1 Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2018/302 av 28. februar 2018 om tiltak mot uberettiget geoblokkering og andre former for forskjellsbehandling på bakgrunn av kunders nasjonalitet, bosted eller etableringssted i det indre marked, og om endring av forordning (EF) nr. 2006/2004 og (EU) 2017/2394 og direktiv 2009/22/EF

EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR

under henvisning til traktaten om Den europeiske unions virkemåte, særlig artikkel 114,

under henvisning til forslag fra Europakommisjonen,

etter oversending av utkast til regelverksakt til de nasjonale parlamentene,

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske økonomiske og sosiale komité1,

etter den ordinære regelverksprosedyren2 og

ut fra følgende betraktninger:

• 1) For å kunne utnytte hele potensialet i det indre marked som et område uten indre grenser der blant annet fritt varebytte og fri bevegelighet for tjenester er sikret, er det ikke tilstrekkelig å avskaffe bare statlige hindringer mellom medlemsstatene. Slik avskaffelse kan bli undergravd av at private aktører skaper hindringer som strider mot det indre markeds friheter. Dette skjer når næringsdrivende som driver virksomhet i en medlemsstat, blokkerer eller begrenser tilgangen til sine nettbaserte grensesnitt, for eksempel nettsider og apper, for kunder fra andre medlemsstater som ønsker å gjennomføre transaksjoner over landegrensene (en praksis kjent som «geoblokkering»). Det skjer også når visse næringsdrivende anvender forskjellige alminnelige vilkår for tilgang til sine varer og tjenester overfor slike kunder fra andre medlemsstater, både på og utenfor internett. Selv om slik forskjellsbehandling i noen tilfeller kan være objektivt begrunnet, finnes det andre tilfeller der visse næringsdrivende har en praksis som hindrer eller begrenser tilgangen til varer eller tjenester for kunder som ønsker å gjennomføre transaksjoner over landegrensene, eller der visse næringsdrivende i den forbindelse anvender forskjellige alminnelige vilkår for tilgang uten at det er objektivt begrunnet.

• 2) Det er forskjellige underliggende årsakene til at selskaper, særlig svært små foretak og små og mellomstore bedrifter (SMB-er), anvender forskjellige alminnelige vilkår for tilgang. I mange tilfeller er det slik at forskjellige rettslige rammer, den rettslige usikkerheten som er involvert, risikoene knyttet til den gjeldende forbrukervernlovgivningen, miljø- eller merkingslovgivningen, skattemessige og finansielle spørsmål, leveringskostnader eller språkkrav bidrar til at de næringsdrivende er motvillige til å innlede forretningsforbindelser med kunder fra andre medlemsstater. I andre tilfeller foretar de næringsdrivende en kunstig oppdeling av det indre marked langs indre grenser og hemmer det frie varebyttet og den frie bevegeligheten for tjenester, og begrenser dermed kundenes rettigheter og hindrer dem i å dra nytte av et bredere utvalg og optimale vilkår. Denne forskjellsbehandlingen er en viktig medvirkende faktor til det relativt lave antallet transaksjoner over landegrensene i Unionen, også i sektoren for elektronisk handel, noe som hindrer at hele vekstpotensialet i det indre marked blir nådd. Denne forordning bør derfor klargjøre i hvilke situasjoner slik forskjellsbehandling ikke har noen berettigelse, og dermed gi klarhet og rettssikkerhet for alle som deltar i transaksjoner over landegrensene, og sikre at reglene om ikke-diskriminering kan anvendes effektivt og håndheves i hele det indre marked. Fjerning av uberettiget geoblokkering og andre former for forskjellsbehandling på bakgrunn av kunders nasjonalitet, bosted eller etableringssted kan fremme vekst og øke forbrukernes valgmuligheter i hele det indre marked.

• 3) Denne forordning har som mål å motvirke uberettiget geoblokkering ved å fjerne visse hindringer for det indre markeds virkemåte. Det må imidlertid tas hensyn til at mange forskjeller i medlemsstatenes lovgivning, for eksempel som følge av forskjellige nasjonale standarder eller mangel på gjensidig anerkjennelse eller harmonisering på unionsplan, fortsatt utgjør betydelige hindringer for handel over landegrensene. Disse hindringene forårsaker fortsatt oppsplitting av det indre marked og fører ofte til at de næringsdrivende benytter seg av geoblokkering. Europaparlamentet, Rådet og Kommisjonen bør derfor fortsette å motvirke disse hindringene med sikte på å redusere oppsplittingen av markedet og å gjennomføre det indre marked.

• 4) I henhold til artikkel 20 i europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/123/EF3 skal medlemsstatene sikre at tjenesteytere som er etablert i Unionen, ikke forskjellsbehandler mottakere av tjenester på bakgrunn av nasjonalitet eller bosted. Nevnte bestemmelse har imidlertid ikke vært fullt ut effektiv i bekjempelsen av forskjellsbehandling, og den har ikke i tilstrekkelig grad redusert den rettslige usikkerheten. Denne forordning har som mål å klargjøre artikkel 20 i direktiv 2006/123/EF nærmere ved å definere visse situasjoner der forskjellsbehandling på bakgrunn av nasjonalitet, bosted eller etableringssted ikke kan begrunnes med henvisning til den bestemmelsen. Dersom denne forordning strider mot bestemmelsene i direktiv 2006/123/EF, bør imidlertid denne forordning ha forrang. Dessuten kan uberettiget geoblokkering og andre former for forskjellsbehandling på bakgrunn av nasjonalitet, bosted eller etableringssted også oppstå som følge av handlinger fra næringsdrivende som er etablert i tredjestater, som faller utenfor nevnte direktivs virkeområde.

• 5) For å sikre et velfungerende indre marked og fremme tilgang til, og fri bevegelighet for, varer og tjenester i hele Unionen uten forskjellsbehandling på bakgrunn av nasjonalitet, bosted eller etableringssted, er de målrettede tiltakene fastsatt i denne forordning, som sikrer et tydelig, ensartet og effektivt sett av regler på en rekke utvalgte områder, derfor nødvendige. Disse tiltakene bør ha som mål å utvide kundenes valgmuligheter og tilgangen til varer og tjenester, samtidig som det tas behørig hensyn til de næringsdrivendes frihet til å innrette sin forretningsstrategi i samsvar med unionsretten og nasjonal rett.

• 6) Denne forordning har som mål å hindre forskjellsbehandling på bakgrunn av kunders nasjonalitet, bosted eller etableringssted, herunder uberettiget geoblokkering, i transaksjoner over landegrensene mellom en næringsdrivende og en kunde i forbindelse med salg av varer og levering av tjenester i Unionen. Den søker å motvirke både direkte og indirekte forskjellsbehandling. Dermed søker den også å omfatte uberettiget forskjellsbehandling på bakgrunn av andre kriterier som gir samme resultat som anvendelsen av kriterier som bygger direkte på kundens nasjonalitet eller bosted, uavhengig av om vedkommende kunde permanent eller midlertidig oppholder seg i en annen medlemsstat, eller på kundens etableringssted. Slike andre kriterier kan særlig bli anvendt på grunnlag av opplysninger som angir hvor kundene fysisk befinner seg, for eksempel IP-adressen som brukes ved tilgang til et nettbasert grensesnitt, den oppgitte leveringsadressen for varer, valget av språk eller den medlemsstaten der kundens betalingsinstrument er utstedt.

