2 Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet

2.1 EØS-samarbeidet

EU er Norges viktigste handelspartner. I 2005 gikk omtrent 80 prosent av den totale norske eksporten til EU, og omtrent 70 prosent av vår import kom fra EU. EØS-avtalen har bidratt til vedvarende og balansert styrking av handel og økonomiske forbindelser mellom avtalepartene, med like konkurransevilkår og overholdelse av de samme regler. I forbindelse med EUs utvidelse 1. mai 2004 ble EØS-avtalen utvidet til å omfatte også de 10 nye medlemslandene.

EØS-avtalen har siden 1994 samlet sett ivaretatt hovedmålsettingene om å sikre norsk næringsliv deltakelse i et felles indre marked, med fri bevegelighet for varer, tjenester, kapital og personer. EØS-avtalen omfatter ikke EUs felles fiskeri- og landbrukspolitikk. EØS-avtalen har vist seg solid og funksjonsdyktig ved å sikre norske aktører likeverdig tilgang til det indre markedet og ved å tilrettelegge for et bredt samarbeid på andre samfunnsområder.

Et samordnet regelverk for konkurranse, statsstøtte og offentlige anskaffelser er viktig for å sikre like konkurransevilkår for norske virksomheter i hele EØS. Konkurranseregelverket beskytter foretak mot konkurransebegrensende opptreden fra andre virksomheter. Konkurransereglene beskytter også forbrukernes interesser. Statstøtteregelverket skal sikre at myndighetene ikke påvirker samhandelen ved å forskjellsbehandle nasjonale og utenlandske virksomheter. Regelverket for offentlige anskaffelser sikrer at anbyderne fra alle EØS-land konkurrerer om offentlige anskaffelser på like fot.

Samarbeidet på andre samfunnsområder har ført til et omfattende samarbeid til gjensidig nytte for EØS-partene innenfor områder som forskning, utdanning og miljø. Dette er områder hvor det er et betydelig behov for styrket internasjonalt samarbeid. Det gir et stort antall nordmenn mulighet til å delta i ulike nettverk, økt forskningssamarbeid, innsats mot miljøproblemer, styrket kunnskapsnivå og bedret konkurranseevne for næringslivet.

2.2 EØS-avtalens virkeområde

EØS-avtalen gir et ensartet europeisk økonomisk samarbeidsområde mellom EU og EFTA-landene Island, Liechtenstein og Norge. Norske borgere og bedrifter skal behandles likt med EU-borgere og bedrifter i EU innenfor de områder EØS-avtalen dekker, og omvendt. Reglene gjelder også i forholdet mellom de tre EØS/EFTA-landene Island, Liechtenstein og Norge.

• Deltakelse i det indre marked, med de fire friheter,det vil si fritt varebytte, fri bevegelighet for personer, tjenester og kapital. Et produkt som er godkjent i ett land, er som hovedregel også lovlig i de 27 andre. Arbeidstakere og studenter fra andre EØS-land har som hovedregel krav på likebehandling med vertslandets egne borgere, også i spørsmål vedrørende trygder og godkjenning av yrkeskvalifikasjoner for regulerte yrker. Tjenesteytere har som hovedregel rett til å tilby sine tjenester på lik linje med nasjonale tjenesteytere. Utenlandske investorer har, med få og begrensede unntak, rett til etablering og til likebehandling med nasjonale investorer.

• Harmonisering av regler og krav som kan stilles til varer og tjenester for å ivareta hensyn som helse og sikkerhet, miljøvern og forbrukerinteresser.

• Felles konkurranseregler og regler for statsstøtte sikrer like og rettferdige konkurransevilkår mellom bedriftene i det felles indre markedet, innbefattet regler for å tillate anbydere fra andre EØS-land å konkurrere om offentlige anskaffelser på like fot.

• Samarbeidet på såkalte andre samfunnsområder, først og fremst forskning, utdanning, miljøvern, forbrukerpolitikk, kultur, sysselsettingspolitikk, sosialpolitikk, likestilling, turisme og små og mellomstore bedrifter. Dette samarbeidet ivaretas i hovedsak i form av deltakelse i programmer.

2.3 Om påvirkningsarbeidet overfor EU

Påvirkning av rettsutviklingen foregår hovedsakelig i to faser. For det første når nye rettsakter blir forberedt i EU og frem til reglene blir innlemmet i EØS-avtalen. Den andre muligheten til påvirkning har man etter at reglene er innlemmet i EØS-avtalen, og skal fortolkes av EF-domstolen eller EFTA-domstolen.

