4 Skatter og avgifter

4.1 Endringer i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 1999

Regjeringen foreslår følgende endringer i skatter og avgifter for 1999:

• Det innføres fradragsrett for dokumentavgiften i arveavgiften ved generasjonsskifte i familieeide bedrifter.

• Forbrenning av spillolje blir fritatt for CO₂- og svovelavgift. Hensikten er å unngå at innsamlingssystemet for spillolje blir svekket. Endringen skjer med virkning fra 1. januar 1999.

• Det innføres en særbehandling av hybridbiler ved at det ikke skal belastes engangsavgift for motoreffekten fra hybridbilens elektromotor.

• Biodiesel som benyttes som drivstoff ved inn-blanding i autodieselolje, blir fritatt for autodieselavgift og svovelavgift etter andelen biodiesel i drivstoffet.

• For å stimulere til økt produksjon og bruk av fornybare energikilder, gis det fritak fra investeringsavgift for nærmere angitte investeringer mv. i solenergianlegg og geovarmeanlegg.

• Med bakgrunn i forslaget om å oppheve importforbudet for øl med over 7 pst. alkoholinnhold,utvides avgiftsklasse g) til å gjelde alt øl med alkoholstyrke over 6,75 pst. Satsen i klasse g) økes noe.

Samlet sett er det anslått at disse endringene gir en inntektsreduksjon på om lag 11 mill. kroner på 1999-budsjettet. De konkrete forslagene til endringer er nærmere omtalt i St prp nr 67 (1998-99) Omprioriteringer og tilleggsbevilgninger på statsbudsjettet 1999 og i Ot prp nr 66 (1998-99).

Regjeringen legger opp til en gradvis avvikling av produksjonsavgiften på sokkelen, og vil komme nærmere tilbake til konkrete nedtrappingsplaner i Nasjonalbudsjettet 2000. Nedenfor er det gitt en redegjørelse for dette og andre avgiftsspørsmål som kan berøre 2000-budsjettet. I tillegg er det gitt en kort beskrivelse av forslaget til endringer i arveavgiften.

4.2 Produksjonsavgiften og CO₂-avgiften på norsk kontinentalsokkel

På enkelte felt på norsk kontinentalsokkel betales det en produksjonsavgift på verdien av utvunnet olje. Avgiften betales for åtte oljefelt med godkjent utbyggingsplan før 1986 og utgjør mellom 8 og 16 pst. av bruttoproduksjonsverdien. Produksjonsavgift betales ikke for petroleum produsert fra forekomster hvor utbyggingsplanen er godkjent eller hvor krav til plan for utbygging og drift er frafalt etter 1. januar 1986.

På de feltene hvor det i dag betales produksjonsavgift, er det under vurdering en rekke konkrete prosjekter for økt utvinningsgrad og for utvinning av tilleggsressurser. Ressurspotensialet fra tiltak for økt utvinning som ventes besluttet de nærmeste 10 årene, er på om lag 170 mill. Sm³ olje. I størrelsesorden 65 pst. av dette antas å komme fra felt som betaler produksjonsavgift.

Produksjonsavgiften kan føre til at investeringer vris til fordel for felt hvor den samfunnsøkonomiske avkastningen er lavere enn på felt hvor det betales produksjonsavgift. Produksjonsavgiften kan også føre til at driftsinntektene blir lavere enn driftskostnadene når feltene nærmer seg sluttfasen av produksjonen. Produksjonen vil i så fall kunne bli nedstengt tidligere enn ønskelig.

De ulike feltene som belastes produksjonsavgift, er i forskjellige deler av sitt produksjonsforløp. Noen felt er nær nedstengning, mens andre produserer med full kapasitet. Dette gjør at behovet for tilpasninger i produksjonsavgiften kan variere fra felt til felt. Også muligheter for prosjekter for økt utvinning og tilknytning av aktuelle satelittfelt vil variere. Det er derfor hensiktsmessig med en feltvis vurdering av hvordan nedtrappingen skal realiseres.

Regjeringen legger opp til en gradvis avvikling av produksjonsavgiften på kontinentalsokkelen. Tempoet i avviklingen vurderes særskilt for det enkelte produksjonsfelt. Regjeringen vil komme tilbake til mer konkrete nedtrappingsplaner i Nasjonalbudsjettet 2000.

CO₂-avgiften på kontinentalsokkelen er innført for å bidra til å redusere utslippene av klimagassen CO₂, og inngår som et viktig element i en helhetlig klimapolitikk. Avgiften vil påvirke produksjons- og investeringsbeslutninger på kontinentalsokkelen. Et offentlig utvalg er i ferd med å utrede et system for omsettelige utslippskvoter for klimagasser. Kvotesystemet kan bli et supplerende eller alternativt virkemiddel til CO₂-avgiften. Utvalget skal avgi sin innstilling til Miljøverndepartementet innen 31.12.1999. Regjeringen vil eventuelt komme tilbake til strukturen i CO₂-avgiftssystemet, deriblant eventuelle endringer for kontinentalsokkelen, etter at kvoteutvalget har levert sin innstilling.

4.3 Fradrag for dokumentavgift i arveavgiften

Regjeringen varslet i Nasjonalbudsjettet 1999 at den i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 1999 ville legge fram et forslag til en ordning der betalt dokumentavgift kommer til fradrag i arveavgiften ved generasjonsskifte i familieeide bedrifter.

Finansdepartementet foreslår en ny bestemmelse i arveavgiftsloven, slik at arving eller gavemottaker som erverver grunnbokshjemmel til fast eiendom hvor arvelater eller giver driver næringsvirksomhet, får fradrag for betalt dokumentavgift. Det er et vilkår at eiendommen fortsatt skal brukes i mottakers virksomhet. Det foreslås at regelen skal gjelde for arv og gave til en vid personkrets i familien. Etter forslaget skal fradragsretten gjelde hvor arving eller gavemottaker, eller dennes ektefelle, er blant de personer som er arveberettigede etter arvelater/giver eller dennes ektefelle i henhold til arveloven §§ 1 til 3.

Hvis arvingen eller mottakeren også mottar annet enn fast eiendom, skal fradraget for dokumentavgift bare gis i den delen av arveavgiften som faller på den faste eiendommen. Det gis fradrag for dokumentavgiften for virksomhetens andel av den faste eiendommen. Ved beregningen av denne arveavgiften skal eiendommen anses som øverste del av avgiftsgrunnlagt, når dette består av mer enn eiendommen.

