5 Individuell tilrettelegging for studenter med funksjonsnedsettelse og studenter med andre særskilte behov

5.1 Bakgrunn

Bakgrunnen for lovforslagene er at den nye likestillings- og diskrimineringsloven gir studenter med funksjonsnedsettelse en bedre rett til egnet individuell tilrettelegging enn det som fremgår av gjeldende universitets- og høyskolelov og fagskolelov. I gjeldende universitets- og høyskolelov og fagskolelov er imidlertid også studenter med mer midlertidige utfordringer omfattet av formuleringen «særskilte behov». Dette er en utvidelse av den personkretsen som har krav på tilrettelegging etter likestillings- og diskrimineringsloven § 21. Departementet ser det derfor som viktig at kravet om individuell tilrettelegging på grunnlag av særskilte behov, også av midlertidig art, fortsatt fremkommer av universitets- og høyskoleloven og fagskoleloven.

5.2 Gjeldende rett

Universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 4-3 femte ledd og fagskoleloven § 15 femte ledd gir universiteter, høyskoler og fagskoler, så langt det er rimelig og mulig, ansvar for å tilrettelegge studiesituasjonen for studenter med særskilte behov.

Bestemmelsene skal sikre studenter med funksjonsnedsettelse og studenter med andre særskilte behov mulighet til å ta utdanning på lik linje med andre, jf. blant annet Ot.prp. nr. 40 (2001–2002) Om endringer i lov av 12. mai 1995 nr. 22 om universiteter og høgskoler.

Det følger av både uhl. § 4-3 og fagskoleloven § 15 at det er styret som har det overordnede ansvaret for studentenes læringsmiljø. Det innebærer at det fysiske og psykiske arbeidsmiljøet skal være fullt forsvarlig ut fra en samlet vurdering av hensynet til studentenes helse, sikkerhet og velferd. Utdanningsinstitusjonene har ansvaret for å legge til rette for at den enkelte student skal ha de rette forutsetningene, både fysisk og psykisk, til å tilegne seg den kunnskapen som forventes av utdanningen. Læringsmiljø må sees i sammenheng med gjennomføring og læringsutbytte.

Formuleringen «særskilte behov» i femte ledd i de to lovbestemmelsene inkluderer utfordringer av fysisk, psykisk og læremessig art av både varig og midlertidig karakter. Det er presisert i bestemmelsene at tilretteleggingen ikke må føre til en reduksjon av de faglige kravene som stilles ved den enkelte utdanningen.

I januar 2018 trådte den nye likestillings- og diskrimineringsloven i kraft. Denne loven fastslår blant annet at studenter med funksjonsnedsettelse har krav på tilrettelegging i studiet. Etter likestillings- og diskrimineringsloven § 21 har studenter med funksjonsnedsettelse rett til egnet individuell tilrettelegging av lærested, undervisning, læremidler og eksamen, for å sikre likeverdige opplærings- og utdanningsmuligheter. Det følger av andre ledd i denne bestemmelsen at retten gjelder «tilrettelegging som ikke innebærer en uforholdsmessig byrde» for den tilretteleggende institusjonen. I denne vurderingen skal det særlig legges vekt på tilretteleggingens effekt for å fjerne barrierer for personer med funksjonsnedsettelse (§ 21 andre ledd bokstav a), kostnadene ved tilretteleggingen (bokstav b) og virksomhetens ressurser (bokstav c).

Likestillings- og diskrimineringsloven § 21 gjelder studenter med nedsatt funksjonsevne. I forarbeidene til denne loven er det uttalt at det må være snakk om en nedsatt funksjonsevne av en viss varighet og alvorlighetsgrad for at tilretteleggingsreglene skal gjelde, jf. Prop. 81 L (2016-2017) Lov om likestilling og forbud mot diskriminering (likestillings- og diskrimineringsloven) side 221. Tilretteleggingsbehovene til studenter som har utfordringer av en mer midlertidig art, følger derfor bare av gjeldende lovverk for universitets- og høyskolesektoren og fagskolesektoren.

Krav om tilrettelegging og universell utforming følger også av FNs konvensjon om personer med nedsatt funksjonsevne, som Norge har tiltrådt.

5.3 Departementets høringsforslag

Kunnskapsdepartementet viste i høringsnotatet til at det fremgår av FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne artikkel 2 at det med «universell utforming» menes utforming av produkter, omgivelser, programmer og tjenester på en slik måte at de kan brukes av alle mennesker i så stor utstrekning som mulig uten at det er behov for tilpassing og spesiell utforming. Universell utforming skal likevel ikke utelukke hjelpemidler for bestemte grupper av mennesker med funksjonsnedsettelse når det er behov for det.

Universell utforming innebærer at omgivelsene må utformes på en slik måte at de kan brukes av alle mennesker i så stor utstrekning som mulig uten særskilt tilpassing. Utdanningsinstitusjonene har ansvar for at alle studenter har et godt og inkluderende læringsmiljø av høy kvalitet. Det innebærer blant annet at de skal sikre at også studenter med funksjonsnedsettelse og studenter med andre særskilte behov får kvalitetssikrede tilbud og tjenester tilpasset deres behov. Universell utforming er til nytte for hele studentmassen. Alle læresteder skal derfor ha handlingsplaner for universell utforming og individuell tilrettelegging for studenter som trenger det.

Tilretteleggingen ved universiteter, høyskoler og fagskoler skal ta utgangspunkt i forutsetningene og behovene til studenten som trenger tilrettelegging. Det må vurderes konkret hva den enkelte student har behov for. Tilrettelegging kan skje både gjennom generelle tiltak overfor hele studentgruppen eller gjennom spesifikke tiltak rettet kun mot den aktuelle studenten. Tilretteleggingen kan skje innenfor eller utenfor det ordinære undervisningsopplegget. Retten til tilrettelegging omfatter både fysiske og andre forhold ved lærestedet, undervisningsopplegget, læremidlene og eksamen. Tilretteleggingen skal sikre likeverdige opplærings- og utdanningsmuligheter, når det gjelder både kvalitet og omfang. Men tilretteleggingen må ikke føre til en reduksjon av de faglige kravene, jf. gjeldende uhl. § 4-3 femte ledd og fagskoleloven § 15 femte ledd.

