2 Markeds- og konkurransesituasjonen

2.1 Virtuelle operatører

I St.meld. nr. 32 (2001-2002) foreslo departementet at operatører med sterk markedsstilling skulle pålegges å gi virtuelle operatører tilgang til eksisterende mobilnett på kommersielle og ikke-diskriminerende vilkår. Siden St.meld. nr. 32 (2001-2002) ble lagt frem er det inngått to femårige avtaler mellom Tele 2 og Telenor på frivillig og kommersielt grunnlag som gir selskapene virtuell operatør-tilgang i hverandres GSM- og UMTS-nettverk i Norge og Sverige.

På bakgrunn av at ovennevnte avtaler er inngått mellom to selskaper som tidligere har vært i en «operatør-videreselger-relasjon» i Norge, er det stilt spørsmål om forslaget i St.meld. nr. 32 (2001-2002) om pålegg om tilgang for virtuelle operatører (ofte omtalt som MVNO-tilgang), er hensiktsmessig.

Departementet mener at det er hensiktsmessig å opprettholde forslaget fordi avtalene mellom Telenor og Tele 2 dreier seg om såkalt «to-veis-tilgang», og avtalen utgjør således ikke noe eksempel på en markedsløsning på den tradisjonelle regulatoriske problemstillingen med hensyn til «en-veis-tilgang.» I dette tilfellet er det inngått en kommersiell avtale av begrenset relevans i forhold til det regulatoriske rammeverket. Grunnen til at avtalene kan betegnes som «to-veis» er nettopp at det i forhandlingene om tilgang var en situasjon der hver av de to partene har kunnet tilby noe som øker verdien for den andre parten. I dette tilfellet er det tilgang i ett land i bytte for tilgang i et annet. Departementet mener derfor at det fremdeles bør innføres pålegg for operatører med sterk markedsstilling å gi virtuelle operatører tilgang til eksisterende nett. Det presiseres imidlertid at denne tilgangen må balansere risiko og gevinst over tid mellom nettverkseieren og den virtuelle operatøren, gjennom at tilgangen blir gitt på kommersielle og ikke-diskriminerende vilkår, jf. St.meld.nr 32 (2001-2002) pkt. 3.2.6.

2.2 Tilgang for videreselgere

Utgangspunkt

Departementets syn på konkurranseforholdene og forslag til virkemidler for å styrke konkurransen på mobilområdet er nærmere omhandlet i St.meld. nr. 32 (2001-2002), kapittel 2 og 3. Det vises til disse kapitlene for en nærmere gjennomgang av departementets forslag i denne sammenheng.

Når det gjelder konkurranseforholdene, kan det kort nevnes at departementet kom til at konkurransen i det norske mobilmarkedet ikke kan sies å være tilfredsstillende. For å etablere virksom konkurranse i fremtiden bør det legges til rette for ytterligere infrastrukturkonkurranse ved å gjøre det interessant for nye og større aktører å etablere seg i det norske markedet.

I tillegg ble det lagt til grunn at:

«Samferdselsdepartementet meiner at det er viktig at innsatsfaktorane i marknaden vert prisa effektivt. Den mest effektive prisinga finn ein naturlegvis i verksam og berekraftig konkurranse. [ . . .] Samferdselsdepartementet er einig med Post- og teletilsynet som i rapporten om «Det norske mobilmarkedet», gjer gjeldande at tilsyn med priser på viktige innsatsfaktorar i mobilmarknaden vil bli prioritert. [ . . .] Tilgang for konkurrerande vidareseljarar kan [ . . .] vere eit nyttig supplement til nettoperatørane si verksemd. Dette må likevel balanserast mot ynskjet om å få fleire konkurrerande nettverk.»¹1

Departementets grunnleggende holdning er altså at videreselgere er et nyttig supplement til mobilnettoperatørene.

