3 Virkemidler for å fremme aktivt, privat og nasjonalt eierskap

Utformingen av skatte- og avgiftssystemet og annet regelverk for plassering av kapital er av stor betydning for omfanget av aktivt, privat og nasjonalt eierskap. Ulike skatteregler har betydning for husholdningenes spare- og investeringsbeslutninger.

Regjeringen ønsker å bruke skattesystemet aktivt for å stimulere til husholdningenes sparing i aksjer. Bedriftsskattesystemet har stor betydning for hvordan eierne av bedriftene velger å organisere sin egen og de ansattes innsats. Det er Regjeringens mål at bedriftsskattesystemet skal sikre likebehandling av ulike organisasjonsformer og stimulere til til aktivt eierskap og videreføring av familieeide bedrifter. Reglene for finansinstitusjoners plasseringsadgang i aksjemarkedet har også betydning for den totale eiersituasjonen i næringslivet. Økt plasseringsadgang kan bidra til økt privat eierskap.

I gjeldende skattesystem er det generelt stor skattemessig likebehandling av ulike spare- og investeringsformer. Alle typer kapitalinntekt er skattlagt med 28 pst., både i bedriftene og for personlige skattytere. Gjeldsrenter er fradragsberettiget til samme skattesats. Det er dermed ingen skattemessige motiver til å flytte kapitalinntekt eller gjeldsrenter mellom bedrifter og husholdninger for å utnytte forskjeller i skattesatser. Investorer kan kanalisere sparing til bedriftssektoren både gjennom å skyte inn fremmedkapital eller egenkapital i form av aksjekjøp. Investeringer kan også finansieres gjennom tilbakeholdt overskudd. I gjeldende skattesystem sikrer godtgjørelsesmetoden³³Godtgjørelsesmetoden innebærer at selskapet betaler skatt av hele overskuddet uten fradrag for utdelt aksjeutbytte. Ved skattlegging av utbytte på aksjonærenes hånd godtgjøres aksjonæren den skatten selskapet har betalt på overskuddet. Når selskap og aksjonær har samme skattesats på alminnelig inntekt, som er hovedregelen i skattesystemet, innebærer godtgjørelsesmetoden at utbyttet skattlegges med samme skattestas som tilbakeholdt overskudd.⁴Dersom et selskap tilbakeholder overskudd, innebærer dette i prinsippet at verdien på selskapets aksjer øker tilsvarende. RISK-metoden (Regulert Inngangsverdi med Skattlagt Kapital) er innført for å avverge at kapital skattlagt på selskapets hånd også blir skattlagt hos aksjonærene. Metoden innebærer at det ved beregning av aksjegevinst tas hensyn til endring i skattlagt kapital i selskapet. Aksjegevinster som skyldes andre forhold enn tilbakeholdt overskudd skattlegges med 28 pst., mens aksjegevinster som skyldes tilbakeholdt overskudd ikke blir skattlagt på eierens hånd.

en skattemessig likebehandling av disse finansieringsformene. Beskatningen er den samme uavhengig av om en bedrift velger lån, tilbakeholdt overskudd eller emisjoner som finansieringsform. Videre blir utbytte, renteinntekter og kapitalgevinster skattlagt med samme skattesats.

Spare- og egenkapitalutvalget (NOU 1995:16), ledet av tidligere sentralbanksjef Hermod Skånland, pekte på at en skattemessig gunstig behandling av husholdningenes aksjeplasseringer har en samfunnsøkonomisk begrunnelse. Risikoen knyttet til den verdien aksjekapitalen representerer er mindre for samfunnet som forholder seg til den samlede aksjekapitalen i selskapene enn for den enkelte investor som bærer risikoen for et smalt segment av denne kapitalen. Dette taler for at en begrenset skattemessig særbehandling vil bidra til en samfunnsøkonomisk mer optimal allokering av kapitalen mellom ulike fordringsobjekter.

Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) er et viktig finansielt virkemiddel for å bidra med kapital til nyskapingsprosjekter og små bedrifter som står overfor svikt i kapitalmarkedet. SND har både landsomfattende og distriktsrettede virkemidler som tilskuddsordninger, risikolån, garantiordninger, grunnfinansieringslån, såkornkapitalordning og egenkapitalordninger. Selskapet for industrivekst (SIVA) er også en del av virkemiddelapparatet som skal bidra til utvikling av verdiskapingsmiljøer i distriktene.

