4 Trakassering og seksuell trakassering
4.1 Bakgrunn
Den senere tiden har det vært mye oppmerksomhet rundt seksuell trakassering i samfunnet generelt. #metoo-kampanjen har vist at seksuell trakassering også er en betydelig utfordring ved blant annet universiteter og høyskoler. Departementet mener det er viktig at både universiteter, høyskoler og fagskoler arbeider forebyggende.
Bekjempelse av seksuell trakassering ble tatt opp som et eget punkt i tildelingsbrevene for 2018 til alle universitetene og høyskolene. Her ble det vist til at alle studenter og ansatte skal ha et fullt forsvarlig lærings- og arbeidsmiljø. Det ble også understreket at regjeringen mener det skal være nulltoleranse for seksuell trakassering. Universitets- og høgskolerådet har etablert en arbeidsgruppe mot mobbing og trakassering. Arbeidsgruppen skal bidra til å samordne universiteters og høyskolers innsats for å kartlegge, forebygge og sikre at ansatte og studenter har tilgang til gode systemer for varsling og oppfølging av mobbing og trakassering.
Likestillings- og diskrimineringsloven § 13 første ledd fastslår at trakassering og seksuell trakassering er forbudt: «Trakassering på grunn av forhold som nevnt i § 6 første ledd og seksuell trakassering, er forbudt.» I tillegg presiserer § 13 sjette ledd i samme lov at «[…] utdanningsinstitusjoner skal innenfor sitt ansvarsområde forebygge og forhindre trakassering og seksuell trakassering».
I anmodningsvedtak 602 (2017–2018) ber Stortinget regjeringen om å legge frem en sak om å innføre et lavterskeltilbud for håndhevelse av saker om seksuell trakassering i forbindelse med statsbudsjettet 2020. Barne- og likestillingsdepartementet arbeider med å etablere et lavterskeltilbud for behandling av saker om seksuell trakassering.
Som følge av forbudet mot trakassering og seksuell trakassering foreslår departementet å endre universitets- og høyskoleloven og fagskoleloven ved å tydeliggjøre utdanningsinstitusjonenes plikt til å forebygge og forhindre at dette skjer.
4.2 Gjeldende rett
4.2.1 Forbud mot trakassering
Forbudet mot trakassering og seksuell trakassering i likestillings- og diskrimineringsloven § 13 første ledd bygger på lovens forbud mot diskriminering i § 6 første ledd: «Diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder eller kombinasjoner av disse grunnlagene er forbudt. Med etnisitet menes blant annet nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk.»
Videre presiserer loven § 13 andre ledd at «[m]ed trakassering menes handlinger, unnlatelser eller ytringer som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende».
Forarbeidene til likestillings- og diskrimineringsloven § 13 andre ledd, jf. Prop. 81 L (2016–2017), beskriver trakassering slik:
«Trakassering kan være handlinger og unnlatelser, og vil da også kunne rammes av diskrimineringsforbudet. Trakassering kan skje på ulike måter, som vold, skadeverk, telefonsjikane, dumping av søppel på andres eiendom mv. Trakassering kan også skje i form av ytringer. Både muntlige og skriftlige ytringer er omfattet, herunder symboler. Det avgrenses mot ytringer i den offentlige debatt som gjelder en gruppe. Forbudet gjelder bare ytringer som rammer enkeltpersoner. Ytringen må ha en klar adressat og være rettet mot én eller flere konkrete enkeltpersoner.
Både handlinger og ytringer som har til formål å være trakasserende, og handlinger og ytringer som har trakasserende virkning omfattes. Dersom den som trakasserer har til hensikt å krenke, vil dette omfattes av forbudet selv om trakasseringen ikke oppleves som trakassering av den som blir utsatt (formål). Også forsøk på å trakassere vil kunne rammes. På den annen side vil forbudet også ramme tilfeller der hensikten ikke er å trakassere, men hvor atferden likevel oppleves som krenkende (virkning). I vurderingen av om det foreligger trakassering må det legges betydelig vekt på den subjektive opplevelsen til den som utsettes for ytringen eller handlingen.
Handlingen mv. må ha som formål eller virkning å være «krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende». De opplistede virkningene er alternative vilkår. Det er tilstrekkelig at ett av dem er oppfylt. Atferd som er plagsom og irriterende, men som ikke er av en viss alvorlighetsgrad, vil ikke anses som trakassering. […]»
4.2.2 Forbud mot seksuell trakassering
I likestillings- og diskrimineringsloven § 13 tredje ledd er seksuell trakassering definert som «enhver form for uønsket seksuell oppmerksomhet som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller plagsom».