• 7) Denne forordning bør ikke få anvendelse på situasjoner som er rent interne for en medlemsstat, der alle de relevante elementene i transaksjonen er begrenset til en enkelt medlemsstat, særlig kundens eller den næringsdrivendes nasjonalitet, bosted eller etableringssted, stedet der transaksjonen gjennomføres, betalingsmidlene som brukes i transaksjonen eller tilbudet, samt bruken av det nettbaserte grensesnittet.

• 8) Noen reguleringsmessige og administrative hindringer for næringsdrivende er fjernet i visse tjenestesektorer i hele Unionen som følge av gjennomføringen av direktiv 2006/123/EF. Følgelig bør det, med hensyn til materielt virkeområde, sikres forenlighet mellom denne forordning og direktiv 2006/123/EF. Derfor bør denne forordning blant annet få anvendelse på ikke-audiovisuelle, elektronisk leverte tjenester som har som hovedfunksjon å gi tilgang til og tillate bruk av opphavsrettsbeskyttede verker eller andre beskyttede arbeider, med forbehold for det særlige unntaket og den påfølgende evalueringen av dette unntaket som denne forordning fastsetter. Audiovisuelle tjenester, herunder tjenester som har som hovedformål å gi tilgang til sendinger av idrettsarrangementer, og som leveres på grunnlag av territoriell enerett, er unntatt fra denne forordnings virkeområde. Tilgang til finansielle tjenester for ikke-profesjonelle kunder, herunder betalingstjenester, bør derfor også unntas, uten at det berører denne forordnings bestemmelser om forbud mot forskjellsbehandling ved betalinger.

• 9) Forskjellsbehandling kan også forekomme i forbindelse med tjenester på transportområdet, særlig når det gjelder salg av billetter til persontransport. På det området inneholder imidlertid europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1008/20084, (EU) nr. 1177/20105 og (EU) nr. 181/20116 allerede omfattende forbud mot forskjellsbehandling som omfatter all diskriminerende praksis som denne forordning søker å motvirke. Videre er det tenkt at europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1371/20077 skal endres med sikte på dette i nær framtid. Derfor, og for å sikre forenlighet med virkeområdet for direktiv 2006/123/EF, bør tjenester på transportområdet fortsatt ligge utenfor denne forordnings virkeområde.

• 10) Dersom en næringsdrivende tilbyr en pakke som kombinerer flere tjenester, eller en pakke med varer kombinert med tjenester, og en eller flere av disse tjenestene ville høre inn under denne forordnings virkeområde dersom de ble tilbudt enkeltvis, mens en eller flere andre tjenester ikke ville det, bør nevnte næringsdrivende enten overholde forbudene fastsatt i denne forordning når det gjelder hele pakken, eller minst tilby tjenester som hører inn under denne forordnings virkeområde, enkeltvis, dersom disse tjenestene tilbys kunder enkeltvis av den samme næringsdrivende. Dersom en næringsdrivende leverer en tjeneste eller en vare enkeltvis, uten at den inngår i en pakke, bør den næringsdrivende fortsatt stå fritt til å bestemme prisen som skal kreves for en slik tjeneste eller vare utenfor en pakke, forutsatt at den næringsdrivende ikke benytter forskjellig prissetting av årsaker knyttet til nasjonalitet, bosted eller etableringssted.

• 11) Denne forordning bør ikke berøre gjeldende regler på skatte- og avgiftsområdet, ettersom det i traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV) er fastsatt et særlig grunnlag for tiltak på unionsplan i skatte- og avgiftsspørsmål.

• 12) I henhold til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 593/20088 skal valget av hvilken lovgivning som får anvendelse på avtaler mellom en forbruker og en næringsdrivende som utøver forretnings- eller yrkesvirksomhet i forbrukerens vanlige bostedsstat, eller som på annen måte retter slik virksomhet mot nevnte stat eller mot flere stater inkludert nevnte stat, ikke kunne frata forbrukeren det vernet som gis ved bestemmelser som i henhold til lovgivningen i forbrukerens vanlige bostedsstat, ikke kan fravikes ved avtale. I henhold til europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1215/20129 kan en forbruker i spørsmål knyttet til en avtale mellom forbrukeren og en person som utøver forretnings- eller yrkesvirksomhet i medlemsstaten der forbrukeren har sin bopel, eller som på annen måte retter slik virksomhet mot nevnte medlemsstat eller flere medlemsstater inkludert nevnte medlemsstat, anlegge sak mot den andre parten ved domstolene i medlemsstaten der forbrukeren har sin bopel, og sak mot forbrukeren kan anlegges bare ved disse domstolene.

• 13) Denne forordning bør ikke berøre unionsretten på området sivilrettslig samarbeid, særlig ikke bestemmelsene om hvilken lovgivning som får anvendelse på avtaleforpliktelser, og bestemmelsene om domsmyndighet, som fastsatt i forordning (EF) nr. 593/2008 og (EU) nr. 1215/2012. Særlig bør det faktum at en næringsdrivende overholder bestemmelsene i denne forordning, ikke alene forstås å innebære at den næringsdrivende retter sin virksomhet mot forbrukerens medlemsstat i henhold til artikkel 6 nr. 1 bokstav b) i forordning (EF) nr. 593/2008 og artikkel 17 nr. 1 bokstav c) i forordning (EU) nr. 1215/2012. Derfor bør det faktum at den næringsdrivende ikke blokkerer eller begrenser tilgangen til et nettbasert grensesnitt for forbrukere fra en annen medlemsstat, ikke anvender forskjellige alminnelige vilkår for tilgang i tilfellene fastsatt i denne forordning eller ikke anvender forskjellige vilkår for betalingstransaksjoner innenfor det utvalget av betalingsmidler som godtas, ikke i seg selv anses som at den næringsdrivende retter sin virksomhet mot forbrukerens medlemsstat, når det skal fastslås hvilken lovgivning og domsmyndighet som får anvendelse. Heller ikke bør en næringsdrivende på dette grunnlaget alene anses å rette sin virksomhet mot medlemsstaten der forbrukeren har sitt vanlige bosted eller sin bopel, i tilfeller der den næringsdrivende gir forbrukeren opplysninger og hjelp etter inngåelsen av en avtale som følger av at den næringsdrivende overholder bestemmelsene i denne forordning.

• 14) Når det gjelder betydningen og anvendelsen av begrepet «elektronisk leverte tjenester» som definert i denne forordning, er det viktig å gi rettssikkerhet og sikre forenlighet med unionsretten når det gjelder merverdiavgift, som gjør det mulig for næringsdrivende å innberette og betale merverdiavgift på en forenklet måte via et felles saksbehandlingssted (Mini-One-Stop-Shop (MOSS)), i samsvar med reglene for særordningen for ikke-etablerte skattepliktige personer fastsatt i rådsdirektiv 2006/112/EF10 og Rådets gjennomføringsforordning (EU) nr. 282/201111. På grunn av den raske teknologiske og kommersielle utviklingen bør begrepet elektronisk leverte tjenester defineres på en teknologinøytral måte ved å vise til de viktigste egenskapene ved slike tjenester på en måte som er i samsvar med definisjonen fastsatt i artikkel 7 nr. 1 i gjennomføringsforordning (EU) nr. 282/2011. Ved fortolkning og anvendelse av denne definisjonen bør det derfor tas tilbørlig hensyn til de ytterligere spesifikasjonene oppført i vedlegg II til direktiv 2006/112/EF og i artikkel 7 nr. 2 og 3 i og vedlegg I til gjennomføringsforordning (EU) nr. 282/2011, i den grad tjenestene oppført i nevnte bestemmelser hører inn under denne forordnings virkeområde.

