2 Bakgrunn for den aktuelle situasjon i Sørøst-Europa
Krigshandlingene i det tidligere Jugoslavia bidro til omfattende ødeleggelser av infrastruktur og tilnærmet økonomisk sammenbrudd i de mest berørte landene. Ikke minst var de menneskelige lidelsene meget store. Over 200.000 mennesker døde eller forsvant i krigen i Bosnia-Hercegovina alene, mens over en million flyktet til utlandet og halvannen million ble fordrevet i eget land.
FNs Sikkerhetsråd vedtok allerede i 1991 en resolusjon om opprettelse av en fredsbevarende operasjon, UNPROFOR. Sikkerhetsrådet vedtok dessuten en rekke økonomiske og politiske sanksjoner mot Serbia og Montenegro i mai 1992 etter at krigen i Bosnia hadde startet. I 1993 vedtok NATO å bistå med håndhevelsen av forbudet mot militære flygninger over Bosnia. Dette var første gang NATO utførte en militær aksjon på vegne av FN og engasjerte seg militært utenfor NATOs kjerneområde.
Det politiske arbeidet for fred viste seg å være meget vanskelig og stanset opp sommeren 1995 da konflikten gikk inn i en mer intensiv fase.
Etter amerikansk initiativ ble nye forhandlinger innledet, og partene kom til enighet om en fredsløsning i Dayton 21. november 1995 etter sterkt press fra landene i den såkalte Kontaktgruppen for det tidligere Jugoslavia (Frankrike, Italia, Russland, Storbritannia, Tyskland og USA,). Fredsavtalen slår fast at Bosnia-Hercegovina er en enhetlig stat bestående av to deler innenfor internasjonalt anerkjente grenser.
Dayton-avtalen består av både en militær og en sivil del. På den militære siden ble FN-styrken erstattet med en internasjonal styrke under NATO kommando. For å bidra til gjennomføringen av Dayton-avtalen ble partene videre enige om å oppnevne en såkalt «Høy Representant» med vidtgående fullmakter til å gjennomføre og samordne alle sivile tiltak som fulgte av avtalen.
Den militære gjennomføringen av Dayton-avtalen har så langt vært vellykket, mens gjennomføringen på den sivile siden har gått meget tregt, til tross for den Høye Representantens innsats. NATOs nærvær er fortsatt viktig for stabilitet i Bosnia-Hercegovina. Erfaringen har vist at det er nødvendig med internasjonalt politisk press og økonomisk engasjement for at partene skal følge opp fredsavtalen.
Mens krigene pågikk i Bosnia-Hercegovina og Kroatia, var det fortsatt fred i Kosovo-provinsen i Serbia. President Miloevic fjernet i 1989 Kosovos autonome status som var hjemlet i den jugoslaviske grunnloven av 1974, og innførte et serbisk-dominert styre. Kosovo-albanerne reagerte med å boikotte alle offisielle institusjoner og bygget etter hvert opp sine egne parallelle statsinstitusjoner. En uoffisiell folkeavstemning i september 1991 resulterte i et overveldende flertall for selvstendighet. Kosovo-albanerne, under dr. Ibrahim Rugovas ledelse, søkte innledningsvis å oppnå selvstendighet gjennom bruk av fredelige midler. Den økende frustrasjonen, særlig blant ungdom og på landsbygda, resulterte i opprettelsen av Kosovos frigjøringshær, UÇK, på midten av 1990-tallet.
Sommeren 1998 innledet serbiske sikkerhetsstyrker en offensiv for å gjenetablere serbisk kontroll over sentrale områder i Kosovo som UÇK hadde fått kontroll over. De serbiske styrkene benyttet uforholdsmessig stor makt mot den kosovo-albanske sivilbefolkningen og mellom 250.000 og 300.000 kosovo-albanere flyktet fra sine hjem, mens et stort antall boliger ble ødelagt.