Det er en utfordring å finne den rette balansen mellom såkalt tjenestekonkurranse, gjennom pålagt tilgang for videreselgere til kostnadsorienterte priser, og infrastrukturkonkurranse. Kostnadsorientering som begrep er, slik departementet redegjorde for i St.meld. nr. 32 (2001-2002), et problematisk begrep i markedsøkonomisk forstand. Dette innebærer at begrepet i praktisk bruk kan fortolkes vidt. Europeisk praksis viser også at det er et stort spenn i forståelsen av begrepet, og at det ofte anvendes ulikt for ulike formål. Departementet ser behov for å klargjøre og presisere de føringer som ble lagt for politikken på dette spesifikke området i St.meld. nr. 32 (2001-2002).

Videreselgere som virkemiddel for å styrke konkurransen

Siktemålet med den konkurransemessige delen av telereguleringen er at konkurransen skal videreutvikles. Det er et mål at denne konkurransen blir så robust og effektiv at sektorspesifikk regulering gradvis kan trappes ned, for å bli avviklet på sikt.

Dette ligger også til grunn for EUs eksisterende og kommende regelverk på området. Bakgrunnen for liberaliseringen av telemarkedet kan sies å være at markedsstrukturen ble ansett å være for svak på grunn av de statlige monolpolenes enerettsproduksjon, og at dette førte til for liten tjenesteutvikling, dårlig dynamikk og for høye priser. Man ville åpne opp for full etableringsfrihet for private selskaper og (del-)privatisere de statlige monopolene. Den påfølgende konkurransen i det private markedet skulle være nyskapende og gi prisreduksjoner.Videreselgere vil øke forbrukernes valgmulighetermellom ulike tilbydere av mobiltjenester, men i liten grad lede til økt, reell konkurranse. En telepolitikk som i for sterk grad tilgodeser videreselgere vil bare lede til en gradvis svakere markedsstruktur. Videreselgerne vil ikke få motiver til å etablere seg med egen infrastruktur, samtidig som de etablerte operatørene får reduserte investeringsincentiver. Dette vil svekke konkurransen på sikt og bidra til at den sektorspesifikke reguleringen opprettholdes. Hensikten med å gi tilgang til eksisterende infrastruktur til regulerte priser, må være å styrke den langsiktige konkurransen.

Pålagt tilgang som virkemiddel for å øke konkurransen, slik dette har oppstått i europeisk og amerikansk reguleringspraksis, var opprinnelig ment å være et viktig strategisk virkemiddel til fordel for nye operatører som kom inn et marked. Disse kunne da oppnå tilsvarende dekning som den eksisterende operatøren, mens de selv gradvis bygde opp sitt eget nettverk (til kommersielt tilfredsstillende dekning). Dersom den norske tilgangsreguleringen medfører at det over tid blir billigere og billigere å være innregulert videreselger, vil det slik departementet også gjorde rede for i St.meld. nr. 32(2001-2002), bli gradvis vanskeligere å avvikle den sektorspesifikke konkurransereguleringen. Departementet pekte også på det faktum at stadig billigere tilgang gjør at det vil være liten interesse for å bygge egen infrastruktur. Billig regulert tilgang vil ha flere virkninger i markedet. Tilgangen vil kunne bli så rimelig at det vil lønne seg å søke tilgang snarere enn å bygge eget nett. Dette vil undergrave samtlige aktørers investeringsmotiver og redusere mulighetene for innovativ tjenesteutvikling på lang sikt. På kort sikt vil stadig billigere tilgang kunne føre til priskrig gjennom at rene videreselgere, som ikke har investeringer å forsvare verken nå eller i fremtiden, dumper priser på basistjenester i markedet, som taletelefoni og tekstmeldinger. Dette vil kunne virke ødeleggende på etableringsincentivene til operatører som ønsker å komme inn i det norske mobilmarkedet. Etter hvert som prisene faller, vil det bli mindre sjanser for at nye aktører er stand til å få tilstrekkelig lønnsomhet.

