3 Drøfting av sentrale problemstillinger

Bergutvalget foreslo at det skulle opprettes et nytt utdanningsnivå etter videregående opplæring som det offentlige skulle ha ansvar for. Utvalget valgte å kalle dette utdanningsnivået fagskoleutdanning. Utvalget foreslo videre at et sett med kriterier måtte oppfylles for at et utdanningstilbud skulle kunne bli godkjent. Utvalget tok ikke stilling til hvilke av dagens opplæringstilbud på dette nivået som kunne inngå i disse utdanningene, men foreslo å opprette et nasjonalt råd som skulle rådgi departementet på utdanningsfeltet. I tillegg foreslo utvalget at det skulle opprettes fagråd for hvert fagområde. Bergutvalget forutsatte at disse fagrådene skulle gi råd om behov og geografisk fordeling av tilbud, om spesielle inntakskrav, om nye planer og tilbydere, samt følge opp rapportering, evaluering og kvalitetssikring. De økonomiske og administrative konsekvensene av utvalgets forslag ble ikke tilstrekkelig utredet.

Høringsinstansene var jevnt over positive til Bergutvalgets forslag. Forslaget om styrings- og rådgivningsstruktur som ville føre til et omfattende byråkrati, ble imidlertid imøtegått av flere. Kriteriene for godkjenning var det tilslutning til, og flere av organisasjonene innenfor arbeidslivet understreket betydningen av at utdanningen skulle gi uttelling innenfor universitets- og høgskolesystemet, og at den måtte sees i et internasjonalt perspektiv og innpasses i European Credit Transfer System.

Som vist til i kapittel 1 finner departementet at det ikke er ønskelig at det offentlige skal ha ansvar for et eget utdanningsnivå ved siden av dagens tre hovedtrinn. Det offentlige har et hovedansvar for utdanningsløpet fra grunnskole via videregående opplæring til høgskole/universitet. Departementet mener det er viktig å utvikle og å prioritere disse tilbudene i utdanningssystemet.

Departementet viser til de omtalte private utdanningstilbud som ikke er hjemlet i opplæringsloven eller lovene for høyere utdanning. Korte, yrkesrettede, erfaringsbaserte utdanningstilbud, for eksempel innenfor IKT, er oppstått som svar på markedets behov. Det vil i fremtiden eksistere tilbud i dette markedet der behovet for fleksibilitet er stort. Disse tilbudene kan supplere offentlige tilbud. Innenfor områder der utviklingen går meget raskt og behovene endres, vil det ikke være formålstjenlig, rasjonelt eller ønskelig å bygge opp et nytt offentlig utdanningsnivå.

Departementet vil peke på at en gjennomføring av Bergutvalgets forslag vil gi disse tilbudene dårligere vilkår enn i dag. Etter departementets oppfatning fanger Bergutvalgets forslag i stor grad opp de utdanningene som allerede i dag er fullfinansiert som offentlig utdanning eller har betydelige tilskudd som privatskoler, mens store deler av det øvrige private utdanningsmarkedet etter forslaget vil falle utenfor enhver godkjennings- eller støtteordning. Bergutvalget foreslo at fagskoleutdanningene skulle være på minst ett år, og at de måtte oppfylle en rekke kriterier. Bl.a. må tilbyderen dokumentere behov for utdanningen. Den skal være vesentlig forskjellig fra videregående opplæring, og den skal kunne vurderes i forhold til høyere utdanninger. Utvalget foreslo videre at de utdanningene som ikke når opp som fagskoleutdanning, ikke skulle godkjennes for studiefinansiering. Svært mange av de tilbudene som i dag har godkjenning for studiefinansiering, er på under ett år og kvalifiserer ikke som fagskoleutdanning. Etter forslaget fra Bergutvalget vil disse ikke kunne få godkjenning for studiefinansiering, og vil dermed miste den muligheten for å rekruttere studenter som dette gir.

Departementet registerer at det er stor aktivitet på det private utdanningsmarkedet med stadig flere tilbud. Slik departementet ser det, vil dette markedet være i bevegelse og omstilling kontinuerlig. Etterspørselen vil variere, men med økte behov for oppdateringskurs på ulike områder vil etterspørselen sannsynligvis øke sterkt. Det er behov for en mer fleksibel politikk overfor feltet enn det Bergutvalgets forslag vil åpne for. Dette gjelder såvel godkjenningsordning som type utdanning. Departementet vil derfor gå inn for en ordning med en enkel registreringsgodkjenning av utdanningstilbudet slik at en unngår et byråkratisk system for godkjenning. Studiefinansiering vil bli gitt for inntil ett år. Ordningen forutsetter at den enkelte tilbyder selv må ta ansvar for kvalitetssikring av tilbudet.

Fremover er det behov for å legge til rette for tilbud som er tilpasset voksnes realkompetanse. Tilbudene må dessuten være fleksible slik at de legger til rette for kombinasjon av utdanning og arbeid.

I det følgende drøftes hvordan departementet ønsker å innpasse kortere yrkesrettede utdanningstilbud i hovedløpet. I oppfølgingen av Mjøsutvalgets innstilling om høyere utdanning vil lengde og struktur på høyere utdanning bli ytterligere belyst.

3.1 Kortere yrkesrettede utdanningsstilbud i høyere utdanning

I høgskolesystemet fins en del tilbud av ett- og toårig varighet. Tendensen i høgskolesystemet har likevel vært å tilby lengre utdanningsløp, med et visst fokus på å gi tilbud som fører til en høyere grad. De fleste ettårige tilbud har vært paralleller til universitetenes grunnfag, eller årsenheter i lærerutdanningene. De mest praktisk rettede tilbudene er for eksempel ingeniørutdanningene og helsefagutdanningene. Disse er ikke delt opp i moduler i dag. En del private institusjoner gir i dag korte, yrkesrettede utdanningstilbud på høgskolenivå som ikke har paralleller i offentlig utdanning. Disse er godkjent etter lov om private høgskoler. De statlige høgskolene har i mindre grad lagt til rette for og gitt tilbud om korte yrkesrettede og erfaringsbaserte utdanninger.

