3 Forholdet til annet regelverk

I dette kapittelet gis det en beskrivelse av annet relevant regelverk, som utlendingsloven og opplæringsloven. Det er et mål med lovforslaget at flere skal få formell kompetanse gjennom introduksjonsprogrammet, og det gis derfor en beskrivelse av relevant opplæring etter opplæringsloven. Videre omtales sosialtjenesteloven og regelverket for økonomisk stønad. Arbeidsmarkedstiltak i regi av Arbeids- og velferdsetaten kan inngå i introduksjonsprogrammet og det gis en omtale av relevante arbeidsmarkedstiltak etter forskrift om arbeidsmarkedstiltak. Til slutt i kapittelet gis det en omtale av internasjonale forpliktelser og reguleringen av introduksjonsprogram og språkopplæring i Sverige, Danmark og Finland.

3.1 Utlendingsloven og statsborgerloven

3.1.1 Innledning

Ved søknad om permanent oppholdstillatelse og statsborgerskap stilles det krav om at søkere har gjennomført pliktig opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter introduksjonsloven. Det stilles videre krav om at søkere behersker et minimum av norsk muntlig og har bestått prøve i samfunnskunnskap.

Å ikke gjennomføre pliktig opplæring etter introduksjonsloven eller unnlate å gå opp til de obligatoriske prøvene, medfører ikke sanksjoner etter introduksjonsloven. Dette får imidlertid betydning når man søker om permanent oppholdstillatelse eller statsborgerskap. Formålet med disse kravene er å signalisere viktigheten av at innvandrere lærer seg norsk, og gi et ytterligere insitament til å gjennomføre pliktig opplæring og avlegge obligatoriske prøver etter introduksjonsloven.

3.1.2 Utlendingsloven

En person som har oppholdt seg i Norge de siste tre årene med midlertidig oppholdstillatelse som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse, har etter søknad og på visse vilkår rett til permanent oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 62. Permanent oppholdstillatelse gir rett til opphold i Norge på ubestemt tid, og til å ta arbeid og drive ervervsvirksomhet i Norge. Permanent oppholdstillatelse gir også utvidet vern mot utvisning.

Ved søknad om permanent oppholdstillatelse stilles det krav om at søkeren ikke har hatt mer enn til sammen syv måneder utenlandsopphold i løpet av de siste tre årene. Søkeren må fortsatt fylle vilkårene for en midlertidig oppholdstillatelse som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse, og det skal ikke foreligge forhold som gir grunnlag for utvisning etter utlendingsloven § 66. Det stilles krav om at søkeren har vært selvforsørget de siste tolv månedene. Det stilles også krav om at søkeren har gjennomført pliktig opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter introduksjonsloven, og ved avsluttende prøve i norsk har oppnådd resultat A1 eller høyere på muntlig prøve og bestått avsluttende prøve i samfunnskunnskap på et språk personen forstår.

Kravene som stilles ved søknad om permanent oppholdstillatelse, gjelder dem som har plikt til å gjennomføre opplæring og avlegge prøver i norsk og samfunnskunnskap etter introduksjonsloven. Dette innebærer at personer som er fritatt fra plikten til opplæring i norsk og samfunnskunnskap og/eller fra plikten til å avlegge delprøven i norsk muntlig eller avsluttende prøve i samfunnskunnskap, ikke omfattes av kravene ved søknad om permanent oppholdstillatelse.

3.1.3 Statsborgerloven

Statsborgerloven og statsborgerforskriften inneholder regler om hvordan personer blir norske statsborgere, og hvordan det norske statsborgerskapet kan gå tapt. Innvandrere har rett til norsk statsborgerskap, etter søknad eller melding, dersom alle vilkårene i loven er oppfylt.

De fleste innvandrere som ønsker å bli norske statsborgere må søke om dette. Etter hovedregelen i statsborgerloven § 7 stilles det krav om opphold i Norge i til sammen sju av de siste ti årene. Det stilles videre krav om at søkeren har eller fyller vilkårene for permanent oppholdstillatelse etter utlendingsloven, er bosatt i Norge og har til hensikt å forbli bosatt her. Søkerens identitet skal være klarlagt. Søkere som er ilagt straff eller en annen reaksjon for et straffbart forhold, må ha utholdt karenstid. Med karenstid menes en sperretid der søknad om statsborgerskap ikke kan innvilges.

Språkkravene i statsborgerloven gjelder alle søkere mellom 18 og 67 år, og ikke kun dem som har rett og plikt eller bare plikt til å gjennomføre opplæring og avlegge prøver etter introduksjonsloven.

Ved søknad om statsborgerskap stilles det krav om at søkere har gjennomført 300 timer godkjent norskopplæring eller kan dokumentere tilstrekkelige kunnskaper i norsk eller samisk. For søkere som er mellom 18 og 67 år og er omfattet av rett eller plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter introduksjonsloven, er det et krav at de har gjennomført den opplæringen de har rett eller plikt til.

For alle søkere mellom 18 og 67 år er det i tillegg et krav at de har oppnådd resultat A2 eller høyere på avsluttende prøve i norsk muntlig og har bestått statsborgerprøven eller prøve i samfunnskunnskap på norsk etter introduksjonsloven.

Regelverket etter statsborgerloven er harmonisert med regelverket etter introduksjonsloven. Blant annet er unntak på grunn av tilstrekkelige kunnskaper i norsk eller samisk, og i tilfeller der søkeren på grunn av særlige helsemessige eller andre tungtveiende årsaker er ute av stand til å gjennomføre opplæringen, harmonisert. Likeledes er unntaket fra kravet om å beherske norsk muntlig harmonisert.

3.2 Opplæringsloven

3.2.1 Grunnskoleopplæring for voksne

Opplæringsloven § 4A-1 regulerer rett til grunnskoleopplæring for voksne med lovlig opphold i Norge. Voksne er i denne sammenheng personer over opplæringspliktig alder, normalt 16 år (unntatt utsatt skolestart eller fremskutt skolestart). Med lovlig opphold menes oppholdstillatelse og lovlig opphold i påvente av å få avgjort søknad om oppholdstillatelse. Asylsøkere har kun rett til grunnskoleopplæring etter § 4A-1 når de er under 18 år og det er sannsynlig at de skal være i Norge i mer enn tre måneder.

Voksne som trenger grunnskoleopplæring, har rett til slik opplæring etter § 4A-1 så lenge de ikke har rett til videregående opplæring etter opplæringsloven § 3-1, se nedenfor. Det må vurderes konkret om søkeren trenger grunnskoleopplæring. I vurderingen inngår både den enkeltes opplevde behov, hvorvidt vedkommende tidligere har mottatt et likeverdig opplæringstilbud og om det objektivt sett foreligger et reelt behov for grunnskoleopplæring. Søkerens egen vurdering av opplæringsbehovet er ikke uten videre avgjørende. Behovet til personer med grunnskole fra utlandet vurderes ut fra dagens norske forhold.