Pålagt tilgang innebærer at et selskap må distribuere «produktet» til en direkte konkurrent. Som redegjort for i St.meld. nr 32 (2001-2002), vil et selskap på kommersiell basis distribuere produktet til en konkurrent bare hvis det øker selskapets egen profitt. Dette vil kun skje dersom konkurrenten tilfører en merverdi, for eksempel gjennom å redusere produksjonskostnadene, øke produktkvaliteten eller tilby en verdifull produktdifferensiering. Hvis ikke konkurrenten gir selskapet noen merverdi, vil det ikke inngå noen avtale. Slike avtaler inngås i de fleste bransjer. Det finnes også tilfeller der slike tilgangsavtaler blir inngått selv om konkurrenten reduserer profitten til selskapet. Dette vil være rasjonelle avtaler for selskapene i strategiske markedsspill. Dersom det hadde vært rasjonelt for en mobiloperatør å inngå tilgangsavtaler med konkurrerende videreselgere til en pris som var lik den regulerte, ville dette vært tilgangsprisen i det frie markedet allerede i dag. Tilgangsprisen vil igjen falle tilbake til markedsprisen, slik den var før reguleringen inntraff, når det statlige reguleringsregimet faller bort. Igjen vil det være slik at vilkårene i tilgangsavtalene avhenger av den merverdi som videreselgerne skaper for netteieren. Dess større merverdi videreselgeren genererer, dess bedre avtale blir gitt.

Uavhengig av hva som måtte menes om tilgang for videreselgere som virkemiddel for å oppnå virksom konkurranse, så vil det være svært vanskelig å ha et ønske om økt bruk av tilgangsregulering, gjennom lavere tilgangspriser for rene videreselgere, og samtidig ha som siktemål at det samme markedet skal avreguleres som følge av denne reguleringen på sikt. Dersom videreselgerne ikke gjør investeringer som bidrar til større uavhengighet fra nettoperatørene vil den underliggende konkurransen i mobilmarkedet være uendret som følge av regulatoriske inngrep. En ren videreselger vil etter departementets vurdering i liten grad bidra til økt reell konkurranse. Videreselgeren vil i stor grad konkurrere som følge av regulatorisk støtte. Det vil fortsatt være operatørene som setter tempoet i markedet med hensyn til tjenesteutvikling og innføring av ny teknologi mv. Det er derfor viktig at myndighetene er bevisst på hvilket marked som skapes i et regime som gir videreselgere store markedsandeler.

Departementet er av den oppfatning at rene videreselgere og innholdsleverandører uavhengig av statlig regulering, kommer til å leve side om side, eller i partnerskap med, operatørene i fremtidens mobilmarked ettersom dette utvikler seg fra et tradisjonelt telekommunikasjonsmarked og i retning av et multimediemarked. Det vil neppe være mulig for en tradisjonell mobiloperatør å utvikle et slikt marked alene. Dette viser også erfaring fra bl.a. Japan og Sør-Korea. Men et troverdig tilgangsregime i dag med hensyn til videreselgere må søke å gjøre dette til regningssvarende forretninger for vertsoperatøren. En industrisektor kan ikke forventes å opptre på en måte som er grunnleggende forskjellig fra dens underliggende økonomiske og tekniske karakteristika. Da må i så tilfelle sektoren bevisst underlegges permanent statlig styring. Dette vil ikke være i tråd med verken norsk eller europeisk etablert telepolitikk.

