5 Situasjonen for dei nasjonale minoritetane i dag

5.1 Bakgrunnen for staten sin politikk i dag

5.1.1 Ratifiseringa av Europarådets rammekonvensjon

Noreg ratifiserte Europarådets rammekonvensjon om vern av nasjonale minoritetar 17. mars 1999 (jf. St.prp. nr. 80 (1997-1998) og Innst. S. nr. 55 (1998-1999)), og konvensjonen tok til å gjelde frå 1. juli 1999 for Noreg sin del. Regjeringa vurderte det slik at både jødar, kvener, rom (sigøynarar), romanifolket (taterane/dei reisande), samar og skogfinnar oppfylte kriteria for «nasjonale minoritetar», slik at dei er omfatta av konvensjonen sitt verkeområde.

I samband med ratifikasjonen hadde Noreg høve til å gi ei erklæring om kva for grupper som skulle reknast som omfatta av konvensjonen, men valde ikkje å gjere det. Ein grunn til det var at ei slik erklæring kunne takast for å vere ei avgrensing av konvensjonen sitt verkeområde. Ein annan grunn var at erklæringa kunne vekkje utilsikta reaksjonar blant personar som høyrde til dei aktuelle gruppene, til dømes romanifolket (taterane/dei reisande). Det må understrekast at sjølv om Noreg ikkje gav noka slik erklæring, så er alle personar som tilhøyrer grupper som fell inn under kriteria for «nasjonale minoritetar», omfatta av konvensjonen sitt verkeområde. Det vil vere opp til kvar enkelt å avgjere om han eller ho tilhøyrer gruppa, og om han eller ho vil gjere seg nytte av dei rettane konvensjonen gir.

Spørsmålet om norsk ratifikasjon blei sendt til ei rad institusjonar og organisasjonar på høyring. Det blei lagt vekt på å prøve å nå personar i dei gruppene som kunne bli omfatta av konvensjonen. Hovudinntrykket var at høyringsinstansane ikkje hadde innvendingar mot at Noreg ratifiserte konvensjonen, og representantar for samane, kvenene, skogfinnane, rom (sigøynarane) og jødane støtta norsk ratifikasjon.

Den positive holdninga til ratifikasjon blei også støtta av ein av organisasjonane til romanifolket (taterane/dei reisande). Andre delar av gruppa uttrykte skepsis, og til dels stor motstand, mot å bli omtalt som ein nasjonal minoritet og bli omfatta av konvensjonen. Motstanden hadde mellom anna si årsak i ein historisk sett velgrunna skepsis til norske styresmakter. Mange uttrykte dessutan frykt for at ei ny fokusering på gruppa ville føre til negative verknader i lokalsamfunnet for personar med romanibakgrunn. Ein frykta òg at ratifikasjonen ville føre til at gruppa blei splitta.

I tida som har gått sidan ratifikasjonen, er holdninga blant dei minoritetsorganisasjonane som var skeptiske til ratifikasjonen, blitt meir positiv. I dialogen med departementa har organisasjonane ønskt at styresmaktene skal setje inn større ressursar for å oppfylle målsetjingane i konvensjonen. Det har ikkje kome tilbakemeldingar frå gruppene om negative erfaringar dei har hatt som følgje av ratifikasjonen.

5.1.2 Samane - urfolk og nasjonal minoritet

Alt lenge før den norske staten blei etablert, budde både samar og nordmenn i det området som no utgjer Noreg, og samane har derfor status som urfolk. Norske styresmakter har, blant anna gjennom § 110a i Grunnlova, erkjent eit særskild ansvar for å leggje til rette for at den samiske folkegruppa kan sikre og utvikle sitt eige språk, sin eigen kultur og sitt eige samfunnsliv.

Samstundes er det klart at samane ut frå Rammekonvensjonen om vern av nasjonale minoritetar også er å rekne som ein nasjonal minoritet, i folkerettsleg meining. Det inneber at samar kan vise til føresegnene i Rammekonvensjonen om dei ønskjer det.

