4 Utbredelse av rovvilt i Europa

For å kunne sette norsk og skandinavisk rovviltforvaltning inn i en større sammenheng er det under vist kart over utbredelsen av den enkelte rovviltart i Europa i 2001. Kartene viser at Fennoskandia 1 1 i dag representerer viktige områder for rovvilt i Vest-Europa. For jerv er Fennoskandia et særlig viktig område, da dette er det eneste området i Vest-Europa som har bestander av denne arten.

I løpet av de siste hundreårene har rovvilt vært hardt beskattet i hele Europa. Videre har rovviltets viktigste byttedyr blitt sterkt redusert i antall eller direkte truet i mange områder. Til sammen har dette ført til at rovvilt er utryddet eller redusert i antall over store områder hvor de tidligere var utbredt.

Ulv ble tidlig utryddet på de britiske øyer og i det meste av Nord- og Vest-Europa, mens små restpopulasjoner besto på Balkan, nordlige Iberia og sentralt i Italia. Store bestander overlevde i Øst-Europa og Russland. Gaupe ble utryddet i hele Vest-Europa, og overlevde kun i Skandinavia og i Øst-Europa. Jerv ble redusert til små restbestander i nordlige Fennoskandia. Bjørn overlevde kun i Sverige og i noen svært små områder nord i Spania, samt i Karpatene, noe på Balkan, og i Baltikum og finskrussisk Karelen.

Som følge av en gradvis innføring av mer restriktive fellingsregimer, vern og aktiv reintroduksjon, er de fleste europeiske populasjoner i dag stabile eller i vekst. Reintroduksjonsprogrammer har blitt gjennomført for bjørn i Frankrike, Italia og Østerrike, og for gaupe i Sveits, Frankrike, Slovenia, Tsjekkia, Tyskland, Polen og Østerrike. Videre har jerv blitt reintrodusert i sentrale deler av Finland. I tillegg har naturlig innvandring skjedd i mange områder. Dette gjelder spesielt ulv, som er i vekst i Spania og i nordlige deler av Italia, og som nylig har etablert seg i Frankrike, Tyskland og Sveits. I Fennoskandia har alle de fem artene økt i utbredelse og antall. Kartene viser utbredelsen av rovvilt i Europa i 2001.

Kilde: NINA 2003

Kilde: NINA 2003

Kilde: NINA 2003

Kilde: NINA 2003

Kilde: NINA 2003

4.1 Rovvilt i Sverige

De rovviltartene som finnes i Norge er alle i større eller mindre grad felles bestander med Sverige. Svensk rovviltforvaltning har derfor en stor betydning for den samlede forekomsten av rovvilt i Skandinavia.

Våren 2001 vedtok riksdagen i Sverige ett forslag fra den svenske regjeringen om fremtidige målsettinger for rovviltforekomsten i Sverige (R. prp. 2000/01:57 Sammanhållen rovdjurspolitik ). For gaupe, bjørn og kongeørn ble det satt minimumsnivåer omtrent som dagens bestandsnivå i Sverige, mens det for jerv og ulv ble bestemt foreløpige etappemål som omtrent innebærer en dobling av dagens bestander, se tabell 4.1. Minimumsnivåene skal betraktes som det minste antall ynglinger som årlig skal finne sted i Sverige. Rovviltbestandene kan øke ut over disse nivåene, men da skal det legges større vekt på andre interesser som kan komme i konflikt med rovviltbestandene, eksempelvis reinnæringen.

Riksdagen har videre uttalt at rovvilt bør få spre seg innenfor den respektive arts naturlige utbredelsesområde. Det er også ønskelig å få innvandring til områder i søndre og midtre Sverige der rovdyrene ble utryddet allerede på 1800-talet. I reinbeiteområdene heter det at utbredelsen av rovvilt bør styres på en slik måte at reindrift ikke umuliggjøres på grunn av for tette rovviltstammer.

Det er særlig tamrein som skades eller drepes av rovvilt i Sverige. Skader på bufe skjer kun i et svært lite omfang. Dette har særlig sammenheng med at bufe i liten grad går fritt i utmark, men beiter på inngjerdede innmarksområder, øyer og lignende. I Sverige er det i størrelsesorden 500 000 sau.

Erstatningen til samebyen bygger på registrert rovviltforekomst, og spesielt på registrert yngling av rovdyr. Dette innebærer at de faktiske årlige tap av tamrein i Sverige ikke lenger registreres. Det disponible beløpet for bidrag og erstatninger til samebyene var i 2002 SEK 47,5 mill.

Når det gjelder skader på husdyr har hvert län et eget budsjett som fordeles fra Naturvårdsverket. Bidrag og erstatninger for skader på husdyr (inklusiv hunder) var SEK 4 mill. i 2002. Hovedprinsippet for erstatning er at alle rovviltskader på husdyr (som øvrige viltskader) primært skal forebygges, og erstatning skal kun utbetales dersom det ikke kan settes inn tilstrekkelige forebyggende tiltak. Ved Grimsö forskningsstasjon er det opprettet et eget «Viltskadecenter» som arbeider med utvikling av skadeforebyggende tiltak samt informasjon, kurs m.v. Også norsk forvaltning benytter i flere sammenhenger den kompetanse som finnes på Grimsö Viltskadecenter.

Som en følge av proposisjonen i 2001 ble strafferammen for faunakriminalitet knyttet til rovvilt øket til 4 år, og det ble innført en minimumsstraff på 6 måneder. Både illegal jakt og handel med disse artene omfattes av strafferammen.

Det ble i 2002 opprettet egne regionale rovdyrgrupper i hvert län med faste stammer av rovvilt. I tillegg er det etablert et sentralt Råd for rovdyrspørsmål i tilknytning til Naturvårdsverket. I Rådet og i de regionale gruppene finnes representanter for tamreinnæring, rovdyrforeninger, jegere, miljøorganisasjoner, grunneiere, dyreeiere m.v. Organiseringen i regionale rovdyrgrupper og sentralt råd for rovdyrspørsmål har mange likhetstrekk med dagens fylkesvise rovviltutvalg og det sentrale rovviltutvalget i Norge.