse. Institusjonene har som regel stilt krav om utdanning på mastergradsnivå og om juridisk kompetanse. De fleste har ikke stilt krav om mastergrad i rettsvitenskap i utlysningen. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet opplyser at da ordningen ble etablert, vurderte de kvalifikasjon som jurist som sentral for at studentombudet skulle ha mulighet for å få gjennomslag i fagmiljøene. Universitetet i Sørøst-Norge fremhever at pedagogisk kompetanse og erfaring med konfliktløsning og megling anses som svært nyttig. Ved Universitetet i Oslo ble det i tillegg til juridisk kompetanse lagt vekt på blant annet integritet og rolleforståelse og på erfaring med antidiskrimineringsarbeid i den første utlysningen i 2012. I en nylig utlysning ble erfaring med konflikthåndtering og megling vektlagt.

3.1.4 Andre ombudsordninger

Andre eksisterende ombudsordninger i Norge er Stortingets ombudsmann for forvaltningen (Sivilombudsmannen), Pasient- og brukerombudet, Barneombudet, Forbrukertilsynet (tidligere Forbrukerombudet), Likestillings- og diskrimineringsombudet, elev- og lærlingombudene, mobbeombud, personvernombud og Ombudsmannen for Forsvaret.

De fleste ombudsordningene er organisert på nasjonalt nivå. Pasient- og brukerombud, elev- og lærlingombud og mobbeombud finnes i hvert fylke. I tillegg er alle offentlige myndigheter eller organer og mange private virksomheter pålagt å ha et personvernombud.

Sentralt for ombudsordningene er at de skal utføre sin virksomhet selvstendig, nøytralt og uavhengig, og at de har en rådgivende funksjon.

3.2 Gjeldende rett

Ordningen med studentombud er i dag ikke regulert, hverken i universitets- og høyskoleloven eller i fagskoleloven.

Taushetsplikt

Etter fagskoleloven § 39 gjelder forvaltningslovens regler om taushetsplikt når «fagskolene behandler saker etter loven her § 7-6 [det vil si etter fagskoleloven]». Det er uklart hvor langt denne taushetsplikten eventuelt strekker seg for et studentombud, ettersom saken et studentombud behandler ikke fører til forvaltningsvedtak.

Et studentombud som er ansatt ved en høyere utdanningsinstitusjon, vil være underlagt reglene om taushetsplikt i lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker av 10. februar 1967 (forvaltningsloven), jf. universitets- og høyskoleloven § 7-6. For universiteter og høyskoler gjelder taushetsplikten etter forvaltningsloven §§ 13 til 13 e.

Studentombud ved universiteter og høyskoler vil ha taushetsplikt om det de får vite om noens personlige forhold, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd. Som personlige forhold regnes blant annet fysisk og psykisk helse, karakterer og seksuell legning. Ikke all informasjon som et studentombud får tilgang til, vil være opplysninger om noens personlige forhold.

Forvaltningsloven §§ 13 a og b inneholder begrensninger i, det vil si unntak fra, taushetsplikten, mens §§ 13 c til e regulerer taushetsplikten nærmere. Taushetsplikten gjelder overfor alle, både personer utenfor den institusjonen studentombudet er knyttet til, og andre ansatte ved institusjonen. Samtykke fra den opplysningene gjelder, gir fritak fra taushetsplikten, jf. § 13 a nr. 1.

Studentombudet er ikke et eget organ, og i enkelte tilfeller er taushetsplikten ettter forvaltningsloven ikke til hinder for at opplysningene brukes innenfor forvaltningsorganet (det vil si institusjonen) ombudet er en del av. Etter forvaltningsloven § 13 b er taushetsplikten blant annet ikke til hinder for at «opplysningene brukes for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for, bl.a. kan brukes i forbindelse med saksforberedelse, avgjørelse, gjennomføring av avgjørelsen, oppfølging og kontroll», eller at «opplysningene er tilgjengelig for andre tjenestemenn innen organet eller etaten i den utstrekning som trengs for en hensiktsmessig arbeids- og arkivordning, bl.a. til bruk ved vegledning i andre saker». Disse reglene gir en viss adgang til å dele taushetsbelagte opplysninger innad i organet, men vil neppe kunne brukes for å begrense studentombudets taushetsplikt.

Studentombud som er ansatt hos en arbeidsgiver som ikke er omfattet av forvaltningsloven, f.eks. i en studentsamskipnad, slik tilfellet er for studentombudet ved Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet, er ikke underlagt forvaltningsloven, jf. lov om studentsamskipnader av 14. desember 2014 nr. 116 (studentsamskipnadsloven) § 11. Denne bestemmelsen i studentsamskipnadsloven åpner samtidig for at departementet kan fastsette i forskrift at deler av studentsamskipnadenes virksomhet skal være omfattet av forvaltningsloven.

Arkiveringsplikt

Statlige universiteter og høyskoler og fylkeskommunale fagskoler har plikt til å ha arkiv i samsvar med lov om arkiv av 4. desember 1992 nr. 126 (arkivloven) §§ 6, 9, 10 og 12. Dette gjelder i utgangspunktet ikke for private høyskoler og fagskoler, men Riksarkivaren kan pålegge enkelte private høyskoler og fagskoler å ha arkiv, jf. arkivloven §§ 19 og 20.

Arkiveringsplikten gjelder for institusjonene, ikke den enkelte ansatte. Det er opp til institusjonen selv å avgjøre om ombudet skal ha eget arkiv, egen journal og lignende.

3.3 Departementets høringsforslag

Lovfesting av ordningen med studentombud

Departementet foreslo å lovfeste ordningen med studentombud både i universitets- og høyskoleloven og i fagskoleloven. De siste årene har flere universiteter fusjonert med høyskoler, eller høyskoler har slått seg sammen. En del av disse institusjonene hadde ved fusjonen ingen ordning med studentombud. Sammenslåingene har medført at flere universitets- og høyskolestudenter nå har fått studentombud ved egen institusjon.