FNs Sikkerhetsråd vedtok i september samme år en resolusjon med krav om at krigshandlingene umiddelbart skulle stanses og at de fordrevne måtte få vende tilbake til sine hjem. Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE) ble anmodet om å verifisere at våpenhvilen ble fulgt, og for dette formål ble OSSEs Kosovo Verification Mission (KVM) etablert. KVM bidro til økt stabilitet og sikkerhet for befolkningen i Kosovo. Etter at OSSE-personellet kom på plass, returnerte befolkningen til sine hjemsteder slik at en humanitær katastrofe ble unngått.
Våpenhvilen som ble fremforhandlet i oktober 1998 ble imidlertid ikke langvarig, og de første tegn til sammenbrudd kom allerede i januar 1999. I lys av den stadig forverrede situasjonen innkalte Kontaktgruppen til forhandlinger og advarte partene om at de risikerte militære sanksjoner dersom de ikke samarbeidet om å finne frem til en forhandlingsløsning. Det norske OSSE-formannskapet deltok aktivt i Kontaktgruppens arbeid og i forhandlingsprosessen. Samtidig som forhandlingsprosessen pågikk, kom det illevarslende meldinger om en opptrapping av serbiske militære tiltak mot sivilbefolkningen i Kosovo. Den etter hvert meget alvorlige sikkerhetssituasjonen i Kosovo førte til at OSSE-formannskapet besluttet å trekke ut KVM. NATO innledet sin varslede luftkampanje mot Den føderale republikken Jugoslavia (FRJ) den 24. mars, samtidig som jugoslaviske styrker innledet en massiv, organisert fordriving av den albansk-ættede befolkning. Over 800.000 kosovo-albanere flyktet fra sine hjem til nabolandene, mens mellom 200.000 og 300.000 var på flukt i selve Kosovo.
Den storstilte tvangsforflyttingen av kosovo-albanere bidro blant annet til å tilspisse de allerede vanskelige mellom-etniske forholdene i Makedonia, og truet ytterligere landets stabilitet. Flyktningestrømmen utsatte også Albania for en betydelig økonomisk og sosial belastning. Situasjonen i Montenegro, der den demokratiske regjeringen til president ukanovic sto i opposisjon til president Miloevics regime i Beograd, ble etter hvert meget vanskelig. Krigen fikk dessuten store negative økonomiske konsekvenser for samtlige land i regionen og truet hele regionens stabilitet.
NATOs luftoperasjoner pågikk frem til den 10. juni og den internasjonale fredsstyrken (KFOR) rykket inn i provinsen den 12. juni. Samtlige serbiske styrker trakk seg ut av Kosovo i løpet av 10 dager etter KFORs innmarsj.
Prinsippene for fredsløsningen er nedfelt i FNs Sikkerhetsråds resolusjon 1244 (10. juni 1999) om en midlertidig internasjonal militær og sivil tilstedeværelse i Kosovo. Resolusjonen gir FNs Generalsekretær det overordnede ansvaret for den sivile gjennomføringen, mens en NATO-ledet internasjonal styrke har ansvaret for den militære sikkerheten. Med i overkant av 50.000 tropper på plass, hvorav ca. 1.200 norske, er KFOR nå fulltallig. Foruten å trygge omgivelsene, forutsettes styrken å støtte opp om det sivile arbeidet som FN-operasjonen i Kosovo (UNMIK) utfører.
Ødeleggelsene i Kosovo er omfattende, og gjenoppbyggingen har ennå ikke kommet i gang for alvor. Mange familier har ikke tilfredsstillende boligforhold, i tillegg til at det er behov for matvarer og annen hjelp i tiden fremover. Forholdet mellom albanere og serbere i Kosovo er meget anspent, og voldsepisoder mellom de to folkegruppene forekommer hyppig. Et stort antall serbere har flyktet fra Kosovo i frykt for egen sikkerhet. Det vil være en stor utfordring for UNMIK og KFOR å legge forholdene til rette slik at alle flyktninger, også serbere og Roma-folk, kan vende tilbake til sine hjem i Kosovo.