4 Økonomisk utvikling

I dette kapitlet ser vi først på regionale forskjeller i verdiskaping i Europa og Norge. Deretter ser vi på regionale forskjeller i næringsstruktur og verdiskaping. Videre ser vi nærmere på vekst i verdiskaping og sysselsetting. Vi avslutter med en analyse av regionale forskjeller i aktiviteter knyttet til innovasjon, forskning og utvikling.

• De økonomiske tyngdepunktene i Norge ligger i Oslo, Viken, Rogaland og Vestland. I disse fire fylkene skapes mer enn 60 prosent av alle verdiene i landet. Denne fylkesvise fordelingen speiler i stor grad hvor i landet folk bor og arbeider, men disse fylkene, og særlig Oslo, har også en næringssammensetning med høyere produktivitet målt som bruttoprodukt per sysselsatt.
• Fylkenes næringsspesialiseringer viser seg i hovedsak innen basisnæringene. Innlandet, samt kysten fra Vestland og nordover, har spesialisering innen primærnæringer. Industri, inkludert olje og gass, er overrepresentert i Agder og langs kysten til og med Møre og Romsdal. I Rogaland står olje- og gassnæringen for nær en fjerdedel av all verdiskaping i fylket. Innen privat tjenesteyting står Oslo i en særklasse, spesielt i kompetanseintensiv forretningsmessig tjenesteyting.
• Den økonomiske veksten var høyest i Rogaland i perioden 2015–2020, etterfulgt av Viken og Oslo. Lavest vekst var det i Vestland og Møre og Romsdal.
• Privat tjenesteyting er den næringene som i størst grad bidrar til økonomisk vekst, og økonomiske framskrivninger anslår at det er innenfor denne næringen at mye av veksten mot 2050 vil komme.
• Koronasituasjonen reduserte sysselsettingen mest i de mest sentrale kommunene, men her har også veksten i etterkant har vært sterkest og er klart høyere enn før pandemien.
• Arbeidsledigheten er lav i hele landet og lavere enn før pandemien.
• Sysselsettingen vokser mest i kommunal sektor, men den vokser ikke lengre i de minst sentrale kommunene.
• Statlig sektor har en konsentrert sysselsetting. Den fortsetter å øke i universitetsbyene, mens sysselsettingen i de aller minst sentrale kommunene fortsetter å falle.
• Med unntak av midlertidige tilbakefall fortsetter sysselsettingen i privat sektor å øke, men nesten all vekst kommer i de mest sentrale kommunene.
• Oslo/Viken og Trøndelag er de mest innovative regionene i Norge og er blant europeiske regioner begge klassifisert som ledende innovatører.
• Det er høyest FoU-aktivitet i næringslivet i sentrale deler av landet, mens innovasjonsaktivitetene er noe mer likt fordelt.
• Forskjeller i næringsstruktur og tilstedeværelse av store foretak kan forklare noe av de geografiske forskjellene i FoU- og innovasjonsaktivitetene.

4.1 Regionale forskjeller i verdiskaping per innbygger

Verdiskaping skjer når kapital og arbeidskraft brukes i produksjonen av varer og tjenester. Regional verdiskaping blir målt ved bruttoregionalproduktet (BRP), jf. boks 4.1. Både i Norge og Europa er det store variasjoner mellom regioner når det gjelder verdiskapingsmønsteret målt ved BRP per sysselsatt og per innbygger. Regionene med det høyeste bruttoproduktet per innbygger er større byregioner med høy innpendling. Figur 4.1 viser at dette ofte dreier seg om landenes hovedsteder.

Det økonomiske tyngdepunktet i Norge omfatter fylkene Viken, Oslo, Rogaland og Vestland. Her skapes 63 prosent av verdiene i Norge, og da har vi ikke regnet med sokkelen. Verdiskapingen i Nord-Norge utgjør bare litt i overkant av 8 prosent av den samlede verdiskapingen på fastlandet.

Forstørr bilde

Figur 4.1 Regionale forskjeller i brutto regionalprodukt per sysselsatt etter land og landsdel*. 1000 USD i 2015-priser og justert for kjøpekraftspariteter**. 2020***.

* Fylker for Estland, Latvia og Litauen.

** Kjøpekraftsparitet er den verdien av en valutakurs som svarer til forholdet mellom to pengeenheters innenlandske kjøpekraft.

*** Tall for 2019 for Chile, Colombia, Storbritannia, Norge og New Zealand. Tall for 2017 for Japan.

Kilde: OECD (2022).

Forstørr bilde

Figur 4.2 Bruttoregionalprodukt per sysselsatt og innbygger etter fylker. 2020. Tall i prosent av gjennomsnittet for hele landet = 100.

Kilde: SSB (tabell 11713 og 07459). Beregninger: KDD.

Mye av hovedstadsregionenes høye bruttoprodukt per sysselsatt skyldes den administrative avgrensningen av regionen og stor innpendling. Ved innpendling vil innbyggere bosatt i en annen region bidra til verdiskapingen. Stor innpendling til et område vil dermed gi et høyere bruttoprodukt per innbygger og et tilsvarende lavere nivå i områder med stor utpendling. For eksempel gjorde stor innpendling at Oslo hadde 74 prosent høyere bruttoprodukt per innbygger enn landsgjennomsnittet i 2020, mens bruttoproduktet per sysselsatt (de som arbeider i Oslo) bare var 28 prosent høyere enn landsgjennomsnittet, jf. figur 4.2.

Men selv om vi kontrollerer for innpendling har hovedstadsregionene likevel en høyere verdiskaping per sysselsatt. Dette skyldes at de også har en sammensetning av næringer med høy produktivitet.6 Vi skal i det følgende se nærmere på regionale forskjeller i næringsstruktur.

4.2 Næringsstruktur

Næringsstrukturen er en viktig forklaringsfaktor bak utvikling i sysselsetting og verdiskaping i regioner. I dette avsnittet viser vi forskjellene i næringsstrukturen for henholdsvis fylker og sentralitet. Vi bruker to mål på næringsstruktur, målt etter næringenes bruttoprodukt (se boks 4.1 om mål på verdiskaping) og antall sysselsatte i næringene. I tillegg belyser vi næringsstrukturen ved ulikheter i virksomhetsstrukturen.

Spesialisering i distriktene er knyttet til stedbundne ressurser

Norge er en serviceøkonomi i den forstand at tjenesteytende sektor står for nesten 80 prosent av sysselsettingen. Samtidig er Norge en liten åpen økonomi med en sterk eksportbase i ressursbaserte næringer, maritime næringer, reiseliv og enkelte kunnskapsintensive næringer.

Tabell 4.1 viser næringsstrukturen i fylkene målt som næringenes andel av bruttoproduktet. Næringer der fylket har en spesialisering er markert med blått. Dette er tilfelle der fylket har 25 prosent høyere andel av verdiskapingen i denne næringen enn andelen for alle fylker.

Tabell 4.1 Næringsstruktur i fylkene, 2020, i faste 2019-priser. Næringenes andel av bruttoproduktet i fylket. Prosent.

Tallene inkluderer ikke sokkelen og Svalbard. Tallene kan derfor ikke uten videre sammenlignes med nasjonalregnskapstallene. Se boks 4.2 for estimering av tall i tabellen fra det fylkesfordelte nasjonalregnskapet. Se boks 4.3 for omtale av basisnæringer.

Kilde: SSB (tabell 11713 og 13470). Beregninger: KDD.

Primærnæringene er viktige distriktsnæringer. Innlandet og Trøndelag har stor spesialisering innenfor landbruk, mens kysten fra Vestland og nordover har stor produksjon innenfor fiske og akvakultur. Tilsvarende finner vi spesialisering innen primærforedlingsindustrien i distriktene. I Innlandet og Trøndelag er mye av primærforedlingsindustrien knyttet til landbruket, mens den i kystfylkene (Møre og Romsdal og nordover) er knyttet til fiske og akvakultur.

Rogaland og Møre og Romsdal har sterk spesialisering innen industri samlet og innen flere industrigrener. Det er store variasjoner i hvilke industrigrener som dominerer i de enkelte fylkene. Rogaland står i en særklasse når det gjelder olje- og gassindustrien, men også Vestland er spesialisert i olje- og gass. Vi finner spesialisering i teknologiindustri7 særlig i fylkene rundt Oslofjorden og langs kysten til og med Møre og Romsdal. Annen industri8 er overrepresentert langs kysten fra Vestfold og Telemark og nordover til og med Nordland, dog med unntak av Vestland og Trøndelag.

