3 Demografi og befolkningsutvikling

Endringer i folketall og variasjoner i befolkningssammensetning har betydning for tilgangen til arbeidskraft og bidrar til å forklare geografiske forskjeller i blant annet sysselsetting og utdanningsnivå. Befolkningsendring påvirker sysselsetting, skattegrunnlag og offentlige utgifter. For eksempel vil utgifter til helse- og omsorgstjenester øke med antallet eldre, mens utgifter til skole og barnehage øker med antall barn. I dette kapittelet ser vi nærmere på regionale forskjeller i utvikling i folketallet og i demografiske komponenter som innvandring, innenlands flytting, fødselsoverskudd og befolkningssammensetning.

• Det var høy vekst i folketallet i 2022, og dette skyldes i hovedsak krigen i Ukraina som medførte det høyeste antall innvandringer til Norge i løpet av et år noensinne. Folketallsveksten i de mindre sentrale kommunene var den høyeste registrert siden starten av tidsseriene i 1966.
• Det er fortsatt sterkest vekst i folketallet i sentrale deler av Norge. De fleste fylker har hatt vekst i den siste femårsperioden, og aller sterkest vekst har det vært i Akershus, etterfulgt av Oslo og Østfold. I Finnmark og Nordland er folketallet redusert. Det er fortsatt sterkest vekst i folketallet i sentrale deler av Norge. De fleste fylker har hatt vekst i den siste femårsperioden, og aller sterkest vekst har det vært i Akershus, etterfulgt av Oslo og Østfold. I Finnmark og Nordland er folketallet redusert.
• Innvandringen i 2022 var størst i de mindre sentrale kommunene, sett i forhold til folketallet. Alle kommuner ble anmodet om å bosette flyktninger i 2022.
• Det er fremdeles vedvarende flytting fra mindre sentrale til mer sentrale kommuner. Flyttetapet er imidlertid redusert i 2022, spesielt for de minst sentrale kommunene. Dette har sammenheng med bosettingen av flyktninger fra Ukraina.
• Bosetting av flyktninger fra Ukraina førte også til at kvinneunderskuddet i distriktene ble redusert i 2022.
• Innvandrerandelen er størst i sentrale kommuner, men enkelte distriktskommuner har passert Oslo. Personer med ukrainsk landbakgrunn er nå den tredje største innvandrergruppen i landet, og i de minst sentrale kommunene er det ved inngangen til 2023 nesten like mange ukrainere som polakker.
• Antallet fødsler falt i 2022, og antall dødsfall økte. Nedgangen i fødselsoverskudd gjelder for alle sentralitetsnivå.
• Andelen eldre er størst i distriktene, men det er ikke store forskjeller mellom sentralitetsnivåene i andelen barn i befolkningen.

3.1 Utvikling i folketallet

Innvandring har overtatt for fødsler som driver for den høye befolkningsveksten

Norges befolkning har økt med vel 3,2 millioner siden år 1900 og ved inngangen til 2023 var det nesten 5,5 millioner innbyggere i landet. De første årene etter andre verdenskrig ga høye fødselstall en årlig befolkningsvekst på om lag 1 prosent. Med lavere fødselstall fra midten av 1970-tallet gikk veksten ned og var flere år på 1980-tallet så lav som 0,3 prosent. En kraftig økning i arbeidsinnvandringen fra 2006 ga en tiårsperiode med historisk høy folketilvekst i landet, med vekst over 60 000 personer i flere år. Lavere nettoinnvandring bidro til en svakere befolkningsvekst fram til og med 2021.

I 2022 er veksten igjen historisk høy målt i antall personer. I 2022 vokste folketallet med 63 700 personer, det vil si 1,2 prosent. Dette er nærmest en doblet vekst sammenlignet med 2021 og den høyeste veksten siden 2012, noe som må sees i sammenheng med krigen i Ukraina, som førte til svært mange innvandringer til landet (SSB, 2023a).

Ukrainske flyktninger ga høy befolkningsvekst i EU i 2022

Det store antallet ukrainere som flyktet etter Russlands invasjon har også gitt en svært høy befolkningsvekst i EU. For EU under ett var befolkningsveksten på hele 2,8 prosent i 2022 (Eurostat, 2023a). Dette kommer etter at EU både i 2020 og 2021 i opplevde at økt dødelighet i forbindelse med koronapandemien ga nedgang i folketallet. Dette var første gang det ble registrert en nedgang i folketallet i EU siden starten av tidsseriene i 1960 (Eurostat, 2022). I femårsperioden fra 2017–2021 hadde EU-landene samlet sett en vekst på 0,3 prosent, mens tilsvarende tall for Norge var 3,2 prosent. Figur 3.2 viser at Malta, Luxemburg, Kypros og Irland hadde høyest vekst, mens en del land, særlig i Øst-Europa, hadde nedgang i folketallet. Størst var nedgangen i Kroatia, Latvia, Bulgaria, Romania, Hellas og Italia. Et flertall av landene i EU har noen landsdeler med folketallsnedgang, og i Romania, Bulgaria, Latvia og Kroatia har folketallet gått ned i alle landsdeler. I noen landsdeler i Hellas og Bulgaria har folketallet krympet med nesten 9 prosent i løpet av femårsperioden.

Forstørr bilde

Figur 3.1 Økning i folketall i Norge 1900–2022. Tall i antall personer og årlig vekst i prosent.

Kilde: SSB (tabell 05803). Beregninger: KDD.

Forstørr bilde

Figur 3.2 Endring i folketall i landsdeler i EU-land og Norge (1.1.2017–1.1.2022*). Prosent.

* For Kroatia brukes perioden 2015–2020. For landsdeler i Norge er tallene hentet fra SSB (tabell 07459).

Kilde: Eurostat Data Browser. Beregninger: KDD.

Forstørr bilde

Figur 3.3 Årlig befolkningsendring etter sentralitet 2000–2022. Prosent.

Kilde: SSB (tabell 07459). Beregninger: KDD.

Framover forventer Eurostat at folketallet i EU vil nå en topp på 453 millioner i 2026, før folketallet gradvis vil reduseres til om lag 448 millioner i år 2050 . To av tre EU-regioner2 forventes å ha færre innbyggere i 2050 enn de har i dag. Eurostats framskrivinger anslår at folketallet vil øke i tre av fem urbane regioner, og gå ned i fire av fem rurale regioner (Eurostat, 2023b).

Sterkest vekst i folketallet i sentrale deler av Norge

Det er en klar og vedvarende tendens til at de mest sentrale delene av landet har den høyeste befolkningsveksten, mens mindre sentrale kommuner i flere år har hatt nedgang i folketallet. I 2022 medvirket innvandring til folketallsvekst i alle sentralitetsnivåer. Folketallsveksten i de mindre sentrale kommunene på sentralitetsnivå 5 og 6 var den høyeste noen gang registrert siden 1966, da våre tidsserier starter.