Bestemmelsen i likestillings- og diskrimineringsloven § 21 gir bedre rettigheter til studenter med nedsatt funksjonsevne enn det som følger av universitets- og høyskoleloven og fagskoleloven. Formuleringen «særskilte behov» i universitets- og høyskoleloven og fagskoleloven inkluderer en videre krets av personer enn likestillings- og diskrimineringslovens bestemmelser. Departementet foreslo derfor en presisering i lovbestemmelsene om at både studenter med funksjonsnedsettelse og studenter med andre særskilte behov har rett til egnet individuell tilrettelegging. For personer med særskilte behov av mer midlertidig karakter vil endringsforslaget derfor resultere i bedre rettigheter enn de har i dag etter likestillings- og diskrimineringsloven alene. Ifølge likestillings- og diskrimineringsloven skal tilretteleggingen ikke innebære en «uforholdsmessig byrde» for den som tilrettelegger.

5.4 Høringsinstansenes uttalelser

Følgende høringsinstanser støtter forslaget: Akademikerforbundet, Akademikerne, anonym, Balansekunst, Diku, Dysleksi Norge, FO-studentene, Handelshøyskolen BI, Helse Bergen, Hordaland fylkeskommune, Høgskolen i Østfold, Høgskolen på Vestlandet, Hørselshemmedes Landsforbund, Justis- og beredskapsdepartementet, Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning, Den norsk legeforening, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Lovisenberg diakonale høgskole, MF vitenskapelig høyskole, Nasjonalt utvalg for teknisk fagskoleutdanning, NITO studentene, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, NOKUT, Nord universitet, Norges Handikapforbunds Ungdom, Norges handelshøyskole, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Norsk studentorganisasjon, Norsk Sykepleierforbund, Organisasjon for norske fagskolestudenter, Oslo kommune, Pedagogstudentene, Rogaland fylkeskommune, Stipendiatorganisasjonene i Norge, Studenttinget på Vestlandet, Styret for de fylkeskommunale fagskolene i Trøndelag, Styret for Fagskolen i Hordaland, Trøndelag fylkeskommune, Unge funksjonshemmede, Unio-studentene, Universell, Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo, Universitetet i Stavanger, Universitetet i Sørøst-Norge, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet,Utdanningsforbundet og VID vitenskapelige høgskole.

Det er kun Høyskolen Kristiania som ikke støtter forslaget om at reglene om tilrettelegging også skal reguleres i universitets- og høyskoleloven og fagskoleloven.

Det er flere høringsinstanser som ønsker å få en presisering av hva som er omfattet av funksjonsnedsettelse og særskilte behov, inkludert om dette inkluderer bare fysiske funksjonsnedsettelser, bare varige funksjonsnedsettelser, og så videre. Dette har blant annet vært påpekt av Studenttinget på Vestlandet, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet og Universitetet i Bergen.

Universitetet i Bergen skriver i sin høringsuttalelse at

«[n]år departementet foreslår en plikt til å tilrettelegge også for studenter med ‘særskilte behov’, mener vi det trengs nærmere gjennomgang av hva dette innebærer. Det er ikke en term som er brukt i forarbeidene til ldl., og vi kan derfor ikke søke veiledning der. Det synes likevel klart at dersom begrepet skal ha et innhold, må det også omfatte personer som ikke har funksjonsnedsettelse».

FO-Studentene viser til at studentenes behov for tilrettelegging ofte avvises ved at man viser til økonomiske begrunnelser.

Universitetet i Oslo (UiO) kommer også med innspill om organiseringen av læringsmiljøutvalgene. De viser til at dagens organisering av læringsmiljøutvalget er plassert på institusjonsnivå, og at dette ikke harmonerer fullgodt med UiOs organisering av læringsmiljøarbeidet.

Høgskolen i Østfold ønsker å tilføye at bestemmelser om å sikre likeverdige opplærings- og utdanningsmuligheter i et inkluderende læringsmiljø også bør gjelde studenter med et annet morsmål enn norsk.

Akademikerne viser blant annet til at tilretteleggingen bør følge studenten ved bytte av studium eller institusjon. Dette er også Dysleksi Norge enig i. Dysleksi Norge peker også på at lovforslaget hadde vært tydeligere når det gjelder tilrettelegging hvis man hadde brukt samme ordlyd som i likestillings- og diskrimineringsloven. De skriver til slutt at

«[d]et finnes flere eksempler der tilrettelegging kan gå på bekostning av de faglige kravene som stilles. Utfordringen er snarere selve vurderingen av når tilretteleggingen går på bekostning av de faglige kravene som stilles. En slik vurdering forutsetter kunnskap om det enkelte studium, men også kunnskap om hva den enkelte tilretteleggingsform avhjelper».

Hørselshemmedes Landsforbund (HLF) viser til at det i høringsnotat på side 16 står at «det er viktig at hensynet til likebehandling i forhold til andre studenter ivaretas». HLF påpeker at ofte må noen få noe mer for å oppnå likebehandling. HLF viser også til at tilretteleggingen må vurderes i forhold til tiltakseffekten.

Norges handelshøyskole skriver blant annet i sin høringsuttalelse at det står i forarbeidene til likestillings- og diskrimineringsloven at funksjonsnedsettelse må avgrenses mot forbigående og/eller bagatellmessige forhold.

«Hva som anses som forbigående og bagatellmessig kan gi rom for ulike tolkninger. I hvilke situasjoner er en funksjonsnedsettelse både forbigående og bagatellmessig, og når er en funksjonsnedsettelse ansett som enten forbigående eller bagatellmessig? Dette fremstår som noe utydelig.»

NOKUT viser blant annet til at bestemmelsen om at tilretteleggingen ikke skal føre til en «reduksjon av de faglige kravene som stilles», medfører en begrensning av retten til individuell tilrettelegging, som kommer i tillegg til likestillings- og diskrimineringslovens krav om at tilretteleggingen ikke skal innebære en «uforholdsmessig byrde» for institusjonen.