Vestfold og Telemark er spesialisert innenfor infrastrukturnæringene samlet. For dette fylket er det bygg/anlegg, vann/avløp og produksjon av elektrisitets-, gass- og varmtvannsforsyning som trekker opp. Dette er et noe annerledes bilde enn det vi tegnet i Regionale utviklingstrekk 2021.

Når vi nå får tydeligere forskjeller mellom fylkene, har det også sammenheng med at vi nå har klassifisert omsetning og drift av fast eiendom som en egen kategori under privat dominert tjenesteyting. Dette er en næring som er nokså jevnt fordelt blant fylkene. Viken er i likhet med Vestfold og Telemark også spesialisert innenfor bygg/anlegg og vann/avløp. Det er utelukkende Rogaland som er tungt spesialisert innenfor transport og distribusjonstjenester. Når det gjelder produksjon av elektrisitets-, gass- og varmtvannsforsyning, er det i hovedsak spesialisering i distriktsfylkene: Innlandet, Vestfold og Telemark, Agder, Vestland, Møre og Romsdal, Nordland og Troms og Finnmark.

Innen privat tjenesteyting står Oslo i en særklasse. Nesten to tredjedeler av verdiskapingen i Oslo skjer i privat dominert tjenesteyting. Til sammenlikning er landsgjennomsnittet 44 prosent. Det er spesielt innenfor kompetanseintensiv forretningsmessig tjenesteyting (KIFT) at Oslo utmerker seg med sterk spesialisering. Mer enn 44 prosent av det nasjonale bruttoproduktet i KIFT-næringene produseres i Oslo. KIFT-næringene omfatter telekommunikasjon, finans- og forsikringstjenester, juridisk og regnskapsmessig tjenesteyting, forsknings- og utviklingsarbeid, forlagsvirksomhet, samt annonse- og reklamevirksomhet. Oslo utmerker seg dessuten innenfor annen privat tjenesteyting. Viken er klart spesialisert innenfor handel. Dette gjelder både detaljhandel, og at fylket fungerer som sentralt lager og distribusjonsområde for resten av landet. Reiselivsnæringer som overnatting og servering er fortsatt spredt nokså jevnt over hele landet. Det samme gjelder omsetning og drift av fast eiendom, som vi nå har klassifisert og skilt ut som en næring innenfor privat tjenesteyting.

Troms og Finnmark er særlig overrepresentert innen offentlig dominert tjenesteyting, og dette gjelder alle undergrupper. Når det gjelder spesialiseringen innenfor offentlig administrasjon og forsvar, er dette nært knyttet til lokaliseringen av forsvarets virksomhet. I Oslo, som også er spesialisert innenfor offentlig administrasjon og forsvar, har det sammenheng med lokaliseringen av departementene, direktorater og tilsynsmyndigheter, altså det som ligger innenfor Oslos rolle som hovedstad. Trøndelag og Troms og Finnmark er spesialisert innenfor undervisning. Innlandet og Troms og Finnmark er spesialisert innenfor helse og omsorg.

I Regionale utviklingstrekk 2021 undersøkte vi grunnlaget for at Oslo har 28 prosent høyere bruttoprodukt per sysselsatt enn landsgjennomsnittet. Vi fant at om lag halvparten skyldes at Oslo hadde en næringsstruktur som var dominert av produktive næringer (særlig KIFT-næringen), og at den andre halvparten skyldes at produktiviteten også var høyere innen den enkelte næring. Dette er tilfellet også i 2020-tallene, men vi har ikke gjentatt analysen i årets rapport.

Det er en tydelig arbeidsdeling mellom sentralitetsnivåene

Næringsstrukturen i tabell 4.1 er basert på bruttoproduktet i næringene. For å se på næringsstruktur etter sentralitet bruker vi sysselsetting, jf. boks 4.1. Bruk av sysselsettingstall får fram mange av de samme spesialiseringene som bruk av bruttoprodukt, men næringenes andeler er ulike, blant annet fordi produktiviteten varierer. For eksempel har infrastrukturnæringer, fiske og oppdrett og kunnskapsintensiv forretningsmessig tjenesteyting en større andel av bruttoproduktet enn sysselsettingen skulle tilsi. Dette viser at disse næringene har et relativt høyt bruttoprodukt per sysselsatt (produktivitet), og gjør at sysselsettingsandelen i basisnæringer (29,7 prosent) er lavere enn disse næringenes andel av verdiskapingen (38,8 prosent). Denne forskjellen ble nokså kraftig forsterket når vi i denne utgaven av regionale utviklingstrekk inkluderer produksjon av elektrisitets-, gass- og varmtvannsforsyning i basisnæringene.

Tabell 4.2 Næringsstruktur etter sentralitet 2022. Næringenes andel av sysselsettingen. Prosent.

Kilde: SSB (tabell 13470). Beregninger: KDD.

Spesialiseringen og arbeidsdelingen mellom ulike sentralitetsnivåer kommer fram av tabell 4.2. Det er ikke veldig store forskjeller mellom sentralitetsnivåene i basisnæringenes andel av sysselsettingen. Det er de minst sentrale og de mest sentrale kommunene som har de høyeste andelene, men spesialiseringen er veldig ulik. Grovt sagt kan vi si at de minst sentrale kommunene avhenger av stedbundne ressurser som land og fisk og tilhørende foredlingsindustri. Kraftkrevende industri har tradisjonelt vært stedbunden og forklarer lokaliseringen av næringen. Kommuner med sentralitet 5 og 6 er spesialisert innenfor produksjon av elektrisitets-, gass- og varmtvannsforsyning, og det er særlig vannkraft dette handler om. I den andre enden av skalaen finner vi næringer som ikke er stedbundne i samme grad. I storbyene finner vi særlig kunnskapsintensiv forretningsmessig tjenesteyting samt annen privat dominert tjenesteyting.

Primærnæringene har den tydeligste distriktsprofilen. Mens Oslo og nære omlandskommuner har svært små andeler sysselsatte innenfor landbruk, fiske og oppdrett, utgjør disse næringene mer enn 13 prosent i de minst sentrale kommunene.

Mellomstore byer og byomland, mindre byer (sentralitet 4), tettsteder (sentralitet 5) og de minst sentrale kommunene (sentralitet 6) utmerker seg med spesialisering innen industrinæringene. Små og mellomstore byer og deres byomland har vesentlig spesialisering innen teknologiindustri. På sentralitet 2 er det Stavangerregionen som har spesialisering innen olje og gass. Spesialiseringen innenfor primærindustri er nært knyttet opp primærnæringene og vi finner den derfor med økende sysselsettingsandeler i de minst sentrale kommunene. I tillegg er distriktskommuner (sentralitet 4, 5 og 6) spesialisert innenfor annen industri, som omfatter nokså uensartet industriproduksjon.

Ingen sentralitetsnivåer viser spesiell spesialisering innen infrastrukturnæringene samlet, men bygg/anlegg og vann/avløp er overrepresentert i de fire minst sentrale gruppene av kommuner. Transport og distribusjonstjenester er nokså jevnt fordelt. De minst sentrale kommunene (sentralitet 5 og 6) er spesialisert innenfor elektrisitets-, gass- og varmtvannsforsyning.

Oslo og nære omlandskommuner er sterkt spesialisert innenfor privat dominert tjenesteyting, og bekrefter det bildet som vises når vi analyserer næringsstrukturen med brutto regionalprodukt. Mer enn halvparten av de sysselsatte er innenfor privat tjenesteyting her. Men også i øvrige storbykommuner og kommuner på det sentrale Østlandet (sentralitet 2) er privat tjenesteyting overrepresentert. For Oslos del, er det KIFT-næringene som dominerer, og andelen her er dobbelt så høy som landsgjennomsnittet. Oslo og nære omlandskommuner er også sterkt spesialisert innenfor annen privat tjenesteyting og dessuten innenfor omsetning og drift av fast eiendom.