Forarbeidene til likestillings- og diskrimineringsloven § 13 tredje ledd, jf. Prop. 81 L (2016–2017), beskriver seksuell trakassering slik:
«Med «seksuell oppmerksomhet» menes oppmerksomhet av seksuell karakter eller seksuelt betont oppmerksomhet. Oppmerksomheten kan være verbal, ikke-verbal eller fysisk. For eksempel kan forbudet omfatte eksplisitte spørsmål, ryktespredning om en persons seksuell aktivitet eller gjentatte seksuelle spøker. Seksuell trakassering kan omfatte alt fra blikk, berøring, kommentarer til voldtekt og voldtektsforsøk. Å få tilsendt bilder eller videoer med seksuelt innhold via brev, telefon eller internett kan også omfattes. Det er ikke et krav av atferden er motivert av seksuelt begjær.
Oppmerksomheten må også være uønsket. Det vil si at den hverken må være velkommen eller gjensidig. […] Oppmerksomheten må videre ha som formål eller virkning å være «krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller plagsom». De nevnte virkningene er alternative vilkår, og det er derfor tilstrekkelig at ett av dem er oppfylt. Også uønsket seksuell oppmerksomhet som er plagsom er omfattet. Det innebærer at også den mer vennligsinnede seksuelle oppmerksomheten kan være omfattet. Om atferden er plagsom må avgjøres ut fra en helhetlig vurdering der en rekke momenter vil ha relevans. Blant annet om den som oppmerksomheten retter seg imot selv opplever atferden som plagsom, handlingens karakter, tid og sted for handlingen og relasjonen mellom handlingspersonen og den som den seksuelle oppmerksomheten retter seg mot. […]»
4.2.3 Plikt til å forebygge og forhindre trakassering
Etter likestillings- og diskrimineringsloven § 13 sjette ledd skal «[a]rbeidsgivere og ledelsen i organisasjoner og utdanningsinstitusjoner […] innenfor sitt ansvarsområde forebygge og forhindre trakassering og seksuell trakassering». I merknadene til bestemmelsen i Prop. 81 L (2016–2017) presiseres det at vernebestemmelsen er todelt og består av en plikt til å forebygge slik trakassering og en plikt til å
«forhindre at slik trakassering fortsetter dersom den ansvarlige får kjennskap til at det forekommer. Med plikt til å forebygge menes tiltak av preventiv karakter, så som iverksettelse av og utforming av retningslinjer for varsling av trakassering. Plikten til å forhindre innebærer å gripe fatt i aktuelle situasjoner med påstått trakassering og utrede hva som har skjedd og komme med forslag til løsning. Det kreves ikke at den ansvarlige faktisk har forhindret trakasseringen. Det er tilstrekkelig at den ansvarlige har forsøkt å hindre den.»
Som det fremkommer av Prop. 81 L (2016–2017), gjelder plikten alle utdanningsinstitusjoner, blant annet universiteter, høyskoler og fagskoler. Plikten gjelder uavhengig av om institusjonen er i privat eller offentlig eie eller drift.
Prop. 81 L (2016–2017) presiserer på side 187–188 følgende om utdanningsinstitusjonenes plikt til å forebygge og forhindre trakassering etter likestillings- og diskrimineringsloven § 13 sjette ledd:
«Bestemmelsen vil innebære en plikt til å iverksette tiltak som er reelt forebyggende. Et overordnet forebyggende tiltak kan være å ha en klar og uttalt holdning mot trakassering.
Alle […] utdanningsinstitusjoner […] bør utarbeide retningslinjer der det fremgår at verken trakassering eller seksuell trakassering er tillatt. Retningslinjene bør videre definere hva som menes med slik trakassering. Andre former for forebyggende tiltak kan være gjennomføring av holdningskampanjer og utarbeidelse av varslingsrutiner. […] Etter departementets syn må imidlertid en virksomhets forebyggende tiltak vurderes i lys av dens størrelse, eventuelle tidligere erfaringer med trakassering og arbeidsstyrkens sammensetning. Det vil ikke nødvendigvis være hensiktsmessig med holdningskampanjer i små bedrifter hvor trakassering ikke har vist seg å forekomme. […] Også utdanningsinstitusjoner og organisasjoner bør ha retningslinjer og rutiner som klargjør hvordan institusjonen skal reagere dersom noen mener seg trakassert. Rutinene bør inkludere å registrere klager, hvem vedkommende skal henvende seg til og hvem som har ansvar for å utrede påstanden eller hendelsen. […]
Dersom […] utdanningsinstitusjonen […] blir klar over at det pågår trakassering i virksomheten, vil plikten skjerpes. Arbeidsgiver må i et slikt tilfelle gripe fatt i aktuelle problemer, utrede hva som har skjedd og komme frem til en løsning. Det er tilstrekkelig at den ansvarlige har iverksatt tiltak for å forhindre trakassering – det kreves ikke at trakasseringen faktisk er forhindret […].