Retten til grunnskoleopplæring for voksne omfatter normalt de fagene den enkelte trenger for å få vitnemål for fullført grunnskoleopplæring for voksne, herunder norsk, engelsk og matematikk, jf. forskrift til opplæringsloven § 4-33. I tillegg kreves sluttvurdering eller realkompetansevurdering i to av følgende fag: matematikk muntlig, naturfag, samfunnsfag og kristendom, religion, livssyn og etikk (KRLE). I motsetning til i ordinær grunnskole vil ikke voksne få vitnemål for gjennomført grunnskoleopplæring for voksne dersom vedkommende får «ikke vurderingsgrunnlag» (IV) i ett eller flere fag.

Opplæringen skal tilpasses behovet til den enkelte. Dette innebærer at lengden og omfanget av opplæringstilbudet skal tilpasses behovene den enkelte har, og at kommunen må fastsette dette skjønnsmessig for den enkelte voksne. Tilpasningen skjer i hovedsak på bakgrunn av den enkeltes realkompetanse, livssituasjon og hvilke behov vedkommende har for å kunne få et forsvarlig utbytte av opplæringen.

Tilpasning basert på den voksnes livssituasjon, åpner for at opplæringstilbudet tilrettelegges særskilt. Det gjelder for eksempel omfanget av opplæringen, om tilbudet skal være på heltid eller deltid, dagtid eller kveldstid, progresjon, opplæringssted, organisering av grupper og eventuell samordning med introduksjonsprogrammet etter introduksjonsloven.

Tilpasning etter § 4A-1 første ledd tredje punktum er noe annet enn spesialundervisning og tilpasset opplæring etter opplæringsloven § 1-3. Både ordinær undervisning og spesialundervisning skal være tilpasset den voksnes evner og forutsetninger i tråd med opplæringsloven § 1-3, jf. § 4A-12. Rett til spesialundervisning foreligger når vedkommende ikke har eller ikke kan få et tilfredsstillende utbytte av den ordinære grunnskoleopplæringen for voksne, jf. § 4A-2. Dette vurderes konkret på bakgrunn av den enkeltes utbytte av ordinær opplæring. Det må alltid vurderes om behovet kan avhjelpes ved å tilpasse det ordinære opplæringstilbudet ytterligere. Spesialundervisningen skal gi voksne et forsvarlig utbytte av opplæringen. Rett til spesialundervisning fastsettes i et eget enkeltvedtak.

Voksne i grunnskoleopplæring etter § 4A-1 har ikke rett til særskilt språkopplæring etter § 2-8. Samtidig sier § 4A-1 første ledd at opplæringen skal tilpasses behovet til den enkelte voksne, og § 4A-2 gir rett til spesialundervisning. Skoleeier kan, for å realisere den individuelle tilpassingen og retten til et forsvarlig utbytte av opplæringen, ta inn særskilt språkopplæring i enkeltvedtaket etter §§ 4A-1 og 4A-2 om hvilket opplæringstilbud den voksne skal ha.

3.2.2 Videregående opplæring for ungdom

Ungdom som har fullført grunnskolen eller tilsvarende opplæring, har rett til tre års heltid videregående opplæring, jf. opplæringsloven § 3-1. Dette gjelder også de som har fullført videregående opplæring i et annet land, men som ikke får godkjent opplæringen som studie- eller yrkeskompetanse i Norge. Ungdom med vedtak om spesialundervisning eller særskilt språkopplæring har rett til videregående opplæring i inntil to år ekstra dersom eleven trenger det for å oppnå sine opplæringsmål, jf. § 3-1 femte ledd. Retten til videregående opplæring etter opplæringsloven § 3-1 gjelder ut skoleåret som starter det året vedkommende fyller 24 år.

Inntak til videregående opplæring etter opplæringsloven § 3-1 er utdypende regulert i forskrift til opplæringsloven kapittel 6. For inntak til det første året på videregående opplæring, kreves enten vitnemål for fullført norsk grunnskole, eller bekreftelse av at søkeren enten er utskrevet fra grunnskolen etter opplæringsloven § 2-1 fjerde ledd, har gjennomgått allmenn grunnopplæring i utlandet i minst 9 år eller har tilsvarende realkompetanse som fullført norsk grunnskoleopplæring for voksne etter opplæringsloven og forskrift til opplæringsloven § 4-33. Disse inntaksvilkårene er regulert i forskrift til opplæringsloven § 6-13.

Vitnemål for fullført norsk grunnskole gis alle elever i grunnskolen, jf. forskrift til opplæringsloven § 3-40. Det er ikke krav om å ha bestått alle fag. Unge innvandrere som kommer til Norge sent i grunnskoleløpet og plasseres på trinn med sine jevnaldrende, vil få vitnemål for fullført grunnskole uavhengig av læringsutbytte, resultater eller hvor lenge vedkommende har oppholdt seg og gått på skole i Norge.

Søkere med grunnopplæring fra utlandet må dokumentere opplæringen eller på annen måte sannsynliggjøre at vedkommende oppfyller vilkåret om ni års allmenn grunnopplæring. Hvis fylkeskommunen mener at vilkåret ikke er oppfylt, må kommunen avklare om søkeren har tilsvarende realkompetanse som fullført norsk grunnskoleopplæring for voksne. For å få inntak til videregående opplæring på grunnlag av realkompetanse, vurderer kommunen om den enkelte oppfyller kravene i forskrift til opplæringsloven § 4-33.

Det stilles ikke krav til norskferdigheter ved inntak til videregående opplæring. Et slikt krav følger imidlertid indirekte for de som realkompetansevurderes, ettersom de må ha kompetanse tilsvarende karakteren 2 eller bedre i norsk. Minoritetsspråklige elever konkurrerer normalt etter poeng for inntak til videregående opplæring. De som har hatt enkeltvedtak om særskilt språkopplæring, og som mangler vurdering med karakter i minst halvparten av fagene, kan tas inn etter individuell behandling.

3.2.3 Videregående opplæring for voksne

Fra og med det året de fyller 25 år, har voksne som har fullført grunnskolen eller tilsvarende, og som ikke har fullført videregående opplæring, rett til videregående opplæring for voksne. Hva som ligger i fullført grunnskole eller tilsvarende, følger av forskrift til opplæringsloven § 6-13 om vilkår for inntak til Vg1, se ovenfor. Søker som har gjennomgått grunnskole i utlandet uten å ha hatt engelsk som fag, anses ikke for å fullført opplæring tilsvarende norsk grunnskole, men kan realkompetansevurderes til å ha kompetanse i faget likevel.

