6 Nye mål og virkemidler i rovviltpolitikken

Siden behandlingen av forrige rovviltmelding fra 1997 er det gjennomført en rekke forsøksordninger, blant annet for å sikre økt medvirkning i forvaltningen av rovvilt (se kapittel 3.9). Dette gjelder jervenemnder i Nord-Norge og i Sør-Norge, gaupenemnder i Hedmark og i Nord-Trøndelag/Fosen, fylkesvise rovviltutvalg med en rådgivende funksjon og med myndighet til å fordele midler til forebyggende tiltak, delegering av fellingstillatelser til fylkesmenn og utvalgte kommuner, og delegering av myndigheten til å tildele forebyggende tiltak til utvalgte kommuner. Det er også høstet ulike erfaringer med nemnder og utvalg, som både har vært partssammensatte og politisk oppnevnte.

Rovviltartene har behov for store leveområder. Både kommunegrenser og fylkesgrenser gir derfor en begrensning i muligheten til å sikre en helhetlig og bærekraftig forvaltning av rovvilt. For å sikre en balansert forvaltning er det derfor nødvendig å forvalte rovvilt med utgangspunkt i større regioner enn dagens fylkesgrenser. Videre er det fortsatt behov for en nasjonal kontroll med utviklingen av de enkelte artene slik at summen av enkeltavgjørelser ikke truer bestandenes overlevelse.

Med dette utgangspunkt ønsker regjeringen å legge opp til en forvaltning som i størst mulig grad inkluderer berørte regioner og lokalsamfunn.

6.1 Forvaltningsregioner, regionale rovviltnemnder og regionale bestandsmål

Regjeringen vil legge til rette for en rovviltforvaltning basert på forvaltningsregioner for rovvilt. Innenfor hver av disse regionene mener regjeringen at det skal fastsettes en minimumsmålsetting for hvor mange årlige ynglinger det skal være for hver art. For noen regioner vil det ikke være nødvendig å sette nasjonale mål for alle arter. Hver region skal ha en forvaltning som sikrer konfliktforebygging, jakt og felling innenfor de rammer som nevnte minimumsmålsettinger og viltloven setter. Størrelsen på jakt- og fellingskvotene vil variere i forhold til bestandsmålet i den enkelte region. Regioner med en stor andel av en rovviltart skal få tilsvarende andel av ressursene til å iverksette konfliktdempende tiltak før konfliktene blir for høye. Regionene skal ha en slik størrelse at de tilfredsstiller rovviltets arealkrav og muliggjør en bestandssituasjon som tillater en regional forvaltning av rovvilt (jakt og felling, samt skadeforebyggende tiltak).

Det skal opprettes en regional rovviltnemnd for hver region. Denne vil ha hovedansvaret for forvaltningen av gaupe, jerv og bjørn innenfor sine regioner. Det forutsettes at bestandene gjennom ulike forvaltningstiltak ikke kommer under de fastsatte minimumsmålene. Sammen vil de nasjonale minimumsmålene i hver region sikre artenes overlevelse. Et slikt forvaltningssystem vil innebære at forvaltningen av rovvilt vil være mer likt forvaltningen av annet vilt, ved at lokale jegere kan delta i regulering av rovviltbestandene når målsettingene for den enkelte region er oppfylt.

Regjeringen vil legge følgende prinsipper til grunn for oppdelingen i ulike rovviltregioner:

• Hele landet deles inn i regioner med hvert sitt forvaltningsregime for rovvilt.

• Geografisk differensiert forvaltning videreføres. Dette innebærer at den samlede virkemiddelbruken i rovviltforvaltningen skal varieres mellom ulike regioner. Også innenfor en rovviltregion skal det legges vekt på en geografisk differensiert forvaltning. Geografisk differensiert forvaltning er en metode for å legge begrensninger på utbredelsen av en rovviltart, snarere enn å opprette reservater for bevaringen av dem. Regionene må ikke være så små at forvaltningen nærmer seg «reservater».

• Det skal legges større restriksjoner på den geografiske utbredelsen av etablering av bjørn og ulv sammenliknet med gaupe, jerv og kongeørn.

• Det må tas særlig hensyn til regioner med samisk reindrift fordi muligheten til tilpasninger i driftsformen her er mer begrenset.

• Fordelene ved flerartsforvaltning skal utnyttes der det er mulig (for eksempel vil skadeforebyggende tiltak mot ulv eller bjørn også virke mot jerv og gaupe).

• Kontakten og utvekslingen med svenske, finske og russiske bestander skal prioriteres. Dette gir større sikkerhet for overlevelsen av rovviltbestandene, og større fleksibilitet i forvaltningen.

6.1.1 Nye forvaltningsregioner

En forvaltningsregion er en geografisk enhet med felles styring og felles bestandsmålsettinger. Forvaltningsregionen er således en administrativ geografisk enhet. Innenfor denne administrative geografiske enheten i regionen skal det settes nasjonale mål for den enkelte rovviltart. Innenfor regionen kan det foretas en geografisk differensiering av den enkelte rovviltbestand ut fra konfliktnivå med ulike interesser. En forvaltningsregion er derfor ikke ensbetydende med ønsket utbredelse av den enkelte rovviltart. Nasjonale myndigheter setter grenser for utbredelse av ulv innenfor en region, mens det for gaupe, jerv og bjørn er den regionale nemnden som skal foreta en slik avgrensning av utbredelsen innenfor de nasjonale mål som er satt for regionen og konflikter i regionen. Det er en forutsetning at avgrensninger av arters utbredelsesområde innenfor en region tar hensyn til artenes krav til mest mulig sammenhengende leveområder.

Regjeringen har lagt følgende kriterier til grunn for regioninndelingen:

• dagens bestander og utbredelsen av de ulike arter

• eksisterende politiske målsettinger og føringer (for eksempel i forhold til Vestlandet og i områder med samisk reindrift)

• konfliktvurderinger

• en regionstørrelse som gjør bestandsforvaltning faglig relevant og meningsfylt, og der det er mulig å praktisere en fleksibel og geografisk differensiert forvaltning innenfor den enkelte region

• en viss grad av homogenitet i de forvaltningsregimer og tiltak som er aktuelle å anvende innenfor en region

• mest mulig klare avgrensninger mellom regionene i form av fjorder/elver, viktige samferdelsårer og administrative grenser

Region 1 Vest-Norge

Avgrensning : Fra Kristiansand langs elva Otra til Hovden, videre langs RV39 til Haukeligrend, langs E134 til fylkesgrensen mot Hordaland, videre langs fylkesgrensene mot Hordaland og Sogn og Fjordane til fylkesgrensen Oppland/Møre og Romsdal, langs denne til RV60 og videre langs RV60 til Geiranger, langs Geirangerfjorden/Sunnylvsfjorden/Storfjorden/Sulafjorden til Ålesund, og videre sørover langs kystlinja tilbake til Kristiansand.

Fylker: Det aller meste av Vest-Agder, vestre deler av Aust-Agder, hele Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane, sørligste del av Møre og Romsdal.

Region 2 Sør-Norge

Avgrensning: Fra Kristiansand langs elva Otra til Hovden, videre langs RV39 til Haukeligrend, langs E134 til fylkesgrensen mot Hordaland, videre langs fylkesgrensene mot Hordaland og Sogn og Fjordane til fylkesgrensen Oppland/Møre og Romsdal, langs denne til elva Øvre Otta, langs elvene Otta og Gudbrandsdalslågen til Mjøsa, langs Mjøsa til Minnesund, videre langs E6 til Oslo og langs Oslofjorden og kystlinja tilbake til Kristiansand.

Fylker: Vestre deler av Oslo/Akershus, vestre, sentrale og sørlige deler av Oppland, hele Buskerud, hele Vestfold, hele Telemark, østre deler av Aust-Agder, en liten del av østligste Vest-Agder.

Region 3 Øst-Norge

Avgrensning: Fra riksgrensen ved Svinesund langs Oslofjorden til Oslo, videre langs E6 til Minnesund, langs Mjøsa og Gudbrandsdalslågen til Ringebu, videre nordøstover langs Friisvegen og RV219 til Atna, nordover langs Glomma til fylkesgrensen mellom Hedmark og Sør-Trøndelag, sørøstover langs denne fylkesgrensen til riksgrensen mot Sverige og videre sørover langs riksgrensen tilbake til Svinesund.

Fylker: Hele Østfold, østre deler av Oslo/Akershus, hele Hedmark med unntak av de nordvestlige deler, og østligste deler av Oppland.

Region 4 Midt-Norge

Avgrensning: Fra riksgrensen mot Sverige ved Rogen nordvestover langs fylkesgrensen Sør-Trøndelag/Hedmark til Glomma, sørover langs Glomma til Atna, videre vestover langs RV219 og Friisvegen til Ringebu, nordvestover langs Gudbrandsdalslågen til Otta, langs elva Otta til fylkesgrensen mot Møre og Romsdal, videre langs denne til RV60 og langs RV60 til Geiranger, langs Geirangerfjorden/Sunnylvsfjorden/Storfjorden/Sulafjorden til Ålesund, videre nordover langs kystlinja til Tjøtta i Nordland, nordover og østover langs Vefsnfjorden til Mosjøen, derfra sørover langs elva Vefsna til kommunegrensen Grane/Vefsn, østover langs denne grensen og videre langs kommunegrensene Hattfjelldal/Vefsn og Hattfjelldal/Hemnes til riksgrensen mot Sverige nord for Skinnfjellvatna, og sørover langs riksgrensen tilbake til utgangspunktet ved Rogen.

Fylker: Nordvestlige deler av Hedmark, nordlige deler av Oppland, midtre og nordlige deler av Møre og Romsdal, hele Sør-Trøndelag, hele Nord-Trøndelag, søndre deler av Nordland.

Region 5 Nord-Norge

Avgrensning : Fra riksgrensen mot Sverige nord for Skinnfjellvatna vestover langs kommunegrensen Hattfjelldal/Hemnes, videre langs kommunegrensene Hattfjelldal/Vefsn og Grane/Vefsn til elva Vefsna, nordover langs Vefsna til Mosjøen og videre ut Vefsnfjorden til Tjøtta, derfra nordover langs kysten til fylkesgrensen Troms/Finnmark, videre østover og sørover langs denne til riksgrensen mot Finland ved Dædnomuotke, og langs riksgrensene mot Finland og Sverige tilbake til utgangspunktet.

Fylker : Mesteparten av Nordland og hele Troms.

Region 6 Finnmark

Avgrensning : Hele Finnmark fylke.

6.1.2 Regionale rovviltnemnder

Regjeringen går inn for at det oppnevnes en rovviltnemnd for hver forvaltningsregion med hjemmel i viltloven § 4. Ut fra erfaringene med ulike forsøksordninger i perioden siden forrige rovviltmelding i 1997 mener regjeringen at rovviltnemndene i hovedsak bør oppnevnes etter den modell som er valgt for den siste jervnemnden for Sør-Norge. Det er her lagt vekt på allmennpolitiske prinsipper med sikte på at nemnden skal få en god og representativ sammensetning, i tråd med de ordinære og formelle krav som gjelder for slike organer. Det legges opp til at berørte fylkeskommuner i hver region velger ut representanter til rovviltnemndene direkte fra fylkesutvalget/fylkesutvalgene. Det er Miljøverndepartementet som overordnet viltorgan som bør forestå den endelige oppnevning av nemnden. Det legges opp til at nemndene selv velger leder og nestleder. Rovviltnemndene i regionene 2, 3, 4 og 5 bør bestå av 7 medlemmer, mens nemndene i regionene 1 og 6 bør bestå av 5 medlemmer siden forvaltningsoppgavene i disse regionene vil være mer begrenset. Det vil være naturlig at det ved oppnevningen av nemnder for regionene 3, 4, 5 og 6 også blir tatt hensyn til samiske interesser gjennom at et medlem av nemnden velges i samråd med Sametinget. Det forutsettes at vedkommende medlem representerer den aktuelle regionen.

Direktoratet for naturforvaltning velger videre ut et fylkesmannsembete innenfor hver region som skal være sekretariat og ha en faglig rådgivningsfunksjon overfor nemnden. Det forutsettes at det etableres et nært samarbeid mellom det fylkesmannsembetet som får sekretariatet og øvrige fylkesmannsembeter innenfor hver region. Det forutsettes videre at det etableres gode kommunikasjonsformer slik at rovviltnemnden hvert år blir godt oppdatert med den best tilgjengelige forskningsbaserte kunnskap om bestandsforhold, tapssituasjoner m.v. som grunnlag for sine kvotevedtak. Det forutsettes videre at slik informasjon er åpent tilgjengelig for alle berørte parter og myndigheter slik at kunnskapen for eksempel kan benyttes i forbindelse med klager og klagebehandling.