Tilgangsregimet må derfor aktivt stimulere til at videreselgerne i økende grad skaper seg et mer selvstendig grunnlag for egen virksomhet. Dette betyr at dersom en videreselger ønsker å konkurrere direkte med Telenor Mobil og NetCom eller nye operatører, dvs. gjennom å tilby samme kjerneprodukter, og rette seg inn mot deres målgrupper, så kreves det gradvis oppbygging egen infrastruktur. Dette vil også kunne bedre videreselgerens evne til å få en bedre tilgangsavtale. Dersom det er troverdig at selskapet vil bygge seg selvstendighet, kan det lønne seg å være den operatøren som gir «videreselgeren» tilgang. Fordi nettoperatøren uansett vil tape penger på at den uavhengige videreselgeren etablerer seg i markedet, så kan nettoperatøren like godt redusere nettotapet ved å selge sin egen overskuddskapasitet. Dersom videreselgeren på den annen side i ett og alt vil basere seg på operatørenes nettløsninger, må videreselgeren i fremtiden spesialisere seg innenfor produkter og målgrupper som operatøren selv ikke retter seg inn mot, eller innta en strategi som er gunstig også for operatøren. Tilgangsspørsmålet i et forretningsmessig perspektiv er for alle praktiske formål mer eller mindre likt det man ser i bransjer med utstrakt bruk av lisensiering eller «franchising». Fremtidens videreselgere vil etter alt å dømme være selskaper som kan tilføre den opprinnelige investor og risikotaker, mobiloperatøren, reell merverdi.

2.3 Det liberaliserte mobilmarkedet

Departementet mener at spørsmålet om forholdet mellom videreselgere og nettoperatører reiser grunnleggende telepolitiske problemstillinger, særlig i tilknytning til statens rolle i det liberaliserte markedet, hensikten med reguleringsregimet og økonomisk effektivitet.

2.3.1 Mobilmarkedet som markedsøkonomi

I telepolitikken er det et etablert mål at det skal bygges opp markeder som på sikt skal kunne «klare seg selv», altså ordinære konkurransemarkeder. Dette betinger etter departementets oppfatning at den som tar risikoen ved en investering, selv bærer kostnadene og høster gevinstene. For å maksimere den økonomiske verdiskapingen er det viktig at forholdene rundt eiendomsretten til investeringen er så avklart som mulig. Dess større sikkerhet det er rundt denne, dess større blir investeringsviljen. Enhver form for tilgang vil gripe inn i netteierens investeringsincentiver, og regulerer indirekte avkastningen på investeringen. Den regulatoriske utfordringen er derfor å balansere de statlige inngrepene inn i eiendomsretten frem mot et konkurransedyktig marked. Et reguleringsregime som i synkende grad premierer investeringsvilje og ikke reflekterer balansen mellom risiko og gevinst i et lengre tidsperspektiv, vil ikke bare redusere investeringer fra etablerte operatører, men også skape usikkerhet rundt Norge som fremtidig investeringsobjekt for interessenter som i dag befinner seg utenfor markedet.

Sett fra statens side, vil det være ønskelig å søke å begrense mulighetene for aktørene til å opparbeide seg såkalt superprofitt ved bruk av begrensede ressurser. Disse rettighetene gis fra fellesskapet, og fellesskapet bør derfor ha tilbakeført større verdier fra disse innehaverne enn fra virksomhet som nytter ubegrensede og fritt tilgjengelige ressurser i sin produksjon.

Tilgang for videreselgere til regulerte priser kan ses på som en måte for staten å redusere den superprofitten som eiere av begrensede ressurser vil realisere dersom de er effektive. Problemet er at denne type «skattlegging» av nettoperatørene er vilkårlig og uforutsigbar i et investeringsperspektiv, både med hensyn til når, hvor mange og til hvilken pris videreselgere skal gis statlig pålagt tilgang. Det optimale ut fra et markedsøkonomisk perspektiv er at «skattleggingen» av operatørene er helt klar og kommunisert før investeringsbeslutningen tas: dette kan være i form av definerte minimumskrav til tjenester (for eksempel såkalte USO-tjenester) og dekningskrav eller ved ulike former for frekvens-/konsesjonsavgifter, slik man ser i både mobilmarkedet og andre sektorer både i Norge og utlandet. På denne måten kan man skape plikter gjennom konsesjonene mellom staten og den private parten som er forutsigbare, enkle å overholde og som skaper stabilitet og effektivitet for begge parter.

Samtidig som det er viktig med regulatorisk tilstedeværelse i forhold til selskaper med dominerende posisjoner, mener departementet at beslutningen om å konkurranseutsette hele telekommunikasjonsmarkedet må medføre at man søker å skape et regulatorisk klima der det i hovedsak spilles på markedsøkonomiske mekanismer.

