8 Merknader til bestemmelsene

8.1 Universitets- og høyskoleloven

Til § 4-3 Læringsmiljø

Første ledd tredje punktum fastsetter at styret innenfor sitt ansvarsområde skal arbeide for å forebygge og forhindre trakassering og seksuell trakassering, jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 13. Forvaltningsansvaret skal fortsatt ligge hos Likestillings- og diskrimineringsombudet og Diskrimineringsnemnda. Bestemmelsen endrer i utgangspunktet ikke gjeldende rett. Den tydeliggjør plikten som ledelse ved universiteter og høyskoler har etter likestillings- og diskrimineringsloven § 13 sjette ledd til å forebygge og forhindre trakassering og seksuell trakassering innenfor sitt ansvarsområde. Denne plikten følger av forbudet mot trakassering og seksuell trakassering i likestillings- og diskrimineringsloven § 13 første ledd: «Trakassering på grunn av forhold som nevnt i § 6 første ledd og seksuell trakassering, er forbudt». Forbudet bygger på lovens forbud mot diskriminering i § 6 første ledd:

«Diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder eller kombinasjoner av disse grunnlagene er forbudt. Med etnisitet menes blant annet nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk.»

Videre sier likestillings- og diskrimineringsloven § 13 andre ledd at «[m]ed trakassering menes handlinger, unnlatelser eller ytringer som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende». Seksuell trakassering har sin egen definisjon i likestillings- og diskrimineringsloven § 13 tredje ledd, som lyder:

«Med seksuell trakassering menes enhver form for uønsket seksuell oppmerksomhet som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller plagsom.»

Etter § 13 sjette ledd i samme lov skal «[…] utdanningsinstitusjoner […] innenfor sitt ansvarsområde forebygge og forhindre trakassering og seksuell trakassering».

Femte ledd: Grunnloven § 109 andre ledd sier at «statens myndigheter skal sikre […] like muligheter til høyere utdannelse på grunnlag av kvalifikasjoner». Det skal derfor være like muligheter for alle som er kvalifisert til å ta høyere utdanning, uavhengig av eventuelle personlige forhold eller den enkeltes økonomiske bakgrunn. Dette sikres blant annet gjennom universell utforming og individuell tilrettelegging.

Statlige universiteter og høyskoler er i hovedsak finansiert over statsbudsjettet, og private høyskoler baserer seg på en kombinasjon av offentlig støtte og privat betaling. Derfor stilles de samme krav om universell utforming og individuell tilrettelegging i statlige som i private utdanningsinstitusjoner.

Med funksjonsnedsettelse menes tap av eller skade på en kroppsdel eller i en av kroppens funksjoner, for eksempel nedsatt bevegelses-, syns- eller hørselsfunksjon, nedsatt kognitiv eller intellektuell funksjon, eller ulike funksjonsnedsettelser på grunn av allergi eller hjerte- eller lungesykdommer. Funksjonsnedsettelse er individuelle forhold som bidrar til at funksjonshemning kan oppstå. Funksjonsnedsettelse deles gjerne inn etter diagnosegrupper, som for eksempel utviklingshemming, cerebral parese eller ADHD. Psykiske lidelser, for eksempel depresjon eller bipolare lidelser, omfattes også av dette begrepet. Diskriminering av HIV-positive er også dekket av vernet mot diskriminering. Det gjelder også tilfeller der diskrimineringen skjer på grunn av frykt for smitte. Også diskriminering av personer som bruker alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK) eller tegnspråk, regnes som diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne.

Med andre særskilte behov menes fysiske, psykososiale eller læringsmessige utfordringer av midlertidig art, slik som for eksempel et benbrudd, behov for å amme eller omsorg for mindreårige barn. Behovet må imidlertid være av en vesentlig karakter. For eksempel vil ikke ethvert benbrudd nødvendigvis innebære at studenten har et særskilt behov for tilrettelegging. Et annet eksempel er at man ikke alltid kan kreve tilrettelegging ved omsorg for mindreårige barn. Institusjonen må vurdere hvert enkelt tilfelle, og i vurderingen må den blant annet ta hensyn til institusjonens muligheter for tilrettelegging, likebehandling og hvilken byrde studenten står overfor.