For å sikre størst mulig åpenhet rundt de beslutninger som skal fattes av rovviltnemndene mener regjeringen at det vil være hensiktsmessig for vedkommende nemnd å utvikle en regional forvaltningsplan for alle rovviltarter med utgangspunkt i dagens fylkesvise forvaltningsplaner. En slik forvaltningsplan vil kunne fungere som et styringsverktøy i regionen, og vil kunne bidra til økt forutsigbarhet for alle berørte parter innenfor den enkelte region. Forvaltningsplanene skal bygge på de nasjonale minimumsmål for de enkelte rovviltarter i regionen, eventuelt regionens egne forvaltningsmål, mer konkrete retningslinjer for en geografisk arealdifferensiering innenfor regionen, og plan for driftstilpasninger og konfliktreduksjon innenfor de ulike konfliktområder. Det legges opp til at nemndene selv avgjør hvor omfattende dette styringsverktøyet skal være i den enkelte region, hvor ofte planen skal rulleres/oppdateres, hvilke høringsprosedyrer som skal følges når forvaltningsplanen utvikles m.v. Departementet vil peke på at det kan være hensiktsmessig å sikre at berørte parter i regionen er med på utformingen av en slik overordnet plan for forvaltningen av rovvilt innenfor regionen. Det legges ikke opp til noen formell godkjenningsprosedyre for den enkelte forvaltningsplan utover de rutiner nemnden selv fastsetter. Planutkastet skal imidlertid sendes Direktoratet for naturforvaltning til vurdering og uttalelse etter at merknadene fra høringen i regionen er innarbeidet, og før nemnden endelig fastsetter planen. Dette vil være et nødvendig og hensiktsmessig ledd i styringsdialogen mellom underordnet og overordnet organ, som blant annet vil sikre en god kommunikasjon omkring prioriteringer av tiltak og de derav følgende behov for økonomiske ressurser. En slik prosedyre vil også bidra til at direktoratet er godt kjent med de forvaltningsprinsipper som legges til grunn innenfor den enkelte region. Dette vil være nødvendig i utøvelsen av rollen som klageinstans for nemndens vedtak.

6.1.2.1 Konkrete oppgaver for rovviltnemndene

Regjeringen vil gi nemndene et størst mulig ansvar innenfor de nasjonale rammer som gjelder for vedkommende region. Dette for at nemndene skal få en reell innflytelse på helheten i rovviltforvaltningen i sin region. Det legges opp til at det avholdes fra to til fire møter årlig i den enkelte nemnd. Nemnden skal legge de overordnede føringene for rovviltpolitikken i vedkommende region, mens fylkesmennene i den respektive region skal fatte de konkrete vedtakene om skadefellingstillatelser innenfor rammen av viltloven med forskrifter og de rammer nemndene fastsetter. Nemndene har kun beslutningsmyndighet i forhold til beskatning av rovdyr dersom den enkelte bestand ligger over de nasjonalt fastsatte minimumsmålene for den enkelte region. Nemndene kan heller ikke fatte vedtak som innebærer at bestanden for den enkelte art forvaltes til et nivå under det nasjonale målet for regionen. Nemndene må derfor ved fastsettelsen av kvoter for skadefelling og lisensjakt/kvotejakt også ta i betraktning naturlig dødelighet og andre dødsårsaker som må forventes gjennom et år. Følgende konkrete oppgaver skal legges til rovviltnemndene:

• Fastsetting av årlig kvote for betinget skadefelling for gaupe, jerv og bjørn i regionen. Klagebehandling til DN.

• Fastsetting av årlig kvote for kvotejakt for gaupe og lisensjakt for jerv og bjørn i regionen. Klagebehandling til DN.

• Utarbeiding av mer detaljerte retningslinjer for bruk av midler til forebyggende tiltak i regionen innenfor rammen av det nasjonale regelverket. Videre tildele midler til den enkelte fylkesmann til større fellestiltak i henhold til fremlagte planer og søknader, og tildeling av akuttmidler til bruk i beitesesongen innenfor regionen.

Departementet vil fastsette en forskrift om etablering av slike rovviltnemnder i løpet av 2004. Det vil også bli vurdert om etablering av rovviltnemnder vil kreve endringer i forskrift av 30. juni 2000 om forvaltning av bjørn, jerv, ulv og gaupe. Siktemålet er at de regionale rovviltnemndene skal være operasjonelle fra det jaktåret som starter 1. april 2005. Dette innebærer at nemndene bør være oppnevnt i løpet av januar 2005.

6.1.3 Organisering av ansvar ved jakt og felling av rovvilt

Det legges opp til en forenkling av dagens organisering av ansvaret for jakt og felling av rovvilt gjennom kvotejakt, lisensjakt og skadefelling. Dette ansvaret er i dag delt mellom Direktoratet for naturforvaltning, jervenemnder, gaupenemnder, fylkesmenn og i enkelttilfeller kommuner (se kapittel 3.9).

Hovedansvaret for jakt og felling av gaupe, jerv og bjørn innenfor en region legges til den regionale rovviltnemnden . Det forutsettes at forvaltningen av disse artene gjennom kvotejakt, lisensjakt og skadefelling skjer over de minimumsmål som er fastsatt for hver region, og i tråd med viltloven med forskrifter. Rovviltnemnden skal også utarbeide en regional forvaltningsplan for rovvilt, og styre tildelingen av midler til gjennomføring av effektive tapsforebyggende tiltak m.v. Fylkesmannen vil som i dag være den utøvende myndighet i forhold til konkrete fellingsvedtak innenfor de rammer som rovviltnemnden setter. Fylkesmannen skal også administrere ordningen med kvotejakt og lisensjakt innenfor de rammer som rovviltnemnden setter. Videre vil fylkesmannen som i dag ha ansvaret for å iverksette eventuell skadefelling av kongeørn etter egen forskrift. I tillegg vil en fylkesmann i hver region, utpekt av Direktoratet for naturforvaltning, være sekretariat for den regionale nemnden. Fylkesmannen vil ha et særlig ansvar for å samordne de regionale virkemidlene innenfor landbruksforvaltningen og miljøforvaltningen rettet mot næringstilpasninger for å hindre tap og skader grunnet rovvilt. Fylkesmannen kan i tillegg delegere sin myndighet til å iverksette betingede skadefellingstillatelser til utvalgte kommuner. Klage på vedtak fattet av en kommune behandles hos fylkesmannen.

Direktoratet for naturforvaltning vil være klageinstans for vedtak om kvotejakt og lisensjakt og vedtak om betingede skadefellingskvoter fattet av den enkelte regionale rovviltnemnd. Direktoratet vil også være klageinstans i forhold til de vedtak fylkesmannen fatter om skadefelling. I tillegg vil direktoratet ha hovedansvaret for vedtak om betinget skadefellingskvote for ulv og lisensjakt for ulv. I en fase med oppbygging av bestander av gaupe, jerv eller bjørn til et nasjonalt fastsatt minimumsnivå i en region, kan direktoratet gi nemnden en årlig betinget skadefellingskvote for videre fordeling til respektive fylkesmenn dersom den nasjonale bestandssituasjonen for vedkommende art åpner for dette. Det forutsettes at slike vedtak gjennomføres i samråd med den respektive rovviltnemnd. Miljøverndepartementet er klageinstans for vedtak fattet av direktoratet. Direktoratet skal også gi en vurdering og uttalelse til forslag til regionale forvaltningsplaner for rovvilt. I tillegg vil direktoratet ha ansvaret for tildeling av midler til forebygging til den enkelte region.

6.1.4 Prinsipper for felling av rovdyr i hver region

Departementet vil legge opp til en aktiv forvaltning av rovvilt gjennom økt mulighet for lokal medvirkning i jakt og felling. Dette vil kunne bidra til en alminneliggjøring av rovviltartene mer på linje med andre viltarter, og forventes også å bidra til å redusere problemer med rovviltindivider som gradvis mister sin skyhet og utvikler en problematisk adferd i forhold til menneskelig aktivitet. En grunnleggende forutsetning for en slik forvaltning er at rovviltbestandene må være store nok til at det oppstår et høstbart overskudd. En slik forvaltning krever derfor at det fastsettes klare mål for det minimum antall ynglinger av de ulike rovviltarter som årlig skal finnes innenfor hver forvaltningsregion. Først når bestanden er over et slikt fastsatt nivå, kan en rovviltnemnd åpne for bestandsregulering av gaupe, jerv og bjørn i form av kvotejakt eller lisensjakt i den enkelte region. Dersom bestanden er under det fastsatte nivå, eller dersom forvaltningstiltak (eksempelvis lisensjakt på jerv) og annen avgang medfører at bestanden kommer under det nasjonalt fastsatte målet for regionen, vil det ikke lenger være grunnlag for bestandsregulering eller skadefelling i regi av rovviltnemndene før bestandene igjen er over det nasjonalt fastsatte målet for regionen. Eventuell skadefelling av enkeltdyr kan likevel gjennomføres i forbindelse med konkrete skadesituasjoner etter vedtak fattet av Direktoratet for naturforvaltning. Direktoratet kan i slike tilfeller også delegere en betinget skadefellingskvote til rovviltnemndene/fylkesmennene. Det forutsettes at enhver felling skjer innenfor de rammer som viltloven med forskrifter setter.

Det vil være usikkerhet knyttet til effekten av felling og jakt, noe blant annet den betydelige nedgangen i gaupebestanden i flere regioner etter kvotejakt de siste årene har vist. Innføring av et prinsipp basert på at felling og jakt kun kan skje dersom det gjennom bestandsovervåkingsprogrammet er dokumentert et «overskudd» i forhold til en fastsatt nedre terskel for antall ynglinger i en region vil kunne redusere risikoen for slik overhøsting betydelig. Dette vil i større grad gjøre det mulig å bygge inn hensyn til blant annet tilfeldige faktorer og den relativt store variasjon i reproduksjon og dødelighet mellom år som finnes i flere av rovviltbestandene.

En slik forvaltningsmodell vil innebære:

1. Det etableres entydige, langsiktige mål for minimum antall ønskede ynglinger av gaupe, jerv og bjørn innen hver forvaltningsregion.

2. Kvotefastsettelse for kvotejakt og lisensjakt og for skadefelling skjer på grunnlag av registreringer av ynglinger gjennom det nasjonale bestandsovervåkingsprogrammet.

3. De overordnede rammer for en geografisk differensiering av uttak av gaupe, jerv og bjørn gjennom kvotejakt, lisensjakt og skadefelling innenfor en region styres av den regionale rovviltnemnden med utgangspunkt i konflikter med husdyr/tamrein, lokal byttedyrbestand m.v. Fylkesmannen utløser de enkelte vedtakene etter viltloven med forskrifter.

4. Rovviltnemnden kan ikke gjennomføre forvaltningsvedtak som innebærer at den enkelte art forvaltes til et nivå under det nasjonalt fastsatte nivået for regionen. Ved fastsettelsen av kvoter for kvotejakt, lisensjakt og skadefelling må nemnden også ta i betraktning naturlig dødelighet og andre dødsårsaker som må forventes gjennom et år.

Foto: Staffan Widstrand/NATURBILD

Det er de årlige resultater fra det nasjonale bestandsovervåkingsprogrammet som skal danne grunnlaget for rovviltnemndens beslutninger om det kan gjennomføres lisensjakt eller kvotejakt det aktuelle år, og om størrelsen på kvoten for slik jakt og for betinget skadefelling i regionen. Det må forutsettes at rapporteringen fra dette programmet skjer på en slik måte at nemndene får et godt tilrettelagt beslutningsgrunnlag, herunder også faglige vurderinger knyttet til for eksempel sporingsforhold og kvalitet på registreringene det enkelte år, samt forventede tilvekstrater og dødelighet utenom jakt. Særlig for gaupe vil det være sterkt ønskelig at overvåkingsinnsatsen før jaktstart kan intensiveres, slik at kvotevedtakene i størst mulig grad kan baseres på faktisk rekruttering av avkom i det aktuelle jaktåret.

6.1.5 Nasjonale bestandsmål for den enkelte region

6.1.5.1 Dagens rovviltbestander fordelt på nye regioner

Oversikten nedenfor viser både bestandsutviklingen målt som antall årlige ynglinger i perioden siden forrige stortingsmelding ble fremlagt i 1997, og fordelingen av ynglingene på de enkelte regioner.

6.1.5.1.1 Gaupe

Bestandsdata i figur 6.4 og tabell 6.1 er hentet fra fylkesmennene og fra det nasjonale overvåkingsprogrammet for rovdyr og representerer antall familiegrupper ved jaktstart i perioden 1996–2003. Familiegrupper som ligger tett opp til riksgrensen er i sin helhet regnet til norsk side.

Som det fremgår av materialet, har bestanden av gaupe gått betydelig tilbake i perioden siden forrige rovviltmelding. Dette gjelder både på landsbasis og for de enkelte regioner med unntak av region 6 – Finnmark. Årsaken til bestandsreduksjonen er i hovedsak beskatning gjennom kvotejakt. Dette har i deler av perioden og i flere av regionene vært en ønsket utvikling på grunn av store tap av sau og rein. For eksempel er gaupe nå borte som ynglende art på Sør-Vestlandet (region 1), der det ikke var noen målsetting å ha fast bestand av gaupe av hensyn til store konflikter med sau på beite. I løpet av de siste årene har imidlertid bestanden også blitt betydelig redusert langt oppover Østlandet, og det har oppstått uønskede «hull» i den geografiske utbredelsen av faste gaupebestander. Dette er ikke i tråd med målsettingene fra forrige rovviltmelding, og dette må det tas hensyn til i de bestandsmål som fastlegges for de nye regionene.

Kilde: Nasjonalt overvåkingsprogram, NINA

Kilde: Nasjonalt overvåkingsprogram, NINA

6.1.5.1.2 Jerv

Ved beregningen av antall ynglinger av jerv i de ulike forvaltningsregionene er det benyttet data for antall dokumenterte og antatte ynglinger av jerv på landsbasis. Dataene for 2001–2003 er fra det nasjonale overvåkingsprogrammet for store rovdyr, mens data for 1996–2000 er fra fylkesmannens miljøvernavdelinger. På samme måte som for familiegrupper av gaupe er yngling nær riksgrensen regnet til norsk side.