Departementet presiserer at den som opplever seg trakassert ikke skal måtte bevise at trakassering har skjedd. Det skal heller ikke være bevistema for håndhevingsorganet. Bevistemaet skal være om den ansvarlige har gjort nok for å forebygge og forhindre at trakassering skjer innenfor sitt ansvarsfelt […].
Bestemmelsen innebærer en plikt til å forebygge trakassering av personer som naturlig hører inn under […] utdanningsinstitusjonens […] ansvarsområde. Dette vil blant annet omfatte […] studenter […]. For utdanningsinstitusjoner vil plikten blant annet innebære at det må iverksettes tiltak også ved skoleturer mv. For organisasjoner kan plikten eksempelvis omfatte tiltak for å forbygge og hindre trakassering i forbindelse med møter og andre arrangementer i regi av organisasjonen. Plikten bør imidlertid ikke gjelde situasjoner som ikke har en naturlig sammenheng med […] opplæringen eller organisasjonsvirksomheten.»
4.3 Departementets høringsforslag
Kunnskapsdepartementet foreslo i høringsnotatet å ta inn en bestemmelse om utdanningsinstitusjonenes plikt til å forebygge og forhindre trakassering og seksuell trakassering i universitets- og høyskoleloven og i fagskoleloven, tilsvarende plikten i likestillings- og diskrimineringsloven § 13 sjette ledd, jf. forbudet mot trakassering og seksuell trakassering i § 13 første ledd. Plikten til å forebygge og forhindre trakassering og seksuell trakassering følger av dette lovverket. Samtidig viste departementet til at en slik fremheving i universitets- og høyskoleloven og fagskoleloven vil tydeliggjøre institusjonenes ansvar og skape oppmerksomhet rundt at det er viktig å drive forebyggende og forhindrende arbeid i høyere utdanning og i høyere yrkesfaglig utdanning.
Departementet viste til at lovendringen ikke vil medføre endringer i utdanningsinstitusjonenes plikter etter gjeldende rett, ettersom forbudet mot trakassering og seksuell trakassering i likestillings- og diskrimineringsloven allerede gjelder generelt, og plikten til å forebygge og forhindre trakassering og seksuell trakassering allerede gjelder for utdanningsinstitusjoner.
4.4 Høringsinstansenes uttalelser
Femtiseks høringsinstanser stiller seg positive til forslaget. Dette er en anonym student, Akademikerforbundet, Akademikerne, Balansekunst, Diku, Dysleksi Norge, Fagskolen i Troms, Fagskolen i Vestfold, Folkehelseinstituttet, Forsvarsdepartementet, Forum for fagskoler – Abelia, FO-studentene, Handelshøyskolen BI, Helse Bergen, Hordaland fylkeskommune, Høgskolen i Innlandet, Høgskolen i Østfold, Høgskolen på Vestlandet, Hørselshemmedes Landsforbund, Justis- og beredskapsdepartementet, Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning, Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Lovisenberg diakonale høgskole, Nasjonalt fagskoleråd, Nasjonalt utvalg for teknisk fagskoleutdanning, NITO studentene, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, Nord universitet, Norges handelshøyskole, Norske Fag- og Friskolers Landsforbund, Norsk Sykepleierforbund, Norsk studentorganisasjon, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Organisasjon for norske fagskolestudenter, Pedagogstudentene, Politidirektoratet, Politihøgskolen, Rogaland fylkeskommune, Rådet for offentlige fagskoler, Stipendiatorganisasjonene i Norge, Styret for Fagskolen i Hordaland, Styret for de fylkeskommunale fagskolene i Trøndelag, Studenttinget på Vestlandet, Telemark fylkeskommune, Trøndelag fylkeskommune, Universitetet i Oslo, Unio-studentene, Universitetet i Bergen, Universitetet i Stavanger, Universitetet i Sørøst-Norge, Universitetet i Tromsø, Unge funksjonshemmede, Universell, Utdanningsforbundet og VID vitenskapelige høyskole.