Før Noreg ratifiserte Rammekonvensjonen, uttalte Sametinget likevel at samane i Noreg ikkje ønskjer å bli omfatta av politikken overfor nasjonale minoritetar. Dei ønskjer i staden å verne om den statusen dei har som urfolk, og om den styrkte rettsstillinga som er oppnådd for urfolk, mellom anna gjennom ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i sjølvstendige statar.

For at ein minoritet skal få status som urfolk, må gruppa bli oppfatta som opphavleg ved at folkegruppa budde i eit område før dette området kom under eintydig jurisdiksjon under ein stat (jf. pkt. 3.3 ovanfor). Utanom samane blir ingen av dei nasjonale minoritetane i Noreg rekna som opphavlege på denne måten der dei bur i dag.

Norske Kveners Forbund har i ei fråsegn til Regjeringa kravd at det blir gjort ei eiga utgreiing av kvenane sine rettar før det blir teke standpunkt til forslaga i innstillinga til Samerettsutvalet om retten til land og vatn i Finnmark (NOU 1997: 4). I svaret til forbundet har Justisdepartementet peika på at forslaga til Samerettsutvalet ikkje har som mål å redusere rettane til enkeltpersonar eller grupper. Formålet med forslaga er først og fremst å stadfeste dei rettane som allereie eksisterer og lage ei formålstenleg forvaltningsordning som kan sikre desse rettane også for framtida.

Det er viktig å peike på at det ikkje er foreslått rettar på individuelt etnisk grunnlag. Etter forslaga er det bustad og andre geografiske avgrensingar som skal avgjere kva slags rettar ein får. Det å operere med geografiske skilje er heilt vanleg, og det kan dessutan vere heilt nødvendig for å hindre overbruk av ressursane.

Etter folkerettslege avtalar som Noreg har slutta seg til, har samane som urfolk krav på å få delta i forvaltninga av ressursar som er nødvendige som grunnlag for kulturen deira. Derfor har Samerettsutvalet føreslått at Sametinget får ei rolle i forvaltninga av grunnen i Finnmark.

Høyringa om innstillinga frå Samerettsutvalet frå 1997 blei avslutta hausten 1999. Justisdepartementet arbeider no med å førebu lovforslag på grunnlag av innstillinga og høyringsrunden.

5.1.3 Tilhøvet til nyare innvandrargrupper

Europarådets rammekonvensjon om vern av nasjonale minoritetar gjeld for minoritetar som har ei historisk tilknyting til landet. Nyare innvandrargrupper er såleis ikkje omfatta av rettane i konvensjonen.

Biletet er likevel meir komplekst. Det kjem innvandrarar til Noreg som har bakgrunn frå dei same gruppene som i Noreg har fått status som nasjonale minoritetar. Dette gjeld truleg i størst grad rom. Til dømes er fleire av flyktningane frå det tidlegare Jugoslavia rom, utan at ein har statistikk over kor mange det dreier seg om. Det kan òg vere innvandrarar som er jødar, og i Nord-Noreg er det innvandring av finnar til kvenske kjerneområde. Slike innvandrarar skal ikkje nødvendigvis reknast med til den nasjonale minoriteten.

Det er den nasjonale minoriteten som gruppe som skal dra nytte av tiltak for å halde oppe kultur og språk, men det er vanskeleg å skilje ut nye innvandrarar frå den nasjonale minoriteten når ein utformar generelle tiltak retta mot individ som høyrer til ein minoritet, til dømes tilbod om språkopplæring. Det er etter Regjeringa sitt syn uheldig å skilje ut nyare innvandrarar frå ein nasjonal minoritet når det gjeld generelle individretta tiltak.

5.2 Nærmare om gruppene

Historia og situasjonen til gruppene er forskjellig, og dei har gjort ulike erfaringar i møtet med det norske storsamfunnet. Det gjer at gruppene har ulik oppfatning av sin eigen situasjon og ulike krav og prioriteringar. Heller ikkje innanfor gruppene er krava samstemte.