Hvorvidt den enkelte har fullført videregående opplæring eller ikke, må vurderes konkret basert på hvor mye opplæring den voksne faktisk har mottatt. Personer som har bestått samtlige fag og har mottatt vitnemål, har fullført videregående opplæring. Den enkelte kan også ha fullført videregående opplæring uten å ha bestått. I disse tilfellene vil retten til videregående opplæring være oppbrukt. Det avgjørende i vurderingen av om den enkelte har rett til videregående opplæring for voksne, er om vedkommende har mottatt opplæring av et slikt omfang at vedkommende må anses å ha tatt ut opplæringsretten sin.

Også de som har fullført videregående opplæring i et annet land, men som ikke får godkjent opplæringen som studiekompetanse eller yrkeskompetanse i Norge, har rett til videregående opplæring for voksne. Unge under 25 år som har fullført videregående opplæring i et annet land, men som ikke får den godkjent, kan velge mellom ordinær videregående opplæring etter § 3-1 og videregående opplæring for voksne etter § 4A-3.

Det følger av forskrift til opplæringsloven § 6-47 at den enkelte har rett til å få avklart om han eller hun har rett til videregående opplæring, å få vurdert realkompetansen sin og å få et enkeltvedtak om videregående opplæring innen rimelig tid.

Opplæringen skal tilpasses behovene til den enkelte voksne, jf. § 4A-3 første ledd. Dette innebærer en rett til tilrettelegging i samsvar med den enkeltes livssituasjon, evner og behov innenfor den ordinære opplæringen. Tilretteleggingen kan for eksempel gjelde tid, sted, lengde, progresjon og at opplæringen bygger på den voksnes formal- og realkompetanse. Opplæringen trenger ikke følge skoleåret, men inntaket bør tilpasses tidspunktet for eksamen. Voksne i videregående opplæring etter § 4A-3 har ikke rett til spesialundervisning eller særskilt språkopplæring etter § 3-12. Men ettersom opplæringen skal tilpasses behovet til den enkelte voksne, kan skoleeier for å realisere dette ta inn særskilt språkopplæring i enkeltvedtaket etter § 4A-3 om hvilket opplæringstilbud den voksne skal ha.

3.2.4 Fag- og yrkesopplæring

Dagens ordninger for fag- og yrkesopplæring gir mange muligheter for tilpassede opplæringsløp frem mot fagbrev, jf. § 3-3 i opplæringsloven. Videregående opplæring i bedrift er regulert i kapittel 4 i opplæringsloven. I kapittel 11 i forskrift til opplæringsloven fremgår særskilte regler om fagopplæringen. Hovedmodellen for fagopplæring er en 2+2 -modell som har to års opplæring i skole med påfølgende to år i bedrift. Fylkeskommunene kan organisere opplæringsløp med større eller mindre andel av opplæringen i bedrift eller skole innen rammen av fire år. Det også utviklet vekslingsmodeller med veksling mellom opplæring i skole og opplæring i bedrift.

Praksiskandidatordningen er en dokumentasjonsordning og ikke en opplæringsordning. Den skal gi personer med minimum fem års relevant praksis i et lærefag en mulighet til å dokumentere sin kompetanse og oppnå fag-/svennebrev.

Fagbrev på jobb er en ordning der personer som allerede er i lønnet arbeid, kan bli realkompetansevurdert, få opplæring på arbeidsplassen og ta fagbrev på grunnlag av dette.

Det pågår også forsøk med modulstrukturert opplæring i enkelte lærefag. Dette er ikke en ny vei til fagbrev, men en mer fleksibel måte å organisere opplæringen på slik at løpene i større grad skal kunne passe inn i arbeidsmarkedstiltak og introduksjonsprogrammet.

I NIBR-rapporten Fag- og yrkesopplæring for voksne minoritetsspråklige. Hvordan inkludere flere flyktninger fra introduksjonsprogrammet? (NIBR-rapport 2019:2) fremgår det at det tradisjonelle tilbudet for voksne er lite egnet for nyankomne flyktninger, siden det kjennetegnes ved gjennomføring på deltid, kveldstid og gjennom hurtigløp. NIBR påpeker også mangelen på generelle videregående opplæringstilbud for voksne. Rapporten viser at kun et mindre antall fylkeskommuner tilbyr tilpassede fag- og yrkesopplæringsløp for voksne innvandrere. Ulike fylkeskommuner tar ulike grep for å tilpasse ordinære videregående tilbud til deltagernes behov. Likevel mener NIBR at behovene for tilrettelegging i form av språk- og læringsstøtte og dekning av livsopphold, ikke blir løst fullt ut.

3.2.5 Sentrale rettigheter for minoritetsspråklige og aktuelle forsøk

Elever i grunnskoleopplæring og videregående opplæring for ungdom som har et annet morsmål enn norsk eller samisk, har rett til særskilt norskopplæring inntil de har tilstrekkelige ferdigheter i norsk til å følge den vanlige opplæringen i skolen, jf. opplæringsloven §§ 2-8 og 3-12. Ved behov har elevene også rett på morsmålsopplæring og/eller tospråklig fagopplæring.

Før det fattes vedtak om særskilt språkopplæring, skal elevens ferdigheter i norsk kartlegges, jf. §§ 2-8 fjerde ledd og 3-12 fjerde ledd. Slik kartlegging skal også gjennomføres underveis i opplæringen for å vurdere om eleven har tilstrekkelige ferdigheter til å følge den ordinære opplæringen. Særskilte opplæringstilbud for nyankomne elever kan organiseres i egne grupper, klasser eller skoler, jf. §§ 2-8 femte ledd og 3-12 femte ledd, forutsatt at dette fastsettes i vedtaket om særskilt språkopplæring. Slik organisering kalles ofte innføringstilbud. Opplæring i form av et særskilt organisert tilbud kan vare i inntil to år, men vedtak kan kun gjøres for ett år om gangen. Elever som har rett til særskilt språkopplæring, har rett til videregående opplæring i inntil to år ekstra når elevene trenger det for å kunne nå opplæringsmålene, jf. § 3-1 femte ledd. Vedtak kan kun gjøres for ett år av gangen.

Voksne som får grunnskoleopplæring eller videregående opplæring etter opplæringsloven kapittel 4A, har ikke rett til særskilt språkopplæring etter §§ 2-8 og 3-12. Men opplæringen etter kapittel 4A skal tilpasses behovet til den enkelte voksne, jf. § 4A-1 første ledd og § 4A-3 første ledd. Skoleeier kan, for å realisere tilpasningen, ta inn særskilt språkopplæring i enkeltvedtaket om hvilket opplæringstilbud den voksne skal ha. Særskilt språkopplæring kan være ansett nødvendig for at den voksne skal få et forsvarlig utbytte av opplæringen.

Det er utarbeidet en læreplan i grunnleggende norsk for språklige minoriteter. Opplæring i særskilt norsk kan gis etter denne planen eller i form av særskilt tilpasning innenfor den ordinære læreplanen i norsk.