Mange av høringsinstansene er positive, men har forslag til justeringer. Blant disse er Likestillings- og diskrimineringsombudet, Den norske legeforening, Norges handelshøyskole og Handelshøyskolen BI.
To høringsinstanser, Høyskolen Kristiania og NOKUT, er negative til høringsforslaget.
Noen høringsinstanser støtter forslaget fullt ut. Norsk studentorganisasjon er svært positive til at det legges et overordnet ansvar på institusjonen om å forebygge og forhindre seksuell trakassering.
Nord universitet er positive og mener forslagene som gjelder trakassering og tilrettelegging, skaper bedre sammenheng mellom den sektorspesifikke loven om universiteter og høyskoler og den nye likestillings- og diskrimineringsloven.
FO-studentene, Norsk Sykepleierforbund og Politihøgskolen er også blant de høringsinstansene som er positive. FO-studentene mener en tydeliggjøring er nødvendig. De peker på at det vil bidra til økt bevissthet om ansvaret, og at det er i tråd med samtidens satsing for å endre ukultur og aksept for trakassering av alle slag.
Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) støtter også høringsforslaget, men mener at det i loven må være en direkte henvisning til de tilsvarende bestemmelsene i likestillings- og diskrimineringsloven. LDO formulerer det slik:
«LDO synes det er positivt at departementet ønsker å presisere i de angitte lovene at utdanningsinstitusjonen har en plikt til å forebygge og forhindre trakassering og seksuell trakassering. Av hensyn til harmonisering i lovverket mener LDO at det må være en direkte henvisning til likestillings- og diskrimineringsloven § 13 jf. §6 som angir definisjonen av trakassering og seksuell trakassering. LDO understreker at plikten til å forebygge seksuell trakassering og trakassering krever at ledelsen ved utdanningsinstitusjonen arbeider systematisk og at de som er ansvarlig gis opplæring.»
Andre høringsinstanser mener at lovfesting er positivt, men understreker at dette alene ikke er tilstrekkelig for å skape nulltoleranse for seksuell trakassering.
Akademikerne presiserer at departementets forslag om å tydeliggjøre forbudet mot trakassering ved å regulere det som allerede er gjeldende rett for universiteter, høyskoler og fagskoler, ikke er nok for å oppnå nødvendig endring og skape nulltoleranse for seksuell trakassering.
Den norske legeforening peker på det samme i sin uttalelse. De understreker at utdanningsinstitusjonenes ansvar må sees i sammenheng med arbeidsgiverens ansvar, og mener en tydeliggjøring ikke er tilstrekkelig for å oppnå nødvendig endring og skape nulltoleranse for seksuell trakassering. Videre sier de:
«Det er en stor svakhet ved regjeringens arbeid med bekjempelse av seksuell trakassering at utdanningssektorene ikke sees i sammenheng med arbeidslivet. Likestillings- og diskrimineringsloven gir ikke et tilstrekkelig vern for studentene ved seksuell trakassering. Utdanning er for mange veien inn til arbeidslivet, og også her er det nødvendig med en effektiv sanksjonering av brudd på loven.»
Noen høringsinstanser ønsker at loven også skal si noe om sanksjonsmuligheter.
Norges handelshøyskole sier det slik:
«Slik sanksjonsmulighetene er i dag med strenge krav til gjentatte advarsler og vedtak på styrenivå, vil det kunne gå lang tid fra et varsel kommer til vi faktisk vil kunne sanksjonere studenten som trakasserer, samt beskytte studenten som blir utsatt for det. I likestillings- og diskrimineringsloven §13 sjette ledd, trekkes utdanningsinstitusjoner frem eksplisitt i lovteksten som omhandler forebygging og forhindring av trakassering og seksuell trakassering. Vi anser det derfor som at vi har et særlig ansvar for å forhindre og forebygge trakassering ved vår institusjon. Vi mener derfor det er viktig å endre loven slik at utdanningsinstitusjoner får bedre sanksjonsmuligheter, slik at vi kan beskytte studentene våre bedre enn vi får til med dagens lov. NHH ber derfor departementet om å tydeliggjøre institusjonenes muligheter til sanksjonering. Det vil være et viktig redskap for oss i arbeidet med å forhindre og forebygge trakassering.»
