12 Økonomiske og administrative konsekvenser

12.1 Innledning

Hovedsaken i meldingen er hvordan det framtidige forholdet mellom staten og Den norske kirke bør utformes. Sentralt i denne sammenheng står spørsmålet om endringer i Grunnloven. De grunnlovsendringene som er aktuelle, har ingen økonomiske eller administrative konsekvenser av vesentlig betydning.

Departementet drøfter i meldingen flere andre spørsmål som ikke direkte gjelder endringene i Grunnloven. Det gjelder det kirkelige demokratiet, finansieringsordninger, kirkegårdsforvaltningen, kirkens organisering og kirkebyggene, jf. kapitlene 7 – 11. På flere av disse områdene mener departementet at dagens ordninger i hovedsak bør føres videre. På enkelte områder ser departementet grunn til å vurdere endringer. I punkt 12.2 nedenfor er kort omtalt de områder som har betydning for vurderingen av de økonomiske og administrative konsekvensene og som direkte berører Den norske kirke. I punkt 12.3 er omtalt spørsmål som i første rekke berører tros- og livssynssamfunnene utenom Den norske kirke.

12.2 Hovedpunkter

I kapittel 7 understrekes behovet for å styrke det kirkelige demokratiet. Departementet har i samarbeid med Kirkerådet oppnevnt en arbeidsgruppe med oppgave å identifisere tiltak som kan styrke det kirkelige demokratiet (Bakkevigutvalget 2008). Arbeidsgruppen skal legge fram sin rapport innen 1. mai 2008. Oppfølgingen av arbeidsgruppens forslag vil kunne få budsjettmessige og administrative konsekvenser. Departementet vil komme tilbake til disse i budsjettsammenheng på vanlig måte.

I kapittel 8 drøftes finansieringen av Den norske kirke og spørsmålet om større endringer i kirkens finansieringsordninger. Departementet er kommet til at hovedfinansieringen av Den norske kirke over offentlige budsjetter bør videreføres etter samme oppgavefordeling mellom staten og kommunene som nå. I kapitlet er også omtalt eiendomsretten til Opplysningsvesenets fond. Departementet mener at spørsmålet om den framtidige eiendomsretten til fondet må vurderes dersom statskirkeordningen avvikles og at dette spørsmålet da vil bli avklart politisk. Departementet kan ikke se at det er grunn til å ta spørsmålet opp til vurdering nå.

I kapittel 9, om forvaltningsordningen for kirkegårdene, drøftes spørsmålet om kirkegårdene fortsatt bør være underlagt en kirkelig forvaltning, eller om kommunene bør ha ansvaret. Departementet mener at dagens lovgivning bør videreføres. Ved en fortsatt kirkelig forvaltning er det avgjørende at kirkegårdsmyndighetene opptrer med respekt og forståelse i sin kontakt med de pårørende – uansett tro eller livssyn hos den enkelte. Departementet vil i samarbeid med kirkelige instanser og med tros- og livssynssamfunnene vurdere tiltak som kan sikre dette hensynet. Også bruk av livssynsnøytrale betegnelser og liknende tilpasninger i gravferdsloven skal gjennomgås.

I kapittel 10 drøftes spørsmål som i første rekke gjelder kirkens organisering på lokalt nivå. Departementet mener at det på dette området foreligger et betydelig utviklingsbehov. Målet må i første rekke være å legge til rette for en mer funksjonell og formålstjenlig lokal organisering. Departementet framholder at forsøks- og utviklingsarbeid som kan gi nye former for samarbeid på tvers av menighets- og kommunegrenser bør forsterkes, i tråd med utviklingen i kommunesektoren. I sammenheng med de årlige budsjettene vil departementet vurdere spørsmålet om økte økonomiske rammer for forsøks- og utviklingsarbeidet.

I kapittel 11 drøftes spørsmål som gjelder kirkene, kirkegårdene og kirkekunsten. Departementet mener det er viktig å fastholde kommunenes lovbestemte ansvar for vedlikeholdet og driften av kirkebyggene. Uklarheter i ansvarsfordelingen vil kunne svekke den samlede innsatsen på feltet. Spørsmål om endringer eller utvidelse av de nasjonale tiltakene som er etablert spesielt overfor kirkebyggene og deres forvaltning, vil departementet på vanlig måte vurdere i budsjettsammenheng. Det samme gjelder spørsmålet om å styrke den kulturminnefaglige kompetansen i kirken, for eksempel ved å etablere et kulturminnefaglig kompetansesenter innen Den norske kirken.

12.3 Særskilte spørsmål

12.3.1 Tilskuddet til tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke

Tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke har rett til offentlige tilskudd som tilnærmet svarer til det offentliges utgifter til Den norske kirke, regnet per medlem. Tros- og livssynssamfunnene er ved dette økonomisk likestilte av det offentlige. Departementet ser ikke grunn til å ta opp spørsmålet om et nytt og felles finansieringssystem for alle tros- og livssynssamfunnene. I dette ligger at dagens tilskuddsordning for tros- og livssynssamfunnene utenom Den norske kirke videreføres.

12.3.2 Livssynsnøytrale seremonirom og borgerlig seremoni ved ekteskapsinngåelse

Ingen offentlig myndighet er pålagt å stille livssynsnøytrale seremonirom til rådighet i forbindelse med gravferd. Selv om det i de større byene finnes lokaler som gjennom utsmykning og symbolbruk framstår som livssynsnøytrale, er det en generell mangel på slike lokaler. Det samme gjelder livssynsnøytrale lokaler til bruk i forbindelse med ekteskapsinngåelse. Det skal utredes om kommunene gjennom lov skal forpliktes til å stille slike seremonirom til rådighet. De økononomiske konsekvensene vil samtidig bli nærmere klarlagt. Det vil også bli arbeidet med en videreutvikling av den borgerlige seremonien som brukes ved inngåelse av ekteskap, og det vil bli utredet en utvidelse av hvem som kan forestå vielsen.