3 Gjennomføring av forordningen i norsk rett
3.1 Forordningen gjennomføres «som sådan» i nasjonal rett
Forordning (EU) 2018/302 om geoblokkering ble publisert i Den europeiske unions tidende 2. mars 2018 og anvendes i EU fra 3. desember 2018. Forordningen får ikke direkte virkning i Norge, men den skal i henhold til EØS-avtalens artikkel 7 bokstav a «gjøres til del av avtalepartenes interne rettsorden». Forordningen skal gjennomføres «som sådan» i nasjonal rett, jf. EØS-avtalen artikkel 7 bokstav a. Dette innebærer at forordningen må gjennomføres i norsk rett ved inkorporasjon. Inkorporasjon innebærer at forordningen gjøres gjeldende som norsk lov uten omskrivinger.
Forordningen er behandlet i Spesialutvalget for indre markedssaker og er vurdert EØS-relevant og akseptabel. EØS-komiteen besluttet å innlemme forordningen i EØS-avtalen den 13. desember 2019. Gjennomføringen i norsk rett krever lovendring, og det er derfor tatt forbehold om Stortingets samtykke i henhold til EØS-avtalen § 103.
Geoblokkeringsforordningen inneholder forpliktelser rettet mot næringsdrivende. Gjennomføringen må derfor ha hjemmel i lov, i dette tilfellet forskriftshjemmel i tjenesteloven § 19, for ikke å stride mot legalitetsprinsippet.
I tillegg forutsetter forordningen som nevnt at enkelte supplerende bestemmelser fastsettes i nasjonal rett. Disse knytter seg blant annet til valg av håndhevingsorgan, sanksjonsbestemmelser, utpeking av organ som skal gi bistand til forbrukere og unntak for bestemte næringsdrivende med begrenset omsetning. Dette vil bli omtalt i punkt 3.2 – 3.5.
Denne proposisjonen inneholder henvisninger til markedsføringsloven. I Prop. 8 LS (2019–2020) er det foreslått endringer i markedsføringsloven. Henvisningene til bestemmelsene i markedsføringsloven i foreliggende proposisjon forutsetter at Prop. 8 LS (2019–2020) blir vedtatt før foreliggende proposisjon blir vedtatt.
3.2 Valg av håndhevingsorgan
3.2.1 Høringsnotatet
3.2.1.1 Generelt
Forordningen artikkel 7 (1) gjelder håndhevelse av forordningens bestemmelser. Organer som er ansvarlig for håndheving av geoblokkeringsforordningen skal utpekes nasjonalt. I forordningens fortalepunkt 35 fremgår det at både domstolene og forvaltningsorganer kan være aktuelle som håndhevingsorganer.
Forordningen regulerer både tilfeller der kunden er forbruker og der en næringsdrivende er sluttkunde. Håndhevingsorgan må således fastsettes for begge gruppene. Forbrukertilsynet har kompetanse til å føre tilsyn og håndheve forbrukerregelverk, og er derfor et naturlig valg som håndhevingsorgan for tilfeller der kunden er en forbruker. De rene næringssakene der en næringsdrivende er sluttkunde og forbrukerhensyn ikke gjør seg gjeldende, antas å være få. Valg av håndhevingsorgan for slike saker må tas med dette som utgangspunkt.
Ut i fra hvilke oppgaver som er lagt til de ulike forvaltningsorganene, er det etter departementets vurdering ikke andre forvaltningsorganer enn Forbrukertilsynet og eventuelt Konkurransetilsynet, som er aktuelle å vurdere som håndhevingsorgan for bestemmelsene i geoblokkeringsforordningen. Håndheving av geoblokkeringsforordningen ventes i seg selv å kreve lite ressurser. Det er ikke effektiv bruk av samfunnets ressurser å gi et organ som ikke har tilgrensende faglig funksjoner denne oppgaven. Det å opprette et nytt organ vurderes ikke som aktuelt.
Departementet oppstilte i høringsnotatet et skille mellom saker som gjelder rene forbrukerforhold, og saker utenfor forbrukerforhold der en næringsdrivende er sluttkunde.