Lovisenberg Diakonale Høgskole har i sin høringsuttalelse pekt på noen av utfordringene sykepleiestudiet har med hensyn til tilrettelegging, spesielt når det gjelder praksisperioder:

«Praksisperiodene er organisert etter faste avtaler med helseforetakene og samarbeidspartnerne i kommunehelsetjenesten. Høyskolen har ikke mulighet til å arrangere praksisperioder for enkeltstudenter ut over de avtalte periodene. Vi ser at forståelsen av rett til tilrettelegging for enkeltstudenter i en del tilfeller kommer i konflikt med de sterke strukturelle begrensingene som finnes i studiet. Høgskolen bruker i dag mye ressurser på å tilrettelegge for studenter som av ulike årsaker ikke kan følge normal studieprogresjon, og for studenter som har nedsatt funksjonsevne og særskilte behov som er uforenlige med de fysiske krav som sykepleiestudiet stiller. Sykepleiestudentene må ha et visst funksjonsnivå for å kunne gjennomføre de praktiske delene av studiet. Ikke all funksjonsnedsettelse kan tilrettelegges for uten at det fører til en reduksjon av de faglige krav som stilles i studiet.»

Helse Bergen skriver også om den praksisen studentene har i løpet av sin utdanning, og ønsker en avklaring om ansvarsforholdet mellom utdanningsinstitusjonene og praksistilbyderen.

Norges Handikapforbunds Ungdom (NHFU) skriver at

«eit slikt initiativ fortener skryt. […] Utdanning er nykelen til kunnskap og kompetanse, og representerer ei moglegheit til å vere til nytte og arbeide for det samfunnet ein er ein del av. Å ikkje få ta del i det, eller å møte unødvendige hinder i utdanninga, er å ta i frå folk moglegheita til å bidra til samfunnet på lik linje med alle andre. […] Det som dessverre kan hindre ei slik realisering, er lovverkets bruk av omgrepet ‘uforholdsmessig byrde’. Ettersom eit av føremåla med dei føreslåtte endringane i universitet- og høgskulelova og fagskulelova er å harmonisere føresegnene i likestillings- og diskrimineringslova, forstår vi logikken i å overføre omgrepet. Vi meiner likevel at det ikkje er rett. Det meiner vi fordi ein kan gå ut i frå at individuelle tilpassingar, slik framlegget til lovtekst førespeglar, vil vere naudsynte for at studiekvardagen til den einskilde studenten skal fungere – anten det er snakk om pedagogiske metodar eller fysiske tilpassingar på eksamenen. Spørsmålet som reiser seg er dette: Kva høgskule eller universitet er det som ikkje kan ta kostnaden med å legge til rette for ein student, dersom fråværet av ei slik tilrettelegging vil vere til stor byrde for studenten? […]

Det andre og siste vi reagerer på er presiseringa at ‘tilretteleggingen må ikke føre til en reduksjon av de faglige krav som stilles ved det enkelte studium.’ Denne formuleringa meiner vi er ille fordi det insinuerer at studentar med funksjonsnedsetjingar stiller fagleg svakare på grunn av funksjonsnedsetjinga si – og kunne dimed ynskje seg eller ha behov for lettare fagleg innhald. Dette meiner vi inneber ei diskriminerande haldning som ikkje er akseptabel. Det er ingenting som tilseier at studentar stiller fagleg svakare på grunn av ei funksjonsnedsetjing. Difor ser vi ikkje behovet for ei slik presisering, med mindre Kunnskapsdepartementet vil legge til grunn at funksjonsnedsetjingar fører til svakare fagleg kompetanse.»

Utdanningsforbundet mener at det burde ha kommet enda tydeligere frem hvordan man skal forstå «uforholdsmessig byrde for utdanningsinstitusjonen» i lovforslagene, og at kravene til universell tilgjengelighet i forbindelse med individuell tilrettelegging kunne vært fremhevet. Også Universitetet i Sørøst-Norge ønsker at departementet redegjør for hvordan dette skal forstås.

Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning skriver i sin uttalelse at det ofte ikke er mangel på ressurser, men kompetanse som står i veien for utviklingen av gode tilretteleggingssystemer. De viser til rapporten Barrierer i høyere utdanning for personer med nedsatt funksjonsevne1, som gir viktig kunnskap om utfordringene studenter møter.

Unge funksjonshemmede viser også til denne rapporten og peker på at dagens rettigheter rundt tilrettelegging ikke innfris:

«Unge funksjonshemmede er klar over at likestillings- og diskrimineringslovens bestemmelser allerede er gjeldende, men mener allikevel at en presisering i lovverket for utdanningsinstitusjonene er nødvendig for å tilstrekkelig reflektere gjeldende rett. Vi ønsker allikevel å gjøre departementet oppmerksom på vår fortsatte motstand mot begrepet ‘uforholdsmessig byrde’ som gjør seg gjeldende enten det er snakk om en skole, et universitet eller en arbeidsplass. Vi mener dette er en ullen formulering som i enhver vurdering vil være subjektiv og føre til betydelig forskjellsbehandling. Den nyttes påfallende ofte uten videre kritisk ettergang. Universiteter og høyskoler er offentlige institusjoner som skal være åpne for alle landets borgere. Manglende investering i universell utforming betyr at flere tusen nordmenn ikke har likeverdig tilgang til utdanning.»

Universell skriver blant annet dette i sin høringsuttalelse:

«En presisering av begrepene universell utforming og læringsmiljø må ses i sammenheng med tilretteleggingsbestemmelsene. Høringsnotatet presiserer også at tilrettelegging kan skje gjennom generelle tiltak for hele studentgruppen (universell utforming). Vi ser derfor fram til behandling av resten av læringsmiljøparagrafen gjennom den helhetlige gjennomgangen av regelverket for høyere utdanning som det nedsatte utvalget skal gi innen februar 2020. […]

Selv om intensjonen og omfanget av gjeldende tilretteleggingsbestemmelse i begge lover allerede omfatter både lærested, undervisning, læremidler og eksamen, ser Universell forslaget til nye lovbestemmelser som en viktig presisering og tydeliggjøring av at institusjonenes ansvar for individuell tilrettelegging strekker seg videre enn til det fysiske miljøet samt eksamenstilrettelegging. […]

Når det gjelder hvordan fagskolene skal forholde seg til individuell tilrettelegging ble det i Prop. 47 L (2017–2018) Lov om fagskoleutdanning (fagskoleloven) vist til: ‘I vurderingen av hvor mye tilrettelegging som er «mulig og rimelig» kan det også tas hensyn til hvilke helsekrav som gjelder for ansettelse i de yrker skolen utdanner kandidater til’. Selv om forslaget til ny lovbestemmelse fjerner grunnlaget for en ‘rimelighetsvurdering’ anser Universell det er behov for en avklaring fra departementet om fagskolene i vurderingen av sitt tilretteleggingsansvar skal ta hensyn til hvilke helsekrav som gjelder for ansettelse i de yrker skolen utdanner kandidater til.»

