2 Kort om reguleringen av arbeidsinnvandringen til Norge

Lovens § 6 første og tredje ledd lyder:

«Utlending som akter å ta arbeid mot eller uten vederlag eller som vil drive ervervsvirksomhet i riket, må ha arbeidstillatelse.»

«Nordisk borger er unntatt fra kravet om arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse. Kongen kan ved forskrift fastsette ytterligere unntak.»

Ytterligere unntak er bl.a. gjort for noen arbeidsforhold av inntil tre måneders varighet. Utlendinger som omfattes av EØS-avtalen, trenger heller ikke arbeidstillatelse, men må ha oppholdstillatelse for opphold ut over tre måneder, eller seks måneder dersom utlendingen er arbeidssøkende.

Inntil fremmedloven av 27. juli 1956 trådte i kraft i 1957, var alle søknader om arbeidstillatelse gjenstand for en arbeidsmarkedsmessig vurdering, dvs. en vurdering av det innenlandske behovet for utenlandsk arbeidskraft på vedkommende område. På grunn av et stramt arbeidsmarked var det imidlertid sjelden at søknader om arbeidstillatelse ble avslått med forholdet på arbeidsmarkedet som begrunnelse, og i 1957 ble det slutt på å foreta en slik vurdering.

NOU 1973: 17 Innvandringspolitikk er en rapport fra et utvalg som ble nedsatt i 1970 for å vurdere praktiseringen av retningslinjene for utenlandsk arbeidskraft. Flertallet foreslo at det ble innført restriksjoner på innvandringen, mens et mindretall foreslo å innføre en midlertidig innvandringsstopp. Mens denne varte, skulle det arbeides med å legge forholdene bedre til rette for de innvandrerne som var i landet. På bakgrunn av St.meld. nr. 39 (1973-74), der det ble redegjort for forslagene, sluttet Stortinget seg i det store og hele til mindretallets forslag.

Forskrift om midlertidig innvandringsstopp ble vedtatt ved kgl. res. 10. januar 1975, med virkning fra 1. februar 1975. Forskriften ble senere forlenget og gjaldt til utlendingsloven med tilhørende forskrift trådte i kraft 1. januar 1991. Mens utgangspunktet frem til innvandringsstoppen hadde vært at arbeidstillatelse skulle gis til utlending som hadde skaffet seg arbeid, skulle arbeidstillatelse nå ikke gis lenger med mindre utlendingen falt inn under et av unntakene fra innvandringsstoppen. Dette innebar prinsipielt at Norge gikk over til en ny innvandringspolitikk.

Gjennom behandlingen av Ot.prp. nr. 46 (1986-87) om utlendingsloven og St.meld. nr. 39 (1987-88) om innvandringspolitikken er det bestemt at Norge skal ha en regulert og kontrollert innvandring. Mens innvandringsstoppen innførte en generell stopp i adgangen til å få første gangs arbeidstillatelse, er utgangspunktet i utlendingsforskriften det motsatte: Det er gitt regler om hvilke vilkår som må være oppfylt for å få første gangs arbeidstillatelse (og oppholdstillatelse), og søkere som fyller vilkårene, har rett til tillatelse. De gruppene det var gjort unntak for i innvandringsstoppen, fylte stort sett vilkårene for å få tillatelse etter det nye regelverket da dette trådte i kraft. Senere er forskriften flere ganger blitt utvidet til å omfatte søkere som ikke var omfattet av unntakene fra innvandringsstoppen.

Arbeidstillatelsene har ulik varighet. Korteste varighet er tre måneder, jf. forskriftens § 5 tredje ledd. Andre tillatelser kan gis for ett år, jf. forskriftens § 5 første ledd, to år, jf. forskriftens § 4a annet ledd, og fire år, jf. forskriftens § 4a første ledd. Felles for de nevnte tillatelsene er at de ikke danner grunnlag for varig innvandring til landet. De tillatelsene som gjør det, er regnet opp i forskriftens § 3 og kalles tillatelser som kan danne grunnlag for bosettingstillatelse. Paragrafen har inneholdt de samme søkergruppene fra regelverket trådte i kraft 1. januar 1991 til nå. Den uten sammenligning viktigste bestemmelsen er den såkalte spesialistbestemmelsen, jf. § 3 annet ledd bokstav a og pkt. 4 nedenfor.