Det er òg usemje internt i gruppene om ein på vegner av gruppa skal fremme krav om tiltak for å ta vare på språk og kultur. Det er personar med tilknyting til gruppene som ikkje ønskjer å framstå som ein minoritet med andre skikkar og ein annan kultur enn majoritetssamfunnet. Det er viktig å understreke at den enkelte har ein klar rett til å avgjere om han eller ho tilhøyrer den nasjonale minoriteten eller ikkje.

Regjeringa ønskjer så langt råd er å bruke dei same nemningane på grupper og språk som dei med tilknyting til gruppene bruker. I somme tilfelle er dei som har tilknyting til ei gruppe, ikkje samde om kva nemning storsamfunnet bør bruke på gruppa eller språket deira. Dette er løyst i meldinga ved at vi bruker fleire av dei nemningane som blir brukte av gruppa, til dømes «romanifolket (taterane/dei reisande)».

5.2.1 Jødane

5.2.1.1 Om nemningar på gruppa og språket deira

Styresmaktene nyttar nemninga «jødar» om denne gruppa. Dei jødiske trussamfunna i Noreg blir kalla mosaiske trussamfunn.

Tradisjonelt har den jødiske minoriteten i Nord-Europa snakka jiddisk. Så langt Kommunal- og regionaldepartementet veit, blir dette språket i dag berre forstått av nokre få eldre personar i Noreg. Nokre hundre av jødane i Noreg snakkar moderne hebraisk, som er det språket som blir nytta i staten Israel i dag. Hovudtyngda av jødane nyttar norsk, anten som hovudspråk eller ved at dei er tospråklege.

5.2.1.2 Om gruppa og deira krav og behov

Jødane reknar seg som ein religiøs minoritet, men òg som ein kulturell og språkleg minoritet.

Etter den andre verdskrigen har norske styresmakter ikkje hatt særskilde tiltak i forhold til jødar, ut over prinsippet om religionsfridom og støtte til trussamfunn. Jødane har i ein viss monn bygd opp eigne institusjonar på ein del område, til dømes barnehage og aldersinstitusjon.

Størstedelen av jødane i Noreg er medlemmer av dei mosaiske trussamfunna i Oslo og i Trondheim, som til saman har om lag 1100 medlemmer. Under desse trussamfunna finst det fleire ulike organisasjonar og grupper.

Dei mosaiske trussamfunna tek imot økonomisk støtte i kraft av å vere trussamfunn. Som ein del av jødebuoppgjeret blei det utbetalt 150 millionar kroner til dei mosaiske trussamfunna i Noreg i mai 1999. Midlane skal gå til sikring av jødisk kultur og framtid i Noreg (sjå kapittel 6.3.4).

Jødane peikar på behovet for å spreie kunnskap om jødedom, jødisk liv i Noreg og jødisk historie på alle nivå i utdanningssystemet. I denne samanhengen viser dei til behovet for å dokumentere livshistoriene til eldre jødar som eit ledd i å lære av historia.

Faget kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering («KRL-faget»), som blei innført frå hausten 1997, har aktualisert spørsmålet om fritaksrett frå religions- og kristendomsundervisning. Dei mosaiske trussamfunna krev fullt fritak frå faget.

Dei mosaiske trussamfunna meiner at det bør givast tilskot til alle trus- og livssynsgrupper som driv opplæring av barn i eigen regi.

Jødane er avhengige av å importere kjøtvarer frå andre land for å kunne halda kosher (rituelt) hushald, da det ikkje er lov å slakte etter jødiske forskrifter i Noreg. Dei mosaiske trussamfunna ønskjer at det blir laga enklare rutinar for denne kjøtimporten, som blir opplevd som vanskeleg i dag. Vidare peikar dei på behov for informasjon om framgangsmåten ved import.

5.2.2 Kvener

5.2.2.1 Om nemningar på gruppa og språket deira

Styresmaktene har valt å nytte nemninga «kvener», sjølv om somme i denne gruppa i staden ønskjer å bli omtalte som «finskætta» eller «etterkomar etter finske innvandrarar». Det er lang tradisjon for å bruke nemninga «kvener» som den norskspråklege nemninga for heile gruppa, og det ville vere upraktisk å endre på dette. Styresmaktene har òg merka seg at Norske Kveners Forbund ønskjer at nemninga «kvener» skal brukast.