Før endelig vedtak i EU/EØS

EØS-avtalen gir Norge anledning til ekspertdeltakelse og faglige innspill i den forberedende fasen når Europakommisjonen lager forslag til nye EU-rettsakter som skal innlemmes i EØS-avtalen. Komitédeltakelsen omfatter arbeidsgrupper, ekspertgrupper og rådgivende komiteer. Deltakelse i ekspertgrupper og komiteer under Europakommisjonen i den forberedende fasen gir tilgang på viktig informasjon og muligheter til å klargjøre og kommunisere nasjonale posisjoner på et tidlig stadium. Samtidig er det et mål for Norge å øve påvirkning på nye rettsakter og andre vedtak med relevans for EØS-avtalen. Dette krever gjennomtenking av hvor vi ønsker å prioritere vår innsats.

Påvirkningsarbeidet skjer via mange kanaler, blant annet gjennom deltakelse i Europakommisjonens ekspertgrupper, møter med Europakommisjonen, det nordiske samarbeidet, EFTA-samarbeidet og ulike typer bilateral kontakt. Dette kan bidra til at norske erfaringer og forhold reflekteres i forslaget til nytt regelverk.

Europakommisjonens forslag til regelverk kan bli endret i forbindelse med Rådet og Europaparlamentets behandling av forslaget. Mens forslag er til behandling i Rådet og Europaparlamentet har vi imidlertid ingen formell rett til å delta og kan kun påvirke via uformelle kanaler. En viktig del av det uformelle arbeidet i denne fasen er derfor kontakt med medlemslandene – i Brussel og i hovedstedene – og med representanter for Europaparlamentet gjennom møter og skriftlige innspill. Den politiske dialogen med EU-formannskapet har også økt betraktelig i omfang de siste årene.

En viktig side av EØS-arbeidet foregår i EFTAs arbeidsgrupper og komiteer, og i de senere forhandlingene med Europakommisjonen, særlig i forhold til å nå frem med norske ønsker eller behov for tilpasning av felles regelverk der dette ikke i tilstrekkelig grad reflekterer norske forhold. Det kan dreie seg om anmodninger om overgangsordninger eller andre avvik fra EUs regelverk. Mer omfattende tilpasninger må behandles og godtas av Rådet.

Påvirkning i forbindelse med tolkning av rettsaktene

EF-domstolen og Førsteinstansdomstolen spiller en sentral rolle i utviklingen av EU-samarbeidet. EFTA-domstolen har avgjørende betydning for hvordan EØS-avtalen tolkes for Norge. Etter at rettsakter er vedtatt i EU og innlemmet i EØS-avtalen, kan Norge på flere måter påvirke både regelanvendelsen og den regelutviklingen som skjer gjennom domstolenes avgjørelser.

På områder som har betydning for EØS-avtalen, har EØS/EFTA-landene og EU-landene samme rett til å gi synspunkter på tolkingsspørsmål i sakene for domstolene. Nasjonale domstoler i EU-landene har anledning (under visse vilkår også forpliktet) til å be EF-domstolen om fortolkning av fellesskapsregelverket der dette har betydning for saker som er oppe for nasjonale domstoler. EF-domstolen uttaler seg kun om de EF-rettslige forhold i saken og overlater deretter til den nasjonale domstol å treffe den endelige avgjørelsen.

EFTA-domstolen har tilsvarende rolle i forhold til nasjonale domstoler i EFTA-landene i EØS. Norske domstoler har selvstendig adgang til å forelegge tolkningsspørsmål for EFTA-domstolen. Dette er ikke en del av Regjeringens arbeid med EØS-avtalen, og skjer som en del av domstolens arbeid med konkrete saker. Den norske stat har imidlertid adgang til å gi innlegg i foreleggelsessaker for EFTA-domstolen for å bidra til en regelutvikling som er mest mulig i tråd med Regjeringens interesser.

I tillegg til dette har Norge adgang til å intervenere i rettssaker for EF-domstolen eller Førsteinstansdomstolen mellom medlemsstatene og institusjonene hvis saken kan få betydning for EØS-avtalen. Slike søksmål blir offentliggjort i EF-tidende, og interesserte parter har en frist til å søke om adgang til å intervenere. Det samme gjelder for saker mellom et av EØS/EFTA-landene for EFTA-domstolen.

2.4 Koordineringsarbeidet i Norge

Samordningen i forbindelse med innlemmelse av nye rettsakter i EØS-avtalen koordineres på tre plan: På faglig nivå i EØS-spesialutvalgene, på embetsnivå i koordineringsutvalget for EØS-saker og på politisk nivå i Regjeringen. Stortingets EØS-utvalg konsulteres kontinuerlig om rettsakter som vil kunne bli innlemmet i EØS-avtalen og om saker av særskilt politisk betydning.