Der vi så en tydelig spesialisering av varehandel i Viken når vi vurderte næringsstruktur etter brutto regionalprodukt, ser vi nå at dette viskes ut av forskjellene i sysselsettingsandeler innenfor varehandel på sentralitetsnivåer 1 og 2. Dette har sammenheng med at betydelige deler av varehandelen er lokalisert i de mest storbynære kommunene rundt Oslo med samme sentralitet. Dette gjelder særlig i Nordre Follo, Lillestrøm og Lørenskog. Samlet sett er det ingen tvil om at privat tjenesteyting er en bynæring, der sysselsettingsandelen faller med lavere sentralitet.

Med unntak av Oslo, er ikke sentralitetsdimensjon innen offentlig tjenesteyting like tydelig lenger. I Regionale utviklingstrekk 2021 viste tilsvarende tall for 2019 at andelen ansatte i offentlig dominert tjenesteyting økte med fallende sentralitet. At denne sammenhengen ikke lenger er like tydelig er nytt. Det tydeligste mønsteret finner vi innenfor sentralitet 1 med Oslo i spissen, der offentlig administrasjon og forsvar har en høy sysselsettingsandel.

De minst sentrale kommunene har et mer ensidig næringsliv

Små kommuner og lange avstander skaper helt andre forutsetninger for økonomisk vekst enn befolkningsrike kommuner som ligger nær de store markedene. Mange av de små kommunene har gjerne en ensidig næringsstruktur som stedvis er dominert av hjørnestensbedrifter.

Forstørr bilde

Figur 4.3 Grad av ensidig næringsstruktur målt ved Herfindahls-indeksen for privat sektor etter sentralitet, 2022.

Herfindahls-indeksen antar verdier mellom 0 og 1. Vi har beregnet denne for privat sektor. En høy verdi betyr at kommunene i gruppen har en ensidig næringsstruktur.

Kilde: SSB (tabell 13470). Beregninger KDD.

Figur 4.3 viser at mindre sentrale kommuner har en mer ensidig næringsstruktur enn mer sentrale kommuner. Dette kommer fram ved at Herfindahlsindeksen øker jo mindre sentral kommunene er. Men det er stor variasjon mellom kommunene, også blant de mindre sentrale kommunene. Kommunene som har størst variasjon i næringsstrukturen er Oslo, Bergen, Molde, Trondheim og Porsgrunn. I motsatt ende av skalaen finner vi Kvitsøy, Værøy, Gamvik, Åseral og Sykkylven. Også blant de minst sentrale kommunene kan det være god variasjon i næringsstrukturen. I Tana, Nore og Uvdal, Fyresdal og Gulen er næringsstrukturen, målt ved Herfindahlsindeksen, mer variert enn gjennomsnittet for kommuner med sentralitet 3.

Mye hjemmekontor i KIFT-næringer i byområder

Koronapandemien ga en kraftig endring i bruken av ulike former for fjernarbeid. I OECD (2022a) går det fram at andelen fjernarbeidere ikke har gått ned til nivåer før pandemien, og at fjernarbeid sannsynligvis blir en permanent egenskap ved arbeidsmarkedet. Andre faktorer som bidrar i retning av økt fjernarbeid er høye boligpriser i sentrale områder og muligheten for mindre pendling. Fjernarbeid er lenge løftet ofte fram som en mulighet for mindre sentrale områder. Så langt er det lite dokumentasjon på at dette har skjedd i stor grad, jf. boks 3.2 som viste at mye av flyttingen fra Oslo under pandemien gikk til Oslos omland. Det er særlig bruken av hjemmearbeid det finnes gode tall for.

På landsbasis oppgir mer enn fire av ti arbeidstakere i Arbeidskraftundersøkelsen (AKU) at de har hjemmearbeid, i mer eller mindre grad. Langt de fleste av disse har mindre hjemmearbeid enn halvparten av tiden. Disse tallene må brukes med forsiktighet, fordi usikkerheten i anslagene er nokså store. Tallene for spesielt Oslo og i noen grad Viken er nok likevel nokså robuste. Tall fra AKU tyder imidlertid på at arbeidstakere i Oslo og Viken har mer hjemmekontor enn arbeidstakere i øvrige fylker. Dette kan vi dels lese ut av figur 4.4, der vi observerer en nokså stor differanse mellom respondenter som oppgir at de jobber hjemmefra totalt og de som oppgir at de har hjemmearbeid mindre enn halvparten av arbeidstiden.

Forstørr bilde

Figur 4.4 Andel som har hjemmearbeid i alt og andel som jobber hjemmearbeid mindre enn halvparten av arbeidstiden etter arbeidssted. 2022.

Kilde: SSB (AKU og spesialbestilling).

Hjemmekontor er mest utbredt i næringer der fysisk tilstedeværelse ikke er helt nødvendig. Det gjelder spesielt kunnskapsintensiv forretningsmessig tjenesteyting. Spesielt informasjon og kommunikasjon, finansiering og forsikring samt teknisk tjenesteyting og eiendomsdrift har en høy hjemmekontorandel. Dette er næringer som er overrepresentert i Oslo. Derfor finner vi også en høy andel som jobber hjemmefra her. KIFT er også høyt i Viken, noe som antakelig har sammenheng med den høye andelen her.

I motsatt ende av skalaen finner vi næringer som industri, bygg og anlegg, varehandel og transport. Den høye forekomsten av industri kan bidra til å forklare den lave andelen som har hjemmearbeid i Møre og Romsdal. Minst hjemmearbeid finner vi blant dem som jobber innenfor overnatting og servering og helse- og omsorgstjenester. Dette kan muligens bidra til å forklare den lave andelen som har hjemmearbeid i Troms og Finnmark og Innlandet.

Boks 4.4 Sesongvariasjoner i antall lønnstakere

SSBs statistikk over antall sysselsatte refererer til sysselsettingen i 4. kvartal, nærmere bestemt en uke i midten av november hvert år. Men antallet som er i arbeid varierer relativt mye i løpet av året, særlig i distriktene. Hoveddelen av de sysselsatte er lønnstakere og SSB publiserer kvartalsvis statistikk over antall lønnstakere. Figur 4.6 viser hvordan antall lønnstakere varierer per kvartal gjennom året. Vi ser at i distriktene er antall lønnstakere klart høyere i 3. kvartal (måles i midten av august), enn i resten av året. Dette er blant annet knyttet til økt aktivitet i reiselivet på sommeren, som gir grunnlag for økt midlertidig sysselsetting (sommerjobber) i flere bransjer. Sesongarbeid i landbruket gir også høyere antall lønnstakere på sommeren.

Samtidig ser vi at antall lønnstakere er lavest i 1. kvartal på alle sentralitetsnivåer. Dette skyldes dels lavere aktivitet i bransjene nevnt over. Det kan også skyldes at mange har kontrakter som utløper ved nyttår og der det tar tid å komme i ny jobb.

Forstørr bilde

Figur 4.5 Variasjon i antall lønnstakere gjennom året etter sentralitet. Kvartaler i 2022.

Note: Antall lønnstaker i hvert kvartal er relativt til gjennomsnittet av antall lønnstakere i 4. kvartal 2021 og 4. kvartal 2022.

Kilde: SSB (tabell 11653)

Små og mellomstore bedrifter er viktigst for de minst sentrale kommunene

En viktig egenskap ved næringslivet i Norge generelt er at små og mellomstore bedrifter sysselsetter en nokså stor andel av de ansatte.

Færre enn en av fem ansatte i Norge arbeider i foretak med mer enn 250 ansatte. Det er imidlertid store variasjoner mellom sentralitetsnivåene. Figur 4.6 viser at færre enn en av femti jobber i bedrifter med mer enn 250 ansatte i de minst sentrale kommunene (sentralitet 6). I kommuner på sentralitet 1 jobber mer enn 30 prosent i bedrifter med mer enn 250 ansatte. De mindre bedriftene sysselsetter desto større andeler av de ansatte jo mindre sentral kommunen er. I kommuner med sentralitet 6 er mer enn 3 av 4 ansatte i bedrifter med færre enn 50 ansatte.

Forstørr bilde

Figur 4.6 Andel ansatte i privat sektor* etter virksomhetsstørrelse og sentralitet. 2023. Prosent.

* Tallene omfatter ikke institusjonell kode 3100 (Norges Bank), 6100 (statsforvaltningen) og 6500 (kommuneforvaltningen). Stiftelser er omfattet hvis de er registrert i foretaksregisteret.

Kilde: SSB (innkjøpte data). Beregninger: KDD.

