9 Departementets vurdering

9.1 Innledning

Departementet foreslår å forlenge den maksimale perioden en utlending kan gis midlertidig kollektiv beskyttelse, fra tre til fem år, jf. utl. § 34 annet ledd tredje punktum. Departementet foreslår samtidig å endre hvor lenge en utlending må ha tillatelse som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse etter § 34 annet ledd femte punktum, før retten til permanent oppholdstillatelse inntrer, fra fem til tre år. Departementet foreslår også å forlenge adgangen i § 34 tredje ledd til å stille asylsøknader i bero, fra tre til fem år.

9.2 Behovet for å forlenge antall år det kan gis midlertidig kollektiv beskyttelse

Justis- og beredskapsdepartementet vedtok 16. februar 2024 at gitte tillatelser kan forlenges med et tredje år, og dermed vil det i mars 2025 finnes personer i Norge som har hatt midlertidig kollektiv beskyttelse i totalt tre år, dvs. lovens maksimum for hvor lenge en person kan inneha en slik tillatelse. Fra dette tidspunktet legger lovens system opp til en mer permanent løsning for videre opphold i Norge, eller – dersom selve ordningen avvikles – en overgang til individuelle beskyttelsesvurderinger som kan resultere i videre opphold på annet grunnlag eller avslag og plikt til å returnere.

Begge løsninger vil innebære store ressursmessige og praktiske utfordringer knyttet til saksbehandlingen, dersom utlendingsforvaltningen skal behandle et stort antall individuelle søknader om videre opphold etter at det har gått tre år. I tillegg viser situasjonen i Ukraina at tre år kan være noe knapp tid for å vurdere utviklingen i landet, og for å kunne ta valg mht. endelig løsning for å håndtere de store ankomstene. På denne bakgrunn mener departementet det er nødvendig å forlenge tidsrommet det kan gis midlertidig kollektiv beskyttelse. Det vil gi regjering og Storting lengre tid til å kunne vurdere handlingsalternativer for denne gruppen, samt forhindre at man havner i en situasjon der det tas forhastede beslutninger, som potensielt vil kunne få stor betydning for det norske samfunnet fremover. Når det har gått fem år, er det en mulighet for at situasjonen i Ukraina er mer avklart. De fleste høringsinstansene ser at dette er hensyn som gjør seg gjeldende i den massefluktsituasjonen Norge nå står overfor, og de anerkjenner dermed behovet for å utvide handlingsrommet.

I hovedsak er det den store tilstrømningen av ukrainere som nødvendiggjør forslaget, men de samme hensyn vil også gjøre seg gjeldende dersom ordningen med midlertidig kollektiv beskyttelse iverksettes for andre grupper i fremtiden. Det er altså ikke tale om en særordning for ukrainere; et utvidet rettslig handlingsrom vil kunne komme til nytte også ved håndteringen av ev. fremtidige situasjoner. Hvor lenge behovet for midlertidig kollektiv beskyttelse består og på hvilket tidspunkt det vil være mulig å returnere til opprinnelseslandet, vil ofte være uforutsigbart og variere fra situasjon til situasjon.

Departementet har også vurdert om det er tilstrekkelig at adgangen til å gi midlertidig kollektiv beskyttelse utvides til fire (og ikke fem) år. En utvidelse med kun ett år mer enn i dag kan imidlertid vise seg å bli for kort, slik at en ny lovendringsprosess må igangsettes om forholdsvis kort tid. Departementet foreslår derfor at adgangen utvides til fem år. Det gir større fleksibilitet og øker sannsynligheten for at det kan tas beslutninger i en mer forutsigbar situasjon.

Selv om forslaget åpner for å gi midlertidig kollektiv beskyttelse i inntil fem år, betyr ikke det at adgangen må benyttes.