Det er overkapasitet ved enkelte statlige høgskoler, som følge av lavere søkertall. Denne kapasiteten er i en viss utstrekning blitt brukt til å tilby yrkesrettede kurs av kort varighet innenfor den ordinære rammen. Dette har særlig vært tilbud innenfor økonomiske og administrative fag, med vekt på bruk av IKT. Vi vil imidlertid peke på at det kan forventes en langsiktig tendens til økt søkning til høyere utdanning, og at ledighet i kapasitet på enkelte utdanninger og institusjoner er en følge av en nedgang i størrelsen på årskullene av 19-åringer og av et svært stramt arbeidsmarked.

I OECD-området har antall år i utdanning økt med mer enn ett år i perioden fra 1990 til 1998, i hovedsak som følge av veksten innenfor høyere utdanning. Norge har høye studenttall sammenlignet med andre OECD-land. Dette henger sammen med at en stor del av ungdomskullene tar høyere utdanning, at utdanningsløpene er lengre og at det er svak studentgjennomstrømming i mange studier. Videre fremkommer det i rapporten «Redefining Tertiary Education» at cand.mag-graden synes å ha lav status i store deler av arbeidsmarkedet. I rapporten blir det anbefalt at en videre satsing på utdanning i Norge bør fokusere på større innslag av etterspørselsstyrte kortere studieløp.

Det er en sentral målsetting at utdanningssystemet skal sørge for at flest mulig blir godt kvalifisert og motivert for arbeidslivet, og for deltakelse i samfunnslivet i en bredere sammenheng. Departementet vil legge til rette for effektive og inkluderende læringsløp og legge til grunn at kortere utdanningsløp vil gjøre det mulig å komme tidligere i inntektsgivende arbeid. Dette vil være en fordel både for det enkelte individ og for samfunnet for øvrig. Kortere yrkesrettede utdanningstilbud i høyere utdanning bør kunne utvikles til å være attraktive studietilbud, og fremstå som reelle alternativer til lengre utdanningsløp i høyere utdanning.

Høgskolesektoren må ta utfordringene knyttet til å dekke et samfunnsbehov og individuell etterspørsel etter korte yrkesrettede utdanninger. Universitets- og høgskolesystemets kultur, organisering, regelverk og økonomiske rammer må utvikles for å gjøre høgskolene bedre i stand til å dekke dette behovet, og institusjonene må stimuleres til å reagere raskere på endringer i etterspørselen.

En annen utfordring for høgskolesektoren er å beholde yrkesperspektivet. En akademisering kan både svekke relevansen av utdanningene, og bidra til å heve terskelen for utdanningsdeltaking for personer disse utdanningene bør være et tilbud til.

Det er nødvendig å møte etterspørselen når en voksende andel av årskullene vil inn i høyere utdanning, kombinert med større omfang av etter- og videreutdanning. Ved kortere studieløp vil dagens kapasitet kunne åpne for høyere dekningsgrad.

Det vil være kostnadseffektivt for samfunnet at den store faglige og pedagogiske kompetansen som er bygd opp ved de statlige høgskolene, i større grad dekker etterspørselen etter denne type studietilbud. Det vil utnytte kapasiteten og infrastrukturen, samtidig som de marginale kostnader ved en del av tilbudene er lavere enn ved institusjonenes profesjonsstudier.

Departementet vil i den meldingen som følger opp Mjøsutvalgets forslag, drøfte gradsstrukturen i høyere utdanning. I meldingen her fokuseres det på kurs av kortere varighet, som skal kunne innpasses i den strukturen som blir fastlagt. Det legges vekt på at kortere kurs skal utgjøre større del av tilbudet, særlig ved de statlige høgskolene.

Forslag:

Statlige høgskoler skal ha større del av studieplassene på kortere yrkesrettede tilbud.

Argumenter for:

• Mange studenter søker i dag slike tilbud utenfor høgskolesystemet.

• Høgskolene har kompetanse på flere yrkesfelt med sterk etterspørsel.

• Det er for tiden svikt i søkningen til en del tradisjonelle flerårige profesjonsstudier.

• Det er en viktig oppgave for høgskolene å tilby utdanninger for arbeidsmarkedet i deres region.

• Arbeidsdelingen mellom universiteter og høgskoler tilsier at høgskolene har ansvar for kortere utdanningstilbud.

• Ifølge arbeidskraftundersøkelser er det forholdsvis god nasjonal dekning av studietilbud på hovedfag/masternivå.

• Høgskolene vil kunne sikre at korte, yrkesrettede tilbud holder høy faglig kvalitet, og lar seg innpasse i annen høyere utdanning.

• Det vil kunne innby til oppdragsundervisning i større grad enn i dag når næringslivet ser at høgskolene er villige og interessert i å legge til rette for kortere tilbud.

• Det kan føre til bedre kontakt mellom høgskolene og det regionale næringslivet.

• Det er i dag ledige studieplasser.

Argumenter mot:

• Fagpersonalets kompetanse gir til dels grunnlag for å satse på økt fordypning og høyere nivå i studietilbudene.

• Fagpersonale med høy kompetanse kan komme til å søke seg bort fra høgskolene, dersom for mye vekt legges på kortere utdanninger.

• Kortere tilbud krever hyppigere endringer, med risiko for svakere fokus på kvalitetsutvikling.