Andre høringsinstanser er opptatt av at studentene også skal få et vern i sin private sfære, der institusjonen ikke er part i saken.
Handelshøyskolen BI utdyper denne problemstillingen slik:
«BI ønsker å påpeke at det finnes gråsoner i dette arbeidet, og vi ber departementet bidra til å utdype disse. Det er en problemstilling at majoriteten av saker skjer i studentens private sfære, der institusjonen ikke er part i saken. Hvilket ansvar har institusjonen for å ta part i saker som skjer på arrangementer i regi av studentforeningen, på private fester og lignende?
En klargjøring av dette er viktig for å sikre at studentene får den hjelpen de har krav på, og for å sikre at institusjonene til enhver tid har klarhet i sitt ansvar.»
Et par høringsinstanser er negative. Høyskolen Kristiania mener det er unødvendig å lovfeste på ny noe som allerede er lovfestet i annet regelverk. NOKUT har det samme synet, men mener at andre forhold i stedet bør lovreguleres. Blant annet sier NOKUT følgende:
«Av hensyn til regelverksforenkling og forvaltningsmessige forhold foreslår vi at institusjonenes plikt til å forebygge og forhindre trakassering og seksuell trakassering ikke inntas i universitets- og høyskoleloven og fagskoleloven. Det er etter vårt syn mest hensiktsmessig at denne regelen kun følger av ett regelverk – likestillings- og diskrimineringsloven. […]
Vi legger videre til grunn at forvaltningsansvaret for likestillings- og diskrimineringsloven § 13 sjette ledd fortsatt skal ligge hos Likestillings- og Diskrimineringsombudet (LDO) og Diskrimineringsnemnda […] Dersom KD skulle finne det nødvendig å synliggjøre institusjonenes plikt til å forebygge og forhindre trakassering og seksuell trakassering i universitets- og høyskoleloven og fagskoleloven, foreslår vi at det gjøres i form av en henvisning til likestillings- og diskrimineringsloven § 13 sjette ledd. Dette for å tydeliggjøre at det er snakk om en påminnelse om en plikt som påligger institusjonene etter en annen sektormyndighets regelverk, ikke en ny, selvstendig regulering. […]
I forslaget fra departementet er pliktsubjektet «styret» ved institusjonen, mens det i likestillings- og diskrimineringsloven § 13 sjette ledd er «ledelsen». […] Så lenge det ikke har vært departementets hensikt å avgrense pliktsubjektet, mener vi at bestemmelsene bør være likelydende, selv om det er naturlig at det er styret og ikke ledelsen ved institusjonene som ansvarliggjøres.»
4.5 Departementets vurdering
Selv om plikten til å arbeide forebyggende mot trakassering og seksuell trakassering følger av annet lovverk, mener departementet at en presisering av dette i universitets- og høyskoleloven og fagskoleloven vil tydeliggjøre disse institusjonenes ansvar og understreke betydningen av forebyggende og forhindrende arbeid i høyere utdanning og høyere yrkesfaglig utdanning.
Lovendringen vil ikke medføre endringer i institusjonenes plikter etter gjeldende rett. Forbudet mot trakassering og seksuell trakassering i likestillings- og diskrimineringsloven gjelder generelt.
Departementet viser til at de aller fleste høringsinstansene fra både universitets- og høyskolesektoren og fagskolesektoren har uttrykt seg positivt og støtter forslaget. Departementet er enig i at en tydeliggjøring i loven alene ikke er tilstrekkelig for å oppnå nulltoleranse. Departementet mener imidlertid tydeliggjøringen vil være et hjelpemiddel i arbeidet for å forhindre trakassering. Nulltoleranse skapes ikke uten kulturendring. Her vil departementet påpeke at den brede støtten til en tydeliggjøring i lovverkene tyder på akkurat det. Departementet har inntrykk av at institusjonene både i universitets- og høyskolesektoren og i fagskolesektoren har satt arbeidet mot trakassering og seksuell trakassering høyt på agendaen, og at de tar på alvor at dette er utfordringer som det må rettes betydelig oppmerksomhet mot fremover.
Departementet har tatt opp bekjempelse av seksuell trakassering i tildelingsbrevene for 2018 til alle universiteter og høyskoler. Videre ser departementet svært positivt på at Universitets- og høgskolerådet har etablert en arbeidsgruppe mot mobbing og trakassering. Denne skal bidra til å samordne universitetenes og høyskolenes innsats for å kartlegge, forebygge og sikre gode systemer for både ansatte og studenter når det gjelder varsling og oppfølging av mobbing og trakassering.