9.3 Nærmere om økt midlertidighet

Førstegangs oppholdstillatelse gis som midlertidig tillatelse for alle utlendinger som kommer til Norge. Utgangspunktet er tre års opphold med midlertidig tillatelse, før utlendingen har rett til permanent oppholdstillatelse, jf. utl. § 62 første ledd. Bestemmelsen om midlertidig kollektiv beskyttelse ble først tatt inn i utlendingsloven av 1988 § 8 a i 1997. Tre år ble da valgt som grense for hvor lenge midlertidig kollektiv beskyttelse kunne gis, fordi det var i overenstemmelse med de tre årene det tok å opparbeide seg rett til permanent opphold (tidligere kalt bosettingstillatelse) for utlendinger som hadde fått beskyttelse på individuelt grunnlag, se St.meld. nr. 17 (1994–95) Om flyktningpolitikken pkt. 7.7.1.

I desember 2020 ble botidskravet for flyktninger og utlendinger med oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, samt deres familiemedlemmer, hevet fra tre til fem år, jf. utl. § 62 annet ledd. Graden av midlertidighet har dermed økt for disse gruppene. Dette kan ses i sammenheng med asylinstituttets midlertidige natur; dersom grunnlaget for beskyttelsesbehovet faller bort, er utgangspunktet at utlendingen skal returnere til opprinnelseslandet. Det vil ikke være uvanlig at et slikt midlertidig behov består i fem år.

Departementet mener at dette hensynet i enda større grad gjør seg gjeldende i situasjoner hvor det gis midlertidig kollektiv beskyttelse. Grensen for hvor lenge det kan gis midlertidig kollektiv beskyttelse bør imidlertid fortsatt følge botidskravet for permanent oppholdstillatelse for personer som har tillatelse etter utl. §§ 28 eller 38. Departementet ser at det er begrenset hvor lenge et beskyttelsesbehov kan vare, for at det fortsatt skal kunne sies å være av «midlertidig» karakter. Flere av høringsinstansene peker også på de negative konsekvensene økt midlertidighet kan medføre. Som departementet viste til i høringsnotatet, vil tilknytningen til riket som regel styrkes i takt med antall år utlendingen oppholder seg i riket – dette gjelder særlig for barn. Av hensyn til forutsigbarhet vil mange etter hvert ønske og ha behov for en permanent avklaring rundt videre oppholdsgrunnlag, noe en permanent oppholdstillatelse vil gi. Forutsigbarhet omkring oppholdet vil trolig også øke den enkeltes motivasjon for integrering i det norske samfunnet, mens midlertidighet kan føre til svakere integrering for grupper som likevel viser seg å bli her lenge. Som påpekt av noen av høringsinstansene kan usikkerhet rundt fremtidig oppholdsstatus dessuten gi negative helsemessige konsekvenser for den enkelte. En permanent oppholdstillatelse trenger heller ikke å fornyes, noe som ikke bare er positivt for utlendingen selv, men også ressursbesparende for utlendingsforvaltningen.