• 15) Den forskjellsbehandlingen som denne forordning søker å motvirke, skjer vanligvis gjennom alminnelige vilkår og andre opplysninger som er fastsatt og anvendes av eller på vegne av den aktuelle næringsdrivende som en forutsetning for å få tilgang til de aktuelle varene eller tjenestene som er gjort tilgjengelige for allmennheten. Slike alminnelige vilkår for tilgang omfatter blant annet priser, betalingsvilkår og leveringsvilkår. De kan gjøres tilgjengelige for allmennheten av eller på vegne av den næringsdrivende på forskjellige måter, for eksempel i form av informasjon som offentliggjøres i annonser, på nettsteder eller i dokumentasjon som gis før avtaleinngåelsen eller som en del av avtalen. Slike alminnelige vilkår for tilgang får anvendelse når det ikke foreligger en individuelt framforhandlet avtale som sier noe annet, som er inngått direkte mellom den næringsdrivende og kunden. Vilkår som er individuelt framforhandlet mellom den næringsdrivende og kundene, bør ikke anses å være alminnelige vilkår for tilgang ved anvendelse av denne forordning.

• 16) Ved kjøp av varer eller tjenester som sluttbrukere i henhold til alminnelige vilkår for tilgang er forbrukere og foretak, særlig svært små foretak og små og mellomstore bedrifter, ofte i en lignende stilling. Derfor bør både forbrukere og foretak vernes mot forskjellsbehandling av årsaker knyttet til deres nasjonalitet, bosted eller etableringssted når de opptrer som kunder i henhold til denne forordning. Dette vernet bør imidlertid ikke omfatte kunder som kjøper en vare eller en tjeneste for senere videresalg, endring, bearbeiding, leie eller underleveranse, ettersom det ville berøre allment utbredte distribusjonsordninger i forbindelse med handel mellom foretak, som ofte framforhandles bilateralt og er direkte knyttet til forretningsstrategier, både i senere og tidligere omsetningsledd. Eksempler på slike ordninger er selektiv distribusjon og enedistribusjon, som vanligvis gjør det mulig for produsentene å velge sine detaljister, forutsatt at de overholder konkurransereglene. Denne forordning bør derfor ikke berøre ikke-diskriminerende praksis fra næringsdrivendes side som begrenser transaksjoner eller gjentatte transaksjoner for å hindre at foretak kjøper mengder som overstiger deres interne behov, idet det tas behørig hensyn til foretakenes størrelse, for å fastslå om kjøpet bare er til eget sluttbruk.

• 17) Virkningene for kundene og på det indre marked av forskjellsbehandling i forbindelse med transaksjoner knyttet til salg av varer eller levering av tjenester i Unionen, er de samme uavhengig av om en næringsdrivende er etablert i en medlemsstat eller i en tredjestat. Derfor, og for å sikre at konkurrerende næringsdrivende er underlagt de samme kravene på dette området, bør denne forordning gjelde likt for alle næringsdrivende som driver virksomhet i Unionen, herunder nettbaserte markedsplasser.

• 18) For å gi kundene bedre tilgang til informasjon om salg av varer og levering av tjenester i det indre marked og for å øke åpenheten, også om priser, bør næringsdrivende ikke, verken ved hjelp av tekniske tiltak eller på annen måte, hindre kundene i å få full og lik tilgang til nettbaserte grensesnitt, herunder i form av mobilapplikasjoner, på bakgrunn av deres nasjonalitet, bosted eller etableringssted. Tekniske tiltak for å hindre slik tilgang kan særlig omfatte teknologi som brukes til å fastslå hvor kunden fysisk befinner seg, herunder sporing ved hjelp av en IP-adresse eller koordinater innhentet ved hjelp av et globalt satellittnavigasjonssystem. Forbudet mot forskjellsbehandling med hensyn til tilgang til nettbaserte grensesnitt bør imidlertid ikke forstås som en forpliktelse for den næringsdrivende til å gjennomføre transaksjoner med kunder.

• 19) For å sikre likebehandling av kunder og unngå forskjellsbehandling, slik denne forordning krever, bør næringsdrivende ikke utforme sine nettbaserte grensesnitt eller bruke teknologiske midler på en måte som i praksis vil gjøre det umulig for kunder fra andre medlemsstater å gjennomføre sine bestillinger på en enkel måte.

• 20) Visse næringsdrivende har forskjellige versjoner av sine nettbaserte grensesnitt som de retter mot kunder fra forskjellige medlemsstater. Selv om dette fortsatt bør være mulig, bør det være forbudt å omdirigere kunder fra én versjon av det nettbaserte grensesnittet til en annen uten deres uttrykkelige samtykke. Næringsdrivende bør ikke være forpliktet til å kreve uttrykkelig samtykke fra en kunde hver gang kunden besøker det samme nettbaserte grensesnittet. Når kunden har gitt sitt uttrykkelige samtykke, herunder ved å uttrykke en preferanse som gjelder en personlig konto, bør dette uttrykkelige samtykket anses som gyldig for alle etterfølgende besøk fra samme kunde til samme nettbaserte grensesnitt. Kunden bør kunne trekke tilbake dette samtykket når som helst. Alle versjoner av det nettbaserte grensesnittet bør være lett tilgjengelige for kunden til enhver tid.

• 21) I visse tilfeller kan blokkering eller begrensning av tilgang, eller omdirigering til en alternativ versjon uten kundens uttrykkelige samtykke, av årsaker knyttet til kundens nasjonalitet, bosted eller etableringssted være nødvendig for å sikre samsvar med et lovfestet krav fastsatt i unionsretten, eller i en medlemsstats lovgivning i samsvar med unionsretten, som den næringsdrivende er underlagt fordi den driver virksomhet i den medlemsstaten. Slik lovgivning kan begrense kunders tilgang til visse varer eller tjenester, for eksempel ved å forby visning av en bestemt type innhold i visse medlemsstater. Næringsdrivende bør ikke hindres i å oppfylle disse kravene og bør derfor ha mulighet til å blokkere eller begrense tilgangen til et nettbasert grensesnitt for visse kunder eller for kunder på visse territorier, eller til å omdirigere dem til en annen versjon, dersom dette er nødvendig av nevnte grunn. Ingenting i denne forordning er ment å begrense ytringsfriheten og medienes frihet og mangfold, herunder pressefriheten, som er garantert i Unionen og i medlemsstatene, særlig i henhold til artikkel 11 i Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter (heretter kalt «pakten»).

• 22) I en rekke spesifikke situasjoner kan forskjellsbehandling av kunder gjennom anvendelse av alminnelige vilkår for tilgang, herunder å direkte nekte å selge varer eller levere tjenester av årsaker knyttet til kundenes nasjonalitet, bosted eller etableringssted, ikke begrunnes objektivt. I disse situasjonene bør all slik forskjellsbehandling forbys, og kundene bør derfor ha rett til, i henhold til de særlige vilkårene fastsatt i denne forordning, å gjennomføre transaksjoner på samme vilkår som en lokal kunde, og de bør ha full og lik tilgang til alle de forskjellige varene eller tjenestene som tilbys, uavhengig av nasjonalitet, bosted eller etableringssted. Om nødvendig bør de næringsdrivende derfor treffe tiltak for å sikre at forbudet mot forskjellsbehandling overholdes, dersom de berørte kundene ellers ikke vil ha slik full og lik tilgang.

