5 Bredde i kontakten med EU

Samarbeidet med EU berører alle deler av norsk samfunnsliv og handler også om folk-til-folk-samarbeid. Det innebærer omfattende sosial, kulturell og politisk kontakt på tvers av landegrensene. Norske miljøer har vært og er en del av et bredt kontaktnett i Europa.

EØS-avtalen og Schengen-avtalen bidrar til å forsterke samarbeidet mellom ulike samfunnsaktører i Europa. Regelverk og samarbeidsprosjekter som er utviklet gjennom avtaleverket med EU legger premisser for våre handlinger samtidig som det stimulerer og gir muligheter for samarbeid. Vi berøres alle på ulike måter til ulike tider avhengig av de roller vi har som borgere, brukere av tjenester eller som aktører i markedet. Ønsket om å påvirke og delta i utforming av politikk knytter seg derfor i økende grad til det europeiske nivået. Parallelt og like viktig er de tette bånd som knyttes gjennom det brede programsamarbeidet som inkluderer en rekke aktører, som forskere, studenter og kulturarbeidere.

Norsk næringsliv, interesseorganisasjoner, politiske partier, regionale og lokale myndigheter og Sametinget er blant de mange norske grupperinger som har utviklet en bred kontaktflate inn mot EUs institusjoner og medlemsland. Europa er satt på dagsorden. Dette reflekteres også i en omfattende besøksvirksomhet til Brussel. Det gjenspeiles også gjennom antall besøk til Norges delegasjon til EU. I 2005 ble det gitt rundt 500 presentasjoner for vel 4000 besøkende til delegasjonen.

Et bredt spekter av norske organisasjoner og regionale/lokale myndigheter deltar også aktivt i europeiske paraplyorganisasjoner. Mange av disse organisasjonene spiller sentrale roller i utforming og oppfølging av EUs politikk. Organisasjonenes engasjement og innflytelse har økt betydelig de siste årene og Europakommisjonen har etablert stadig flere konsultasjonsordninger med berørte parter. Dette kommer i tillegg til det formelle arbeidet gjennom rådgivende komiteer som Den økonomiske og sosiale komité og Regionkomiteen.

Dette har ført til at stadig flere aktører veves sammen på tvers av nasjonale grenser i Europa. Noen av nettverkene er beskrevet nedenfor. Beskrivelsene er ment som en illustrasjon og tar ikke mål av seg til å gi et heldekkende bilde.

5.1 Norske kommuner og fylkeskommuner

Utviklingen i EU og EØS påvirker norske kommuner og fylkeskommuner på flere måter. Forpliktelser gjennom nytt regelverk og ny rettspraksis, samt muligheter til samarbeid og finansiering via EU-programmer, har innvirking på ulike ansvarsområder i kommuner og fylkeskommuner.

EØS-avtalen påvirker for det første lokalforvaltningens rolle som innkjøpere. Kommuner, fylkeskommuner og andre offentlige organer er underlagt et bindende regelverk om anskaffelser ved EØS-avtalens ikrafttredelse. For det andre har EØS-avtalen hatt innvirkning på lokalforvaltningen som eiere av bedrifter og materielle verdier. Videre blir lokalforvaltningens rolle som tjenesteprodusent berørt av EØS-avtalen. På det kommunaltekniske området (vann og avløp, renovasjon/avfall) har en rekke rettsakter konsekvenser både for kommuner og kommunale bedrifter.

Kommuner og fylkeskommuners ansvar for skole- og utdanningssektoren berøres også gjennom den store aktiviteten knyttet til europeiske samarbeidsprosjekter. Nye initiativer knyttet til kvalitet i utdanning, herunder arbeid med utvikling av indikatorer og utveksling av beste praksis, vil få betydning. Samarbeid og finansiering gjennom EU-programmer innen nærings- og bedriftsutvikling, turisme og kultur åpner for nye muligheter i kommunenes og fylkeskommunenes arbeid. I tillegg kommer bred deltagelse i EUs regionalpolitiske program INTERREG. Dette har hatt stor betydning for å utvikle samarbeidet mellom EU og Norge på det regionalpolitiske området. Målsettingen med INTERREG er å fremme sosial og økonomisk integrasjon i Europa gjennom grenseoverskridende, transnasjonalt og interregionalt samarbeid. INTERREG III-perioden går fra 2000 – 2006 og er delt inn i tre programtyper:

• INTERREG IIIA (grenseregionalt samarbeid) skal bidra til næringsutvikling og fremme integrasjon mellom grenseregioner;

• INTERREG IIIB (transnasjonalt samarbeid) skal fremme integrasjon mellom større grupperinger av land, det vil si større europeiske regioner;

• INTERREG IIIC (interregionalt samarbeid) skal fremme nettverkssamarbeid og erfaringsutveksling mellom regioner i hele Europa.

Interreg-programmene er i dag godt kjent og en vesentlig del av det regionale utviklingsarbeidet. Regionale og lokale aktører er sterkt delaktige i utformingen og oppfølgningen av programmene. Deltakelse i Interreg-programmene kan sees på som en modernisering av norsk regionalpolitikk i forhold til arbeidsmåter, samarbeid, partnerskap og langsiktig tenkning. Inneværende programperiode løper ut 2006. For neste programperiode, som løper fra 2007 – 2013, har Europakommisjonen foreslått å oppgradere dette fra å være et såkalt fellesskapsinitiativ til å bli et eget målprogram. Samtidig endres navnet til europeisk territorielt samarbeid.

Norske kommuner og fylkeskommuner er medlemmer i en rekke europeiske organisasjoner. Dette er organisasjoner som arbeider for å ivareta regionenes interesser i forhold til sentrale tema på den europeiske dagsorden. Slike organisatoriske og personlige nettverk er viktige kilder til informasjon og påvirkning. Disse har jevnlig kontakt med Europakommisjonen, både gjennom Regionkomiteen og gjennom egne initiativer. Europakommisjonen har i løpet av de siste årene styrket sin dialog med disse organisasjonene. Denne deltakelsen gir regionale og lokale aktører mulighet for direkte kontakt med EU-institusjonene.

Betydningen av å følge med og å påvirke utviklingen i EU synliggjøres gjennom etableringen av en rekke regionkontorer i Brussel. Samtlige norske fylker er representert gjennom regionkontorer i Brussel.

Dialog og informasjonsutveksling mellom sentrale, regionale og lokale myndigheter vil kunne styrke norske synspunkter i europeisk og internasjonal sammenheng.

5.2 Næringslivet og arbeidslivets parter

Næringslivet og partene i arbeidslivet berøres av EUs lovgivning og politikkutforming på arbeidslivsområdet. De norske partene bidrar konstruktivt i EFTAs rådgivende komité og i EØS Konsultative Komité. Partene i norsk arbeidsliv deltar også med fulle rettigheter i sine respektive europeiske hovedorganisasjoner. Landsorganisasjonen i Norge (LO) er medlem av Den europeiske arbeidstakerorganisasjonen ETUC, mens Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) er medlem av Den europeiske arbeidsgiverorganisasjonen, UNICE. I tillegg er Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (KS) og arbeidsgiverorganisasjonen for statsbedrifter (NAVO) medlemmer av Den europeiske arbeidsgiverforening for virksomheter med offentlig tilknytning, CEEP. Handels- og servicenæringenes hovedorganisasjon (HSH) er medlem av paraplyorganisasjonen Eurochambres.

På noen områder kan derfor norske arbeidstakere og arbeidsgivere være direkte involvert i utformingen av regelverk der norske myndigheter ikke har formelle påvirkningsmuligheter.

De norske organisasjonene er del av de om lag 800 europeiske næringslivs-, bransje- og arbeidslivsorganisasjonene som er etablert i Brussel. Samarbeidet mellom partene i arbeidslivet og EU har blitt styrket utover 1990-tallet. Et nytt skritt i samarbeidet ble tatt sommeren 2002, blant annet med institusjonaliseringen av årlige toppmøter mellom de tre partene og EUs troika samt Europakommisjonens president.