3.2.1.2 I saker som omhandler forbrukerforhold
Departementet foreslo i høringsnotatet at håndhevingsmyndigheten i forbrukerforhold legges til Forbrukertilsynet. Forbrukertilsynet har ansvar for håndheving av forbrukerregelverk på en rekke områder og deltar i det europeiske forbrukervernsamarbeidet. Håndhevingsorganet med ansvaret for forbrukerforhold i saker om geoblokkering skal også inngå som et ledd i det europeiske samarbeidet. Det fremgår av geoblokkeringsforordningen artikkel 10 (1) og (2). Markedsføringsloven gir Forbrukertilsynet et sett av virkemidler for håndheving. Disse vil også oppfylle de kravene det stilles til håndheving av geoblokkeringsforordningen.
Et annet moment er at det i forbindelse med høringen av gjennomføring av ny forordning om forbrukervernsamarbeid er foreslått en bestemmelse om at Forbrukertilsynet skal føre tilsyn med etterlevelsen av den generelle bestemmelsen om ikke-diskriminering av tjenestemottaker i tjenesteloven § 19 annet ledd i forbrukerforhold. Deler av de nye bestemmelsene om geoblokkering kan sees som en presisering av tjenestelovens bestemmelser om ikke-diskriminering. Forslaget til gjennomføring av ny forordning om forbrukervernsamarbeid vil medføre at Forbrukertilsynet skal føre tilsyn med tjenesteloven § 19 etter bestemmelsene i markedsføringsloven. Dette taler for at Forbrukertilsynet også bør utpekes som håndhevingsorgan for de nært beslektede bestemmelsene i geoblokkeringsforordningen.
En annen løsning kunne være å legge hele håndhevingsmyndigheten, både i og utenfor forbrukerforhold etter geoblokkeringsforordningen, til Konkurransetilsynet. Departementet har vurdert dette, og finner det lite naturlig at et regelverk som i hovedsak er utformet for å ivareta forbrukerrettigheter skulle legges til Konkurransetilsynet. Ettersom håndhevingen av geoblokkeringsforordningen også skal inngå i det europeiske forbrukervernsamarbeidet ville en slik løsning ikke være tilfredsstillende. Departementet foreslo å plassere denne oppgaven hos et organ som allerede er tildelt oppgaver som er likeartede med hensyn til rettsgrunnlag og rettsanvendelse, og som dermed krever nokså likeartede arbeidsformer og organisering. Konkurransetilsynets håndheving av konkurranseloven ligner mindre på de nye oppgavene etter geoblokkeringsforordningen, enn oppgavene som ligger til Forbrukertilsynet.
3.2.1.3 I saker der en næringsdrivende er kunde
Diskrimineringsforbudene i geoblokkeringsforordningen beskytter også en næringsdrivende når denne er sluttkunden i et kjøp av varer eller tjenester. Det skal også utpekes et håndhevingsorgan for disse tilfellene, jf. geoblokkeringsforordningen artikkel 7. Det stilles ikke konkrete krav til hvilke virkemidler håndhevingsmyndigheten må ha i saker som berører næringsdrivende, ut over ordlyden i artikkel 7 (2) som krever at håndhevingstiltakene skal være virkningsfulle, forholdsmessige og avskrekkende.
Som nevnt skal geoblokkeringsforordningen inngå som en del av forbrukervernsamarbeidet i henhold til forordning (EU) 2017/2394 (CPC-forordningen) i EØS når forbrukere er kunder. Bestemmelsene om håndheving i CPC-forordningen gjelder imidlertid bare i forbrukerforhold. Gjennomføringen av geoblokkeringsforordningen krever at det velges en håndhevingsmyndighet også i saker mellom to næringsdrivende der en av de næringsdrivende er sluttkunde. Etter departementets syn er interessene som skal beskyttes i stor grad sammenfallende, uavhengig av om kunden er forbruker eller næringsdrivende sluttkunde.
Det ble i høringsnotatet vurdert at formålsparagrafen til markedsføringsloven bør endres dersom tilsynet pålegges oppgaven med å håndheve alle saker etter geoblokkeringsforordningen. Det fremgår av markedsføringsloven at Forbrukertilsynet fører tilsyn ut fra hensynet til forbrukerne.
I tilfeller der en selger har en nettside i strid med bestemmelsene i geoblokkeringsforordningen kan forbrukeraspekter samtidig kunne gjøre seg gjeldende i en sak som omhandler en næringsdrivende som sluttkunde. Dersom forbrukere har tilgang til samme nettside som de næringsdrivende vil det kunne argumenteres for at forbrukerhensyn gjør seg gjeldende også i disse sakene. I slike saker kan Forbrukertilsynets håndhevingskompetanse derfor komme til anvendelse. Hvorvidt Forbrukertilsynet finner det riktig og nødvendig å håndheve regelverket overfor selger/eier av nettsiden må vurderes i hver enkelt sak.