Likestilling- og diskrimineringsombudet (LDO) skriver at de er positive til alle tiltak som kan bidra til at de som har et reelt behov for individuell tilrettelegging på grunn av funksjonsnedsettelse, skal få det ved universiteter, høyskoler og fagskoler. De skriver blant annet dette:

«LDO synes derfor forslaget om å innta en tilretteleggingsplikt direkte inn i universitets- og høyskoleloven og fagskoleloven er positivt. LDO mener imidlertid at de må benytte den samme ordlyden som i Likestillings- og diskrimineringslovens bestemmelse om individuell tilrettelegging § 21 for å vise at omfanget av plikten er den samme.

LDO er skeptisk til at ‘særskilte behov’ står omtalt i samme bestemmelse som individuell tilrettelegging på grunn av nedsatt funksjonsevne. For det første er det uklart hva som er ment å falle inn under begrepet ‘særskilte behov’. For det andre er det ulike unntaksadganger for ‘særskilte behov’ og tilrettelegging på grunn av funksjonsnedsettelse. Tilrettelegging på grunn av nedsatt funksjonsevne er nemlig ment å ha et sterkere vern enn tilrettelegging på grunn av særskilte behov. Dette forklares naturlig ut fra at nedsatt funksjonsevne er vernet etter likestillings- og diskrimineringsloven. […]»

Oslo kommune «støtter forslagene om å synliggjøre institusjoners ansvar for å forebygge og forhindre seksuell trakassering og tilrettelegge for personer med nedsatt funksjonsevne.»

Høyskolen Kristiania mener at det er unødvendig å overføre regelverket fra likestillings- og diskrimineringsloven inn i universitets- og høyskoleloven, siden dette på sikt kan «svekke uhl. som en selvstendig rettskilde».

5.5 Departementets vurdering

Rett til utdanning

Grunnloven § 109 andre ledd sier at statens myndigheter skal sikre like muligheter til høyere utdanning på grunnlag av kvalifikasjoner.

Når myndighetene er pålagt å sikre like muligheter til høyere utdanning på grunnlag av kvalifikasjoner, handler blant annet dette også om å gi like muligheter for alle til å ta utdanning, uavhengig av eventuelle personlige utfordringer eller den enkeltes økonomiske bakgrunn. Dette sikres gjennom universal utforming, individuell tilrettelegging og økonomisk bistand gjennom Lånekassen, og det er også reflektert i gratisprinsippet som gjelder i høyere utdanning.

Tilgang til høyere utdanning og høyere yrkesfaglig utdanning er av grunnleggende betydning både for den enkeltes videre liv og for samfunnet. Offentlige utdanningsinstitusjoner drives av fellesskapets midler, og private utdanningsinstitusjoner baserer seg på en kombinasjon av offentlig støtte og privat betaling. Derfor stilles de samme krav om individuell tilrettelegging i offentlige som i private utdanningsinstitusjoner.

Funksjonsnedsettelse og særskilte behov

Med funksjonsnedsettelse menes tap av eller skade på en kroppsdel eller i en av kroppens funksjoner, for eksempel nedsatt bevegelses-, syns- eller hørselsfunksjon, nedsatt kognitiv eller intellektuell funksjon, eller ulike funksjonsnedsettelser på grunn av allergi eller hjerte- eller lungesykdommer, jf. Prop. 81 L (2016–2017) Lov om likestilling og forbud mot diskriminering (likestillings- og diskrimineringsloven) pkt. 30 s. 313. Funksjonsnedsettelse er individuelle forhold som bidrar til at funksjonshemning kan oppstå. Funksjonsnedsettelse deles gjerne inn etter diagnosegrupper, som for eksempel utviklingshemming, cerebral parese eller ADHD. Psykiske lidelser, for eksempel depresjon eller bipolare lidelser, omfattes også av dette begrepet. Diskriminering av HIV-positive er også dekket av vernet mot diskriminering. Det gjelder også tilfeller der diskrimineringen skjer på grunn av frykt for smitte, jf. Prop. 88 L (2012–2013) kapittel 20.4 side 180. Også diskriminering av personer som bruker alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK) eller tegnspråk, regnes som diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. I likestillings- og diskrimineringsloven § 21 avgrenses forhold som innebærer funksjonsnedsettelse, mot forbigående og/eller bagatellmessige forhold, jf. Prop. 81 pkt. 30 s. 313.

Med andre særskilte behov legger departementet til grunn at også fysiske, psykososiale eller læringsmessige utfordringer av mer midlertidig art vil kunne være inkludert av tilretteleggingsplikten, slik som for eksempel et benbrudd, behov for å amme eller omsorgsansvar for mindreårige barn. Særskilte behov innebærer imidlertid at behovet må være av en vesentlig karakter. For eksempel vil ikke ethvert benbrudd nødvendigvis innebære at studenten vil ha et særskilt behov for tilrettelegging. Videre vil man ikke alltid kunne kreve tilrettelegging ved omsorg for mindreårige barn. Institusjonen må vurdere hvert enkelt tilfelle, og i vurderingen må den blant annet ta hensyn til institusjonens muligheter for tilrettelegging, likebehandling og hvilken byrde studenten står overfor.

Innenfor diskrimineringsregelverket har det i de senere årene vært lagt vekt på at det er samfunnets utforming som er problemet, og ikke den enkeltes funksjonsnedsettelse. Da diskriminerings- og tilgjengelighetsloven ble vedtatt i 2008, ble presiseringen av begrepet funksjonsnedsettelse ansett som et viktig bidrag for å endre problemforståelsen på feltet. Mens man tidligere hadde ansett personer med nedsatt funksjonsevne som funksjonshemmede, ble det nå fremhevet at det er i møte med samfunnet at personers funksjonsevne blir nedsatt. Det er altså i første rekke samfunnets barrierer som fører til at mennesker blir «funksjonshemmet». At det er i møte med ulike barrierer at personer med nedsatt funksjonsevne hindres i å delta i samfunnet på lik linje med andre, er også fremhevet i formålsbestemmelsen i FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, som Norge er bundet av.