På den annen side er det en uttalt strategi fra regjeringen at fordrevne fra Ukraina som har fått kollektiv beskyttelse, er i Norge midlertidig. Det skal tilrettelegges for retur til Ukraina. Dette fremgår eksempelvis av Prop. 90 L (2022–2023) Endringer i lov om midlertidige endringer i lovverket som følge av ankomst av fordrevne fra Ukraina (videreføring mv.) pkt. 1. Selve ordningen med kollektiv beskyttelse er også ment å være midlertidig, noe som bl.a. illustreres gjennom at den når som helst kan bortfalle etter beslutning fra Kongen i statsråd, se utl. § 34 første ledd. En massefluktsituasjon innebærer ankomst av et høyt antall fordrevne innenfor et kort tidsrom. Dette øker utlendingsforvaltningens behov for en ressursbesparende og effektiv prosess, samtidig som de fordrevne har behov for rask og effektiv beskyttelse. Ordningen er ment å dekke disse behovene, så lenge behovene er der. Så snart de bortfaller, vil ordningen bli opphevet, og de ordinære bestemmelsene om asyl kommer igjen til anvendelse. Paragraf 34 utgjør således en beredskapsbestemmelse i utlendingslovgivningen; den kan tas i bruk når det ordinære regelverket ikke er tilstrekkelig til å håndtere en situasjon med masseankomster av asylsøkere. Uten en slik beredskapsbestemmelse ville mange ha risikert å stå i en enda mer uforutsigbar situasjon over tid; saksbehandlingstiden i ordinære asylsaker måtte da forventes å bli svært lang, med den usikkerhet det innebærer for den enkelte søker. Det samme vil kunne skje dersom det ikke åpnes for å gi midlertidig kollektiv beskyttelse utover tre år, og uten at man har hatt tilstrekkelig tid til å forberede overgangen til mer langsiktige løsninger, ev. retur til hjemlandet. Hensynet til effektivitet er et særlig tungtveiende argument i denne sammenheng, og det underbygger behovet for økt midlertidighet for denne gruppen asylsøkere. Departementet mener likevel det er rimelig at en utlending etter fem år med midlertidig kollektiv beskyttelse kan begynne å opparbeide seg botid med en tillatelse som danner grunnlag for permanent opphold.

Opparbeidelse av botid for permanent opphold

Ifølge forslaget som var på høring ville ikke utlendingen ha rett til permanent oppholdstillatelse før etter fem år med slik tillatelse, og han/hun måtte følgelig ha hatt midlertidige tillatelser i totalt ti år før denne retten hadde inntruffet, mot åtte år etter dagens lovbestemmelse. For at retten til permanent oppholdstillatelse skal inntre, er det imidlertid en forutsetning at ordningen med kollektiv beskyttelse ikke har bortfalt, jf. utlf. § 11-1 første ledd. Dette skiller seg fra utlendinger som har tillatelse etter utl. §§ 28 eller 38, der retten til permanent opphold inntrer etter fem år. I tillegg fornyes tillatelser etter § 28 med mindre det er grunnlag for tilbakekall eller opphør, jf. utl. § 61 annet ledd, og det foretas ikke en ny vurdering av beskyttelsesbehovet når vilkårene for permanent opphold vurderes, jf. § 62 første ledd bokstav b.

Flere av høringsinstansene har pekt på at ti år med midlertidige tillatelser før retten til permanent oppholdstillatelse inntrer, er svært lang tid. Departementet vil understreke at en forlengelse av antall år det kan gis kollektiv beskyttelse ikke utelukker at andre, mer permanente løsninger kan komme på plass før det har gått fem år, men dette forutsetter at ordningen som sådan opphører. Hovedformålet med lovforslaget er å skaffe et større handlingsrom for til slutt å kunne finne gode, langsiktige løsninger både for de fordrevne og for det norske samfunnet. Departementet ser imidlertid at ti år er lenge og foreslår derfor å endre botidskravet for permanent opphold for utlendinger som har fått tillatelse etter utl. § 34. Endringen innebærer at utlendingen kun må ha tre år med tillatelse som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse, mot dagens fem år, jf. utl. § 34 annet ledd femte punktum. De to ekstra årene med tillatelse som ikke danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse gir større handlingsrom, samtidig som den enkelte utlending ikke trenger å vente lengre enn i dag før retten til permanent oppholdstillatelse inntrer (dvs. åtte år).

Det følger av utl. § 34 at det ikke kan gis tillatelser som danner grunnlag for permanent opphold før adgangen til å gi tillatelser som ikke danner grunnlag for permanent opphold er uttømt, jf. ordet «Deretter» innledningsvis i bestemmelsens annet ledd fjerde punktum. Dersom forslaget gjennomføres, må det derfor gis fem år med midlertidig tillatelse før det kan gis en tillatelse som danner grunnlag for permanent opphold. Dersom ordningen som sådan oppheves, er man imidlertid ikke bundet av denne løsningen, og det er derfor ikke slik at adgangen til å gi midlertidig kollektiv beskyttelse i fem år må benyttes.