Lovbestemmelsen skal bidra til å sikre studenter med funksjonsnedsettelse og studenter med andre særskilte behov mulighet til å ta høyere utdanning på lik linje med andre studenter, og den skal bidra til å bygge ned samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer og hindre at nye skapes. Forslaget viderefører institusjonenes plikt til å tilrettelegge for studenters utfordringer av midlertidig karakter og til å tilrettelegge ved varig funksjonsnedsettelse.

Denne tilretteleggingsplikten går lenger enn plikten etter likestillings- og diskrimineringsloven, som omhandler tilrettelegging for studenter med funksjonsnedsettelse av en viss varighet og alvorlighetsgrad. Lovforslaget utvider dermed retten til å få tilrettelegging.

Utdanningsinstitusjonen har ikke plikt til å iverksette tiltak som medfører en uforholdsmessig byrde for virksomheten, jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 21 andre ledd. Det må vurderes skjønnsmessig om utformingen eller tilretteleggingen medfører en uforholdsmessig stor byrde for virksomheten. Statlige og private utdanningsinstitusjoner som er rettet mot allmennheten, har plikt til å sikre universell utforming av virksomhetens alminnelige funksjon. Når institusjonene skal vurdere om utformingen eller tilretteleggingen medfører en uforholdsmessig byrde, skal de særlig legge vekt på tilretteleggingens effekt for å bygge ned barrierene for studenter med funksjonsnedsettelse, de nødvendige kostnadene ved tilretteleggingen, institusjonenes ressurser, sikkerhetsmessige hensyn og vernehensyn.

Departementet viser til at selv om individuell tilrettelegging kan være en utfordring for utdanningsinstitusjoner som har stor grad av praksis eller obligatorisk fremmøte, vil også studenter i slike studieprogram ha krav på tilrettelegging så lenge dette ikke medfører at de faglige kravene i utdanningen reduseres. For eksempel kan man ikke få fritak for obligatorisk fremmøte eller praksis. Man kan heller ikke fritas for obligatoriske deler av en utdanning. Tilretteleggingen må ikke føre til at deler av studiet ikke er bestått. Departementet presiserer at utdanningsinstitusjonen må vise skjønn når det gjelder tilrettelegging av for eksempel praksissted. Som eksempel kan det vises til at der hvor studenten har omsorg for mindreårige barn, må studiestedet strekke seg langt for at praksisplassen legges i nærheten av studentens bopel.

Departementet presiserer at siden statlige universiteter og høyskoler i hovedsak er finansiert over statsbudsjettet og private høyskoler baserer seg på en kombinasjon av offentlig støtte og privat betaling, skal det mye til for at utdanningsinstitusjonene skal kunne avslå individuell tilrettelegging med henvisning til at dette vil medføre en uforholdsmessig byrde. Tilretteleggingsplikten avgrenses av at tilretteleggingen ikke kan gå på bekostning av de faglige kravene som stilles i den enkelte utdanning.

For Svalbard videreføres gjeldende bestemmelse om at institusjonene skal tilrettelegge studiesituasjonen for studenter med utfordringer av både varig og midlertidig art, så langt det er mulig og rimelig.

Departementets vurdering er presentert under punkt 5.5.

Til § 4-17 Studentombud

Paragrafen er ny. Første ledd fastsetter at styret skal sørge for at alle studenter har tilgang til et studentombud. Dette innebærer at alle studenter har krav på å kunne henvende seg til et studentombud for å få råd og hjelp i saker som gjelder studiesituasjonen deres. Dette er ment å være et lavterskeltilbud. Alle studenter skal ha tilstrekkelig tilgang til et studentombud, og ordningen må organiseres for å ivareta dette. Det er ikke et krav om at studentene skal ha fysisk tilgang til studentombudet. Tilgangen kan ikke regnes som tilstrekkelig hvis studentene i praksis har problemer med å få kontakt med ombudet fordi det har ansvar for et for stort antall studenter eller det av andre grunner er vanskelig å komme i kontakt med.

Universitetene og høyskolene velger selv hvordan de organiserer ordningen med studentombud, innenfor rammene som ligger i at studentene skal ha tilstrekkelig tilgang til ombudet. Institusjonene kan ha et eget studentombud eller samarbeide med andre institusjoner i universitets- og høyskolesektoren og/eller fagskolesektoren. Kravet til at studentombudet skal være uavhengig, innebærer at det kan være hensiktsmessig at det er institusjonens styre som ansetter og avsetter studentombudet. Studentombudet skal innplasseres i institusjonens organisasjon på en slik måte at uavhengigheten ivaretas best mulig.