Figur 3.4 viser befolkningsveksten etter sentralitet per år siden starten av 2000-tallet. Til tross for vekst i 2022, har de minst sentrale kommunene (sentralitet 6) mistet 11 prosent av innbyggerne siden år 2000. Alle andre sentralitetsnivåer har økt innbyggertallet, selv om veksten i de nest minst sentrale kommune har vært svak (0,1 prosent). Kommunene på sentralitet 4, 5 og 6 har samlet hatt vekst på 5,5 prosent. De mest sentrale kommunene har hatt en folketallsvekst på nesten 40 prosent siden starten av 2000-tallet.

Kartet i figur 3.4 viser at befolkningsveksten de siste fem årene stort sett er konsentrert i og rundt større og mellomstore byer. Om lag halvparten av kommunene i landet har hatt vekst, og de med aller sterkest vekst finner vi på Romerike i pendlingsavstand til Oslo. I Lørenskog, Nannestad og Ullensaker har folketallet økt med over 15 prosent de siste fem årene, og flere av de andre kommunene i dette området har også sterk vekst. Det er få kommuner i Nord-Norge som har hatt vekst, unntakene her er Tromsø, Bodø, Alta, Steigen, Harstad, Herøy, samt noen av kommunene i Lofoten. Mange av kommunene med sterkest nedgang i folketallet ligger i Nord-Norge.

Forstørr bilde

Figur 3.4 Befolkningsendring i kommuner (1.1.2018–1.1.2023). Prosent.

Kilde. SSB (tabell 07459). Beregninger: KDD.

Tabell 3.1 viser at det også innad i hvert fylke er de mest eller nest mest sentrale kommunene som har den sterkeste befolkningsveksten. Unntaket er Akershus hvor det er kommunene på sentralitet 3 som har sterkest vekst. De mindre sentrale kommunene (sentralitet 5 og 6) i hvert fylke har stort sett nedgang i folketallet de siste fem årene. Unntak her er Buskerud, hvor også kommuner på sentralitetsnivå 5 og 6 har vekst, og Trøndelag der de minst sentrale kommunene har økt innbyggertallet.

Tabell 3.1 Befolkningsendring etter fylke og sentralitet (1.1.2018–1.1.2023). Prosent.

Kilde: SSB (tabell 07459). Beregninger: KDD.

SSB framskriver lavere befolkningsvekst framover

SSB forventer at befolkningsveksten framover vil være klart lavere enn de siste 20 årene. Siden 2000 har folketallet i Norge økt med 22 prosent. Fram mot 2050 er den nasjonale veksten ventet å bli 10 prosent, og nær 60 prosent av kommunene er framskrevet med økning i folketallet i hovedalternativet. Kommunene der det er forventet nedgang i folketallet er i hovedsak distriktskommuner og mange av dem er i Innlandet, Trøndelag og Nord-Norge, og særlig i Nordland. SSB framskriver noe vekst i distriktskommunene på sentralitetsnivå 4, 5 og 6 samlet sett, både de neste fem årene, og fram mot 2050.

SSB framskriver også vekst i nesten alle fylker, både de neste fem årene og fram mot 2050. Unntaket er Nordland, som ifølge framskrivingene vil ha rundt 4 700 færre innbyggere i 2050, som tilsvarer 2 prosent nedgang. Nord-Norge samlet sett er forventet å få en liten økning i folketallet på 0,5 prosent. Akershus har størst framskrevet vekst til 2050, med 19 prosent, etterfulgt av Oslo og Østfold, begge med 14 prosent vekst.

Oslo er forventet å passere 800 000 innbyggere i 2045, og Bergen og Stavanger er forventet å nå henholdsvis 300 000 og 150 000 innbyggere rundt 2030 (SSB, 2022).

Forstørr bilde

Figur 3.5 Folketall etter sentralitet. Faktiske tall 2000 og 2023, framskrivinger 2050 (SSBs hovedalternativ MMMM). Antall personer.

Kilde: SSB (tabell 13600 og tabell 07459). Beregninger: KDD.

Innvandring har stor betydning for vekst i folketallet

Figur 3.6 viser at innvandring har hatt stor betydning for veksten i folketallet de siste fem årene (økt vekst på sentralitet 1, 2 og 3 og snudd nedgang til vekst i sentralitet 4), eller til å redusere nedgang i mindre sentrale kommuner (sentralitet 5 og 6). Vi ser også at nettoeffekten av innenlands tilflytting er relativt liten i de mest sentrale kommunene, men at netto utflytting av både innvandrere og øvrig befolkning har stor betydning for de mindre sentrale kommunene. I de mest sentrale kommunene er det fødselsoverskuddet som bidrar mest til veksten, mens kommuner på sentralitetsnivå 5 og 6 har fødselsunderskudd (flere døde enn fødte).

Det er noen typiske livsfasevalg som i sum gir dette geografiske mønsteret for befolkningsutvikling. For eksempel er det mange unge som flytter inn til sentrale steder på grunn av utdanning og arbeid. Dette gir mye utflytting fra mindre sentrale kommuner, samtidig som disse kommunene har relativt lave fødselstall. Byene har gjerne en stor overvekt av unge voksne. Mange av disse får gjerne barn i byen. Dette gir høye fødselstall i byene. Men mange barnefamilier flytter ut av byen før barn(a) når skolealder. Dette gir i sum en lav innenlands netto tilflytting til byene. Mange barnefamilier bosetter seg i byenes omland i kommuner på sentralitet 2 og 3, som dermed har høy netto innenlands tilflytting (se også kapittel 3.5 om befolkningssammensetning).

Ser vi på utviklingen siste år (figur 3.7), ser vi at innvandringen har hatt svært stor betydning for veksten dette året, og har snudd nedgang til vekst i de mindre sentrale kommunene (sentralitet 5 og 6). De minst sentrale kommunene har ikke netto innenlands utflytting av innvandrere dette året, men nettoeffekten av innenlands utflytting blant øvrige innbyggere er på samme nivå som tidligere (jf. 3.3 om flytting). Fødselsunderskuddet i kommuner på sentralitet 5 og 6 er økt sammenlignet med tidligere år.

Forstørr bilde

Figur 3.6 Befolkningsutvikling etter sentralitet og vekstkomponent (1.1.2018–1.1.2023). Tall årlig vekst per 100 middelfolkemengde.

For netto innenlands flytting skiller figuren mellom innenlands flytting blant innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, og netto innenlands flytting blant den øvrige befolkningen.

Kilde: SSB (tabell 01223 og tabell 07210). Beregninger: KDD.

Forstørr bilde

Figur 3.7 Befolkningsutvikling etter sentralitet og vekstkomponent (1.1.2022–1.1.2023). Tall per 100 middelfolkemengde.