SIVAs primære oppgave er å legge til rette fysisk infrastruktur i form av næringsbygg for utleie til bedrifter i distrikter der det private eiendomsmarkedet ikke fungerer, eller fungerer dårlig. SIVA fritar på denne måten bedriftene fra å binde egenkapital i egne bygg og bidrar i betydelig grad til risikoavlastning ved investeringer i distriktene. Både SND og SIVA kan bidra til økt lønnsomhet i bedrifter og gjennom det bidra til å styrke bedriftenes egenkapital. I forbindelse med behandlingen av St. meld. nr. 51 (1996-97) Om Statens nærings- og distriktsutviklingsfond ble det foretatt endringer i utbyttereglene for Egenkapitalordningen som kan medvirke til at SND i større utstrekning kan gå inn i ikke-børsnoterte små bedrifter. Det vises for øvrig til den kommende stortingsmeldingen om næringspolitikk for en bredere gjennomgang av generelle næringspolitiske virkemidler.

Spesielt ikke-børsnoterte selskaper kan ha problemer med å skaffe risikovillig egenkapital. Ikke-børsnoterte bedrifter er svært ofte små bedrifter. SIVA har tatt initiativ til å etablere en nettverksbasert markedsplass, kalt InnovasjonsMarkedet, for omsetning av aksjer i småbedrifter. Initiativet er for tiden til behandling hos myndighetene for avklaring av en del formelle sider ved den planlagte omsetningsformen og organiseringen. Regjeringen er opptatt av å stimulere kapitaltilgangen til disse bedriftene blant annet gjennom å styrke det private og aktive eierskapet.

3.1 Aksjesparing med skattefradrag (AMS)

Regjeringen ser det som viktig å stimulere til sparing og til at en tilstrekkelig del av sparingen kanaliseres til egenkapital til bedriftene. I denne sammenhengen er det viktig å videreføre ordninger med skattemessig stimulering av sparing i aksjer.

Aksjesparing med skattefradrag innebærer at det gis fradrag i skatt for et beløp tilsvarende 15 pst. av årets innskudd i enkeltfond eller av kostprisen for enkeltaksjer. Vilkårene for å oppnå endelig skattefradrag er at de enkelte innskuddene eller den enkelte aksje ikke innløses eller selges før fire år etter innskuddsdato (bindingstiden), jf. St. meld. nr. 61 (1996-97) Om eierskap i næringslivet.

AMS-ordningen stimulerer privatpersoners plassering i aksjer (direkte eller indirekte gjennom aksjefond) og bidrar til å kanalisere husholdningenes sparing til egenkapital til næringslivet. AMS-ordningen bidrar på denne måten til å stimulere til privat eierskap.

Regjeringen ser dette som et viktig virkemiddel i en samlet politikk for økt privat eierskap.

3.2 Formuesskatten

Det er skattyters nettoformue, det vil si bruttoformue fratrukket gjeld, som er gjenstand for formuesbeskatning. Skattepliktige formuesobjekter skal som hovedregel verdsettes til omsetningsverdien. Noen formuesobjekter er imidlertid gjenstand for særskilt verdivurdering.

Det norske systemet for formues- og eiendomsskatt innebærer at realkapital verdsettes relativt lavere enn finansielle plasseringer. Boliger verdsettes gjennomgående lavt. Det er vedtatt en økning i ligningsverdien på bolig på 5 pst. Det er imidlertid foreslått et nytt takseringssystem for bolig- og fritidseiendommer⁵1

som er til vurdering. I finanskomiteens retningslinjer for nytt takseringssystem er det lagt opp til et bunnfradrag i inntekts- og formuesskatten knyttet til bolig (ikke-regnskapspliktige) på om lag 1 mill. kroner, jf. Innst. S. Nr. 143 (1996-97). Dette vil bidra til redusert skatt på et stort antall boliger. På bakgrunn av forliket i Stortinget arbeides det videre med å følge opp St. meld. nr. 45 (1995-96) Boligtaksering og prinsipper for boligbeskatning og finanskomiteens innstilling. Komiteens flertall har bedt om at Regjeringen analyserer fordelings- og inntektsvirkningene av komiteens retningslinjer for takserings- og skattesystem og at Regjeringen deretter fremmer en lovproposisjon.

Relativt gunstigere skattlegging av bolig vil medføre en vridning i husholdningenes sparing i retning av økt oppbygging av boligformue på bekostning av sparing i annen realkapital og i finansielle fordringer som f.eks. i aksjer. Det kan dermed bidra til å redusere kapitaltilgangen til næringslivet.