2.3.2 Konkurranse, effektivitet og samfunnsøkonomiske hensyn

Som det fremgår av St.meld. nr. 32 (2001-2002), var departementet av den oppfatning at strukturen i mobilmarkedet best kan beskrives som et duopol, og at denne strukturen indirekte innebærer for svake konkurranseincentiver for operatørene Telenor Mobil og NetCom. Dette betyr imidlertid ikke at departementet mener at streng prisregulering til fordel for videreselgere er virkemiddelet som skal bidra til en bedre struktur, dersom det ikke er troverdig at disse selskapene vil bli noe annet enn videreselgere.

Departementets utgangspunkt er at infrastrukturkonkurranse, altså parallelle nett, vil føre til markedsformer som kan klare seg selv uten omfattende sektorregulering. Departementet finner bred støtte for dette bl.a. i andre lands reguleringsregimer og teleregulatorisk forskning. Liberaliseringen av mobilmarkedet innebærer at staten ikke skal forvalte nettdelen i sektoren. Ved å skape full etableringsfrihet innenfor frekvensspekteret avsatt til mobilkommunikasjon, valgte man også å åpne for utbygging av parallelle nettverk dersom private investorer fant dette forsvarlig og lønnsomt. For å muliggjøre reduserte utbyggingskostnader valgte departementet derfor i St.meld. nr. 32 (2001-2001) å tillate nettverksdeling utover visse minstekrav og innenfor ordinære konkurranserettslige rammer. Men slik nettverksdeling på permanent basis må skje gjennom kommersielle avtaler.

Som skissert i St.meld. nr. 32 (2001-2002) er det vesentlige etableringshindringer i mobilmarkedet. Først og fremst er disse hindringene knyttet til frekvensknapphet, stort kapitalbehov i forhold til markedets størrelse og vertikal integrasjon i form av at nettverkseierne har valgt å selv produsere og selge tjenester i stedet for å la en tredjepart gjøre dette.

Vertikal integrasjon hos netteierne

Det at netteierne selv har valgt å selge mobiltjenestene direkte til kundene, er en rasjonell forretningsbeslutning som er tatt av de som i konsesjonsperioden har bruksretten til frekvensene. I tillegg har de på frivillig basis og kommersielt grunnlag valgt å inngå såkalte videresalgsavtaler med enkelte tjenestetilbydere og andre innholdsleverandører. Dette mønsteret er gjennomgående i alle land. Det er derfor naturlig å anta at dette er den strategien som er den mest effektive måten å produsere og selge mobiltjenester på ut fra dagens teknologi og markedsforhold.

Det forhold at samme selskap eier nett og selv selger tjenestene skaper utfordringer for aktører uten eget nett som vil konkurrere med netteiers egen salgsdivisjon. Netteieren vil ha motiver til å bedrive (pris-)diskriminering basert på hvorvidt selskapet uten nett genererer merverdi eller ikke. Det er imidlertid ledige GSM- og UMTS-konsesjoner i det norske markedet. Selskaper uten egen infrastruktur kan ved tilgang på kapital, selv bli netteier. Departementet kan vanskelig se at staten i et lengre tidsperspektiv skal drive aktiv prisregulering mellom aktører som ikke kan eller vil investere kapital i et marked, og de som allerede har gjort det.

Kapitalbehov

I mobilmarkedet kreves det milliardinvesteringer i nettverk og oppbygging av kundebaser gjennom markedsføring og subsidiering av mobiltelefoner. Selv om det i St.meld. nr. 32 (2001-2002) ble foreslått at nettverksdeling burde tillates utover visse minimumskrav nettopp for å redusere kapitalkravene i sektoren, er det fortsatt en svært kapitalkrevende bransje.