For fagskolesektoren har studentrettighetene de siste årene blitt vesentlig styrket i fagskoleloven. Endringene har medført at fagskolestudentenes rettigheter i hovedsak er like universitets- og høyskolestudentenes rettigheter.

Departementet foreslo på denne bakgrunn at alle studenter bør sikres tilgang til et studentombud.

Organisering

Departementet foreslo at styret ved den enkelte institusjonen skal ha ansvar for at alle studenter har tilgang til et studentombud. Ordningen skal både være gratis og være et lavterskeltilbud.

Uavhengighet

Departementet foreslo å lovfeste at studentombudet skal være uavhengig og dermed ikke skal kunne instrueres i sitt virke. Studentombudet skal ikke kunne gis pålegg om hvordan det skal behandle saker. Departementet viste videre til at det er behov for å avgrense studentombudets rolle mot andre funksjoner ved institusjonen. Rollen til et studentombud er en helt annen enn rollen til studenttillitsvalgte, som også veileder studenter om deres rettigheter.

Mandat

Departementet foreslo at studentombudets oppgave skal være å gi studenter råd og hjelp i saker knyttet til studiesituasjonen deres. Departementet foreslo å ikke lovregulere studentombudenes mandat utover dette. Institusjonene selv skal utarbeide mandater for sine studentombud.

Taushetsplikt

Departementet foreslo at studentombudet skal ha taushetsplikt i alle saker det blir kjent med gjennom sitt virke. En slik særskilt taushetsplikt for studentombud ville utvide og presisere den allerede lovfestede taushetsplikten etter forvaltningsloven §§ 13 til 13 e. Departementet foreslo at taushetsplikt for studentombud skal utvides til å omfatte alle opplysninger i ombudets saker, også forhold som ikke kan regnes som studentenes personlige forhold. Videre foreslo departementet at studenten det gjelder, må gi samtykke for at studentombudet skal kunne dele opplysninger med andre, inkludert andre ved institusjonen, selv om det ikke er snakk om opplysninger om personlige forhold.

Kvalifikasjoner

Departementet foreslo å ikke lovregulere hvilke kvalifikasjoner et studentombud skal ha. Det legges opp til at den enkelte institusjon skal fastsette hvilken kompetanse studentombudet skal ha. Departementet la imidlertid vekt på at det er hensiktsmessig at hvert studentombud har juridisk kompetanse. Slik vil forståelsen av sektorlovgivning for universiteter, høyskoler og fagskoler i tillegg til alminnelig forvaltningsrett kunne bli ivaretatt.

Mulighet til å ansette studentombudet på åremål

Hovedregelen i norsk arbeidsliv er fast ansettelse. For enkelte stillinger kan det likevel være hensiktsmessig å sikre fornyelse. Departementet foreslo en regel om at studentombud kan ansettes på åremål. Det kan bidra til å forhindre at studentombudet og institusjonen får en tilknytning som er til hinder for ombudets uavhengighet. Den enkelte institusjonen velger selv om den vil bruke åremål. Videre foreslo departementet at en eventuell åremålsperiode skal være på mellom fire og seks år, med en maksimal sammenhengende ansettelsestid på tolv år.

Forskriftshjemmel

Departementet foreslo en hjemmel som gir departementet mulighet til å gi nærmere regler om studentombudsordningen i forskrift, for eksempel om mandat eller organisering, hvis det skulle være nødvendig.

3.4 Høringsinstansenes uttalelser

Departementet vil i det følgende knytte høringsinnspill til de ulike temaene som høringsforslaget om studentombud består av.

3.4.1 Lovfesting av ordningen med studentombud

Sekstito høringsinstanser har vært positive til forslaget. Dette er Akademikerforbundet, Akademikerne, Anonym student, Balansekunst, Den norske legeforening, Diku, Dysleksi Norge, Fagskolen i Troms, Fagskolen i Vestfold, Forsvarsdepartementet, Folkehelseinstituttet, FO-studentene, Handelshøyskolen BI, Helse Bergen, Hordaland fylkeskommune, Høgskolen i Innlandet, Høgskolen i Østfold, Hørselshemmedes Landsforbund, Høyskolen Kristiania, Høgskolen på Vestlandet, Justis- og beredskapsdepartementet, Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning, Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Lovisenberg diakonale høgskole, MF vitenskapelig høyskole, Nasjonalt fagskoleråd, Nasjonalt utvalg for teknisk fagskoleutdanning, NITO Studentene, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, NOKUT, Nordland fylkeskommune, Nord universitet, Norges handelshøyskole, Norske Fag- og Friskolers Landsforbund, Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund, Norsk Sykepleierforbund, Norsk studentorganisasjon, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Organisasjon for norske fagskolestudenter, Pedagogstudentene, Politihøgskolen, Politidirektoratet, Rogaland fylkeskommune, Rådet for offentlige fagskoler, Samskipnadsrådet, Stipendiatorganisasjonene i Norge, Studenttinget på Vestlandet, Studentombudet ved Høgskolen på Vestlandet, Styret for de fylkeskommunale fagskolene i Trøndelag, Styret for Fagskolen i Hordaland, Telemark fylkeskommune, Trøndelag fylkeskommune, Unge funksjonshemmede, Unio-studentene, Universell, Universitetet i Bergen, Universitetet i Stavanger, Universitetet i Sørøst-Norge, Universitetet i Tromsø, Utdanningsforbundet og VID vitenskapelig høyskole.

Forum for fagskoler– Abelia har uttalt seg verken positivt eller negativt til lovfestingen, men kom med merknader til organiseringen. Alle andre høringsinstanser som har uttalt seg er positive til lovfesting. Kun et fåtall har hatt merknader til forslaget om at studentombudet skal lovfestes.

Nasjonalt fagskoleråd er positive til lovfesting av studentombud og viser til at lovforslaget vil styrke fagskolestudentenes rettigheter.

Universitetet i Bergen er positive til at studentombud lovfestes. De har hatt studentombud siden 2015 og forteller at erfaringene er klart positive. Videre uttaler de at en obligatorisk ordning vil være en klar vinning for sektoren.