Formuesskatten virker generelt som en skatt på sparing. Skattemessig gunstig verdivurdering av formue i aksjer vrir en andel av privat sparing mot sparing i egenkapital. Dette er viktig for næringslivet fordi det øker tilbudet av eller reduserer prisen på risikovillig egenkapital. Internasjonalt sett er Norge ett av få land med formuesskatt.

Regjeringen ser det som viktig at det innenfor et system med formuesskatt videreføres gunstige verdsettingsregler for ikke-børsnoterte bedrifter og bedrifter notert på SMB-listen. Dette var bakgrunnen for at Regjeringen i forbindelse med behandlingen av Nasjonalbudsjettet 1998 gikk inn for å videreføre en rabatt i formuesverdsettelsen av aksjer i slike bedrifter ved at ikke-børsnoterte bedrifter og bedrifter notert på SMB-listen verdsettes til 65 pst. av skattemessig formuesverdi. En slik rabatt stimulerer til privatpersoners plassering i aksjer og dermed til det private eierskapet generelt. Rabatten stimulerer også til aktivt eierskap i ikke-børsnoterte og børsnoterte småbedrifter hvor eierne ofte leder og arbeider i bedriften.

Regjeringen vil videreføre systemet med skattemessig gunstig behandling av aksjer innenfor et samlet formuesskattesystem.

I forbindelse med behandling av Statsbudsjettet for 1998 ble det vedtatt at skattebegrensning i formuesskatten skal være 80 pst. fra og med inntektsåret 1998. Dette innebærer at formuesskattytere med nettoformuer kan få nedsatt formuesskatten hvis den skattepliktiges formuesskatt og skatt på alminnelig inntekt overstiger 80 pst. av alminnelig inntekt før særfradrag for alder m.v. I slike tilfeller skal formuesskatten til staten, og deretter formuesskatten til kommunen, nedsettes slik at summen av formuesskatt og skatt på alminnelig inntekt ikke overstiger 80 pst. av alminnelig inntekt. Hvis skattyter har en nettoformue på over 1 mill. kroner, kan ikke skatt av nettoformue nedsettes til under 0,6 pst. av overskytende formue.

En skattebegrensningsregel vil virke positivt for aktive eiere som har høy formue i form av aksjer, men i selskaper som betaler ut lite i utbytte.

3.3 Livselskapenes og pensjonskassenes plasseringsadgang

Livsforsikringsselskaper, skadeforsikringsselskaper og pensjonskasser har etter gjeldende regelverk adgang til å plassere 20 pst. av forvaltningskapitalen i aksjer. De kan maksimalt ha 15 pst. av aksjekapitalen i et enkeltselskap. Finansinstitusjonenes plasseringer i aksjer har hittil ligget under grensen for plasseringsadgang. Imidlertid har de private finansinstitusjonene økt sine aksjeplasseringer betydelig det siste året, og flere enkeltselskaper ligger nær grensen på 20 pst., jf. kapittel 2.1.

Det er reist spørsmål om hvorvidt det er hensiktsmessig å opprettholde bestemmelsen om forsikringsselskapers plasseringsadgang. Begrunnelsen for å fastsette en øvre grense for forsikringsselskapers plasseringsadgang i aksjer var opprinnelig hensynet til sikker og forsvarlig kapitalforvaltning. Det kan imidlertid vurderes hvorvidt dette er et argument som gjør seg gjeldende i like stor grad i dag. Blant annet har utviklingen i regelverket for forsikringsselskapers kapitalforvaltning bidratt til økt sikkerhet og forsvarlighet i kapitalforvaltningen uavhengig av grensen på 20 pst. Videre har livsforsikringsselskapene bygd opp betydelige buffere gjennom tilleggsavsetninger og kursreserver som gjør dem bedre i stand til å møte langsiktige forpliktelser enn om de ikke hadde bygd opp slike buffere. Utviklingen i det norske aksjemarkedet tilsier også at forsikringsselskapene har fått økt mulighet til å vurdere risiko og avkastning i markedet.

Generelt vil økte plasseringer i aksjer fra forsikringsselskaper stimulere til økt privat kapitaltilgang og eierskap i næringslivet. Betydningen for nasjonalt eierskap vil imidlertid avhenge av hvor mye av forsikringsselskapenes plasseringer som foretas i det norske aksjemarkedet.