Læreplan i grunnleggende norsk for språklige minoriteter er en overgangsplan som bare skal brukes frem til elevene er i stand til å følge opplæring etter den ordinære læreplanen i norsk. Den kan brukes både i grunnskolen og innen videregående opplæring og er utarbeidet i tråd med føringene i det europeiske rammeverket for språklæring. Det gis ikke sluttvurdering i form av karakter etter denne læreplanen.

Det følger av forskrift til opplæringsloven § 1-17 første ledd at elever i videregående opplæring for ungdom kan følge Læreplan i norsk for språklige minoriteter med kort botid i Norge – videregående opplæring, dersom de har enkeltvedtak om særskilt språkopplæring etter § 3-12 og kortere enn seks års botid på tidspunktet for eksamen. Alle skoler som gir opplæring i norsk i læreplanverket for Kunnskapsløftet, skal tilby opplæring etter læreplanen i norsk for språklige minoriteter for elevene som oppfyller vilkårene.

Voksne i videregående opplæring etter § 4A-3 kan etter forskriften § 1-17 tredje ledd velge å følge læreplanen i norsk for språklige minoriteter med kort botid i Norge, hvis den voksne har et annet morsmål enn norsk og samisk og har enkeltvedtak om at opplæringen inneholder særskilt språkopplæring. Som nevnt ovenfor, har ikke voksne i videregående opplæring etter § 4A-3 rett til særskilt språkopplæring etter § 3-12, men opplæringen skal tilpasses den enkelte voksne. Skoleeier kan ta inn særskilt språkopplæring i enkeltvedtaket om hvilket opplæringstilbud den voksne skal få, etter § 4A-3. I samme vedtak kan skoleeier fastsette at den voksne skal følge læreplanen i grunnleggende norsk for språklige minoriteter.

Det stilles i dag ingen særskilte kompetansekrav til lærere som underviser i særskilt norskopplæring, utover de ordinære kompetansekravene til lærere. For å bli tilsatt som morsmålslærer for elever fra språklige minoriteter, stilles det egne krav, jf. forskrift til opplæringsloven § 14-5. Undersøkelser viser at det ved mange skoler er en stor utfordring å få tak i lærere med kompetanse til å undervise i særskilt norsk, morsmål og tospråklig opplæring i fag.

Tospråklig opplæring i fag er undervisning i ett eller flere fag (for eksempel matematikk, naturfag, samfunnsfag) på norsk og elevens morsmål eller et annet språk eleven kan. Undervisningen blir gitt av tospråklige lærere, og det er læreplanen i det enkelte fag som skal brukes. Målet er at den tospråklige undervisningen skal bidra til en faglig progresjon mens elevene er i en norskinnlærerfase.

Morsmålsopplæring er opplæring i og på morsmålet. Morsmålsopplæringen skal ta utgangspunkt i læreplanen for morsmål som er en aldersuavhengig og nivåbasert læreplan. Mange elever som får morsmålsopplæring får også opplæring etter læreplan i grunnleggende norsk, og det er naturlig å se disse læreplanene i en sammenheng. Morsmålsopplæring gis av en tospråklig lærer og kan gis ved skolen eller ved en annen skole utenom det ordinære timetallet. Før opplæringen starter, skal det vurderes hvilket nivå i læreplanen for morsmål det skal tas utgangspunkt i.

Kommuner og fylkeskommuner fikk fra høsten 2016 mulighet til å tilby mer grunnskoleopplæring for elever med rett til videregående opplæring, jf. § 4A-1 andre ledd. Dette er et unntak fra det vanlige løpet om at ungdom starter i videregående etter fullført grunnskole, og innebærer at ungdom kan få grunnskoleopplæring etter § 4A-1 for å kunne fullføre videregående opplæring. Kompetansen som oppnås vil bli dokumentert på vitnemålet fra grunnskolen og dermed ofte forbedre poengsummen som brukes til å søke inntak til videregående. Ungdommene kan også ta fag på videregående nivå, jf. forskrift til opplæringsloven § 6-4, uten å bruke av retten til videregående opplæring. Det faglige grunnlaget vedkommende har fra grunnskolen, er avgjørende for om tilbudet er aktuelt. Målgruppen er derfor alle ungdommer som har behov for mer grunnskoleopplæring for å kunne fullføre videregående opplæring. Opplæringsloven gir skoleeiere mulighet til tilby dette. Skoleeier har altså ikke plikt til å tilby slik opplæring, og det er heller ingen rett for elevene. Loven oppstiller i prinsipp ingen grense for hvor lenge en ungdom kan få tilbud om mer grunnskoleopplæring etter § 4A-1 andre ledd.

Tilbud om mer grunnskoleopplæring finnes i alle landets fylker. Det varierer lokalt hva tilbudet kalles og hvordan det organiseres. Mange har valgt en modell som ofte kalles kombinasjonsklasser. I kombinasjonsklasser får ungdommene grunnskoleopplæring, men tilbudet er lokalisert på en videregående skole. Elevene er da i et miljø med jevnaldrende, og ikke i et voksenopplæringstilbud sammen med foreldregenerasjonen. I forarbeidene til opplæringsloven § 4A-1 andre ledd har departementet påpekt at å lokalisere tilbudet på en videregående skole der ungdommen får være sammen med jevnaldrende, anses å være svært viktig for målgruppen.

Det er satt i gang forsøk med modulstrukturert opplæring for voksne på nivået under videregående opplæring, kalt forberedende voksenopplæring (FVO). Dette skal være en fleksibel og effektiv vei til formell kompetanse for voksne. Målgruppen er i hovedsak voksne som har rett etter opplæringsloven og/eller introduksjonsloven. Det er utarbeidet egne læreplaner for FVO. Forsøket startet høsten 2017 på 28 skoler og voksenopplæringssentre, fordelt på ti fylker. Forsøket hadde opprinnelig varighet på tre år, men dette har blitt forlenget med ytterligere tre år, samtidig som forsøket også har blitt utvidet.

3.2.6 NOU 2019: 23 og NOU 2019: 25

Opplæringslovutvalget leverte sin utredning, NOU 2019: 23 Ny opplæringslov, i desember 2019. Utvalget har utredet og vurdert behovet for rettslig regulering av grunnskoleopplæringen og den videregående opplæringen. Utvalget foreslår en ny opplæringslov som er ment å erstatte dagens opplæringslov. Utvalget foreslår blant annet at forsterket innsats skal erstatte dagens krav om intensiv opplæring, men utvides til å gjelde all opplæring og alle trinn. Retten til individuelt tilrettelagt opplæring viderefører dagens rett til spesialundervisning, men utvalget foreslår at den deles opp i tre rettigheter. Utvalget foreslår å innføre rett til videregående opplæring for dem som har «brukt opp» ungdomsretten til videregående opplæring, men som ikke har bestått. Disse ungdommene får etter utvalgets forslag rett til videregående opplæring som er særskilt organisert for voksne. Videre foreslår utvalget at det stilles krav om et visst omfang av grunnskoleopplæring for at en elev kan sies å ha fullført grunnskolen og dermed få rett til videregående opplæring. Det foreslås at ungdom som ikke har fullført grunnskolen, får rett til ett år med grunnskoleopplæring ved en videregående skole.