For netto innenlands flytting skiller figuren mellom innenlands flytting blant innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, og netto innenlands flytting blant den øvrige befolkningen.

Kilde: SSB (tabell 01223 og tabell 07210). Beregninger: KDD.

Vekst i folketallet i de fleste fylker

Figur 6.4 viser befolkningsutviklingen i fylkene de siste fem årene. De fleste fylker har hatt vekst i folketallet i den siste femårsperioden, og aller sterkest vekst har det vært i Akershus, etterfulgt av Oslo og Østfold. I Finnmark og Nordland er folketallet redusert, og aller mest i Finnmark. Troms og Innlandet har en liten økning i femårsperioden. I 2022 var folketallsveksten høy i mange fylker, og i Akershus, Agder, Østfold, Telemark og Innlandet var veksten dette året den høyeste registrerte på hele 2000-tallet. I Finnmark gikk folketallet marginalt ned i 2022 (-0,02 prosent), mens innbyggertallet økte i alle andre fylker.

Figur 3.8 viser at innvandring har hatt stor betydning for befolkningsutviklingen i alle fylker i den siste femårsperioden. I Oslo betyr et stort fødselsoverskudd mer for folketallsveksten enn innvandring, men Oslo har netto innenlands utflytting. I Akershus, Østfold og Vestfold er det den innenlandske flyttingen som bidrar mest til befolkningsveksten, der de to førstnevnte har størst innflytting av innvandrere, mens det er innflytting av den øvrige befolkningen som bidrar mest i Vestfold. De tre nordligste fylkene har den største innenlandske utflyttingen, av både innvandrere og den øvrige befolkningen.

Forstørr bilde

Figur 3.8 Befolkningsutvikling etter fylke og vekstkomponent (1.1.2018–1.1.2023). Tall årlig vekst per 100 middelfolkemengde.

For netto innenlands flytting skiller figuren mellom innenlands flytting blant innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, og netto innenlands flytting blant den øvrige befolkningen.

Kilde: SSB (tabell 01223). Beregninger: KDD.

3.2 Innvandring

Svært høy innvandring i 2022 i både sentrale og mindre sentrale kommuner

I 2022 medførte flukt fra krigen i Ukraina det høyeste antall innvandringer til Norge i løpet av et år noensinne. Totalt innvandret over 90 000 personer, og om lag en tredjedel hadde ukrainsk statsborgerskap. Omtrent like mange var statsborgere fra et EU-land. Nettoinnvandringen (innvandring minus utvandring) var på i underkant av 60 000 personer og stod for over 90 prosent av folketilveksten i Norge i 2022.

Figur 3.9 viser at, som andel av folketallet, var nettoinnvandringen i 2022 størst i de mindre sentrale kommunene (sentralitet 5 og 6). Dette har sammenheng med at alle kommuner ble anmodet om å bosette flyktninger i 2022, noe som medførte at den geografiske fordelingen av flyktninger ble svært desentral (jf. boks 3.1). Før 2022 var trenden minkende nettoinnvandring i alle sentralitetsnivå. Årene 2011 og 2012 var toppårene i perioden med historisk høy arbeidsinnvandring etter EU-utvidelsene i 2004 og 2007. Innvandringen ble deretter gradvis redusert før flyktningstrømmen til Europa høsten 2015 brakte mange flyktninger fra Syria til Norge. Det førte til en kraftig midlertidig vekst i innvandringen, særlig til distriktskommuner på sentralitet 5 og 6. Det var også en midlertidig økning i arbeidsinnvandringen i 2019, spesielt i de mest sentrale kommunene, før tiltakene mot koronapandemien førte til svært få innvandringer i 2020.

Forstørr bilde

Figur 3.9 Nettoinnvandring etter sentralitet 2000–2022. Tall per 100 middelfolkemengde.

Kilde: SSB (tabell 05426). Beregninger: KDD.

Boks 3.1 Bosetting av flyktninger fra Ukraina

Krigen i Ukraina har ført til den største masseflukten i Europa siden andre verdenskrig. Kommuner i hele Norge har bosatt et høyt antall fordrevne fra Ukraina, og situasjonen rundt krigen er fremdeles uavklart og tallet på flyktninger som kommer kan øke ytterligere. I 2022 kom det nesten 41 000 asylsøkere til Norge, ifølge tall fra UDI. Mer enn 36 000 var ukrainske borgere. Kommunene bosatte tilsammen om lag 31 000 personer, og mer enn 26 000 er fra Ukraina. Dette er bosetningsrekord for norske kommuner. UDI regner med at det kan komme om lag 40 000 asylsøkere til Norge i 2023 (UDI, 2022). Kommunene har blitt bedt om å bosette til sammen 38 000 flyktninger i 2023. Dette kommer i tillegg til de som er bosatt i kommunene de siste årene. Per 28. august 2023 hadde kommunene bosatt 18 500 personer, der 16 000 var fra Ukraina.

Historisk har en større del av flyktningene blitt bosatt i distriktskommuner enn folketallet tilsier. I årene 2018–2021 ble bare 210 kommuner anmodet om å bosette flyktninger, men i 2022 og 2023 er alle kommunene anmodet om å bosette flyktninger. Når det er mange som kommer forsterkes mønsteret om at en større del av flyktningene blir bosatt i distriktskommuner enn det folketallet tilsier. Bosettingen av ytterligere 38 000 flyktninger i 2023 som IMDi har anmodet om vil i stor grad følge det same geografiske mønsteret med stor bosetting i distriktskommuner.

Forstørr bilde

Figur 3.10 Bosatte flyktninger etter sentralitet. Antall per 1000 innbyggere.

2012–2021: Årlig gjennomsnitt. Vedtak 2022: Vedtak om bosetting i kommunene 2022. Bosatte 2022: tall på bosatte i kommunene i 2022. Anmodning 2023: IMDis anmodning til kommunene om bosetting.

Kilde: IMDi. Beregninger: KDD.

Alle fylkene har økt nettoinnvandring i 2022 sammenlignet med årene før, og målt i forhold til folketall har Buskerud den høyeste nettoinnvandringen, etterfulgt av Nordland og Troms. Vestfold har lavest. Ser vi på nettoinnvandringen i den siste femårsperioden, er det Troms, Nordland og Oslo som har størst innvandringsoverskudd sett i forhold til folketallet. Det er ikke systematiske forskjeller etter sentralitet, og noen fylker har høy innvandring i sentrale kommuner, og noen i lite sentrale kommuner. Lokalisering av asylmottak kan ha en betydning her, for eksempel har Østfold høy nettoinnvandring i sentralitetsnivå 3 som bl.a. inkluderer Råde kommune hvor Nasjonalt ankomstsenter er lokalisert. I 2022 ble det registrert nær 2 000 innvandringer til Råde, mens tallet året før var 45.