Politihøgskolen med støtte fra Politidirektoratet og Justis- og beredskapsdepartementet er positive til forslaget og peker på at i tillegg til seksuell trakassering er også saker som dreier seg om andre deler av studenters liv, viktige som begrunnelse for en lovendring. De viser til at et studentombud vil håndtere studieadministrative vedtak knyttet til både opptak, gjennomføring, vurderinger og forsinkelser i studier.

Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning støtter forslaget og påpeker at det vil sikre prinsippet om lik rett til utdanning uavhengig av kjønn, status og funksjonsnivå.

3.4.2 Organisering

Departementet foreslo i høringsnotatet at alle studenter sikres tilgang til et studentombud, ved at ordningen lovfestes både i universitets- og høyskoleloven og i fagskoleloven.

De fleste høringsinstansene støtter fullt ut forslaget som er sendt på høring, når det gjelder organisering.

Nord universitet mener det er positivt å lovfeste ordningen med studentombud, samtidig som man unngår at loven detaljregulerer hvordan ordningen skal håndteres ved den enkelte utdanningsinstitusjon. Dette gjelder blant annet om stillingen skal være fast eller på åremål, hvilke kompetansekrav som skal stilles, organisatorisk plassering og hvorvidt ordningen eventuelt skal være «på deling» mellom flere utdanningsinstitusjoner. Dette sikrer at de enkelte utdanningsinstitusjonene har fleksibilitet til å innføre ordningen med studentombud slik de mener det passer best for dem.

Unio-studentene er enig i at det så langt det lar seg gjøre, er mest hensiktsmessig å ha studentombud som ikke er tilknyttet andre funksjoner ved institusjonene, slik at studentenes rettssikkerhet kan ivaretas på en best mulig måte.

Noen høringsinstanser peker særlig på at mindre institusjoner bør ha mulighet til å samarbeide med andre om ordningen med studentombud.

Politihøgskolen mener det er viktig å opprettholde muligheten for at mindre institusjoner, inkludert Politihøgskolen, kan samarbeide med andre institusjoner om ordningen og eventuelt «kjøpe» ombudstjenester av en av de store institusjonene.

Et par høringsinstanser peker på at det ikke nødvendigvis må være flere studentombud, og at ombudet må plasseres på et nøytralt sted.

Siden det er forholdsvis få fagskolestudenter, mener Rådet for offentlige fagskoler (RFF) at det vil være tilstrekkelig med ett nasjonalt studentombud for fagskolesektoren. For å sikre at studentombudet kan være uavhengig, mener RFF at ombudet må plasseres på et nøytralt sted.

Forum for fagskoler– Abelia støtter det som RFF gir utrykk for. De påpeker hvor liten og fragmentert fagskolesektoren er sammenlignet med universitets- og høyskolesektoren. Derfor mener de det ikke vil være hensiktsmessig å etablere et studentombud ved hver fagskole, eller ved grupper av fagskoler. For å sikre en nødvendig økonomi og god faglig kompetanse mener Forum for fagskoler at det bør være et nasjonalt studentombud som dekker alle fagskoler i Norge.

Noen høringsinstanser uttrykker særlig støtte til forslagene om at det skal gis veiledning i drift av ordningen, og at det vurderes å etablere møteplasser for studentombud.

Høgskolen i Innlandet mener studentombudets rolle tilsier at det er nødvendig å etablere nettverk hvor ombud kan komme sammen og drøfte problemstillinger. Det vil også være viktig at departementet kan ha kontaktpersoner som kan bistå med å avklare vanskelige spørsmål. Studentombudene vil ofte stå overfor saker som krever rask behandling, og det er derfor særlig viktig at det finnes et sted de kan henvende seg for å få veiledning uten for lang saksbehandlingstid.

Dette synspunktet støttes av blant andre Studentombudet ved Høgskolen på Vestlandet, Unio-studentene, Hørselshemmedes Landsforbund og NITO-studentene.

Noen høringsinstanser er negative til departementets forslag om at det ikke er nødvendig med fysisk tilgang til studentombudet for studentene.

Studentombudet ved Høgskolen på Vestlandet erfarer at studenter i en presset situasjon har behov for å sette seg ned og snakke med studentombudet, særlig i saker om trakassering.

Andre som støtter et slikt syn, er blant andre Studenttinget på Vestlandet, Unio-studentene, Høgskolen på Vestlandet, Unge funksjonshemmede og NITO-studentene.

Et fåtall høringsinstanser peker på at det må settes en maksimumsgrense for antall studenter per studentombud.

FO-studentene mener det gis for stor grad av frihet til institusjonene når det gjelder hvor mange studenter et studentombud skal kunne ha ansvar for. Ifølge FO-studentene er det essensielt å begrense antallet for at alle studenter skal ha reell tilgang til et studentombud. For å sikre at studentene har tilstrekkelig tilgang til studentombudet, ønsker derfor FO-studentene en forskrift til lovbestemmelsene som spesifiserer at et årsverk ikke kan ha ansvar for å følge opp mer enn 12 000 studenter.

Dette støttes av Hørselshemmedes forbund, som spør om man ikke bør ha et forholdstall mellom antall studenter og antall ansatte i rollen som studentombud. Forbundet mener at dersom et studentombud skal kunne gjøre en god jobb etter intensjonen, så må det ikke bli for mange studenter per ombud.

3.4.3 Uavhengighet

Ingen høringsinstanser går imot forslaget om at studentombudet må ha en uavhengig rolle. Noen høringsinstanser mener at studentombudets uavhengighet bør utdypes ytterligere i lovteksten enn det departementet har foreslått.

Akademikerne er positive til et krav i loven om at studentombudet ikke kan instrueres i sitt virke, men mener det burde stå uttrykkelig i lovteksten at ombudet skal sikres uavhengighet. Akademikerne peker på at selv om uavhengigheten ikke er absolutt, er uavhengighet noe mer enn at studentombudet ikke skal kunne instrueres av institusjonen. De mener dette er særlig viktig fordi lovforslaget ellers gir stor grad av frihet til institusjonene når det gjelder å organisere ordningen. Akademikerne foreslår derfor følgende endring i lovteksten både i universitets- og høyskoleloven og i fagskoleloven: «Studentombudet skal sikres uavhengighet og kan ikke instrueres i sitt virke».