• Det kan føre til press på utvikling av tilbud som ikke tilfredsstiller høyere utdannings krav til fordypning og refleksjon.

Departementets konklusjon:

Departementet tilrår at statlige høgskoler i større grad må ta ansvar for kortere yrkesrettede utdanningstilbud, og aktivt utvikle dem som del av sitt studietilbud. Det er ønskelig at det etableres et stort antall studietilbud av denne typen, innenfor den ordinære rammen.

For å oppnå den ønskede økning av kortere yrkesrettede tilbud kan det bli aktuelt både å bruke styring gjennom måltall og stimulering gjennom bruk av incentiver, særlig rettet mot etter- og videreutdanningsmarkedet. Økt grad av modulisering av integrerte studier kan også åpne for korte yrkesrettede tilbud. Virkemidlene må imidlertid avveies i forhold til valg av styringsmidler overfor høyere utdanningsinstitusjoner.

Departementet vil komme tilbake til virkemidlene i den meldingen som følger opp Mjøsutvalgets utredning.

3.2 Smidigere overgang fra videregående opplæring til høyere utdanning

I Innst.O. nr. 1 (2000-01) til Ot.prp. nr. 58 (1999-2000) «Om lov om endring i lov 12. mai 1995 nr. 22 om universiteter og høgskoler» sluttet kirke-, utdannings- og forskningskomiteen seg til departementets forslag om at søkere som er 25 år eller eldre i opptaksåret, får opptak til enkeltstudier dersom de på grunnlag av realkompetanse har de nødvendige kvalifikasjoner for vedkommende studium. Lovendringen trer i kraft fra 01.01.2001 og vil dermed ha virkning for studentopptak i 2001. Dette supplerer de bedrede overgangsmuligheter fra tidligere opplæring, som er en følge av Reform 94. Lovendringen innebærer også en klargjøring av at realkompetanse kan gi grunnlag for fritak for eksamen eller prøve i høyere utdanning.

Dokumentasjon og verdsetting av realkompetanse er et sentralt satsingsområde i kompetansepolitikken. Dokumentasjon og verdsetting av de kunnskaper, den innsikt og de erfaringer den enkelte har, skal være basis for opplæringstilbudet til den enkelte voksne. Tilbudet vil derfor kunne bli et avkortet og tilpasset opplæringsløp. Dette gir den voksne mulighet til å gå inn på riktig nivå i utdanningen.

I proposisjonen heter det at det må være en kombinasjon av utdanning og yrkespraksis som kan vurderes som grunnlag for kortere studieløp eller fritak. Departementet mener teknisk fagskole og yrkesrettede utdanningsløp fra videregående opplæring må vurderes på linje med utdanning og praksis.

Mange studenter som tas opp til profesjonsutdanningene, kommer direkte fra studieretning for allmenne, økonomiske og administrative fag. Disse vil ha generell studiekompetanse, men ingen kompetanse i de aktuelle yrkesfagene. Studenter med fagbrev eller likeverdig treårig yrkesutdanning fra videregående opplæring samt ett års verdiskaping vil ha gjennomgått mange av de samme emnene i videregående opplæring som de som gis i høgskolen. Innenfor utdanningsløp med store innslag av praksis vil enkelte deler av praksisen være den samme i videregående opplæring som i høgskoleutdanningen. I tillegg vil studenter med fagbrev inkludert verdiskapning være ett år eldre enn studenter fra studieretning for allmenne, økonomiske og administrative fag. Det vil være rimelig at disse studentene får uttelling gjennom en avkorting av studiene for den kompetansen de allerede har. Kortere studieløp for noen vil også gi bedre ressursutnyttelse i høyere utdanning. I tillegg vil det virke motiverende og kan gi bedre rekruttering.

Studenter med yrkesfaglig bakgrunn fra Reform 94 er bedre rustet til å starte en høyere utdanning enn studenter med fagutdanning fra før reformen. En godskriving av deler av faginnholdet som allerede er dekket av videregående opplæring, vil føre til at studentene bruker kortere tid i høgskolesystemet og kommer raskere ut i arbeidslivet. En slik mulighet for avkorting vil trolig ikke bare øke rekrutteringen til høgskolestudier, men også øke rekrutteringen til tilsvarende tilbud i videregående opplæring, fordi potensielle søkere her vil se utviklingsmuligheter.

Det er verken ønskelig eller motiverende at studenter skal ta opp igjen emner og praksiselementer som de behersker fra videregående opplæring. På den annen side vil hoveddelen av de rammeplanfestede kravene i høyere profesjonsutdanninger bygge på det teoretiske nivå som stilles som inntakskrav. Utdanningsnivå og kvalitet i utdanningen er det viktig å beholde.

Departementets konklusjon

Departementet vil åpne for avkortede løp i høyere utdanning på grunnlag av tidligere utdanning og yrke. Det vil bli tatt konkrete skritt for å vurdere avkortede løp for kandidater med fagbrev eller annen yrkeskompetanse innenfor videregående opplæring, inn mot relevante tilbud i høgskoleutdanningen. Hvor mye som skal avkortes, og hvordan denne avkortingen skal innpasses må vurderes fra utdanning til utdanning.

Departementet ønsker med dette å styrke det offentlige desentraliserte høyskolenettverket.

3.3 Opplæringstilbud med offentlig fullfinansiering

3.3.1 Teknisk fagskole

Teknisk fagskole har helt siden opprettelsen i 1968 hatt praksis som inntakskrav. I 1968 var inntakskravet 9-årig grunnskole og minst to års praksis. Søkere med fagbrev hadde fortrinnsrett. Etter innføringen av Reform 94 er inntakskravet skjerpet og er nå fag- eller svennebrev eller tilsvarende utdanning og ett års praksis etter fagbrevet.