Utviklingen i jervebestanden siden rovviltmeldingen fra 1997 har i hovedsak vært i tråd med de fastsatte målsettingene. I Nord-Norge har bestanden vært opprettholdt som en sammenhengende bestand på om lag samme nivå. Bestanden i Finnmark har imidlertid blitt betydelig redusert de siste årene som følge av hard beskatning på grunn av tapsproblemer i reindriftsnæringen. I Sør-Norge har bestanden økt innenfor det tidligere kjerneområdet til det fastsatte målet om minimum 8–10 ynglinger, og det ble etter dette gjennomført aktiv fjerning av «uønskede ynglinger» utenfor kjerneområdet. Videre er det i dag en bedre sammenheng i utbredelsen mellom disse to delbestandene, slik at den sørnorske bestanden nå er mindre genetisk isolert. Oppfyllingen av målsettingen om en sammenhengende bestand av jerv i Norge må imidlertid ha fokus også videre fremover.

Kilde: Nasjonalt overvåkingsprogram, NINA

Kilde: Nasjonalt overvåkingsprogram, NINA

Kilde: Nasjonalt overvåkingsprogram, NINA

6.1.5.1.3 Bjørn

For bjørn i de ulike forvaltningsregionene er det benyttet data for antall observerte binner med årsunger, slik disse er angitt for de ulike kjerneområdene for bjørn. Ettersom det ikke er hiene som blir registrert, kan ikke disse fordeles på kart på samme måte som det er gjort for jerv. Ingen av dagens kjerneområder for bjørn deles av de nye forvaltningsregionene. Derfor vil tallene for Pasvik og Anarjohka tilsvare region 6, Troms tilsvare region 5, Nord-Trøndelag/Nordland tilsvare region 4 og Hedmark tilsvare region 3.

Bjørnebestanden har økt noe både i Norge og i Sverige siden rovviltmeldingen i 1997 ble behandlet, og det er dokumentert yngling av bjørn innenfor alle de fem kjerneområdene i løpet av perioden 1998–2002. Ingen ynglinger er dokumentert utenfor kjerneområdene, jf. tabell 6.3. I Hedmark er den første ynglingen på mange tiår påvist i perioden etter forrige rovviltmelding. Antall voksne binner totalt i Norge er i 2003 beregnet til minimum 6–12, basert på gjennomsnittlig antall observasjoner av binner med årsunger i de enkelte kjerneområdene årlig i perioden 1998–2002, jf. beregningen i tabell 6.4. Bjørnen (binnene) har imidlertid en langsom spredning og reproduksjonstakt, og det er fortsatt langt igjen før en har nådd dagens bestandsmål på 6–8 voksne binner i de to sørligste kjerneområdene. Departementet mener det vil være en fordel å fastsette fremtidige bestandsmål for bjørn som antall årlige ynglinger på linje med de andre artene, ettersom det er dette som normalt er mulig å registrere gjennom snøsporing om våren og verifiserte spor- og synsobservasjoner til andre årstider.

6.1.5.1.4 Ulv

Ved beregning av antall familiegrupper og revirmarkerende par av ulv i de ulike forvaltningsregionene er det benyttet data fra bestandsovervåkingen av ulv i Skandinavia. Dette samarbeidet mellom Norge og Sverige har pågått siden tidlig på 1990-tallet, og har fra og med 2001 vært en del av det nasjonale overvåkingsprogrammet for store rovdyr.

Det har vært en betydelig vekst i den skandinaviske ulvebestanden gjennom hele 1990-tallet, med en gjennomsnittlig årlig tilvekstrate på 25–30 %. Utgangspunktet i starten av 1990-årene var imidlertid bare 1–2 ynglinger pr år i Skandinavia (1991 var første år i nyere tid med to registrerte ynglinger i Skandinavia samme år). Ved behandlingen av rovviltmeldingen i 1997 var det ikke registrert noen helnorske familiegrupper, men den såkalte Koppangflokken etablerte seg samme år (1997). Det foreløpige arbeidsmålet om 8–10 familiegrupper i Skandinavia, av disse noen i Norge, ble nådd i år 2000. Etter dette tidspunkt har antallet «helnorske» familiegrupper av ulv blitt redusert. Den samlede skandinaviske bestanden har imidlertid fortsatt å øke noe fram til vinteren 2002/2003. Denne vinteren ble det registrert 79–99 ulv i Skandinavia, hvorav 17–20 i Norge. Det har flere ganger vandret ulv inn i det fastsatte forvaltningsområdet også vest for Oslofjorden og helt sør til Vest-Agder og Rogaland. Imidlertid har ingen par eller familiegrupper så langt vi i dag har kjennskap til etablert seg i denne delen av landet.

Kilde: Nasjonalt overvåkingsprogram, NINA og Høgskolen i Hedmark

6.1.5.1.5 Kongeørn

Kongeørn er i dag ikke en del av det nasjonale bestandsovervåkingsprogrammet for rovvilt. Det foreligger derfor ikke samlede tilgjengelige data over hekkinger av kongeørn som er tilstrekkelige til å kunne fordeles på de enkelte regioner slik som for de øvrige artene. Det finnes imidlertid bestandsestimater for hvert fylke som vist i tabell 6.7. Sammenholdt med kartet over hekkeutbredelsen av kongeørn (kapittel 3.1.3, figur 3.7) gir dette en god indikasjon på hvordan bestanden fordeler seg.

6.1.5.2 Bestandsmål og nasjonale føringer for hver forvaltningsregion

Et grunnleggende prinsipp er at rovviltnemnden i den enkelte region skal ha hovedansvaret for forvaltningen av gaupe, jerv og bjørn. Dette innebærer blant annet at nemndene gjennom utarbeiding av en regional forvaltningsplan for sin region samt løpende forvaltningspraksis selv skal bestemme hvor yngling av rovvilt skal aksepteres innenfor hver region. Regjeringen mener likevel at det er nødvendig å legge visse nasjonale føringer for de enkelte regioner i form av minimumsbestander av den enkelte rovviltart.

For ulv mener regjeringen at hovedansvaret for forvaltningen fortsatt skal ligge i Direktoratet for naturforvaltning, og at fast etablering av familiegrupper og revirmarkerende par bare skal aksepteres i region 3 øst for Glomma. Innenfor dette området skal det ikke aksepteres familiegrupper og revirmarkerende par i det samiske tamreinområdet. Etablering av familiegrupper og revirmarkerende par bør som hovedregel heller ikke skje i kommunene Alvdal, Tynset, Tolga og Os av hensyn til sau på utmarksbeite, og det må videre tas hensyn til områder der det er etablert gode fellestiltak for å forebygge mot skader som for eksempel fellesbeiteområdet i Spekedalen i Hedmark. Den nærmere praktisering av forvaltningen av ulv skal fastlegges gjennom dialog omkring den regionale forvaltningsplanen og etter en konkret konfliktvurdering knyttet til det enkelte revir som etableres.

Dette innebærer at direktoratet fortsatt skal ha det overordnede ansvaret for vedtak om betingede fellingskvoter for ulv i hele landet, samt ansvaret for å iverksette lisensjakt på ulv i hele landet. Når bestandssituasjonen tilsier at det kan åpnes for lisensjakt på ulv, skal direktoratet iverksette slik jakt i samråd med de regionale rovviltnemndene i den respektive region.

Under er det fastsatt minimumsbestander av rovviltartene for hver region. Det legges opp til at dagens kjerneområder for bjørn og dagens forvaltningsområde for ulv avvikles fra 1. april 2005.

For kongeørn legges det opp til en videreføring av dagens forvaltningsmodell. Dette innebærer at skadefelling kan gjennomføres av fylkesmannen i tråd med fastsatt forskrift.

6.1.5.2.1 Region 1 – Vest-Norge

Tiltak og virkemidler

Felling av gaupe, jerv og bjørn iverksettes som forebyggende tiltak mot skader. Under samme hensyn kan lisensjakt på jerv, bjørn og ulv og kvotefri jakt på gaupe iverksettes i regionen. Forvaltningen av ulv er lagt til Direktoratet for naturforvaltning, som vil fastsette eventuell kvote for betinget skadefelling og kvote og område for lisensjakt i samråd med rovviltnemnden i regionen.

Kilde: NIJOS etter data fra «Organisert beitebruk», og Rovbasen.

6.1.5.2.2 Region 2 – Sør-Norge

Tiltak og virkemidler

Forebyggende tiltak

Forebyggende tiltak for å forhindre skader på bufe anses nødvendig i regionen, men i et avgrenset omfang og målrettet mot enkeltbesetninger med store skadeproblemer forårsaket av gaupe, jerv eller kongeørn. Eksisterende forvaltningsområde for ulv oppheves.

Fellingstiltak og jakt

Felling og jakt kan iverksettes som forebyggende tiltak mot skader. Under samme hensyn kan lisensjakt på jerv, bjørn og ulv og kvotejakt på gaupe iverksettes i regionen. For gaupe og jerv må fastsatte nasjonale mål for regionen være nådd før kvotejakt eller lisensjakt iverksettes. Forvaltningen av ulv er lagt til Direktoratet for naturforvaltning, som vil fastsette eventuell kvote for betinget skadefelling og kvote og område for lisensjakt i samråd med rovviltnemnden i regionen.

Kilde: NIJOS etter data fra «Organisert beitebruk», Reindriftsforvaltningen og Rovbasen.

6.1.5.2.3 Region 3 – Øst-Norge

Bestandsmål og forvaltningsprinsipper

Forvaltningen i region 3 skal innrettes med sikte på å bidra til å oppfylle de nasjonale mål for rovviltforvaltningen. Herunder skal regionen ha ansvar for å opprettholde en andel av bestanden med ynglinger for alle artene, og forvalte disse ut fra hensynet til nasjonale mål. Den nærmere ønskede geografiske fordeling av faste ynglende bestander fastlegges av rovviltnemnden innenfor rammen av de nasjonale mål for regionen som er gjengitt nedenfor. Streifdyr kan forekomme av alle arter.

Gaupe: Det skal etableres og opprettholdes minst 15 årlige ynglinger av gaupe i regionen.

Jerv: Det skal etableres og opprettholdes minst 7 årlige ynglinger av jerv i regionen.

Bjørn: Det skal etableres minst 5 årlige ynglinger av bjørn i regionen. Som etappemål fastsettes at 3 av disse ynglingene skal være etablert før 2008.

Ulv: Det skal etableres og opprettholdes noen ynglinger av ulv i regionen. Det skal ikke aksepteres familiegrupper eller revirmarkerende par i det samiske tamreinområdet, eller i områdene vest for Glomma, eller i kommunene Alvdal, Tynset, Tolga og Os, jf. nærmere omtale i kapittel 6.1.5.2. En slik avgrensing forutsetter at det nasjonale ansvaret for bestandens overlevelse er sikret innenfor det aktuelle området øst for Glomma. Forvaltningen av ulv er lagt til Direktoratet for naturforvaltning.

Kongeørn : Bestanden forutsettes opprettholdt minst på dagens nivå.

Foto: Tom Schandy/NN/Samfoto

Tiltak og virkemidler

Forebyggende tiltak

I regionen vil forebyggende tiltak for å forhindre skader på bufe måtte iverksettes i stor skala, og dyrevernmessig forsvarlig beitebruk gjennomføres med utgangspunkt i at det kan oppstå risiko for rovviltangrep. Landbrukspolitiske og miljøvernpolitiske virkemidler må i større grad innrettes mot å skille rovvilt og sau, blant annet gjennom bruk av fellesbeiter som har rovdyrsikre gjerder, flytting til nye beiteområder m.v. Også i forhold til tamrein kan visse forebyggende tiltak være aktuelle.

Det eksisterende kjerneområdet for bjørn oppheves. Det eksisterende forvaltningsområdet for ulv oppheves.

Fellingstiltak og jakt

Felling og jakt kan iverksettes som forebyggende tiltak mot skader. Lisensjakt og kvotejakt kan iverksettes for de av artene gaupe, jerv, bjørn og ulv som produserer et overskudd utover de fastsatte bestandsmål for regionen. Den årlige fellingskvoten til skadefelling for gaupe, jerv og bjørn, lisensjakt for jerv og bjørn og kvotejakt for gaupe fastsettes av rovviltnemnden på bakgrunn av de best tilgjengelige faglige vurderinger, under hensyn til at antall gjenværende ynglinger etter uttaket ikke skal være lavere enn det nasjonalt fastsatte bestandsmålet for regionen. Forvaltningen av ulv er lagt til Direktoratet for naturforvaltning, som vil fastsette eventuell kvote for betinget skadefelling og kvote og område for lisensjakt i samråd med rovviltnemnden i regionen.

Kilde: NIJOS etter data fra «Organisert beitebruk», Reindriftsforvaltningen og Rovbasen.

6.1.5.2.4 Region 4 – Midt-Norge

Bestandsmål og forvaltningsprinsipper

Forvaltningen i region 4 skal innrettes med sikte på å bidra til å oppfylle de nasjonale mål for rovviltforvaltningen. Herunder skal regionen ha ansvar for å opprettholde en andel av bestanden med ynglinger for gaupe, jerv og bjørn, og forvalte disse ut fra hensynet til nasjonale mål for regionen. Den nærmere ønskede geografiske fordeling av faste ynglende bestander fastlegges av rovviltnemnden innenfor rammen av de nasjonale mål for regionen som er gjengitt nedenfor. Rovviltnemnden i region 4 vil ha et særlig ansvar for å sikre en sammenhengende reproduserende jervebestand mellom Sør-Norge og Nord-Norge. Streifdyr kan forekomme av alle arter.

Gaupe: Det skal etableres og opprettholdes minst 22 årlige ynglinger av gaupe i regionen.

Jerv: Det skal etableres og opprettholdes minst 12 årlige ynglinger av jerv i regionen. Forvaltningen må sikre sammenhengende reproduksjon og utbredelse mot naboregioner, for å hindre at bestanden splittes i atskilte populasjoner.

