1 Bakgrunnen for meldingen

(1) Lov 24. juni 1988 nr. 64 (utlendingsloven) regulerer utlendingers adgang til riket og deres opphold her. Nærmere bestemmelser er gitt i forskriften til loven, fastsatt ved Kronprinsregentens resolusjon 21. desember 1990 nr. 1017.

I henhold til utlendingslovens § 5 første og annet ledd skal Stortinget godkjenne hovedprinsippene for regulering av innvandringen og Kongen gi forskrift om regulering av innvandringen. Kongens myndighet er delegert til Justisdepartementet ved den nevnte resolusjonen, jf. dens II. Bestemmelser om regulering av arbeidsinnvandringen er gitt i forskriftens kapittel 1, som er vedlagt slik bestemmelsene vil lyde fra 1. januar 2000.

Regelverkets utgangspunkt er at en utlending har rett til arbeidstillatelse dersom han eller hun omfattes av en av gruppene som er regnet opp i forskriftens §§ 3 til 5a og er sikret underhold og bolig, jf. lovens § 8 første ledd. Utlending som ikke kan gis tillatelse etter første ledd, kan få tillatelse etter annet ledd når «sterke menneskelige hensyn taler for det, eller når utlendingen har særlig tilknytning til riket».

Meldingen gjelder tre innvandringsregulerende bestemmelser: den såkalte spesialistbestemmelsen, jf. pkt. 4 nedenfor, bestemmelsen om sesongarbeidskraft, jf. pkt. 5, og en eventuell ny bestemmelse om barnepassere, jf. pkt. 6.

(2) Selve spesialistbestemmelsen omfattes utvilsomt av «hovedprinsippene for regulering av innvandringen», jf. utlendingslovens § 5 første ledd. Det er derimot ikke opplagt at en rører ved et hovedprinsipp når det nå anses ønskelig å utvide bestemmelsens anvendelsesområde til å kunne gjelde alle utlendinger som er fagutdannet, og ikke bare dem som er fagutdannet på høyere nivå, slik det er i dag. Justisdepartementet mener imidlertid at et forslag til ny ordlyd uansett bør forelegges for Stortinget. Det vises i denne forbindelse til behandlingen av St.meld. nr. 41 (1997-98) Næringspolitikk inn i det 21. århundret. I meldingen står det på side 96:

«Fortsatt stramt arbeidsmarked og fortsatt økende behov for arbeidskraft, kan delvis dekkes gjennom å åpne for økt innvandring. I deler av etterkrigstiden har bruk av utenlandsk arbeidskraft vært helt nødvendig for å dekke etterspørselen etter arbeidskraft innenfor skipsfart, oljevirksomhet samt bygg og anlegg. I den senere tiden har dette også vært aktuelt innenfor helsesektoren. Det felles nordiske arbeidsmarkedet, i tillegg til EØS-avtalen, gir mulighet for økt arbeidsinnvandring. En eventuell utvidelse av EU kan skape et enda større felles arbeidsmarked.

....

Ut fra den nåværende sysselsettingssituasjonen ser Regjeringen det som viktig å vurdere alle mulige tiltak som kan dekke arbeidskraftsbehovet i årene framover. Selv med økt mobilisering innenlands, vil det i årene framover kunne være behov for noe høyere innvandring enn i dag. For noen bedrifter kan valget stå mellom å rekruttere arbeidskraft utenlands eller å flytte virksomheten ut av Norge.

Regjeringen har derfor satt ned en interdepartemental arbeidsgruppe som skal vurdere spørsmål og tiltak knyttet til ovennevnte problemstilling.»

I Innst. S. nr. 128 (1998-99) uttaler Arbeiderpartiets medlemmer under pkt. 1.3.4.5:

«Desse medlemene har merka seg at det i meldinga vert gitt positive føringar i høve til å opna for arbeidsinnvandring, men meiner dette byggjer på feil føresetnader og at det er naudsynt med ei skikkeleg utgreiing før ein tek stilling til ei så vanskeleg sak. Me har framleis ca 60 000 i Noreg som er utan arbeid, og det er sterke signal som tyder på at dette talet vil auka. I tillegg kjem at mange ynskjer å arbeida meir. Ut frå dette vil desse medlemene gå imot ein slik endring nå og be Regjeringa retta innsatsen mot å kvalifisera dei som er heilt eller delvis arbeidslause til arbeid i dei sektorane der det ser ut til å verta underskot på arbeidskraft.»

Fremskrittspartiets medlemmer uttaler under pkt. 9.2:

«Disse medlemmer har registrert at Regjeringen vil vurdere alle mulige tiltak som kan dekke arbeidskraftbehovene framover, herunder økt arbeidsinnvandring. Disse medlemmer viser til EØS-avtalens bestemmelser om at alle statsborgere i EU-land har krav på å reise inn i Norge og oppholde seg i landet i 3 måneder for å søke etter arbeid. Med bakgrunn i at EU i løpet av kort tid sannsynligvis vil bli utvidet til også å omfatte sentral- og østeuropeiske land, så vil også disse land som i dag har betydelig arbeidsledighet bli med i et felles arbeidsmarked i EØS.