Teknisk fagskole er det eneste offentlige tilbudet som bygger direkte på den fagopplæringen studenten har fra videregående opplæring uten krav om tilleggsutdanning. Partene i arbeidslivet har vist stor interesse for dette utdanningstilbudet og hevder at det er stort behov for kandidater med denne type utdanning. Det er derfor viktig at tilbudet videreføres og utvikles videre i samarbeid med lokalt næringsliv.

Departementet har vurdert ulike plasseringer av teknisk fagskole:

• Videreføre teknisk fagskole, organisert av fylkeskommunen og finansiert gjennom rammetilskudd.

• Innpasse teknisk fagskole i høgskolesystemet.

Alternativ I:

Videreføre teknisk fagskole, organisert av fylkeskommunen og finansiert gjennom rammetilskuddet.

Argumenter for alternativ I:

• Det er behov for den kompetansen teknisk fagskole gir.

• Teknisk fagskole er godt innarbeidet.

• Inntak til teknisk fagskole krever ikke studiekompetanse, men bygger på fagbrev.

• Tilbud kan tilpasses regionens og næringslivets behov.

• Tilbudene er i dag fylkeskommunale.

• Opplæringen tilbys over store deler av landet.

• Lokaliseringen ved en del videregående skoler bidrar til at rekrutteringen sikres ved at lærerne kan markedsføre skoleslaget i løpet av opplæringen i videregående skole.

• Opplæringen oppfyller godkjente nasjonale og internasjonale sertifiseringskrav.

Argumenter mot alternativ I:

• Det har vært nedgang i søkningen til teknisk fagskole.

• Fylkeskommunene kan prioritere tilbud om videregående opplæring på bekostning av teknisk fagskole.

• Studentene i teknisk fagskole er voksne og kan derfor ha problemer med å finne seg til rette på en videregående skole.

Alternativ II:

Innpasse teknisk fagskole i høgskolesystemet.

Argumenter for alternativ II:

• Teknisk fagskole vil sikres statlig finansiering og unngå saldering i fylkeskommunens budsjett.

• Det er god og relevant kompetanse i lærerstaben.

• Teknisk fagskole vil få høyere status, noe som kan bidra til å øke rekrutteringen.

• Fagnivået i linjefagene ligger i dag nært opp til nivået i høgskoleutdanningene.

• Studenter med teknisk fagskole som studerer videre til ingeniør, vil kunne få en bedre tilpasset overgang.

• Et større innslag av studenter med praktisk bakgrunn vil kunne tilføre høgskolesystemet nye impulser.

• Studentene utgjør samme aldersgruppe.

• Opptak på grunnlag av realkompetanse gir lettere tilgang til høyere utdanning enn tidligere.

Argumenter mot alternativ II:

• Opptakskravet til høyere utdanning er generell studiekompetanse eller tilsvarende realkompetanse.

• For søkere med fagbrev kan det være en høyere terskel å søke høyere utdanning, fordi undervisningen i høgskolesystemet kan oppleves som mer teoretisk.

Departementets konklusjon:

Departementet ønsker at landets samlede kompetanse skal utnyttes best mulig, og at flest mulig skal få anledning til å ta utdanning utover videregående opplæring. Teknisk fagskole er det eneste offentlige tilbudet om kompetansegivende videreutdanning for personer med kun fagbrev. Departementet ser det som viktig å opprettholde og videreutvikle tilbud som tar utgangspunkt i studentenes praktiske fagbakgrunn og gir en opplæring som er tilpasset målgruppen. Det er argumenter som taler for begge alternativene, men departementet anbefaler å beholde teknisk fagskole som del av fylkeskommunens ansvar. Lov om teknisk fagskole videreføres. Departementet vil i forskrift til lov om teknisk fagskole som nå er under arbeid, presisere at alle fylkeskommuner skal gi tilbud om teknisk fagskole.

Teknisk fagskole - linje for maritime fag og fiskerifag

For linje for maritime fag og fiskerifag i teknisk fagskole eksisterer det en egen problemstilling i og med at både teknisk fagskole og maritim høgskole gir tilbud om teoriopplæring fram til de høyeste sertifikater for dekks- og maskinoffiserer. Teknisk fagskole rekrutterer fra yrkesfaglig studieretning med fagbrev som matros, motormann eller fisker. Maritim høgskole rekrutterer fra studieretning for allmenne, økonomiske og administrative fag med ekstra fordypning i matematikk og fysikk. Sertifikatutdanning med fagbrev og toårig teknisk fagskole tar seks år. Sertifikatutdanning med allmennfaglig bakgrunn og maritim høgskole tar også seks år, men i tillegg må nautikk-kandidatene ha 5-10 måneders fartstid og maskinistene ha 5 måneders fartstid eller 5 måneders godkjent verkstedpraksis. Denne praksisen legges inn etter det første året i maritim høgskoleutdanning som tilleggskurs uten uttelling for vekttall, gjerne i samarbeid med en videregående skole.

Begge grupper må i tillegg ha fartstid etter endt teoriopplæring for å få utløst sine sertifikater. Linje for maritime fag og fiskerifag i teknisk fagskole har god søkning. Det er i underkant av 20 skoler som tilbyr denne utdanningen. De fire høgskolene som har tilbud om maritim utdanning har dårlig søkning. Disse fire høgskolene har investert i mye dyrt utstyr. Det samme har flere av de tekniske fagskolene gjort. Tilbud om maritim utdanning i høgskolene gis i byer hvor det også finnes maritim teknisk fagskole.