Det må antas at mobilmarkedet i dag og i tiden fremover fortsatt vil være dominert av tunge industriaktører, og erfaringene fra Europa ellers viser også at det er de store selskapene som utfordrer hverandre i mobilmarkedet: f.eks. tidligere monopolister med stor kapitaltilgang, paneuropeiske utfordrere som Vodafone, eller andre sterkt integrerte private konglomerater innenfor media/underholdning med utspring i tradisjonell storindustri, for eksempel Vivendi.

Fastnettmarkedet og mobilmarkedet

Fastnettet i det norske markedet, og i mange europeiske land, har trekk av naturlig monopol. Et naturlig monopol er kjennetegnet ved at den mest effektive produksjonen skjer gjennom én tilbyder i markedet, dvs. at bare ett selskap vil gå med overskudd. Det har til nå ikke vært regningssvarende for en ny aktør å bygge et nytt fastnett med aksess til hver eneste husstand. Dette er erfaringer som er gjort i de fleste europeiske land. Selv land som i liten grad regulerer for eksempel mobilmarkedet, ser få andre muligheter enn å ty til tilgangregulering for videreselgere i den tidligere fastnettmonopolistens nett i landet.

Departementet mener at det vil være svært lite hensiktmessig å overføre samme tankegang til mobilmarkedet. Mobilmarkedet er preget av raskere teknologisk og markedsmessig utvikling gjennom kontinuerlig lansering av nye tjenester og telefoner med nye inntektsgenererende funksjonaliteter mv. I tillegg er mobilmarkedet drevet av markedsføring og merkevarebygging i langt større grad enn fastnettmarkedet. Videre koster det langt mindre å bygge et mobilnett enn et fastnett. I praksis tyder utviklingen på at det norske mobilmarkedet ikke er et naturlig monopol; vi har i dag to operatører som begge har store overskudd fra sin mobilvirksomhet. Også land som ikke har bedrevet sektorregulering av mobilmarkedet, slik som Australia og New Zealand, har flere enn én mobiloperatør, hhv. fire og to.

Det norske mobilmarkedet er, både med hensyn til tjenesteutvikling og priser, av de beste i Europa selv om strukturen i seg selv ikke er tilfredsstillende. Norge har et mer utviklet tjenestetilbud og lavere priser enn land som man i utgangspunktet ville tro skulle ha hatt bedre markedsresultat på grunn av flere konkurrerende operatører og langt større kundegrunnlag. Noe av forklaringen på det gode markedsresultatet i Norge er skissert i St.meld. nr. 32 (2001-2002). Men det kan finnes ytterligere forklaringsfaktorer:

Et viktig moment er at det er, og har vært, ledige frekvenser i det norske markedet. Markedet har derfor vært under «trussel» om etablering fra store utenlandske operatører. Departementet mener det er åpenbart at dette har disiplinert de norske operatørene til å bedrive «etableringsavskrekking» gjennom å redusere prisene og utvikle tjenestemarkedet. Dette forholdet har altså kommet norske mobilkunder til gode. I de større landene i Europa har frekvensspekteret vært uttømt, og de eksisterende operatørene kan derfor ha hatt mindre grunn til å frykte nyetableringer, selv om kundegrunnlaget i større grad har vært til stede for ytterligere konkurranse.

Effektivitet og samfunnsøkonomisk lønnsomhet

I et liberalisert telemarked som det norske, er statens oppgave å etablere virksom konkurranse. For at selskaper skal overleve i et konkurranseutsatt marked kreves det effektivitet.

For departementet er det ganske åpenbart at dersom de norske mobiloperatørene ikke hadde utnyttet ressursene effektivt, så ville de blitt straffet for dette ved etablering av større selskaper som kunne produsert mobiltjenester mer effektivt. Dette hadde vært tilfelle dersom man ikke hadde introdusert nye tjenester, ikke hadde hatt attraktive nok prisplaner, ikke hadde hatt et tilbud til de fleste kundegrupper, ikke hadde utnyttet kapasiteten i nettet godt nok eller hadde tatt for høye priser i markedet. Som tidligere nevnt viser den historiske erfaringen at Norge har et av Europas mest utviklede mobilmarkeder og lave priser. Selv om det er flere faktorer som spiller inn for etableringsmotivene til interessenter utenfor markedet, finner departementet det vanskelig å tro at Telenor Mobil og NetCom har bedrevet ineffektiv ressursutnyttelse de siste ti årene. Det er dermed ikke sagt at markedsstrukturen er så god at konkurranseformen kan betegnes som virksom og bærekraftig.