Sammenhengen mellom fordeling av ansatte etter sentralitet og bedriftsstørrelse, gjenspeiles også i fordelingen av ansatte etter bedriftsstørrelse og fylke. Figur 4.7 viser at store bedrifter er viktige i fylker med store byer som Oslo, Rogaland og Vestland. I den andre enden av skalaen finner vi distriktsfylker som Innlandet, Telemark eller Finnmark.

Forstørr bilde

Figur 4.7 Andel ansatte i privat sektor etter virksomhetsstørrelse og fylke. 2023. Prosent.

Kilde: SSB (innkjøpte data). Beregninger: KDD.

4.3 Vekst i verdiskapingen i fylker

Den økonomiske veksten har sunket noe fra 2021 til 2022 (SSB, 2023e). For fastlandsøkonomien var veksten på 4,2 prosent i 2021 og 3,8 prosent i 2022. Dette er likevel høyere enn perioden fra 2015–2020. Den økonomiske veksten var på 3,4 prosent årlig (målt i faste priser) når vi beregner gjennomsnittet for fylkene i perioden 2015–2020. Koronasituasjonen førte til en nedgang i bruttoproduktet for alle fylker fra 2019 til 2020 på 3,4 prosent. Dette mønsteret så vi enda tydeligere hos våre viktigste handelspartnere, der nedgangen i 2020 og den påfølgende oppgangen i 2021 var sterkere enn den var for Norge (ibid.). Verdiskapingen for alle fylker var faktisk lavere i 2020 enn den var i 2018 (målt i faste priser). Utsiktene til økonomisk vekst framover er noe bedret. SSB skriver at de har oppjustert vekstanslagene for våre handelspartnere som følge av bedrede økonomiske utsikter i Kina, energikrisen i Europa synes å bli mindre alvorlig enn først fryktet og husholdningene i USA ser ikke ut til å være preget av redusert kjøpekraft og høyere renter. Dette vil også påvirke utsiktene her hjemme.

Figur 4.8 viser at alle fylker hadde vekst i verdiskapingen i perioden 2015–2020. Veksten varierer imidlertid nokså mye mellom fylkene. Vestland og Møre og Romsdal har hatt lav vekst. Innlandet, Agder, Nordland og Troms og Finnmark hadde nokså lav vekst. Viken, Oslo og spesielt Rogaland løfter gjennomsnittsveksten. I figur 4.8 har vi brutt veksten ned på henholdsvis vekst i sysselsetting og vekst i produktivitet. Produktiviteten måles ved bruttoprodukt per sysselsatt. Den viktigste driveren for økonomisk vekst i perioden 2015–2020 var produktivitetsveksten, som var årlig på 2,8 prosent for fylkene sett under ett. Rogaland hadde størst produktivitetsvekst av alle fylker. Dette hadde sammenheng med en årlig vekst i produktiviteten innenfor olje- og gassutvinning og bergverk med 5 prosent i Rogaland. Dette mer enn oppveier nedgangen i sysselsetting i løpet av perioden. Det er ellers en liten nedgang i sysselsettingen i Innlandet.

Produktivitetsveksten er inne i en fallende trend. I alle år fra 2015 til 2020 har produktivitetsveksten avtatt når vi ser fylkene under ett. Det er likevel ingen fylker som har lavere produktivitet i 2020 enn i 2015, selv om produktiviteten i Vestland bare økte med 4 000 kroner per sysselsatt i hele perioden. Fra 2019 til 2020 falt produktiviteten for alle fylker med 1,9 prosent. Nedgangen var størst i Møre og Romsdal (-6,7 prosent) og Vestland (-4,4, prosent). Det er nærliggende å anta at dette har sammenheng med koronapandemien.

Forstørr bilde

Figur 4.8 Vekst i regionalt bruttoprodukt brutt ned på produktivitetsvekst og sysselsettingsvekst (2015–2020). Tall som gjennomsnittlig årlig endring i prosent (faste priser).

Kilde: SSB (tabell 11713). Beregninger: KDD.

Tjenesteyting er den viktigste driveren for økonomisk vekst i fylkene

Tabell 4.3 viser hvilke næringer som bidro til veksten i det enkelte fylke i 2015–2020. De blå feltene markerer næringer som bidro med mer enn 5 promille til den økonomiske veksten. De rød feltene markerer næringer som trakk ned veksten i fylket med mer enn 5 promille.

Tabell 4.3 Næringenes bidrag til endring i bruttoproduktet i fylker (2015–2020). Tall som gjennomsnittlig årlig endring i promille (faste priser).

Tallene i tabellen er beregnet ved å dele veksten i BRP næringen mellom 2015–2020 på hele BRP i fylket i 2015. Små næringer vil gi lavt bidrag til den totale veksten i fylket, selv om veksten i næringen isolert sett er høy. Se boks 4.6 for omtale av avvik fra offisielle tall.

Kilde: SSB (tabell 11713). Beregninger: KDD.

Basisnæringene sto samlet for nesten 40 prosent av vekstbidraget i perioden 2015–2020. Det betyr at basisnæringene har blitt viktigere for den økonomiske veksten enn tidligere, selv når vi tar i betraktning at vi nå inkluderer produksjon av elektrisitets-, gass- og varmtvannsforsyning blant basisnæringene. I 2013–2018 sto basisnæringene for i underkant av 30 prosent av vekstbidraget. Samtidig er forskjellene store mellom fylkene. Oslo har det desidert høyeste bidraget fra basisnæringene. Men bidragene fra basisnæringene var vesentlige også i Rogaland og Trøndelag. Vekstbidraget fra primærnæringene var nokså svak når vi ser fylkene under ett. Dette skyldes dels at næringene er relativt små, jf. omtale i kapittel 4.2. Dette er tilfellet selv om veksten for primærnæringene i perioden har vært høyere enn gjennomsnittet for alle næringer. Innenfor fiske og oppdrett var det likevel et visst vekstbidrag, særlig i Trøndelag, Nordland og Troms og Finnmark, der næringen er viktig. Selv om vekstbidraget her er svakt, er det likevel betimelig å påpeke at eksportverdien har mer enn doblet seg fra 2015 til 2022 (kilde: SSB, tabell 10482). Til en viss grad gjenspeiles veksten i fiske og opprett også i primærforedlingsindustrien. I Trøndelag og Troms og Finnmark var det en nokså høy vekst i denne næringen. Landbruk bidrar ikke med vekst i det hele tatt når vi ser alle fylker under ett i perioden 2015–2020.

Industrien hadde samlet sett en liten nedgang i verdiskapingen i perioden 2015–2020. Nedgangen var størst i Agder, hvor den bidro med å trekke ned den samlede verdiskapingen med 12,5 promille per år. I Rogaland bidro den med vekst på 7,6 promille. Det er særlig olje og gass som reduserte nedgangen i industrien, noe som også forklarer veksten i Rogaland. I Agder var det en særskilt nedgang innen teknologiindustri.

Tabell 4.3 viser at infrastrukturnæringene bidro til negativ vekst i verdiskapingen i perioden, men her er utviklingen svært uensartet mellom fylkene. Vekstbidraget fra bygg, anlegg, vann og avløp har ikke kompensert for det negative bidraget fra transport og distribusjonstjenester. Samlet sett har det vært betydelig vekstbidrag i Trøndelag og dels en betydelig nedgang i Vestland og Møre og Romsdal. Innenfor bygg, anlegg, vann og avløp er det betydelig vekst i Viken og Agder. Nedgangen innenfor transport og distribusjon er særlig knyttet til Vestland og Møre og Romsdal. Det er nærliggende å anta at dette har sammenheng med koronapandemien.

Den største driveren av økonomisk vekst er privatdominert tjenesteyting. Samlet sett bidro disse næringene til 95 prosent av veksten i perioden 2015–2020. Noe av denne veksten skyldes omklassifisering. Tidligere ble omsetning og drift av fast eiendom regnet som en infrastrukturnæring. Nå regner vi den som en tjenesteytende næring. Vekstbidraget fra denne næringen var på 1,6 promille. Vi observerer et betydelig bidrag i Viken, Oslo, Agder og Trøndelag. Kunnskapsmessig forretningsmessig tjenesteyting (KIFT) bidro mest, men det var betydelig vekst også innenfor varehandel. KIFT vokste mye spesielt innenfor Oslo, men også i Trøndelag. Denne næringen alene bidro med mer enn et halvt prosentpoeng til veksten i fastlandsøkonomien. Varehandel bidro vesentlig til veksten i Viken, Agder og Trøndelag. I likhet med transport og distribusjon, har også reiseorienterte næringer som overnatting og servering gått ned i perioden. I Rogaland har det praktisk talt ikke vært noen nedgang i denne næringen, mens det negative bidraget Oslo og Trøndelag har vært på 1,7 promille.