NOKUT og Høyskolen Kristiania mener at den foreslåtte tydeliggjøringen i universitets- og høyskoleloven er en unødvendig dobbeltregulering som kan skape forvirring. Her viser departementet til den brede støtten forslaget har fått. NOKUT påpeker at hvis institusjonenes plikt til å arbeide forebyggende skal fremheves i universitets- og høyskoleloven og fagskoleloven, bør bestemmelsen eksplisitt vise til likestillings- og diskrimineringsloven § 13. Det siste mener også Likestillings- og diskrimineringsombudet. Departementet foreslår på bakgrunn av dette å henvise til likestillings- og diskrimineringsloven § 13 i den foreslåtte bestemmelsen. Departementet mener denne eksplisitte henvisningen vil tydeliggjøre avgrensningen av ansvarsområdet, inkludert tilsynsansvar, etter universitets- og høyskoleloven og fagskoleloven på den ene siden og likestillings- og diskrimineringsloven på den andre.
Videre mener NOKUT at pliktsubjektet, «styret», bør være det samme som pliktsubjektet i likestillings- og diskrimineringsloven § 13, «ledelsen», siden «styret» kan virke innskrenkende. Departementet viser til at styret har det overordnede ansvaret både ved universiteter og høyskoler og ved fagskoler, og at den daglige ledelsen gjennomfører institusjonenes strategi og mål. I den forbindelse anser departementet at bruken av «styret» ikke innebærer en innskrenkning i forhold til bruken av «ledelsen» i likestillings- og diskrimineringsloven § 13. I universitets- og høyskoleloven og fagskoleloven er det i ulike pliktbestemmelser vist til «styret». Etter departementets vurdering er det derfor naturlig at det samme skal gjelde forbudet mot trakassering.
Den norske legeforening støtter forslaget om en uttrykkelig lovfesting av utdanningsinstitusjonenes ansvar, selv om de mener dette ikke er nok for å oppnå nødvendige endringer og skape nulltoleranse for seksuell trakassering. Foreningen fremhever at arbeidet med å bekjempe trakassering i utdanningssektorene må sees i sammenheng med arbeidslivet. De peker på at utdanningsinstitusjonene innehar stor grad av asymmetriske maktstrukturer. Videre utdyper de at for legeyrket videreføres denne asymmetrien inn i arbeidslivet, og i en rekke tilfeller av de samme personene som besitter maktposisjoner ved universitetene. Departementet vil her peke på at institusjonene er både utdanningsinstitusjoner med et bredt samfunnsansvar og arbeidsgivere med ansvar for sine ansatte. Som arbeidsgiver er institusjonen omfattet av den samme plikten til å forebygge og forhindre trakassering og seksuell trakassering innenfor sitt ansvarsområde. Det er en sentral del av kvalitetsforventningene til institusjonene at utdanningene skal gi studentene forutsetninger for å møte arbeidslivet på best mulig måte. Departementet mener Den norske legeforening trekker frem viktige aspekter ved utdanningsinstitusjonenes ansvar. Departementet forventer at institusjonene i arbeidet med å bekjempe trakassering også er særlig bevisst koblingen til arbeidslivet.
Norges handelshøyskole ber om at lovforslaget også skal inneholde sanksjonsmuligheter overfor studenter. Departementet viser her til at det i lovverket i dag er ulike bestemmelser som gir hjemmel til å bortvise og utestenge studenter. Departementet viser her blant annet til universitets- og høyskoleloven § 4-8 og fagskoleloven § 25 om bortvisning og utestenging. Institusjonene har for eksempel adgang til å utestenge studenter som har opptrådt grovt forstyrrende eller grovt usømmelig. Overfor arbeidstakere som trakasserer, vil institusjonene som arbeidsgivere ha andre virkemidler etter arbeidsmiljøloven og statsansatteloven.
På bakgrunn av dette foreslår departementet å tydeliggjøre universiteters, høyskolers og fagskolers plikt til å forebygge og forhindre trakassering og seksuell trakassering med henvisning til likestillings- og diskrimineringsloven § 13.
Departementet viser til lovforslaget i universitets- og høyskoleloven § 4-3 første ledd siste punktum og til lovforslaget i fagskoleloven § 15 første ledd siste punktum.