Uavhengig av Forbrukertilsynets eventuelle inngripen vil den næringsdrivende også kunne anlegge en sak ved domstolene vedrørende brudd på geoblokkeringsforordningen som skal håndheves i tråd med bestemmelsene om håndheving i markedsføringsloven.
I Danmark har man valgt den løsningen at Forbrukerombudsmannen kan velge å ta klager til behandling som omhandler en næringsdrivende dersom saken også inneholder et vesentlig forbrukeraspekt. Dersom Forbrukerombudsmannen velger ikke å fremme denne saken, kan den næringsdrivende selv anlegge sak ved domstolen for brudd på markedsføringsloven. Sverige har lagt seg på en tilsvarende løsning der Forbrukerrådet kan agere i alle saker hvor forbrukerhensyn gjør seg gjeldende. De øvrige sakene som betegnes som rene næringslivssaker er tenkt håndhevet av domstolene. Finland har lagt til rette for en tilsvarende løsning.
Departementet foreslo at håndheving av geoblokkeringsforordningen etableres på tilsvarende måte der reglene anvendes til beskyttelse av næringsdrivende, som der de anvendes til beskyttelse av forbrukere. Regelverket som skal håndheves etter forordningen er det samme uavhengig av hvem som er kunde. Selv om Forbrukertilsynet skal ivareta forbrukerhensyn og det ofte er slik at forbrukere og næringsdrivende handler fra samme nettside, vil en del av sakene der næringsdrivende berøres kunne dekkes gjennom Forbrukertilsynets håndheving av forbrukernes rettigheter etter geoblokkeringsforordningen.
For de sakene som ikke inneholder forbrukerhensyn mente departementet at krav til håndheving kan ivaretas gjennom normal domstolsbehandling. I henhold til punkt 35 i fortalen til forordningen kan håndhevingen også ivaretas av domstolen. Dette vil etter all sannsynlighet dreie seg om få saker noe som hverken rettferdiggjør etablering av en egen tilsynsmyndighet eller nødvendiggjør utvidelse av Forbrukertilsynets kompetanse til å gjelder ut over å ivareta forbrukerhensyn. Dette innebærer at vi velger samme løsning som i våre nordiske naboland.
Forordningen inneholder bestemmelser om revisjon. Det vil være naturlig at håndheving av forordningen vurderes i den sammenhengen.
3.2.2 Høringsinstansenes syn
Forbruker Europa, Forbrukerrådet, Akademikerne, og Forbrukertilsynet har uttalt seg om valg av håndhevingsorgan i sine respektive høringssvar. Forbruker Europa og Forbrukerrådet uttaler at det er fornuftig å legge håndhevingsmyndigheten til Forbrukertilsynet.
Akademikerne mener det er uheldig at det legges opp til et system hvor Forbrukertilsynet ikke kan håndheve alle saker på forordningens område. Videre skriver Akademikerne at også alle næringsdrivende må kunne ha et kostnadsfritt og effektivt lavterskeltilbud når de opplever seg utestengt, eller på annen måte diskriminert ved handel av varer og tjenester på nettet. Akademikerne vurderer at det bør tilrettelegges for en slik trygghet, uavhengig av om tvisten kan sies å falle innenfor eller utenfor forbrukerforhold. Akademikerne trekker særlig frem at hovedvekten av norske virksomheter er innenfor SMB-segmentet, og at det for slike næringsdrivende i praksis vil være en svært høy terskel for å prøve saker for domstolene innenfor områder som for eksempel geoblokkeringsforskriften.
Forbrukertilsynet støtter forslaget om at det utpekes som tilsynsorgan i saker der forbrukerhensyn gjør seg gjeldende. Tilsynet uttaler videre at man ved å velge én håndhevningsmyndighet til å føre tilsyn med regelverket, vil unngå to parallelle prosesser i ulike myndigheter. Dette vil igjen sikre likebehandling og hindre at man håndhever forordningen forskjellig. Forbrukertilsynet understreker at det selv velger hvilke saker som prioriteres og hva slags inngrep som eventuelt er riktig i den enkelte sak. Forbrukertilsynet stiller seg kritisk til en eventuell endring av formålsparagrafen i markedsføringsloven, og mener det ikke er en naturlig oppgave for Forbrukertilsynet å behandle saker som kun gjelder næringsdrivende i mellom. Forbrukertilsynet støtter forslaget om at saker som mellom næringsdrivende behandles av domstolene, slik det er gjort i de øvrige nordiske landene. Forbrukertilsynet mener det bør presiseres i forskriften § 2 at Forbrukertilsynet fører kontroll med at bestemmelser overholdes i tilfeller der forbrukerhensyn gjør seg gjeldende, og viser i den sammenheng til hvordan dette er gjort i Sverige.