NOU 2019: 25 Med rett til å mestre. Struktur og innhold i videregående opplæring, omtalt som Liedutvalget, ble også overlevert i desember 2019. Utvalget foreslår at retten til opplæring skal utvides fra en rett til tre års opplæring til en rett til fullføring med studie- eller yrkeskompetanse. Dette med grunnlag i at mange elever starter i videregående opplæring med et svakt faglig grunnlag, og fordi de dermed står i fare for å ikke gjennomføre opplæringen. Utvalget foreslår flere tiltak som skal hjelpe elevene til å mestre opplæringen, slik at de blir kvalifisert for videre utdanning, arbeidslivet og aktiv samfunnsdeltagelse. Blant annet foreslår utvalget innføringsfag i norsk, engelsk og matematikk for elever med behov for det. Utvalget foreslår at omfang og innretting av fellesfagene endres. Det foreslås at de studieforberedende utdanningsprogrammene endres. Videre foreslår utvalget at opplæringen i yrkesfagene innrettes med utgangspunkt i yrkesfagenes egenart, og at elevene og lærlingene må få mer støtte slik at flest mulig kan få en yrkesfaglig kompetanse. Utvalget foreslår også at det tas flere grep for å tilrettelegge for voksnes deltagelse i videregående opplæring som svar på arbeidslivets økende behov for kompetanse.

3.3 Sosialtjenesteloven

Personer som ikke kan sørge for eget livsopphold gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter, har krav på tjenesten økonomisk stønad (sosialhjelp) etter sosialtjenesteloven § 18. Retten til tjenesten er uavhengig av årsaken til behovet og er ikke knyttet til bestemte livssituasjoner eller opparbeiding av rettigheter. Stønaden er ment å være en midlertidig inntektssikring og bør derfor ta sikte på å gjøre tjenestemottakeren selvhjulpen. For at det skal foreligge rett til stønad, må den enkelte ha utnyttet fullt ut alle reelle muligheter til å forsørge seg selv ved arbeid, egne midler eller ved å gjøre gjeldende trygderettigheter eller andre økonomiske rettigheter. En persons hjelpebehov skal likevel vurderes ut fra den nåværende situasjonen, og vedkommende kan ha krav på stønad inntil andre økonomiske muligheter kan gjøres gjeldende. Kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV-kontoret) har både rett og plikt til å foreta skjønnsmessige vurderinger i behandlingen av hver enkelt sak og skal gjøre konkrete og individuelle vurderinger av hjelpebehov, stønadsbeløp og stønadsform. Tjenester som ytes etter sosialtjenesteloven, skal være forsvarlige, jf. § 4. Ved vurdering av søknad om stønad til familier skal det ikke tas hensyn til barns inntekt av arbeid i fritid og skoleferier. Kommunen kan innenfor lovens rammer sette vilkår for tildeling av stønaden. For personer under 30 år skal det stilles vilkår om aktivitet (aktivitetsplikt), med mindre tungtveiende grunner taler mot det. Stortinget har vedtatt en aktivitetsplikt for alle aldersgrupper, men denne er ikke satt i kraft.

Arbeids- og sosialdepartementet har nylig hatt på høring forslag til endringer i aktivitetsplikten som skal bidra til at kommunen tar ansvar for å hjelpe og stille krav til mottakere av økonomisk sosialhjelp, som trenger bedre norskkunnskaper for å komme i arbeid. Det ble foreslått å innføre en plikt for kommunen til å stille vilkår om norskopplæring dersom manglende norskkunnskaper er årsaken til at en person ikke er selvhjulpen. Det ble foreslått at plikten skal gjelde den som har hatt rett og plikt til introduksjonsprogram etter introduksjonsloven § 2. Det ble også foreslått en plikt for kommunen til å vurdere å stille vilkår om norskopplæring for alle andre som ikke er selvhjulpne fordi de ikke kan norsk. Forslaget omfattet alle aldersgrupper, men skal i henhold til forslaget i første omgang innføres for stønadsmottakere under 30 år.

3.4 Arbeidsmarkedsloven

Arbeidsmarkedstiltak i regi av Arbeids- og velferdsetaten kan inngå i introduksjonsprogrammet. Ifølge Rundskriv G27/2017 Samarbeid mellom kommunen og Arbeids- og velferdsetaten om introduksjonsordningen for nyankomne innvandrere skal Arbeids- og velferdsetaten lokalt samarbeide med kommunen om planlegging og gjennomføring av introduksjonsprogram. Samarbeidsrundskrivet legger til grunn at NAV-kontoret deltar i et samarbeid om den enkelte deltaker på et tidlig stadium i programmet. Arbeids- og velferdsetaten har blant annet ansvar for å gi informasjon om arbeidsmarkedet, arbeidsmarkedstiltak og virkemidler og for å bidra med et arbeidsrettet introduksjonsprogram. Arbeids- og velferdsetaten skal også vurdere om deltakere er aktuelle for hurtigsporet.

Hurtigsporet er et løp som skal tilbys introduksjonsprogramdeltakere som har med seg kompetanse som er etterspurt og lett omsettbar på det norske arbeidsmarkedet, eller som på annen måte er klare for arbeidslivet uten et lengre programløp. Hurtigsporet er forankret i Samarbeidserklæringen mellom regjeringen og partene i arbeidslivet fra mai 2016. Arbeids- og velferdsetaten har sammen med kommunen en sentral rolle i hurtigsporet. Lønnstilskudd, men også andre arbeidsmarkedstiltak som arbeidstrening og mentortiltak, er viktige virkemidler i hurtigsporet, og gjerne i kombinasjon med andre elementer, som blant annet norskopplæring.

Arbeids- og sosialdepartementet har nylig endret forskrift om arbeidsmarkedstiltak. Fra 1. juli 2019 ble det gjort endringer i lønnstilskuddsordningen for å senke terskelen inn i arbeidslivet. Det gjøres ved at staten dekker en del av arbeidsgivers lønnskostnader gjennom et lønnstilskudd. Lønnstilskuddet skal kompensere for arbeidstakerens lavere produktivitet. Hovedformålet med endringen av lønnstilskuddsordningen er å gjøre ordningen lettere å bruke både for Arbeids- og velferdsetaten og arbeidsgivere. Lønnstilskudd er et av de mest effektive arbeidsmarkedspolitiske virkemidlene for å få flere i arbeid.