Et par høringsinstanser mener at lovforslaget utfordrer forholdet til Grunnloven § 97 og forbudet mot at lover gis tilbakevirkende kraft. Etter departementets vurdering er ikke lovforslaget i strid med tilbakevirkningsforbudet, og dette gjelder særlig etter at forslaget ble endret, slik at tidspunktet for når retten til permanent oppholdstillatelse inntrer forblir det samme som etter dagens regelverk.

Likebehandling

Enkelte høringsinstanser mener det utgjør forskjellsbehandling dersom retten til permanent opphold ikke inntrer før det har gått ti år, mot fem år for personer som får tillatelse etter utl. §§ 28 eller 38. Dersom botidskravet for permanent opphold endres til tre år, slik departementet nå foreslår, vil retten til permanent opphold inntre etter totalt åtte år. Et botidskrav på åtte år vil imidlertid også utgjøre en forskjell sammenholdt med botidskravet for personer som får tillatelse etter utl. §§ 28 eller 38. For at denne forskjellsbehandlingen ikke skal komme i strid med diskrimineringsvernet i Grunnloven § 98 eller øvrige internasjonale forpliktelser, må den være saklig og forholdsmessig.

Fordrevne som gis midlertidig kollektiv beskyttelse får ikke en individuell vurdering av beskyttelsesbehovet, og de får av denne grunn ikke flyktningstatus. Mange av dem som får midlertidig kollektiv beskyttelse vil likevel være flyktninger i flyktningkonvensjonens forstand og i utgangspunktet ha lik rett til internasjonal beskyttelse som anerkjente flyktninger. Forskjellen er at de ikke får den formelle anerkjennelsen som personer med tillatelse etter utl. § 28 får. En forskjellsbehandling basert på oppholdsgrunnlag av disse to sammenlignbare gruppene må derfor være saklig og forholdsmessig.

For at forskjellsbehandlingen skal være saklig må den ha et legitimt formål. For den enkelte kan det oppleves lenge å leve med en midlertidig tillatelse i åtte år. Hensynet til den enkelte må imidlertid veies mot myndighetenes behov for en kontrollert og regulert innvandring, samt behov for handlingsrom for å håndtere et stort antall fordrevne i en massefluktsituasjon. Som redegjort for ovenfor medfører en massefluktsituasjon praktiske og ressursmessige utfordringer som nødvendiggjør ekstraordinære, midlertidige tiltak, både av hensyn til samfunnet og til de fordrevne selv. Ett slik tiltak er forenklet saksbehandling og lavere kontrollnivå, jf. utl. § 34. Slike tiltak kan iverksettes under den forutsetning at de er ment å være midlertidige. De ovennevnte hensyn underbygger behovet for at personer med midlertidig kollektiv beskyttelse må oppholde seg her i en lengre periode med midlertidige tillatelser, sammenholdt med personer som får tillatelse etter de ordinære asylbestemmelsene.

Det må også vurderes om forskjellsbehandlingen er forholdsmessig, altså at den ikke rammer personer som får midlertidig kollektiv beskyttelse unødvendig hardt. Lovforslaget innebærer at personer med midlertidig kollektiv beskyttelse må oppholde seg i Norge med midlertidige tillatelser tre år lengre enn personer som får en tillatelse etter utl. §§ 28 eller 38, før retten til permanent oppholdstillatelse inntrer. Personer med midlertidige tillatelser i medhold av utl. § 34 vil imidlertid ha de samme sentrale rettighetene som personer med permanent oppholdstillatelse, som f.eks. retten til arbeid, familieinnvandring og helsehjelp. Personer med permanent oppholdstillatelse vil riktignok ha et noe sterkere vern mot utvisning, jf. utl. § 67 sml. § 68. Departementet mener likevel at økt midlertidighet for personer med midlertidig kollektiv beskyttelse ikke vil ramme unødvendig hardt, sett opp mot de hensyn som søkes ivaretatt.