3.2.3 Departementets vurdering
Etter departementets syn bør håndhevingskompetansen legges til Forbrukertilsynet. Høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet er enig i dette. Dette gjelder i saker som gjelder rene forbrukerforhold, samt saker mellom næringsdrivende der forbrukerhensyn gjør seg gjeldende. At Forbrukertilsynet fører tilsyn ut fra hensynet til forbrukerne fremgår av markedsføringsloven § 35. Det henvises til markedsføringslovens bestemmelser om håndheving i tjenesteloven § 19.
I saker mellom næringsdrivende som ikke berører forbrukerhensyn vil den næringsdrivende måtte reise sak for domstolene i tilfelle tvist knyttet til reglene i forordningen. Departementet anslår at slike saker vil være svært begrenset i antall. Departementet vurderer dermed at geoblokkeringsforordningens bestemmelser vil bli tilstrekkelig håndhevet med denne løsningen. Hensynet til det å ha likeartede løsninger i de nordiske landene taler også for en slik løsning. Departementet vurderer at kravene som stilles til effektiv håndheving av forordningen blir ivaretatt ved at denne løsningen velges. Det vises i denne sammenheng til at domstolene uttrykkelig foreslås som mulig håndhevingsorgan i forordningens fortalepunkt 32.
3.3 Adgang til å sanksjonere brudd på forordningen
3.3.1 Høringsnotatet
Av høringsnotatet fremgår det at departementet foreslår en bestemmelse som sikrer at håndhevingsmyndigheten får myndighet til å føre kontroll med etterlevelsen av forordningen i tråd med markedsføringsloven §§ 32 til 43. Dette omfatter kompetanse til å fatte påbud- og forbudsvedtak, vedtak om tvangsmulkt og vedtak om overtredelsesgebyr.
Tvangsmulkt er ment å hindre fremtidig brudd og kan fastsettes enten løpende eller som en engangsmulkt. Overtredelsesgebyr er en sanksjon for brudd på en pliktbestemmelse i lov, forskrift eller enkeltvedtak. Gebyret har et straffeformål, men det regnes ikke som straff i formell forstand. Overtredelsesgebyr ilegges ved forsettlige eller uaktsomme overtredelser av lovens regler, og der overtredelsen anses som vesentlig eller overtredelsen har skjedd gjentatte ganger. Håndhevingskompetansen foreslås regulert i forskriften.
3.3.2 Høringsinstansenes syn
Forbrukerrådet og Forbrukertilsynet har uttalt seg om dette spørsmålet i sine respektive høringssvar. Forbrukerrådet viser i sitt høringssvar til at det er helt nødvendig at det følger sanksjonsmyndighet med håndhevingen, og at det kan ilegges gebyrer, forbudsvedtak og tvangsmulkt.
Forbrukertilsynet gir i sitt høringssvar uttrykk for at det i tillegg til overtredelsesgebyr bør kunne fattes vedtak om påbud eller forbud med en tilknyttet tvangsmulkt. Forbrukertilsynet anser tvangsmulkt som mer hensiktsmessig i enkelte tilfeller, og at det er egnet til å legge et effektivt oppfyllelsespress på den næringsdrivende. Det vises i den sammenheng til at Forbrukertilsynet har fattet vedtak om løpende tvangsmulkt hvor næringsdrivende ikke har villet endre nettsider som er i strid med lovverket. Forbrukertilsynet uttaler videre at tvangsmulkt kan anvendes som reaksjon i saker der bruddet ikke er å anse som vesentlig, eller det har skjedd gjentatte ganger.
Forbrukertilsynet fremhever i sitt høringssvar at hjemmel til å anvende administrative sanksjoner skal være fastsatt i lov, jf. forvaltningsloven § 44. Det bes om at Forbrukertilsynets myndighet til å fatte vedtak om overtredelsesgebyr og tvangsmulkt fremgår av lov og ikke av forskrift. Det vises i den sammenheng til pakkereiseloven §§ 51 og 52 som eksempel på hvordan dette kan gjøres.