Det ble samtidig gjort endringer i opplæringstiltakene. Fra 1. juli 2019 ble det åpnet for at flere registrerte arbeidssøkere hos NAV kan få tilgang til et opplæringstilbud som gir formell kompetanse, blant annet innen fag- og yrkesopplæring. Endringene innebærer at arbeidssøkere som har behov for å fullføre videregående opplæring for å etablere en varig tilknytning til arbeidslivet, kan tilbys yrkesopplæring dersom de har mål om å oppnå enten fagbrev, praksisbrev eller kompetansebevis gjennom lærekandidatordningen.

Arbeids- og velferdsetatens opplæringstilbud skal være mer arbeidsrettet, og innholdet i tilbudet skal tydeligere enn i dag prioritere bruk av videregående opplæring. Målet er å øke overgangen til arbeid etter at tiltaket et avsluttet.

Omleggingen åpner for et utvidet samarbeid med fylkeskommunen innenfor fag- og yrkesopplæring. Det skal så langt det er mulig legges til rette for at Arbeids- og velferdsetatens brukere kan tilbys ulike former for tilrettelagt opplæring innenfor det offentlige utdanningssystemet. Der det ikke foreligger et offentlig tilbud som er hensiktsmessig tilrettelagt, kan opplæringen anskaffes gjennom anbudskonkurranser.

Arbeidsmarkedstiltakene tildeles av de lokale NAV-kontorene etter en vurdering av den enkeltes behov og arbeidsevne, og tildeles innenfor den rammebevilgningen som er gitt til formålet fra Stortinget.

3.5 Internasjonale forpliktelser

Norge er bundet av en rekke internasjonale avtaler på det sosialpolitiske området. Det gjelder for eksempel de nordiske sosial- og trygdekonvensjonene, menneskerettighetskonvensjoner om sosiale rettigheter, EØS-avtalen og flyktningkonvensjonen.

Ved innføringen av introduksjonsprogrammet og ved innføringen av opplæring i norsk og samfunnskunnskap ble det i lovproposisjonene vurdert om ordningene strider mot Norges internasjonale forpliktelser, se Ot.prp. nr. 28 (2002–2003) punkt 7 og Ot.prp. nr. 50 (2003–2004) punkt 6. Ordningene ble ikke ansett for å være i konflikt med Norges internasjonale forpliktelser. Se også Prop. 51 L (2017–2018) punkt 9 for vurdering av forbudet mot bruk av ansiktsdekkende plagg opp mot Grunnloven og internasjonale forpliktelser.

Departementet anser ikke at lovforslaget i denne proposisjonen gjør prinsipielle endringer i ordningene og henviser til lovproposisjonene nevnt over for en vurdering av introduksjonsprogrammet, introduksjonsstønaden og opplæring i norsk og samfunnskunnskap opp mot Norges internasjonale forpliktelser.

Der det er foreslått endringer i ordningene som kan omfattes av våre internasjonale forpliktelser, er vurderingene gjort fortløpende, slik som under punktene 5.1.4 og 8.6.4.1.

3.6 Nordisk rett

3.6.1 Danmark

Den danske integrationsloven regulerer integrering, inkludert bosetting. Loven oppstiller en rekke rettigheter og plikter, både for kommunen og for den enkelte, samt krav til innhold og kvalitet i det danske introduksjonsprogrammet. Dette kalles selvforsørgelses- og hjemreiseprogrammet for alle nyankomne flyktninger og familiegjenforente til flyktninger. For andre familiegjenforente kalles programmet introduktionsprogram. Programmene har samme innhold. Hvilke integreringstiltak kommunen skal tilby, fremgår av integrationsloven, mens kommunene har frihet til å velge hvordan tiltakene skal organiseres og tilbys. Programmet skal være individuelt tilpasset og inneholder danskopplæring og arbeidsrettede tilbud.

Finansiering av introduktionsprogrammet reguleres også i integrationsloven. Det ytes et grunntilskudd til kommunene for hver utlending som omfattes av programmet. I tillegg ytes det resultattilskudd til kommunene for utlendinger som kommer i ordinært arbeid eller utdanning innen fem år, og som fortsetter i en sammenhengende periode på minst seks måneder. Det gis også resultattilskudd til kommunen for utlendinger som består prøve i dansk.

Målgruppen for integrationsloven er innvandrere som har fylt 18 år. For flyktninger og familiegjenforente som har rett til å motta integrationsytelser, er integreringstiltakene obligatoriske. For andre innvandrere er tiltakene i utgangspunktet frivillige.

Det er utlendingestyrelsen som bestemmer hvor innvandrere som har blitt innvilget oppholdstillatelse som flyktning etter integrationsloven, skal bosettes. Kommunene samarbeider/forhandler om hvordan bosettingen skal fordeles innbyrdes i de fem regioner, som Danmark består av. Deltagere i programmet må være bosatt i den utpekte kommunen i minst fem år. Lovgivningen inneholder ikke et forbud mot at en utlending flytter fra den utpekte kommunen, men flytter deltageren til en annen kommune, er den nye kommunene ikke forpliktet til å tilby program. Kommunen kan treffe avgjørelse om å avlutte den enkeltes tilgang på integrationsytelser. Tilflytterkommunen skal blant annet overta ansvaret for program hvis flyttinger er av vesentlig betydning for utlendingens integrering, herunder hvis utlendingen eller dennes ektefelle får arbeid, eller hvis særlige personlige forhold taler for flytting.

I Danmark må nyankomne innvandrere og familiegjenforente som er omfattet av reglene om program, inngå en kontrakt med den kommunen de flytter til. Det følger av den danske integrationsloven § 19 at kommunen i samarbeid med utlendingen skal utarbeide en kontrakt innen én måned etter at kommunen har overtatt ansvaret for utlendingen. Kontrakten skal inkludere innvandrerens arbeids- eller utdanningsmål og fastsette innholdet av aktivitetene som skal sikre at målene i kontrakten oppfylles. Kontrakten skal signeres både av utlendingen og kommunen. Både utlendingen og kommunen er forpliktet til å følge opp kontrakten og får dermed en plikt til å delta aktivt.

Kontrakten inngås på grunnlag av en samlet vurdering av den enkelte utlendings situasjon og behov. Formålet er at utlendingen så raskt som mulig, og helst innen ett år, kommer i ordinært arbeid. Hvis ordinært arbeid ikke umiddelbart er et realistisk mål, skal kontraktens innhold tilrettelegges slik at formålet blir at utlendingen forbedrer sine muligheter for å senere oppnå tilknytning til arbeidslivet.

Det skal fremgå i hvilket omfang utlendingen skal ha tilbud etter selvforsørgelses- og hjemrejseprogrammet eller introduktionsprogrammet, og hva som er innholdet i programmet, herunder forholdet mellom opplæring i dansk og arbeidsrettede tiltak. Det skal også fremgå av kontrakten hvilke sanksjoner som gjelder overfor utlendinger som uten rimelig grunn ikke tar imot arbeid, eller som uteblir fra aktiviteter som er avtalt i kontrakten.