Den nye fradragsordningen er antatt ikke å gi vesentlige provenyvirkninger for 1999. Dette skyldes at det tar noe tid før arve- og gavemeldingene blir sendt inn og at det kreves en viss saksbehandlingstid hos avgiftsmyndighetene. Når virkningen av ordningen er fullt innarbeidet, anslås det årlige provenytapet til om lag 30 mill. kroner. Anslaget er meget usikkert.

Lovendringen foreslås å tre i kraft for arv og gaver der rådigheten går over 1. juli 1999 eller senere. Det vises til lovforslaget i Ot prp nr 66 (1998-99).

4.4 Differensiert arbeidsgiveravgift

Det vises til omtalen av den regionalt differensierte arbeidsgiveravgiften i Nasjonalbudsjettet 1999, avsnitt 4.2.6.

EFTAs overvåkningsorgan ESA påla i sitt vedtak av 2. juli 1998 Norge å gjøre visse endringer i den differensierte arbeidsgiveravgiften, ut fra det syn at differensieringen utgjør statsstøtte etter EØS-avtalen. ESA satte i sitt vedtak 31. desember 1998 som frist for Norge til å gjennomføre endringene. Ved stevning av 2. september 1998 brakte Regjeringen ESAs vedtak inn for EFTA-domstolen.

I løpet av høsten 1998 ble det klart at saken ikke ville bli avgjort av domstolen før fristen som ESA hadde satt for å gjennomføre vedtaket gikk ut. En søkte derfor fra norsk side om at domstolen skulle gi vedtaket utsettende virkning. Norge fikk dette innnvilget ved domstolens beslutning av 11. desember 1998. Det vil si at Norge uansett sakens utfall ikke er forpliktet til å oppfylle vedtaket før dommen foreligger.

Regjeringen har under rettsaken holdt fast ved sitt tidligere syn om at den regionalt differensierte arbeidsgiveravgiften er en del av det generelle skattesystemet og derfor faller utenfor EØS-avtalen. ESA fastholdt det syn deres vedtak bygger på. Disse synspunktene er blitt utdypet i partenes innlegg for EFTA-domstolen. Muntlig prosedyre ble holdt i Luxemburg 3. mars 1999. Den muntlige prosedyren utgjør partenes siste innlegg for domstolen. Fra partenes side er saken således ferdigbehandlet for domstolen. Dom i saken ventes før sommeren.

4.5 Om skatteforhold for utenlands-ansatte i humanitære organisasjoner og misjonsorganisasjoner

Finansdepartementet er bedt om å vurdere skattereglene for utenlandsansatte i norske bistandsorganisasjoner. Organisasjonene har påpekt at overgangen til kreditmetoden påfører organisasjonene økte kostnader. Kreditmetoden innebærer at det i den norske skatten kan kreves fradrag for skatt betalt i utlandet på den samme inntekten. Det er også anført at det hersker en betydelig usikkerhet med hensyn til ligningspraksis på området. Et spørsmål som særlig er reist, gjelder det forhold at dersom oppholdslandet har gitt skattefritak for personer som deltar i humanitært og ideelt arbeid, så vil personen kunne bli fullt ut skattepliktig til Norge.

Overgangen til bruk av kreditmetoden i skatteavtalene skjedde i forbindelse med Stortingets behandling av skattereformen. Et viktig prinsipp ved skattereformen var hensynet til likebehandling av norske bedrifter, ved at de skal ha like betingelser uavhengig av hvilket land det er investert i. Bedriften skal ikke få lavere kostnader ved for eksempel å benytte seg av lavskatteland framfor Norge. Det ble tillagt betydning at land både i OECD og ellers benytter kreditmetoden. Spørsmålet om konsekvensene for bistandsorganisasjonenes arbeid i utviklingsland ble ikke spesielt vurdert.

Skatteplikten som bosatt i Norge kan falle bort ved minst ett års opphold i utlandet, dersom skattyteren godtgjør at han er skattepliktig som innenlandsboende i det landet han oppholder seg, jf. skatteloven § 17 tredje ledd. Denne bestemmelsen kalles «ettårsregelen». Bestemmelsen er en regel for å unngå dobbeltbeskatning; det er ikke en skattefrihetsregel. Det er først i de tilfellene der skattyteren rent faktisk er skattepliktig som innenlandsboende i oppholdslandet at det foreligger sterke hensyn for å unnta vedkommende fra skatteplikten i Norge. Dersom skattyteren ikke godtgjør at han/hun er skattepliktig som innenlandsboende, vil han/hun bli skattlagt fullt ut i Norge. For det tilfelle at han/hun er begrenset skattepliktig i oppholdslandet, vil vedkommende kunne kreve skattefradrag for den utenlandske skatten etter nærmere regler, jf. skatteloven § 22 A. Organisasjonene understreker at selv en lav «livsoppholdslønn» kan være høy og derfor bli sterkt progressivt beskattet i oppholdslandet.

Skattleggingen av humanitært og ideelt arbeid i utlandet ble tidligere behandlet på en mer lempelig måte enn det var hjemmel for. Dette henger sammen med at vurderingen av temaet «skattepliktig som innenlandsboende» i vedkommende utland til dels har vært basert på rent formelle forhold, og ikke på faktisk beskatning i utlandet.

For de tilfellene der Norge har inngått skatteavtale med oppholdslandet, har det skjedd en skjerpelse de senere årene, på grunn av overgangen til kreditmetoden som metode for å unngå dobbeltbeskatning. Tidligere brukte man unntaksmetoden. Etter den konkrete skatteavtalen vil ofte både bostedsstaten og oppholdsstaten ha rett til å beskatte lønnsinntekten. Unntaksmetoden innebærer at Norge unnlater å beskatte inntekter opptjent i oppholdslandet. Dersom oppholdslandet innrømmet bistandsarbeideren skattefritak, ville dette medføre fullt skattefritak for lønnen. Med kreditmetoden skal imidlertid lønnsinntekten skattlegges i begge stater, men det gis fradrag (kredit) i den norske skatten for den utenlandske skatten på samme inntekt. Dersom oppholdslandet har gitt skatteamnesti, vil det altså ikke bli noen utenlandsk skatt som skal komme til fradrag i den norske. Inntekten blir derfor skattlagt fullt ut i Norge.