Offentlig dominert tjenesteyting har bidratt til en viss vekst. Sektoren har bidratt med 2,1 promille av veksten i fastlandsøkonomien. Det er særlig i Trøndelag at vekstbidraget har vært tydelig. Dette gjelder for så vidt alle deler av offentlig virksomhet. I Trøndelag har offentlig dominert tjenesteyting bidratt med 30 prosent av veksten. Våre beregninger tyder på at helse- og omsorgstjenester bidrar negativt til den økonomiske veksten, særlig i Innlandet og Nordland. Monsrud (2020) forklarer nedgangen med at helse- og omsorgssektoren ble særlig rammet av koronapandemien.

Framskrivinger anslår økende mangel på kompetanse og økonomisk nedgang i Rogaland

Ved hjelp av den romlige likevektsmodellen NOREG 2 har Rosnes m.fl. (2022) beregnet utviklingen i fylkene fordelt etter næring fram mot 2050. I det følgende bruker vi disse beregningene for å vise hvordan økonomien utvikler seg i fylkene fram mot 2050.

Framskrivningene i NOREG 2 baserer seg på SSBs befolkningsframskrivinger og de samme forutsetninger som ligger til grunn for framskrivningene i Perspektivmeldingen 2021 (Meld. St. 14 (2020–2021)). Perspektivmeldingen anslår at inntekt per innbygger vil vokse med 69 prosent fram mot 2060, gitt at produktivitetsveksten er på 1,3 prosent per år.9

Forstørr bilde

Figur 4.9 Beregnet endring i bruttoproduktet i fylker (2022–2050). Tall i prosent (faste priser).

Kilde: Vista Analyse.

Fastlandsøkonomien er forventet å vokse med 40 prosent fra 2022 til 2050. Modellen anslår en nokså beskjeden vekst i Innlandet, Møre og Romsdal, Nordland og Troms og Finnmark. I Rogaland er det framskrevet en marginal nedgang, som har sammenheng med fallet i produksjonen av olje og gass. Oslo har størst forventet økonomisk vekst sammen med Viken, Agder og Trøndelag.

I framskrivningene ligger flere forutsetninger til grunn. Blant de viktigste forutsetningene er utviklingen i olje- og gassutvinning på norsk sokkel og utviklingen i produktivitet. Perspektivmeldingen 2021 legger til grunn at fallet i bruttoproduktet innen olje og utenriks sjøfart vil være på 2,4 prosent per år. Dette produksjonsfallet innarbeider også FNs klimamål. I basisalternativet vil petroleumsnæringen falle med 65 prosent fram mot 2050. Dette har innvirkning på den regionale balansen mellom fylkene og på næringsstrukturen.

Framskrivningene fra 2022 bygger på den reviderte modellen der både flytting og kompetanse er modellert. Basisåret er likevel satt til 2018, fordi årene under koronapandemien skaper støy som ikke ventes å vedvare. Det er viktig å understreke at usikkerheten for så lange tidsserier er stor. Usikkerheten forsterkes av at framskrivningene brytes ned til fylke og næring. I tillegg vil krigen i Ukraina forsterke usikkerheten.

Tabell 4.4 Næringenes beregnede bidrag til endring i bruttoprodukt i fylker (2022–2050). Tall som gjennomsnittlig årlig endring i promille i totalt bruttoprodukt i (faste priser).

Kilde: Vista Analyse.

Tabell 4.4 viser hvordan økonomien utvikler seg mot 2050 dersom framskrivningene slår til. Tabellen viser høyest vekst i Oslo, etterfulgt av Viken, Agder og Trøndelag. I den motsatte enden av skalaen finner vi Rogaland, hvor modellen framskriver en årlig nedgang på 0,6 promille, som er likt med framskrivningene i Regionale utviklingstrekk 2021. Den forventede nedgangen i Rogaland forklares først og fremst av nedgangen i petroleumsnæringen, som gjenspeiler en forventet nedgang på nasjonalt nivå med 65 prosent mot 2050 i basisalternativet. I de øvrige alternativene anslår modellen en årlig vekst på mellom 0,9 prosent og 1,1 prosent per år.

I tabell 4.4 er næringer med vesentlig vekstbidrag (mer enn to promille til den årlige anslåtte veksten) markert med blått fyll (på laveste næringsnivå). Tabellen viser en anslått vekst særlig innenfor privat tjenesteyting og bygg og anlegg. Disse to sektorene vil stå for nær 74 prosent av veksten fram mot 2050.

Innenfor privat tjenesteyting er det særlig kunnskapsintensiv forretningsmessig tjenesteyting (KIFT) som bidrar til den anslåtte veksten. Framskrivningene anslår vekst spesielt i Oslo, men også i Viken, Trøndelag og Vestland.

Industri, olje og gass forventes å falle fram mot 2050. Anslaget for den årlige veksten innenfor industri, olje og gass var på 1,1 promille per år i Regionale utviklingstrekk 2021. Nå er anslaget snudd til en nedgang på 0,7 promille årlig. Dette skyldes først og fremst at olje og gass hadde en anslått oppgang fra 2018 til 2022 og som fortsetter til 2025, for deretter å falle mot 2050. I alle andre deler av industrien anslår modellen vekst. Blant de større bidragene innenfor industrien har vi Vestfold og Telemark, hvor framskrevet vekst er 2,1 promille per år. Innenfor teknologiindustri framskriver modellen nokså sterke vekstbidrag i Vestfold og Telemark, Agder og Vestland. I Vestfold og Telemark anslår modellen også et vesentlig vekstbidrag fra annen industri.

Primærnæringene vokser i alle deler av landet, men framskrivningene tyder på at veksten blir størst i Nord-Norge. Det er særlig innenfor fiske og oppdrett at modellen anslår et vesentlig bidrag til veksten.

Framskrivningene tilsier at offentlig sektor vil bidra med i underkant av 25 prosent av veksten fram mot 2050. Veksten i offentlig sektor forventes å være størst i Troms og Finnmark, med Innlandet, Agder og Nordland hakk i hæl. Veksten vil først og fremst komme innenfor helse og omsorg, der Nord-Norge og Agder skiller seg ut med høy forventet vekst.

4.4 Sysselsettingsutvikling

Figur 4.10 viser sysselsettingsutviklingen etter sentralitet i perioden 1986–2022.Under nedgangsperioden i slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-årene var sysselsettingsveksten svak i alle deler av landet, med en særlig negativ utvikling i de sentrale kommunene. Fra midten av 1990-årene var landets sysselsettingsvekst sterk. Oslo med sentralitet 1 hadde en sterk vekst fram til år 2000, da det kom et nytt fall i sysselsettingen i begynnelsen av 2000-årene som følge av nedgang i IT-bransjen. Fram mot 2008 var det sterk vekst i sysselsettingen på sentralitet 1, 2 og 3, og særlig i Rogaland, Agder og Viken. De fleste deler av landet opplevde et fall i sysselsettingen i 2009 som følge av finanskrisen, etterfulgt av en mer beskjeden vekst i årene etterpå. Unntaket fra dette er særlig Rogaland, som hadde en solid vekst også etter 2009. I 2015 fører brudd i statistikken til en knekk i kurven.10

I motsetning til resten av landet hadde distriktskommuner på sentralitet 5 og 6 nedgang i sysselsettingen fra midten av 1990-tallet til 2005, da det var et par år med vekst. Korrigert for statistikkendringen i 2015 har sysselsettingsutviklingen vært relativt stabil på sentralitet 5 og 6 de siste 15 årene.

Koronasituasjonen påvirket sysselsettingen mest negativt i de mest sentrale kommunene, men det er også disse kommunene som har hatt den sterkeste veksten i etterkant. Veksten fra 2020 til 2022 i sentrale kommuner er den sterkeste siden årene mellom 2005 og 2007.