Departementet mener at sertifikatutdanningen er godt ivaretatt i teknisk fagskole, som gir en kvalitativ god opplæring. Det er lang tradisjon for at offiserer rekrutteres fra sjømannsyrkene. Dette blir videreført i linje for maritime fag og fiskerifag i teknisk fagskole. Departementet legger også vekt på at søkningen til dette tilbudet i teknisk fagskole er god.

Departementets konklusjon

Departementet mener det er viktig å opprettholde rekrutteringsveien fra fagbrev til sertifikatutdanningen og går derfor inn for at denne beholdes i teknisk fagskole.

3.3.2 Statlige skoler under Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet

Statens trafikklærerskole

Trafikklærerskolens virksomhet er på flere måter forskjellig fra den tradisjonelle opplæring i videregående skole ved at hovedaktiviteten er integrert praktisk-pedagogisk utdanning i tillegg til trafikkfaglig utdanning. Skolens virksomhet er bransjeorientert og tilpasset målgrupper med profesjonsrettede opplæringsbehov. Den yrkesgruppen skolen betjener, ønsker som regel å kombinere utdanning og jobb i et livslangt læringsløp.

Trafikklærerskolen er ikke omfattet av opplæringsloven. Det er heller ikke slik at den lærerutdanning som skolen gir, er hjemlet i lov og forskrift som regulerer annen lærerutdanning.

Etter departementets vurdering er disse formelle rammene rundt trafikklærerskolen som utdanningsinstitusjon ikke tilfredsstillende for skolen bl.a. med tanke på samarbeid og samvirke med andre institusjoner for en videre utvikling av dens virksomhet.

Arbeidsgruppen som utredet skolens fremtidige virksomhet, konkluderte med at utdanningen ved trafikklærerskolen etter sin egenart og sitt opplegg er å betrakte som en utdanning på «mellomnivået». Denne vurderingen fikk bare delvis tilslutning i høringen da om lag halvparten av instansene som uttalte seg, gikk inn for at trafikklærerutdanningen skulle legges til høgskolenivå.

Argumenter for å legge tilbudet på høgskolenivå:

• skolens overordnede mål er å være et nasjonalt trafikkpedagogisk utdanningssenter

• satsingen på trafikksikkerhetsarbeidet, jf. Nasjonal transportplan 2002-2011, krever at trafikklærerne får en kvalitativt bedre utdanning for å mestre utfordringene

• utdanningen ved trafikklærerskolen må ikke oppleves som en blindvei, men gi muligheter til faglig påbygning og økt fleksibilitet ved valg av yrke

• det trafikkfaglige utviklingsarbeidet krever nær kontakt og utveksling med undervisnings- og forskningsaktiviteten ved universitet- og høgskolemiljøene.

• styret for skolen går inn for en toårig grunnutdanning på høgskolenivå som settes i verk snarest

• skolens lærerutdanning blir lov- og forskriftsregulert på samme måte som all annen lærerutdanning

Argumenter mot:

• utdanningen er etter sin egenart og målsetting en yrkesfaglig og praktisk rettet utdanning

• trafikkopplæringsforskriftene krever kun ettårig grunnutdanning for å få godkjenning som trafikklærer klasse II

• høgskoleutdannede trafikklærere ville være overkvalifisert ut fra gjeldende planer for bilføreropplæringen

• de øvrige nordiske land har ingen tilsvarende høgskoleutdanning på dette området

Regjeringen har i St.meld. nr. 46 (1999-2000) Nasjonal transportplan 2002-2011, sagt at Samferdselsdepartementet i samarbeid med Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vil «arbeide for å foreta en gradvis oppbygging av trafikklærerutdanningen til høgskolenivå. På sikt vil det bli stilt høyere kompetansekrav både for godkjenning av kjørelærere og ved ansettelse som førerprøvesensorer. Departementet vil videre vurdere innføring av krav til faglig og pedagogisk oppdatering for kjørelærere og sensor/tilsynspersonell» (s. 151).

På en rekke områder signaliseres det altså en styrket innsats på det trafikkfaglige området. Dette vil i neste omgang kreve kvalifiserte aktører til å gjennomføre tiltakene. Oppbyggingen av trafikklærerskolen til høgskolenivå vil være en naturlig konsekvens av strengere kompetansekrav til kjørelærere og sensorer.

Departementets konklusjon

Departementet vil i tråd med satsingen i Nasjonal transportplan 2002-2011 tilrå at Statens trafikklærerskoles grunnutdanning blir utvidet og gradvis bygges opp til høgskolenivå. I den videre utvikling av skolens tilbud bør skolen allerede i dag søke et nært samarbeid med fag- og forskningsmiljø i universitets- og høgskolesektoren.

Statens dykkerskole

Dykkervirksomheten setter store krav til arbeidsmiljø og sikkerhet. For å ivareta at virksomheten foregår på en sikker og helsemessig forsvarlig måte, regulerer myndighetene virksomheten gjennom lover og forskrifter.

En arbeidsgruppe, nedsatt av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, har vurdert skolens fremtidige virksomhet og organisasjonstilknytning. Det har vært et overordnet mål for arbeidsgruppen at Statens dykkerskole skal inneha en kompetanse som ivaretar helheten innen utdanning for dykkerbransjen. Det har vært viktig å få fram hvordan organisatoriske løsninger påvirker interesser og mål i dykkerutdanningen, ansvarslinjene mellom staten og skolen og selve driften ved skolen.

Dykkeropplæringen utgjør en nisje i utdanningssystemet og faller utenfor det ordinære utdanningssystemet. Det er likevel av stor viktighet for den ervervsmessige dykkeropplæringen at den enkeltes kompetanse kan vedlikeholdes og videreutvikles. Statens dykkerskole vil også i fremtiden måtte søke et nært faglig samarbeid med industrien og med ulike fag- og forskningsmiljø (på områder som helse-/miljø- og sikkerhetsfag), både nasjonalt og internasjonalt, for å kunne tilby den spesialkompetanse som til enhver tid kreves på dette feltet.