3.3.3 Departementets vurdering
Departementet vurderer at håndhevingsmyndigheten skal ha kompetanse til å fatte påbud- og forbudsvedtak, vedtak om tvangsmulkt og vedtak om overtredelsesgebyr. Dette vurderes som nødvendig for å sikre etterlevelse av geoblokkeringsforordningen. Høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet er enig i at disse sanksjonene er hensiktsmessige og nødvendige.
I forbindelse med gjennomføring av CPC-forordningen er det i Prop. 8 LS (2019–2020) foreslått et nytt tredje ledd i tjenesteloven § 19. Dette leddet omhandler håndheving av tjenesteloven § 19. Etter vedtakelse av foreliggende proposisjon blir forannevnte tredje ledd et nytt fjerde ledd, forutsatt at Prop. 8 LS (2019–2020) allerede er vedtatt. Forskriftshjemmelen til geoblokkeringsforordningen blir nytt tredje ledd i tjenesteloven § 19. Kompetanse til å håndheve geoblokkeringsforordningen vil dermed fremgå av tjenesteloven § 19 fjerde ledd, ved henvisning til markedsføringslovens bestemmelser om håndheving. Kompetansen til å ilegge overtredelsesgebyr fremgår direkte av tjenesteloven § 19 fjerde ledd.
3.4 Valg av bistandsorgan
3.4.1 Høringsnotatet
Det ble i høringsnotatet foreslått at Forbruker Europa utpekes som ansvarlig organ for å gi praktisk bistand til forbrukere for det tilfellet at det oppstår en tvist mellom en forbruker og en næringsdrivende som springer ut av geoblokkeringsforordningen.
Forbruker Europa ble opprettet i 2006 som Forbrukerrådets kontor for handel på tvers av landegrensene i EØS. Det er en forutsetning for at Forbruker Europa skal kunne behandle en sak at den gjelder en forbruker i en EØS-stat og en næringsdrivende i en annen EØS-stat. Forbruker Europa gir råd og veiledning til norske forbrukere om deres rettigheter i EØS. De mekler mellom forbrukere og næringsdrivende i situasjoner hvor det oppstår konflikt etter grensekryssende handel.
I Norge er det Forbruker Europa som yter bistand i henhold til tjenestedirektivet artikkel 21. Den erfaringen Forbruker Europa har opparbeidet med å yte bistand til forbrukere knyttet til grenseoverskridende handel, gir et godt utgangspunkt for å fylle rollen som bistandsorgan etter geoblokkeringsforordningen artikkel 8. De funksjonene det fyller som bistandsorgan, inkludert som kontaktpunkt etter tjenestedirektivet artikkel 21 og for nettbasert tvisteløsning, tilsvarer langt på vei de oppgaver som skal ivaretas etter geoblokkeringsforordningen. Det er også sammenheng mellom den type problemstillinger forbrukere vil kunne ha behov for bistand til etter geoblokkeringsforordningen og øvrig bistand Forbruker Europa yter. Ressurshensyn tilsier at Forbruker Europas virksomhet utvides til å omfatte geoblokkeringsforordningen heller enn at andre forbrukervernorganer må utvikle parallell kompetanse og virksomhet. Det har også betydning at Forbruker Europa deltar i relevante europeiske samarbeid.
3.4.2 Høringsinstansenes syn
Departementet har mottatt høringssvar fra Forbruker Europa og Forbrukerrådet vedrørende valg av organ som skal yte bistand til forbrukere i tilfelle tvist med en næringsdrivende. Begge støtter departementets forslag om å legge bistandsfunksjonen til Forbruker Europa.
Forbruker Europa uttaler at det har erfaring som kontaktpunkt for ODR plattformen – klageportalen og som informasjonspunkt etter tjenestedirektivets artikkel 21. Det er derfor naturlig at Forbruker Europa utpekes som ansvarlig for bistandsfunksjonen etter forordningen
Forbrukerrådet og Forbruker Europa gjør i sine høringssvar oppmerksom på at omstillinger i forbrukerapparatet medfører at Forbruker Europa innlemmes i Forbrukertilsynet fra 1. januar 2021.