9.4 Utviklingen i EU

EU aktiverte direktivet om midlertidig beskyttelse fra 2001 (2001/55/EF) ved rådsbeslutning 4. mars 2022, og i utgangspunktet opphører ordningen når den maksimale varigheten er nådd (tre år), eller når som helst ved ny beslutning fra Rådet. Ordningen som følger av direktivet tilsvarer langt på vei den norske (og danske) ordningen. EU og medlemslandene er nå i en sonderingsfase mht. fremtidige løsninger for fordrevne fra Ukraina, og flere løsninger vurderes. Det er bred enighet blant medlemslandene om at det er ønskelig med en felles løsning, bl.a. for å motvirke uønsket sekundærmigrasjon. Én mulighet som synes stadig mer aktuell er å forlenge midlertidig beskyttelse også utover mars 2025, ev. for en avgrenset personkrets. Andre alternativer, særlig etter en ev. forlengelse, kan være overgang til andre typer tillatelser, som arbeid eller studier. Samtidig synes returperspektivet å ha stor oppmerksomhet i EU.

Departementet følger utviklingen i EU tett. Det er ikke ønskelig at norsk regelverk skiller seg vesentlig fra hva som besluttes i EU når det gjelder en ev. forlengelse av direktivet om midlertidig beskyttelse. Det kan få store konsekvenser for asylankomstene til Norge dersom Norge går over til å gi tillatelser som danner grunnlag for permanent opphold etter tre år, mens EU og andre land i Europa fastholder prinsippet om midlertidighet overfor fordrevne fra Ukraina også utover tre år.

Enkelte høringsinstanser peker på viktigheten av at Norge følger EU, og at vi ikke bør legge oss på en strengere linje enn EU. Velger EU å gå over til mer permanente løsninger etter tre år, kan Norges ordning – gitt at forslaget her gjennomføres – fremstå som mer restriktiv enn andre lands ordninger. En utvidelse av adgangen til å gi midlertidig kollektiv beskyttelse i fem år betyr imidlertid ikke at denne adgangen må benyttes. En utvidelse gir flere handlingsalternativer og er ikke til hinder for at ordningen kan opphøre og at det kan komme på plass mer permanente løsninger før det har gått fem år, dersom dette anses å være hensiktsmessig. Lovforslaget her gir derfor større rom for å tilpasse norske løsninger til hva som besluttes i EU, enn om dagens maksimale grense på tre års varighet fastholdes.

9.5 Utvidelse av adgangen til å kreve berostilte asylsøknader behandlet

En søknad om beskyttelse etter utl. § 28 kan stilles i bero i inntil tre år fra det tidspunktet en utlending som omfattes av ordningen med kollektiv beskyttelse første gang fikk tillatelse, jf. utl. § 34 tredje ledd. Dette innebærer at utlendingen kan kreve sin asylsøknad individuelt behandlet etter tre år, dersom vedkommende uttrykkelig fremmer et ønske om det.

Adgangen til å stille asylsøknadene i bero må ses i nær sammenheng med en utvidelse av adgangen til å gi midlertidig kollektiv beskyttelse fra tre til fem år. Effektene av en slik utvidelse, som beskrevet ovenfor, vil ikke aktualisere seg dersom asylsøknadene likevel skal kunne kreves individuelt behandlet etter tre år.

En utvidelse av adgangen til berostillelse fra tre til fem år vil kunne bety at flere har returnert frivillig eller fått opphold på annet grunnlag ettersom tiden går, slik at færre har behov for å kreve asylsøknaden individuelt behandlet. Ettersom tiden går vil trolig også situasjonen i Ukraina bli mer avklart, noe som kan forenkle behandlingen av disse sakene.