3.3 Flytting

Det er fremdeles vedvarende flytting fra mindre sentrale til mer sentrale kommuner

Flyttinger mellom kommuner er i sum sentraliserende, der det er flere som flytter til enn fra sentrale kommuner, mens det er netto utflytting fra distriktene. Den innenlandske flyttingen får imidlertid stadig mindre betydning for sentraliseringen av befolkningen, jf. boks 3.3. Figur 3.11 viser utviklingen i netto innenlands flytting fordelt etter sentralitet siden starten av 2000-tallet. Kommunene på sentralitetsnivå 5 og 6 har samlet sett et betydelig innenlands flyttetap i hele perioden. Flyttetapet er imidlertid redusert i 2022, spesielt for de minst sentrale kommunene. Dette har sammenheng med bosettingen av flyktninger fra Ukraina, jf. figur 3.14. Vi ser at nettotilflyttingen til storbykommunene og det sentrale Østlandet (sentralitet 2) samt til mellomstore bykommuner (sentralitet 3) har holdt seg relativt stabil gjennom perioden, men med en liten nedgang i 2022. Flyttingen til og fra Oslo og nære omlandskommuner (sentralitet 1) har variert mer, med perioder med omtrent like mye innflytting som utflytting, og perioder med netto tilflytting. Under koronapandemien økte utflyttingen fra Oslo, se boks 3.2.

Forstørr bilde

Figur 3.11 Netto innenlands flytting etter sentralitet 2000–2022. Tall per 100 middelfolkemengde.

Kilde: SSB (tabell 05471). Beregninger: KDD.

Boks 3.2 Korona og utflytting fra Oslo

Koronapandemien påvirket arbeidsmarkedet over hele verden med midlertidig nedstengning av aktiviteter og virksomheter og sterk økning i bruk av fjernarbeid. Figur 3 viser at pandemien også påvirket det innenlandske flyttemønsteret med markant utflytting fra sentralitet 1. Spørsmål har blitt stilt om økt bruk av fjernarbeid vil føre til en mer permanent utflytting fra byer til fordel for mer rurale områder.

Studier fra OECD har vist at koronapandemien påvirker flyttingen og boligmarkedet i store byområder over 1,5 mill innbyggere (Ahrend med flere, 2022). Dette er også tilfellet i Norge, der det kun er i Oslo vi finner større endringer i flyttemønsteret under pandemien. En studie fra NIBR viser at en større del av de som flyttet fra Oslo i 2020 enn tidligere hadde mulighet for fjernarbeid (Tønnessen, 2021). Dette indikerer en sammenheng mellom økt bruk av fjernarbeid og utflytting fra Oslo.

Figur 3.12 viser inn- og utflytting til og fra Oslo hvert kvartal under og etter pandemien, sammenlignet med gjennomsnittet i samme kvartal i perioden 2015–2019. Den store utflyttingen fra Oslo skjedde særlig på høsten 2020 og vinteren 2021 med om lag 30 prosent høyere utflytting enn vanlig. Utflyttingen falt etter hvert, men har i alle kvartal ligget over nivået fra 2015–2019. Innflyttingen ble interessant nok ikke redusert under pandemien. Også denne har hovedsakelig ligget over normalen, men ikke i like stor grad som utflyttingen.

Dette har ført til at mens den innenlandske netto utflyttingen fra Oslo i årene 2015–2019 var på om lag 700 personer, var netto utflytting i 2020, 2021 og 2022 på hhv. 2 700, 6 500 og 3 300 personer.

Forstørr bilde

Figur 3.12 Innenlands inn- og utflytting til og fra Oslo per kvartal under og etter koronapandemien. Sammenlignet med gjennomsnittet av samme kvartal 2015–2019 =100.

Kilde: SSB (tabell 01222). Beregninger: KDD.

Boks 3.3 Innenlands flytting vil få stadig mindre betydning for sentralisering

Sentralisering av befolkningen kan beskrives som en langsom prosess der en stadig større andel av befolkningen bor i sentrale deler av landet. Denne sentraliseringen kan skje på flere måter. For det første ved at folk i større grad flytter fra distriktene til mer sentrale kommuner enn omvendt. For det andre ved at fødselsoverskuddet er større i sentrale kommuner enn i distriktene, noe som kan skyldes geografiske ulikheter i alderssammensetning, fruktbarhet og levealder. Eller for det tredje at nettoinnvandringen er større til sentrale deler av landet enn i distriktene.

Figur 3.13 viser forskjellen mellom sentrale kommuner (sentralitet 1, 2 og 3) og mindre sentrale kommuner (sentralitet 4, 5 og 6) når det gjelder effekten av innenlands flytting, fødselsoverskudd og nettoinnvandring på befolkningsutviklingen. Et tall over null innebærer en sentralisering, ved at folketallet vokser mer i sentrale kommuner enn i mindre sentrale kommuner. Tall under null betyr en desentralisering. For eksempel betyr nettoinnvandring på 0,2 at nettoinnvandringen er 0,2 prosentpoeng større i sentrale kommuner enn i mindre sentrale kommuner (relativt til folketallet). Nettoinnvandringen bidrar dermed til større folkevekst i sentrale kommuner enn i mindre sentrale, og dermed til sentralisering. Motsatt betyr en nettoinnvandring på -0,2 at nettoinnvandringen er 0,2 prosentpoeng mindre i sentrale kommuner enn i mindre sentrale. Nettoinnvandringen vil da bidra mindre til folkevekst i sentrale kommuner enn i mindre sentrale, og vil dermed motvirke sentralisering.

Forstørr bilde

Figur 3.13 Betydningen av de ulike demografiske komponentene for sentralisering av befolkningen. Faktiske tall 1980–2022. SSBs framskrivninger 2023–2050 (MMMM). Tall per 100 middelfolkemengde.

Differanse mellom sentrale kommuner (sentralitet 1, 2 og 3) og mindre sentrale kommuner (sentralitet 4, 5 og 6) når det gjelder effekten av innenlands flytting, fødselsoverskudd og nettoinnvandring på befolkningsutviklingen.

Vi ser at det er innenlands flytting som i størst grad har virket sentraliserende på bosettingsmønsteret siden 1980-tallet. Innenlands flytting gir sentralisering både gjennom lavere befolkningsvekst i mindre sentrale kommuner og høyere befolkningsvekst i sentrale kommuner. Det innenlandske flyttemønsteret har i hele etterkrigstiden virket sentraliserende. Flere har flyttet fra distriktene til byene enn omvendt (Sørlie, 2012). SSB framskriver lavere utflytting fra distriktskommuner over tid, mens innflyttingen derimot er beregnet å holde seg mer stabil. Dermed blir nettoutflyttingen stadig mindre framover. Grunnen til denne utviklingen er at antallet unge voksne er framskrevet å synke i distriktskommuner, men holde seg mer stabilt i mer sentrale kommuner. Det blir dermed færre unge som kan flytte fra distriktene (NOU 2020: 15).