Bjørn: Det skal etableres minst 5 årlige ynglinger av bjørn i regionen. Som etappemål fastsettes at 3 av disse ynglingene skal være etablert før 2008.

Ulv: Det skal ikke legges til rette for etablering av familiegrupper eller revirmarkerende par av ulv i regionen. Forvaltningen skal likevel ta særlig hensyn til at individer som vandrer inn i området fra nord eller øst kan representere en særskilt verdi for den ynglende populasjonen i region 3 og i hele Sør-Skandinavia.

Kongeørn : Bestanden forutsettes opprettholdt minst på dagens nivå.

Foto: Tom Schandy/NN/Samfoto

Tiltak og virkemidler

Forebyggende tiltak

I regionen vil forebyggende tiltak for å forhindre skader på bufe måtte iverksettes i stor skala, og dyrevernmessig forsvarlig beitebruk gjennomføres med utgangspunkt i at det kan oppstå risiko for rovviltangrep. Landbrukspolitiske og miljøvernpolitiske virkemidler må i større grad innrettes mot å skille rovvilt og sau, blant annet gjennom bruk av fellesbeiter som har rovdyrsikre gjerder, flytting til nye beiteområder m.v. Også i forhold til tamrein kan visse forebyggende tiltak være aktuelle.

Det eksisterende kjerneområdet for bjørn oppheves.

Fellingstiltak og jakt

Felling og jakt kan iverksettes som forebyggende tiltak mot skader. Lisensjakt og kvotejakt kan iverksettes for de av artene gaupe, jerv, bjørn og ulv som produserer et overskudd utover de fastsatte bestandsmål for regionen. Den årlige kvoten for betinget skadefelling av gaupe, jerv og bjørn, lisensjaktkvote for jerv og bjørn, og kvote for gaupejakt fastsettes av rovviltnemnden på bakgrunn av de best tilgjengelige faglige vurderinger, under hensyn til at antall gjenværende ynglinger etter uttaket ikke skal være lavere enn det nasjonalt fastsatte bestandsmålet for regionen. Forvaltningen av ulv er lagt til Direktoratet for naturforvaltning, som vil fastsette eventuell kvote for betinget skadefelling og kvote og område for lisensjakt i samråd med rovviltnemnden i regionen.

Kilde: NIJOS etter data fra «Organisert beitebruk», Reindriftsforvaltningen og Rovbasen.

6.1.5.2.5 Region 5 – Nord-Norge

Bestandsmål og forvaltningsprinsipper

Forvaltningen i region 5 skal innrettes med sikte på å bidra til å oppfylle de nasjonale mål for rovviltforvaltningen. Herunder skal regionen ha ansvar for å opprettholde en andel av bestanden med ynglinger for gaupe, jerv og bjørn, og forvalte disse ut fra hensynet til nasjonale mål. Den nærmere ønskede geografiske fordeling av faste ynglende bestander fastlegges av rovviltnemnden innenfor rammen av de nasjonale mål for regionen som er gjengitt nedenfor. Streifdyr kan forekomme av alle arter.

Gaupe: Det skal etableres og opprettholdes minst 10 årlige ynglinger av gaupe i regionen.

Jerv: Det skal etableres og opprettholdes minst 20 årlige ynglinger av jerv i regionen. Forvaltningen skal sikre sammenhengende reproduksjon og utbredelse i regionen.

Bjørn: Det skal etableres minst 4 årlige ynglinger av bjørn i regionen. Som etappemål fastsettes at 2 av disse ynglingene skal være etablert før 2008.

Ulv: Det skal ikke legges til rette for etablering av familiegrupper eller revirmarkerende par av ulv i regionen. Forvaltningen skal likevel ta særlig hensyn til at individer som vandrer inn i området fra nord eller øst kan representere en særskilt verdi for den ynglende populasjonen i region 3 og i hele Sør-Skandinavia.

Kongeørn : Bestanden forutsettes opprettholdt minst på dagens nivå.

Foto: Rune Bjørnstad

Tiltak og virkemidler

Forebyggende tiltak

I regionen vil forebyggende tiltak for å forhindre skader på bufe måtte iverksettes i stor skala, særlig i forhold til jerv, og dyrevernmessig forsvarlig beitebruk gjennomføres med utgangspunkt i at det kan oppstå risiko for rovviltangrep. Landbrukspolitiske og miljøvernpolitiske virkemidler må i større grad innrettes mot å skille rovvilt og sau, blant annet gjennom bruk av fellesbeiter som har rovdyrsikre gjerder, og gjennom tidligere sanking av sau i skadeutsatte områder. Også i forhold til tamrein kan visse forebyggende tiltak være aktuelle.

Det eksisterende kjerneområdet for bjørn oppheves.

Fellingstiltak og jakt

Felling og jakt kan iverksettes som forebyggende tiltak mot skader. Lisensjakt og kvotejakt kan iverksettes for de av artene gaupe, jerv, bjørn og ulv som produserer et overskudd utover de fastsatte bestandsmål for regionen. Den årlige kvoten for betinget skadefelling av gaupe, jerv og bjørn, lisensjaktkvote for jerv og bjørn, samt kvote for gaupejakt fastsettes av rovviltnemnden på bakgrunn av de best tilgjengelige faglige vurderinger, under hensyn til at antall gjenværende ynglinger etter uttaket ikke skal være lavere enn det nasjonalt fastsatte bestandsmålet for regionen. Forvaltningen av ulv er lagt til Direktoratet for naturforvaltning, som vil fastsette eventuell kvote for betinget skadefelling og kvote og område for lisensjakt i samråd med rovviltnemnden i regionen.

Kilde: NIJOS etter data fra «Organisert beitebruk», Reindriftsforvaltningen og Rovbasen.

6.1.5.2.6 Region 6 – Finnmark

Tiltak og virkemidler

Forebyggende tiltak

I regionen vil behovet for forebyggende tiltak være begrenset. Det må likevel legges vekt på at tiltak som kan bidra til å redusere skade på tamrein i kalvingsområdene må prioriteres, dersom fellingstiltak og jakt ikke gir den nødvendige reduksjon i skader.

Det eksisterende kjerneområdet for bjørn oppheves.

Fellingstiltak og jakt

Felling og jakt kan iverksettes som forebyggende tiltak mot skader. Lisensjakt kan iverksettes for bjørn som produserer et overskudd utover det fastsatte bestandsmål for regionen. Den årlige kvoten for betinget skadefelling av bjørn samt kvoten for lisensjakt på bjørn fastsettes av rovviltnemnden på bakgrunn av de best tilgjengelige faglige vurderinger, under hensyn til at antall gjenværende ynglinger etter uttaket ikke skal være lavere enn det nasjonalt fastsatte bestandsmålet for regionen. Nemnden har i tillegg det overordnede ansvaret for å fastsette en årlig kvote for betinget skadefelling av gaupe og jerv. Nemnden skal også fastsette hovedrammene for jakt på gaupe og lisensjakt på jerv i hele regionen. Forvaltningen av ulv er lagt til Direktoratet for naturforvaltning, som vil fastsette eventuell kvote for betinget skadefelling og kvote og område for lisensjakt i samråd med rovviltnemnden i regionen.

Kilde: NIJOS etter data fra «Organisert beitebruk», Reindriftsforvaltningen og Rovbasen.

6.1.6 Nasjonale mål for de enkelte rovviltarter

De nasjonale mål for de enkelte arter følger av en oppsummering av de nasjonalt fastsatte målene for de 6 regionene, jf. tabell 6.8. Regjeringen mener at disse nasjonale målene til sammen oppfyller de ambisjoner og forpliktelser Norge bør ha i rovviltpolitikken. Det er da lagt vekt på Stortingets forutsetninger om at hovedlinjene i rovviltpolitikken ligger fast. Regjeringen viser også til at et stort flertall i den norske befolkning i en rekke undersøkelser klart uttrykker et ønske om at Norge skal bevare bestander av rovvilt i Norge. Videre er det lagt vekt på de forpliktelser vi har påtatt oss gjennom å undertegne og ratifisere internasjonale avtaler, samt å integrere disse forpliktelsene i norsk lovgivning. Det er også lagt vekt på å frembringe et oppdatert faglig grunnlag når det gjelder vurderinger knyttet til rovviltbestandenes levedyktighet.

Regjeringen har utformet de nasjonale målene i forståelsen av at Norge deler rovviltbestander med naboland, og at det i første rekke er disse sammenhengende bestander som må legges til grunn når en skal vurdere de ulike bestandenes levedyktighet på lang sikt. Norge skiller seg fra Sverige ved at vi har en omfattende beiting med frittgående sau i utmark. Dette er en viktig grunn til at Norge ikke kan ha de samme mål som Sverige for de ulike rovviltartene, jf. tabell 6.8. Gjennom de foreslåtte mål vil imidlertid Norge ta sin del av ansvaret for å sikre denne viktige del av vår naturarv og vårt biologiske mangfold for fremtiden.

Fordelingen av de nasjonale bestandsmålene på de enkelte regioner er et resultat av grundige vurderinger knyttet til dagens utbredelse, hvor det fremover i tid vil finnes gode leveområder for de ulike artene, og til de konfliktene de ulike artene kan skape. Det er i denne sammenheng lagt stor vekt på hensynet til å sikre sammenhengende rovviltbestander på tvers av regiongrenser og landegrenser, ettersom dette gir en større robusthet for overlevelse både på kort og lang sikt. Som en videreutvikling av tidligere hovedlinjer i rovviltpolitikken er det også lagt stor vekt på å unngå å etablere rovviltbestander i de områdene som har de største materielle konfliktene med sau- og tamreinnæringene. Dette vises særlig tydelig i de mål og retningslinjer som er nedfelt for region 1 (sau) og region 6 (tamrein). Jaktinteresser og forholdet til lokalsamfunn er også vektlagt.

6.2 Bestandsovervåking

De store rovdyrartene er fåtallige. Samtidig er konfliktene knyttet til forvaltningen av artene høy, noe som ofte gjør beskatning av bestandene nødvendig. Denne situasjonen betinger presise overvåkingsdata og gode bestandsoversikter.

Bestandsestimater kan være kilde til konflikt fordi det kan oppstå uenighet mellom berørte parter på den ene siden og forvaltning og forskning på den andre. Departementet mener at god kvalitet på overvåkingen og økt lokal medvirkning er den beste måten å redusere konfliktnivået på.

Norge har i dag et av verdens beste overvåkingsprogrammer for store rovdyr (jf. kapittel 3.1.2). Overvåkingen av rovviltartene er ressurskrevende, og er i stor grad basert på intensivt arbeid i felt. Innsamlede data må evalueres, sammenstilles, presenteres og gjøres tilgjengelig for allmennheten. Samtidig skjer det en løpende metodeutvikling, og det har siden forrige rovviltmelding i 1997 vært satset betydelig på metodeutvikling i overvåkingssammenheng. Eksempel på dette er utvikling av DNA-teknikker i overvåkingen, som gjøres i tett samarbeid med våre naboland.

De siste årene er det benyttet i størrelsesorden 5–6 mill. kr. til overvåking gjennom det nasjonale overvåkingsprogrammet for store rovdyr. Som en konsekvens av de foreslåtte endringer i erstatningssystemet for husdyr og tamrein tatt av rovvilt (se kapittel 6.7) er det fremover behov for mer presis og systematisk innsamling av kunnskap også om utbredelsen av kongeørn. Det legges derfor opp til at kongeørn blir en del av det nasjonale overvåkingsprogrammet for rovvilt.

Med bakgrunn i behovet for stor presisjon og økt lokal medvirkning i overvåkingen fremover mener departementet at det er nødvendig å ha en årlig intensiv overvåkingsinnsats i forhold til rovvilt. Videre vurderes det som nødvendig å videreutvikle og forbedre eksisterende metoder, samtidig som nye metoder kan utvikles og utprøves. DNA-analyser vurderes å ha et stort potensiale som et supplement til dagens konvensjonelle metoder, og departementet anser det som nødvendig at slike metoder gradvis implementeres i det nasjonale overvåkingsprogrammet. Det legges samtidig opp til at dyreeiere og andre lokale aktører mer direkte skal kunne medvirke i dagens bestandsovervåkingssystem for store rovvilt. Departementet ønsker blant annet å videreutvikle dagens praksis fra Nord-Norge med en belønning for tips som fører til at det kan dokumenteres ynglende rovvilt.

Det legges opp til at hovedansvaret for innsamlingsmetodikk og tolkning/systematisering av data legges til forskningsmiljøene, i tråd med dagens praksis.

De årlige resultater fra det nasjonale bestandsovervåkingsprogrammet skal danne grunnlaget for rovviltnemndens beslutninger om det kan gjennomføres lisensjakt eller kvotejakt det aktuelle år, og om størrelsen på kvoten for slik jakt og for betinget skadefelling i regionen. Det forutsettes derfor at rapporteringen fra dette programmet fremover skjer på en slik måte at nemndene får et godt tilrettelagt beslutningsgrunnlag, herunder også faglige vurderinger knyttet til for eksempel sporingsforhold og kvalitet på registreringene det enkelte år, samt forventede tilvekstrater og dødelighet utenom jakt.

For å bidra til en kvalitetssikring av både metoder og resultater av bestandsovervåkingsprogrammet ønsker departementet å nedsette et fagråd med eksperter på internasjonalt nivå som kan gi råd til forvaltningen om metodeutvikling og implementering i forvaltningen, estimering av bestandenes størrelse, levedyktighet m.v. Dette vil være viktig for tilliten til programmets resultater fra alle aktører. Et slikt fagråd vil også være et viktig bidrag til å redusere datakonflikter knyttet til spørsmål rundt de nasjonalt fastsatte bestandsmål for forvaltningsregionene.