Overgangen til kreditmetoden har medført at den eksisterende ettårsregelen har fått større betydning, fordi det nå er norske skatteregler som er utgangspunktet for skattleggingen av de som arbeider i utlandet.

Disse reglene får effekt for personer som er ute i mer enn ett år. Etter fire års opphold i utlandet bortfaller skatteplikten som bosatt i Norge. Ved opphold på under ett år vil skatteplikten til Norge bestå fullt ut, men det kan tenkes at skatteplikten er begrenset gjennom en skatteavtale mellom Norge og det konkrete oppholdslandet. Reglene berører mange ansatte i misjonsorganisasjoner fordi de fleste kontrakter er av to til tre års varighet. I tillegg til de nevnte konsekvenser for beskatning av de ansattes inntekt, kan også norske regler for beskatning av naturalytelser, for eksempel bruk av arbeidsgiverens bil, gi relativt store utslag for den som arbeider ute. De økonomiske konsekvensene for de organisasjonene de arbeider for, kan derfor bli betydelige ettersom man ofte baserer seg på nettolønnsordninger.

Finansdepartementet vurderer nå spørsmålet om skattlegging av utenlandsstasjonerte i frivillige organisasjoner i samband med en generell gjennomgang av den såkalte ettårsregelen (skatteloven § 17 tredje ledd annet punktum). Et tema er hva som er rimelige dokumentasjonskrav fra ligningskontorene med hensyn til opplysninger om betalt skatt i oppholdslandet. Finansdepartementet tar sikte på å sende et forslag ut på høring i løpet av høsten og vil deretter legge fram saken for Stortinget på nytt.

Det har også blitt reist spørsmål om verdsettelse av naturalytelser som den utenlandsstasjonerte mottar. Det kan hevdes at man ved verdsettelsen av naturalytelser mottatt under arbeidsopphold i utlandet, ikke nødvendigvis bør følge norske verdsettelsesnivåer. Departementet har i brev av 7. mai 1999 bedt Skattedirektoratet om å foreta en vurdering av regelverket for verdsettelse av enkelte naturalytelser i utlandet.

4.6 Avgiftene på drikkevareemballasje

4.6.1 Bakgrunn

Under behandlingen av budsjettet for 1999 ba Stortinget Regjeringen om å komme med en vurdering av en systemomlegging av emballasjeavgiften på all drikkevareemballasje basert på emballasjens art i Revidert nasjonalbudsjett 1999. Stortinget forutsatte at forslag til endelig systemomlegging fremmes i budsjettet for 2000.

Dagens avgiftssystem for drikkevareemballasje består av en miljøavgift som differensieres etter innhold og graderes etter returandel slik at avgifts-satsen reduseres når returandelen øker. I tillegg ilegges engangsemballasje, dvs. drikkevareemballasje som ikke kan brukes om igjen i sin opprinnelige form, en grunnavgift.

I St prp nr 54 (1997-98) Grønne skatter ble det gitt en bred omtale av prinsippene bak og utformingen av avgiftssystemet for drikkevareemballasje. Det ble bl.a. konkludert med at avgiftene bør differensieres etter emballasjens innhold. Differensiering etter innhold ble begrunnet med at innholdet er av betydning for bruksområde og sannsynligheten for forsøpling av naturen. Finansdepartementet vurderte det som viktig ut fra miljøhensyn å fastholde graderingen etter returandel. Det ble konkludert med at en ikke fant grunn til å endre dagens avgiftssystem for drikkevareemballasje før spørsmålet om grunnavgiften på engangsemballasje er nærmere avklart.

Vurderingene bygde bl.a. på en rapport fra Østlandsforskning (ØF) (ØF rapport nr 09/1997 Miljøavgifter på drikkevareemballasje). I rapporten ble det antydet at emballasjens materiale kan ha betydning for forsøplingsproblemet som en emballasjeenhet forårsaker. ØF fant imidlertid ikke noe entydig grunnlag for å foreslå endringer i gjeldende avgiftssystem.

Grunnavgiften ilegges kun engangsemballasje. EFTAs overvåkningsorgan, ESA, mener i sin grunngitte uttalelse (reasoned opinion) av 13. november 1996 at grunnavgiften rammer importerte produkter i større grad enn innenlandsproduserte, og at avgiften derfor strider mot EØS-avtalens artikkel 14 (prinsippet om ikke-diskriminering). ESA mener videre at Norge ikke har dokumentert at det ut fra miljøhensyn er behov for å stimulere til ombruk framfor gjenvinning. Flere EU-land er i dialog med EU-kommisjonen angående virkemidler for favorisering av ombruk framfor gjenvinning. ESA har ikke fulgt opp sin uttalelse. I rapporten fra ØF sies det om grunnavgiften at:

«Vi finner ikke faglig begrunnelse for den differensiering mellom ombruk og materialgjenvinning grunnavgiften innebærer.»

ØFs konklusjon er dermed med på å bygge opp om ESAs syn.

Stortinget har bedt Regjeringen om å fremme et forslag til omlegging av avgiftssystemet etter emballasjens art uavhengig av spørsmålet om grunnavgiften. Finansdepartementet har i samarbeid med Miljøverndepartementet bl.a. engasjert Østlands-forskning på nytt for å foreta en oppdatert vurdering av miljøkostnadene knyttet til ulike typer drikkevareemballasje. Dette arbeidet vil være en viktig premiss for eventuelle forslag til systemomlegginger i statsbudsjettet for 2000.

4.6.2 Dagens system

Miljøavgifter generelt skal prise negative eksterne effekter ved miljøskadelige aktiviteter. Miljøavgiftene på drikkevareemballasje skal prise miljøskaden som følger av at emballasjen ender som søppel i naturen. Det er ikke praktisk mulig å legge avgift på den emballasjen som faktisk havner som søppel i naturen. Riktig tilpassede produktavgifter kan imidlertid være et tilnærmet like egnet virkemiddel for å redusere forsøplingen. Dette krever bl.a. at avgiftene er utformet slik at de i størst mulig grad tilsvarer miljøulempene ved ulike typer emballasje.