Nemninga kvensk blir i denne meldinga brukt når det er tale om kvenene sitt talemål, altså den gruppa av kvendialektar som tradisjonelt har vore brukte i Nord-Noreg. Det er ikkje semje blant kvenene sjølve om dette talemålet bør omtalast som kvensk eller finsk, og i meldinga blir derfor ofte dobbelforma kvensk/finsk brukt. Det er heller ikkje semje, verken blant kvenene eller blant fagfolk, om kvensk skal reknast som eit eige språk eller som ein variant av finsk.

Ein del av kvenene har arbeidd med å skrive tekstar så nær opp til dette talemålet som råd. Det er da naturleg å seie at slike tekstar er skrivne på kvensk.

Likevel blir det kvenske talemålet av dei fleste i dag skrive med den normeringa som blir nytta i Finland (riksfinsk). I meldinga blir det lagt til grunn at ein da skriv finsk, ikkje kvensk. I skolen blir det undervist i finsk, jamvel om tekstar som er skrivne på kvensk, også kan nyttast i undervisninga.

Det er ikkje råd å avgjere på språkvitskapleg grunnlag kor stor språkleg skilnad det må vere for at to dialektar skal reknast som to ulike språk. Dette blir avgjort gjennom den historiske og samfunnsmessige prosessen. Forhold som statsgrenser, politiske motiv, folkeleg oppslutning og gruppeidentitet speler gjerne ei rolle for utfallet. Språkbrukarane må sjølve, og over tid, avklare om kvensk skal reknast som eit eige språk eller som ein variant av finsk. Regjeringa ser det ikkje som ei statleg oppgåve å ta stilling i denne debatten.

5.2.2.2 Om gruppa og deira krav og behov

Det finst i dag ingen sikre tal over kor mange menneske det er som har kvensk/finsk opphav i Noreg. Eit overslag går ut på at det i dag er mellom 10 000 og 15 000 personar som reknar seg som kvener eller personar av kvensk/finsk ætt. Kvensk/finsk språk er viktig som kjenneteikn og identitetsskapande faktor for gruppa, men fornorskingsprosessen har gjort at mange ikkje lenger snakkar anna enn norsk. Fornorsking og giftarmål over etniske grenser har ført til at den sosiale identiteten til ein del av kvenene kan romme både kvensk/finsk, norsk og samisk. Det same gjeld for ein del av samane.

I dei siste tiåra har det skjedd ei etnopolitisk mobilisering blant kvenene. I 1987 blei Norske Kveners Forbund etablert med utgangspunkt i tanken om at kvener er ein minoritet med særskilde folkerettslege rettar. Formålet til forbundet er å styrkje stillinga til kvener og finskætta, kulturelt, sosialt og økonomisk. Organisasjonen har vore aktiv i arbeidet for kvenene og har fått driftsstøtte over budsjettet til Kommunal- og regionaldepartementet sidan 1990.

Finskforbundet i Noreg (tidlegare Finnmark finskforbund og Nordnorsk finskforbund) blei skipa i 1982 og har medlemmer både blant kvener og blant nytilflytta finnar. I hovudsak arbeider forbundet for interessene til finnar som har flytta til Noreg relativt nyleg.

Norske Kveners Forbund har arbeidd for at Noreg skulle ratifisere Europarådets rammekonvensjon om vern av nasjonale minoritetar med omsyn til kvenene og Den europeiske pakta om regions- eller minoritetsspråk med omsyn til kvensk/finsk språk.