6.3 Endringer i fellingsregimene

Felling av rovvilt er et viktig virkemiddel i arbeidet med å balansere de ulike interessene. I tabell 3.2 i kapittel 3.2.3 er det gitt en oversikt over felling av rovvilt de siste 10 årene. I figur 6.19–6.22 er felt gaupe, jerv, bjørn og ulv fra 1990 og frem til i dag kartfestet. Av figurene går det frem at enkelte områder i denne perioden har hatt betydelig tettere bestander av rovvilt enn andre.

Kilde: Rovbasen

Kilde: Rovbasen

Kilde: Rovbasen

Kilde: Rovbasen

Kravene til presisjon i forvaltningen, og dermed også kravene til presis felling, øker når bestanden av en art reduseres i antall. Når presisjonskravet er høyt, reduseres også mulighetene for å involvere mange jegere i beskatningen, og adgangen til å nytte generelle beskatningsformer som lisensjakt og kvotejakt begrenses.

6.3.1 Jaktformer som sikrer bred deltagelse av lokale jegere

Erfaring viser at det er ønskelig å tilrettelegge fellingsregimene på en slik måte at fellingen i størst mulig grad kan utøves av lokalkjente og lokalt tilknyttede jegere. Økt lokal deltagelse i rovviltforvaltningen vil etter departementets vurdering gi den største skadeforebyggende og konfliktreduserende effekt. Departementet legger derfor opp til en økt vektlegging av lisensjakt og kvotejakt som fremtidige beskatningsformer på rovvilt. Innenfor rammen av norsk lovverk og hensynet til Bern-konvensjonens bestemmelser vil dette innbære at felling av bjørn, jerv og ulv kan foregå som lisensjakt, mens jakt på gaupe kan organiseres både som ordinær kvotejakt eller som en lisensjakt. For kongeørn mener departementet at det ikke er ønskelig med endringer i forhold til dagens mulighet til å utløse skadefelling på bestemte individer i regi av fylkesmannen.

Departementet mener at kvotejakt eller lisensjakt på gaupe, jerv, bjørn og ulv innenfor rammen av de nasjonale målene for minimum antall ynglinger i den enkelte region vil sikre den nødvendige kontroll med bestandene både nasjonalt og regionalt, samtidig som disse jaktformene ivaretar hensynet til at lokale jegere i størst mulig grad kan delta i forvaltningen av rovviltbestandene.

Det er i dag etablerte ordninger for lisensjakt på jerv og kvotejakt på gaupe. Direktoratet for naturforvaltning har også gjennomført en høring om lisensjakt på ulv. Med bakgrunn i de erfaringer som er vunnet med gjeldende fellingsregimer for jerv og gaupe, samt høringen på lisensjakt på ulv, vil departementet legge opp til at disse jaktformene videreføres for jerv og gaupe, og etableres for ulv og bjørn. Departementet vil sørge for at det fastsettes generelle forskrifter om lisensjakt, der rolle og ansvarsdeling mellom forvaltningsorganene klarlegges. Det legges opp til at felling gjennom lisensjakt eller kvotejakt gjennomføres med virkemidler og rammevilkår som er mest mulig i tråd med prinsippene for annen ordinær jakt i Norge. Når slike generelle forskrifter er fastsatt for gaupe, jerv og bjørn, vil de regionale rovviltnemndene kunne fastsette kvoter og jaktområder for disse artene innenfor den respektive region. En igangsetting av slike jaktformer forutsetter imidlertid at de nasjonale bestandsmål for regionen er nådd, og at bestandene dermed kan høstes gjennom slik jakt. Om bestanden i en gitt region er under de fastsatte mål, kan det derfor ikke iverksettes lisens- eller kvotejakt.

Forvaltningen av ulv er lagt til Direktoratet for naturforvaltning, som vil fastsette eventuell kvote for betinget skadefelling og kvote og område for lisensjakt i samråd med rovviltnemnden i regionen.

6.3.2 Skadefelling

Etablering av gode ordninger for lisensjakt og kvotejakt vil trolig redusere behovet for ordinære enkeltvise skadefellingstillatelser. Slike tillatelser til skadefelling blir normalt gitt til en berørt part eller en kommune som søker om dette, og forsøk på felling gjennomføres normalt av et lokalt fellingslag oppnevnt av kommunen. Selv om behovet forventes å bli redusert ved en mer bestandsrettet forvaltning og gode ordninger for lisensjakt og kvotejakt, må skadefelling som virkemiddel fortsatt være tilgjengelig for å kunne hindre utvikling av en alvorlig skadesituasjon. Departementet vil i hovedsak videreføre de ordninger som er etablert på dette området. Dette innbærer at berørte brukere kan henvende seg til fylkesmannen ved særlige behov, og at fellingstillatelse kan gis etter en faglig vurdering basert på kriteriene i viltloven med forskrifter. Slike tillatelser kan også gis i den periode det utøves lisensjakt eller kvotejakt. Det legges opp til at rovviltnemnden i vedkommende region fastsetter en kvote for betingede skadefellingstillatelser på henholdsvis gaupe, jerv og bjørn. Fylkesmannen kan innenfor denne kvoten iverksette skadefelling. Det legges videre opp til at fylkesmannen kan delegere hele eller deler av en slik betinget skadefellingskvote videre til de mest berørte kommuner.

En forutsetning for at en rovviltnemnd kan fatte et vedtak om betinget skadefellingskvote er at bestanden ikke forvaltes til et nivå lavere enn det nasjonalt fastsatte målet for regionen etter at skadefelling er gjennomført. I slike tilfeller er det bare Direktoratet for naturforvaltning som kan fatte vedtak om skadefelling eller gi en betinget skadefellingskvote til rovviltnemndene/fylkesmennene.

Direktoratet for naturforvaltning skal fortsatt fastsette kvote for betingede skadefellingstillatelser for ulv.

6.3.3 Særlige fellingsoppdrag

Lisensjakt, kvotejakt og skadefelling vil fremover være de viktigste virkemidlene i bestandsforvaltningen. Erfaring viser likevel at det unntaksvis oppstår situasjoner der disse virkemidler ikke er egnet, eller ikke er tilstrekkelige til å oppnå prioriterte forvaltningsmål. Eksempler på slike situasjoner kan være felling av jerv i yngletiden, felling av spesifikke dyr i familiegrupper av ulv, felling av skadet bjørn, hiuttak av jerv og ulv m.v. Departementet mener at denne type fellinger fortsatt bør håndteres under en streng offentlig kontroll. Departementet ser det som naturlig at lokale jegere kan involveres i slike oppdrag, men mener at ansvaret for denne type saker som i dag bør ligge hos Direktoratet for naturforvaltning. Ansvaret for gjennomføring legges til særskilt kompetent personell i regi av offentlig forvaltningsmyndighet. Departementet vil derfor videreføre det statlige fellingslaget i regi av Statens naturoppsyn (SNO), slik at disse også fremover blir sentrale aktører ved særlig vanskelige fellingsoppdrag.

6.3.4 Kompensasjon til lokale fellingslag

Ved særlig vanskelige fellingsoppdrag som gjennomføres av SNO (jf. kapittel 6.3.3 foran) dekker SNO sine egne kostnader. Dette vil også omfatte kostnader til eventuelle lokale jegere som leies inn for å delta i slik felling. Tilsvarende kan SNO yte bistand til lokale fellingslag under ledelse av andre. I slike tilfelle vil SNO dekke sine egne kostnader for den periode de yter bistand.

Direktoratet for naturforvaltning har gitt adgang til at midler til administrasjon og organisering av fellingslag ved førstegangs iverksetting av fellingstillatelser på jerv, bjørn og ulv kan belastes den fylkesvise bevilgningen til forebyggende tiltak. På denne måten kan lokale fellingslag søke om dekning for direkte kostnader ved oppdraget. Det har likevel ikke vært anledning til å benytte bevilgningen til lønnskostnader i tilknytning til lokalt organiserte jegere i forbindelse med iverksetting av fellingstillatelser, hvilket er i tråd med votering om dette i Stortinget i forbindelse med rovviltmeldingen fra 1997.

Departementet vil videreføre disse ordningene. Dette vil innebære at Direktoratet for naturforvaltning i samråd med rovviltnemnden i vedkommende region årlig vurderer hvilket beløp som kan avsettes til iverksetting av fellingsforsøk i lokal regi. Også gaupe bør omfattes av denne ordningen.

6.4 Andre organer for medvirkning i forvaltningen

6.4.1 Kontaktutvalg for rovviltforvaltning

Erfaringene som siden 1997 har vært høstet med et sentralt rovviltutvalg har vært positive. Med utgangspunkt i disse erfaringene vil departementet opprette et nytt nasjonalt Kontaktutvalg for rovviltforvaltning . Når dette utvalget er etablert nedlegges Sentralt rovviltutvalg (SRU). Det legges vekt på utvalgets funksjon som kontaktforum både mellom ulike organisasjoner som arbeider med rovvilt, og i forhold til forvaltningsmyndighetene. Det tas sikte på å samle alle interessegrupper i et og samme utvalg. Videre foreslås det at ulike forskningsmiljøer etter behov deltar i utvalget blant annet for å sikre en mest mulig objektiv vurdering av sentrale spørsmål som forvaltningsstrategier, estimering av bestandenes størrelse, levedyktighet, utvikling av metoder i rovviltforvaltningen m.v. Det foreslås følgende mandat:

Foto: Magnus Elander

• Utvalget skal være en møteplass for alle berørte aktører i rovviltpolitikken på sentralt nivå.

• Utvalget skal gi råd til miljø- og landbruksmyndighetene om løpende prioriteringer i rovviltforvaltningen med utgangspunkt i vedtatt politikk.

For å sikre en god balanse i utvalget i forhold til de ulike konfliktene i rovviltforvaltningen foreslås følgende sammensetning:

• Reindriftsnæringen (Norske Reindriftsamers landsforbund (NRL), Sametinget)

• Landbruksnæringen (Norges Bondelag (NB), Norsk bonde- og småbrukarlag (NBSL), Norsk Sau- og geitalslag (NSG))

• Naturvernorganisasjoner (Norges Naturvernforbund (NNV), WWF-Norge, Foreningen Våre rovdyr (FVR))

• Lokalbefolkning (Kommunenes Sentralforbund (KS), Utmarkskommunenes Sammenslutning (USS))

• Jegerinteresser og naturbrukere (Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF), Den norske Turistforening (DNT))

• Jaktrettshavere (Norges Skogeierforbund (NSF), NORSKOG)

Det bør normalt avholdes et til to møter i utvalget pr. år. Det foreslås at ledelsen av utvalget velges blant medlemmene for et år av gangen. Av praktiske grunner vil departementet videreføre dagens praksis med et sekretariat lagt til Direktoratet for naturforvaltning. Som observatører i utvalget foreslås Miljøverndepartementet m/underliggende etat (Direktoratet for naturforvaltning), og Landbruksdepartementet m/underliggende etater (Statens landbruksforvaltning, Mattilsynet og Reindriftsforvaltningen).

6.4.2 Avvikling av fylkesvise partssammensatte rovviltutvalg

Departementet mener at opprettelsen av regionale rovviltnemnder i de seks regionene vil overflødiggjøre dagens fylkesvise rovviltutvalg. Det tas derfor sikte på å avvikle de fylkesvise rovviltutvalgene fra 1. april 2005.

6.4.3 Avvikling av jervenemnder og gaupenemnder

De nye regionale rovviltnemndene vil overta alle funksjoner som dagens jervenemnder og gaupenemnder har. Departementet vil derfor avvikle dagens jervenemnder og gaupenemnder fra 1. april 2005.

6.5 Kulturlandskap, beiting, biologisk mangfold og rovvilt

I arbeidet med utvikling av regionale forvaltningsplaner for rovvilt bør bruk av eksisterende og ny kartfestet informasjon om spesielt verdifulle områder og forekomster for biologisk mangfold benyttes. I noen tilfeller kan driftsomlegginger fra sau til storfe eller geit eller flytting av beitedyr til egnede områder kombineres for å bidra til reduserte tap samtidig som det oppnås ønsket beitepåvirkning. En slik målretting av den samlede innsatsen vil både kunne ivareta viktig kulturlandskap og biologisk mangfold i jordbrukslandskapet, samtidig som husdyrtapene reduseres.

6.6 Dyrehold og dyrevelferd

I forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 12 (2002–2003) Om dyrehold og dyrevelferd valgte næringskomiteen ikke å drøfte og ta stilling til forhold vedrørende saueholdet som gjelder sau på utmarksbeite og konflikten med rovvilt. I Innst. S. nr. 226 (2002–2003) uttalte komiteen:

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig folkeparti, vil likevel på bakgrunn av de reaksjoner som er fremkommet i høringene og at det er vanskelig å se helheten i rovdyrpolitikken, foreslå at spørsmål knyttet til rovviltforvaltning og beitedyr blir sett i sammenheng og at alle forhold under dette saksfeltet blir behandlet i forbindelse med den bebudede rovviltmeldingen, som er varslet av regjeringen Bondevik i løpet av høsten 2003».

En samlet komité presiserer imidlertid at dyrevern må være et viktig element i rovviltforvaltningen.

I forbindelse med utarbeidingen av dyrevelferdsmeldingen ønsket landbruksorganisasjonene at drøftingen av de problemene som oppstår mellom fredet rovvilt og sau på beite ble utsatt til behandlingen av rovviltmeldingen og drøftet samlet i den sammenheng.