Lovforslaget er ment å bidra til å sikre studenter med funksjonsnedsettelse og studenter med andre særskilte behov mulighet til å ta høyere utdanning og høyere yrkesfaglig utdanning på lik linje med andre studenter og å bidra til å bygge ned samfunnsskapte barrierer og hindre at nye skapes. Forslaget til endringer i universitets- og høyskoleloven og fagskoleloven utvider ikke gruppen studenter som kan få tilrettelegging, men utvider deres rett til å få det overfor institusjonen. Prinsippet om at tilrettelegging ikke kan gå på bekostning av de faglige kravene til studiet, er en videreføring av gjeldende rett.

Forholdet til internasjonale forpliktelser

Det følger av FNs bærekraftsmål nummer 4 at medlemsstatene skal sikre inkluderende, rettferdig og god utdanning og fremme muligheter for livslang læring for alle.

FNs konvensjon 13. desember 2006 om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne ble ratifisert av Norge i 2013. Ifølge artikkel 1 i denne konvensjonen omfatter begrepet personer med nedsatt funksjonsevne blant annet personer med varige fysiske, psykiske, intellektuelle eller sensoriske funksjonsnedsettelser som i samspill med ulike barrierer kan hindre dem i å delta fullt ut og på en effektiv måte i samfunnet på lik linje med andre. Funksjonsnedsettelsen kan være medfødt eller oppstått som følge av en ulykke eller sykdom.

Konvensjonens artikkel 8 nr. 1 forplikter statene til å treffe øyeblikkelige, effektive og hensiktsmessige tiltak for å fremme respekten for de rettigheter og den verdighet som tilkommer mennesker med funksjonsnedsettelse, og til å bekjempe stereotypier, fordommer og skadelig praksis knyttet til mennesker med funksjonsnedsettelse «på alle livets områder». Ifølge artikkel 8 nr. 2 bokstav b innebefatter slike tiltak «å fremme respekt for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne på alle nivåer i utdanningssystemet, også hos alle barn fra ung alder». Etter artikkel 24 nr. 1 bokstav a skal også statene sikre et inkluderende utdanningssystem på alle nivåer, samt livslang læring, som tar sikte på at menneskets muligheter og forståelsen av dets verdighet og egenverdi utvikles fullt ut, og at respekten for menneskerettighetene, de grunnleggende friheter og det menneskelige mangfold styrkes.

Konvensjonen er ikke inkorporert i norsk lov, men det legges til grunn at norsk rett er i samsvar med konvensjonens bestemmelser, jf. Prop. 106 S (2011–2012). Funksjonsnedsettelse er også omfattet av Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 14.

Universell utforming og individuell tilrettelegging

Med universell utforming menes utforming av produkter, omgivelser, programmer og tjenester på en slik måte at de kan brukes av alle mennesker i så stor utstrekning som mulig uten at det er behov for tilpassing og spesiell utforming. Universell utforming skal likevel ikke utelukke hjelpemidler for bestemte grupper av mennesker med nedsatt funksjonsevne når det er behov for det, jf. FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Likestillings- og diskrimineringsloven definerer universell utforming slik i § 17: «Med universell utforming menes utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i de fysiske forholdene, inkludert informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), slik at virksomhetens alminnelige funksjoner kan benyttes av flest mulig, uavhengig av funksjonsnedsettelse.»

Utdanning og opplæring har tidligere vært unntatt fra de eksplisitte kravene til universell utforming av IKT. Istedenfor har det vært vist til tilretteleggingsplikten og til krav i sektorlovgivningen. Den nye likestillings- og diskrimineringsloven har endret dette ved at § 18 nå fastslår at alle nye nettløsninger rettet mot studentene må være universelt utformet. Eksisterende nettløsninger rettet mot studentene skal være universelt utformet fra 2021. Dette vil berøre blant annet nettsider, e-læringsplattformer, dokumenter, digital eksamen og apper. Universell utforming av IKT i utdanningen er svært viktig for at alle skal kunne gjennomføre studier. Det er Direktoratet for forvaltning og ikt (Difi) som skal føre tilsyn med at universiteter, høgskoler og fagskoler følger kravene i lov og forskrift, og den standarden som er valgt for universell utforming av IKT. Denne standarden heter WCAG 2.0.

Universell utforming ved utdanningsinstitusjonene løser ikke ethvert behov for studenter med funksjonsnedsettelse. Det er derfor behov for supplerende regler om rett til individuell tilrettelegging både for studenter med funksjonsnedsettelse og for studenter med andre særskilte behov. Individuell tilrettelegging skal ikke erstatte universell utforming, men være et supplement i tilfeller hvor det enten ikke er en plikt til universell utforming, eller hvor den universelle utformingen ikke dekker individuelle behov for tilrettelegging, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) kapittel 10.6.4 side 180.

Det ble nevnt i høringsnotatet at et mål med lovforslaget i universitets- og høyskoleloven og fagskoleloven var at lovene skulle harmonisere bedre med likestillings- og diskrimineringsloven. Ordlyden i likestillings- og diskrimineringsloven § 21 knytter ikke tilretteleggingsplikten opp mot krav etter sektorlovgivningen, men gir selvstendige rettigheter uavhengig av hvor langt plikten til tilrettelegging eventuelt rekker etter sektorlovgivningen. Forslaget til endring i universitets- og høyskoleloven og fagskoleloven går som nevnt lenger enn likestillings- og diskrimineringsloven § 21, siden den også omhandler studenter som har særskilte behov av mer midlertidig art.

Formålet med tilretteleggingsplikten er å sikre like muligheter, ikke å stille studenter med funksjonsnedsettelse eller studenter med andre særskilte behov bedre enn andre studenter eller å gi dem særlige rettigheter. For at vi skal oppnå likebehandling, må det iverksettes konkrete tiltak tilpasset behovene til den enkelte student. Tilretteleggingen kan være både organisatorisk (for eksempel bruk av spesielt undervisningsmateriell eller spesielle hjelpemidler) og fysisk (for eksempel fjerning av dørterskler, innstallering av heis, og så videre.), jf. Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) kapittel 18 side 264. Retten er ikke begrenset til tilrettelegging av fysiske forhold.