• 23) Den første av disse situasjonene er når den næringsdrivende selger varer, og disse varene leveres til en medlemsstat som den næringsdrivende tilbyr levering til i henhold til sine alminnelige vilkår for tilgang, eller hentes på et sted avtalt mellom den næringsdrivende og kunden i en medlemsstat der den næringsdrivende tilbyr en slik mulighet i nevnte alminnelige vilkår for tilgang. I en slik situasjon bør kunden ha mulighet til å kjøpe varer på nøyaktig samme vilkår, herunder pris og leveringsvilkår for varene, som lignende kunder som er bosatt eller etablert i den medlemsstaten der varene leveres eller hentes. Dette kan bety at utenlandske kunder må hente varene i denne medlemsstaten, eller i en annen medlemsstat enn den som den næringsdrivende leverer til, eller at de selv må sørge for leveringen av varene over landegrensene. I denne situasjonen er det i samsvar med direktiv 2006/112/EF ikke nødvendig å være registrert i merverdiavgiftsregisteret i kundens medlemsstat.

• 24) Den andre situasjonen er når den næringsdrivende yter elektronisk leverte tjenester. I dette tilfellet kreves det ingen fysisk levering, ettersom tjenestene leveres elektronisk. Den næringsdrivende kan innberette og betale merverdiavgift på en forenklet måte i samsvar med reglene som gjelder for det felles saksbehandlingsstedet for merverdiavgift (VAT MOSS) fastsatt i gjennomføringsforordning (EU) nr. 282/2011. Elektronisk leverte tjenester omfatter for eksempel skytjenester, datalagringstjenester, webhotell og brannmurer, søkemotorer og internettkataloger.

• 25) Endelig vil det heller ikke i situasjoner der den næringsdrivende leverer tjenester og kunden mottar tjenestene på et fysisk sted, for eksempel i den næringsdrivendes lokaler eller på et annet nærmere angitt sted der den næringsdrivende tilbyr seg å levere tjenester på territoriet der den næringsdrivende driver virksomhet, være berettiget å anvende forskjellige alminnelige vilkår for tilgang av årsaker knyttet til kundens nasjonalitet, bosted eller etableringssted. Disse situasjonene gjelder yting av andre tjenester enn elektronisk leverte tjenester, for eksempel hotellopphold, idrettsarrangementer, bilutleie og billetter til musikkfestivaler eller fornøyelsesparker. I disse situasjonene trenger ikke den næringsdrivende å være registrert i merverdiavgiftsregisteret i en annen medlemsstat eller å sørge for levering av varer over landegrensene.

• 26) I alle disse situasjonene vil overholdelse av denne forordning i henhold til bestemmelsene om hvilken lovgivning som får anvendelse på avtaleforpliktelser, og bestemmelsene om domsmyndighet, som fastsatt i forordning (EF) nr. 593/2008 og (EU) nr. 1215/2012, ikke innebære noen tilleggskostnader for den næringsdrivende i forbindelse med domsmyndighet eller forskjeller i gjeldende lovgivning dersom en næringsdrivende ikke driver virksomhet i forbrukerens medlemsstat eller ikke retter sin virksomhet dit. Dersom en næringsdrivende derimot driver virksomhet i forbrukerens medlemsstat eller retter sin virksomhet dit, har den næringsdrivende uttrykt en hensikt om å opprette forretningsforbindelser med forbrukere fra denne medlemsstaten og har dermed kunnet ta hensyn til slike kostnader.

• 27) Forbudet mot forskjellsbehandling av kunder i henhold til denne forordning bør ikke forstås å hindre næringsdrivende i å tilby varer eller tjenester i forskjellige medlemsstater eller til visse grupper av kunder gjennom målrettede tilbud og forskjellige alminnelige vilkår for tilgang, herunder ved å opprette landspesifikke nettbaserte grensesnitt. I disse situasjonene bør imidlertid de næringsdrivende alltid behandle sine kunder på en ikke-diskriminerende måte, uavhengig av deres nasjonalitet eller bosted eller etableringssted, når en kunde ønsker å dra nytte av slike tilbud og alminnelige vilkår for tilgang. Forbudet bør ikke forstås slik at det utelukker anvendelse av alminnelige vilkår for tilgang som er forskjellige av andre årsaker, for eksempel medlemskap i en bestemt sammenslutning eller bidrag til den næringsdrivende, dersom disse årsakene ikke er knyttet til nasjonalitet, bosted eller etableringssted. Dette forbudet bør heller ikke forstås å frata næringsdrivende friheten til, på ikke-diskriminerende grunnlag, å tilby forskjellige vilkår, herunder forskjellige priser, på forskjellige utsalgssteder, for eksempel butikker og nettsteder, eller til å gi særlige tilbud bare på et bestemt territorium i en medlemsstat.

• 28) Videre bør dette forbudet heller ikke forstås å påvirke anvendelsen av eventuelle territoriale eller andre begrensninger av kundestøtte eller tjenester etter salg som den næringsdrivende tilbyr kunden. Denne forordning bør derfor ikke forstås å pålegge en forpliktelse til å levere varer over landegrensene til en annen medlemsstat dersom den næringsdrivende ikke ellers ville tilbudt sine kunder slik levering. Den bør heller ikke forstås å pålegge en ytterligere forpliktelse til å bære forsendelseskostnader og transport-, monterings- og demonteringskostnader utover det som er avtalt i samsvar med unionsretten og nasjonal rett. Anvendelsen av denne forordning bør ikke berøre europaparlaments- og rådsdirektiv 1999/44/EF12 og 2011/83/EU13.

• 29) Overholdelse av denne forordning bør ikke i seg selv medføre noen forpliktelse for en næringsdrivende til å oppfylle nasjonale lovfestede krav utenfor avtaleforhold i forbindelse med de respektive varene og tjenestene i kundens medlemsstat, for eksempel merkingskrav eller sektorspesifikke krav, eller til å underrette kundene om disse kravene.

• 30) Næringsdrivende som hører inn under særordningen fastsatt i avdeling XII kapittel 1 i direktiv 2006/112/EF, er ikke pålagt å betale merverdiavgift i den medlemsstaten de er etablert. Når disse næringsdrivende yter elektronisk leverte tjenester, vil forbudet mot å anvende forskjellige alminnelige vilkår for tilgang av årsaker knyttet til kundenes nasjonalitet, bosted eller etableringssted, innebære et krav om å registrere seg for å innberette merverdiavgift i andre medlemsstater og kan medføre tilleggskostnader, noe som vil være en uforholdsmessig stor byrde tatt i betraktning de berørte næringsdrivendes størrelse og art. Disse næringsdrivende bør derfor unntas fra dette forbudet så lenge en slik ordning gjelder.

• 31) I alle disse situasjonene kan de næringsdrivende i enkelte tilfeller bli hindret i å selge varer eller levere tjenester til visse kunder, eller til kunder på visse territorier, av årsaker knyttet til kundenes nasjonalitet, bosted eller etableringssted, som følge av et bestemt forbud eller et krav fastsatt i unionsretten eller i medlemsstatenes lovgivning i samsvar med unionsretten. Medlemsstatenes lovgivning kan også kreve, i samsvar med unionsretten, at næringsdrivende etterkommer visse regler om fastsettelse av priser på bøker. Næringsdrivende bør ikke hindres i å overholde slik lovgivning i nødvendig omfang.