I dagens avgiftssystem er satsene for miljøavgiften på drikkevareemballasje differensiert etter innhold. Emballasje for kullsyrefrie, alkoholfrie drikkevarer som f.eks. juice har lavere sats enn emballasje for f.eks. brus og øl. Differensiering etter innhold er i dag et viktig kjennetegn ved systemet, og er begrunnet med at innholdet er av betydning for bruksområde og forsøplingssannsynlighet. I 1999 er miljøavgiften på kullsyrefrie, alkoholfrie drikkevarer 0,34 kroner pr. enhet og 3,37 kroner pr. enhet for øvrig drikkevareemballasje. Emballasje for melk og melkeprodukter er fritatt for avgift.

Avgiftssatsene i gjeldende system for miljøavgifter graderes også etter emballasjetypens returandel, dvs. at satsen reduseres når returandelen øker. Med retur menes at emballasjen leveres inn for gjenvinning enten gjennom et pantesystem eller et bringesystem, dvs. leveres i egne containere. Graderingen etter returandel er begrunnet med at det er bedre å samle inn emballasje for gjenvinning eller ombruk, enn at den ender som vanlig søppel for sluttbehandling eller som søppel i naturen. Finanskomiteen uttalte i forbindelse med budsjettet for 1999 at det var enighet om at dagens gradering etter returandel er fornuftig.

Dersom emballasjen inngår i et godkjent retursystem, reduseres avgiften i henhold til den returandelen som systemet ventes å oppnå. Avgiftssatsen reduseres proporsjonalt med innsamlingsgraden, f.eks. vil en returandel på 60 prosent innebære at en kun betaler 40 prosent av avgiften. For å bli godkjent som retursystem, må det forventes en returandel på minst 25 prosent. Drikkevareemballasje som inngår i systemer som forventes å oppnå en returandel på over 95 prosent, blir fritatt fra avgift. Statens forurensningstilsyn (SFT) er ansvarlig for godkjennelse av retursystemene og fastsettelse av forventet returandel. SFTs fastsettelse av forventet returandel legges til grunn for avgiftsinnkrevningen.

For 1999 er det fastsatt returandeler for i alt 10 retursystemer. Tabellen over gir en oversikt over godkjente retursystemer i 1999.

Grunnavgiften omfatter engangsemballasje for drikkevarer, og i 1999 er satsen på 0,79 kroner pr. enhet drikkevareemballasje. Emballasje for melk og melkeproduktr er fritatt for denne avgiften.

Engangsemballasje for kullsyrefrie, alkoholfrie drikkevarer får en avgift på 0,79 + 0,34 = 1,13 kroner pr. enhet når den ikke inngår i et godkjent retursystem. Tilsvarende får engangsemballasje for kullsyreholdige, alkoholfrie drikkevarer og alkoholholdige drikkevarer (øvrig) en avgift på 0,79 + 3,37 = 4,16 kroner pr. enhet når de ikke inngår i et godkjent retursystem. Engangsemballasje som inngår i pantesystemer med over 95 prosent returandel ilegges kun grunnavgift på 0,79 kroner.

Ombruksemballasje ilegges ikke grunnavgift. Ombruksemballasje for kullsyrefrie, alkoholfrie drikkevarer ilegges kun miljøavgiften på 0,34 kroner pr. enhet. Denne graderes etter returandel når emballasjen inngår i et godkjent retursystem med over 25 prosent returandel. Tilsvarende ilegges øvrig drikkevareemballasje som brukes om igjen en miljøavgift på 3,37 kroner pr. enhet som graderes etter returandel. Ved returandel over 95 prosent ilegges ombruksemballasje heller ikke miljøavgift. Figur 4.1 viser gjeldende system med avgiftssatser for 1999 i kroner pr. emballasjeenhet avhengig av returandel og emballasjetype.

4.6.3 Miljøkostnadene ved drikkevareemballasje

Generelt

Utfordringen ved å utforme et avgiftssystem for drikkevareemballasje vil være å anslå miljøskadene ved ulike typer emballasje og på en mest mulig hensiktsmessig måte la disse gjenspeiles i avgiftssystemet. Boks 4.1 viser alternative sluttdisponeringer av emballasjeavfallet og hvilke veier en emballasjeenhet kan ta fram mot sluttdisponering. De ulike formene for sluttdisponering har ulike miljøkostnader. Disse miljøkostnadene vil være relevante å ta hensyn til ved utformingen av avgiftene på drikkevareemballasje.

Kilde: Finansdepartementet

Miljøkostnader forbundet med emballasjens livsløpfør den blir avfall, bør prinsipielt prises ved å legge avgifter direkte på bruken av innsatsfaktorer eller på utslipp. Miljøkostnadene knyttet til emballasjens livsløp bør ikke prises indirekte gjennom prisen på emballasjen. Eksempelvis er en generell CO₂-avgift et klart mer kostnadseffektivt og praktisk håndterbart virkemiddel overfor CO₂-utslipp forbundet med produksjon og transport av emballasje og andre produkter enn CO₂-begrunnede avgifter som legges på hvert enkelt ferdig produkt. De virkemidlene som benyttes overfor emballasje bør derfor rettes mot avfallsproblemene som er knyttet til emballasjen.

Miljøkostnadene knyttet til drikkevareemballasje består av kostnadene ved forsøpling når emballasjen kastes i naturen og kostnadene forbundet med deponering eller forbrenning av emballasje. Kostnadene ved deponering og forbrenning antas å være priset gjennom den eksisterende sluttbehandlingsavgiften på avfall. Avgiftene på drikkevareemballasje bør dermed prinsipielt kun prise miljøkostnadene ved forsøpling i naturen.

Ved fastsettelse av avgifter på emballasje, er målet at avgiften så langt det er mulig treffer de faktiske miljøkostnadene knyttet til hver enkelt emballasjeenhet. Det synes å være særlig to faktorer som er av betydning:

• Sannsynligheten for at emballasjen havner i naturen. Dette er avgjørende for om det oppstår miljøkostnader i form av forsøpling.

• Egenskapene ved typen emballasje vil kunne påvirke omfanget av miljøkostnadene når emballasjen først er havnet i naturen.

Disse to faktorene blir nærmere omtalt nedenfor.

Boks 4.1 Alternative sluttdisponeringer av drikkevareemballasje

Figuren nedenfor gir en grov illustrasjon av ulike «veier» drikkevareemballasje kan ta fram til ulike sluttdisponeringer. Det er først og fremst drikkevareemballasje som går utenom retursystem og forsøpler naturen som representerer det miljøproblemet som skal prises gjennom miljøavgiften på drikkevareemballasje. Drikkevareemballasje som går gjennom et retursystem og til ombruk, gjenvinning eller energiutnyttelse havner ikke i naturen og representerer derfor ikke noe forsøplingsproblem. Det samme gjelder drikkevareemballasje som går utenom retursystem og havner i søppelkasser.