Likestillings- og diskrimineringsombudet er positive til forslaget. Når det legges opp til at institusjonene skal ha stor grad av frihet til å organisere ordningen slik de ønsker, mener de at det også bør stå uttrykkelig i lovteksten at studentombudet skal sikres uavhengighet.

Et par høringsinstanser er bekymret for at det skal bli vanskelig å avgrense studentombudets rolle mot andre funksjoner ved institusjonene.

NOKUT mener det kan være en utfordring å få oversikt over hvilke oppgaver som hører til henholdsvis institusjonen som sådan, studentombudet, studenttillitsvalgte, studentorganet og læringsmiljøutvalget. Når ordningen med studentombud skal introduseres, mener NOKUT at det kan være behov for departementet klargjør rollene til de ulike organene, enten ved en tydeliggjøring i universitets- og høyskoleloven og fagskoleloven eller på en annen måte som departementet finner egnet.

Noen høringsinstanser mener at forskrift må brukes for å fastsette tydeligere de mest grunnleggende kravene knyttet til ordningen med studentombud.

Høyskolen Kristiania anbefaler at de mest grunnleggende oppgavene hjemles i en nasjonal forskrift, for å sikre at alle studentombud har et minimumskrav til sine arbeidsoppgaver. Etter høyskolens syn hadde det vært formålstjenlig om man i forskriftsform hjemlet studentombudets uavhengighet på en tydeligere måte, gjerne på en tilsvarende måte som for personvernombud. Dette vil innebære at forskriften fastslår at studentombudet skal rapportere til øverste ledelse.

Høgskolen i Innlandet har et tilsvarende syn. De påpeker at prinsippene om likebehandling av studentene tilsier at det er viktig å regulere ordningen nærmere i forskrift slik at den blir mest mulig likeverdig uavhengig av institusjonstilknytning.

3.4.4 Oppgaver

Akademikerforbundet og Norges handelshøyskole støtter departementets høringsforslag om at lovfesting av mandatene er unødvendig.

Akademikerforbundet fremhever at en lovfesting av ombudets mandat kan være med på å gi enkelte føringer for hvilke oppgaver og lignende som skal tillegges ombudet, noe som igjen kan være med på å sikre en viss kvalitet. Ordningen med studentombud er relativt ny og den bør utvikles over tid.

En del høringsinstanser har alternative forslag. FO-studentene, UNIO-studentene, NOKUT, Utdanningsforbundet, NITO Studentene, Studentombudet ved Høgskolen på Vestlandet, Balansekunst og Dysleksi Norge mener at mandatene må være nærmere regulert i lov eller forskrift.

UNIO-studentene peker på at fastsettelse av mandat lokalt kan gi bedre rom for individuelle tilpassinger, men at en lovfesting vil kunne sikre en minstekvalitet på tilbudet til studenter ved ulike institusjoner.

Studentombudet ved Høgskolen på Vestlandet mener at lovforslaget om studentombudets oppgaver er for snevert formulert og ikke har med elementer som ofte er tatt med i eksisterende mandater for studentombud ved en del institusjoner. Ombudet peker på at dersom studentombudene blir oppmerksomme på tilfeller der institusjonen krenker studentenes rettigheter eller driver uforsvarlig saksbehandling, kan studentombudene slik det er per i dag arbeide med slike saker og se til at institusjonene har en forsvarlig saksbehandling.

Også andre høringsinstanser mener at studentombudets mandat må lovfestes, og har forslag til hva som skal lovfestes. FO-studentene mener at studentombudene bør representere det samme mandatet uansett hvilken institusjon de tilhører. Kun da vil en lovfesting bidra til at alle studenter får det samme tilbudet. Deres forslag er at følgende setning legges til i departementets forslag til endringer i lov om universiteter og høyskoler, ny § 4-17 Studentombud, andre ledd, og i forslaget til endringer i fagskoleloven, ny § 14 a, andre ledd: «Studentombudet skal sikre studentenes rettsikkerhet og bidra til at saker kan løses på lavest mulig nivå i organisasjonen, der dette etterspørres av en av partene».

Utdanningsforbundet stiller seg også negativt til departementets forslag om at mandatet ikke skal lovreguleres, og ønsker studentombudets ansvarsområde mer presist formulert i loven. Selv om et fullstendig mandat for rollen blir utarbeidet av institusjonen i samarbeid med studentene, mener Utdanningsforbundet departementet bør vurdere om lovteksten skal være mer presis i formuleringen av ansvarsområdet, for å sikre alle studenter får et likt tilbud uansett hvor i landet de studerer.

3.4.5 Taushetsplikt

Mange høringsinstanser fremhever viktigheten av at studentombudet skal håndtere henvendelser konfidensielt. Noen høringsinstanser er positive til en utvidet taushetsplikt, men har spørsmål om avgrensningen til annet lovverk. Andre høringsinstanser er negative til departementets forslag og mener at den alminnelige taushetsplikten etter forvaltningsloven § 13 tilstrekkelig ivaretar behovet for å beskytte studentene mot deling av informasjon.

Norsk Sykepleierforbund påpeker at det er viktig å ha et studentombud som studenter kan snakke konfidensielt med. Ifølge forbundet kan det at studenter får snakke konfidensielt med et studentombud i forkant av et varsel, medføre at flere tør å ta steget og varsle om uheldige hendelser og trakassering. Forbundet fremhever også at det er nødvendig at det finnes en funksjon som kan veilede studentene med tanke på rettigheter og saksbehandling og bidra med rask og rettferdig saksgang.

Flere høringsinstanser anser også en utvidet taushetsplikt som noe positivt. Blant annet Unio-studentene tror dette kan være med på å gjøre at flere tar kontakt med studentombudet og at det er enklere å også ta opp mer alvorlige saker og personlige forhold. Dette vil være en fordel.

