4 Om den nordiske avtalen om samarbeid i konkurransesaker

Avtalen av 2001

Den nordiske avtalen om samarbeid i konkurransesaker av 2001 gir partene adgang til å samarbeide i saker om etterforskning av overtredelser av atferdsreglene og i saker om kontroll med foretakssammenslutninger. Atferdsreglene i konkurranseloven er forbudene mot konkurransebegrensende samarbeid og misbruk av dominerende stilling. Reglene er harmonisert med EU/EØS-regelverket, og det er tilsvarende forbud i de nordiske landenes konkurranselovgivning.

Avtalen omfatter i hovedsak to typer samarbeid. For det første gjelder den varsling av håndhevingstiltak og foretakssammenslutninger som kan få betydning for vesentlige konkurranserettslige interesser som hører under en annen konkurransemyndighets jurisdiksjon. For det andre hjemler den utveksling av informasjon, herunder taushetsbelagt informasjon. Avtalen gir imidlertid ikke de nordiske landene hjemmel til å innhente informasjon eller foreta bevissikring på vegne av hverandre.

Avtalen av 2017

Det finnes flere eksempler på saker hvor det hadde vært ønskelig med et mer omfattende samarbeid på tvers av landegrensene, og formålet med avtalen av 2017 er derfor å sikre mer effektiv håndheving av konkurransereglene i Norden. Adgang til utvidet samarbeid vil f.eks. kunne være praktisk viktig hvor involverte foretak opererer i flere nordiske land, eller hvor to eller flere lands konkurransemyndigheter forfølger samme eller lignede konkurransebegrensende atferd.

Avtalen av 2017 viderefører i hovedtrekk samarbeidet fra den tidligere avtalen, men med enkelte endringer. Det geografiske virkeområdet for samarbeidet utvides ved at Grønland, Færøyene og Finland slutter seg til avtalen.

Fortalen viser bl.a. til hensikten om å styrke og formalisere samarbeidet mellom de nasjonale konkurransemyndighetene og sikre en effektiv gjennomføring av den nasjonale konkurranselovgivningen.

Artikkel 1 inneholder definisjoner av konkurransemyndighet, konkurranseregler, fortrolige opplysninger og fusjonsregler.

Artikkel 2 slår fast at partene skal kunne underrette hverandre når deres etterforskning eller håndhevingstiltak får betydning for den annen parts viktige interesser. Det gis en ikke uttømmende opplisting av omstendigheter som kan begrunne slik underretning. Den konkurransemyndigheten som underretter beholder fortsatt full råderett over den endelige avgjørelsen, men bør ta hensyn til synspunktene som den andre konkurransemyndigheten ønsker å gi uttrykk for.

Artikkel 3 fastslår at partene skal kunne utveksle alle faktiske og juridiske opplysninger, herunder fortrolige opplysninger, med hverandre og anvende dem som bevismateriale i forbindelse med håndhevingen av konkurransereglene eller fusjonsreglene. De utvekslede opplysningene skal bare anvendes som bevis i den saken og til det formål som de ble innhentet for.

Artikkel 4 fastsetter at partene skal kunne innhente opplysninger på eget territorium på vegne av hverandre, som den anmodende konkurransemyndigheten trenger for å håndheve sine konkurranseregler eller fusjonsregler. Innhentingen av opplysningene skal skje i henhold til nasjonal lovgivning. All utveksling og anvendelse av opplysningene skal skje i samsvar med kravene i artikkel 3.

Artikkel 5 fastslår at partene skal kunne gjennomføre kontroller og annen bevissikring på vegne av en annen parts konkurransemyndighet, for å fastslå om det foreligger en overtredelse av konkurransereglene. Gjennomføringen av bevissikringen skal skje i henhold til nasjonal lovgivning. All utveksling og anvendelse av de innhentede opplysningene skal skje i samsvar med kravene i artikkel 3.

I følge artikkel 6 skal partene gi hverandre beskjed om endringer i konkurranselovgivning eller annen lovgivning som foretas etter inngåelsen av avtalen, dersom endringene kan få betydning for avtalen.

Artikkel 7 har regler om avtalens ikrafttredelse. Det fremgår av bestemmelsen at avtalen skal erstatte den nordiske avtalen om samarbeid i konkurransesaker av 16. mars 2001 og 9. april 2003.

Artikkel 8 har regler om revidering og oppsigelse av avtalen.

Artikkel 9 slår fast at Danmark er depositar for avtalen og skal oppbevare ratifikasjons-, godtagelses- og godkjenningsdokumentene.

Avtalen er utformet i samsvar med OECDs anbefaling av 16. september 2014 om konkurransesamarbeid medlemsstatene imellom1. I anbefalingens punkt II oppfordres det til å legge til rette for internasjonalt konkurransesamarbeid og ta nødvendige skritt for å eliminere direkte og indirekte rettslige skranker eller restriksjoner for effektivt håndhevingsamarbeid. Foreløpig har Norge ikke inngått noen tilsvarende avtaler om samarbeid i konkurransesaker utover det nordiske samarbeidet og EØS-avtalen, og det foreligger heller ingen planer om dette.

Avtalen av 2017 er endret i forhold til avtalen av 2001 ved at det ikke lenger er et vilkår at myndigheten som avgir taushetsbelagte opplysninger, må gi samtykke for at opplysningene skal kunne videreformidles fra den myndighet som fikk opplysningene.

Avtalen får også anvendelse på samarbeid i saker med samhandelspåvirkning. Dette er saker der Traktaten om den europeiske unions virkemåte eller EØS-avtalens konkurranseregler anvendes parallelt med nasjonale regler, fordi forholdet kan påvirke handelen mellom avtalepartene i EU eller EØS-avtalen. Endringen vil bidra til mer effektiv håndheving i saker hvor foretak som er under etterforskning for brudd på konkurransereglene opererer i flere av de nordiske landene. Det samme gjelder i saker om inngrep mot foretakssammenslutninger hvor konkurrenter, kunder eller leverandører av foretakene er hjemmehørende eller har virksomhet i de andre nordiske landene.

I likhet med avtalen av 2001, pålegger ikke avtalen av 2017 partene noen plikt til å bistå de andre partenes konkurransemyndigheter i den enkelte sak. Den konkurransemyndighet som mottar anmodning om bistand fra en annen parts konkurransemyndighet, er derfor ikke forpliktet til å imøtekomme anmodningen om å innhente og/eller oversende informasjon. Konkurransemyndigheten kan ta hensyn til tilgjengelige ressurser og prioriteringer for øvrig ved vurderingen av om slik bistand skal gis, og hvor omfattende den eventuelt skal være.

Når norske konkurransemyndigheter innhenter opplysninger eller foretar bevissikring som ledd i samarbeid med en konkurransemyndighet i et annet nordisk land, skal de prosessuelle reglene i norsk rett følges ved informasjonsinnhentingen. Dette innebærer at informasjon kan innhentes enten gjennom informasjonspålegg etter konkurranseloven § 24, eller bevissikring etter § 25.