Forsøplingssannsynlighet for drikkevareemballasje

Sannsynligheten for at drikkevareemballasje kastes i naturen antas særlig å variere med innholdet i emballasjen. Innholdet i emballasjen har betydning for bruksområdet og kan dermed påvirke sannsynligheten for om et produkt tas med ut i naturen.

Produkter som melk, saft og juice brukes som regel i hjemmet. Drikkevareemballasje for denne typen produkter vil dermed med stor sannsynlighet bli kastet sammen med øvrig husholdningsavfall. Miljøkostnadene disse fører med seg prises, som tidligere nevnt, gjennom sluttbehandlingsavgiften på avfall.

Øl og brus brukes oftere utenfor hjemmet. Sannsynligheten kan dermed være større for at emballasjen fra disse produktene havner utenfor husholdningsavfallet og bl.a. ender som forsøpling i naturen. Dersom avgiften skal fastsettes på grunnlag av sannsynligheten for at emballasjen havner i naturen, bør innholdet være et kriterium for avgiftslegging. Dette medfører at emballasje for f.eks. brus og øl bør ha en høyere avgift pr. enhet enn emballasje for f.eks. juice og melk.

Emballasjens størrelse kan også gi indikasjoner på bruksområde og forsøplingssannsynlighet. Store emballasjeenheter kan i større grad enn små antas å bli brukt i hjemmet. Disse kan dermed ha mindre sannsynlighet for å havne i naturen som søppel. Mindre enheter av juice, melkeprodukter osv. kan ha større forsøplingssannsynlighet. Det finnes imidlertid lite empirisk belegg for hvorvidt dette er tilfelle. Samtidig er det klart at mindre enheter gir mindre miljøskade pr. emballasjeenhet enn store enheter. Det er dermed uklart hvilken betydning størrelsen bør ha for avgiftsnivået.

Det er gode grunner for å differensiere avgiftene på drikkevareemballasje etter innhold. Innholdet i emballasjen sier indirekte noe om emballasjens forsøplingssannsynlighet og er kanskje den beste indikatoren på om emballasjen går til gjenvinning eller deponering/forbrenning eller om den ender som søppel i naturen.

Miljøkostnader

Drikkevareemballasje som havner i naturen forårsaker flere typer miljøkostnader:

• Negative synsinntrykk antas å være den viktigste miljøkostnaden. Betydningen av negative synsinntrykk varierer med emballasjens levetid, som igjen avhenger av materialtype. Emballasjetyper med lang levetid, som glass og metall, vil forårsake negative synsinntrykk over lengre tid enn materialtyper som kartong, som brytes raskere ned i naturen.

• Kuttskader vil være et kostnadselement ved (knust) emballasje. Eksempelvis vil glass, i tillegg til å ha lang levetid, også i større grad gi kuttskader enn f.eks. kartong og plast.

• Skogbrannfare kan også være et mulig relevant kostnadselement forbundet med emballasje av glass som ligger i naturen.

ØF deler i sin rapport materialtypene inn i tre grupper; glass, metall/plast og kartong. Glass peker seg ut som det materialet som har størst miljøkostnad når det kastes i naturen. Dette skyldes både den faren knust glass skaper for kuttskader og skogbrann, men også glassets lange levetid som forlenger det negative synsinntrykket. Også metall og plast har lang levetid, men disse materialene skaper i mindre grad fare for f.eks. kuttskader.

Kartong peker seg ut som et materiale med relativt lav miljøkostnad. I tillegg til at kartongemballasje som ligger i naturen er ufarlig for mennesker og dyr, har kartong mye kortere levetid enn de andre materialene. På bakgrunn av at de ulike materialtypene forårsaker ulike miljøkostnader når de havner i naturen, kan det være grunnlag for å differensiere avgiften etter materialtype.

4.6.4 Vurdering av en differensiering etter emballasjens art

Ved differensiering etter innhold, tas det hensyn til at emballasje med ulikt innhold har ulik sannsynlighet for å bli kastet i naturen. Det tas imidlertid ikke hensyn til hvilken skade emballasjen kan forårsake når den først har havnet i naturen. Denne skaden kan avhenge av emballasjens art. Et avgiftssystem som differensierer både etter innhold og art ville dermed kunne gi mer treffsikre miljøavgifter på drikkevareemballasje enn dagens system.

En eventuell utforming av en avgift som differensierer både etter innhold og art vil kunne ta utgangspunkt i dagens system. Dette kan gjøres ved at f.eks. glass får høyere avgift enn metall og plast, som igjen får høyere avgift enn kartong. I tillegg vil avgiften graderes etter forventet returandel slik som i dagens system. Et slikt system vil f.eks. føre til at det blir lagt ulik avgift på emballasje for øl, avhengig av om flasken er av glass eller plast, og ulik avgift på emballasje for saft, avhengig av om flasken er av glass, plast eller kartong. Et avgiftssystem som differensierer både etter innhold og materiale vil bli mer komplisert og uoversiktlig enn dagens system. Et slikt system anses likevel som mulig å administrere.

4.6.5 Vurdering av differensieringen etter returandel

Dagens system med gradering etter returandel bygger på en antakelse om at det er en nær sammenheng mellom returandel og hvor stor andel av emballasjen som havner i naturen.

I mai 1999 iverksetter RESIRK et retursystem for bokser av aluminium og stål og for engangsemballasje i plast (PET), jf. tabell 4.1. På grunn av relativt høy forventet returandel vil disse produktene få lavere miljøavgift enn tidligere. Returandelene er fastsatt til hhv. 90 pst. for bokser og 95 pst. for PET-produkter. En konsekvens av dette vil være at drikkevarer på boks vil ilegges 10 pst. av miljøavgiften, mens drikkevarer på plastflasker ikke ilegges miljøavgift. Bokser og engangsplastflasker som inngår i RESIRK vil fortsatt bli ilagt grunnavgift fordi dette er engangsemballasje som ikke kan brukes om igjen i sin opprinnelige form.