• 32) I henhold til unionsretten står næringsdrivende i prinsippet fritt til å bestemme hvilke betalingsmidler de vil godta. I samsvar med europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2015/75114 og europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2015/236615 er næringsdrivende som godtar et kortbasert betalingsinstrument av et bestemt varemerke og en bestemt kategori, ikke forpliktet til å godta kort av samme kategori av andre varemerker innenfor kortbaserte betalingsinstrumenter, eller andre kategorier av kort av samme varemerke. Dermed er næringsdrivende som godtar et debetkort av et bestemt varemerke, ikke forpliktet til å godta et kredittkort av det varemerket, eller, dersom de godtar forbrukerkredittkort av et bestemt varemerke, til også å godta firmakredittkort av samme varemerke. På samme måte er en næringsdrivende som bruker betalingsinitieringstjenester definert i direktiv (EU) 2015/2366, ikke forpliktet til å godta betalingen dersom dette krever at den må inngå en ny eller endret avtale med en leverandør av betalingsinitieringstjenester. Når dette valget er gjort, bør imidlertid ikke næringsdrivende forskjellsbehandle kunder i Unionen ved å nekte visse transaksjoner eller på annen måte anvende andre betalingsvilkår i forbindelse med disse transaksjonene, av årsaker knyttet til kundenes nasjonalitet, bosted eller etableringssted. I denne bestemte sammenhengen bør slik uberettiget forskjellsbehandling på bakgrunn av hvor betalingskontoen er plassert, hvor betalingstjenesteyteren er etablert, eller hvor i Unionen betalingsinstrumentet er utstedt, også være uttrykkelig forbudt. Det bør videre bemerkes at europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 260/201216 allerede forbyr alle betalingsmottakere, herunder næringsdrivende, å kreve at bankkontoer skal være plassert i en bestemt medlemsstat for at betaling i euro skal kunne godtas. Den næringsdrivende bør fortsatt stå fritt til å be om ikke-diskriminerende avgifter for bruk av et betalingsinstrument i samsvar med unionsretten. Dessuten er denne rettigheten underlagt begrensningene som er innført av medlemsstatene i henhold til artikkel 62 nr. 5 i direktiv (EU) 2015/2366.

• 33) Direktiv (EU) 2015/2366 innførte strenge sikkerhetskrav for initiering og behandling av elektroniske betalinger. Disse kravene reduserer faren for bedrageri i forbindelse med alle nye og mer tradisjonelle betalingsmidler, særlig nettbetalinger. Betalingstjenesteyterne er forpliktet til å anvende såkalt sterk kundeautentisering, som er en autentiseringsprosess som validerer identiteten til brukeren av en betalingstjeneste eller av betalingstransaksjonen. Når det gjelder fjernbetalingstransaksjoner, for eksempel nettbetalinger, går sikkerhetskravene enda lenger og krever en dynamisk tilknytning til transaksjonsbeløpet og til betalingsmottakerens konto, for å verne brukeren ytterligere ved å minimere risikoen i tilfelle feil eller forsøk på bedrageri. Som følge av disse kravene er risikoen for bedrageri i forbindelse med betalinger ved nasjonale og grensekryssende kjøp blitt betydelig redusert. I situasjoner der den næringsdrivende ikke har andre midler til rådighet for å redusere risikoen for mislighold fra kunder, særlig dersom det er vanskeligheter i forbindelse med vurdering av kundens kredittverdighet, bør imidlertid de næringsdrivende ha mulighet til å holde tilbake leveringen av varene eller tjenesten til de har fått bekreftelse på at betalingstransaksjonen er korrekt initiert. Når det gjelder direkte debitering, bør de næringsdrivende ha mulighet til å be om forskuddsbetaling via kreditoverføring før varene sendes eller tjenesten leveres. Forskjellsbehandling bør imidlertid bare skje av objektive og berettigede grunner.

• 34) Denne forordning bør ikke berøre anvendelsen av konkurransereglene, særlig ikke artikkel 101 og 102 i TEUV. Særlig bør denne forordning, og spesielt dens bestemmelser om tilgang til varer eller tjenester, ikke berøre avtaler som i henhold til kommisjonsforordning (EU) nr. 330/201017 begrenser aktivt salg. Avtaler som forplikter næringsdrivende til ikke å drive passivt salg overfor visse kunder eller grupper av kunder på visse territorier, anses generelt å begrense konkurransen og kan vanligvis ikke unntas fra forbudet fastsatt i artikkel 101 nr. 1 i TEUV. I tilfeller der et slikt unntak får anvendelse, eller der avtalemessige begrensninger ikke er omfattet av artikkel 101 i TEUV, er det imidlertid risiko for at de kan brukes til å omgå bestemmelsene i denne forordning. De relevante bestemmelsene i slike avtaler bør derfor automatisk være uten rettsvirkning dersom de forplikter næringsdrivende til å handle på en måte som strider mot forbudene fastsatt i denne forordning, når det gjelder tilgang til nettbaserte grensesnitt, tilgang til varer eller tjenester og betaling. Disse bestemmelsene gjelder for eksempel avtalemessige begrensninger som hindrer en næringsdrivende i å svare på uoppfordrede henvendelser fra enkeltkunder om salg av varer, uten levering, utenfor den næringsdrivendes avtalemessig tildelte territorium, av årsaker knyttet til kundenes nasjonalitet, bosted eller etableringssted.

• 35) Medlemsstatene bør utpeke ett eller flere organer som skal ha ansvar for å treffe effektive tiltak for å sikre at denne forordning overholdes. Disse organene, som kan omfatte domstoler eller forvaltningsmyndigheter, bør ha den nødvendige myndighet til å pålegge den næringsdrivende å overholde denne forordning. Medlemsstatene bør også sikre at det kan treffes effektive, forholdsmessige og avskrekkende tiltak mot næringsdrivende ved brudd på denne forordning.

• 36) Forbrukerne bør kunne få hjelp av ansvarlige myndigheter som bidrar til å løse tvister med næringsdrivende i forbindelse med anvendelsen av denne forordning, herunder, dersom det er relevant, av organene etablert i henhold til europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 524/201318.

• 37) Denne forordning bør evalueres regelmessig med sikte på å foreslå endringer dersom det er nødvendig. Slike evalueringer bør ta hensyn til den samlede virkningen av denne forordning på det indre marked og på e-handel over landegrensene. Den første evalueringen bør konsentrere seg om å vurdere en mulig utvidelse av forbudet mot forskjellige alminnelige vilkår for tilgang til elektronisk leverte tjenester, herunder slike som har som hovedfunksjon å gi tilgang til og tillate bruk av opphavsrettsbeskyttede verker eller andre beskyttede arbeider, forutsatt at den næringsdrivende har de nødvendige rettighetene for de relevante territoriene. Den bør også undersøke om virkeområdet for denne forordning bør utvides til å omfatte tjenester som faller utenfor virkeområdet for direktiv 2006/123/EF, idet det tas behørig hensyn til særtrekkene ved hver av disse tjenestene.

• 38) For å fremme effektiv håndheving av de reglene som fastsettes i denne forordning, bør de ordningene for å sikre samarbeid over landegrensene mellom vedkommende myndigheter som er fastsatt i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2006/200419, også være tilgjengelige i forbindelse med nevnte regler. Ettersom forordning (EF) nr. 2006/2004 bare får anvendelse på regelverk som beskytter forbrukernes interesser, bør disse ordningene være tilgjengelige bare dersom kunden er en forbruker. Forordning (EF) nr. 2006/2004 bør derfor endres. Ettersom forordning (EF) nr. 2006/2004 oppheves ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2017/239420 med virkning fra 17. januar 2020, bør også den forordningen endres for å opprettholde vernet av forbrukernes interesser.

• 39) For å muliggjøre nedlegging av forbud med sikte på vern av kollektive forbrukerinteresser med hensyn til handlinger som er i strid med denne forordning, i samsvar med europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/22/EF21, bør også det direktivet endres, slik at det vises til denne forordning i dets vedlegg I. Forbrukerne bør også oppmuntres til å utnytte ordninger for utenrettslig tvisteløsning i forbindelse med avtaleforpliktelser som følger av nettbaserte salgs- eller tjenesteavtaler inngått i henhold til forordning (EU) nr. 524/2013.