Effekten av fødselsoverskudd på sentraliseringen har økt gradvis, og 2022 er det første året der fødselsoverskuddet har større betydning for sentraliseringen enn den innenlandske flyttingen. SSBs befolkningsframskrivinger for årene 2023–2050 tyder på at denne trenden forsterkes ytterligere framover. Ifølge framskrivingene vil det først og fremst være fødselsoverskuddet i sentrale kommuner og fødselsunderskudd i mindre sentrale kommuner som fører til sentralisering framover, og fødselsoverskuddet vil få betydelig større innvirkning på sentraliseringen enn den innenlandske flyttingen.

Nettoinnvandring har hatt mindre effekt på sentraliseringen, og motvirker sentralisering i enkelte år der distriktene har hatt større nettoinnvandring enn sentrale kommuner. Særlig gjelder dette i 2016 da den store flyktningestrømmen fra Syria førte til kraftig vekst i innvandring til distriktskommuner. Ifølge SSBs framskrivinger vil nettoinnvandringen til en viss grad motvirke sentraliseringen framover. Samtidig inkluderer også netto innenlands flytting innvandrere som flytter på seg, og innvandrerne har i sum flyttet innenlands i sentraliserende retning, og bidrar derigjennom til sentralisering.

De fleste fylker har et innenlands flyttetap

Det innenlandske flyttemønsteret har i hele etterkrigstiden virket sentraliserende. Flere har flyttet fra distriktene til byene enn omvendt. Dette gir seg også utslag i flyttingen mellom fylker. Tabell 3.2 viser at de fleste fylker har netto innenlands utflytting. De siste fem årene har Akershus, Østfold, Vestfold, Buskerud og Agder i sum hatt netto innenlands tilflytting. Av disse har Akershus den største tilflyttingen. For resten av fylkene er det flere personer som flytter ut enn inn om man bare ser på flyttebevegelsene innad i landet. Det største flyttetapet i forhold til folkemengden finner vi i Finnmark.

Distriktskommuner på sentralitet 4, 5 og 6 har samlet sett et innenlands flyttetap de siste fem årene. Det samlede flyttetapet har vært størst i de nest minst sentrale kommunene i Finnmark, og i de minst sentrale kommunene i Innlandet og Finnmark. Flyttetapet har også vært vesentlig i de mindre sentrale kommunene i Nordland og Troms.

Det er ellers verdt å merke seg at alle sentralitetsnivåer i Nord-Norge, Vestland og Oslo har et innenlands flyttetap de siste fem årene.

Tabell 3.2 Netto innenlands flytting (1.1.2018–1.1.2023). Tall per 100 middelfolkemengde.

Kilde: SSB (tabell 05471). Beregninger: KDD.

Innvandrere preger i økende grad den innenlandske flyttingen, og påvirker særlig flyttemønsteret i 2022

Den høye innvandringen de siste 15 årene har gjort at flyttinger blant innvandrere utgjør en stadig større andel av flyttetallene i Norge – fra under 10 prosent av flyttingene mellom kommuner i Norge i 2000 til drøyt 20 prosent i 2020 (Tønnesen, 2022). Figur 3.6 viser at innvandrerne (innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre) i perioden 2018–2023 i stor grad hadde det samme innenlandske flyttemønsteret som den øvrige befolkningen. Det vil si at innvandrerne bidrar til netto tilflytting i kommuner på sentralitet 1–3 og netto utflytting fra kommuner på sentralitet 4–6. Figur 3.8 viser at det er særlig fylkene Akershus og Østfold som de siste fem årene har hatt stor netto innenlands tilflytting av innvandrere, mens de tre nordligste fylkene har størst netto utflytting av innvandrere.

Når innvandrere flytter innenlands, flytter de mer sentraliserende enn befolkningen ellers, og den generelle flyttehyppigheten er også høyere for innvandrere enn for den øvrige befolkningen. Dette henger delvis sammen med at mange innvandrere er i aldersgrupper der det er vanlig å flytte, men aldersspesifikke flytterater viser at innvandrere som er barn og unge, eller over 30 år, flytter noe mer innenlands enn sine jevnaldrende som ikke er innvandrere. Blant personer i 20-årene flytter resten av befolkningen oftere enn innvandrerne (Tønnesen, 2022).

Innvandrerne er blitt mer bofaste enn i starten av hundreåret. Nye ankomstkohorter av innvandrere flytter ikke like hyppig fra sin første kommune, og fem år etter ankomst bor om lag halvparten av innvandrerne fortsatt i sin første kommune. Den økte bofastheten henger sammen med lavere utvandring blant nyere ankomstkohorter av innvandrere, og dette gjelder både for arbeidsinnvandrere, flyktninger og utdanningsinnvandrere. Innvandrere som begynte sin tid i Norge i de mest sentrale kommunene (sentralitet 1), har vært mer bofaste enn andre. Flyktninger flytter noe hyppigere innenlands sammenlignet med arbeidsinnvandrere (ibid.).

Det store antallet innvandringer til Norge i 2022 av flyktninger fra Ukraina påvirker det innenlandske flyttemønsteret. Ifølge SSB ble mange ukrainske flyktninger i 2022 registrert innvandret til asylmottakskommunen, og flyttingen fra asylmottakskommunen til en bosettingskommune blir dermed registrert som innenlands flytting. Flere av kommunene med flest innvandringer i 2022, hadde dermed også stor innenlands utflytting i 2022. I mange tilfeller er dette flyktninger som har flyttet ut av asylmottak (SSB, 2023b). At flyttinger fra eller mellom asylmottak påvirker det generelle flyttemønsteret er også observert tidligere, i år med mange nye flyktninger som har fått innvilget asyl (Tønnesen, 2022).

Figur 3.14 viser utviklingen i netto innenlands flytting blant innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre fordelt etter sentralitet siden 2010. Vi ser at 2022 skiller seg fra tidligere år ved det er netto tilflytting av innvandrere til de minst sentrale kommunene dette året, og netto utflytting er også noe redusert i kommuner på sentralitet 4 og 5. Kommuner på sentralitet 3, som tidligere har hatt relativt stabil netto innflytting, har netto utflytting av innvandrere i 2022. Vi finner ikke en tilsvarende endring i flyttetallene for den øvrige befolkningen, jf. figur 3.15. Her ser vi tvert imot at netto utflytting fra sentralitet 4–6 har økt i 2022 sammenlignet med året før.