Med en grense på 95 pst. returandel gir graderingen ikke motiv til å øke returandelen over 95 pst. For å styrke motivasjonen til å øke returandelen ytterligere kan det vurderes å øke den øvre grensen slik at det ikke gis fullt fritak før ved 100 pst. returandel. Administrative forhold må i så fall vurderes nærmere.

4.6.6 Vurdering av differensiering etter type retursystem - pantesatser

I tillegg til avgiftene på drikkevareemballasje, vil type retursystem som benyttes, dvs. panteordningen eller bringesystem uten pant (iglosystem), ha betydning for hvilken motivasjon systemet gir den enkelte til innsamling. Emballasjeavgiften vil sammen med pantesatsene påvirke forbrukernes valg av drikkevareprodukter når disse kjøpes. Når produktene først er kjøpt, vil forbrukerne oppleve pantesatsen som en økonomisk belønning for å levere emballasje til retursystemet. ØFs vurdering indikerer at sannsynligheten for at emballasjen havner i naturen er større for emballasje som ikke inngår i et pantesystem. Det kan derfor reises spørsmål om retursystemer som ikke har panteordning bør få mindre avgiftsreduksjon etter returandel enn systemer med pant. Dette skyldes at retursystemer uten pant ikke gir den enkelte bruker økonomisk belønning for å returnere emballasjen. ØF sier i sin rapport at:

«Hvis det ikke utbetales pant ved levering, er det derfor liten grunn til å tro at etablering av innsamlingsordninger fører til at emballasje som før ble kastet «i naturen» vil bli innlevert på stasjonene. Disse vil jo uansett stå «mindre tett» enn vanlige søppeldunker. Uten pant er det også liten grunn til å tro at andre vil plukke opp særlige mengder av søppelet».

Videre sies det at:

«Innsamlingsordninger av typen NGG og Returkartong vil dermed i det alt vesentlige bidra til redusert deponering/forbrenning».

Pantesatsene blir i dag fastsatt administrativt av Statens forurensningstilsyn. Satsene avhenger av størrelsen på emballasjen, og fastsettes ikke ut fra anslåtte miljøkostnader. I forbindelse med et konkret forslag til omlegging av avgiftssystemet, bør også nivået og ordningen med administrativ fastsettelse av pantesatsene vurderes.

4.6.7 Oppsummering

Det er flere forhold som taler for at avgiften på drikkevareemballasje også bør differensieres etter materialtype. Regjeringen vil imidlertid fastholde at emballasjens innhold er viktig for sannsynligheten for forsøpling av naturen. Emballasjens art har imidlertid betydning for de helse- og miljøskadene som kan oppstå når emballasjen først er havnet i naturen. Ved utformingen av avgiftssystemet kan det også være behov for å se nærmere på forholdet mellom retursystemer med og uten pant, grensene for avgiftsreduksjon etter returandel, samt fastsettelsen av pantesatsene.

Regjeringen vil eventuelt komme tilbake til Stortinget med et forslag til nytt avgiftssystem i statsbudsjettet for 2000.

4.7 Avgifter på helse- og miljøskadelige kjemikalier

I NOU 1996:9 Grønne skatter - en politikk for bedre miljø og høy sysselsetting, ble det foreslått en nærmere utredning av avgifter på helse- og miljøskadelige kjemikalier. En interdepartemental arbeidsgruppe har vurdert utformingen av avgifter på enkelte slike kjemikalier og har foreslått at det innføres avgifter på trykkimpregnert trevirke, trikloreten (TRI) og tetrakloreten (PER).

Arbeidsgruppens rapporter har vært på høring. På bakgrunn av synspunkter fra høringsrunden, var det behov for ytterligere avklaringer før avgiftene eventuelt kunne foreslås innført. I Nasjonalbudsjettet 1999 ble det derfor varslet at Regjeringen tok sikte på å fremme forslag om avgift på TRI og PER i Revidert nasjonalbudsjett 1999. For trykkimpregnert trevirke ble det vist til at det var behov for noen prinsipielle og praktiske avklaringer før forslag om avgift eventuelt kunne fremmes.

Arbeidsgrupperapportene inneholdt utkast til regelverk. I forbindelse med høringen av arbeidsgrupperapportene la høringsinstansene hovedvekten på spørsmålet om avgift burde innføres eller ikke. Utformingen av regelverket, herunder de avgiftstekniske løsningene, ble i liten grad vurdert.

På bakgrunn av en ny avgiftsteknisk gjennomgang av avgiftene på TRI og PER, er det etter departementets oppfatning behov for å vurdere visse endringer i regelverket i forhold til det som ble sendt på høring. Dette gjelder bl.a. avgiftsberegningen for produkter der TRI og PER inngår som bestanddel. Av hensyn til eventuelle omgåelser av avgiften, kan det videre være grunn til å vurdere å la avgiften omfatte TRI og PER som befinner seg på lager på det tidspunkt avgiften trer i kraft.

Departementet ser derfor behov for en ny høring om forslag til regelverk før det fremmes konkrete forslag om avgift på TRI og PER. Departementet tar sikte på å komme tilbake til dette i forbindelse med budsjettet for 2000.

Som nevnt i Nasjonalbudsjettet 1999, er det for trykkimpregnert trevirke behov for en del prinsipielle og praktiske avklaringer. Departementet vil også komme tilbake til dette spørsmålet i budsjettet for 2000.

4.8 Avgift på flyging - sak for ESA

I St prp nr 53 (1998-99) Miljøavgifter på drivstoff til luftfarten m.v. - endringer i statsbudsjettet for 1999, ble det lagt fram forslag om å oppheve CO₂- og svovelavgiften på drivstoff til bruk i internasjonal flytrafikk. Provenytapet ble foreslått dekket inn ved å øke flyseteavgiften prosentvis likt for innenlandsflyging og utenlandsflyging.

Stortinget har ved vedtak av 6. mai 1999 sluttet seg til forslaget om å oppheve CO₂- og svovelavgiften, jf. Innst. S. nr 163 (1998-99). I den forbindelse ble det vedtatt å erstatte dagens avgift på flyseter med en passasjeravgift med virkning fra 1. juni 1999. Passasjeravgiften som innføres, er i struktur identisk med avgiften på flyging av passasjerer som gjaldt fram til 1. april 1998. Det er forutsatt at opphevelsen av CO₂- og svovelavgiften på drivstoff i internasjonal flytrafikk og omleggingen til passasjeravgift skal være provenynøytral på 1999-budsjettet. Dette innebærer at det fra 1. juni 1999 skal betales avgift med kr 228 pr. passasjer for flyging fra norsk lufthavn til utlandet, og med kr 114 pr. passasjer for flyging i Norge mellom Oslo og følgende steder: Bergen, Kristiansand, Stavanger og Trondheim.