Andre ledd regulerer hvilke oppgaver studentombudet skal ha. Studentombudet skal gi studentene råd og hjelp i saker som angår studiesituasjonen deres. Studentombud fatter ikke vedtak. Formålet med studentombudets arbeid er i all hovedsak å bidra til at studentenes rettigheter og plikter ivaretas av institusjonen på en best mulig måte, jf. kapittel 4 i universitets- og høyskoleloven. Institusjonene kan utfylle studentombudets mandat.

Studentombudet skal være uavhengig av både institusjonen og studentene og kan derfor ikke instrueres i sitt virke, jf. andre ledd andre punktum. Institusjonen vil likevel ha administrativt ansvar for studentombudets virksomhet og kan fastsette rammer for ombudet i budsjett og mandat.

Andre ledd tredje punktum presiserer at studentombudet har taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til 13 e, med de pliktene og begrensningene som følger av disse bestemmelsene. Studentombudets taushetsplikt er knyttet til ombudsrollen og gjelder uansett hvilken arbeidsgiver ombudet har. Departementet legger for øvrig til grunn at taushetsplikten etter disse særbestemmelsene går foran en arbeidstakers medvirkningsplikt etter arbeidsmiljøloven § 2-3.

Tredje ledd gir departementet adgang til å fastsette nærmere regler om studentombud i forskrift.

Til § 6-4 Ansettelse på åremål

Første ledd bokstav e gir institusjonen mulighet til å ansette studentombud på åremål. Institusjonen velger selv om den ønsker å ansette studentombud på åremål eller ikke.

Etter tredje ledd vil åremålsperioden for et studentombud være fire til seks år. Ingen kan ansettes på åremål i en sammenhengende periode på mer enn tolv år. Det betyr at åremålet kan forlenges inntil to ganger dersom åremålsperioden er fire år, eller én gang dersom åremålsperioden er seks år.

Til § 7-8 Rapportering til database for statistikk om høyere utdanning

Denne paragrafen inntas her fordi det ved en feil våren 2018 ble vedtatt to nye paragrafer med nummerering § 7-8 i universitets- og høyskoleloven. Bakgrunnen for bestemmelsen og spesialmotivene for denne finnes i Prop. 64 L (2017–2018).

Til § 7-9 Forbud mot bruk av klesplagg som helt eller delvis dekker ansiktet

Denne paragrafen inntas her fordi det ved en feil våren 2018 ble vedtatt to nye paragrafer med nummerering § 7-8 i universitets- og høyskoleloven. Denne bestemmelsen omnummereres til § 7-9. Bakgrunnen for bestemmelsen og spesialmotivene for denne finnes i Prop. 51 L (2017–2018), der omtalt som § 7-8.

8.2 Fagskoleloven

Til § 14 a Studentombud

Paragrafen er ny. Første ledd fastsetter at styret skal sørge for at alle studenter har tilgang til et studentombud. Dette innebærer at alle studenter har krav på å kunne henvende seg til et studentombud for å få råd og hjelp i saker knyttet til studiesituasjonen deres. Dette er ment å være et lavterskeltilbud. Alle studenter skal ha tilstrekkelig tilgang til et studentombud, og ordningen må organiseres for å ivareta dette. Det er ikke et krav om at studentene skal ha fysisk tilgang til studentombudet. Tilgangen kan ikke regnes som tilstrekkelig hvis studentene i praksis har problemer med å få kontakt med ombudet fordi det har ansvar for et for stort antall studenter eller det av andre grunner er vanskelig å komme i kontakt med.

Fagskolene velger selv hvordan de ønsker å organisere ordningen med studentombud, innenfor rammene som ligger i at studentene skal ha tilstrekkelig tilgang til ombudet. Fagskolene kan ha et eget studentombud eller samarbeide med andre fagskoler og/eller universiteter og høyskoler. Kravet til at studentombudet skal være uavhengig, innebærer at det kan være hensiktsmessig at det er institusjonens styre som ansetter og avsetter studentombudet. Studentombudet skal innplasseres i institusjonens organisasjon på en slik måte at uavhengigheten ivaretas best mulig.