Norske Kveners Forbund har kravd auka driftsstøtte til kvenske organisasjonar. Dei ønskjer òg støtte til kulturdokumentasjon, utgreiing og forsking. Kvenske språk- og kultursenter vil kunne spele ei viktig rolle i å synleggjere og gjenreise kvenske kulturtradisjonar. Det finst planar for fleire slike senter, mellom anna i Porsanger og Nordreisa. Norske Kveners Forbund krev at det blir oppretta eit kvensk språkråd og eit kvensk utdanningsråd. Organisasjonen krev òg at det må opprettast eigne støtteordningar til aviser, radio og fjernsyn, og til kvensk litteratur, film og teater. Forbundet vil vidare at kvener skal kunne bruke kvensk/finsk i kontakt med styresmaktene. Forbundet har sett fram krav om at det blir gitt meir opplæring på kvensk eller finsk i barnehagar, i grunnskolen og i den vidaregåande skolen. Forbundet ønskjer ei styrking av utdanninga av lærarar i kvensk/finsk og ei satsing på utvikling av læremiddel for faget finsk som andrespråk.

Fornorskingspolitikken gjorde at mange kvener og samar registrerte seg i jordmatriklar, kyrkjebøker og folkeregister med norske slektsnamn for å unngå diskriminering. Norske Kveners Forbund krev at kvenske familiar skal kunne ta tilbake dei opphavlege slektsnamna sine.

For å synleggjere kvensk kultur krev Norske Kveners Forbund at lova om stadnamn av 1991 blir nytta meir aktivt også for kvenske (finske) stadnamn. Forbundet krev òg at nemninga «finske stadnamn» i lova skal endrast til «kvenske stadnamn».

5.2.3 Rom

5.2.3.1 Om nemningar på gruppa og språket deira

Meldinga bruker nemninga «rom», i tråd med det gruppa sjølv kallar seg. Ein har i hovudsak valt å ikkje bruke «sigøynar», sjølv om dette somme stader er sett i parentes for å gjere det klart kva for ei gruppe det er tale om.

Språket til rom i Noreg blir kalla romanes.

5.2.3.2 Om gruppa og deira krav og behov

Gruppa av rom i Noreg består av fleire slekter. Den opphavlege gruppa i Noreg er lita; ein reknar med at ho omfattar mellom 300 og 400 personar. Somme reiser i sommarhalvåret både i Noreg og i utlandet. Mange har utstrekt kontakt med slektningar i andre delar av Europa, særleg i Sverige, Belgia og Frankrike.

St.meld. nr. 37 (1972-1973) Om offentlege tiltak for norske sigøynarar slo fast at det skulle setjast i verk tiltak for å betre situasjonen for rom gjennom busetjing, opplæring i nye yrke og støtte til nye næringar, vaksenopplæring, eiga undervisning for barn og ungdom og barnehage. Sosial- og helsedepartementet hadde det overordna ansvaret og overførte midlar til Oslo kommune, som stod for det praktiske arbeidet. Denne politikken var kostbar og blei vurdert som lite vellykka. Ein meinte mellom anna at tiltaka førte til ei klientifisering av gruppa. I 1991 blei særomsorga lagd ned, og rom er i dag ikkje gjenstand for særskilde offentlege tiltak.

Rom i Noreg er organisert på storfamilienivå. Mange rom tilhøyrer ei pinseforsamling og har gjennom dette kontakt med ein internasjonal misjonsorganisasjon.

International Romani Union har ein representant i Noreg.

Etter at særtiltaka blei avvikla i 1991, miste gruppa kontaktpunktet sitt hos styresmaktene. Mange rom saknar eit slikt kontaktpunkt. Rom meiner til dømes at dei blir behandla strengare av politiet enn andre grupper i befolkninga, og seier at det ikkje er uvanleg at alle må bøte når nokre få gjer noko gale. Eit kontaktpunkt kunne auke kjennskapen til gruppa og hindre at gruppa blei misforstått.

Rom i Oslo ønskjer ein permanent stad der dei kan plassere campingvognene sine. Det er òg blitt fremma krav om å få eit fast forsamlingslokale/kulturhus i Oslo. Dei ønskjer vidare tilrettelegging frå styresmaktene si side slik at det kan bli enklare å drive omreisande handelsverksemd.

