5 Forslag til endringer i våpenloven

5.1 Gjeldende rett

Det følger av våpenloven § 36 at politiet skal føre et sentralt våpenregister over skytevåpen, våpendeler og ammunisjon som er løyvepliktige etter våpenloven §§ 5, 6 eller 7, og over personer som har løyve eller godkjenninger etter loven. Etter våpenloven § 41 nr. 30 kan Kongen blant annet gi forskrift om gjennomføringen av § 36, herunder regler om hvilke opplysningskategorier som kan registreres og utlevering av opplysningene.

Ved kongelig resolusjon 11. desember 2020, ble kompetansen til å fastsette forskrift delegert til Justis- og beredskapsdepartementet som benyttet kompetansen til å fastsette våpenforskriften 7. mai 2021. Forskriften trådte i kraft sammen med loven 1. juni 2021.

Det følger av våpenforskriften § 13-2 at det kan registreres opplysninger som er nødvendige for å føre kontroll med at reglene i våpenloven og forskriften blir fulgt, samt å sikre en forsvarlig våpenforvaltning, medregnet opplysningskategoriene som er listet opp i nr. 1 til 8. Opplysninger om nektelse av våpenløyve, som avslag på søknad og tilbakekall av løyve, er ikke nevnt i § 13-2. Selv om opplistingen ikke er uttømmende, jf. ordlyden «medrekna», blir slike opplysninger vanligvis ikke ført i våpenregisteret.

Politiets beslutning om avslag på våpensøknad eller tilbakekall av løyve treffes i form av et enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 2 bokstav b. Forvaltningsloven gjelder for saker etter våpenloven, jf. våpenloven § 38. Det betyr at selv om avslaget ikke er registrert i våpenregisteret, vil det fremgå av det enkelte vedtaket.

Etter våpenforskriften § 13-4 kan opplysninger fra våpenregisteret utleveres om det er anledning til dette etter reglene om taushetsplikt i politiloven § 24, jf. forvaltningsloven §§ 13 til 13 f. Siden opplysninger om avslag på søknad om våpenløyve eller tilbakekall ikke er registrert i våpenregisteret, gjelder ikke § 13-4 for disse opplysningene. Forvaltningslovens taushetsregler i §§ 13 flg. gjelder imidlertid. Personopplysningsloven gjelder for behandlingen av opplysningene, jf. personopplysningsloven § 2.

Opplysninger om avslag på søknad om våpenløyve eller tilbakekall vil på grunn av kravene til vandel og personlige egenskaper hos den som vil erverve skytevåpen mv., som regel regnes som opplysninger om «noens personlige forhold» som er underlagt taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. Da ingen av unntakene fra taushetsplikten etter § 13 bokstav a eller b gjelder for opplysninger om avslag på søknad om eller tilbakekall av våpenløyve, er utgangspunktet at disse opplysningene ikke kan utleveres etter gjeldende rett.

5.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo Justis- og beredskapsdepartementet å endre våpenloven §§ 38 og 41 for å hjemle fastsettelse av unntak fra taushetsplikten i våpenforskriften. Endringene ble ansett som nødvendig for å kunne gjøre unntak fra forvaltningslovens regler om taushetsplikt i forskrift. Departementet foreslo videre å inkorporere den delegerte kommisjonsforordningen i våpenforskriften § 11-14.

5.3 Høringsinstansenes syn

Politidirektoratet støtter departementets forslag til gjennomføring av den delegerte kommisjonsforordningen. Direktoratet har imidlertid enkelte innspill til den foreslåtte forskriftsreguleringen som ikke omtales nærmere her.

Datatilsynet påpeker at det nye systemet for utveksling av opplysninger etter våpendirektivet vil kreve retningslinjer fra Politidirektoratet, og at det må etableres rutiner for sletting i samsvar med fristene i den delegerte kommisjonsforordningen artikkel 5.

Norsk Våpeneierforbund støtter ikke forslaget. Forbundet mener det ikke foreligger tilstrekkelig tungtveiende grunner til å fravike dagens regler om taushetsplikt. Det hevdes å være vanskelig å se at det er behov for denne typen informasjonsutveksling medlemslandene imellom, så lenge opplysninger om avslag og tilbakekall ikke registreres i det norske våpenregisteret i dag. Forbundet påpeker også at det ikke er riktig at forordningen ikke får direkte følger for den enkelte løyvehaver, slik departementet har gitt uttrykk for i høringsnotatet punkt 4. Det anføres at departementets misforståelse av dette i seg selv er et tungtveiende argument mot å implementere forordningen. Videre fremheves at det ut fra personvernhensyn er svært betenkelig å skulle tillate slik informasjonsutveksling som den delegerte kommisjonsforordningen legger opp til, særlig fordi avslag på våpensøknader og tilbakekall kan skyldes «mindre og unnskyldelige forseelser», som for eksempel manglende betaling av medlemskontingent til skytterlag eller formalfeil i våpensøknaden. Forbundet anfører også at det er en svakhet ved forordningen at det ikke er inntatt en bestemmelse om plikt til å informere den registrerte om at det er inntatt opplysninger i IMI om vedkommende, og at en slik opplysningsplikt følger av artikkel 14 i personvernforordningen.

5.4 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet. Lovendringene er nødvendige for å gjennomføre delegert kommisjonsforordning (EU) 2021/1423, en forordning som er vedtatt med hjemmel i våpendirektivet (EU) 2021/555. Sistnevnte er allerede gjennomført i norsk rett, og Norge er bundet av direktivet. Gjennomføring av forordningen vil etter departementets vurdering dessuten styrke våpenforvaltningen både i Norge og andre Schengen-land.

Bakgrunnen for forslaget er som nevnt å legge til rette for gjennomføringen av delegert kommisjonsforordning (EU) 2021/1423. Den foreslåtte ordlyden åpner imidlertid også for andre unntak fra taushetsplikten der dette er nødvendig grunnet Norges folkerettslige forpliktelser. Dette vil for eksempel kunne bli aktuelt dersom Kommisjonen foretar endringer i (EU) 2021/1423, eller det vedtas nye tilsvarende rettsakter.

Som Norsk Våpeneierforbund påpeker, er det i høringsnotatet gitt uttrykk for at forordningen ikke får direkte følger for den enkelte løyvehaver. Det siktes her til at det er norske myndigheter som pålegges plikter etter kommisjonsforordningen, ikke løyvehaverne eller de som søker løyve. Dette ble vurdert som et argument for å velge inkorporasjon som implementeringsmåte. Forbundet har rett i at den delegerte kommisjonsforordningen vil få konsekvenser for enkeltpersoner i den forstand at personopplysninger vil bli registrert i IMI. Etter departementets syn er imidlertid ikke dette noe som tilsier at den delegerte kommisjonsforordningen som Norge er bundet av etter Schengen-avtalen, ikke bør implementeres.

Departementet viser for øvrig til at det bare skal registreres opplysninger om avslag og tilbakekall av våpensøknader av hensyn til sikkerheten eller den berørte personens pålitelighet, jf. forordningen artikkel 1. Avslag på eller tilbakekall av våpensøknad grunnet mindre forseelser vil ikke bli registrert i IMI.

Datatilsynet etterspør nærmere retningslinjer fra Politidirektoratet. Som det fremgår av høringsnotatet punkt 4 siste avsnitt ser også departementet behov for retningslinjer. Dette vil bli fulgt opp etter at lov- og forskriftsendringene er vedtatt.