Spesialutvalgene rapporterer til og ledes av det departementet som har det faglige hovedansvaret for saksområdet. Utvalgets hovedoppgave er å avklare norsk posisjon i forhold til EUs regelverk. Det finnes vel 20 spesialutvalg fordelt på de enkelte saksområder dekket av EØS-avtalen. Ansvarlig departement utarbeider EØS-notater om forslag til nytt regelverk i samråd med det relevante spesialutvalget. Notatene legges inn i forvaltningens nettbaserte saksbehandlerverktøy for arbeidet med EØS-saker (EØS-notatbasen).

Koordineringsutvalget bidrar til samordning mellom departementene gjennom informasjonsutveksling og drøfting av saker av politisk betydning samt sektorovergripende saker. Alle departementene deltar i utvalget, som møtes forut for møtene i EØS-komiteen.

Norske synspunkt i EØS-saker av prinsipiell eller politisk betydning samordnes og avklares i regjeringen.

Den formelle samordningen som finner sted, suppleres med utstrakt uformell kontakt og koordinering.

Domstolssakene krever også nasjonal koordinering. Utenriksdepartementet mottar løpende invitasjon til å gi innlegg i prejudisielle saker som er til behandling for EF-domstolen, Førsteinstansdomstolen og EFTA-domstolen. Disse sakene sendes til vurdering i saksansvarlig departement. Dersom det identifiseres norske interesser som tilsier innlegg i saken, blir saken behandlet i EØS-rettslig utvalg, der ulike hensyn blir avveid før anbefaling om innlegg blir gitt. Norge gir hvert år innlegg i en rekke saker for EF-domstolen på lik linje med medlemslandene.

På samme måte blir spørsmålet om den norske regjering bør intervenere i saker for domstolen tatt opp til vurdering i EØS-rettslig utvalg. EØS-rettslig utvalg har også en viktig rolle i forhold til traktatbruddssaker for EFTA-domstolen.

2.5 EØS-avtalens virkemåte ved innlemmelse av nye rettsakter

En viktig del av EØS-arbeidet er innarbeidelsen av nye EØS-regler i norsk rett. Det er viktig at norsk forvaltning på alle nivå har god EØS-kompetanse for å sikre en hensiktsmessig innarbeidelse i norsk rett innenfor tidsfristene.

Kompetansen og de rettslige virkemidlene til ESA og EFTA-domstolen skal i størst mulig grad bidra til å sikre parallell videreutvikling av regelverket, slik at de felles rammevilkårene som er skapt, ikke brytes opp. Ny EU-lovgivning som er relevant for EØS, skal tas inn i avtalen.

Rettsakter kan bare innlemmes i EØS-avtalen dersom det er enighet om dette mellom EU på den ene siden og EØS/EFTA-landene på den andre. Manglende enighet om innlemmelse av en rettsakt i EØS-avtalen vil resultere i ulik rettstilstand i EU og EØS/EFTA-landene. Siden dette bryter med EØS-avtalens utgangspunkt om et ensartet regelverk, har avtalen bestemmelser om hvordan man skal håndtere en slik situasjon. Avtalepartene har adgang til formelt å ta saken opp i EØS-komiteen, som da har en seksmåneders frist til å «undersøke alle andre muligheter for at denne avtale fortsatt skal kunne virke tilfredsstillende, og treffe enhver beslutning for dette formål» (avtalens artikkel 102 nr. 4). Om partene ikke blir enige, «skal den berørte delen av vedlegget betraktes som midlertidig satt ut av kraft, med mindre EØS-komiteen bestemmer det motsatte» (artikkel 102 nr. 5).

EØS-avtalen er oppbygd slik at rettsaktene er samlet i 22 vedlegg, det vil si ett vedlegg for hvert av de viktigste rettsområdene under avtalen. Når en rettsakt innlemmes i EØS-avtalen, vil det framgå av EØS-komiteens beslutning hvilket vedlegg den skal plasseres i. Teknisk sett formuleres dette som en endring av vedlegget.

Når avtalens artikkel 102 nr. 5 viser til «den berørte delen av vedlegget», siktes det for det første til det vedlegget i EØS-avtalen som rettsakten ville ha blitt plassert i, dersom den hadde blitt innlemmet. For det andre viser denne formuleringen til de rettsakter i dette vedlegget som innholdsmessig står i saklig sammenheng med den rettsakten som ikke er blitt innlemmet. Om dette vil gjelde alle, eller bare noen av rettsaktene i et vedlegg, vil bero på en konkret avveining i EØS-komiteen etter de kriterier som er angitt i artikkel 102 nr. 2: «Det skal vurderes i EØS-komiteen hvilken del av et vedlegg til denne avtale som ville bli direkte berørt av det nye regelverk.»