I sum har det i perioden fra 2010 vært stor netto utflytting blant innvandrere fra kommuner på sentralitet 4–6, og fram til 2018 er utflyttingen aller størst blant innvandrere på sentralitet 5. Dette er i tråd med tidligere analyser som viser at innvandrere som kom til sentralitet 5 har vært minst bofaste (Tønnesen, 2022).

Forstørr bilde

Figur 3.14 Netto innenlands flytting blant innvandrere etter sentralitet 2010–2022. Tall per 100 middelfolkemengde.

Kilde: SSB (tabell 07210). Beregninger: KDD.

Unge mellom 20 og 30 år flytter mest, og søker inn til storbyene

Alder spiller en stor rolle for flyttetilbøyeligheten. Unge mellom 20 og 30 år er mest tilbøyelige til å flytte, og flyttetilbøyeligheten går gradvis ned med økende alder. Figur 3 viser at svært mye av den sentraliserende flyttingen skjer i 20-årene. Oslo med nære omlandskommuner får stor netto tilflytting av personer i 20-årene. Dette er unge som vil ta fatt på høyere utdanning eller er i starten av en yrkeskarriere. Etter endt utdanning og i løpet av etableringsfasen er det mange som flytter ut av disse mest sentrale kommunene. Dette er i stor grad boligrelatert flytting som også involverer mange barn fram til barneskolealder. Tilsvarende mønster finner vi også for andre storbykommuner på sentralitet 2. Det er kun de mellomstore bykommunene og byomland (sentralitet 3) som samlet har netto tilflytting i alle aldersgrupper. Distriktskommuner (sentralitet 4, 5 og 6) har stor netto utflytting av unge i 20-årene. For disse kommunene gir ikke familieetablering blant personer i slutten av 20-årene og 30-årene netto tilflytting.

Forstørr bilde

Figur 3.15 Netto innenlands flytting blant øvrig befolkning etter sentralitet 2010–2022. Tall per 100 middelfolkemengde.

Kilde: SSB (tabell 07210). Beregninger: KDD.

Forstørr bilde

Figur 3.16 Netto innenlands flytting etter sentralitet og alder (ettårsgrupper) (2018–2022). Tall per 100 middelfolkemengde.

Kilde: SSB/Panda. Beregninger: KDD.

3.4 Fødselsoverskudd

Store regionale forskjeller i fødselsoverskudd

I 2022 ble det født 51 500 barn i Norge. Det er 4 500 færre enn året før, og 1 500 færre enn i 2020. Fødselstallene økte i 2021, men dette har vist seg å være en enkelthendelse i det andre året av koronapandemien.

Samtidig som antallet fødsler har falt i 2022, har antallet dødsfall økt. Det døde over 45 500 personer i Norge i 2022, og det er mer enn 3 500 flere enn i 2021. Mye av økningen kan tilskrives koronarelaterte dødsfall (Folkehelseinstituttet, 2022). Det fødes likevel fremdeles flere enn det dør i Norge hvert år, og fødselsoverskuddet (antall fødte minus antall døde) var i 2022 på rundt 5 700 personer. Nedgangen i fødselsoverskudd er ikke et særnorsk fenomen, og EU-landene har samlet sett registrert fødselsunderskudd siden 2012. SSB forventer at det i Norge vil fødes flere enn det dør helt til rundt år 2050 før det snur – og deretter vil det dø flere enn det fødes (Tømmerås og Thomas, 2022). Et fødselsunderskudd innebærer at Norge er avhengig av innvandring for å opprettholde eller øke folketallet.

Figur 3.17 viser utviklingen i fødselsoverskudd for hele landet og ulike sentralitetsnivåer siden starten av 2000-tallet. Vi ser at nedgangen i fødselsoverskudd i 2022 gjelder for alle sentralitetsnivåer. De minst sentrale kommunene har hatt et fødselsunderskudd helt siden midten av 1980-tallet, og det samme gjelder de nest minst sentrale kommunene (sentralitet 5) fra og med 2012. Disse kommunene er dermed avhengig av tilflytting for å opprettholde eller øke folketallet.

Oslo og nære omlandskommuner (sentralitet 1) har det høyeste fødselsoverskuddet av alle sentralitetsnivåer. På tross av en nedgang i 2022, er fødselsoverskuddet her omtrent på samme nivå som det var i starten av 2000-tallet. Sentralitet 1 har utviklet seg fra å ha det laveste fødselsoverskuddet av alle sentralitetsnivå i starten av 1980-tallet til å ha klart høyest fødselsoverskudd i forhold til folketallet siden slutten av 1990-tallet. Denne utviklingen har sammenheng med nettotilflytting av unge voksne til storbyene, slik at en stadig større andel av barna fødes i disse områdene. Mange familier med små barn flytter etter hvert ut fra kommuner på sentralitet 1, og dette gjør at andelen barn i befolkningen likevel er relativt lik mellom sentralitetsnivåene, jf. figur 3.18.

Forstørr bilde

Figur 3.17 Fødselsoverskudd etter sentralitet 2000–2022. Tall per 100 middelfolkemengde.

Kilde: SSB (tabell 06913). Beregninger: KDD.

Tabell 3.3 Fødselsoverskudd etter fylke og sentralitet (1.1.2018–1.1.2023). Tall per 100 middelfolkemengde.

Kilde: SSB (tabell 01223). Beregninger: KDD.

Ut fra det totale antallet fødsler regner SSB ut samlet fruktbarhetstall.3 Siden 2009 har fruktbarheten i Norge falt hvert år utenom 2021. Da økte det til 1,55 barn per kvinne, fra 1,48 i 2020. I 2022 falt tallet igjen til det laveste som noen gang er målt i Norge, til 1,41 barn per kvinne. Fallet i fruktbarhet de siste årene skyldes i hovedsak to forhold: At kvinner får barn senere i livet og at de i stadig mindre grad velger å få tre eller flere barn (Gleditsch med flere, 2020). Tidligere var det store regionale forskjeller i fruktbarhet i Norge. Over tid har imidlertid de regionale forskjellene blitt mindre, men fruktbarheten er fremdeles høyest i distriktene og lavest i Oslo med nære omlandskommuner (NOU 2020: 15).

Nesten alle nordiske land har opplevd fall i fruktbarheten de siste tiårene, og Finland og Norge har nå lavest fruktbarhet i Norden. Alle de nordiske landene hadde også et fall i fruktbarheten fra 2021 til 2022, og nedgangen var noenlunde lik for alle landene (SSB, 2023c).

Tabell 3.3 viser fødselsoverskudd de siste fem år fordelt etter sentralitet og fylke. Fødselsoverskuddet er større i sentrale deler av fylkene, mens de minst sentrale delene har færre fødte enn døde. Oslo og Rogaland har det høyeste fødselsoverskuddet av fylkene, og disse to fylkene har på hele 2000-tallet hatt et betydelig større fødselsoverskudd enn de øvrige fylkene. I Innlandet, Telemark, Nordland og Østfold er det flere som dør enn som fødes. Innlandet har hatt et relativt stabilt fødselsunderskudd i store deler av 2000-tallet, og Telemark har også stort sett hatt flere døde enn fødte i hele perioden.