I Prop. 81 L (2016–2017) Lov om likestilling og forbud mot diskriminering (likestillings- og diskrimineringsloven) side 327 om individuell tilrettelegging for elever og studenter fastslås følgende:

«[E]lever og studenter med funksjonsnedsettelse har rett til egnet individuell tilrettelegging av lærested, undervisning, læremidler og eksamen. Formålet med tilretteleggingen er å sikre likeverdige opplærings- og utdanningsmuligheter. Retten til tilrettelegging gjelder for elever og studenter gjelder uavhengig av om skolen eller utdanningsinstitusjonen er offentlig eller privat. Tilretteleggingen skal ta utgangspunkt i forutsetningene og behovene til eleven eller studenten som har behov for tilrettelegging. Det må foretas en konkret vurdering av hva som imøtekommer individets konkrete behov. Tilrettelegging kan skje både gjennom generelle tiltak overfor hele elev-/studentgruppen, eller gjennom spesifikke tiltak rettet kun mot den aktuelle eleven. Tilretteleggingen kan skje innenfor eller utenfor det ordinære undervisningsopplegget. Retten til tilrettelegging omfatter både fysiske og andre forhold ved lærestedet, undervisningsopplegget, læremidlene (inkludert lærebøker og IKT) og eksamen. […] Likestillings- og diskrimineringsloven § 21 legger føringer for hvordan tilbudet ved skole- og utdanningsinstitusjoner skal utformes og utføres, men gir ikke nye materielle rettigheter utover det som følger av sektorlovgivningen.»

Det har tidligere vært vist til at det må være en funksjonsnedsettelse av en viss varighet og alvorlighetsgrad for at tilretteleggingsreglene i likestillings- og diskrimineringsloven skal gjelde, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) kapittel 10.6.4.1 side 180. Dette har vært tolket slik at for eksempel skade av midlertidig art, som et brukket ben, som hovedregel ikke har utløst en plikt til tilrettelegging etter likestillings- og diskrimineringsregelverket. Som omtalt over legger departementet til grunn at slike tilfeller vil kunne falle inn under begrepet «særskilte behov», som gir rett til individuell tilrettelegging i universitets- og høyskoleloven og fagskoleloven.

Uforholdsmessig byrde ved individuell tilrettelegging

Det følger av Prop. 81 L (2016–2017) punkt 22.2.2.7 (side 200) at plikten til universell utforming og individuell tilrettelegging er avgrenset mot tiltak som medfører en uforholdsmessig byrde for virksomheten. Dette må vurderes skjønnsmessig:

«Uforholdsmessighetsbegrensningen skal vurderes ut fra virksomhetens forhold. Det følger av lovteksten at det i denne vurderingen særlig skal legges vekt på tilretteleggingens effekt for å nedbygge funksjonshemmende barrierer, hvorvidt virksomhetens alminnelige funksjon er av offentlig art, de nødvendige kostnadene ved tilretteleggingen, virksomhetens ressurser, sikkerhetsmessige hensyn og vernehensyn. Momentene i lovteksten er ikke uttømmende, jf. uttrykksmåten ‘særlig legges vekt på’. Vekten av de ulike momentene må skje i tråd med formålet med universell utforming, som er å sørge for tilgjengelighet på like vilkår for flest mulig uavhengig av funksjonsevne og graden av nytte av tilretteleggingen. De konkrete ulempene for virksomheten veies opp mot nytteeffektene […]. I vurderingen av graden av nytte skal det både legges vekt på hvor mange som vil ha nytte av tiltaket, og hvor stor betydning tiltaket vil ha for å sikre deltakelse og likestilling for den enkelte […]

Det er de konkrete kostnadene som skal tillegges vekt. Det må imidlertid legges vekt på virksomhetens mulighet til å fordele kostnadene på kundene gjennom forhøyede priser. Det må også tas hensyn til mulige kostnadsbesparelser som følge av universell utforming.

Kostnadene må vurderes opp mot virksomhetens ressurser. En betydelig kostnad skal ikke hindre universell utforming i bedrifter som er store eller som har en god økonomi, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) kapittel 10.2.4.7 side 145. Dette innebærer også at virksomhetens størrelse må tillegges vekt. Det kan for eksempel stilles større krav til tilgjengelighet på et stort varehus enn for en liten nisjebutikk med dårlig økonomi.»

Individuell tilrettelegging skal imidlertid som utgangspunkt bestå i å iverksette tiltak som skal bygge ned de reelle utfordringene for en konkret student. Dersom tilrettelegging påvirker tredjepersoner, for eksempel andre studenter, på en negativ måte, vil dette også være et moment som inngår i helhetsvurderingen, jf. Rt. 1995 side 227, hvor rettens administrator blant annet uttaler: «Jeg finner det for min del vanskelig å tolke § 13 nr. 2 slik at andre arbeidstakeres rettigheter kan tilsidesettes eller innskrenkes til fordel for den yrkeshemmete. Noe slikt ville etter min mening ha krevet klar tale i lovtekst eller iallfall i forarbeider.»

Det følger av forarbeidene til likestillings- og diskrimineringsloven at plikten til universell utforming av fysiske forhold skal avgrenses mot tiltak som innebærer en uforholdsmessig byrde for virksomhetene. Det vises her til at den skjønnsmessige vurderingen av tiltakets effekt opp mot uforholdsmessig byrde, etter hvert vil erstattes av mer konkrete, sektorbestemte krav.

Offentlige og private utdanningsinstitusjoner som er rettet mot allmennheten, har plikt til å sikre universell utforming av virksomhetens alminnelige funksjon. Når institusjonene skal vurdere om utformingen eller tilretteleggingen medfører en uforholdsmessig byrde, skal de særlig legge vekt på tilretteleggingens effekt for å bygge ned barrierene for studenter med funksjonsnedsettelse, de nødvendige kostnadene ved tilretteleggingen, virksomhetens ressurser, sikkerhetsmessige hensyn og vernehensyn. Som hovedregel kan man si at plikten til universell utforming er oppfylt dersom utdanningsinstitusjonen oppfyller krav til universell utforming som er fastsatt i lov eller forskrift.