Rettslig ensartethet skal sikres ved avtalens system for overvåkning og domstolskontroll. Europakommisjonen påser at EU-landene overholder sine forpliktelser, som også inkluderer EØS-avtalen, mens EFTAs overvåkningsorgan, ESA, påser at EØS/EFTA-landene overholder sine EØS-forpliktelser. Ved uenighet mellom et medlemsland og Kommisjonen om avtalens forpliktelser er overholdt, kan saken bringes inn for EF-domstolen eller Førsteinstansdomstolen for avgjørelse. Det samme gjelder dersom ESA og ett av EØS/EFTA-landene er uenige om forpliktelsene etter EØS-avtalen er overholdt. Saken kan bringes inn for EFTA-domstolen til avgjørelse.

Når ESA fører tilsyn med at EØS-avtalen blir gjennomført og etterlevd i det enkelte EØS/EFTA-land, anvender overvåkningsorganet de samme kriterier og prosedyrer som Europakommisjonen. Europakommisjonen og ESA skal i henhold til EØS-avtalen ha et nært samarbeid. Enkeltpersoner kan fremme klager for ESA.

EFTA-domstolen har jurisdiksjon i saker som ESA anlegger mot et EØS/EFTA-land for brudd på EØS-avtalen. EØS/EFTA-land har på sin side adgang til å påklage ESAs avgjørelser. Private rettssubjekter kan påklage ESAs avgjørelser i tilfeller der en slik avgjørelse er rettet direkte til personen eller når en avgjørelse rettet til en annen person direkte eller individuelt angår vedkommende. EFTA-domstolen kan også avgjøre eventuelle tvister mellom EØS/EFTA-land.

2.6 Forholdet til Stortinget

Stortingets samtykke i EØS-saker

Enhver endring av EØS-avtalens vedlegg gjennom beslutning i EØS-komiteen behandles som en traktatsak i forhold til Grunnloven. Dette medfører at Stortingets samtykke må innhentes når EØS-komiteens beslutning gjelder en rettsakt som må gjennomføres ved lovendring i Norge, hvis beslutningen vil medføre økonomiske forpliktelser for Norge i fremtidige år, eller hvis beslutningen anses som en sak av særlig viktighet. Beslutninger i EØS-komiteen som krever Stortingets samtykke, forelegges Stortinget som egen sak i form av en stortingsproposisjon.

Stortingets EØS-utvalg

Regjeringens konsultasjoner med Stortinget om EØS-saker finner i hovedsak sted i EØS-utvalget, som består av Utenrikskomiteens medlemmer og medlemmene av den norske parlamentarikerkomiteen for EØS.

EØS-utvalget møter forut for møtene i EØS-komiteen. I tillegg holdes det enkelte møter om særskilte saker. Fagstatsråder deltar ved behov på møtene og redegjør for status på aktuelle saksområder i EØS-avtalen og perspektivene på regelverksutviklingen fremover. Berørte fagkomiteer innkalles til slike redegjørelser, i tillegg til EØS-utvalget. Referatene fra møtene i Stortingets EØS-utvalg er hemmelige i ett år.

EØS-utvalget får to ganger i året oversendt oppdaterte oversikter over EØS-relevante forslag til og vedtatte EU-rettsakter. I tillegg får Stortingets EØS-utvalg oversendt, før hvert møte, en liste med omtale av rettsakter (kommentert liste) som er klare for innlemmelse i EØS-avtalen. Disse oversiktene er offentlig tilgjengelig informasjon som oversendes utenrikskomiteens leder og legges ut på regjeringens informasjonsportal for europasaker – europaportalen.no.

2.7 Norske sakkyndige i Europakommisjonen

Nasjonale eksperter

Det er til enhver tid mellom 30 og 40 norske nasjonale eksperter som tjenestegjør i Europakommisjonen på kontrakter av minimum ett års varighet. De fleste av disse er knyttet til programmer som Norge er med i gjennom EØS (EFTA-eksperter) eller innenfor områder hvor Norge har særlig kompetanse, som maritim politikk og utviklingspolitikk. De norske ekspertene inngår i Europakommisjonens ordinære stab.

Hospitanter fra kommunal- eller statsforvaltningen.

Tre norske hospitanter fra kommunal- eller statlig sektor kan delta under Europakommisjonens hospitantordning for medlemsland, tredjeland (inkludert Norge) og internasjonale organisasjoner. Oppholdet varer i om lag fem måneder og formålet er å skaffe seg kjennskap til Europakommisjonens arbeidsmåte og system, samt nettverksbygging.