En viktig del av dyrevelferdsmeldingen ble derfor ikke drøftet av Stortinget, og de forslag til tiltak som ble foreslått i denne del av meldingen ble det ikke tatt standpunkt til. Dette gjelder blant annet forslaget om at det i områder med store konflikter grunnet rovvilt bør søkes løsninger som i større grad enn dagens tilpasninger fjerner muligheten for direkte kontakt mellom husdyr på utmarksbeite og rovvilt. Dette vil gjelde områder der skadeomfanget er for stort til at det er etisk akseptabelt å ha frittgående husdyr på utmarksbeite uten at det settes inn tilstrekkelige forebyggende tiltak som kan fjerne muligheten for kontakt mellom husdyr og rovdyr.

Bruk av utmarksbeiter til sau er en viktig ressurs i norsk husdyrbruk med lange tradisjoner og over lang tid i områder uten rovvilt. De positive sidene ved bruk av utmarksbeiter i saueholdet må imidlertid sees i sammenheng med et relativt stort tap av beitedyr av forskjellige årsaker, et tap som over det siste tiåret har økt vesentlig i de mest rovviltutsatte områdene. Å finne balansen mellom de positive sidene ved beitebruken og hva som kan aksepteres av tap og lidelse er viktig. Det vil uansett gå en grense for hvor omfattende lidelse som kan forsvares ut fra fordelene knyttet til beitebruken. En etisk og dyrevelferdsmessig akseptabel beitebruk må være målsettingen for et framtidig sauehold i vårt land, og bli et resultatet av en samlet og helhetlig drøfting av problemstillingene slik de kommer fram både i dyrevelferdsmeldingen og i denne stortingsmeldingen.

6.7 Næringsrettede virkemidler i områder med rovvilt

6.7.1 Virkemidler rettet mot husdyr

I dette kapitlet er det lagt hovedvekt på saueholdet, siden det i dag er saueholdet som har tilnærmet alle tap av husdyr grunnet rovvilt.

Regjeringen ønsker å stimulere til faktiske tilpasninger i saueholdet som klarere enn i dag skiller rovvilt og beitedyr i tid og rom. Dette vil også være viktig for å redusere de dyrevelferdsmessige konsekvensene av dagens samlede virkemiddelapparat.

Regjeringen vil derfor legge til rette for et mer samordnet virkemiddelapparat rettet mot sau i regioner der det er ønskelig å forvalte faste bestander av rovvilt. Det samlede virkemiddelapparatet skal i større grad enn i dag gjøre det lønnsomt for den enkelte driftsenhet å tilpasse seg slik at tap og skader grunnet rovvilt reduseres mest mulig. Samtidig skal virkemiddelapparatet bidra til å motvirke nyetablering, utvidelse eller videreføring av driftsformer i regioner med faste forekomster av rovvilt som årlig representerer store tap grunnet rovvilt. Dette er motivert både ut fra dyrevelferdshensyn og ut fra ønsket om å bidra til å dempe tap og konflikter.

Regjeringen vil legge følgende hovedkriterier til grunn for et samordnet virkemiddelapparat innrettet mot sauehold:

• Dagens ordning med full erstatning for alle dokumenterte rovvilttap skal videreføres. Erstatningen skal som i dag dekke både tap av dyr og følgekostnader.

• Det skal utbetales en erstatning på dagens nivå også for tap og skader på sau grunnet rovvilt som ikke kan dokumenteres. Denne erstatningen skal beregnes med utgangspunkt i risiko for rovviltangrep i et område.

• Virkemiddelapparatet skal bygge på viktige elementer i dagens bestandsovervåkingsprogram og skadedokumentasjonssystem i regi av Nasjonalt overvåkingsprogram og Statens naturoppsyn (SNO).

• Virkemiddelapparatet skal gi en klar økonomisk stimulans til å forebygge tap i saueholdet.

• Virkemiddelapparatet skal gi en klar økonomisk stimulans til utvidet tilsyn med dyr som beiter fritt i utmark gjennom hele beiteperioden. Dette er viktig av dyrevelferdsgrunner, og vil være et viktig grunnlag for å iverksette effektive forebyggende tiltak mot rovviltskader.

• Virkemiddelapparatet skal samlet sett stimulere til at driftsenheter med store årlige tap av sau gis klare økonomiske insentiver til å foreta nødvendige driftstilpasninger.

• Virkemiddelapparatet skal ha en nødvendig sikkerhet for at det ikke oppstår urimelige situasjoner for den enkelte driftsenhet ved en overgang til nytt system.

• Virkemiddelapparatet skal baseres på mindre skjønn enn dagens samlede virkemidler.

Det samlede virkemiddelapparatet skal være operativt fra beitesesongen 2005.

Foto: Tom Schandy/NN/Samfoto

6.7.1.1 Nærmere om endringer i erstatningsordningen for bufe

Regjeringen mener at dagens erstatningsordning for bufe i for liten grad gir nødvendige insentiver til skadeforebygging og nødvendige driftstilpasninger i områder med faste bestander av rovvilt. Ordningen er videre basert på en stor grad av skjønn knyttet til den delen av erstatningsutbetalingen som ikke er en dokumentert følge av rovvilt. I gjennomsnitt er bare ca. 10 prosent av samlet erstattet rovvilttap i saueholdet dokumentert ved undersøkelse av drepte eller skadde dyr (med stor variasjon mellom arter, der kongeørn, bjørn og særlig ulv har den klart høyeste dokumentasjonsandelen (opp til 35 %), mens jerv og gaupe har den laveste).

For ca. 90 prosent av de samlede erstatningene foreligger det en skjønnsmessig vurdering fra fylkesmannen som grunnlag for å fastsette erstatning. Dette skjønnet er basert på tilgjengelige opplysninger om rovviltforekomst, dokumenterte skader i området i inneværende og tidligere år, kunnskap om driftsforhold, tapsmønster i besetningen m.v. For å bidra til økte økonomiske insentiver til å forebygge tap og skader grunnet rovvilt, for å sikre et mer objektivt og forutsigbart erstatningssystem og for å redusere skjønnsrommet i dagens ordning vil regjeringen videreføre hovedintensjonene i dagens erstatningsordning gjennom følgende to elementer:

Foto: Staffan Widstrand/NATURBILD

• Fortsatt full erstatning for dokumenterte tap og skader med utgangspunkt i dagens system med skadedokumentasjon i regi av Statens naturoppsyn (SNO).

• Erstatning for risiko for rovviltangrep basert på dokumentert forekomst av rovvilt i et gitt område.

En slik samlet ordning vil fortsatt innebære en lovfestet rett til full økonomisk erstatning for tap grunnet rovvilt på linje med dagens erstatningsordning. En viktig målsetting med innretningen er at det skal være privatøkonomisk lønnsomt å sette i verk tapsreduserende tiltak. Den dyreeier som over år har de laveste tapene vil oppleve ordningen som mest økonomisk lønnsom. Ordningen vil i større grad enn i dag plassere ansvaret for å iverksette nødvendige driftstilpasninger hos den enkelte dyreeier og det enkelte beitelag. Det er fylkesmennene som i dag har ansvar for å behandle søknader om erstatning ved rovvilttap. Departementet legger til grunn at fylkesmennene også fremover vil få ansvaret for utbetaling av erstatninger for dokumenterte tap etter den nye ordningen.

Departementet vil utforme en ordning med utbetaling av erstatning for rovviltrisiko pr. dyr direkte til den enkelte driftsenhet. Departementet mener at denne endringen kan gjennomføres innenfor rammene av dagens § 12 i viltloven. Innenfor de områder som er aktuelle for betaling for rovviltrisiko, kan tapene til rovvilt variere en god del mellom de enkelte besetninger. Der slike tap kan dokumenteres, vil disse bli erstattet som i dagens system. Der det er tilfeldigheter som fører til at enkelte dyreeiere rammes særlig hardt av et rovviltangrep, forutsettes det at dette blir fanget opp av ordningen med full erstatning for dokumenterte tap på samme måte som i dagens system. Dette krever at dyreeier har en nødvendig kontroll og tilsyn med dyr på beite.

For å stimulere til økt forebygging og økt tilsyn mener regjeringen at kravet til dokumentasjon som en hovedregel skal være et absolutt krav. I forskriften som regulerer erstatningsutbetalingen må det imidlertid tas inn en bestemmelse om at kravet til dokumentasjon kan fravikes i særlige tilfeller. Dette bør gjelde ved store tap når det er overveiende sannsynlig at rovvilt er tapsårsaken og der dyreeier ikke kunne ha bidratt til en bedre dokumentasjon.

Det vil være nødvendig å gå gjennom dagens rutiner og praksis i skadedokumentasjonsarbeidet for å sikre dyreeiers rettigheter under ulike konkrete og dokumenterbare skadesituasjoner i forhold til en ny erstatningsordning.

Når ordningen med en risikoerstatning er etablert, er det ønskelig at en del elementer ligger fast fra år til år. Det er derfor grunn til å forvente at ordningen gradvis blir mindre administrativt krevende enn dagens ordning. Dette fordi dagens skjønnsmessige vurderinger krever et betydelig administrativt apparat i de mest skadeutsatte fylkene.

Nytt erstatningssystem krever et faglig solid og godt oppdatert bestandsovervåkingsprogram. Et system med betaling for rovviltforekomst skal ta utgangspunkt i tre forhold:

• Verdien av søyer og lam.

• Hvor mange søyer og lam det kan forventes at respektive rovviltart dreper på ett år.

• Det merarbeidet som angrep fra respektive rovviltart medfører for dyreeier.

Verdien pr. dyr (søye og lam) kan beregnes som i nåværende erstatningsordning. Som i dagens system bør merarbeidet med rovviltskade (følgekostnader) være en del av erstatningssatsen. Videre er det behov for å dele den enkelte rovviltregion inn i områder som medfører ulik risiko for rovviltangrep.

Departementet mener det bør innføres et bortfall av erstatning for dokumenterte tap dersom sanking fra utmark ikke er foretatt innen en nærmere fastsatt dato etter at beiting er opphørt sent på høsten. En siste dato for innsanking fra utmark vil kunne variere fra område til område. Det vil dermed være hensiktsmessig at rovviltnemnden i vedkommende region, for eksempel i samråd med berørte fylkesmenn og/eller kommunene, fastsetter en siste frist for når sanking må være gjennomført i ulike deler av regionen, og følgelig en siste dato for når det kan kreves erstatning for dokumenterte rovviltskader på utmarksbeite. Denne dato skal fastsettes på en slik måte at det etter ordinær sankedato skal være tilstrekkelig tid til ettersanking.

Departementet mener videre at det bør presiseres nærmere at erstatningsordningen uansett skal avgrenses til beitesesongen. Det er i dag et krav i regelverket at dyreeier « har gjort det som med rimelighet kan forventes for å avverge eller redusere tap ». Departementet mener at det med rimelighet bør kunne forventes at dyreeier selv tar ansvaret for sine dyr i vinterperioden da dyrene normalt ikke beiter ute. Tap grunnet rovvilt i perioden fra 1. november til 1. mai (perioden uten beitegras) bør derfor ikke lenger dekkes av erstatningsordningen i noen del av landet, og vil være dyreeiers eget ansvar.

Det tas sikte på å utarbeide ny forskrift om erstatninger som skal gjøres gjeldende fra beitesesongen 2005.

6.7.1.2 Andre næringsrettede virkemidler i forhold til bufe

Departementet mener at dagens ordning med forebyggende tiltak til bufe i regioner med faste rovviltforekomster i sterkere grad bør målrettes mot varige, langsiktige driftstilpasninger . Dette i motsetning til dagens praksis, som i for mange tilfeller kun innebærer midlertidige justeringer av en driftsform i forbindelse med mer eller mindre akutte situasjoner. For å få dette til, mener departementet at det er viktig å se midlene til forebyggende tiltak (se kapittel 3.8) i sammenheng med øvrige landbrukspolitiske virkemidler, både årlige overføringer og investeringsmidler, som stimulerer til hold av bufe innenfor rammen av dyrevernmessige og miljømessige krav.

Det legges opp til at den nye småfeforskriften etter dyrevernloven vil hjemle sanksjonsmuligheter overfor dyreeiere som har en driftsform som ikke er i samsvar med gjeldende krav til dyrevelferd og dyrevern både når det gjelder rovvilt og andre forhold. I tråd med dyrevelferdsmeldingen vil regjeringen også vurdere å differensiere direkte støtteordninger som tilskudd til dyr på utmarksbeite i forhold til beiting i områder med stor forekomst av rovvilt der beiting ikke er dyrevernmessig forsvarlig.

En målsetting med en slik økt samordning av virkemidlene er at de gjeldende nasjonale målene for forekomst av rovvilt i ulike regioner skal danne en rammebetingelse også for de næringsmessige tilpasningene og for næringsrettede virkemidler over jordbruksavtalen. Dette betyr blant annet at dagens BU-midler skal kunne benyttes til nødvendige driftsomlegginger grunnet rovvilt på linje med andre tilpasninger og investeringsbehov i landbruket, og at de nasjonale og regionale miljøprogram i landbrukspolitikken også kan innrettes mot å foreta nødvendige driftstilpasninger i de områder der rovvilt, som del av et biologisk mangfold, medfører årlige tap, konflikter og dyrelidelser.

Videre bør dagens ordning med investeringsstøtte innenfor ordningen «organisert beitebruk» samordnes med ordningen med forebyggende tiltak hos fylkesmannen.