5.2.4 Romanifolket

5.2.4.1 Om nemningar på gruppa og språket deira

Gruppa har fleire namn og utnamn: reisande, vandriar, romanifolket, tater, fant, splint, omstreifar. Fleire av nemningane er aldri blitt brukte av gruppa sjølv, og fleire har ein negativ klang. Ordet «omstreifar» blei tidlegare nytta i offentlege dokument, men må i dag seiast å vere negativt ladd. «Dei reisande», «romanifolket» og «vandriar» blir opplevd som meir positive av gruppa sjølv. Romanifolket viser til opphav og språk, medan reisande eller vandriar i større grad viser til framferd og levemåte. Ordet «tater» har vore negativt ladd. Deler av gruppa ønskjer no å «ta nemninga tilbake» som eit ledd i å markere at ein verdset sitt eige opphav. Andre er ikkje samde i dette. Det er på bakgrunn av slik intern usemje at denne meldinga bruker den kompliserte nemninga «romanifolket (taterane/dei reisande)».

Språket til romanifolket, som skil seg frå romanes, blir kalla romani.

5.2.4.2 Om gruppa og deira krav og behov

Det finst ingen sikre tal som viser kor mange som tilhøyrer romanifolket (taterane/dei reisande) i Noreg i dag. Det er i alle fall snakk om nokre tusen personar.

Ein veit heller ikkje kor mange det er i Noreg i dag som kan romani fullt ut. Overslaga varierer frå nokre hundre til eit par tusen. Sikkert er det at det er ærekjensle knytt til å meistre og bruke språket, og mange er opptekne av at språket må haldast i hevd.

Det er stor variasjon i korleis representantar for romanifolket lever i dag. Det er skilnader i utdanningsnivå og levekår, livssyn og korleis dei lever som reisande. Gruppetilknytinga er definert gjennom slektskapsforhold, levesett og kultur.

Ein reknar med at det frå gammalt av har vore faste reiseruter for romanifolket. Etter den andre verdskrigen gjekk mange over til reising i sommarhalvåret og i skoleferiane. Dette heng òg saman med den endringa i dyrevernlova som skjedde i 1951, der det blei forbode å bruke hest. Tradisjonelle yrke er handverksarbeid og småhandel. Fleire representantar frå romanifolket (taterane/dei reisande) framhevar den verdien som låg i at familien var eit produksjonsfellesskap. Handverksarbeida var gjerne metallarbeid, til dømes kopararbeid og urmakararbeid. Dei varene mannen selde, var klokker, knivar og hestar, medan dei mest vanlege handelsvarene for kvinner var innkjøpte ferdigvarer og handarbeidsprodukt. Handelen skjedde i samband med reisene, men også messer og marknader rundt om i landet gav romanifolket høve til å få omsett produkta sine.

Det er ikkje gitt at folk i dag ønskjer å bli oppfatta som tilhøyrande romanifolket (taterane/dei reisande). Fordommar og særomsorg har gjort sitt til at personar er blitt stempla som taterar eller reisande utan omsyn til eigne ønske og opplevingar. På den eine sida er folk stolte av bakgrunnen sin, på den andre sida er det mange som ikkje ønskjer å skilje seg ut av frykt for diskriminering og forfølging. Dei er engstelege for at omgivnadene skal få vite om bakgrunnen deira.

Statlege støtteordningar og status som nasjonal minoritet blir av somme opplevd som oppreisning for urett, medan andre berre ønskjer å vere i fred og meiner det ikkje vil kome noko godt ut av statleg merksemd. Langt frå alle stoler på at dei same styresmaktene som fram til nokså nyleg førte ein politikk med sikte på å utrydde kulturen til gruppa, no reelt ønskjer å fremme den.

I dei seinare åra er det danna fleire organisasjonar for romanifolket (taterane/dei reisande). Organisasjonane er opptekne av å få ei synleg oppreisning i forhold til den politikken styresmaktene tidlegare førte overfor gruppa. Dei ønskjer òg støtte til å halde oppe og vidareutvikle ymse handverks- og kulturtradisjonar og til å sikre at det blir mogleg å føre vidare ei livsform som reisande.