Tilretteleggingsplikten forutsetter at utdanningsinstitusjonen og studenten samarbeider. Dersom studenten vet hva som vil tilfredsstille behovet for individuell tilrettelegging, må hun/han gi informasjon om dette. Utdanningsinstitusjonen har plikt til å aktivt forsøke å tilrettelegge og bør sette seg inn i hvilke tilretteleggingsbehov som kan følge av den aktuelle diagnosen eller funksjonsnedsettelsen, jf. Likestillings- og diskrimineringsnemnda sak nr. 21/2007. Ombudet konkluderte i denne saken med at arbeidsgiveren hadde handlet i strid med arbeidsmiljøloven ved at tilretteleggingsplikten ikke var oppfylt den tiden klageren, som hadde ADHD, sto i arbeidsforholdet. Ombudet la særlig vekt på at arbeidsgiveren hadde forholdt seg for passiv til funksjonshemningen og de arbeidsmiljøproblemene som oppsto. Etter ombudets vurdering burde arbeidsgiveren i en slik situasjon innhentet informasjon og veiledning fra kompetent hold om hva ADHD innebærer, og hvordan arbeidsgiveren kan tilrettelegge for dette. Utdanningsinstitusjonen kan derfor ikke unndra seg ansvaret for å etterspørre tilrettelegging for studenten med et tilretteleggingsbehov.

Dysleksi Norge har vist til at for mange studenter med skrivevansker er skrivehjelpemidler eller muntlig eksamen en egnet tilretteleggingsform, men at en del studenter får avslag på søknad om slik tilrettelegging fordi studiestedet mener det går på bekostning av de faglige kravene som stilles. Departementet viser til at dette også fremgår av rapporten Barrierer i høyere utdanning for personer med nedsatt funksjonsevne. Rapporten viser til at Grue og Rua (2013)2 har funnet eksempler på at studenter ved samme høyskole har blitt møtt med ulike løsninger – én person fikk muntlig eksamen med en gang vedkommende søkte, mens en annen måtte slåss i fire år for det samme. I Brandt (2010)3 ble det også funnet varierende praksis når det gjelder forlenget tid på eksamen og tilrettelegging av forelesninger. For eksempel forteller noen studenter at forelesere gir dem forelesningsnotater i forkant slik at de kan forberede seg, mens andre forelesere ikke er villige til å gjøre dette. Rapporten omtaler også at studenter med fysisk funksjonsnedsettelse fortsatt møter barrierer i form av manglende universell utforming av bygg og fysiske omgivelser. Dette dreier seg om at eldre læresteder mangler utstyr og installasjoner som ramper, automatiske døråpnere, terskelutjevning og tilgjengelig og fungerende heis. Slike hindre begrenser tilgang til undervisningslokaler, noe som i beste fall gjør studiehverdagen mer strevsom og i verste fall betyr at studentene får redusert studieprogresjon eller må velge et annet lærested og studium enn de ønsker.

Det er departementets oppfatning at dette er uheldig og tilsynelatende i strid med kravet om universell utforming. Som nevnt ovenfor drives offentlige utdanningsinstitusjoner av fellesskapets midler, og private utdanningsinstitusjoner baserer seg på en kombinasjon av offentlig støtte og privat betaling – ofte finansiert gjennom støtte fra Statens lånekasse for utdanning. Det må derfor kunne forventes mer av utdanningsinstitusjonenes universelle utforming og tilretteleggingsplikt.

Enkelte høringsinstanser har vist til at tilretteleggingen bør følge den enkelte studenten ved bytte av studium eller institusjon. Departementet ser at dette kan gi en lettere studiehverdag for de studentene som har varig funksjonsnedsettelse. Imidlertid er tilretteleggingsplikten også knyttet til den enkelte institusjon, slik at det ikke nødvendigvis er automatikk i type tilrettelegging. Det er heller ikke gitt at studenten ønsker at informasjon om for eksempel sykdom og tilretteleggingstiltak videreformidles til en annen institusjon. Departementet mener derfor det beste er at studenten selv avgjør om hun/han vil formidle informasjon om seg selv til ny institusjon. Dette vil ofte dreie seg om personopplysninger av sensitiv art som faller inn under «særlige kategorier av personopplysninger» i personvernforordningen. Universiteter og høyskoler har i dag hjemmel i universitets- og høyskoleloven § 4-15 til å behandle slik sensitiv informasjon når studenten har samtykket til det. For fagskoler må slik behandling i dag utledes av den alminnelige personvernlovgivningen, og den må være basert på samtykke.

Høgskolen i Østfold har nevnt at inkluderende læringsmiljø også bør gjelde studenter med et annet morsmål enn norsk. Dette er ikke direkte nevnt i lovforslaget, og det er departementets vurdering at dette heller ikke kan fortolkes inn i forslaget. En eventuell presisering om dette i loven må eventuelt vurderes i forbindelse med det regjeringsoppnevnte lovutvalgets forslag om ny universitets- og høyskolelov.

Departementet får med jevne mellomrom spørsmål om hvilke persongrupper som faller inn under bestemmelsen om tilrettelegging. Spesielt har det blitt reist spørsmål om toppidrettsutøvere faller inn under denne bestemmelsen. Det er departementets oppfatning at toppidrettsutøvere ikke faller inn under den vanlige forståelse av studenter med «særskilte behov». Dette synet meddelte Kunnskapsdepartementet Stortinget i forbindelse med behandlingen av Innst. 77 S (2018–2019) Innstilling til Stortinget fra utdannings- og forskningskomiteen om bedre tilrettelegging for toppidrettsutøvere og utdanning (dokument 8:234 S (2017–2018)). Departementet viste til at bestemmelsene om tilrettelegging i universitets- og høyskoleloven og fagskoleloven ikke er ment å gjelde friske idrettsutøvere. Tilrettelegging for toppidrettsutøvere må vurderes av den enkelte institusjon, og for høyere utdanningsinstitusjoner kan dette blant annet gjøres i medhold av universitets- og høyskoleloven § 4-2 om rett til individuell utdanningsplan. Det følger av denne bestemmelsen at det skal utarbeides en utdanningsplan når en student er tatt opp til studier som har et omfang på 60 studiepoeng eller mer. Individuelle utdanningsplaner er ment å skulle sikre et tettere og mer forpliktende forhold mellom institusjonen og den enkelte student, og skal vise hvordan institusjonen legger til rette for at studenten kan komme gjennom et definert læringsmål. Det er ikke oppstilt tilsvarende krav om individuelle utdanningsplaner for studenter ved fagskoler. Departementet legger til grunn at det ikke er noe til hinder for at også fagskoler på eget initiativ kan etablere ordninger med slike utdanningsplaner.

