3 Stabilitetspakten for Sørøst-Europa og den internasjonale koordineringen av den fremtidige bistanden

3.1 Kort om Pakten, dens målsettinger og ­organisering

Selv om kamphandlingene i Kosovo er avsluttet, er trusselen mot den regionale stabilitet fortsatt til stede. Denne utfordringen kan bare møtes med tiltak på tvers av nasjonale grenser og etniske skillelinjer. Med dette for øyet lanserte EU-formannskapet Stabilitetspakten for Sørøst-Europa som ble vedtatt under ministermøtet i Køln 10. juni 1999.

Stabilitetspakten har som mål å fremme utvikling av demokratiske politiske prosesser, politisk og økonomisk samarbeid i regionen, beskyttelse av minoriteter og fremme av fler-etniske samfunn samt legge grunnlaget for en sunn markedsøkonomi. En overordnet målsetting er at landene i Sørøst-Europa kan integreres fullt ut i de europeiske og atlantiske samarbeidsstrukturer, i første rekke EU og NATO.

Mottakerlandene i Pakten er Albania, Bosnia-Hercegovina, Kroatia og Makedonia (FYROM), samt Bulgaria og Romania. Pakten legger opp til at Den føderale republikk Jugoslavia skal kunne delta når landet har oppfylt det internasjonale samfunnets krav. Det tas sikte på å etablere et nettverk av avtaler om godt naboskap i regionen.

Pakten har også som mål å styrke samarbeidet mellom giverland og internasjonale organisasjoner og institusjoner som har engasjert seg i utviklingen av landene i regionen for bedre å utnytte den samlede internasjonale utviklingsbistand.

OSSE er paktens politiske overbygning, mens EU vil spille en ledende rolle i den praktiske gjennomføringen.

Fullverdige deltakere er EU, USA, Russland, landene i Sørøst-Europa inkludert Slovenia og Ungarn, OSSE, Europarådet, FN, NATO, OECD, Vest-Unionen (VEU) og regionale samarbeidsorganisasjoner. Norge har, sammen med Sveits, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ukraina og Moldova, foreløpig status som observatør. I lys av Norges store engasjement i regionen arbeider Regjeringen for å få den norske deltakelsen oppgradert til medlemsstatus.

EU har utnevnt tyskeren Bodo Hombach til spesialkoordinator for arbeidet med Pakten. Det såkalte «Regionale Bord», som er Paktens øverste styringsorgan, møttes første gang i Brussel 16. september d.å. Under Det Regionale Bordet er det nedsatt tre grupper eller såkalte «arbeidsbord». Et «arbeidsbord» for demokratisering og humanitære spørsmål, et for økonomisk gjenreisning og utvikling, og et for sikkerhetsspørsmål. Norge har påtatt seg et hovedansvar for en del av det arbeidsbordet som behandler sikkerhetsspørsmål. Det Regionale Bordet har fastsatt en foreløpig plan for arbeidet med Pakten.

Stabilitetspakten er ikke en mekanisme som skal fremskaffe nye økonomiske ressurser, men et forum for å identifisere tiltak og prosjekter som kan bidra til å stabilisere og videreutvikle den politiske, sosiale og økonomiske utviklingen. Fremtidig norsk bistand til landene i regionen vil måtte ha tilstrekkelig fleksibilitet og perspektiv til å kunne tilpasses de prioriteringer og arbeidsfordelinger som man blir enige om innenfor rammen av Pakten. EU og Verdensbanken har påtatt seg et ansvar for å koordinere bistanden til regionen i tråd med disse retningslinjer.

3.2 Kostnader ved rehabilitering og ­gjenoppbygging

Kostnadene forbundet med å stabilisere og rehabilitere landene i Sørøst-Europa er betydelige. I tillegg til store utgifter til humanitære tiltak, vil gjenoppbygging av Kosovo, og senere også Serbia, kreve stor internasjonal innsats. Videre vil arbeidet i hele regionen, med å legge forholdene til rette for stabilitet og utvikling, kreve betydelig innsats fra det internasjonale samfunns side. Helt foreløpige beregninger bare for Kosovo tilsier et behov på anslagsvis USD 500 mill. til umiddelbare humanitære tiltak og gjenoppbygging. Det vil ta lenger tid enn forventet å utarbeide vurderinger av de mer langsiktige gjenoppbyggingsbehov i provinsen, men foreløpige tall antyder 2,5 mrd. USD over en periode på 4-5 år. Den konferansen det er henvist til i St.prp. nr. 1 (1999-2000) for Utenriksdepartementet, og som skulle vært holdt i oktober d.å., er foreløpig utsatt til midten av november. Årsaken ligger bl.a. i behovet for mer tid når det gjelder å få fram realistiske anslag over behov og forslag til prioriteringer. En tilsvarende konferanse om bistandsbehovet for hele regionen, er av samme grunn utsatt til januar/februar 2000.

På bakgrunn av dette er det foreløpig få internasjonale givere som har utarbeidet spesifikke anslag over sine langsiktige programmer for innsats i regionen. Forsinkelsen er problematisk, og kan lett oppfattes som et løftebrudd i forhold til landene i regionen. Lengst er man kommet når det gjelder Kosovo, hvor EU har forpliktet seg til å dekke halvparten av kostnadene ved gjenoppbyggingen, og foreløpig har avsatt EURO 500 mill. eller omtrent 4,2 milliarder pr. år de kommende tre år til dette. Noen endelig ramme for EUs bistand til land i regionen foreligger ennå ikke.

Danmark er kommet langt i arbeidet med en handlingsplan for regionen. Folketinget har vedtatt en foreløpig ramme for den danske bistanden til landene på Vest-Balkan på mellom 650 og 850 mill. danske kroner i 2000. Drøyt halvparten av dette beløp forventes å gå til humanitære tiltak. Foruten Kosovo er Albania og Makedonia prioritert i planen. For Sverige er den foreløpige rammen for den langsiktige bistanden i 2000 på 532 mill. svenske kroner. Dertil kommer bevilgninger til humanitær bistand som ikke er fastsatt. I tillegg kommer disse lands andel av EUs bistandsbudsjett.