Stortinget har videre bedt regjeringen sette ned et hurtigarbeidende utvalg for å se på de økonomiske konkurranseforholdene ved lufttransport både internasjonalt og nasjonalt, og at det legges fram en redegjørelse om dette i statsbudsjettet for 2000.

EFTAs overvåkningsorgan (ESA) har i åpningsbrev av 16. desember 1998 ansett at den norske flyseteavgiften, slik den er utformet i dag, er i strid med EØS-avtalens art 36 om at det ikke skal være restriksjoner på adgangen til å yte tjenester innen EØS-området, jf. omtale i St prp nr 53 (1998-99). I åpningsbrevet viser ESA til at tilsvarende gjelder den tidligere passasjeravgiften. Stortingets vedtak om å erstatte dagens flyseteavgift med en avgift på flyging av passasjer får således i utgangspunktet ikke avgjørende betydning for saken for ESA.

Regjeringen har i St prp nr 53 (1998-99) vist til at det er hensiktsmessig at eventuelle forslag om endringer i satsstrukturen vurderes i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 1999. På denne bakgrunn ble det bedt om utsettelse av svarfristen til ESA, som opprinnelig var 16. mars 1999. Etter anmodning om fristforlengelse fram til Revidert nasjonalbudsjett 1999, forlenget ESA svarfristen fram til 16. april 1999.

En endring av avgiften i tråd med ESAs syn vil innebære omfattende endringer i avgiftsstrukturen. Bl.a. vil det innebære at det må benyttes samme sats på utenlands- og innenlandsruter. I utgangspunktet må avgiftsplikten også være generell både for innenlands- og utenlandsflygninger. Såpass store endringer gjør det nødvendig å vurdere både samfunnsøkonomiske, distriktspolitiske og budsjettmessige konsekvenser. Dette taler for at spørsmålet bør behandles i forbindelse med den ordinære statsbudsjettbehandlingen til høsten. Vurderingene fra det hurtigarbeidende utvalget vil kunne gi viktige innspill til dette arbeidet. Regjeringen anser det derfor mest hensiktsmessig at den endelige vurderingen av saken foretas i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2000. ESA er orientert om dette i Finansdepartementets brev av 19. april 1999.

4.9 Merverdiavgift ved privat utbygging av vann- og kloakkanlegg

Etter gjeldende merverdiavgiftsregelverk blir det forskjellig avgiftsbelastning for private tomteselskaper og kommuner ved utbygging av vann- og kloakkanlegg. Utbygging av kommunale vann- og kloakkanlegg blir ikke belastet merverdiavgift fordi kommunen har fradragsrett for avgiften. Anlegg bygget i regi av private tomteselskapers blir belastet full merverdiavgift fordi det ikke foreligger fradragsrett.

Årsaken til forskjellen mht. fradragsretten, er at kommunene har avgiftspliktig omsetning knyttet til anskaffelsen av vann- og kloakkanlegget. Omsetning av varer (vann) og tjenester som gjelder bortføring av spillvann og overvann (kloakk), er omfattet av avgiftsområdet. Kommunens vederlag for levering av slike tjenester er derfor merverdiavgiftspliktig. Private tomteselskaper som bygger ut vann- og kloakkanlegg uten å omsette slike tjenester, har ikke avgiftspliktig omsetning knyttet til anlegget.

Omsetning og utleie av fast eiendom er ikke avgiftspliktig. Dette innebærer at merverdiavgift ved anskaffelser av varer og avgiftspliktige tjenester til slik virksomhet ikke er fradragsberettiget. Virksomheter som omsetter varer eller tjenester utenfor merverdiavgiftsområdet er når det gjelder merverdiavgiften således likestilt med forbrukere. Dette er en konsekvens av at merverdiavgiften er en avgift på forbruk og hvor omsetning av fast eiendom og en rekke tjenester er holdt utenfor avgiftssystemet.

I en del tilfeller der private tomteselskap mv. bygger ut vann- og kloakkanlegg, blir eiendomsretten til anlegget etter noe tid overført til kommunen mot at kommunen overtar driften av anlegget. For private utbyggere av slike anlegg, vil merverdiavgiften være en kostnad i forbindelse med anskaffelsen selv om kommunen overtar anlegget og driften på et senere tidspunkt. Denne forskjellsbehandlingen er uheldig.

Finansdepartementet tar sikte på å foreslå tiltak som kan bidra til større grad av avgiftsmessig likebehandling. En løsning innenfor merverdiavgiftssystemet vil imidlertid innebære en prinsipiell særordning og vil komplisere regelverket. En løsning som vil bli vurdert er å utarbeide en forskrift med sikte på likebehandling forankret i den generelle forskriftsfullmakten til merverdiavgiftsloven. Det vil arbeides videre for å finne fram til den best mulige løsningen rent lovteknisk.

Forslag som innebærer større grad av avgiftsmessig likebehandling av privat og kommunal utbygging av vann- og kloakkanlegg vil bli vurdert i statsbudsjettet for 2000.

4.10 Omregistreringsavgift ved interne omorganiseringer

I Budsjett-innst. S. nr. 13 Tillegg nr. 1 (1995-96) heter det:

«Komiteen er kjent med at det forekommer tilfeller hvor formell omregistrering av kjøretøy skjer innen samme bedriftsorganisasjon for eksempel i forbindelse med intern omorganisering uten at omregistrering medfører noe reelt eierskifte. Komiteen mener søknader om fritak for omregistreringsavgift i slike tilfeller normalt bør kunne imøtekommes i medhold av § 4.»

I Revidert nasjonalbudsjett 1996 ble det gitt en redegjørelse for praktiseringen av reglene for omregistreringsavgift og det ble foreslått at det ikke ble gjort endringer i denne. Stortinget kommenterte ikke dette. Praktiseringen av dispensasjonsbestemmelsen for avgiften ble derfor ikke endret.

I forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 1999 vedtok Stortinget fritak for omregistreringsavgift for fusjoner mellom aksjeselskaper i samsvar med forslag fra Næringslovutvalget. I St prp nr 1 (1998-99) Skatte-, avgifts- og tollvedtak ble det vurdert om fritaket bør omfatte andre typer omdannelser av selskaper, for eksempel ved omorganisering fra enkeltmannsforetak til aksjeselskap, der overdrager og overtager representerer samme eierinteresser. Av administrative og kontrollmessige hensyn ble det ikke fremmet forslag om å utvide fritaket til også å omfatte andre tilfeller enn fusjoner mellom aksjeselskap.

Finansdepartementet har etter en nærmere vurdering funnet at det kan anses som urimelig å oppkreve omregistreringsavgift for omregistreringer hvor ny og tidligere eier reelt er fullt ut identiske. En vil derfor åpne for bruk av dispensasjonsfullmakten i avgiftsvedtaket § 4 for denne avgiften i slike tilfeller. Departementet vil utarbeide nærmere retningslinjer for det skjønnet som skal utøves, bl.a. for å sikre likebehandling og forutsigbarhet og for å motvirke en uthuling av avgiften. Samtidig må det stilles strenge krav til dokumentasjon av eierforholdet. Derfor legges det opp til en restriktiv praktisering av fullmakten også i disse tilfellene, og det vil fortsatt være det formelle eierforholdet som vil være det klare utgangspunkt for avgiftsplikten. Departementet vil etter noe tid evaluere de administrative og praktiske sider ved en slik utvidelse av praktiseringen av dispensasjonsfullmakten for denne avgiften.

4.11 Auksjon av tollfri import av storfekjøtt fra MUL

Norge har i likhet med andre industriland et tollpreferansesystem overfor utviklingslandene (GSP). Systemet åpner for at det gis tollfrihet eller legges lavere tollavgifter ved import av varer fra GSP-landene til Norge. For import fra de minst utviklede landene (MUL) er det etablert særskilte importbetingelser innenfor GSP-systemet. For import fra MUL gis det tollfrihet for alle varer, med unntak av korn, mel og fôrstoffer. Storfekjøtt kan dermed eksporteres tollfritt fra MUL.

GSP-ordningen har imidlertid en sikkerhetsmekanisme, som innebærer at det kan treffes tiltak dersom varene "importeres i slike mengder og under slike omstendigheter at de forårsaker eller truer med å forårsake markedsforstyrrelser".

I forbindelse med jordbruksoppgjøret i 1998 ble det foretatt en vurdering av markedssituasjonen for storfekjøtt. Regjeringen foreslo at den generelle sikkerhetsmekanismen i GSP-ordningen skulle utløses dersom importen av storfekjøtt fra MUL i 1998 eller 1999 oversteg 2 700 tonn utbeinet kjøtt (tilsvarende 3 375 tonn storfekjøtt med bein).Ved en import utover 2 700 tonn ville en tollsats tilsvarende den som gis til øvrige GSP-land bli benyttet. Norge har også i henhold til WTO-avtalen etablert en minsteadgangskvote for storfekjøtt (903 tonn i 1999). Denne importen kan også skje tollfritt fra MUL-land. Importen under WTO-kvoten skal ikke regnes med i begrensningen på 2 700 tonn.

I 1998 ble det importert 2100 tonn utbeinet storfekjøtt fra Botswana og Namibia, slik at det ikke var aktuelt å benytte GSP-ordningens sikkerhetsmekanisme. Regjeringen foreslår at den generelle sikkerhetsmekanismen for GSP-ordningen også i 2000 skal utløses dersom storfekjøttimporten fra MUL overstiger 2 700 tonn utbeinet kjøtt.

I innstillingen fra Næringskomiteen om jordbruksoppgjøret 1998 (Innst S nr 235 (1997-98)) viser næringskomiteens flertall til at den

«...har registrert at landbruksnæringen er opptatt av å beskrive det næringen oppfatter som uheldige sider ved MUL-importen av kjøtt. Flertallet understreker at ordningen med MUL-import har hatt bred støtte i Stortinget. Likevel finner flertallet det naturlig at det arbeides videre med fornuftige systemer i tilknytning til denne importen slik at en kan bidra til å nå ulike målsettinger. Dette gjelder både i forhold til å sikre at MUL-importen skaper varige verdier som kommer de ulike MUL-land til gode, men også at importen kan skje på slik måte at eventuelle skadevirkninger for norsk landbruk begrenses i størst mulig grad. Flertallet ber derfor Regjeringen vurdere hvorvidt det kan innføres et auksjonssystem for denne importen.»

Det legges opp til å gjennomføre en ekstern utredning for å belyse ulike sider ved importen av kjøtt fra MUL-landene. Utredningen skal blant annet kartlegge importprisene inn til Norge og inn til EU, og avdekke og forklare eventuelle forskjeller i prisnivået. Det vil bli lagt vekt på å analysere hvorvidt prispåslag i det norske markedet skyldes kvoteprofitt og/eller er uttrykk for høyere kostnader og risiko enn ved omsetning av norsk kjøtt.

Et viktig siktemål med et auksjonssystem er å begrense eventuelle urimelige fortjenestemuligheter blant norske importører av MUL-kjøtt. Samtidig skal auksjonssystemet ikke legge særskilte begrensninger på importen fra MUL-landene. Tvertimot er det et mål at auksjonen skal bidra til at importen kan øke innenfor det volumet som regjeringen anser som forsvarlig (2 700 tonn i 2000, jf. ovenfor). Utredningen skal ta for seg hvordan en auksjonsordning best kan utformes for å imøtekomme disse målene. Utredningen skal i den sammenheng bl.a. vurdere de ulike elementene som inngår i eksisterende auksjonsordninger for GSP- og WTO-kvoter, og bl.a. undersøke hvorfor flere av GSP-kvotene ikke er fullt utnyttet. Dette betyr at spørsmål om tidspunkt for auksjon, kvotenes omsettelighet og begrensninger med hensyn til hvor stor andel av kvantumet hver enkelt budgiver kan få tildelt vil bli nærmere belyst.

Utredningen vil bli fulgt opp av berørte departementer, dvs. Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Utenriksdepartementet. Det forutsettes at utredningen ferdigstilles innen 15. september 1999 og gir grunnlag for å utforme en auksjonsordning med virkning fra og med 2000. Det foretas en evaluering av auksjonsordningen høsten 2000 for å vurdere om de forutsetningene som er lagt til grunn for ordningen er blitt fulgt opp. Dette omfatter også hensynet til å opprettholde nivået på MUL-importen.