9.6 Hensynet til barnets beste

Tilknytningen til riket styrkes som regel i takt med antall år utlendingen oppholder seg i her, og dette gjelder særlig for barn. En utvidelse av adgangen til å gi midlertidig kollektiv beskyttelse fra tre til fem år må derfor vurderes mot hensynet til barnets beste, som er nedfelt i Grunnloven § 104 og FNs barnekonvensjon artikkel 3 nr. 1. Lovforslaget må også ses opp mot barns rett til privatliv og familieliv, som fremgår av EMK artikkel 8.

Forslaget her innebærer at barn vil kunne oppholde seg lengre i Norge på en midlertidig tillatelse som er betinget av at ordningen med midlertidig kollektiv beskyttelse består.

Flere høringsinstanser mener at departementet ikke i tilstrekkelig grad har gjort en avveining av hensynet til barnets beste opp mot myndighetenes behov for en kontrollert og regulert innvandring, samt behovet for handlingsrom for å håndtere et stort antall fordrevne i en massefluktsituasjon. Departementet er enig i at denne avveiningen kan slå annerledes ut overfor barn enn for voksne. Barnets beste er et grunnleggende hensyn og skal tillegges særlig vekt.

Flere av høringsinstansene viser til at det er godt dokumentert at midlertidige eller begrensede tillatelser skaper en usikker situasjon som kan være skadelig for barn. Barn vil ofte ha større behov for stabilitet og forutsigbarhet enn voksne, og de negative konsekvensene av usikker oppholdsstatus kan derfor være større for barn.

Samtidig er ordningen med midlertidig kollektiv beskyttelse en særordning for en spesiell situasjon, som også barn omfattes av. Regjeringens strategi om at fordrevne fra Ukraina som får kollektiv beskyttelse er i Norge midlertidig, gjelder dermed også for barn. Hensynet bak ordningen er ikke kun myndighetenes behov for enkel og smidig saksbehandling uten unødig bruk av ressurser, men vel så viktig: Å sikre at de som har behov for det får rask og effektiv beskyttelse. I massefluktsituasjoner vil det være vanskelig å oppfylle sistnevnte hensyn uten iverksettelse av effektiviserende ordninger, slik som ordningen med midlertidig kollektiv beskyttelse er. Det er flere grunner til at slike ordninger bør være midlertidige, og departementet viser her til punkt 9.3. Uten ordningen med midlertidig kollektiv beskyttelse ville mange, også barn, ha risikert å stå i en enda mer uforutsigbar situasjon over tid; saksbehandlingstiden i ordinære asylsaker måtte da forventes å bli svært lang, med den usikkerhet en status som asylsøker innebærer. Det samme vil kunne skje dersom det ikke åpnes for å gi midlertidig kollektiv tillatelse utover tre år, og uten at man har hatt tilstrekkelig tid til å forberede overgangen til mer langsiktige løsninger, ev. retur til hjemlandet. Departementet viser også til Probas konklusjon i sluttrapporten «Følgeevaluering av midlertidige lovendringer som følge av høye ankomster av fordrevne fra Ukraina», om at Norge har lyktes godt med å få fordrevne barn fra Ukraina inn i skole og barnehage – til tross for at ordningen er midlertidig.

Dersom ordningen skulle bortfalle før barnet har rett til permanent oppholdstillatelse, vil barnets oppholdsgrunnlag også bortfalle. Barnet kan imidlertid i løpet av denne perioden ha opparbeidet seg en sterk tilknytning til riket. Dersom en individuell vurdering av asylsøknaden ikke resulterer i oppholdstillatelse etter utl. § 28, skal utlendingsmyndighetene av eget tiltak vurdere om barnet kan få oppholdstillatelse på humanitært grunnlag etter utl. § 38. I en slik vurdering skal barnets tilknytning tillegges særlig vekt, jf. utlf. § 8-5. Videre fremgår det av § 38 tredje ledd at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, og terskelen for å gi barn tillatelse etter bestemmelsens første ledd skal være lavere enn for voksne. Selv om barnets tilknytning avveies mot innvandringsregulerende hensyn, vil dette hensynet ha mindre å si jo sterkere tilknytningen til barnet anses å være. Etter Utlendingsnemndas (UNE) praksis vil barn med ett års skolegang og 4,5 års opphold anses å ha en tiknytning som i seg selv kan danne grunnlag for opphold, se praksisnotat 22. september 2009 «Betydningen av lang oppholdstid i Norge». Det er UDI og UNE som vurderer barnets beste i enkeltsaker, og det vil bero på en sammensatt og helhetlig vurdering hvorvidt tillatelse skal gis. Utfallet av slike vurderinger må gjøres i de konkrete sakene.