• 40) Næringsdrivende, offentlige myndigheter og andre berørte parter bør ha tilstrekkelig tid til å tilpasse seg bestemmelsene i denne forordning og sikre at de overholdes.

• 41) For å nå målet om effektive tiltak mot direkte og indirekte forskjellsbehandling på bakgrunn av kunders nasjonalitet, bosted eller etableringssted bør det vedtas en forordning, som kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater. Dette er nødvendig for å sikre at reglene om ikke-diskriminering anvendes likt i hele Unionen, og at de trer i kraft samtidig. Bare en forordning kan sikre den graden av klarhet, ensartethet og rettssikkerhet som er nødvendig for at kundene skal ha fullt utbytte av disse reglene.

• 42) Ettersom målet for denne forordning, som er å hindre direkte og indirekte forskjellsbehandling på bakgrunn av kunders nasjonalitet, bosted eller etableringssted, herunder uberettiget geoblokkering, i transaksjoner med næringsdrivende i Unionen, ikke kan nås i tilstrekkelig grad av medlemsstatene på grunn av problemets grensekryssende art og utilstrekkelig klarhet i den eksisterende rettslige rammen, og derfor på grunn av forordningens omfang og potensielle virkning på handelen i det indre marked bedre kan nås på unionsplan, kan Unionen treffe tiltak i samsvar med nærhetsprinsippet som fastsatt i artikkel 5 i traktaten om Den europeiske union. I samsvar med forholdsmessighetsprinsippet fastsatt i nevnte artikkel går denne forordning ikke lenger enn det som er nødvendig for å nå dette målet.

• 43) Denne forordning respekterer grunnleggende rettigheter og følger prinsippene nedfelt i pakten. Denne forordning har særlig som mål å sikre full overholdelse av paktens artikkel 11, 16, 17 og 38.

VEDTATT DENNE FORORDNING:

Artikkel 1

Formål og virkeområde

• 1. Formålet med denne forordning er å bidra til et velfungerende indre marked ved å hindre uberettiget geoblokkering og andre former for forskjellsbehandling som direkte eller indirekte skjer på bakgrunn av kundenes nasjonalitet, bosted eller etableringssted, herunder ved ytterligere å klargjøre visse situasjoner der forskjellsbehandling ikke kan begrunnes med henvisning til artikkel 20 nr. 2 i direktiv 2006/123/EF.

• 2. Denne forordning får ikke anvendelse på rent interne situasjoner der alle de relevante elementene i transaksjonen skjer innenfor én medlemsstat.

• 3. Denne forordning får ikke anvendelse på virksomheten nevnt i artikkel 2 nr. 2 i direktiv 2006/123/EF.

• 4. Denne forordning berører ikke de gjeldende reglene på skatte- og avgiftsområdet.

• 5. Denne forordning berører ikke de gjeldende reglene på området opphavsrett og nærstående rettigheter, særlig ikke reglene fastsatt i europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/29/EF22.

• 6. Denne forordning berører ikke unionsretten på området sivilrettslig samarbeid. Samsvar med denne forordning skal ikke forstås å innebære at en næringsdrivende retter virksomhet mot medlemsstaten der forbrukeren har sitt vanlige bosted eller sin bopel i henhold til artikkel 6 nr. 1 bokstav b) i forordning (EF) nr. 593/2008 og artikkel 17 nr. 1 bokstav c) i forordning (EU) nr. 1215/2012. Særlig skal en næringsdrivende som, i samsvar med artikkel 3, 4 og 5 i denne forordning, ikke blokkerer eller begrenser forbrukernes tilgang til et nettbasert grensesnitt, som ikke på bakgrunn av forbrukernes nasjonalitet eller bosted omdirigerer dem til en annen versjon av et nettbasert grensesnitt enn den de først søkte tilgang til, som ikke anvender forskjellige alminnelige vilkår for tilgang ved salg av varer eller levering av tjenester i situasjoner fastsatt i denne forordning, eller som mottar betalingsinstrumenter utstedt i en annen medlemsstat på ikke-diskriminerende grunnlag, ikke av disse grunnene alene anses for å rette virksomhet mot medlemsstaten der forbrukeren har sitt vanlige bosted eller sin bopel. Heller ikke skal denne næringsdrivende av disse grunnene alene anses for å rette virksomhet mot medlemsstaten der forbrukeren har sitt vanlige bosted eller sin bopel, dersom den næringsdrivende gir forbrukeren opplysninger og hjelp etter inngåelsen av en avtale som følger av at den næringsdrivende overholder bestemmelsene i denne forordning.

• 7. Artikkel 20 nr. 2 i direktiv 2006/123/EF får anvendelse i den grad denne forordning ikke fastsetter mer spesifikke bestemmelser.

Artikkel 2

Definisjoner

I denne forordning menes med

• 1) «elektronisk leverte tjenester» tjenester som leveres via internett eller et elektronisk nettverk og er av en slik art at leveringen av dem hovedsakelig er automatisert, krever minimal menneskelig medvirkning og ikke kan utføres uten informasjonsteknologi,

• 2) «formidlingsgebyr» et formidlingsgebyr som definert i artikkel 2 nr. 10 i forordning (EU) 2015/751,

• 3) «kortbasert betalingsinstrument» et kortbasert betalingsinstrument som definert i artikkel 2 nr. 20 i forordning (EU) 2015/751,

• 4) «betalingsvaremerke» et betalingsvaremerke som definert i artikkel 2 nr. 30 i forordning (EU) 2015/751,

• 5) «betalingstransaksjon» en betalingstransaksjon som definert i artikkel 4 nr. 5 i direktiv (EU) 2015/2366,

• 6) «betalingstjeneste» en betalingstjeneste som definert i artikkel 4 nr. 3 i direktiv (EU) 2015/2366,

• 7) «betalingstjenesteyter» en betalingstjenesteyter som definert i artikkel 4 nr. 11 i direktiv (EU) 2015/2366,

• 8) «betalingskonto» en betalingskonto som definert i artikkel 4 nr. 12 i direktiv (EU) 2015/2366,

• 9) «betalingsinstrument» et betalingsinstrument som definert i artikkel 4 nr. 14 i direktiv (EU) 2015/2366,

• 10) «direkte debitering» en direkte debitering som definert i artikkel 4 nr. 23 i direktiv (EU) 2015/2366,

• 11) «kreditoverføring» en kreditoverføring som definert i artikkel 4 nr. 24 i direktiv (EU) 2015/2366,

• 12) «forbruker» enhver fysisk person som handler for formål som ikke er knyttet til vedkommendes nærings-, forretnings-, håndverks- eller yrkesvirksomhet,

• 13) «kunde» en forbruker som er borger i eller har sitt bosted i en medlemsstat, eller et foretak som har sitt etableringssted i en medlemsstat, og som mottar en tjeneste eller kjøper en vare, eller søker å gjøre det, i Unionen, utelukkende med henblikk på sluttbruk,

• 14) «alminnelige vilkår for tilgang» alle vilkår og annen informasjon, herunder netto salgspriser, som regulerer kundenes tilgang til varer eller tjenester som en næringsdrivende tilbyr for salg, som fastsettes, anvendes og gjøres tilgjengelige for allmennheten av eller på vegne av den næringsdrivende, og som gjelder dersom det ikke foreligger en individuelt framforhandlet avtale mellom den næringsdrivende og kunden,

• 15) «varer» enhver løsøregjenstand, med unntak av gjenstander som selges på tvangsauksjon eller på annen måte i henhold til lov,

• 16) «nettbasert grensesnitt» enhver programvare, herunder et nettsted eller en del av et nettsted, og applikasjoner, herunder mobilapplikasjoner, som drives av eller på vegne av en næringsdrivende, og som har til formål å gi kunder tilgang til den næringsdrivendes varer eller tjenester, med sikte på å gjennomføre en transaksjon med disse varene eller tjenestene,

• 17) «tjeneste» enhver selvstendig næringsvirksomhet som vanligvis utøves mot betaling, som omhandlet i artikkel 57 i TEUV,

• 18) «næringsdrivende» enhver fysisk eller juridisk person, privat eller offentlig, som handler for formål som gjelder den næringsdrivendes nærings-, forretnings-, håndverks- eller yrkesvirksomhet, og enhver som handler i den næringsdrivendes navn eller på den næringsdrivendes vegne.