2.8 Programmer og byråer

Programdeltakelse

På bakgrunn av EØS-avtalen deltar Norge i en rekke EU-programmer innenfor områder som forskning og teknologi, næringsliv og entreprenørskap, informasjonstjenester og informasjonssikkerhetssystemer, kultur, utdannings- og ungdomspolitikk, sosialpolitikk, forbrukerpolitikk, katastrofeberedskap, folkehelse og statistikk.

Siden begynnelsen av 1990-tallet har tusener av nordmenn deltatt i utveksling og samarbeidsprosjekter innen de ulike programområdene. Ved årsskiftet 2005/2006 deltok Norge i 34 EU-programmer innenfor 15 ulike sektorer.

Samarbeidet om disse såkalte «andre samfunnsspørsmål» er tatt inn i avtalens protokoll 31.

En samlet oversikt over norsk programdeltakelse er tilgjengelig på europaportalen.no.

Byråer

Et EU-byrå er en selvstendig enhet opprettet av EU og tillagt oppgaver av teknisk, vitenskapelig eller forvaltningsmessig art for å bistå EU og medlemsstatene i deres arbeid. Byråene utgjør en sentral plass som premissleverandør, forvalter og rådgiver på viktige fag- og politikkområder. I dag finnes det rundt 30 byråer. Det er variasjon mellom de ulike byråene i forhold til størrelse, oppgaver og ressurser. De fleste byråene er opprettet i siste halvdel av 1990-årene.

Norge er gjennom EØS-avtalen med i ni byråer og bilateralt er vi med i ett byrå. EØS-avtalen gir ikke noen formell rett til deltakelse i EUs byråer, selv ikke der det er klart at fagområdet er EØS-relevant. Felles for EØS/EFTA-deltakelse i de byråer som er fremforhandlet til nå, er at norske styrerepresentanter har møte-, forslags- og talerett, men ikke stemmerett.

En samlet oversikt over byråene og norsk deltakelse er tilgjengelig på europaportalen.no.

2.9 EØS-finansieringsordningene

Ved utvidelsen av EU og EØS 1. mai 2004 ble to finansieringsordninger opprettet. Ordningene omfatter en EØS-ordning og en særskilt norsk ordning. Gjennom disse ordningene forplikter Norge seg til å bidra med over 9 milliarder kroner i perioden 2004 – 2009 som bidrag til økonomisk og sosial utjevning i Europa. Midlene skal gå til utviklings- og investeringsprosjekter i de ti nye EU-medlemslandene (Estland, Kypros, Latvia, Litauen, Malta, Polen, Slovakia, Slovenia, Tsjekkia og Ungarn) samt Hellas, Portugal og Spania.

Samlet sett er innsatsområdene for de to ordningene miljø, bærekraftig utvikling, kulturarv, utdanning og forskning, menneskelige ressurser, helse og barneomsorg, regionalpolitikk og Schengen/justissektoren. Det er inngått politiske rammeavtaler (MoUer) med det enkelte mottakerland, hvor prioriterte områder og tiltak er nærmere definert. Fra norsk side legges det vekt på at midlene lyses ut offentlig, og at et bredt spekter av aktører får mulighet til å søke midler. Det er etablert et eget kontor i Brussel – Financial Mechanism Office (FMO) – som skal bistå Norge og de øvrige giverlandene (Island og Liechtenstein) i gjennomføringen av ordningene. 

EØS-finansieringsordningene gir også en unik mulighet til å styrke Norges bilaterale relasjoner med de baltiske land, Polen og andre land i Sentral-Europa, både generelt og gjennom involvering av norske aktører i relevante prosjekter og aktiviteter. Dette er nedfelt som en målsetting i MoU’ene med det enkelte mottakerland.

Utenriksdepartementet har lagt stor vekt på dialog med et bredt spekter av norske aktører innenfor statlig sektor, kommuner og fylkeskommuner, arbeidsliv, NGO-sektoren og næringsliv, for å informere og tilrettelegge i forhold til de mulighetene som ligger i EØS-ordningene. Berørte fagdepartementer har også bidratt aktivt med informasjon og tilrettelegging, og en rekke etater og institusjoner som blant annet Forskningsrådet, Senter for internasjonalisering av høyere utdanning, Politidirektoratet, Sosial- og helsedirektoratet, Innovasjon Norge, m.v., har engasjert seg i forhold til styrking av de bilaterale relasjonene. Dette arbeidet vil bli videreført. Det er interesse i mottakerland for partnerskap og samarbeid med norske aktører.