I Danmark er all informasjon om arbeidsrettet innsats tilgjengelig for den enkelte og kommunen på den digitale plattformen Min Plan. Kommunen har mulighet til å anvende Min Plan ved utarbeidelse og endringer i kontrakten.

Samtidig som utlendingen signerer kontrakten, skal utlendingen signere en oppholds- og selvforsørgelseserklæring. Erklæringen er utformet av udlændinge- og integrationsministeren. Ved å signere denne erklærer den enkelte utledning blant annet at han/hun har fokus på selvforsørgelse under oppholdet, vil overholde dansk lovgivning og anerkjenner at det danske språk og kjennskap til det danske samfunn er nøkkelen til en god og aktiv tilværelse i Danmark. Utlendingen signerer også på at vedkommende er kjent med en rekke straffebestemmelser i dansk lov.

Danskopplæring reguleres av en egen lov om danskutdannelse. Formålet med opplæringen i dansk er at voksne innvandrere skal klare seg i arbeidslivet, utdanning og som borgere i Danmark. Danskutdannelsestilbudet omfatter tre opplæringsspor som den enkelte innplasseres i på bakgrunn av utdannelsesbakgrunn, forutsetninger mm. Danskutdannelsen deles inn i seks moduler med klare mål og deltagerne må oppnå målet/bestå en test for den første modulen før de kan gå videre til neste. Danskutdannelsen inngår som en del av selvforsørgelses- og hjemrejseprogrammet eller introduktionsprogrammet. Den enkeltes mål med opplæringen fastsettes i kontrakten mellom utlendingen og kommunen og utlendingen har plikt til å delta aktivt. Tilbudet om danskutdannelse varer i inntil fem år for flyktninger og deres familiegjenforente.

Kommunen henviser personen til danskutdannelse. En utlending skal tilbys danskutdannelse senest en måned etter ankomst til kommunen.

Opplæring i dansk tilbys nyankomne utlendinger som er over 18 år, og som har lovlig opphold i Danmark. Personer som grensependler på grunn av arbeid eller har etablert egen virksomhet i Danmark, men ikke bor fast i landet, har rett til opplæring i dansk. Danskuddannelsesloven omfatter dermed både flyktninger, familiegjenforente og innvandrere, herunder arbeidstakere og studenter fra både EU-land og tredjeland.

Den enkeltes oppholdsgrunnlag avgjør om vedkommende har rett og plikt eller bare plikt til opplæring. Flyktninger og deres familiegjenforente er såkalte «I-kursister» og har plikt til å delta i opplæring. For dem er opplæringen gratis. Dersom de ikke deltar kan de sanksjoneres. Danskutdannelse for «I-kursister» utgjør maksimalt 15 timer i uken. Det danske integrationsbarometeret viser at 68 prosent av «I-kursistene» består en prøve i dansk innen fem år fra påbegynt danskutdannelse (måletidspunkt, 2018). Den laveste danskprøven (Danskprøve 1) tilsvarer B1 i muntlige og A2 skriftlige ferdigheter. Andelen som oppnår B1 muntlig er dermed betraktelig høyere enn i Norge, jf. punkt 10.3.4. En nærmere analyse viser at årsaken ikke ligger i at deltagerne i Danmark mottar mer opplæring enn deltagerne i Norge, jf. punkt 2.3.2 over. Deltagere på danskutdannelse 1 (med lite eller ingen utdanning) mottar i snitt 1380 timer opplæring. Deltagere på danskutdannelse 2 (med noe utdanning) fikk i snitt 930 timer opplæring, og deltagere på danskutdannelse 3 (med lang utdanning) mottok 600 timer opplæring.

Utenlandske arbeidstakere og studenter er såkalte «S-kursister» og har ikke plikt til å delta i danskopplæring. «S-kursistene» skal betale en deltageravgift på 2 000 danske kroner per modul og et depositum på 1 250 danske kroner ved oppstart av opplæringen. Depositumet betales tilbake når deltageren avslutter eller avbryter opplæringen. For denne gruppen varer tilbud om danskutdannelse inntil tre og et halvt år innen en ramme på fem år.

Utlendinger som har oppholdstillatelse som au pair, er «S-kursister» og skal verken betale depositum eller betale for opplæringen. Bakgrunnen er at vertsfamiliene til au pairer avkreves et engangsbeløp på 17 300 danske kroner som skal være med på å dekke det offentliges utgifter til danskundervisning.

3.6.2 Sverige

I Sverige reguleres integrering av flere lover og forordninger. Loven setter overordnede rammer, mens forordningene inneholder detaljene. Sverige har forskjellige lover for bosetting og etableringsinnsats (integrering). Det er arbetskraftsmyndigheten som koordinerer integreringen og legger til rette for rask kontakt med arbeidsmarkedet for nyankomne innvandrere.

Ansvaret for opplæring i svensk og samfunnskunnskap ligger hos kommunen, mens ansvaret for de arbeidsrettede tiltakene ligger hos Arbetsförmedlingen.

Deltagere i etableringsprogram (introduksjonsprogram) kan få etableringsstønad. De kan i tillegg motta etableringstillegg og støtte til bolig. Stønaden utbetales av Försäkringskassan.

Målgruppen for det svenske introduksjonsprogrammet er nyankomne innvandrere mellom 20 og 65 år som har oppholdstillatelse i Sverige som flyktning, kvoteflyktning og deres familiegjenforente.

I Sverige er alle kommuner forpliktet til å bosette personer som har fått oppholdstillatelse på grunn av behov for internasjonal beskyttelse, kvoteflyktninger og enslige mindreårige. Migrationsverket bestemmer hvor mange personer som skal bosettes i hver region/fylke. Fylkesstyret bestemmer hvor mange som bosettes i de forskjellige kommunene i fylket. Hver deltager står fritt til å bosette seg et annet sted i landet uten at dette påvirker deres rett til etableringsprogram og økonomisk stønad. Omkring 75 prosent av dem som bosettes i en kommune, flytter til et annet område.

De som omfattes av etableringsloven og er meldt som arbeidssøkende hos Arbetsförmedlingen, tilbys etableringsprogram. Det skal utarbeides individuelle handlingsplaner for hver deltager i programmet. Planen skal inneholde tiltak som opplæring i svensk språk og det svenske samfunnet. Hver deltager skal også delta i arbeidsmarkedstiltak. Handlingsplanen skal ha en maksimum varighet på 24 måneder.

Programmet skal som hovedregel innebære deltagelse på heltid. Programmets varighet er tilsvarende 24 måneder på heltid. Den nyankomne kan delta i etableringstiltak i totalt 36 måneder regnet fra folkeregistrering i en kommune. Manglende deltagelse i etableringsprogrammet kan føre til økonomiske sanksjoner.