Det er satt i gang et arbeid for å vurdere livsforsikringsselskapenes plasseringsadgang i aksjer. Det er sendt ut på høring forslag om å utvide eller oppheve grensen for livsforsikringsselskapenes plasseringsadgang i aksjer. Høringsfristen gikk ut 15. januar 1998.

Regjeringen vil komme tilbake til dette når arbeidet er fullført.

3.4 Delingsreglene

Skattereformen av 1992 etablerte et skille mellom marginalskattesatser på kapitalinntekt (28 pst.) og arbeidsinntekt (maksimalt 52,4 pst. for næringsdrivende⁶2 ). For personlig næringsdrivende og aktive eiere i selskaper består inntekten både av inntekt fra den næringsdrivendes arbeidsinnsats og av inntekt fra kapital som virker i næringen. Dette ga behov for deling av inntekt for disse skattyterne og var bakgrunnen for innføringen av delingsreglene.

Delingsreglene er de sentrale skattereglene for personlig næringsdrivende og aktive eiere i aksjeselskap. Delingsreglene skal sikre skattemessig likebehandling mellom næringsdrivende, aktive eiere og lønnstakere. Delingsreglene er nærmere omtalt blant annet i kapittel 7 i St. meld. nr. 61 (1996-97).

Delingsreglene har en komplisert struktur, noe som har skapt grunnlag for kritikk fra deler av næringslivet. Regjeringen ser det som viktig at bedriftsskattesystemet blir utformet slik at det legger til rette for aktivt eierskap i næringslivet. Regjeringen vil fortløpende vurdere delingsreglene i forhold til at regelverket ikke må være unødvendig komplisert eller medføre ensidige belastninger eller konkurranseulemper for eiere som deltar aktivt i driften.

Stortinget vedtok våren 1997 tre endringer i delingsreglene med virkning fra og med inntektsåret 1997, jf. Innst. O. nr. 107 (1996-97:

• Det laveste taket for beregnet personinntekt ble senket fra 23 G (ca. 943 000 kroner) til 16 G (ca. 656 000 kroner).

• Aktive eieres egen lønn skal inngå i grunnlaget for lønnsfradraget.

• Identifikasjonsregelen § 59 nr. 1, Identifikasjon mellom nærstående, ble innsnevret til å gjelde kun aktive eieres ektefelle, samboer og mindreårige barn (barn under 18 år).

  Stortingets vedtak om endringene i delingsreglene bidrar til lempeligere beskatning av delingsforetakene og dermed av de aktive eierne. Endringene bidrar også til en viss grad til forenkling av systemet. Stortinget sluttet seg til dette i forbindelse med behandling av Nasjonalbudsjettet for 1998.

  Etter Regjeringens vurdering må delingsmodellen vurderes fortløpende for å sikre skattemessig likebehandling av aktive eiere, næringsdrivende og lønnstakere.

  I henhold til Stortingets vedtak fra våren 97 skal det utredes ulike virkninger av et mer proporsjonalt skattesystem. Det er oppnevnt en utredningsgruppe som skal vurdere flatere skatt, herunder en tilnærming i skattleggingen av kapitalinntekter og arbeidsinntekter. Det pågår en utredning om skattlegging av aktive og passive eiere. Siste del av denne utredningen vil bli presentert i Revidert nasjonalbudsjett 1998. Som ledd i en mer omfattende vurdering av inntektsskattesystemet vil det også være naturlig å vurdere hvordan personinntekt i næringsvirksomhet og selskapsforhold skal fastlegges og skattlegges. Det vises i denne forbindelsen også til Voksenåsenerklæringen. Arbeidet med å utrede disse spørsmålene er i ferd med å settes i gang.

3.5 Skattemessig behandling av opsjoner

Det har i flere selskaper blitt vanlig å utforme avlønningsordninger i form av resultatavhengig bonus, eierandeler, opsjonsordninger m.v. Spesielt har dette vært viktig for enkelte typer kunnskapsbedrifter hvor opsjonsordninger har vært et viktig instrument for å tiltrekke seg kompetanse.