Artikkel 3

Tilgang til nettbaserte grensesnitt

• 1. En næringsdrivende skal ikke ved hjelp av tekniske tiltak eller på annen måte blokkere eller begrense en kundes tilgang til den næringsdrivendes nettbaserte grensesnitt av årsaker knyttet til kundens nasjonalitet, bosted eller etableringssted.

• 2. En næringsdrivende skal ikke av årsaker knyttet til en kundes nasjonalitet, bosted eller etableringssted omdirigere denne kunden til en versjon av den næringsdrivendes nettbaserte grensesnitt som ved sin utforming, bruk av språk eller andre egenskaper er forskjellig fra det nettbaserte grensesnittet som kunden opprinnelig søkte tilgang til, og som gjør den spesifikk for kunder med en bestemt nasjonalitet eller et bestemt bosted eller etableringssted, med mindre kunden uttrykkelig har gitt sitt samtykke til slik omdirigering.

  Dersom omdirigering skjer med kundens uttrykkelige samtykke, skal den versjonen av den næringsdrivendes nettbaserte grensesnitt som kunden opprinnelig søkte tilgang til, holdes lett tilgjengelig for denne kunden.

• 3. Forbudene fastsatt i nr. 1 og 2 får ikke anvendelse dersom blokkeringen eller begrensningen av tilgang eller omdirigeringen er nødvendig for å sikre oppfyllelse av et lovfestet krav som er fastsatt i unionsretten eller i en medlemsstats lovgivning i samsvar med unionsretten, og som den næringsdrivendes virksomhet er underlagt.

  I slike tilfeller skal den næringsdrivende gi kundene en klar og spesifikk forklaring på hvorfor blokkeringen eller begrensningen av tilgang eller omdirigeringen er nødvendig for å sikre slik oppfyllelse. Denne forklaringen skal gis på det språket som brukes på det nettbaserte grensesnittet som kunden opprinnelig søkte tilgang til.

Artikkel 4

Tilgang til varer eller tjenester

• 1. En næringsdrivende skal ikke anvende forskjellige alminnelige vilkår for tilgang til varer eller tjenester av årsaker knyttet til en kundes nasjonalitet, bosted eller etableringssted, når kunden ønsker å

  • a) kjøpe varer fra en næringsdrivende, og disse varene enten leveres til et sted i en medlemsstat som den næringsdrivende tilbyr levering til i sine alminnelige vilkår for tilgang, eller hentes på et sted avtalt mellom den næringsdrivende og kunden i en medlemsstat der den næringsdrivende tilbyr en slik mulighet i sine alminnelige vilkår for tilgang,

  • b) motta elektronisk leverte tjenester fra den næringsdrivende, unntatt tjenester som har som hovedfunksjon å gi tilgang til og tillate bruk av opphavsrettsbeskyttede verker eller andre beskyttede arbeider, herunder salg av opphavsrettsbeskyttede verker eller andre beskyttede arbeider i immateriell form,

  • c) motta tjenester fra en næringsdrivende, unntatt elektronisk leverte tjenester, på et fysisk sted på territoriet til en medlemsstat som den næringsdrivende driver virksomhet i.

• 2. Forbudet fastsatt i nr. 1 skal ikke hindre næringsdrivende i å tilby alminnelige vilkår for tilgang, herunder netto salgspriser, som varierer fra medlemsstat til medlemsstat eller innenfor samme medlemsstat, og som tilbys kunder på et bestemt territorium eller bestemte kundegrupper på ikke-diskriminerende grunnlag.

• 3. Overholdelse av forbudet fastsatt i nr. 1 medfører ikke i seg selv at en næringsdrivende er forpliktet til å oppfylle nasjonale lovfestede krav utenfor avtaleforhold i forbindelse med de respektive varene og tjenestene i kundens medlemsstat, eller til å underrette kundene om disse kravene.

• 4. Forbudet fastsatt i nr. 1 bokstav b) får ikke anvendelse på næringsdrivende som er fritatt fra merverdiavgift på grunnlag av bestemmelsene i avdeling XII kapittel 1 i direktiv 2006/112/EF.

• 5. Forbudet fastsatt i nr. 1 får ikke anvendelse dersom en særlig bestemmelse som er fastsatt i unionsretten eller i medlemsstatenes lovgivning i samsvar med unionsretten, hindrer den næringsdrivende i å selge varer eller levere tjenester til visse kunder eller til kunder på visse territorier.

Når det gjelder salg av bøker, skal forbudet fastsatt i nr. 1 ikke hindre næringsdrivende i å anvende forskjellige priser overfor kunder på visse territorier dersom de er pålagt å gjøre dette i henhold til medlemsstatenes lovgivning i samsvar med unionsretten.

Artikkel 5

Forbud mot forskjellsbehandling av årsaker knyttet til betaling

• 1. En næringsdrivende skal ikke, innenfor det utvalget av betalingsmidler som den næringsdrivende godtar, på bakgrunn av en kundes nasjonalitet, bosted eller etableringssted eller på bakgrunn av hvor betalingskontoen er plassert, hvor betalingstjenesteyteren er etablert, eller hvor i Unionen betalingsinstrumentet er utstedt, anvende forskjellige vilkår for en betalingstransaksjon dersom

  • a) betalingstransaksjonen gjøres via en elektronisk transaksjon med kreditoverføring, direkte debitering eller et kortbasert betalingsinstrument av samme betalingsvaremerke og -kategori,

  • b) autentiseringskravene er oppfylt i henhold til direktiv (EU) 2015/2366, og

  • c) betalingstransaksjonene skjer i en valuta som den næringsdrivende godtar.

• 2. Dersom det er objektivt begrunnet, skal forbudet fastsatt i nr. 1 ikke hindre den næringsdrivende i å holde tilbake leveringen av varene eller tjenesten inntil den næringsdrivende har fått bekreftelse på at betalingstransaksjonen er korrekt initiert.

• 3. Forbudet fastsatt i nr. 1 skal ikke hindre den næringsdrivende i å kreve gebyrer for bruken av et kortbasert betalingsinstrument hvis formidlingsgebyrer ikke er regulert i kapittel II i forordning (EU) 2015/751, og for de betalingstjenestene som ikke omfattes av forordning (EU) nr. 260/2012, med mindre forbudet mot eller begrensningen av retten til å kreve gebyrer for bruken av betalingsinstrumenter i samsvar med artikkel 62 nr. 5 i direktiv (EU) 2015/2366 er blitt innført i den lovgivningen i medlemsstaten som den næringsdrivendes virksomhet er underlagt. Disse gebyrene skal ikke overstige den næringsdrivendes direkte kostnader for å bruke betalingsinstrumentet.