Forstørr bilde

Figur 4.10 Endring i antall sysselsatte etter arbeidssted etter sentralitet i 1986–2022. Tall i forhold til antall sysselsatte i 1990 = 100.

SSB endret definisjonen av sysselsetting (registerbasert) med virkning fra 2001, samt i 2015 noe som forårsaker et brudd i tidsserien. Endringen i 2001 er sjablonmessig justert i figuren, mens endringen i 2015 ikke er justert.

Kilde: SSB (tabell 07984) og Panda. Beregninger: KDD

Lavere ledighet enn før koronapandemien

Figur 4.14 viser andelen helt ledige etter sentralitet før, gjennom og etter pandemien. De siste tilgjengelige tallene da Regionale utviklingstrekk 2023 ble produsert var fra juli 2023. Det er sesongvariasjoner i ledigheten, og figuren viser derfor ledigheten for juli måned for å sikre sammenlignbare tall over tid. Figuren viser også ledigheten for mars 2020, da antall helt ledige under pandemien var på det høyeste. Andelen helt ledige økte kraftig da landet ble stengt ned i mars 2020. Dette var i stor grad personer som ble permittert fra jobber i næringer som måtte innstille virksomheten. En gradvis gjenåpning av landet startet i april 2020, og antallet permitterte gikk ned og antallet helt ledige ble relativt raskt halvert. Ulike restriksjoner gjennom 2021 gjorde at ledigheten holdt seg relativt høy, særlig i sentrale kommuner. Etter at restriksjonene ble hevet vinteren 2022 har ledigheten vært lav og på et lavere nivå enn før pandemien på alle sentralitetsnivåene.

Forstørr bilde

Figur 4.11 Andel registrerte helt ledige etter sentralitet i juli måned 2019–2023. Prosent.

Kilde: Nav (helt ledige)

Ledigheten var noe høyere i juli 2023 enn i juli 2022 særlig i sentrale kommuner, men er fortsatt på et lavt nivå, særlig i distriktene. På fylkesnivå er ledigheten høyest i Østfold og Oslo med hhv 2,7 og 2,4 prosent, og lavest i Nordland og Troms med 1,2 prosent.

Sentralisert sysselsettingsvekst i privat sektor

Ved utgangen av 4. kvartal 2022 er det mer enn 2,8 millioner sysselsatte i Norge. Samlet sett økte sysselsettingen perioden 2008–2022 med 12,1 prosent, men veksten er ujevnt fordelt mellom sektorene.

Ved utgangen av 2022 utgjorde privat sektor 65 prosent av all sysselsetting. Sysselsettingen i privat sektor øker stort sett fra år til år, men påvirkes også negativt av negative hendelser i økonomien («sjokk»). Figur 4.12 viser at sysselsettingen gikk ned i privat sektor i 2009, 2015 og 2020. Dette er nedganger som i stor grad kan forklares av henholdsvis bankkrise, oljeprisfall og korona. Endringen i 2015 kan også forklares av brudd i statistikken. Den samlede sysselsettingen gikk også ned i disse enkeltårene, fordi privat sektor utgjør en så stor del av sysselsettingen. Andelen er imidlertid synkende, fordi veksten i privat sektor i perioden 2008–22 er noe lavere (10,2 prosent) enn sysselsettingsveksten totalt.

Forstørr bilde

Figur 4.12 Endring sysselsatte etter sektor 2009–2022. Antall.

Kilde SSB (tabell 13472). Beregninger: KDD.

Privat sektor har en større andel av sysselsettingen i sentrale enn i mindre sentrale kommuner. Figur 4.13 viser sysselsettingsutviklingen siste fem år. Privat sektor har vokst på alle sentralitetsnivå, men veksten har vært sterkest i de mest sentrale kommunene. 91 prosent av veksten i privat sektor har kommet i sentralitet 1, 2 og 3, der sentralitet 1 står for 43 prosent. Sentralitet 5 og 6 har begge hatt nedgang i antall sysselsatte i offentlig sektor. I det følgende skal vi se nærmere på sysselsettingen i hhv. kommunal og statlig sektor.

Forstørr bilde

Figur 4.13 Endring i sysselsatte etter sektor og sentralitet (2017–2022). Antall.

Kilde SSB (tabell 13472). Beregninger: KDD.

Forstørr bilde

Figur 4.14 Relativ utvikling i kommunal og fylkeskommunal sysselsetting 2008–2022. 2008=100.

Kilde SSB (tabell 13472). Beregninger: KDD.

Kommunal sektor vokser, men ikke i de minst sentrale kommunene

Kommunal sektor utgjør den nest største sektoren med nesten 20 prosent av alle sysselsatte. Kommunal sektor utgjør en større andel av sysselsettingen i mindre sentrale kommuner enn i de mest sentrale kommunene. Sysselsettingen i kommunal sektor har vokst jevnt gjennom hele perioden med totalt 19,8 prosent.

Fylkeskommunene sysselsetter kun 2 prosent av all sysselsetting. Denne sektoren fikk et lite hopp i sysselsettingen i 2020, da mange ansatte i Statens vegvesen ble overført til fylkeskommunene. Veksten i perioden 2008–2022 er på 13,3 prosent.

Figur 4.13 viser at økningen i antall sysselsatte i kommunal og fylkeskommunal sektor er relativt jevnt fordelt mellom sentralitet 1–4. I sentralitet 4 utgjør veksten i kommunal sektor hele 74 prosent av den totale sysselsettingsveksten, og i sentralitet 3 er veksten nesten like stor som i privat sektor målt i antall sysselsatte.

Det er også en viss sysselsettingsvekst på sentralitet 5, mens sysselsettingen i kommunal og fylkeskommunal sektor knapt vokser på sentralitet 6 i perioden. Figur 4.14 viser at sentralitet 5 og 6 har hatt nedgang i kommunal- og fylkeskommunal sysselsetting de siste årene. Denne sysselsettingen var høyest i henholdsvis 2017 (sentralitet 6) og 2018 (sentralitet 5). Sysselsettingsutviklingen i kommunal sektor følger i stor grad endring i befolkningsutviklingen i ulike aldersgrupper. Flere barn eller flere eldre øker sysselsettingsbehovet i store kommunale sektorer som barnehage, skole, helse og omsorg. Befolkningsvekst i sentrale strøk forklarer derfor i stor grad veksten i kommunal sektor her, mens befolkningsnedgang kan forklare redusert sysselsetting i distriktskommuner. Som vi vil se på litt senere (se eksempelvis figur 6.13), har lavere barnekull i distriktene de siste årene gitt reduksjon i antall sysselsatte i barnehager og skoler.

Statlig sektor har en konsentrert lokalisering

Det er om lag 325 240 sysselsatte i staten med registrert arbeidssted i norske kommuner per 4. kvartal 2022.11 Sektoren er den som vokser mest med 28,8 prosent i perioden 2008–2022. Dette må delvis sees i sammenheng med nedgangen i antall ansatte i offentlig eide foretak, der nedgangen i stor grad skyldes organisasjonsendringer og flytting av oppgaver til statlig sektor.

Forstørr bilde

Figur 4.15 Relativ utvikling i statlig sysselsetting 2008–2022. 2008=100.

Kilde SSB (tabell 13472). Beregninger: KDD.

Figur 4.15 viser den relative utviklingen i antall statlig sysselsatte siden 2008. Frem til 2013 vokste antall sysselsatte i staten på alle sentralitetsnivåene. Etter 2013 har den totale veksten avtatt, og sysselsettingen har blitt mer sentralisert. Antall statlige sysselsatte i de minst sentrale kommunene er redusert med om lag 20 prosent siden 2013, mens antall sysselsatte på sentralitet 4 og 5 har vært mer stabilt. Veksten har særlig fortsatt i kommuner på sentralitet 2, men også i kommuner på sentralitet 1 og 3.

Mye av nedgangen i statlig sysselsetting i distriktskommuner på sentralitet 5 og 6 siden 2013 skyldes færre arbeidsforhold innenfor Nav, Politi- og lensmannsetaten og Skatteetaten. Nav har redusert antall kontorer fra 423 i 2017 til 264 per mars 2023.12Politireformen har medført en relativt kraftig strukturendring i etatens tjenestesteder, der man gikk fra 340 til 225 tjenestesteder. Skatteetaten var tidligere også en etat som var representert i mange kommuner, men som de siste årene har redusert både antall ansatte og antall kontorer. I 2022 hadde ikke Skatteetaten noen sysselsatte på sentralitet 6. På sentralitet 1, 2 og 3 har mye av veksten kommet i helseforetakene og universitet og høyskolene. Mye av endringen på sentralitet 1 mellom 2019 og 2020 skyldes en ren omregistrering av NRK til statlig forvaltning (fra offentlig eid foretak).