Det er vanskelig å sammenlikne effektivitet med så vidt ulikt utgangspunkt som i forholdet mellom en operatør og en videreselger. Tilgangsprisen må i så fall ta hensyn til de totale økonomiske risikojusterte kostnadene ved investeringer i nettverk og utvikling av tjenestemarkedet som operatøren har hatt (og vil ha i fremtiden). Bare på denne måten kan man «måle» om en videreselger virkelig er mer effektiv enn vertsoperatøren. Det som derimot er sikkert er at ettersom tilgangsprisene regulatorisk tvinges nedover er det overveiende sannsynlig at man vil oppleve en overetablering av ineffektive småtilbydere som vil «skumme fløten» av operatørenes investeringer og risikoeksponering.

Samfunnsøkonomisk lønnsomhet er avgjørende for om offentlige reguleringer og tiltak skal iverksettes eller ikke. Pålagt tilgang for videreselgere vil sikre at forbrukerne oppnår valgfrihet utover de eksisterende operatørene. Gjennom gjeldende telelovgivning med pålagt tilgang også for videreselgere er dette forholdet tillagt en verdi i seg selv: Forbrukerne antas å ville ha et antall tilbydere å velge mellom, og dette skal sikres gjennom den tilgangsplikten som påhviler operatører med sterk markedsstilling. I tillegg er det klart at pålagt tilgang for videreselgere vil være positivt for en virksomhet som ønsker å starte opp som videreselger og utvikle seg til en regulær operatør over tid. Etter departementets oppfatning vil tilgangsplikt for videreselgere til regulerte priser under gitte forutsetninger ha samfunnsøkonomiske gevinster. Men det statlige reguleringsregimet må maksimere forbrukernes nytte på lang sikt gjennom å fremme virksom og bærekraftig konkurranse. Dersom tilgangsreguleringen beskytter tilbydere uten investeringsevne eller - vilje, vil veien være kort til store samfunnsøkonomiske tap.

2.4 Oppsummering og konklusjon

Det er en målsetting å legge til rette for konkurranse som kan være bærekraftig også etter at sektorreguleringen faller bort. En plikt for operatører med sterk markedsstilling til å gi tilgang til regulerte priser er derfor et sentralt virkemiddel for å skape slik konkurranse. Samtidig kan tilgangsplikt for videreselgere bidra til å øke forbrukernes valgfrihet. I det norske mobilmarkedet trenger vi både sterkere infrastrukturkonkurranse og videreselgere. Men statens inngrep i mobilmarkedet skal ikke føre til økt avhengighet av statlig regulering. Snarere må reguleringsregimet oppmuntre til og belønne virksomhet som bidrar til at markedet på sikt blir mer effektivt, og overflødiggjør statlig sektorregulering. Etter departementets oppfatning er statens primære ansvar på mobilområdet å bygge opp konkurranse mellom operatører og se til at denne fungerer på en tilfredsstillende måte, i tråd med prinsippene i en fritt fungerende markedsøkonomi. For et rent leieforhold som i tilfellet med videreselgere må dette nødvendigvis medføre at tilgangsprisene på en økonomisk forsvarlig måte kompenserer vertsoperatøren slik at investeringsincentivene blir ivaretatt. Videreselgeren må derfor stilles overfor vilkår som reflekterer den underliggende risikojusterte økonomiske kostnaden og de generelle kostnads- og etterspørselsforholdene i sektoren. Bare på denne måten kan det legges til rette for en situasjon med flere selvstendige aktører i mobilmarkedet og mer reell konkurranse.