Flere høringsinstanser fremhever viktigheten av studentombudets taushetsplikt og støtter en utvidet taushetsplikt, men stiller spørsmål ved avgrensningen til annet lovverk. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) trekker frem avgrensningen til arbeidsmiljøloven og påpeker at departementet ikke har skrevet noe nærmere om det kan oppstå ulike situasjoner hvor taushetsplikten muligens må brytes. Dette gjelder blant annet situasjoner hvor studentombudet har opplysningsplikt etter arbeidsmiljøloven § 2-3 (d) og samtidig taushetsplikt etter universitets- og høyskoleloven. Bestemmelsen i arbeidsmiljøloven er en «plikt-bestemmelse» og pålegger en arbeidstaker å informere arbeidsgiver/verneombud ved kunnskap om trakassering. Studentene oppsøker ofte studentombudet for å lufte/sortere sine tanker i den tro at samtalen er uformell og uforpliktende. Det kan føre til en tillitsbrist dersom ombudet likevel skulle varsle videre om forhold studenten selv har ønsket konfidensialitet om.

Universitetet i Bergen (UiB) påpeker avgrensningen til blant annet straffeprosessloven og tvisteloven. UiB antar at den utvidede taushetsplikten vil slå inn også med tanke på vitneplikt etter straffeprosesslovens § 118 og tvistelovens § 22-3. Videre antar de at den alminnelige regelen i forvaltningslovens § 13 c, tredje ledd, siste setning (taushetsplikten bortfaller etter 60 år) vil gjelde også for studentombud.

Høgskolen i Innlandet og Studentombudet ved Høgskolen på Vestlandet reiser problemstillingen om den foreslåtte utvidede taushetsplikten vil forhindre at studentombud kan diskutere saker på en anonymisert måte. De peker på at det kan være behov for å diskutere eksempelvis regelverket med institusjonen. De ønsker departementets vurdering av dette.

Studentombudet ved Høgskolen på Vestlandet støtter forslaget om utvidet taushetsplikt, men påpeker at det er viktig at studentombud skal kunne diskutere saker seg imellom. De viser til departementets forslag om studentombudets kompetanse, og mener det er viktig at det ikke stenger for at studentombudene skal kunne diskutere saker med hverandre for å komme frem til gode resultater.

Et fåtall av høringsinstansene støtter ikke forslaget om en utvidet taushetsplikt. Dette gjelder blant annet Norges handelshøyskole (NHH), som mener taushetsplikten er tilstrekkelig slik den er i dag. NHH påpeker at studentombudet er et lavterskeltilbud som studenter lett kan søke råd hos i alvorlige saker. De mener derfor at utvidet taushetsplikt i verste fall vil kunne føre til at slike saker ikke blir fulgt opp fordi de som er ansvarlige for å følge opp, ikke blir informert. NHH anser dette som et hinder for at studentombudet kan følge opp studenten på en optimal måte og forhindre at trakassering forekommer igjen:

«Dersom en skal gå inn for skjerpet taushetsplikt for studentombudet, så anser NHH det som nødvendig at universitets- og høyskoleloven suppleres med noen unntak og begrensninger fra denne skjerpede taushetsplikten slik helsepersonelloven har. I noen ytterst få tilfeller ville man kunne benytte nødretten, men det legger store begrensninger på muligheten for intervensjon. Vi er derfor av den klare oppfatning av at rammene for studentombudets taushetsplikt bør slås fast i universitets- og høyskoleloven.»

Utdanningsforbundet mener at en alminnelig taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 bør være tilstrekkelig:

«Intensjonene i lovforslagene i denne høringen er ment å tydeliggjøre utdanningsinstitusjonenes særlige ansvar for å forebygge trakassering inkludert seksuell trakassering. Vi spør oss om det å dele bekymringsfull informasjon om at noe ulovlig skjer, dog uten at kilde oppgis, er til hinder for å ivareta studentenes integritet. Vi tror denne type informasjon vil være av interesse for institusjonenes ledelse for å kunne utføre sin oppgave i tråd med forpliktelsene nedfelt i lov (§ 4-3 lov om universiteter og høyskoler og § 15 i lov om fagskolenes virksomhet). Dersom det er behov for å stramme inn taushetsplikten er det samtidig viktig å jobbe spesielt med ytringskulturen på utdanningsinstitusjonen, slik at studentene våger å si ifra om kritikkverdige forhold og at ledelsen mottar slik informasjon på en god og konstruktiv måte.

Utdanningsforbundet vil likevel understreke at alminnelig taushetsplikt må kunne være tilstrekkelig. Vi understreker at dette ikke skal innebære en stadig utveksling av hva man har hørt som ombud, men være berettiget bekymring om at lovbrudd skjer. Det er viktig at ombudet har en uavhengig rolle vis á vis institusjonen. Vi viser også til Likestillings- og diskrimineringslovens § 14, hvor det er forbud mot gjengjeldelse når noen har fremmet klage om brudd på loven.»

Justis- og beredskapsdepartementet viser til at behovet for en utvidet taushetsplikt ikke er tilstrekkelig begrunnet, og at avgrensningen mot forvaltningslovens bestemmelser og annet regelverk er uklar. Ifølge Justis- og beredskapsdepartementet kan forslaget også forstås slik at studentombudet heller ikke skal kunne uttale seg generelt om saker eller sakstyper som bringes inn for ombudet.

3.4.6 Kvalifikasjoner

De fleste høringsinstansene støtter at det ikke skal reguleres i loven hvilke kvalifikasjoner et studentombud skal ha.

Noen høringsinstanser mener at klare krav til kompetanse for studentombudet må fastsettes i lov eller forskrift.

MF vitenskapelig høyskole mener juridisk kompetanse ikke er et nødvendig kompetansekrav for studentombudet, og vil heller fremheve integritet og rolleforståelse og at institusjonene også på dette punktet bør ha stor frihet til å velge løsninger som er tilpasset lokale forhold og behov.

Høyskolen Kristiania mener det bør være et minstekrav til kompetansen til studentombudet og viser til hvordan kravene til et personvernombud er utformet i personvernforordningen artikkel 37 punkt 5.