Andre ledd regulerer hvilke oppgaver studentombudet skal ha. Studentombudet skal gi studentene råd og hjelp i saker som gjelder studiesituasjonen deres. Studentombud fatter ikke vedtak. Formålet med studentombudets arbeid er i all hovedsak å bidra til at studentenes rettigheter og plikter ivaretas av fagskolen på en best mulig måte, jf. kapittel 5 i fagskoleloven. Fagskolen kan utfylle studentombudets mandat.

Studentombudet skal være uavhengig av både fagskolen og studentene og kan derfor ikke instrueres i sitt virke, jf. andre ledd andre punktum. Fagskolen vil likevel ha administrativt ansvar for studentombudets virksomhet og kan fastsette rammer for ombudet i budsjett og mandat. Andre ledd tredje punktum presiserer at studentombudet har taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til 13 e med de pliktene og begrensningene som følger av disse bestemmelsene. Studentombudets taushetsplikt er knyttet til ombudsrollen og gjelder uansett hvilken arbeidsgiver ombudet har. Departementet legger for øvrig til grunn at taushetsplikten etter disse særbestemmelsene går foran en arbeidstakers medvirkningsplikt etter arbeidsmiljøloven § 2-3.

Tredje ledd gir fagskolen mulighet til å ansette studentombudet på åremål. Fagskolen velger selv om den ønsker å ansette studentombudet på åremål eller ikke.

Studentombudet kan ansettes på åremål, med en åremålsperiode fra fire til seks år. Ingen kan ansettes på åremål i en sammenhengende periode på mer enn tolv år. Det betyr at åremålet kan forlenges inntil to ganger dersom åremålsperioden er fire år, eller én gang dersom åremålsperioden er seks år.

Fjerde ledd gir departementet adgang til å fastsette nærmere regler om studentombudet i forskrift.

Til § 15 Læringsmiljø

Første ledd tredje punktum fastsetter at styret innenfor sitt ansvarsområde skal arbeide for å forebygge og forhindre trakassering og seksuell trakassering, jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 13. Forvaltningsansvaret skal fortsatt ligge hos Likestillings- og diskrimineringsombudet og Diskrimineringsnemnda. Bestemmelsen endrer i utgangspunktet ikke gjeldende rett. Den tydeliggjør kun plikten som fagskolens ledelse har etter likestillings- og diskrimineringsloven § 13 sjette ledd til å forebygge og forhindre trakassering og seksuell trakassering innenfor sitt ansvarsområde. Denne plikten følger av forbudet mot trakassering og seksuell trakassering i likestillings- og diskrimineringsloven § 13 første ledd: «Trakassering på grunn av forhold som nevnt i § 6 første ledd og seksuell trakassering, er forbudt». Forbudet bygger på lovens forbud mot diskriminering i § 6 første ledd:

«Diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder eller kombinasjoner av disse grunnlagene er forbudt. Med etnisitet menes blant annet nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk.»

Videre sier likestillings- og diskrimineringsloven § 13 andre ledd at «[m]ed trakassering menes handlinger, unnlatelser eller ytringer som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende». Seksuell trakassering har sin egen definisjon i likestillings- og diskrimineringsloven § 13 tredje ledd, som lyder:

«Med seksuell trakassering menes enhver form for uønsket seksuell oppmerksomhet som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller plagsom.»

Etter § 13 sjette ledd i samme lov skal «[…] utdanningsinstitusjoner […] innenfor sitt ansvarsområde forebygge og forhindre trakassering og seksuell trakassering».

Femte ledd: Offentlige fagskoler finansieres i hovedsak over statsbudsjettet, og private fagskoler baserer seg på en kombinasjon av offentlig støtte og privat betaling. Derfor stilles de samme krav om universell utforming og individuell tilrettelegging i offentlige som i private fagskoler.

Med funksjonsnedsettelse menes tap av eller skade på en kroppsdel eller i en av kroppens funksjoner, for eksempel nedsatt bevegelses-, syns- eller hørselsfunksjon, nedsatt kognitiv eller intellektuell funksjon, eller ulike funksjonsnedsettelser på grunn av allergi eller hjerte- eller lungesykdommer. Funksjonsnedsettelse er individuelle forhold som bidrar til at funksjonshemning kan oppstå. Funksjonsnedsettelse deles gjerne inn etter diagnosegrupper, som for eksempel utviklingshemming, cerebral parese eller ADHD. Psykiske lidelser, for eksempel depresjon eller bipolare lidelser, omfattes også av dette begrepet. Diskriminering av HIV-positive er også dekket av vernet mot diskriminering. Det gjelder også tilfeller der diskrimineringen skjer på grunn av frykt for smitte. Også diskriminering av personer som bruker alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK) eller tegnspråk, regnes som diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne.