Eieren av en bedrift kan utforme opsjonsordninger som et incentivsystem overfor ledelsen eller de ansatte i bedriften for at de skal arbeide etter de samme målsettinger for bedriften som eieren. Bakgrunnen for en slik bruk av opsjonsordninger er at eiersiden, ledelsen og ansatte i en bedrift ikke alltid har de samme målsetningene for bedriften. Eierne av en bedrift vil gjerne ha høy avkastning på sine investeringer som hovedmålsetning, mens ledelsen kan være mer opptatt av personlige målsetninger, hensynet til de ansatte, bedriftens renommé m.v. Videre er det ofte slik at eiersiden, ledelsen og de ansatte ikke har samme tilgang på informasjon. Dette kan betegnes som et agent-prinsipal problem, jf. St. meld. nr. 61 (1996-97). Eieren (prinsipalen) må utforme et avlønnings- eller incentivsystem slik at ledelsen/ansatte (agenten) gjennom å ivareta egne interesser også ivaretar eierens interesser.

Opsjonsordninger i arbeidsforhold innebærer normalt at det inngås en kontrakt mellom eierne av en bedrift og ledelsen og de ansatte om et fremtidig kjøp av f.eks. en aksje eller obligasjon til en forhåndsbetalt pris (kjøpsopsjon). Ved inngåelse av en opsjonsavtale utenfor arbeidsforhold, betaler kjøper en opsjonspremie som vederlag for retten til å utøve opsjonen. Opsjonspremien uttrykker normalt markedsverdien av opsjonen på det tidspunkt avtalen inngås. For opsjoner ervervet i arbeidsforhold settes gjerne opsjonspremien lavere dersom det i det hele tatt betales opsjonspremie.

Aksjeopsjoner i arbeidsforhold kan bidra til mer aktivt og spredt eierskap. Når en ansatt i en bedrift utøver en opsjon på en aksje i bedriften, innebærer det at vedkommende blir medeier i bedriften. Aksjeopsjoner i arbeidsforhold kan dermed bidra til at ledere og ansatte i bedrifter blir medeiere og kan utøve eierinnflytelse. Dette kan bidra til å øke de ansattes tilknytning til og engasjement i bedriften.

Opsjoner til bedriftsledelse eller andre ansatte i en bedrift kan dermed være et egnet incentiv- eller avlønningssystem i bedrifter for å oppnå at eiere, ledelse og ansatte arbeider etter samme målsettinger for bedriften. Opsjonsavtaler kan være et egnet virkemiddel for å holde på nøkkelpersoner og kompetanse i bedriftene. Det kan særlig være et egnet virkemiddel for å rekruttere og holde på ansatte med høy kompetanse i nyetablerte og i mindre bedrifter som har begrensete muligheter til høye lønnsutbetalinger.

Til og med inntektsåret 1995 ble gevinst ved innløsing eller salg av opsjon på aksje eller grunnfondsbevis i arbeidsforhold skattlagt som lønnsinntekt i det året opsjonen ble innløst eller solgt.

Det har i ulike sammenhenger vært rettet oppmerksomhet og kritikk mot gunstige opsjonsavtaler som har utgjort eksplisitte inntektsfordeler for ledere i næringslivet.

Blant annet på bakgrunn av dette ble det fra og med inntektsåret 1996 innført nye regler for skattlegging av aksje- og grunnfondsbevisopsjoner i arbeidsforhold. Dette innebærer at fordel ved en opsjon skattlegges som lønnsinntekt ved tildelingstidspunktet for opsjonen. Videre skattlegges ytterligere gevinst ved innløsing eller salg av opsjonen som lønnsinntekt. Ved innløsing, salg eller bortfall av opsjonen, skal det gis fradrag i alminnelig inntekt for differansen mellom utgangsverdien og den fordelen som det er skattlagt for ved tildelingstidspunktet⁷. 3

Regjeringen vil vurdere å innføre endret tidspunkt for skattlegging av opsjoner i arbeidsforhold, med et avgrenset beløp. Regjeringen ønsker at opsjoner i arbeidsforhold i prinsippet skal være en allmenn ordning i bedriftene som gir bedriftene økt mulighet til å trekke til seg og holde på ekspertise og kompetanse. En økning i det skattefrie beløpet på tildelingstidspunktet vil bidra til lempeligere skattlegging av opsjoner i arbeidsforhold generelt. Det påpekes at det ikke er ønskelig å gå tilbake til den tidligere opsjonsordning som bidro til gunstige avtaler for utvalgte næringslivsledere. En opsjonsordning kan imidlertid innrettes slik at det skilles mellom hvilke opsjoner i arbeidsforhold som skattlegges på tildelingstidspunktet. Hensikten med en slik innretting vil være å bidra til at bedriftene kan rekruttere og beholde ansatte med høy kompetanse.