4.5 FoU og innovasjon

Innovasjon er viktig for å oppnå omstilling, vekst og produktivitet i næringslivet. Forskning og kompetanse påvirker økonomiens evne til å dra nytte av ny kunnskap og teknologi. En innovasjon er å introdusere et nytt eller forbedret produkt eller forretningsprosess, eller en kombinasjon av de to, som skiller seg vesentlig fra foretakets tidligere produkter eller forretningsprosesser, og som er introdusert på markedet eller tatt i bruk av foretaket.13

De fleste norske regioner er ledende eller sterke innovatører

EUs Regional Innovation Scoreboard gir en oversikt over innovasjonsevnen i europeiske regioner. I den nyeste rangeringen fra 2023 er mange av de innovasjonsledende regionene i Tyskland, Nederland, Danmark, Sverige og Sveits. Flere nordiske regioner ligger høyt på lista, og regionen Hovedstaden i Danmark er høyest rangert av alle regionene i Europa, etterfulgt av Helsinki. Stockholm er på fjerdeplass, mens vi finner Oslo/Viken på 20. plass. Tilsvarende oversikt på nasjonalt nivå («European Innovation Scoreboard») plasserer Sveits som Europas mest innovative land i 2023, tett fulgt av Danmark, Sverige og Finland. Norge er på åttendeplass og blir klassifisert som en sterk innovatør.

Blant de 10 høyest rangerte regionene i Regional Innovation Scoreboard, finner vi tre fra Tyskland, to hver fra Sveits, Sverige og Danmark, og en fra Finland. De minst innovative regionene er konsentrert i Sør- og Øst-Europa, spesielt i Romania og Bulgaria.

De fleste norske regionene plasserer seg som innovasjonsledere eller sterke innovatører. Oslo/Viken og Trøndelag er begge klassifisert som ledende innovatører og rangert på henholdsvis 20. og 29. plass. Oslo/Viken er 30,6 prosent over gjennomsnittet for EU i 2023, og Trøndelag ligger 28 prosent over gjennomsnittet. Innlandet er den eneste av de norske regionene som skårer lavere enn gjennomsnittet for EU, og er dermed klassifisert som moderate innovatører. Alle norske regioner har forbedret resultat siden tilsvarende undersøkelse fra 2016, og i alle regioner med unntak av Trøndelag har forbedringstakten vært høyere enn i EU totalt sett.

Ser vi på indikatorene som inngår i indeksen, skårer alle de norske regionene høyt på livslang læring, digitale ferdigheter, andelen innovative små og mellomstore bedrifter (SMB) som samarbeider med andre, og på utslipp til luft av fine partikler. På alle disse indikatorene ligger flere norske regioner helt i toppen blant regionene i Europa. De fleste norske regionene skårer også høyt når det gjelder produktinnovasjon, og det samme gjelder også på indikatorene som måler vitenskapelig sampublisering, og offentlig-privat sampublisering (med unntak av Innlandet og Sør-Østlandet/Agder).

Det er store variasjoner mellom regionene når det gjelder investeringer i FoU, i både offentlig sektor og næringslivet. Trøndelag har høyest verdi for begge indikatorer. De andre regionene ligger under gjennomsnittet for EU når det gjelder næringslivets investeringer i FoU.

Norske regioner skårer også gjennomgående lavt når det gjelder intellektuelle rettigheter (søknader om patenter, varemerker og design). Unntaket er Trøndelag og Sør-Østlandet/Agder som skårer høyt på patentsøknader. At de fleste regionene har lave verdier på disse indikatorene henger sammen med at Norge har en næringsstruktur med mye aktivitet og verdiskaping i næringer som ikke er preget av høyteknologiske produkter (i motsetning av høyteknologiske tjenester hvor Norge er blant landene med en høy andel eksport) (Forskningsrådet/NIFU, 2020). Det betyr altså ikke at Norge mangler kunnskapsintensive næringer, men her er det kun Oslo/Viken som skårer høyt. Innlandet og Nord-Norge har lav skår. Når det gjelder salg av nye innovative produkter er det imidlertid Nord-Norge som har høyest skår av de norske regionene, og den eneste som ligger over gjennomsnittet for EU.

Forstørr bilde

Figur 4.16 Regional innovation scoreboard 2023.

Kart og data: Maria Bobrinskaya, Nordregio.

Tabell 4.5 Norske regioners verdi på indikatorene i Regional Innovation Scoreboard 2023 (100 = gjennomsnitt for EU).

1 RIS 2023 benytter følgende regionale inndeling av Norge: 1) Oslo/Viken, 2) Innlandet, 3) Sør-Østlandet/Agder (Vestfold, Telemark og Agder), 4) Vestlandet (Rogaland, Vestland og Møre og Romsdal), 5) Trøndelag, 6) Nord-Norge.

Kilde: European Commission.

Høyest FoU-aktivitet i sentrale deler av landet

Næringslivets kostnader til FoU var i 2021 på totalt 47,3 mrd. kroner. Næringslivet utfører mesteparten av FoU-aktivitetene selv (38,3 mrd.), mens en mindre del av utgiftene er kjøp av FoU fra andre (8,9 mrd.). Totale kostnader økte med nesten 20 prosent fra 39,5 mrd. kroner i 2017, og justert for prisvekst var økningen på 6,8 prosent. FoU-kostnadene i næringslivet hadde svakere vekst i 2021 enn de to foregående år. I femårsperioden 2017–2021 har næringslivets totale kostnader til FoU hatt realvekst i alle år unntatt 2018. Fra 2020 til 2021 var det kun foretakenes kjøp av FoU fra andre som økte, mens den egenutførte FoU-aktiviteten hadde nullvekst (målt i faste priser).

Forstørr bilde

Figur 4.17 Næringslivets totale kostnader til FoU (egenutført og innkjøpt) per sysselsatt i 2017 og 2021. Virksomheter fordelt på fylke. Målt i faste 2015-priser, beløp i kroner.

Kilde: SSB (tabell 11145). Beregninger: KDD.

Det er store regionale forskjeller i FoU-virksomheten i næringslivet som i stor grad er konsentrert til de sentrale områdene av landet. Over halvparten av næringslivets totale FoU-kostnader i 2021 var samlet i Oslo og Viken (30 prosent i Oslo og 22 prosent i Viken).14 Figur 4.17 viser FoU-intensiteten per sysselsatt i fylkene, og her peker Trøndelag seg ut som fylket der næringslivet investerer mest i FoU, som vi også så i resultatene fra Regional Innovation Scoreboard. I gjennomsnitt brukte norsk næringsliv i 2021 om lag 48 000 kr per sysselsatt målt i faste 2015-priser, mens Trøndelag hadde FoU-utgifter på nær 71 000 kr per sysselsatt. FoU-intensiteten per sysselsatt er også høyere enn landsgjennomsnittet i Oslo, Vestfold og Telemark og Viken.

Selv om næringslivets kostnader til FoU har økt i perioden 2017 til 2021, er kostnadene per sysselsatt redusert, det vil si at antallet sysselsatte har økt mer enn FoU-kostnadene. Det er kun i Oslo og i Nordland at FoU-kostnaden per sysselsatt har økt fra 2017 til 2021, målt i faste priser. Nordland og Oslo er også de fylkene der FoU-utgiftene har økt mest siden 2017.

Distriktsfylker som Troms og Finnmark, Innlandet og Nordland har lavest FoU-investeringer i næringslivet i 2021 med rundt 20–25 000 kr per sysselsatt.

Nær ett av fem foretak i næringslivet rapporterer at de har gjennomført FoU-aktiviteter eller kjøpt FoU-tjenester i 2021.15 Det er imidlertid store regionale forskjeller. Møre og Romsdal og Oslo har den største andelen FoU-aktive virksomheter, begge med 26 prosent. Deretter følger Vestland og Trøndelag med 22 prosent. Troms og Finnmark16 har lavest andel virksomheter med FoU, med 11 prosent.