Det legges opp til at midlene til forebyggende tiltak fordeles av Direktoratet for naturforvaltning til de seks regionene i forhold til de samlede utfordringer de enkelte regionene har med rovvilt. Den enkelte regionale rovviltnemnd fordeler deretter midlene videre til den respektive fylkesmann i sin region med utgangspunkt i utfordringer knyttet til bufe, tamrein, lokalsamfunn m.v. og i henhold til den regionale forvaltningsplanen for rovvilt. Den respektive fylkesmann samordner deretter midlene med andre ordninger rettet mot næringsmessige driftstilpasninger i fylket (BU-midler, organisert beitebruk, regionalt miljøprogram m.v.) slik at midlene samlet bidrar til effektive driftstilpasninger for å redusere tap og skader grunnet rovvilt.

En konsekvens av disse forslagene er at dagens ordning med egne midler til næringsrettede omstillinger over Miljøverndepartementets budsjett avvikles fra 1. januar 2005. Dagens spesielle vilkår knyttet til rovvilt i gjeldende BU-ordning avvikles, og den fylkesvise forvaltningen av BU-midlene i forhold til rovvilt baseres på retningslinjer fra den regionale rovviltnemnden, sammen med andre mål og rammebetingelser som gjelder for vedkommende region.

6.7.2 Virkemidler rettet mot reindrift

Regjeringen ønsker å redusere de samlede tap og konflikter grunnet rovvilt i områder med reindrift. Det vises til tidligere omtale av inndeling i regioner med nasjonale mål for rovviltforekomst. I region 6, der ca. 70 % av reindriftsutøverne er lokalisert, settes det ikke nasjonale mål for gaupe og jerv. Forvaltningen av disse artene i region 6 vil skje i regi av en regional nemnd der også Sametinget er representert. Regjeringen mener at dette samlet vil bidra vesentlig til å redusere tap av tamrein grunnet rovvilt.

En hovedutfordring i reindriftsnæringen er å sikre en bedre balanse mellom antall rein og beitegrunnlaget i de områdene der lavbeitene i dag er sterkt nedbeitet. Dette gjelder i dag særlig i deler av Finnmark. Det er derfor fastsatt et øvre reintall for Vest-Finnmark på 64 300 rein 1 . Tilpasningen av reintallet, som er basert på at man inngår frivillige avtaler med den enkelte reineier, skal være gjennomført innen 1. april 2005. Det arbeides også med å fastsette en tilsvarende øvre grense for Øst-Finnmark.

For en nærmere vurdering av erfaringer med dagens erstatningssystem og dagens tilpasninger i reindriften vises til kapittel 3.6.2 og 3.11.5 foran.

I reindriften er det generelt større begrensninger enn i saueholdet når det gjelder muligheten til å foreta driftstilpasninger som ikke samtidig kommer i konflikt med reindriftens tradisjonelle driftsmåter. Unntak er tiltak som støttefôring i år med ekstreme driftsforhold m.v. Videre er et svært viktig forebyggende tiltak å sikre tilstedeværelse i dyreflokken i kritiske faser som ved klimatisk ugunstige forhold på ettervinteren. Dagens moderne tilpasninger i reindriften, blant annet med større innslag av motoriserte kjøretøy, innebærer generelt en lavere grad av tilstedeværelse enn tidligere tiders tradisjonelle driftsmåter.

Regjeringen vil utvikle et mer samordnet virkemiddelapparat rettet mot reindrift i regioner der det også vil forekomme rovvilt. Det samlede virkemiddelapparatet skal i større grad enn i dag gjøre det lønnsomt for den enkelte driftsenhet å tilpasse seg slik at tap og skader grunnet rovvilt reduseres mest mulig. Dette skal blant annet sikres gjennom et virkemiddelapparat som samlet bidrar til at det fastsatte øvre reintall overholdes der dette er bestemt. Regjeringen vil legge følgende hovedkriterier til grunn for et samordnet virkemiddelapparat innrettet mot reindriften:

• Dagens ordning med full erstatning for alle dokumenterte rovvilttap skal videreføres. Erstatningen skal som i dag dekke både tap av dyr og følgekostnader.

• Det skal utbetales en erstatning på dagens nivå også for tap og skader på tamrein grunnet rovvilt som ikke kan dokumenteres. Denne erstatningen skal beregnes med utgangspunkt i risiko for rovviltangrep i et område.

• Virkemiddelapparatet skal bygge på viktige elementer i dagens bestandsovervåkingsprogram og skadedokumentasjonssystem i regi av Nasjonalt overvåkingsprogram og Statens naturoppsyn (SNO).

• Virkemiddelapparatet skal gi en klar økonomisk stimulans til å forebygge tap i reindriften.

• Virkemiddelapparatet skal gi en klar økonomisk stimulans til utvidet tilsyn med dyr i kritiske faser av produksjonssyklusen. Dette er viktig av dyrevelferdsgrunner og for å hindre tap og skader.

• Virkemiddelapparatet skal samlet stimulere til at øvre reintall i de enkelte reinbeiteområdene overholdes der dette er fastsatt.

• Virkemiddelapparatet skal ha en nødvendig sikkerhet for at det ikke oppstår urimelige situasjoner for den enkelte driftsenhet ved en overgang til nytt system.

• Virkemiddelapparatet skal baseres på mindre skjønn enn dagens samlede virkemidler.

Det samlede virkemiddelapparatet skal være operativt fra 1. april 2005.

6.7.2.1 Nærmere om endringer i erstatningsordningen for tamrein

Departementet mener at dagens erstatningsordning inneholder svakheter som ikke stimulerer til en økologisk bærekraftig reindrift, og som i for liten grad stimulerer til å forebygge rovviltskader.

Dagens erstatningsordning krever store ressurser både i reindriftsforvaltningen og i miljøforvaltningen. Reindriftens Rovviltutvalg (2002) har i sin rapport drøftet alternative erstatningsordninger. Utvalget anbefaler at det gjennomføres en utredning med sikte på å utvikle en bedre erstatningsordning for reindriftsnæringen. Utvalget har drøftet positive og negative sider ved den svenske ordningen, men har ikke trukket noen entydig konklusjon. Flertallet er likevel positive til en mer insentivbasert modell.

Dagens erstatningsordning for tamrein er som ordningen for bufe basert på en stor grad av skjønn knyttet til den delen av erstatningsutbetalingen som ikke er dokumenterte rovviltskader. Også i reindriften er det bare en liten andel av de totale tapene (ca. 5 %) som er dokumentert ved undersøkelse av drepte eller skadde dyr. For ca. 95 % av de samlede erstatningene foreligger det en skjønnsvurdering fra fylkesmannen som grunnlag for å fastsette erstatning. Dette skjønnet er basert på tilgjengelige opplysninger om rovviltforekomst, dokumenterte skader i området i inneværende og tidligere år, kunnskap om driftsforhold, samt vurderinger gjort av Reindriftsforvaltningen.

For å bidra til et mer effektivt og forutsigbart virkemiddelapparat vil regjeringen videreføre hovedintensjonene i dagens erstatningsordning gjennom to elementer:

• Fortsatt full erstatning for dokumenterte tap og skader med utgangspunkt i dagens system med skadedokumentasjon i regi av Statens naturoppsyn (SNO).

• Erstatning for risiko for rovviltangrep basert på dokumentert forekomst av rovvilt i et gitt område.

En slik samlet erstatning vil fortsatt innebære en lovfestet rett til full økonomisk erstatning for tap grunnet rovvilt på linje med dagens erstatningsordning. Et hovedsiktemål med endringen er at ansvaret for å finne frem til de tiltak som har den største tapsreduserende effekten legges til den enkelte driftsenhet. Samtidig vil systemet innebære en større forutsigbarhet for næringsutøverne, og samtidig mindre grad av skjønnsutøvelse ved fastsetting av erstatninger i det enkelte tilfelle.

Departementet legger til grunn at erstatningen for risiko for rovviltangrep basert på dokumentert yngling i et gitt område beregnes for relativt store sammenhengende områder (for eksempel deler av reinbeiteområder). Videre vil det settes som betingelse for utbetalingen av erstatningen at reinbeitedistriktet som den enkelte utøver er tilknyttet må ha tilpasset seg det øvre reintall der et slikt øvre reintall er fastsatt (eksempelvis i Vest-Finnmark). Uten en slik innretning vil ordningen kunne stimulere til økt reintall. Dette er således nødvendig for å sikre at virkemiddelsystemet rettet mot reindriften samlet stimulerer til den ønskede tilpasningen i næringen.

Det er i dag fylkesmennene som i samarbeid med reindriftsforvaltningen har ansvar for å behandle søknader om erstatning ved rovvilttap. Departementet legger til grunn at fylkesmennene også vil få ansvaret for utbetaling av erstatninger for dokumenterte tap etter den nye ordningen.

I den svenske modellen er erstatningssystemet basert på at den svenske regjeringen overfører midler til Sametinget som utbetaler erstatningen til samebyene som et beløp pr. dokumentert yngling i vedkommende samebys beiteområder. Samebyen beslutter selv om erstatningen skal utbetales videre til reineierne eller om utbetalingen skal benyttes til felles forebyggende tiltak.

I Norge er det ikke samebyer. Reindriftsnæringen er organisert på flere nivåer, og er inndelt i 6 reinbeiteområder som igjen er delt opp i 89 reinbeitedistrikter. Innenfor distriktene finnes det videre ca. 110 siidaer (driftsgrupper) om sommeren og 150 siidaer om vinteren. Siidane består av en eller flere driftsenheter, der hver driftsenhet som oftest består av flere reineiere med eget reinmerke. Totalt er det i 2003 ca. 2 700 reineiere i Norge.

Departementet vil utforme en ordning med utbetaling av erstatning for rovviltrisiko pr. tamrein direkte til den enkelte driftsenhet . Departementet mener at en slik endring kan gjennomføres innenfor rammene av dagens § 12 i viltloven.

Departementet mener at kravet til dokumentasjon som en hovedregel skal være et absolutt krav. I forskriften som regulerer erstatningsutbetalingen må det imidlertid tas inn en bestemmelse om at kravet til dokumentasjon kan fravikes i særlige tilfeller. Dette bør gjelde ved store tap når det er overveiende sannsynlig at rovvilt er tapsårsaken og der dyreeier ikke kunne ha bidratt til en bedre dokumentasjon.

Det vil være nødvendig å gå gjennom rutiner og praksis i skadedokumentasjonsarbeidet for å sikre dyreeiers rettigheter under ulike konkrete og dokumenterbare skadesituasjoner i forhold til den nye erstatningsordningen.

Når ordningen med en risikoerstatning er etablert, er det ønskelig at en del elementer ligger fast fra år til år. Det er derfor grunn til å forvente at ordningen gradvis blir mindre administrativt krevende enn dagens ordning. Dette fordi dagens skjønnsmessige vurderinger krever et betydelig administrativt apparat.

Erstatningsordningen krever et faglig solid og godt oppdatert bestandsovervåkingsprogram. Et system med erstatning for rovviltforekomst må ta utgangspunkt i tre forhold:

• Verdien av de ulike dyrekategoriene (okse, simle, åring og kalv).

• Hvor mange dyr av de ulike kategoriene det kan forventes at respektive rovviltarter dreper i løpet av ett år.

• Det merarbeidet som angrep fra respektive rovviltarter medfører for reineier.

Verdien pr. dyr kan beregnes som i nåværende erstatningsordning. Som i dagens system bør merarbeidet med rovviltskade (følgekostnader) være en del av erstatningssatsen. Gode bestandstall for rovvilt er en forutsetning for en slik ordning. Det tas sikte på å utarbeide ny forskrift om erstatninger som skal gjøres gjeldende fra reindriftsåret 2005/2006.

6.7.2.2 Andre næringsrettede virkemidler i forhold til reindrift

Departementet er klar over at man i forhold til reindriften ikke har mulighet til å gjennomføre driftstilpasninger og driftsomlegginger slik man kan gjøre for bufehold. Reinen er stadig på vandring og går ute hele året. Samtidig finnes det få kostnadseffektive tapsforebyggende tiltak som ikke kommer i konflikt med næringens tradisjonelle driftsmønster og metoder. Reindriften er en av de viktigste bærere av samisk kultur og tradisjon, og vil derfor også i fremtiden være avhengig av at deres tradisjonelle driftsmønster og metoder opprettholdes. For Finnmark har man nå iverksatt en reintallstilpasning som på sikt forventes å gi en stabil kondisjonsøkning hos reinen. Da rein i god kondisjon bedre motstår vanskelige forhold og rovviltangrep er dette tiltaket, for denne delen av landet, på sikt et av de beste tapsforebyggende tiltak. De næringsrettede virkemidlene i forhold til reindriften administreres i dag over reindriftsavtalen. Disse virkemidlene vil fremover samordnes med de målsettinger som er satt for den nasjonale rovviltpolitikken, og søke å stimulere til tiltak som i tråd med tradisjonell næringsutøvelse kan forventes å ha en tapsforebyggende effekt.

6.8 Rovvilt og samfunn – konfliktdempende tiltak og kommunikasjon

Departementet mener det er viktig å videreutvikle modeller for inkluderende og mer åpen rovviltforvaltning som sikrer bred representasjon og økt reell innflytelse. Det kan imidlertid ikke være noen forutsetning at slike organer skal virke på et helt lokalt nivå, ettersom forvaltningen av rovvilt må reflektere disse artenes krav til store leveområder og høy mobilitet. For den del av forvaltningen som omhandler fastsetting av fellingskvoter, prioritering og styring av midler til forebyggende tiltak m.v., mener departementet at det riktige nivå er de regionale rovviltnemndene, jf. kapittel 6.1.2. Det finnes imidlertid en rekke oppgaver relatert til rovviltforvaltningen som bør løses lokalt eller med sterk lokal medvirkning. Dette er nærmere omtalt nedenfor.