Krava frå gruppa spenner over eit vidt spekter. Mange framhevar støtte til slektsforsking og familiesamling som særs viktig, ettersom den politikken styresmaktene tidlegare førte har gjort det vanskeleg for mange å stå fram med sin eigentlege bakgrunn. Den statlege politikken har òg ført til at mange er blitt isolerte og skilde frå familie og andre reisande. Ønsket om å kjempe mot kunnskapsløyse, fordommar og diskriminering i det norske samfunnet står såleis svært sentralt for denne gruppa.

Organisasjonane ønskjer tiltak for å spreie kunnskap om kulturen til romanifolket (taterane/dei reisande), historia deira og situasjonen til gruppa i samfunnet. Andre tiltak går i retning av å skape sosiale møtestader. Dei ønskjer hjelp ved søknad om rettferdsvederlag, til å dokumentere eigen kultur og til å drive informasjonsverksemd.

Det er fremma ønske om eit kultursenter for å ta vare på handverk, tradisjon, levesett, språk og song- og musikkliv. Det blir arbeidd med planar om å etablere eit dokumentasjons- og formidlingssenter for kulturen til romanifolket ved Glomdalsmuseet på Elverum. Museet kan òg fungere som ein møtestad i samband med ymse kulturelle aktivitetar, som foredrag, konsertar, kurs eller demonstrasjon av handverkstradisjonar.

5.2.5 Skogfinnar

5.2.5.1 Om nemningar på gruppa og språket deira

Ein har valt å kalle gruppa «skogfinnar», sjølv om også nemninga «finnar» blir brukt av gruppa sjølv.

Norsk er det språket skogfinnane bruker i dag, men finske ord og uttrykk er framleis i bruk på Finnskogen. Tidlegare snakka gruppa finsk.

5.2.5.2 Om gruppa og deira krav og behov

Ein reknar med at det finst fleire hundre personar som identifiserer seg som skogfinnar i dei områda der skogfinnane slo seg ned. Skogfinnane var lenge ei stigmatisert gruppe, og mange ønskjer framleis ikkje å stå fram med bakgrunnen sin.

I dei seinare åra har ein sett ei revitalisering av finnekulturen. Det finst no fleire regionale og lokale organisasjonar som arbeider med den skogsfinske kulturen, og det finst organiserte nettverk med kontaktar over landegrensene. Nettverksorganisasjonen Skogsfinske interesser i Norge fungerer som talerør overfor styresmaktene.

I dag finst det få synlege skogsfinske kulturtrekk, og det er peika på behovet for forsking som kan dokumentere skogsfinsk kultur. Krava som er fremma, gjeld forsking, kulturbevaring og kontakt med andre finskspråklege minoritetar. Organisasjonen Skogsfinske interesser i Norge held fram som eit viktig mål å få berga restar etter gamle svibruk, røykomnar og røykbadstover der desse ligg i landskapet i dag, som uttrykk for skogsfinsk kultur frå tidlegare tider.

Skogfinnane saknar læremiddel til bruk i grunnskolen og i vidaregåande opplæring.

Kunnskapsformidling gjennom lokal tilpassing av læreplanane blir sett på som ein føresetnad for at komande generasjonar skal kunne ta del i og identifisere seg med den skogsfinske kulturen. Skogfinnane ønskjer at det blir skrive faglitteratur om skogsfinsk historie og kultur, slik at dette kan kome inn i planane for barnehage og grunnskole. Dei ønskjer vidare å formidle kunnskap om tradisjonelle teknikkar, handverk, husflid, song, musikk, forteljartradisjonar o.a.

Dei skogsfinske organisasjonane ser eit stort behov for dokumentasjonsarbeid og ønskjer eit eige kompetansesenter innanfor det skogsfinske busetjingsområdet. Dei ønskjer at senteret skal ha ein museumsfunksjon, men med vekt på formidling og revitalisering av skogsfinsk kultur. Organisasjonane ønskjer at eit slikt senter skal vere statleg finansiert, slik at det ikkje blir bunde av lokale administrative og geografiske avgrensingar. Dei meiner dette er ein føresetnad for å utvikle eit godt samarbeid på tvers av kommunale og fylkeskommunale grenser.