Samskipnadsrådet skriver:

«Angående kvaliteter som skal vektlegges i ansettelsen av studentombudene, er blant annet juridisk embetseksamen, pedagogisk kompetanse, erfaring med konfliktløsning/megling, integritet, rolleforståelse og antidiskrimineringsarbeid. Samskipnadsrådet mener at alle disse kvalitetene vil være viktige i ansettelsen av et studentombud, men holder fast at god kjennskap til sektorens gjeldende regelverk, samt tilhørende forskrifter er svært viktig for å være sin rolle bevisst.»

Norges handelshøyskole (NHH) mener hvert studentombud skal ha juridisk kompetanse. NHH peker på at før institusjonene fikk egne studentombud, var det ofte studenttillitsvalgte som mottok henvendelser fra studentene om saker som i dag naturlig faller innenfor studentombudets arbeidsoppgaver. Ifølge NHH krevde kompleksiteten i noen av disse sakene en juridisk kompetanse som mange studenttillitsvalgte ikke besitter. NHH peker videre på at studentdemokratiene i tillegg preges av hyppig utskifting av tillitsvalgte. Ifølge NHH gjør disse forholdene at studentenes rettssikkerhet er ekstra sårbar, og høyskolen mener dette styrker argumentet for at det studentene trenger, er et ombud som har den juridiske kompetansen de tidligere har manglet tilgang på.

Hørselshemmedes Landsforbund (HLF) har synspunkter i samme retning. HLF mener det fremstår som uklart hva man legger i juridisk kompetanse. De peker på at det uansett er viktig med en minste felleskunnskap når man skal arbeide som studentombud. HLF mener derfor at ombudene må gjennom en standardopplæring idet de starter opp. De foreslår at dette kan gjøres via for eksempel et e-læringskurs hvor man kan få kunnskap om blant annet

• FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD)

• likestillings- og diskrimineringslovverket

• individuell og generell tilrettelegging for grupper av funksjonsnedsettelser, og universell utforming

3.4.7 Ansettelse på åremål

Bare et fåtall av høringsinstansene har uttalt seg om muligheten til å ansette studentombudet på åremål. Blant disse er Samskipnadsrådet, Diku, Pedagogstudentene, NSO og Unio-studentene.

Flere høringsinstanser mener at åremålet bør være på seks år, og at det kan forlenges med én periode. NSO er blant dem som mener at stillingen bør være på åremål i en periode på seks år. De peker på at det er viktig at studentombudet får muligheten til å bli varm i stillingen, men sier samtidig at personen som innehar stillingen, bør skiftes etter en gitt periode for å sikre uavhengighet. De mener derfor det bør være mulig å ansettes i opptil to perioder.

Samskipnadsrådet anbefaler at et studentombud ansettes i en åremålsstilling på seks år, med mulighet for forlengelse, men ikke lenger enn to perioder med totalt tolv års varighet.

Pedagogstudentene mener at stillingen bør være på åremål over en lengre periode, for eksempel seks år. En for kort periode bør unngås, siden erfaring er viktig for å fungere best mulig som ombud. Samtidig er en for lang periode heller ikke ønskelig, siden det på sikt kan gå på bekostning av ombudets uavhengighet. Flere enn to åremålsperioder bør ikke være mulig.

Andre høringsinstanser mener at åremålet ikke bør fornyes utover én periode. Studentombudet ved Høgskolen på Vestlandet støtter forslaget om at studentombudet kan ansettes på åremål. Likevel vil ombudet påpeke at åremålet må reguleres på samme måte som for andre ombud. Videre fremhever de viktigheten av at studentombudene er objektive i saksarbeidet og ikke føler et sterkere behov for å knytte seg til institusjonen for å få et nytt åremål.

3.5 Departementets vurdering

3.5.1 Lovfesting av ordningen med studentombudet

Erfaringene med studentombud viser at mange klagesaker blir bedre forberedt, og at studentene opplever å være tryggere og bedre ivaretatt. Studentombudene er en lite byråkratisk ordning som gir studentene et lavterskeltilbud. Dette er ikke minst viktig for at studentene lett skal kunne søke råd for eksempel i saker om seksuell trakassering. Departementet mener ordningen også kan bidra til å redusere frafall og forsinkelse i studiene. På bakgrunn av dette mener departementet at hver student bør sikres tilgang til et studentombud.

Alle høringsinstansene er positive til forslaget om å lovfeste kravet om studentombud. De som har uttalt seg, mener en slik lovfesting vil styrke studentenes rettigheter og sikre dem en bedre studenthverdag.

3.5.2 Organisering

Det er bred støtte til at institusjonene bør stå fritt til selv å organisere ordningen med studentombud. Dette innebærer blant annet at mindre institusjoner kan samarbeide med andre institusjoner for å etablere og tilby en felles ordning med studentombud. Fagskolesektoren kan for eksempel velge å etablere ett felles studentombud, og selv ta stilling til størrelsen på en slik tjeneste.

Forslaget er formulert som et krav om at alle studenter skal ha tilgang til et studentombud. Ordningen må organiseres for å ivareta dette. Det innebærer blant annet at ordningen ikke kan organiseres slik at studentene i praksis får dårlig eller ingen tilgang til ombudet fordi det har ansvar for et for stort antall studenter eller av andre grunner er vanskelig å komme i kontakt med. Det er ikke krav om at studentene har fysisk tilgang til studentombudet (det vil si at det er på samme studiested). Studentombudfunksjonen må organiseres slik at studentene enkelt kan komme i kontakt med ombudet uavhengig av hvilken institusjon eller hvilket studiested de er tilknyttet. Tilbudet skal være gratis.

Noen av høringsinstansene er kritiske til at det ikke kreves at studentene skal ha fysisk tilgang til et studentombud. Departementet mener at tilgangen som skisseres i lovforslaget, er tilstrekkelig. For at det skal kunne innføres en plikt for institusjonene til å ha studentombud, er det etter departementets vurdering viktig å legge til rette for institusjoner av ulik størrelse og ulike geografiske forhold. Den foreslåtte formuleringen vil etter departementets vurdering sikre studentenes behov og gi nødvendig fleksibilitet for alle institusjonene til å tilpasse organiseringen til lokale forhold.