3.5 Befolkningssammensetning

Størst andel eldre i distriktene, men ikke store forskjeller i andelen barn

Befolkningens aldersfordeling varierer mellom ulike deler av landet. Figur 3.18 viser at distriktskommuner (sentralitet 4, 5 og 6) har en større andel eldre enn mer sentrale kommuner, og de også har en større andel av de aller eldste over 80 år. I mer sentrale kommuner er en betydelig større andel av befolkningen i aldersgruppen 20–50 år. Av fylkene er det Innlandet som har størst andel eldre 67 år og over, og de har også størst andel over 80 år. Oslo har lavest eldreandel.

Det er ikke store forskjeller i andelen barn, men de mer sentrale kommunene har en noe større andel småbarn (0–5 år), og distriktskommunene har en litt større andel i alderen 12–18 år. Av fylkene har Rogaland størst andel barn og unge. Den er lavest i Innlandet og Oslo. I Oslo er andelen lav til tross for det største fødselsoverskuddet. Den lave andelen har sammenheng med at selv om mange får barn i Oslo, er det også mange småbarnsfamilier som flytter ut av Oslo og etablerer seg andre steder.

Forstørr bilde

Figur 3.18 Relativ aldersfordeling for sentrale (sentralitet 1, 2 og 3) og lite sentrale (sentralitet 4, 5 og 6) kommuner 2023. Prosent.

Kilde: SSB (tabell 07459). Beregninger: KDD.

Sterkest aldring i distriktene

Det blir en stadig større andel eldre i befolkningen og aldringen er sterkest i distriktene. Aldring av befolkningen er en klar trend i alle de nordiske landene, som ellers i Europa. Aldringen i mange europeiske regioner er enda sterkere enn i Norge. Bakgrunnen for aldringen er knyttet til tre forhold; de store barnekullene som fulgte i kjølvannet av andre verdenskrig blir pensjonister; samtidig øker levealderen, mens fødselstallene faller (Nordregio, 2020). Framskrivinger tyder på at trenden forsterkes framover. Små barnekull i mellomkrigstiden førte til at andelen eldre var i kontinuerlig nedgang fra begynnelsen av 1990-tallet og fram til 2009. Fra 2010 begynte andelen eldre å øke og dette vil fortsette når de store fødselskullene fra 1950- og 1960-tallet nå blir pensjonister.

Særlig distriktene vil merke konsekvensene av økt aldring. I 2023 er 19 prosent av befolkningen 67 år og eldre i distriktskommuner på sentralitet 4, 5 og 6, mens det tilsvarende tallet for kommuner på sentralitet 1, 2 og 3 er 15 prosent. Andelen eldre i distriktene er dermed allerede høy i dag, og fortsetter å øke. I 2050 forventes distriktskommuner å ha en eldreandel på 28 prosent, og i de mer sentrale kommunene vil 23 prosent være 67 år eller eldre. Figur 3.19 viser dagens aldersfordeling sammenlignet med framskrevet aldersfordeling i 2050, både for sentrale kommuner og for distriktskommuner. I de mer sentrale kommunene er det i aldersgruppen over 52 år det blir flere personer, mens det blir flere over 72 år i de mindre sentrale kommunene. Vi ser også at det er framskrevet en relativt stor nedgang i antall personer under 40 år i distriktskommuner. I sentrale kommuner forventes noe nedgang i antall personer mellom 20 og 35 år.

A. Sentralitet 1,2 og 3 Forstørr bilde	B. Sentralitet 4, 5 og 6 Forstørr bilde

Figur 3.19 Aldersfordeling i 2023 og i 2050, for A) sentrale kommuner, og B) distriktskommuner. Faktiske tall for 2023, og SSBs framskrivinger (MMMM) for 2050. Antall personer.

Kilde: SSB (tabell 07459 og 13600). Beregninger: KDD.

Kvinneunderskuddet i distriktene redusert i 2022

I aldersgruppen 15–49 år er det i Norge 95 kvinner per 100 menn. Årsaken til denne ubalansen er dels at det fødes litt flere gutter enn jenter. Dødeligheten er imidlertid noe større for menn enn for kvinner, men de siste årene er dødeligheten i størst grad redusert for menn. En annen årsak til kvinneunderskuddet er at det i store deler av 2000-tallet har innvandret betydelig flere menn enn kvinner. I årene 2005 til 2021 har det nettoinnvandret om lag 38 000 flere menn med utenlandsk statsborgerskap enn kvinner. I 2022 er imidlertid situasjonen snudd, og mer enn 9 000 flere kvinner enn menn med utenlandsk statsborgerskap innvandret til landet (nettoinnvandring). Dette har sammenheng med det store antallet flyktninger som kom fra Ukraina, hvor det er en tydelig overvekt av kvinner. Blant bosatte Ukrainere over 18 år er 71 prosent kvinner og 29 prosent menn (SSB, 2023d). Dette gjorde at kvinneunderskuddet ble noe redusert i løpet av 2022, og særlig gjelder dette i distriktskommuner (sentralitet 4, 5 og 6), jf. figur 3.20.

Generelt er kvinneunderskuddet større jo mindre sentral kommunene er. I de minst sentrale kommunene er det 91 kvinner per 100 menn i aldersgruppen 15–49 år, og i de mest sentrale kommunene er det 98 kvinner mer 100 menn. Forskjellen i kvinneunderskudd har sammenheng med at menn i distriktskommuner over tid har vært mer bofaste enn kvinner, jf. boks 3.4.

På slutten av 1980-tallet var det større forskjeller mellom sentralitetsnivåene enn det er i dag, og i de mest sentrale kommunene var det et lite overskudd av kvinner. Framover forventer SSB i sine framskrivinger at forskjellene mellom sentralitetsnivåene vil bli gradvis mindre, samtidig som både sentrale og mindre sentrale deler av landet fremdeles vil ha et kvinneunderskudd.

Kvinneunderskuddet er altså delvis knyttet til tidligere innvandring til landet, og det er dermed et større underskudd av kvinner blant innvandrerbefolkningen enn i den øvrige befolkningen. Flyktningene fra Ukraina som kom i løpet av 2022 har imidlertid hatt stor betydning for kjønnsbalansen blant innvandrere i distriktene. Figur 3.21 viser at det blant innvandrerne nå er flere kvinner enn menn i aldersgruppen 15–49 år i de minst sentrale kommunene, og omtrent like mange kvinner som menn i distriktskommuner på sentralitet 4 og 5. Det er fortsatt kvinneunderskudd blant innvandrere i mer sentrale kommuner og for hele landet sett under ett, men også her har kvinneandelen økt.