Innvandrere som er folkeregistrert i en svensk kommune og som mangler grunnleggende kunnskap i svensk har rett til opplæring i svensk for innvandrere (sfi). Retten til opplæring gjelder fra personen fyller 16 år. Personer som har dansk- eller norskkunnskaper, har som hovedregel ikke rett til opplæring i svensk.

Opplæring i svensk skal i gjennomsnitt under en fireukersperiode omfatte minst 15 timer opplæring i uken. Opplæringen organiseres i ulike kurs. En nasjonal prøve er obligatorisk i løpet av/etter kursene, men regnes ikke som eksamen. Resultatet fra prøven inngår som ett av flere av lærerens vurderingsgrunnlag for å bedømme elevens kunnskaper, som skjer ved karaktersetting.

Hjemkommunen skal tilby sfi til personer med rett til slik opplæring. Sfi-kurs gir grunnleggende kunnskaper i svensk og kunnskap om det svenske samfunnet. Hjemkommunen skal også se til at den som vil starte i videregående opplæring, får tilbud om veiledning (studie- och yrkesvägledning). Kommunen skal aktivt oppsøke personer som har rett til opplæring, og motivere dem til å delta. Nye regler for nyankomne med kort utdanning som står langt fra arbeidsmarkedet, trådte i kraft 1. januar 2018. Disse reglene innebærer at Arbetsförmedlingen kan henvise nyankomne som deltar i tiltak i regi av Arbetsförmedlingen, og som trenger ytterligere kvalifisering for å få en jobb, til å søke og delta i vanlig voksenopplæring. Formålet er at de skal øke sin kompetanse. Nyankomne som er omfattet av opplæringsplikten, kan ved behov studere på heltid i etableringsprogrammet. De som ikke retter seg etter Arbetsförmedlingen henvisning til opplæring, kan miste etableringsstønad.

3.6.3 Finland

I Finland reguleres integrering av Lag om främjande av integration. Formålet med den finske integreringsloven er å støtte og fremme integrasjon og innvandreres muligheter til aktivt å delta i samfunnslivet. Formålet med integrasjonsloven er også å fremme likestilling og likebehandling og et positivt samspill mellom ulike befolkningsgrupper.

Kommunen har det alminnelige ansvaret og samordningsansvaret for integrering av innvandrere på lokalt nivå. Arbets- och näringsbyråerna har hovedansvaret for integreringsfremmende tiltak når innvandreren er arbeidssøkende.

Kommunen erstattes for utgifter til flyktninger som er bosatt i kommunen. For å få erstattet sine utgifter må kommunen tilby et integreringsprogram og ha inngått en avtale med Närings-, trafik- och miljöcentralen (NTM-centralen).

I Finland er den aktive integreringsperioden satt til tre år. I løpet av den tiden mottar personen arbetslöshetförmån eller utkomststöd, så lenge han eller hun ikke blir sysselsatt før tiden utløper. Staten refunderer kommunens kostnader til utkomststöd fullt ut i de tre årene.

Den finske integreringsloven gjelder for alle som har gyldig oppholdstillatelse eller oppholdsrett i Finland. Loven omfatter også EU-borgere og borgere i Norden og deres familiemedlemmer. Loven gjelder imidlertid ikke for personer med finsk statsborgerskap. Hvilken type oppholdstillatelse man har, har ingen betydning. Personer som oppholder seg midlertidig i Finland, som studenter og personer som har fått midlertidig oppholdstillatelse til arbeid, har også mulighet til å få de tiltakene og tjenestene som fremgår av loven.

Kommunen er ansvarlig for å ordne bosted for kvoteflyktninger. NTM-centralen styrer personer som får internasjonal beskyttelse og oppholdstillatelse, til kommuneplasser etter avtale med kommunene. En del asylsøkere som har fått oppholdstillatelse, flytter til kommunen med stønad fra flyktingförläggningen (mottaket) etter at det er funnet et bosted for vedkommende i kommunen. Å ordne bosted krever altså samarbeid mellom kommunen, flyktingförläggningen og NTM-centralen.

Det gjøres er en såkalt innledende kartlegging av flyktninger og andre personer som har behov for integreringstjenester. Dette innebærer at det undersøkes hvilke kunnskaper vedkommende har, beredskap for arbeid og studier og andre tiltak som trengs. Den opprinnelige undersøkelsen gjøres enten i kommunen eller på Arbets- och näringsbyrån.

Siden personer som har rett til integreringstjenester ikke kan finsk eller svensk og sjeldent kan sysselsettes umiddelbart, lages det en individuell integreringsplan etter den innledende kartleggingen. Det er enten kommunen eller Arbets- och näringsbyrån som fastsetter integreringsplanen. Man avgjør om kommunen eller Arbets- och näringsbyrån skal utarbeide personens integreringsplan på samme måte som for den innledende kartleggingen. I integreringsplanen fastsettes tiltak som anses å hjelpe personen som skal integreres videre i livet, herunder arbeid, utdanning eller annet hensiktsmessig mål, ut fra personens livssituasjon.

Arbets- och näringsbyrån er ansvarlig for integreringsopplæringen i regionen. Personer som er i målgruppen for integreringstiltak, mottar som oftest en arbetskraftspolitisk utdanning. Omfanget og innholdet i integreringsprogrammet varierer avhengig av de individuelle behovene som vedkommende har i henhold til den første vurderingen. En voksen innvandrer som deltar i opplæringen, kan studere i maksimalt 60 studieuker. En studieuke tilsvarer en arbeidsinnsats på ca. 35 timer.

Det språklige målet med integreringsutdanningen er at innvandrere skal ha grunnleggende språkkunnskaper i finsk eller svensk. I læreplanen fremgår det at målet for opplæringen er at deltagerne i gjennomsnitt skal oppnå ferdighetsnivå B1. Gjennomsnittlige tall for perioden 2013–2019 viser at kun 35 prosent av deltagerne oppnådde B1, 50 prosent fikk A2, mens 10 prosent oppnådde A1 eller under. Resultatene er ikke sortert etter ulike delferdigheter. I tillegg til språkundervisning arrangeres annen undervisning som fremmer innvandrernes ferdigheter med hensyn til samfunn, kultur og livsmestring, samt muligheter til å gå inn i arbeidslivet og motta videre utdanning. Ventetid på opplæring varierer fra et par uker til flere måneder. Opplæringen kan også inkludere identifisering av tidligere oppnådd kompetanse, og godkjenning av formell kompetanse og karriereveiledning.

Noen voksne mangler lese- og skrivekunnskaper. Hjemmeværende mødre, eldre og kronisk syke, som ikke er klienter ved Arbets- och näringsbyrån, skal også kunne delta i læringsgrupper på finsk eller delta i andre tiltak som fremmer integrering.