Ved større institusjoner, som de fleste statlige universiteter og høyskoler, legger departementet til grunn at det normalt vil være behov for å ha ombud ved egen institusjon. For institusjoner med færre studenter kan det være mer hensiktsmessig å samarbeide med andre institusjoner. Det er også mulig å samarbeide på tvers av institusjonstyper, for eksempel mellom en høyskole og en fagskole. Samarbeid mellom institusjoner kan være en bedre løsning enn å ha deltidsstillinger som studentombud. Siden studentombudet skal ha en uavhengig funksjon med en klar rolle og ikke skal kunne instrueres, kan det være uheldig om et ombud også har andre funksjoner ved samme institusjon. Studentombudets innplassering i institusjonens organisasjon skal på best mulig måte ivareta og styrke uavhengigheten. Kravet til at studentombudet skal være uavhengig, innebærer at det kan være hensiktsmessig at det er institusjonens styre som ansetter studentombudet. Den enkelte institusjon og fagskole har ansvaret for å organisere ombudsordningen slik at den blir forutsigbar og robust.

3.5.3 Uavhengighet

Departementet mener det er en grunnleggende forutsetning for ombudsordningen at ombudene er faglig uavhengige. Det europeiske nettverket for ombud i høyere utdanning fremhever også dette.1 Departementet foreslår derfor å lovfeste at institusjonen ikke kan instruere et studentombud i dets løpende virke og oppfølging av saker. Studentombudet må likevel forholde seg til de rammene for ombudet som institusjonen har gitt i budsjett og mandat.

Det er også viktig å avgrense studentombudets rolle mot andre funksjoner ved institusjonene. Blant annet er det ikke ombudenes ansvar å gi generell informasjon og veiledning om studier, eksamen etc. Studentombudene har også en helt annen rolle enn de studenttillitsvalgte, som også veileder studenter om deres rettigheter. Studentombudet er uavhengig og kan fungere som megler ved behov, mens de studenttillitsvalgte representerer studentene og er valgt av disse. Studentorganene både nasjonalt og ved den enkelte institusjon skal ivareta studentenes interesser og gi innspill til ny politikkutvikling og så videre. Studentombudenes rolle er primært å veilede og å ivareta studentenes rettssikkerhet. Departementet har fått tilbakemelding i høringen om at det kan være en utfordring å få oversikt over hvilke oppgaver som hører til institusjonene når det er flere organer som har tilgrensede ansvarsområder.

Departementet ser behovet for å gi institusjonene veiledning, og vil legge til rette for samarbeid og gjensidig veiledning for studentombudene.

Lovforslaget gir departementet mulighet til å forskriftsfeste utfyllende regler om studentombud dersom det senere skulle bli behov for det.

3.5.4 Oppgaver

Departementet foreslår å lovfeste at studentombudets oppgave er å gi studenter råd og hjelp i saker knyttet til studiesituasjonen deres. Departementet foreslår ikke å regulere oppgavene utover dette. Dette bør være opp til institusjonene. Departementet vil anbefale fagskolene og de høyere utdanningsinstitusjonene som ennå ikke har studentombud, å se på eksisterende ordninger som inspirasjon når de skal fastsette mandatet.

Noen høringsinstanser var skeptiske til at institusjonene selv skal utarbeide egne mandater til studentombudene fordi det da kan variere tilfeldig fra institusjon til institusjon hvor god oppfølging studentene får fra studentombudet.

Departementet mener en lovfesting av studentombud slik det er foreslått, vil gi en hensiktsmessig balanse mellom overordnede krav til studentombudsfunksjonen og institusjonenes ansvar for å tilrettelegge ordningen for sin institusjon. Institusjonene kan fritt videreføre de eksisterende mandatene når det gjelder også andre oppgaver, så lenge disse ikke står i motstrid til ombudets uavhengighet. Den foreslåtte forskriftshjemmelen vil bli brukt dersom det oppstår behov for nasjonal regulering.

Departementet vil anbefale at institusjonene klargjør i studentombudenes mandater blant annet hvilket organ som ansetter og avsetter studentombudet, og hvem som fastsetter og endrer studentombudets mandat. Departementet antar at det av hensyn til studentombudets uavhengighet vil være naturlig å legge slik myndighet til institusjonens styre, der både institusjonen som arbeidsgiver og studenttillitsvalgte er representert.

3.5.5 Taushetsplikt

I høringsnotatet foreslo departementet en utvidet taushetsplikt for studentombudene, slik at den ville gjelde alle henvendelser uansett om de berørte studentenes «personlige forhold» eller andre områder underlagt taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13. Departementet foreslo også et utvidet samtykke for at studentombudet skal kunne dele informasjon.

For studenter som vurderer å henvende seg til studentombudet, er det ofte avgjørende at de kan få råd og veiledning uten at opplysninger gis videre. Muligheten til å kunne snakke konfidensielt med et studentombud i forkant av for eksempel et varsel kan også gjøre at flere tør å ta steget og varsle om visse forhold. Høringssvarene har fremhevet at studentombudets taushetsplikt er viktig.

Samtidig har flere høringsinstanser etterlyst en tydeligere avgrensning mot regulering av taushets- og opplysningsplikt i annet lovverk.

I dag har studentombudene som er etablert ved universiteter og høyskoler, taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 for alt som gjelder noens personlige forhold. Dette er også tatt inn i mandatene. I dag praktiseres taushetsplikten slik at studentombudet behandler sakene fra studentene konfidensielt og ikke videreformidler informasjon til institusjonen uten studentenes eksplisitte samtykke.

På bakgrunn av høringsuttalelsene har departementet kommet til at forvaltningslovens regler om taushetsplikt i tilstrekkelig grad ivaretar studentombudets og studentenes behov for beskyttelse.