Med andre særskilte behov menes fysiske, psykososiale eller læringsmessige utfordringer av midlertidig art, slik som for eksempel et benbrudd, behov for å amme eller omsorg for mindreårige barn. Behovet må imidlertid være av en vesentlig karakter. For eksempel vil ikke ethvert benbrudd nødvendigvis innebære at studenten har et særskilt behov for tilrettelegging. Et annet eksempel er at man ikke alltid kan kreve tilrettelegging ved omsorg for mindreårige barn. Fagskolen må vurdere hvert enkelt tilfelle, og i vurderingen må skolen blant annet ta hensyn til institusjonens muligheter for tilrettelegging, likebehandling og hvilken byrde studenten står overfor.

Lovbestemmelsen skal bidra til å sikre studenter med funksjonsnedsettelse og studenter med andre særskilte behov mulighet til å ta høyere yrkesfaglig utdanning på lik linje med andre studenter, og den skal bidra til å bygge ned samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer og hindre at nye skapes. Forslaget viderefører institusjonenes plikt til å tilrettelegge for studenters utfordringer av midlertidig karakter og til å tilrettelegge ved varig funksjonsnedsettelse. Det presiseres at fagskoleloven går lenger enn likestillings- og diskrimineringsloven, som omhandler tilrettelegging for studenter med funksjonsnedsettelse av en viss varighet og alvorlighetsgrad. Lovforslaget utvider dermed retten til å få tilrettelegging.

Fagskolen har ikke plikt til å iverksette tiltak som medfører en uforholdsmessig byrde for skolen, jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 21 andre ledd. Det må vurderes skjønnsmessig om utformingen eller tilretteleggingen medfører en uforholdsmessig stor byrde for skolen. Offentlige og private utdanningsinstitusjoner som er rettet mot allmennheten, har plikt til å sikre universell utforming av virksomhetens alminnelige funksjon. Når fagskolene skal vurdere om utformingen eller tilretteleggingen medfører en uforholdsmessig byrde, skal de særlig legge vekt på tilretteleggingens effekt for å bygge ned barrierene for studenter med funksjonsnedsettelse, de nødvendige kostnadene ved tilretteleggingen, skolens ressurser, sikkerhetsmessige hensyn og vernehensyn.

Departementet viser til at selv om individuell tilrettelegging kan være en utfordring for utdanningsinstitusjoner som har stor grad av praksis eller obligatorisk fremmøte, vil også studenter i slike studieprogram ha krav på tilrettelegging så lenge dette ikke medfører at de faglige kravene i utdanningen svekkes. For eksempel kan man ikke få fritak for obligatorisk fremmøte eller praksis. Man kan heller ikke fritas for obligatoriske deler av en utdanning. Tilrettelegging kan ikke føre til at deler av studiet ikke er bestått eller avlagt. Departementet presiserer at fagskolen må vise skjønn når det gjelder tilrettelegging av for eksempel praksissted. Som eksempel kan det vises til at der hvor studenten har omsorg for mindreårige barn, må fagskolen strekke seg langt for at praksisplassen legges i nærheten av studentens bopel.

Departementet presiserer at siden offentlige fagskoler i hovedsak er finansiert over statsbudsjettet og private fagskoler baserer seg på en kombinasjon av offentlig støtte og privat betaling, skal det mye til for at fagskolene skal kunne avslå individuell tilrettelegging med henvisning til at dette vil medføre en uforholdsmessig byrde. Tilretteleggingsplikten avgrenses av at tilretteleggingen ikke kan gå på bekostning av de faglige kravene som stilles i den enkelte utdanningen.

For Svalbard videreføres gjeldende bestemmelse om at institusjonene skal tilrettelegge studiesituasjonen for studenter med utfordringer av både varig og midlertidig art, så langt det er mulig og rimelig.

Departementets vurdering er presentert under punkt 5.5.