De norske hovedorganisasjonene for arbeidsgivere og arbeidstakere (LO, YS, NHO, HSH, KS) har utarbeidet en egen «EØS-politisk plattform for partene i arbeidslivet». I plattformen legges det vekt på at de sammen vil bidra til EUs sosiale dialog og øvrige arbeidslivsprosesser. De ønsker å synliggjøre norske erfaringer og spille dem inn som eksempler i sine europeiske samarbeidsorganisasjoner og i EUs besluttende organer. I de tilfellene der organisasjonene forutsettes å opptre i felleskap, vil de som norske arbeidslivspartnere så langt som mulig samordne sine synspunkter og fremføre dem på vegne av et samlet norsk arbeidsliv.

I tillegg til organisasjonene berøres også norske bedrifter og aktører i det daglige av den norske tilknytningen til EU. Flere norske bedrifter engasjerer seg direkte overfor EUs institusjoner for å forsøke å påvirke anvendelsen eller utformingen av regelverk og standarder. Mens små- og mellomstore bedrifter ofte arbeider i forhold til EU gjennom sine organisasjoner, eller norske myndigheter, har flere store norske bedrifter etablert seg med egne kontorer i Brussel. På noen områder er også representanter for norske bedrifter engasjert av Europakommisjonen som eksperter på områder der de har særskilt kompetanse.

Samtidig som en rekke bedrifter har bygd opp stor kompetanse og brede nettverk i forhold til EU, viste EIC/ØST og Innovasjon Norges undersøkelse «Fungerer EØS-avtalen – norske bedrifters erfaringer med EUs indre marked» i 2004 at mange bedrifter har dårlig kjennskap til hvordan det indre marked fungerer, og mange vet ikke at de har krav på samme behandling som bedrifter innenfor EU.

5.3 Sametinget

Sametingets forhold til EU har en ekstra dimensjon ved at det er opprettet et eget samarbeidsorgan mellom Sametinget i Norge og sametingene i EU-landene Finland og Sverige. I 2000 ble det inngått et parlamentarisk samarbeid mellom sametingene i Finland og Norge ved at Samisk parlamentarisk råd (SPR) ble opprettet. Sametinget i Sverige er medlem fra 2002. Rådet skal bidra til samordningen av den politiske behandlingen av saker som berører eller kan berøre samer i flere stater eller samene som ett folk. Rådet skal representere samene i Finland, Sverige og Norge i nordiske og andre internasjonale sammenhenger. Sametingets europapolitiske engasjement har hatt fokus på INTERREG-samarbeidet. I Sametingets årsmelding for 2004 understrekes behovet for enda større grad av fokusering på de politiske prosesser innenfor EUs politiske organer. Det legges vekt på at behovet for spesialkompetanse på EU/EØS vil øke og at Sametinget må settes i stand til å møte de fremtidige utfordringene også på dette området. Sametinget deltar i europapolitisk lokal- og regionalforum.

5.4 De frivillige organisasjonene

Frivillige organisasjoners arbeid utgjør en viktig del av det sivile samfunn og spiller en sentral rolle i det norske styringssystemet. Frivillige organisasjoner er viktige premissleverandører for offentlig politikk gjennom uformelle nettverk og påvirkning av normer og samfunnsforståelse. De spiller også en viktig rolle i forbindelse med gjennomføring av offentlig politikk.

En rekke av de norske frivillige organisasjonene arbeider aktivt med EU/EØS-saker. For mange av de frivillige organisasjonene er det europeiske nivået blitt en viktig påvirkningskanal og en viktig kilde til informasjon på et tidlig stadium, idéutveksling og nettverksbygging. Organisasjonene arbeider med informasjons- og påvirkningsarbeid direkte inn mot Europakommisjonen og Europaparlamentet og via europeiske paraply- og søsterorganisasjoner. Dette kommer i tillegg til arbeidet i forhold til norske myndigheter og offentlighet.

Sammen med frivillige organisasjoner i Europa er de norske frivillige organisasjonene med på å danne en bred vev av samfunnsaktører som bidrar til å påvirke Europas utvikling. Noen norske frivillige organisasjoner har også etablert seg med egne kontorer i Brussel. Over tid har flere av de norske frivillige organisasjonene bygd opp betydelig kompetanse og kunnskap. God dialog og samarbeid mellom de frivillige organisasjonene og fagmyndighetene kan være av gjensidig nytte i informasjons- og påvirkningsarbeidet.