Hovedregelen i forvaltningsloven § 13 verner studenten i og med at den pålegger studentombudet taushetsplikt for alle opplysninger om noens personlige forhold. §§ 13 a og 13 b fastsetter begrensninger i taushetsplikten i de tilfeller der det ikke er behov for beskyttelse, eller ut fra private eller offentlige interesser. Dette er regler som i hovedsak regulerer ombudets rett til å gi opplysninger videre i situasjoner der ombudet mener det er hensiktsmessig, for eksempel etter at den det gjelder, har gitt samtykke, eller gjennom avidentifiserbare opplysninger. Det vil være opp til studentombudet selv å vurdere om det skal eller bør gi opplysninger. Her vil studentombudet ha en klar egeninteresse i å overholde studentenes behov for konfidensialitet, for å ivareta det nødvendige tillitsforholdet til studentene og andre. Departementet mener at begrensningene i taushetsplikten i §§ 13 a og 13 b ikke er til hinder for at studentombudene kan utføre oppgavene sine. Departementet legger også til grunn at det er i institusjonens interesse, som en del av deres ansvar for å tilrettelegge for en god studentombudsrolle, å sikre at ombudenes taushetsplikt ivaretas på en god måte.

Slike begrensninger i taushetsplikten er videre nødvendige for at studentombudene skal kunne ivareta studentenes interesser. Studentombudene bør blant annet kunne dele anonymiserte opplysninger i årsrapporter, utarbeide statistikk over henvendelser og foreslå og begrunne nødvendige forbedringstiltak. Videre er det, som påpekt i noen høringssvar, nyttig for studentombudene å kunne rådføre seg med hverandre om spesielt utfordrende henvendelser på en anonymisert måte.

Studentombud som er ansatt ved et universitet eller en høyskole, vil være underlagt forvaltningslovens regler om taushetsplikt etter bestemmelsen i universitets- og høyskoleloven § 7-6 første ledd. Institusjonene vil imidlertid kunne ha ombud som ikke er ansatt hos dem selv. For å sikre at også disse ombudene er underlagt taushetsplikt, er det nødvendig å lovregulere denne plikten særskilt.

For fagskolesektoren kan bestemmelsen om forholdet til annen lovgivning i fagskoleloven § 39 første ledd, som er noe annerledes formulert enn tilsvarende bestemmelse i universitets- og høyskoleloven § 7-6 første ledd, skape noe tvil: «Når fagskolene behandler saker etter loven her, gjelder bestemmelsene i forvaltningsloven​ om habilitet i §§ 6 til 10 og om taushetsplikt i §§ 13 til 13 e». Denne bestemmelsen er altså begrenset til å gjelde når skolen «behandler saker». Studentombudets oppgave er ikke å fatte vedtak, men å gi råd og hjelp i saker knyttet til studentenes studiesituasjon. Etter departementets vurdering er det behov for en særskilt bestemmelse om at studentombud ved fagskolene skal være underlagt forvaltningslovens regler om taushetsplikt.

3.5.6 Kvalifikasjoner

Det er kun et fåtall av høringsinstansene som har innspill til forslaget når det gjelder studentombudets kvalifikasjoner. Blant innspillene var det forslag om at ombudet som et minstekrav bør ha juridisk kompetanse, slik det kreves av personvernombud. Det kom også innspill om at det bør avklares hva som ligger i kravet om juridisk kompetanse, og videre at det bør tilbys obligatorisk opplæring av studentombud for å gi dem en viss felleskunnskap.

Departementet mener det bør være opp til den enkelte institusjon å fastsette kompetansekrav for studentombudet. Behovene kan variere lokalt. I tillegg bør ikke studentombud bli et regulert yrke etter lov om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner av 16. juni 2017 nr. 69 (yrkeskvalifikasjonsloven). Det å regulere et yrke er et sterkt virkemiddel, og det vil føre til at det må oppnevnes en godkjenningsmyndighet for eventuelle søkere fra EU/EØS.

Departementet mener det kan være hensiktsmessig at studentombudene har grunnleggende forståelse av sektorlovgivning for henholdsvis universiteter, høyskoler og fagskoler i tillegg til forståelse av alminnelig forvaltningsrett. Slik kompetanse kan for eksempel være tilegnet gjennom videreutdanning eller gjennom arbeid med studentenes rettigheter. Dette må den enkelte institusjon vurdere.

3.5.7 Ansettelse på åremål

Hovedregelen i norsk arbeidsliv er fast ansettelse. For enkelte stillinger kan det likevel være hensiktsmessig å sikre fornyelse. Noe som kan tale for at studentombudet bør skiftes ut etter en viss tid, er at det skal være uavhengig. Ved å åpne for å ansette på åremål kan man sørge for at studentombudet ikke blir for nært knyttet til institusjonen. Departementet legger også til grunn at studentombudet er en stilling der det vil være behov for faglig og administrativ nyorientering.

Departementet foreslår at universiteter, høyskoler og fagskoler som ansetter studentombud, kan velge å ansette ombudet på åremål. Hvis en institusjon har ett studentombud som leder et studentombudkontor med flere ansatte, kan kun det studentombudet som leder kontoret, ansettes på åremål. Departementet foreslår videre at åremålene kan være på mellom fire og seks år, og at man ikke kan være ansatt i mer enn tolv år sammenhengende. Adgangen til å ansette på åremål foreslås tatt inn i universitets- og høyskoleloven og fagskoleloven, og det er derfor bare når studentombudet er ansatt ved en slik institusjon/skole, at åremålsansettelse kan brukes.

Departementet legger til grunn at institusjonene skal ha stor frihet til å tilpasse ombudsfunksjonen til lokale forhold. Regelverket departementet foreslår, er derfor overordnet og er ment å gi et visst handlingsrom. Studentombudsordningen er ny, og nye problemstillinger kan oppstå som gjør at det blir nødvendig å regulere studentombudet nasjonalt. Departementet foreslår derfor en hjemmel til å gi forskrift om studentombud.

Departementet viser til forslag til ny § 4-17 i universitets- og høyskoleloven, forslag til endringer i § 6-4 i samme lov og forslag til ny § 14 a i fagskoleloven.