Lovisenberg diakonale høgskole viser til utfordringen rundt praksisstudier og tilrettelegging. Departementet ser at det er særlige utfordringer i studieprogram hvor det er utstrakt bruk av praksis eller obligatoriske krav. Departementet viser til at selv om individuell tilrettelegging kan være en utfordring for institusjonen for eksempel når det gjelder praksis, vil også studenter i slike studieprogram ha krav på tilrettelegging så lenge dette ikke medfører at de faglige kravene i utdanningen svekkes. For eksempel kan man ikke få fritak for obligatorisk fremmøte eller praksis. Men utdanningsinstitusjonen må vise skjønn for eksempel når det gjelder tilrettelegging av praksissted. Som eksempel kan det vises til at der hvor studenten har omsorg for mindreårige barn eller har annet særlig krevende omsorgsansvar, bør studiestedet strekke seg langt for at praksisplassen legges i nærheten av studentens bopel. Det har i henvendelser til departementet blitt vist til et tilfelle der en utdanningsinstitusjon hadde avtale med flere helseforetak, men i utgangspunktet ikke var villig til å tilby en student med mindreårige barn plass ved et helseforetak som lå nærmere studenten enn det som utdanningsinstitusjonen tilbød, til tross for at dette helseforetaket hadde informert studenten om at hun kunne få praksisplass. Dette mener departementet er et eksempel på at utdanningsinstitusjonen ikke oppfylte tilretteleggingsplikten i dette konkrete tilfellet.

Norges Handikapforbunds Ungdom reagerer på bestemmelsen om at tilretteleggingen ikke skal føre til en reduksjon i de faglige kravene, og mener at departementet implisitt sier at studenter stiller faglig svakere på grunn av funksjonsnedsetting. Departementet viser til at forslaget på dette punktet er en videreføring av formuleringer som ligger i gjeldende rett, og er ikke ment å forstås slik Norges Handikapforbunds Ungdom gir uttrykk for. Utfordringen når det gjelder at tilrettelegging ikke skal føre til en reduksjon av de faglige kravene som stilles til utdanningen, ligger i selve vurderingen spesielt i forhold til hva den enkelte tilretteleggingsformen avhjelper. Det departementet mener med at de faglige kravene i utdanningen ikke skal svekkes, er for eksempel at man ikke kan fritas for obligatoriske deler av utdanningen. For eksempel kan ikke studenter med dyskalkuli fritas fra prøve i medikamentregning på sykepleierstudiet. Tilretteleggingen kan ikke føre til at deler av studiet ikke blir bestått eller avlagt, fordi det kan for eksempel føre til at man ikke får autorisasjon på bakgrunn av at vitnemålet ikke er komplett. Departementet presiserer at det er viktig at alle som fullfører og består en utdanning, har oppnådd det fastsatte læringsutbyttet. Det er kanskje spesielt viktig for kandidater med ulike funksjonsnedsettelser, for å forebygge eventuell diskriminering når de kommer ut på arbeidsmarkedet.

Universell har vist til omtalen av tilrettelegging som ble gitt i Prop. 47 L (2017–2018) Lov om fagskoleutdanning. Departementet er av den oppfatning at fagskolene ikke skal legge til grunn de helsekrav som eventuelt gjelder for ansettelse i de aktuelle yrkene utdanningen kan føre til ved vurderingen av tilrettelegging. Dette fordi dette ikke er innenfor fagskolenes mandat å avgjøre hvorvidt det kan tilrettelegges for en yrkesutøver på en fremtidig arbeidsplass. En videreføring av dette kravet kan føre til at en vurdering omkring helsekrav og ansettelse blir en ny barriere for studenten.

Universitetet i Oslo har et innspill om organiseringen av læringsmiljøutvalgene (LMU). Bestemmelsen om læringsmiljøutvalgene er ikke foreslått endret i denne omgang. På generelt grunnlag kan det vises til at hvis en utdanningsinstitusjon ønsker å gjøre tidsavgrensede organisatoriske forsøk, kan departementet etter søknad fra utdanningsinstitusjonen vedta at det kan gjøres unntak fra universitets- og høyskoleloven, jf. § 2-1. Bakgrunnen for bestemmelsen er blant annet at man har ønsket å gi institusjonene mulighet til å prøve ut nye pedagogiske og organisatoriske løsninger. Det er ingen bestemmelse om læringsmiljøutvalg i fagskoleloven.

Departementet viser til at læringsmiljøbestemmelsen vil bli nærmere gjennomgått i forbindelse med det regjeringsoppnevnte lovutvalgets gjennomgang og forslag til ny lov for universiteter og høyskoler.

Til slutt viser departementet til Justis- og beredskapsdepartementets merknad om at likestillings- og diskrimineringslovens bestemmelser om universell utforming og individuell tilrettelegging ikke gjelder for Svalbard. Dette fordi det er lagt til grunn av Longyearbyen ikke skal være et livsløpssamfunn, jf. Meld. St. 32 (2015–2016).

Universitets- og høyskoleloven og fagskoleloven, herunder bestemmelsene om tilrettelegging for studenter med særskilte behov, gjelder på Svalbard i dag, jf. universitets- og høyskoleloven § 1-2 femte ledd og fagskoleloven § 2, som sier at disse lovene også gjelder for Svalbard hvis ikke annet er bestemt. Departementet har lagt de forutsetninger som følger av Meld. St. 32 (2015–2016) til grunn og foreslår derfor at endringene ikke gjøres gjeldende for Svalbard. Gjeldende bestemmelser om at institusjonene skal tilrettelegge studiesituasjonen for studenter med utfordringer av både varig og midlertidig art, så langt det er mulig og rimelig, vil fortsatt gjelde for Svalbard.

Det vises til lovforslaget i universitets- og høyskoleloven § 4-3 femte ledd og fagskoleloven § 15 femte ledd.