Forstørr bilde

Figur 3.20 Kjønnskvotient etter sentralitet 2000–2023. Antall kvinner per 100 menn (15–49 år).

Kilde: SSB (tabell 07459). Beregninger: KDD.

Forstørr bilde

Figur 3.21 Kjønnskvotient for innvandrere, etter sentralitet 2020–2023. Antall kvinner per 100 menn (15–49 år).

Innvandrere er her befolkningen som har en annen landbakgrunn enn Norge. Panda benytter statistikk per 31.12 i stedet for 1.1, det vil si at år 2023 i figuren viser tall per 31.12.2022.

Kilde: SSB/Panda. Beregninger: KDD.

Blant den øvrige befolkningen i aldersgruppen 15–49 år er kvinneunderskuddet markert større jo mindre sentrale kommunene er. Kvinneandelen har gradvis gått litt ned i alle sentralitetsnivå de siste årene, med unntak av i de mest sentrale kommunene. Her er det nå litt flere kvinner enn menn i aldersgruppen 15–49 år.

Forstørr bilde

Figur 3.22 Kjønnskvotient for øvrig befolkning, etter sentralitet 2020–2023. Antall kvinner per 100 menn (15–49 år).

Øvrig befolkning er her befolkningen som har Norge som landbakgrunn. Panda benytter statistikk per 31.12 i stedet for 1.1, det vil si at år 2023 i figuren viser tall per 31.12.2022.

Kilde: SSB/Panda. Beregninger: KDD.

Forstørr bilde

Figur 3.23 Andel innvandrere etter sentralitet. 2003, 2013 og 2023. Prosent.

Kilde: SSB (tabell 07110 og tabell 07459). Beregninger: KDD.

Innvandrerandelen er størst i sentrale kommuner, men noen distriktskommuner har passert Oslo

Innvandrere4 utgjør en stadig større andel av befolkningen i Norge, og ved inngangen til 2023 var 16 prosent av befolkningen innvandrere. Andelen innvandrere er størst i de mest sentrale kommunene, hvor om lag hver fjerde innbygger er innvandrer (24 prosent). Andelen innvandrere har vokst betydelig i alle deler av landet de siste 20 årene, og aller mest i de minst sentrale kommunene der det nå er 12 prosent innvandrere, mot under 3 prosent for 20 år siden. De mest sentrale kommunene har også den største andelen norskfødte med innvandrerforeldre5, og nesten 40 prosent av alle norskfødte med innvandrerforeldre bor i de mest sentrale kommunene i landet. Dette har blant annet sammenheng med at de mest sentrale kommunene har mange innvandrere med lang botid i landet. For eksempel har nesten en fjerdedel (23,6 prosent) av innvandrerne i Oslo bodd i Norge i minst 25 år, mens dette gjelder for 7,5 prosent av innvandrerne i Nordland. Nordland er det fylket i landet med størst andel innvandrere med kort botid, her har 37 prosent av innvandrerne bodd mindre enn 5 år i Norge. Tendensen til at innvandrerne med lengst botid bor mest sentralt er særlig tydelig for flyktninger (Tønnesen, 2022).

Det er store forskjeller mellom kommuner når det gjelder innvandrerandel, og kartet i figur 3.24 viser andelen innvandrere i kommunene ved inngangen til 2023. Noen distriktskommuner har passert Oslo i innvandrerandel, og Gamvik kommune i Finnmark har den høyeste andelen innvandrere av alle kommuner i landet (29 prosent). På de neste plassene følger Båtsfjord, Træna, Frøya, og Lørenskog, før Oslo som nå er nede på sjetteplass med 26 prosent innvandrere. Høy innvandrerandel i kystkommunene Gamvik, Båtsfjord, Træna og Frøya er knyttet til en stor andel arbeidsinnvandrere i fiskeindustrien. For noen av disse distriktskommunene har innvandrerandelen vokst kraftig de siste 20 årene, for eksempel i Træna der under 2 prosent var innvandrere i 2003, mot 27 prosent i 2023. Distriktskommuner preger også den andre enden av skalaen, og Rindal kommune i Trøndelag har lavest innvandrerandel (2,3 prosent) av alle kommuner, etterfulgt av Lom, Kåfjord, Nord-Odal og Snåsa.

Forstørr bilde

Figur 3.24 Andel innvandrere i kommuner 2023. Prosent.

Kilde: SSB (tabell 09817). Beregninger: KDD.

Innvandrerne fra Ukraina bor svært spredt

I løpet av 2022 innvandret svært mange flyktninger fra Ukraina til Norge (jf. boks 3.1), og den store tilveksten førte til at personer med ukrainsk landbakgrunn er den tredje største innvandrergruppen i landet, etter innvandrere fra Polen og Litauen. Tabell 3.4 viser de tre største innvandrergruppene i hvert sentralitetsnivå. Vi ser at innvandrere fra Polen er største gruppe i alle sentralitetsnivå, men i de minst sentrale kommunene er det ved inngangen til 2023 nesten like mange ukrainere som polakker. I distriktskommuner på sentralitet 4,5 og 6 dominerer Øst-Europa, med innvandrere fra Polen, Ukraina og Litauen som de største gruppene. De mest sentrale kommunene skiller seg ut ved å ha innvandrere fra Pakistan som nest største gruppe, etterfulgt av innvandrere fra Sverige. Innvandrere fra Pakistan bor svært sentralt. Nær 70 prosent av alle innvandrere fra Pakistan bor i en av de mest sentrale kommunene, jf. figur 3.25. Innvandrere fra Sverige bor også relativt sentralt, mens polakkene bor mer spredt utover hele landet, men mindre spredt enn befolkningen generelt. Ukrainere bor mest spredt, og dette henger sammen med bosettingen av ukrainske flyktninger i alle landets kommuner (jf. boks 3.1). Innvandrerne fra Syria bor også relativt spredt, og er en av de største innvandrergruppe i kommuner på sentralitet 2 og 3.

Tønnesen (2022) fant at innvandrere fra Nederland bor aller minst sentralt, fulgt av de baltiske landene og Tyskland. Denne analysen inkluderte imidlertid ikke ukrainere som kom i løpet av 2022.

Figur 3.25 viser også at innvandrerne i Norge bor mer sentralt enn befolkningen generelt. Denne forskjellen er imidlertid blitt mindre de siste tiårene (Tønnessen, 2022).

Tabell 3.4 Tre største innvandrergrupper, etter sentralitet. 2023. Antall i parentes.

Kilde: SSB (tabell 09817). Beregninger: KDD.

Forstørr bilde

Figur 3.25 Bosettingsmønster for hele befolkningen, innvandrere og seks innvandrergrupper. 2023. Prosent.

Kilde: SSB (tabell 09817). Beregninger: KDD.