6.8.1 Praktisk samarbeid om oppgaver

Departementet vil videreføre og videreutvikle arbeidet med lokal deltagelse i sporregistreringer og andre oppgaver i tilknytning til forskning og forvaltning av rovvilt der dette er praktisk gjennomførbart. Dette innebærer at lokale aktører i større grad bør trekkes inn i de aktivitetene som drives av forskere og forvaltere. Målsettingen for slikt arbeid skal være etablering av et godt forhold til lokalbefolkningen med sikte på å redusere eller forebygge konflikter. Foruten sporregistrering kan lokal medvirkning være særlig aktuelt i forbindelse med skadefelling, innfanging og radiopeiling av rovdyr. I tillegg må oppgaver knyttet til planlegging og gjennomføring av effektive tapsforebyggende tiltak ha en sterk lokal deltakelse og forankring, der hovedprinsippet må være at det er næringsutøverne selv som har ansvaret for utvelgelse og iverksetting av effektive tiltak. Forvaltningen og forskningen må imidlertid bidra med relevant kompetanse og veiledning.

6.8.2 Konfliktdempende tiltak

Med grunnlag i erfaringene blant annet fra prosjektene «Leve med rovdyr» og «Rovviltkunnskap», vil regjeringen videreføre en ordning der særskilt berørte kommuner og lokalsamfunn kan få støtte til ulike konfliktdempende tiltak. Det bør avsettes budsjettmidler som kan brukes til slike formål, og som forvaltes av de regionale rovviltnemndene sammen med og godt integrert med den årlige bevilgningen til forebyggende tiltak innenfor regionen. Statlig viltmyndighet og forskningen bør bistå de aktuelle kommuner og lokalsamfunn med nødvendig informasjon.

Det er allerede utviklet omfattende systemer for nettbasert informasjon om rovvilt i regi av både forvaltningen, forskningen og organisasjoner. Departementet mener at dette har vært en riktig og viktig satsing, og at den bør videreføres. Med opprettelsen av regionale rovviltnemnder og et endret erstatningssystem vil det bli frigjort noe kapasitet innenfor forvaltningen både i direktoratet og hos fylkesmennene. Departementet mener at noe av denne kapasiteten bør settes inn på å styrke forvaltningens arbeid med å utvikle god kommunikasjon og formidling i forhold til aktører på alle nivåer innenfor rovviltområdet. De lokale rovviltkontaktene som er tilknyttet Statens naturoppsyn har gjennomgående opparbeidet et godt tillitsforhold til brukere og befolkning lokalt. Praktisk rettet og aktuell veiledning og toveis kommunikasjon bør videreutvikles som en viktig rolle knyttet til rovviltkontaktenes arbeid med skadedokumentasjon og bestandsregistrering.

Foto: Kristin Evensen Gangås

Departementet vil be direktoratet om å utarbeide en helhetlig strategi for informasjonstiltak knyttet til rovvilt i Norge. En slik strategi bør omhandle formidling av både allmennkunnskap om rovvilt og kunnskap om tiltak som kan dempe konflikter, skader og frykt i områder som er berørt av rovvilt.

Dersom det planlagte Skandinaviske rovviltsenteret i Trysil blir etablert, kan det også være aktuelt å utvikle en egen informasjonsenhet om rovvilt i tilknytning til dette senteret. Dette kan også sees i sammenheng med en eventuell utvidelse av den svenske nasjonalparken rundt Fulufjellet over på norsk side. Hele dette naturområdet er et viktig yngleområde for skandinavisk bjørn.

6.9 Jaktrettshavere og jegere

Konkurransen som oppstår mellom rovvilt og mennesker om å høste av det overskuddet som produseres i naturen har vært en del av rovviltdebatten i de senere år. En erstatning for tapt jakt er etter departementets vurdering ikke forenlig med de grunnleggende prinsipper som følger av formålet til viltloven, og vil videre ikke være i tråd med norske jakttradisjoner. Blant annet slår viltloven fast at viltet og viltets leveområder skal forvaltes slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares. Innenfor denne ramme kan viltproduksjonen høstes til gode for landbruksnæring og friluftsliv. Dette innbærer for alle jaktformer at det høstes av et årlig overskudd.

Departementet mener at det er viktig å legge best mulig til rette for utøvelse av jakt og friluftsliv også i områder med forekomster av ulv i faste bestander. En ordning med ulvetelefon som kan gi informasjon om hvor ulven befinner seg kan ha en positiv effekt, særlig i store ulverevir. Utvikling av beskyttende tiltak for losende hunder kan redusere konfliktene. Departementet vil legge til rette for utprøving og forsøk på dette området i nært samarbeid med brukergrupper i Norge og svenske myndigheter.

For jaktrettshavere er det viktig at det åpnes for utøvelse av mest mulig ordinære jaktformer på rovdyr dersom bestandsforholdene tilsier dette. Departementet mener at lisensjakt bør kunne knyttes opp mot grunneierretten på linje med dagens kvotejakt på gaupe, forutsatt at eiendommene er organisert slik at jakten kan drives effektivt på tilstrekkelig store enheter. Dette vil sikre grunneieren en bedre mulighet til å kunne utvikle ulike jaktformer på sin eiendom, noe som også vil kunne ha betydning i forhold til verdiskaping og utmarksbasert reiseliv. Samtidig kan dette sikre jaktrettshaveren en rett til å kombinere for eksempel hjorteviltjakt og lisensjakt på bjørn på sin eiendom.

Departementet legger videre til grunn at jakttider og jaktformer som kan benyttes ved jakt på store rovdyr vurderes løpende i Direktoratet for naturforvaltning. Beskatning av disse artene bør i størst mulig grad kunne gjennomføres innen de vanlige rammer for jaktutøvelse som følger av viltlovens bestemmelser. Dette vil særlig omfatte yngletidsfredning og metodebruk. Jakt på store rovdyr må også tilpasses annen jaktutøvelse i samme område, spesielt der lisensjakt gjennomføres uten tilknytning til grunneierretten.

6.10 Illegal jakt på rovvilt

Statens naturoppsyn (SNO) har blant annet ansvar for å ivareta nasjonale miljøverdier, forebygge miljøkriminalitet, oppsyn og kontroll, skjøtsel og informasjon. Etter etableringen i 1996 har SNO bygd opp et effektivt feltapparat, som i 2003 dekker hele landet. I tillegg til eget feltapparat samarbeider SNO med flere eksisterende oppsynsordninger, blant annet gjennom tjenestekjøp. SNO sin oppsyns- og kontrollvirksomhet skjer i nært samarbeid med politiet. Dette har ført til en økt oppsynsvirksomhet generelt, og mulighetene for samordnede og målrettede oppsynsstrategier er betydelig forbedret.

Økt oppsynsvirksomhet i rovviltets leveområder vil virke forebyggende mot ulovlig jakt fordi risikoen for oppdagelse av ulovlige handlinger øker. SNO har et hovedansvar for feltregistreringer knyttet til nasjonalt overvåkningsprogram for store rovdyr. Vesentlige deler av dette registreringsarbeidet skjer i perioder hvor rovvilt er sårbare for ulovlig jakt, eksempelvis i hiperioden for ynglende jervetisper eller når bjørn kommer ut på vårsnø. Streifdyr av ulv blir nøye overvåket når dette er mulig. Registreringsaktiviteten er relativt uforutsigbar med hensyn på hvilke områder som undersøkes til hvilken tid, noe som gir økt risiko for å bli oppdaget ved faunakriminelle handlinger.

I tillegg til den forebyggende effekten vil departementet i nært samarbeid med politiet legge økt vekt på å innrette SNO sitt oppsyn mot spesielle satsingsområder innen faunakriminalitet. Det skal blant annet skje gjennom økt synlig oppsyn og ved økt skjult nærvær i sårbare lokaliteter. Dette kan være aktuelle tiltak i områder hvor det forekommer mistanke om ulovlige handlinger knyttet til eksempelvis jervehi eller kongeørnreir.

Tilfeller av ulovlig jakt på rovvilt er vanskelig å avdekke. Dette kan skyldes at handlingene ofte skjer i områder med liten ferdsel. Når antatt ulovlig jakt på rovvilt blir avdekket er det derfor av avgjørende betydning at politi og påtalemyndighet har ressurser og kompetanse til å etterforske og vurdere den enkelte sak med tilstrekkelig tyngde slik at det kan virke reelt avskrekkende mot å foreta kriminelle handlinger mot rovvilt.

For å redusere handlingsrommet for faunakriminalitet og for å lette politiets etterforskning i faunakrim-saker vil departementet iverksette merke- og registreringsplikt på skinn og preparater av rovvilt, på linje med den ordningen som er etablert i Sverige. Dette vil innebære at alle store rovdyr og kongeørn som er lovlig felt blir merket med microchips. Dette vil generelt gjøre det vanskeligere å håndtere ulovlig felt rovvilt. Samtidig vil det øke muligheten for å avsløre ulovlig felling. Departementet legger til grunn at en slik satsing kan gjennomføres ved omprioriteringer innenfor rammen av dagens samlede bevilgninger.

Departementet vil også bidra til å sikre biologiske prøver av alle store rovdyr og kongeørn med sikte på å kunne foreta DNA-analyser. Direktoratet for naturforvaltning og det svenske Naturvårdsverket har i samarbeid etablert felles analyseressurser for dette formål i 2003. Som et ledd i dette arbeidet vil en felles norsk/svensk database bli etablert i NINA i 2004. Et slikt register vil blant annet gjøre det mulig å foreta nærmere vurderinger av opplysninger om opphav til døde og levende dyr og preparater i faunakrim-saker. Bruk av DNA-analyser har allerede vist seg som et verdifullt virkemiddel i flere alvorlige faunakrim-saker vedrørende store rovdyr både i Norge og i Sverige.

Foto: Magnus Elander

6.11 Forskning og utredning om rovvilt

Gjennom en målrettet forskningsmessig innsats er det nå tilgjengelig en oppdatert status når det gjelder store rovdyrs atferd, diett, bestandsdynamikk, forhold til mennesker m.v.

Erfaringene fra de siste år har vist at en integrering av de ulike deler av rovviltforskningen i større, langsiktige fler- og tverrfaglige prosjekter har vært viktig for kunnskapsutviklingen og anvendbarheten av resultatene innenfor dette forvaltningsområdet. Departementet mener det er viktig å legge til rette for at slike modeller for organisering av både den samfunnsfaglige og den biologiske forskningen kan fortsette. Det må også i det videre forskningsarbeidet legges stor vekt på god brukerkontakt, medvirkning og effektiv kunnskapsformidling i forbindelse med gjennomføring av FoU-prosjekter om rovvilt. Departementet mener at både forvaltning og forskning må søke å innpasse ulike forsknings- og utredningstemaer som opptar berørte parter lokalt, noe som igjen krever et økt fokus på informasjonsutveksling rundt de enkelte prosjekter i berørte lokalsamfunn. Det er særlig viktig å fokusere på effektive forebyggende tiltak og konfliktreduserende tiltak i den videre forskningen. Særlig bør økt kunnskap om varige tapsreduserende tiltak i landbruket i områder med rovvilt prioriteres.

Departementet vil videreutvikle det gode nordiske samarbeidet som er etablert innenfor forskning og overvåking av rovvilt de senere år. Dette har både faglige og ressursmessige gevinster. Det er videre viktig at forskningen om rovvilt gis en langsiktig og strategisk forankring gjennom forskningsprogrammer og strategiske instituttprogrammer i regi av Norges forskningsråd. Dette sikrer både en langsiktig grunnfinansiering av prosjekter og en tilfredsstillende kvalitetssikring og oppfølging av prosjektene, der det også legges vekt på etablering av helhetlige prosjekter med samarbeid mellom flere institusjoner både nasjonalt og internasjonalt.

6.12 Nordisk og internasjonalt samarbeid

Departementet mener det er viktig at det gode nordiske samarbeidet om rovviltforvaltning og rovviltforskning som er bygget opp gjennom de senere årene (jf. kapittel 5.7) videreutvikles og styrkes. Dette er også i tråd med hva det er gitt uttrykk for på politisk nivå i Sverige gjennom et eget regjeringsoppdrag knyttet til oppfølgingen av «Rovdjursproposisjonen» fra 2001. Departementet vil understreke betydningen av at samene som urfolk og som representanter for reindriftsnæringen får muligheter til å ivareta urfolksperspektivet og reindriftssamiske næringsinteresser gjennom det etablerte samarbeidet mellom Finland, Sverige og Norge der dette direkte berører samiske interesser.

Videre mener departementet at det i forbindelse med den nye forvaltningsmodellen med regionale rovviltnemnder også bør legges til rette for økt grad av kontakt og informasjonsutveksling på tvers av grensene til våre naboland. Det vil være en naturlig oppgave for rovviltnemndenes sekretariater å tilrettelegge for slikt samarbeid, som også bør inkludere spørsmål knyttet til forholdet mellom rovvilt, reindrift og samiske interesser på tvers av grensene.

Det er først og fremst i forbindelse med Bern-konvensjonen at Norge i dag er med i et internasjonalt forpliktende samarbeid som direkte berører rovviltspørsmål gjennom deltakelse i de årlige partsmøter og andre fora. Utviklingen i våre naboland er imidlertid i økende grad bestemt av samarbeidet innenfor EU, særlig knyttet opp mot Habitatdirektivet (se kapittel 5.5). Departementet mener Norge må legge vekt på å holde seg løpende orientert om rovviltsamarbeidet innenfor EU-landene, og i den grad det er mulig søke å påvirke pågående prosesser som kan ha innflytelse på bestandsutviklingen for rovvilt i våre nærmeste naboland ettersom dette også vil ha konsekvenser for bestandsutvikling og utvikling av tap og konflikter i Norge.