3.4.3 Departementets vurdering
Departementet vurderer at det er mest hensiktsmessig å legge bistandsfunksjonen etter geoblokkeringsforordningen til Forbruker Europa. Dette støttes av høringsinstansene som har inngitt høringssvar. Formelt vil bistandsfunksjonen ligge hos Forbrukerrådet ettersom Forbruker Europa er en del av Forbrukerrådet. Forbruker Europa skal innlemmes i Forbrukertilsynet fra 1. januar 2021, dermed vil bistandsfunksjonen formelt ligge hos Forbrukertilsynet fra dette tidspunktet.
3.5 Unntak for bestemte næringsdrivende med begrenset omsetning
3.5.1 Høringsnotatet
I høringsnotatet ble det redegjort for geoblokkeringsforordningen artikkel 4 (4) som gir unntak for små virksomheter fra diskrimineringsforbudene i artikkel 4 (1). Dette medfører at det ikke stilles krav til at virksomheter som er unntatt fra merverdiavgift etter merverdiavgiftsdirektivet kapittel 1 under overskrift XII, overholder geoblokkeringsforordningen artikkel 4 (1) bokstav b. Bestemmelsen det vises til i merverdiavgiftsdirektivet gir EU-landene anledning til å unnta små bedrifter fra merverdiavgift.
Merverdiavgiftsdirektivet er ikke tatt inn i EØS-avtalen ettersom EØS-avtalen ikke omfatter regler merverdiavgift. For at små bedrifter i EØS-EFTA-statene skal kunne unntas fra diskrimineringsforbudene i artikkel 4 (1) bokstav b på lik linje med små bedrifter i EU, er det nødvendig med tilpasninger i forbindelse med forordningens innlemmelse i EØS-avtalen. Av høringsnotatet fremgår det at hvordan dette skal løses vurderes nærmere i samråd med de to andre EØS-EFTA-statene.
3.5.2 Høringsinstansenes syn
Akademikerne har uttalt seg om dette punktet i sitt høringssvar. Akademikerne mener det er viktig at norske små virksomheter på dette området behandles på linje med tilsvarende virksomheter i EU-stater, og mener at det her må foretas nødvendige tilpasninger i forbindelse med forordningens innlemmelse i EØS-avtalen.
3.5.3 Departementets vurdering
I EØS-komiteens beslutning artikkel 1 bokstav d slås det fast at i forordningen artikkel 4 (4), med hensyn til EFTA-statene, skal ordene «bestemmelsene i avdeling XII kapittel 1 i direktiv 2006/112/EF» forstås som «særlige nasjonale regler for små bedrifter». Det vil derfor være opp til den enkelte EØS-EFTA-stat å regulere hvilke type virksomheter som eventuelt skal være unntatt etter denne bestemmelsen.
Bakgrunnen for unntaket i artikkel 4 (4) er omtalt i forordningens fortalepunkt 30:
«Næringsdrivende som hører inn under særordningen fastsatt i avdeling XII kapittel 1 i direktiv 2006/112/EF, trenger ikke å betale mva. i den medlemsstaten der de er etablert. Når disse næringsdrivende leverer elektronisk leverte tjenester, vil forbudet mot å anvende forskjellige alminnelige vilkår for tilgang av årsaker knyttet til kundenes nasjonalitet, bosted eller etableringssted, innebære et krav om registrering med hensyn til mva-regnskap i andre medlemsstater og kan medføre tilleggskostnader, som vil være en uforholdsmessig stor byrde tatt i betraktning størrelsen og særtrekkene ved de berørte næringsdrivende. Disse næringsdrivende bør derfor unntas fra dette forbudet så lenge en slik ordning gjelder».
Unntaket skal hindre at næringsdrivende som ikke har plikt til å betale merverdiavgift i etableringsstaten, må betale merverdiavgift i staten hvor kunden holder til. Lovgiver i EU har dermed vurdert at disse næringsdrivende bør unntas fra diskrimineringsforbudet i geoblokkeringsforordningen artikkel 4 (1) fordi etterlevelse av denne bestemmelsen kunne gi dem plikt til å betale merverdiavgift i andre stater enn staten de er etablert i. Det vil være i strid med formålet med unntakene i avdeling XII i kapittel 1 i merverdiavgiftsdirektivet.
Norge har ikke gjennomført merverdiavgiftsdirektivet, og spørsmålet er om det er regler i norsk rett som tilsier at de samme hensynene gjør seg gjeldende her. Departementet vil vurdere hvorvidt det skal gjøres unntak fra forordningen artikkel 4 (1) bokstav b i forskriften, og i hvilken form dette eventuelt gjøres.