Artikkel 6

Avtaler om passivt salg

• 1. Med forbehold for forordning (EU) nr. 330/2010 og artikkel 101 i TEUV berører ikke denne forordning avtaler som i henhold til forordning (EU) nr. 330/2010 begrenser aktivt salg, eller avtaler som i henhold til forordning (EU) nr. 330/2010 begrenser passivt salg, og som gjelder transaksjoner som faller utenfor virkeområdet for forbudene fastsatt i artikkel 3, 4 og 5 i denne forordning.

• 2. Bestemmelser i avtaler som forplikter næringsdrivende til, med hensyn til passivt salg i henhold til forordning (EU) nr. 330/2010, å handle i strid med forbudene fastsatt i artikkel 3, 4 og 5 i denne forordning, skal automatisk være uten rettsvirkning.

Artikkel 7

Håndheving

• 1. Hver medlemsstat skal utpeke ett eller flere organer som skal ha ansvar for korrekt og effektiv håndheving av denne forordning.

• 2. Medlemsstatene skal fastsette regler om de tiltakene som får anvendelse ved overtredelse av bestemmelsene i denne forordning, og skal sikre at de gjennomføres. De fastsatte tiltakene skal være virkningsfulle, stå i forhold til overtredelsen og virke avskrekkende.

• 3. Tiltakene nevnt i nr. 2 skal meddeles Kommisjonen og offentliggjøres på Kommisjonens nettsted.

Artikkel 8

Hjelp til forbrukerne

Hver medlemsstat skal utpeke ett eller flere organer med ansvar for å gi forbrukerne praktisk hjelp i tilfelle av en tvist mellom en forbruker og en næringsdrivende i forbindelse med anvendelsen av denne forordning.

Artikkel 9

Revisjonsklausul

• 1. Kommisjonen skal innen 23. mars 2020 og deretter hvert femte år framlegge en rapport om evalueringen av denne forordning for Europaparlamentet, Rådet og Den europeiske økonomiske og sosiale komité. I den forbindelse skal Kommisjonen ta hensyn til forordningens samlede virkning på det indre marked og på e-handelen over landegrensene, særlig den mulige økte administrative og økonomiske byrden som påføres næringsdrivende ved at det finnes forskjellige gjeldende regelverk på området forbrukeravtalerett. Denne rapporten skal om nødvendig følges av et forslag om endring av denne forordning på bakgrunn av den juridiske, tekniske og økonomiske utviklingen.

• 2. Den første evalueringen nevnt i nr. 1 bør utføres særlig med sikte på å vurdere virkeområdet for denne forordning og omfanget av forbudet fastsatt i artikkel 4 nr. 1 bokstav b), og om denne forordning også bør få anvendelse på elektronisk leverte tjenester som har som hovedfunksjon å gi tilgang til og tillate bruk av opphavsrettsbeskyttede verker eller andre beskyttede arbeider, herunder salg av opphavsrettsbeskyttede verker eller andre beskyttede arbeider i immateriell form, forutsatt at den næringsdrivende har de nødvendige rettighetene for de relevante territoriene.

Artikkel 10

Endringer av forordning (EU) nr. 2006/2004 og (EU) 2017/2394 og direktiv 2009/22/EF

• 1. I vedlegget til forordning (EF) nr. 2006/2004 skal nytt nummer lyde:

  • «22. Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2018/302 av 28. februar 2018 om tiltak mot uberettiget geoblokkering og andre former for forskjellsbehandling på bakgrunn av kunders nasjonalitet, bosted eller etableringssted i det indre marked, og om endring av forordning (EF) nr. 2006/2004 og (EU) 2017/2394 og direktiv 2009/22/EF (EUT L 60 I av 2.3.2018, s. 1), bare når kunden er en forbruker som definert i forordningens artikkel 2 nr. 12.»

• 2. I vedlegget til forordning (EU) 2017/2394 skal nytt nummer lyde:

  • «27. Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2018/302 av 28. februar 2018 om tiltak mot uberettiget geoblokkering og andre former for forskjellsbehandling på bakgrunn av kunders nasjonalitet, bosted eller etableringssted i det indre marked, og om endring av forordning (EF) nr. 2006/2004 og (EU) 2017/2394 og direktiv 2009/22/EF (EUT L 60 I av 2.3.2018, s. 1), bare når kunden er en forbruker som definert i forordningens artikkel 2 nr. 12.»

• 3. I vedlegg I til direktiv 2009/22/EF skal nytt nummer lyde:

  • «16. Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2018/302 av 28. februar 2018 om tiltak mot uberettiget geoblokkering og andre former for forskjellsbehandling på bakgrunn av kunders nasjonalitet, bosted eller etableringssted i det indre marked, og om endring av forordning (EF) nr. 2006/2004 og (EU) 2017/2394 og direktiv 2009/22/EF (EUT L 60 I av 2.3.2018, s. 1).»

Artikkel 11

Sluttbestemmelser

• 1. Denne forordning trer i kraft den 20. dagen etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende.

  Den får anvendelse fra 3. desember 2018.

• 2. Imidlertid får artikkel 6 anvendelse fra 23. mars 2020 på bestemmelser i avtaler inngått før 2. mars 2018 som er i samsvar med artikkel 101 i TEUV og med eventuelle tilsvarende regler i nasjonal konkurranselovgivning.

Denne forordning er bindende i alle deler og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater.

Utferdiget i Brussel 28. februar 2018.

Erklæring fra Kommisjonen

Kommisjonen merker seg teksten i artikkel 9, som Europaparlamentet og Rådet er blitt enige om.

Uten at det berører Kommisjonens initiativrett i henhold til traktaten, ønsker Kommisjonen i denne forbindelse å bekrefte at i samsvar med artikkel 9 vil den i sin første evaluering av denne forordning, som skal foreligge innen to år etter forordningens ikrafttredelse, nøye vurdere hvordan forordningen er gjennomført og har bidratt til at det indre marked virker på en tilfredsstillende måte. I den forbindelse vil den ta hensyn til de økende forventningene fra forbrukerne, særlig fra dem som ikke har tilgang til opphavsrettsbeskyttede tjenester.

Som en del av evalueringen vil den også foreta en grundig analyse av gjennomførbarheten og de mulige kostnadene og fordelene ved eventuelle endringer av forordningens virkeområde, særlig med hensyn til muligheten for å fjerne fra artikkel 4 nr. 1 bokstav b) utelukkelsen av elektronisk leverte tjenester som har som hovedfunksjon å gi tilgang til og tillate bruk av opphavsrettsbeskyttede verker eller andre beskyttede arbeider, dersom den næringsdrivende har de nødvendige rettighetene for de relevante territoriene, idet det tas behørig hensyn til de sannsynlige virkningene som enhver utvidelse av denne forordnings virkeområde vil få for forbrukere og virksomheter, og for de berørte sektorene, i hele Den europeiske union. Kommisjonen vil også nøye undersøke om eventuelle gjenværende uberettigede begrensninger på bakgrunn av nasjonalitet, bosted eller etableringssted bør fjernes i andre sektorer, herunder de som ikke omfattes av direktiv 2006/123/EF, og som også er unntatt fra forordningens virkeområde i henhold til dens artikkel 1 nr. 3, for eksempel tjenester på transportområdet og audiovisuelle tjenester.

Dersom Kommisjonen i sin evaluering konkluderer med at forordningens virkeområde må endres, vil den sammen med evalueringen legge fram et forslag til regelverk for dette formål.