Regjeringen vil komme tilbake med et konkret opplegg for opsjoner i arbeidsforhold i forbindelse med statsbudsjettet for 1999.

3.6 Aksjer til ansatte

Tildeling eller salg av aksjer til ansatte er en annen form for avlønning som også gjør de ansatte til eiere i egen bedrift.

Fordelen som oppnås i ansettelsesforhold ved at ansatte/pensjonister får aksjer eller kjøper aksjer til underpris, er i utgangspunktet skattepliktig som lønn. Fordelen utgjør differansen mellom salgsverdien på ervervstidspunktet og det den ansatte eventuelt har betalt for aksjen. Dersom alle ansatte i et aksjeselskap etter en generell ordning i bedriften har fått tilbud om aksjekjøp i selskapet⁸4 , kan imidlertid den skattepliktige fordelen settes til differansen mellom 80 pst. av antatt salgsverdi og det den ansatte har betalt for aksjen. Reduksjonen i den skattepliktige fordelen kan likevel ikke overstige 1 000 kroner per person. Gevinst ved realisasjon av aksjene skattlegges som kapitalinntekt (28 pst.)

Regjeringen mener ansattes kjøp av aksjer i egen bedrift er et positivt tiltak for å skape tilhørighet til bedriften og at dette også kan bidra til mer spredt, privat eierskap i norsk næringsliv.

Regjeringen vil vurdere å endre gjeldende regelverk for ansattes kjøp av aksjer for å stimulere til økt bruk av denne avlønningsordningen. Regjeringen vil vurdere å øke grensene for skattefri fordel ved ansattes kjøp av aksjer i egen bedrift. Ansattes kjøp av aksjer i egen bedrift bidrar til aktivt, privat og nasjonalt eierskap.

3.7 Arveavgift og dokumentavgift

Familieeide bedrifter utgjør en omfattende del av norsk næringsliv og representerer en viktig del av det aktive eierskapet, jf. kapittel 2. Regjeringen er opptatt av at det ikke skal være ugunstig å videreføre denne eierformen.

Ved generasjonsskifte i disse bedriftene blir det utløst arveavgiftsplikt. Aksjer i ikke-børsnoterte selskaper verdsettes etter dagens regler til 30 pst. av aksjenes andel av selskapets skattemessige formuesverdi. Aksjer i børsnoterte selskaper verdsettes til omsetningsverdi. Marginal sats på arveavgift for arvlaterens eller giverens barn ved generasjonsskifte er 20 pst.

Det har tidligere vært en kobling mellom skattereglene og arveavgiftsloven⁹5

når det gjelder verdsettelse av aksjer og andeler i ikke-børsnoterte selskaper¹⁰6 . Ved beregning av arveavgift verdsettes avgiftspliktige midler i alminnelighet til antatt salgsverdi. I forbindelse med vedtaket om å endre verdsettelsen av ikke-børsnoterte aksjer og aksjer notert på SMB-listen til 65 pst. av skattemessig formuesverdi, ble det lagt til grunn at dette ikke skal få innvirkning på arveavgiftsgrunnlaget i ikke-børsnoterte selskaper. Dette ledet til en uttrykkelig, selvstendig lovbestemmelse om at arveavgiftsgrunnlaget i ikke-børsnoterte selskaper kan settes til 30 pst. av aksjenes eller andelenes forholdsmessige andel av selskapets samlede skattemessige formuesverdi. Det foreligger imidlertid en valgadgang slik at mottakeren kan velge 100 pst. av aksjenes eller andelenes andel av selskapets skattemessige formuesverdi (og dermed høyere inngangsverdi ved evt. senere gevinstbeskatning ved realisering av de arvede aksjer eller andeler). Dermed vil endringen i formuesverdsettelse ikke få konsekvenser ved generasjonsskifte i de fleste familieeide bedrifter.

Det kan også oppstå krav om dokumentavgift ved generasjonsskifte i bedrifter med fast eiendom. Plikt til å betale dokumentavgift inntrer ved tinglysing av dokument som overfører hjemmel til fast eiendom. Avgiften er en verdiavgift på 2,5 pst. av eiendommens salgsverdi.

Regjeringen er opptatt av at generasjonsskifte i bedriftene ikke skal medføre urimelige kostnader for familiebedriftene. Regjeringen vil vurdere å redusere summen av arveavgift og dokumentavgift som pålegges bedriftene ved generasjonsskifte. Regjeringen tar sikte på å vurdere dette som en del av en bredere gjennomgang av arveavgiftsreglene.