Forskjeller i næringsstruktur og tilstedeværelse av store foretak kan forklare deler av de regionale forskjellene i FoU-investeringer i næringslivet (Forskningsrådet/NIFU, 2017). Store foretak har i større grad FoU-aktivitet enn små foretak. I avsnitt 4.2 viste vi at forekomsten av store foretak er konsentrert i de mest sentrale kommunene, noe som kan bidra til å forklare hvorfor FoU-aktiviteter er konsentrert til fylker med storbyer og i mindre grad til «distriktsfylker».

Andelen foretak med FoU er høyere i industri enn i tjenesteyting og andre næringer. Over åtte av ti industriforetak med minst 500 sysselsatte har FoU-aktivitet. Tilsvarende tall for tjenestenæringene er

Forstørr bilde

Figur 4.18 Bevilgninger til næringslivet fra Forskningsrådet og skattefradrag gjennom SkatteFUNN, per sysselsatt i privat sektor etter fylke 2022. Beløp i kroner.

Kilde: Forskningsrådet (Prosjektbanken) og SSB (tabell 13472). Beregninger: KDD.

54 prosent (Forskningsrådet/NIFU, 2022). Over den siste tiårsperioden har tjenestenæringene samlet bidratt mye til veksten i næringslivets FoU, og den nominelle veksten har vært større for tjenestenæringene enn for industrien og andre næringer (ibid.).

I tillegg vil forskjeller i utdanningsnivå ha betydning for regionale forskjeller i FoU-investeringer, ved at foretak med ansatte med høyere grads utdanning (master- eller doktorgradsnivå) gjennomgående har høyere FoU-kapasitet. Svak absorpsjons- og innovasjonskapasitet i deler av næringslivet kan være en hemmende faktor for forskningssamarbeid mellom bedrifter og forskningsinstitusjonene (NOU 2016: 3).

Mesteparten av den egenutførte FoU-aktiviteten i næringslivet finansieres av egne midler, nærmere bestemt 75 prosent av FoU-utgiftene i 2021. Den norske offentlige finansieringen, inkludert SkatteFUNN, utgjorde om lag 10 prosent (SkatteFUNN utgjorde 4,8 prosent og annen offentlig finansiering utgjorde 5,4 prosent).17 Resterende finansiering var fra utlandet (11 prosent) (eget konsern i utlandet, EU-institusjoner eller andre utenlandske foretak eller institusjoner) eller var ekstern privat norsk finansiering (3,5 prosent). Den offentlige finansieringen vokste mye i en periode, dette gjaldt særlig finansieringen via SkatteFUNN og EUs forskningsprogrammer, men også finansieringen via Forskningsrådet (Fjærli, Rybalka og Wilhelmsen, 2020). De siste årene har imidlertid den offentlige finansieringen vært stabil på rundt 10 prosent, og andelen finansiering via SkatteFUNN er redusert siden toppåret 2017 da SkatteFUNN finansierte 6,3 prosent av kostnadene til egenutført FoU i næringslivet. Offentlig finansiering dekker en større andel av kostnadene i små foretak enn i store foretak (Foyn, 2017). Indikatorrapporten 2022 (Forskningsrådet/NIFU) viser at SkatteFUNN og offentlig finansiering stod for 23 prosent av FoU-utgiftene i 2020 blant foretak med 10–19 sysselsatte, mot 4 prosent for foretak med minst 500 sysselsatte.

SkatteFUNN-ordningen er i dag det største enkelttiltaket (målt i offentlige kostnader) for å stimulere til økt FoU-innsats blant norske bedrifter. Ordningen er rettighetsbasert, der bedrifter kan søke om å få skattefradrag på deler av sine FoU-kostnader. Bruken av SkatteFUNN-ordningen vil derfor kunne antyde noe om innovasjonsaktiviteten i næringslivet. Foretak i Oslo er SkatteFUNN-ordningens største bruker, og over 30 prosent av støtten fra SkatteFUNN går til foretak i Oslo. Næringslivet i Oslo er også de som mottar det største skattefradraget i forhold til antall sysselsatte, etterfulgt av næringsliv i Rogaland og Trøndelag. Næringslivet i Troms og Finnmark og i Innlandet mottar minst støtte gjennom SkatteFUNN.

En stor del av den offentlige finansieringen av FoU i næringslivet kanaliseres gjennom Forskningsrådet. Bevilgningene fra Forskningsrådet til næringslivet var i 2022 på rundt 2,2 milliarder kroner, og det er næringslivet i Trøndelag og Oslo som får klart størst bevilgning fra Forskningsrådet målt i støtte per sysselsatt. Næringslivet i distriktsfylker som Troms og Finnmark, Nordland og Innlandet mottar minst fra Forskningsrådet. Den regionale fordelingen av bevilgninger fra Forskningsrådet er relativt stabil over tid, med små endringer fra år til år (Forskningsrådet/NIFU, 2020).

Forstørr bilde

Figur 4.19 Andelen foretak med innovasjonsaktivitet, etter type aktivitet og fylke (2018–2020). Prosent.

Kilde: SSB Innovasjonsundersøkelsen.

En stor andel innovasjonsaktive foretak i hele landet

Det er stor utbredelse av innovasjonsaktivitet i norske virksomheter, og til sammen 63 prosent av norske foretak omfattet av innovasjonsundersøkelsen rapporterte en eller annen form for innovasjonsaktivitet i perioden 2018–2020. Sett under ett er det små endringer i næringslivets innovasjonsaktivitet fra forrige innovasjonsundersøkelse i perioden 2016–2018.

Det er en betydelig større andel foretak som er involvert i innovasjon enn andelen som har FoU-aktivitet. Samtidig er det, på samme måte som med FoU, forskjeller i innovasjonsaktivitet mellom næringer og mellom store og små foretak. Næringsstrukturen og innslaget av store foretak i næringslivet vil derfor ha stor betydning for den regionale variasjonen i innovasjonsaktivitet. Innovasjonsaktiviteten er imidlertid mer likt fordelt mellom fylkene enn det som er tilfellet med FoU-aktiviteten, som er mer konsentrert til sentrale deler av landet. Andelen foretak med innovasjonsaktivitet er likevel høyest i Oslo med 70 prosent og lavest i Innlandet med 52 prosent, jf. figur 4.19. Analyser har også vist en klar sammenheng mellom utdanningsnivå i foretakene og innovasjonstilbøyeligheten, det vil si at sjansen for at foretak skal være innovative øker når andelen ansatte med høyere utdanning øker, også om man kontrollerer for næring (Wilhelmsen, 2016). At Oslo har en høyere andel sysselsatte med høyere utdanning, vil dermed også påvirke graden av innovasjonsaktivitet i fylket.

Innovasjonsaktivteten deles inn i to typer; produktinnovasjon, som er innovasjon i varer eller tjenester, og innovasjon i forretningsprosesser. En produktinnovasjon er en ny eller forbedret vare eller tjeneste som er vesentlig annerledes enn foretakets tidligere varer eller tjenester og som har blitt gjort tilgjengelig på markedet. En innovasjon i forretningsprosesser er en ny eller forbedret forretningsprosess, for en eller flere driftsfunksjoner, som skiller seg vesentlig fra foretakets tidligere forretningsprosesser og som har blitt implementert/tatt i bruk i foretaket.18 En større andel av foretakene har innovasjon i forretningsprosesser enn i produkter; på landsbasis hadde 48 prosent av foretakene innovasjon i forretningsprosesser, mens 38 prosent hadde produktinnovasjon.

Andelen foretak med innovasjon i forretningsprosesser varierer mellom 54 prosent i Oslo og 42 prosent i Vestfold. Andelen med produktinnovasjoner er også høyest i Oslo med 46 prosent, etterfulgt av Buskerud med 42 prosent. Lavest andel foretak med produktinnovasjon finner vi i Finnmark (26 prosent), Nordland og Telemark (begge 27 prosent), samt i Innlandet (28 prosent). Oslo er også fylket der det er størst andel foretak som har produktinnovasjon som er nye for markedet (22 prosent), og Agder har nesten like stor andel (21 prosent). Nordland (12 prosent) har den laveste andelen med innovasjoner som er nye i markedet, og Finnmark, Telemark og Innlandet har også en lav andel (13 prosent).