Departementets konklusjon

Departementet tilrår at Statens dykkerskole forblir organisert som en statlig virksomhet med et nasjonalt og landsdekkende ansvar for en helhetlig utdanning av yrkesdykkere.

Departementet vil vurdere om skolens virksomhet på sikt bør knyttes nærmere opp til kursvirksomheten ved en statlig høgskole.

Norges brannskole

Det er Kommunal- og regionaldepartementet som forvalter lovgivningen på brannvesenets område og som trekker opp de hovedlinjer som brannvesenet må forholde seg til. Det gjelder også de krav til opplæring som er fastsatt for personellgruppene i brannvesenet, jf. ny forskrift om organisering og dimensjonering av brannvesen (1995). All faglig kompetanse på brannvesenets område er i dag samlet under Kommunal- og regionaldepartementets myndighet.

Det er enighet mellom de to departementer om at en skal utrede hvorvidt en overføring av Norges brannskole fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets ansvarsområde til Kommunal- og regionaldepartementets vil være hensiktsmessig, og at dette eventuelt kan skje fra 1. januar 2002.

Ved en endret departementstilhørighet for Norges brannskole kan en oppnå en mer hensiktsmessig samkjøring av nærliggende oppgaver og ansvar, som i dag er lagt til forskjellige departementer. Dagens ordning har i noen tilfeller vist seg å være til hinder for en effektiv iverksetting av viktige samfunnstiltak.

Selv om den utdanningspolitiske linje de senere år har vært å samle all fagutdanning under Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, står Norges brannskole i en særstilling. Målgruppen har alle tilknytning til et brannvesen, og opplæringen som blir gitt ved skolen, er derfor tett opptil en ren etatsopplæring. I så måte har skolen klare likhetstrekk med forsvarets skoler.

Departementets konklusjon

Departementet vil i samarbeid med Kommunal- og regionaldepartementet i løpet av vårhalvåret 2001 ha utredet ulike sider ved en eventuell overføring av Norges brannskole til Kommunal- og regionaldepartementets ansvarsområde. I dette arbeidet vil en også vurdere Brannskolens rolle i en samordning av de totale utdanningsressurser på beredskapsområdet.

3.4 Opplæringstilbud med tilskudd etter privatskoleloven

I punkt 2.2 er det gitt en redegjørelse for de opplæringstilbudene som har tilskudd etter reglene i privatskoleloven.

Hensikten med tilskuddsordningen i privatskoleloven er å gjøre det mulig for privatskoler å gi alternative tilbud på de nivåer hvor barn og ungdom har plikt eller rett til opplæring, det vil si grunnskole eller videregående opplæring.

Privatskoleloven § 3 bokstav e gir hjemmel for godkjenning av opplæringstilbud som er «skipa for å ha til føremål å gje vidaregåande yrkesretta undervisning som ikkje vert gjeven ved vidaregåande offentlege skular». Samlet tilskudd til private skoler i henhold til denne bestemmelsen var ca. 115 mill. kroner i 1999.

Da privatskoleloven ble vedtatt, var videregående opplæring helt annerledes enn i dag. Det var den gang et behov for yrkesrettede utdanninger som offentlig videregående opplæring ikke dekket.

I forbindelse med at Reform 94 ble innført, var det en grundig gjennomgang av tilbudsstrukturen i videregående opplæring. Det ble etablert en rekke nye yrkesrettede utdanninger som arbeidslivet hadde behov for. I forlengelsen av reformen er det etablert ytterligere nye utdanningsløp. Slik videregående opplæring fremstår i dag, skulle den derfor dekke samfunnets og arbeidslivets behov. Det er også fortløpende muligheter for å vurdere nye behov og gjøre endringer i fagtilbudet.

Med Reform 94 fikk all ungdom rett til videregående opplæring. Det er allerede fire årskull som har slik utdanning. De fleste søkerne til utdanningstilbud som er godkjent i henhold til privatskolelovens § 3 bokstav e, vil derfor i fremtiden være voksne som ellers kan få videregående opplæring gjennom komprimerte løp eller fagbrev gjennom dokumentasjonsordningen etter opplæringslovens § 3-5. Videre kan de søke inntak til høyere utdanning på grunnlag av en vurdering av realkompetanse.

Ved godkjenning av tilbud etter § 3 bokstav e forutsettes det at inntaket skjer etter samme regler som inntak til videregående opplæring dvs. fullført grunnskole. I virkeligheten er det imidlertid slik at mange av de elevene som tas inn til tilbudene, har gjennomført en videregående opplæring.

På denne bakgrunn mener departementet at det ikke lenger er behov for en bestemmelse i privatskoleloven som ivaretar yrkesrettede utdanninger som videregående opplæring ikke dekker.

De tilbudene som er godkjent etter § 3 bokstav e, er først og fremst menighetsrelaterte opplæringstilbud og kunstutdanninger. I tillegg kommer enkelte opplæringstilbud innenfor fagområder som for eksempel media og reklame.

Etter Reform 94 er det først og fremst innenfor menighetsrelatert opplæring at det er godkjent nye tilbud. De menighetsrelaterte utdanningene gir en kompetanse som mange kirkesamfunn og organisasjoner etterspør bl.a. kompetanse for å gå inn i yrker eller funksjoner som menighetsarbeidere eller bistandsarbeidere. Utdanningen gir også en realkompetanse, og er for mange et godt grunnlag for å studere videre innenfor beslektede fagområder.