Med bakgrunn i dette mener disse medlemmer at Norge ikke vil ha behov for innvandring fra land utenfor EØS-området, for å dekke de behov arbeidsmarkedet stiller.»

Disse uttalelsene innebærer at et forslag til endring av spesialistbestemmelsen bør forelegges for Stortinget.

(3) En utvidelse av bestemmelsen om sesongarbeidskraft ville enda mindre enn en utvidelse av spesialistbestemmelsen ha blitt forelagt for Stortinget i medhold av lovens § 5 første ledd. Endringen gjelder at en anser det ønskelig at slike tillatelser skal kunne gis hele året og ikke bare for tidsrommet 15. mai til 31. oktober, slik det er i dag. Den enkelte tillatelse skal imidlertid fortsatt bare kunne ha en varighet på tre måneder. Spesialisttillatelsene dreier seg om varig innvandring ved at de gir innehaverne adgang til å bli i landet for godt, forutsatt at de opprettholder arbeidsforholdet til de har fått bosettingstillatelse etter tre år. Tillatelser til sesongarbeid vil derimot kunne tilpasses arbeidsmarkedet nær sagt over natten, og de vil aldri innebære forpliktelser til å ta seg av personer som måtte bli arbeidsledige og likevel ha rett til fortsatt opphold. På denne bakgrunn er Justisdepartementets oppfatning at de siterte uttalelsene i forbindelse med behandlingen av næringsmeldingen, jf. under (2) foran, ikke bør tillegges samme vekt når det gjelder en utvidet adgang til å få sesongarbeidstillatelse, og dette spørsmålet ville ikke ha blitt forelagt for Stortinget som det eneste punktet i en melding. Grunnen til foreleggelsen er uttalelsene i kombinasjon med at spørsmålet kan tas med når det likevel utarbeides en melding om spesialistbestemmelsen. Det understrekes at departementet likevel har vært i sterk tvil med hensyn til om bestemmelsen om sesongarbeidskraft burde tas med.

(4) En eventuell ny bestemmelse om barnepassere som ikke gir adgang til varig innvandring, omfattes utvilsomt ikke av «hovedprinsippene for regulering av innvandringen». Spørsmålet om det bør gis adgang til å få arbeidstillatelse for å passe barn, legges verken frem for Stortinget på grunn av bestemmelsen i lovens § 5 første ledd eller uttalelsene i forbindelse med behandlingen av næringsmeldingen, men på grunn av Stortingets behandling av Innst. S. nr. 130 (1998-99) fra Kontroll- og konstitusjonskomiteen. Bakgrunnen for komiteens innstilling var at den stilte seg kritisk til at to peruanske kvinner høsten 1998 ble gitt arbeidstillatelse i medhold av lovens § 8 annet ledd for å arbeide som barnepiker. Et flertall uttaler (side 3 spalte 2 siste avsnitt):

«Dersom Regjeringen ønsker å åpne for en ny praksis som åpner for arbeids- og oppholdstillatelse for arbeid i hjemmet, så er dette flertalletinnforstått med at utlendingsloven § 5 annet ledd gir Kongen myndighet til å gi nærmere detaljbestemmelser i forskrift innenfor rammen av de retningslinjer Stortinget har fastsatt i medhold av utlendingsloven. Dette flertalleter imidlertid av den klare oppfatning at med bakgrunn i tidligere stortingsbehandlinger kan Regjeringen ikke alene avgjøre å åpne for arbeids- og oppholdstillatelse for nevnte kategori, uten at det er foretatt en politisk debatt i Stortinget om det er grunnlag for utvidelser av gjeldende regelverk for å gi arbeids- og oppholdstillatelse til arbeidstakere utenfor EØS-området. For den kategorien det her er tale om, arbeid i private hjem, har det ikke vært grunnlag for dette frem til nå, tvert imot.

Dette flertalletviser til Stortingets behandling av Dokument nr. 8:78 (1996-97), jf. Innst. S. nr. 238 (1996-97), om å endre dagens regelverk slik at det åpnes for å gi midlertidige arbeidstillatelser til utenlandske arbeidstakere som ønsker å arbeide i private hjem på midlertidig basis. Dette flertalletviser til at flertallet, i sine merknader på dette tidspunkt, kategorisk slo fast at husarbeid ikke er et arbeid som kvalifiserer til arbeidstillatelse.Det er dette flertalletsklare oppfatning at arbeidstakerkategorien barnepiker må defineres innenfor kategorien arbeid i hjemmet. Hvorvidt barnepiker for fremtiden skal gis en særskilt definisjon må dette presiseres i forskrift.»