9.7 Forholdet til statsborgerlovgivningen

Det opprinnelige lovforslaget innebar at de som omfattes av ordningen ikke ville hatt rett til permanent oppholdstillatelse før etter til sammen ti år. Når departementet nå foreslår å endre botidskravet for permanent opphold i utl. § 34 annet ledd femte punktum, fra fem til tre år, vil ikke tidspunkt for når retten til permanent oppholdstillatelse inntrer forskyves; botidskravet vil fortsatt være åtte år som etter dagens regelverk. Etter statsborgerloven (sbl.) § 7 første ledd bokstav e stilles det krav om til sammen åtte års opphold i Norge i løpet av de siste 11 årene. Det er også et krav at søkere fyller vilkårene for permanent oppholdstillatelse i utl. § 62, jf. sbl. § 7 første ledd bokstav d. For enkelte grupper er det krav om kortere oppholdstid, jf. sbl. §§ 10–18, men for de fleste av disse gruppene gjelder også kravet om å fylle vilkårene for permanent oppholdstillatelse. Norge er tilsluttet Europarådskonvensjonen om statsborgerskap (1997), som begrenser hvilke vilkår som kan stilles for å ha rett til statsborgerskap. Statsborgerloven gjelder «med de begrensninger som følger av overenskomster med andre stater og folkeretten for øvrig», jf. sbl. § 3. Etter konvensjonens artikkel 6 nr. 3 skal det ikke kreves mer enn ti års botid før søknad om statsborgerskap fremmes.

For utlendinger som har hatt tillatelse etter utl. § 34 i fem år, og som må fylle vilkårene for permanent oppholdstillatelse for å ha krav på statsborgerskap, vil kravet om oppholdstid etter sbl. § 7 bli åtte år. Dette samsvarer med hovedregelen om oppholdstid etter sbl. § 7. Dette vil også bli det reelle kravet om oppholdstid for de gruppene som normalt omfattes av lempeligere krav om oppholdstid, men som også må fylle kravet om permanent oppholdstillatelse for å ha krav på statsborgerskap. For eksempel vil dette gjelde personer som ankom Norge før fylte 18 år, som normalt har krav om fem års oppholdstid, jf. sbl. § 11.

9.8 Forholdet til andre bestemmelser i utlendingsregelverket

UDI foreslår at det også vurderes å endre utl. § 62, slik at det reelle botidskravet for permanent opphold for personer med tillatelse etter utl. § 34 fremgår direkte av denne bestemmelsen. I dag fremgår botidskravet for permanent oppholdstillatelse for personer med midlertidig kollektiv beskyttelse kun av utl. § 34 annet ledd. Videre ber UDI om at det klargjøres hvorvidt personer som har hatt midlertidig kollektiv beskyttelse omfattes av unntaksadgangen i utlf. § 11-4 bokstav a, som åpner for å gi permanent oppholdstillatelse til personer med «langvarig opphold i riket med tillatelse», selv om denne tillatelsen ikke danner grunnlag for permanent opphold. Departementet ser at det kan være behov for å tydeliggjøre disse forholdene, om enn ikke i lovs form, og vil komme tilbake til hvordan dette best kan gjøres.