Den utdanningen kunstskolene gir, blir i dag dekket av videregående opplæring som har tilbud om et fullverdig treårig løp både innenfor formgivningsfag og innenfor musikk, dans og drama.

Både de menighetsrelaterte opplæringstilbudene og den utdanning kunstskolene gir, har vært sentrale i forhold til andre private tilbud. Departementet går derfor inn for at tilskuddet til de opplæringstilbudene som allerede er godkjent, opprettholdes som i dag.

For de andre tilbudene som er godkjent for tilskudd, for eksempel tilbud innenfor reklame og dekorasjon, er bildet ikke så entydig som for bibelskolene og kunstskolene. Flere av disse tilbudene opererer på samme marked som tilbud med bare godkjenning for studiefinansiering. Departementet mener i utgangspunktet det er uheldig at noen få utdanninger innenfor et voksende privat marked får tilskudd etter privatskoleloven, men ser at det vil føre til problemer for de skolene som i dag er omfattet av ordningen, å miste tilskuddet. Departementet går derfor inn for at tilskuddet også til disse opplæringstilbudene opprettholdes som i dag.

Flere av de utdanningstilbudene som i dag er godkjent i henhold til § 3 bokstav e i privatskoleloven, vil etter departementets syn kunne finne en plass innenfor andre tilskudds- eller støtteordninger. Noen av utdanningstilbudene vil for eksempel kunne finne en plass innenfor høyere utdanning, og dermed kunne søke om godkjenning etter privathøgskoleloven.

Departementets konklusjon

Departementet foreslår å ta ut § 3 bokstav e i privatskoleloven. Dette får som konsekvens at det i fremtiden ikke vil bli godkjent opplæringstilbud etter denne bestemmelsen. De opplæringstilbudene som allerede er godkjent etter § 3 bokstav e, skal fortsatt få tilskudd som i dag. Lovendringen innebærer at tilbud som heretter godkjennes etter privatskoleloven, vil ha paralleller i offentlig videregående opplæring. Slike tilbud vil da følge det samme lovverket og de samme læreplaner som i videregående opplæring. Det vil dermed bli et klarere skille mellom videregående opplæring og opplæringstilbud som bygger på videregående opplæring, og dette vil være i tråd med privatskolelovens virkeområde og intensjon.

Departementet vil komme tilbake til Stortinget med forslag til lovendring.

3.5 Opplæringstilbud som kun er godkjent for studiefinansiering

Som det er redegjort for i punkt 2.3, kan Lånekassen godkjenne studietilbud som har et minimumsomfang på tre måneder på full tid eller fem måneder på halv tid for studiefinansiering. Det stilles krav om faglig nivå og innhold, antall undervisningstimer m.m. Godkjenningen innebærer at studentene kan søke om lån og stipend i Lånekassen. Bortsett fra de skolene som har godkjenning etter reglene i privatskoleloven, finnes det ingen annen form for offentlig godkjenning av private tilbud enn den Lånekassen gir.

En arbeidsgruppe (Pettersenutvalget) har utredet finansiering av livsopphold under etter- og videreutdanning. Arbeidsgruppen leverte rapporten «Leve og lære i voksen alder» høsten 1998. Utvalget vurderte bl.a. kravene til utdanningens omfang og varighet og kom fram til at de nåværende regler angående godkjenning av utdanninger dekker behovet også til studenter som søker etter- og videreutdanning. Utvalget mente allikevel at det ikke kunne utelukkes at det i forbindelse med kompetanserefomen vil bli igangsatt utdanningstilbud som bør kunne godkjennes for støtte, men som vil kreve endring av regelverket. Utvalget mente derfor at det er viktig at reglene utformes slik at nye kompetansekurs ikke holdes utenfor støtteordningen. Reglene må ikke utelukke mer kortvarige kurs spesielt beregnet på voksne. Utvalget foreslo ingen generell endring av kravene til utdanningens varighet, men ba departementet vurdere dette spørsmålet i forbindelse med gjennomgangen av hele studiefinansieringsordningen.

Aamodtutvalget (NOU 1999: 33) uttaler at regelverket i Lånekassen må gjøres mer fleksibelt. Det er nødvendig å tilpasse støtten fra Lånekassen til de utdanningsopplegg som utvikler seg i regi av kompetansereformen. Trolig vil det bli nødvendig å kunne innvilge støtte til utdanning av kortere varighet.

All utdanning må være gjenstand for kritisk vurdering og vise evne til fornyelse. Der staten og kommunene er skoleeiere, eller når private skoler har statlig tilskudd, vil myndighetene ha et direkte ansvar for at kvalitetsarbeidet vies tilstrekkelig oppmerksomhet. Private utdanningstilbydere som kun søker om støtterett i Lånekassen for sine kurs, må selv ta ansvar for å utvikle verktøy for kvalitetssikring av tilbudene. Departementet vil etablere et system for vurdering av støtterett, der det stilles krav om ulike opplysninger knyttet til opplæringen som gjenspeiler tilbyders faglige kvalitetssikring.

Når det gjelder private tilbud legger departementet til grunn som hovedprinsipp for kvalitetskontroll at det stilles systemkrav om egenkontroll, ikke konkrete krav til innhold eller utførelse. Systemet forutsetter at den faglige kvalitetssikringen vil være den enkelte tilbyders ansvar. Kvalitetssikringen må godtgjøre at de mål institusjonene har satt for tilbudet, blir nådd, og den må gi grunnlag for videreutvikling av disse. Kvalitetssikringen må i stor grad legge opp til selvevaluering og offentliggjøring av resultater, som omfatter både objektive data og vurderinger. Det må videre være en forutsetning at elever, studenter, lærere og de ulike interesseorganisasjonene i arbeidslivet kan få innsyn og mulighet for å delta i vurderingsarbeidet. Denne type kvalitetskontroll vil ikke legge beslag på offentlige økonomiske og faglige ressurser, og synliggjør dessuten at ansvaret for tilbudet ligger hos tilbyder. Den vil legge et press på tilbyderne til å utvikle bransjebaserte kvalitetskontrollsystemer. Departementet vil stille krav om et minimum av opplysninger som institusjonen må tilfredsstille, men tar ikke stilling til faglig behov og relevans. Departementet legger her vekt på at et tilbud som oppfyller visse minimumskrav til dokumentasjon, vil gjøre det mulig for den enkelte student å dokumentere sin realkompetanse. Dette vil også lette og effektivisere arbeidet. Registrering vil gi lånekassefinansiering i inntil ett år. Tjenesten kommer under forbrukerlovgivningen på lik linje med andre tjenester.

De minimumskrav departementet mener må kunne stilles opp, vil omfatte dokumentasjon av en del rutiner og faglige forutsetninger. De må omfatte administrative rutiner for:

• inntak

• vitnemål

• klagebehandling

• veiledning av søkere og studenter

• selvevaluering av administrasjon og faglig virksomhet med tilhørende dokumentasjon

• tilfredsstillende standardkontrakt vis à vis studenter, når det gjelder betaling, refusjon ved avbrudd og øvrige ordinære innbetalingsrutiner

og at tilbyderne kan dokumentere sin faglige virksomhet gjennom:

• mål for utdannings/-opplæringstilbudet

• fagplaner

• organisering av undervisningen m.v.

• ledelsens kvalifikasjoner for å ivareta det faglige og pedagogiske utdanningsansvaret i forhold til utdanningstilbudenes mål

• kompetanse for undervisningspersonalet

• lokaler og utstyr

• evalueringsystemer for studentene

• faglig utviklingsarbeid

En slik registreringsgodkjenning legger ansvaret på deltakerne selv. De som bruker studiestøtte for å ta privat opplæring som ikke gir formell kompetanse, vil i sterkere grad selv måtte vurdere utdanningens verdi i et kompetanseperspektiv. Deltakernes grunnleggende rett til å få et tilbud i samsvar med det som er lovet og avtalt, vil være ivaretatt gjennom alminnelige avtalerettslige bestemmelser, og gjennom tilsynsordninger for markedsføring og forbrukerrettigheter.

Departementets konklusjon

På bakgrunn av tilrådingene i Pettersenutvalget og Aamodtutvalget vil departementet opprettholde dagens ordning med et minimumsomfang på tre måneder på fulltid eller fem måneder på halvtid for studiefinansiering.

Det stilles krav om et minimum av opplysninger som institusjonen må tilfredsstille, men myndighetene skal ikke ta stilling til faglig behov og relevans.

Den faglige kvalitetssikringen vil være den enkelte tilbyders ansvar. Kvalitetssikringen må i stor grad legge opp til selvevaluering.

Prinsipper for fremtidig kvalitetssikringsarbeid i høyere utdanning vil bli behandlet i stortingsmeldingen om høyere utdanning som blir lagt fram våren 2001.

3.6 Studiefinansieringen

Dagens inndeling av støtteperioden i Statens lånekasse for utdanning i to støtteperioder, hvor alt som ikke er høgre utdanning, defineres som videregående opplæring, er etter hvert blitt noe problematisk. Perioden for videregående opplæring omfatter både ordinær videregående opplæring, ytterligere videregående opplæring med sikte på forbedring av karakterer eller for å ta nye fag, teknisk fagskole, folkehøgskole, tilbud som er godkjent etter privatskoleloven og alle de korte, yrkesrettede tilbudene som bare er godkjent for lånekassefinansiering. Den samme perioden favner dermed svært forskjellige utdanninger hva gjelder faglig innhold og nivå, målsetninger for utdanningen og den kompetanse utdanningen gir både reelt og formelt.

Slik forholdet er i dag, har ungdom som ikke har hatt støtte til ordinær videregående opplæring, mulighet for å få støtte i fire år til andre tilbud som i dag inngår i støtteperioden for videregående opplæring. Ungdom som derimot har fått støtte til ordinær videregående opplæring, har ikke den samme muligheten. Hvis en elev har fått støtte til alle tre årene i videregående opplæring, vil det være igjen ett år til annen utdanning som ikke er høyere utdanning. Om eleven dessuten er forsinket, har tatt et omvalg eller gått yrkesfaglig studieretning, er det ikke adgang til ytterligere støtte innenfor perioden, bortsett fra til teknisk fagskole for kandidater med fagbrev.

Departementet vil i en ny støtteordning foreslå at all utdanning for unge ut over ordinær videregående opplæring i rettighetsperioden skal ses som del av én støtteperiode. Studentene kan da selv velge om de vil bruke ett år med støtte fra Lånekassen til annen utdanning enn universitets- og høgskoleutdanning.

Departementet mener at utdanninger etter videregående opplæring som ikke er høyere utdanning, maksimalt kan ha støtte i ett år. De utdanninger som i dag er godkjent for mer enn ett år, bl.a. teknisk fagskole, skal fortsatt kunne gis studiestøtte for den tiden de er godkjent for.

Departementets konklusjon

Departementet tilrår at det skal gis utdanningsstøtte til ett års utdanning etter videregående opplæring som ikke er høyere utdanning. Dette skal gå av blokken for høyere utdanning. De utdanninger som i dag er godkjent for mer enn ett år, skal fortsatt kunne gis studiestøtte for den tiden de er godkjent for.

Øvrige spørsmål knyttet til blokkinndeling og lengde på støtteperioden vil bli fulgt opp i den meldingen som behandler Aamodtutvalgets forslag.