7 Tiltak for å redusere antall klareringsstyresmakter
7.1 Innleiing
Det er naudsynt å redusere talet på klareringsstyresmakter. Departementet har sett nærare på fire ulike alternative tiltak for å gjennomføre ei slik redusering.
7.2 Vidareføring av dagens modell – samling av fylkesmennenes klareringsstyresmakt
Denne modellen tar utgangspunkt i sikkerhetsloven § 23 som er gitt omtale i kapittel 3 ovanfor. Dette alternativet inneber såleis ei vidareføring av gjeldande prinsipp for klareringsstyresmaktstrukturen med utgangspunkt i at kvart einskild departement er klareringsstyresmakt innan sitt styresmaktsområde. For å oppnå ei reell innskrenking i talet på klareringsstyresmakter, er det naudsynt å endre ordninga med at alle fylkesmenn er klareringsstyresmakt. Departementet ønsker såleis at fylkesmennene sine klareringssaker blir samla til dei to fylkesmenn som pr. i dag har flest saker, det vil seie fylkesmannen i Oslo og Akershus og fylkesmannen i Rogaland. Dette inneber at § 4-1 første leddet i personellsikkerhetsføresegna må endrast. Denne justerte vidareføring av dagens organisering, inneber at endring av sikkerhetsloven § 23 ikkje blir påkrevd. For øvrig blir det viktig at kvart einskild departement foretar ein kritisk gjennomgang av eiga delegeringspraksis. Denne gjennomgangen må ta utgangspunkt i dei snevre grenser som sikkerhetsloven § 23 første leddet set opp for å kunne delegere klareringsstyresmakt.
Eit anna tiltak under dette alternativet, blir NSM sitt tilsyn overfor departementa sin delegeringspraksis. Det vil eventuelt måtte bli gitt pålegg dersom delegeringspraksisen ikkje blir brakt i samsvar med sikkerhetsloven § 23 om at dette berre kan skje i «særlige tilfeller» til underlagte virksomheter som har eit «stort» klareringsbehov.
Strukturen for klageorgan blir uendra med denne løysinga, jf. kap. 4.1.
7.3 Samling av klareringsstyresmakt i sivil sektor til utvalde departement
Denne løysinga inneber ei samling av all klareringsstyresmakt i sivil sektor til dei departementa som har flest klareringssaker. Dei departementa som særleg peikar seg ut i så måte, er Justisdepartementet, Utanriksdepartementet og Samferdsledepartementet.
Ein slik struktur forutset at ein i vesentleg utstrekning dreg inn dei underliggjande etatar sin klareringsstyresmakt, herunder fylkesmennene sin klareringsstyresmakt. Dei departementa som får klareringsstyresmakt kan i begrensa grad delegere dette til verksemder med eit særleg stort klareringsbehov. Delegeringsprinsippet i dagens § 23 blir såleis fortsatt gjeldande. Systematikken i militær sektor kan danne eit godt utgangspunkt for rekkjevidda av delegeringspraksisen. I militær sektor har Forsvarsdepartementet delegert klareringsstyresmakt til Forsvarets militære organisasjon, Forsvarsbygg, Forsvarets forskningsinstitutt, og NSM når det gjeld deira eigne tilsette som ikkje skal ha CTS-klarering. Det blir lagt til grunn at ordninga i § 23 fjerde leddet blir oppretthalde, såleis at departementa ikkje kan delegere saker som gjeld utanlandske statsborgarar, og at NSM er klareringsstyresmakt for CTS.
Strukturen for klageorgana blir uendra, òg etter denne løysinga.
I tillegg til endring av personelltryggleiksføresegna § 4-1 første leddet om fylkesmennene sin klareringsstyresmakt, er denne løysinga avhengig av endring i sikkerhetsloven § 23.
7.4 To klareringsstyresmakter
Denne modellen er organisert slik at ein etablerar to klareringsstyresmakter som får ansvaret i henholdsvis sivil og militær sektor.
Forsvarets sikkerhetssavdeling (FSA) er truleg det organet i militær sektor som på beste måten kan vareta det samla klareringsansvaret. I sivil sektor er det derimot ikkje noko eksisterande organ som utan vidare kan bli gitt tilsvarande funksjon. Politiets sikkerhetstjeneste (PST) kan tenkjast å vere ein slik instans, men det ligg føre visse usikre moment til ei slik løysing, jf. nedanstående vurdering i kap. 8.
Etablering av to felles klareringsstyresmakter vil etablere så sterke fagmiljøer, at det vil vere naturleg at desse i tilfellet i tillegg foretar klarering av utanlandske statsborgarar, eventuelt også CTS-saker. NSM kan under dette alternativet bli felles klageorgan for alle saker. Det bør likevel bli vurdert om NSM bør halde fram som handsamar i første instans i CTS-saker, avdi desse sakene krev særleg grundige vurderingar. Dessutan tilseier hensynet til kompetanse at NSM får eit noko vidare sakstilfang. Dersom sistnevnte løysing blir valt, er det naturleg at Forsvarsdepartementet blir klageorgan. For det tilfellet at NSM ikkje skal vere handsamar i første instans i CTS-saker, vil det vere naudsynt å gjere endringar i sikkerhetsloven sine reglar om klage, jf. § 25 c.
Denne strukturløysinga forutset at det òg blir gjort endringar i sikkerhetsloven og i personelltryggleiksføresegna, blant anna henholdsvis §§ 23 og 4-1.
7.5 Ei klareringsstyresmakt
Dette alternativet inneber at all tryggleiksklarering skjer i eitt organ. Det synest naturleg at NSM kan vere ei slik felles klareringsstyresmakt. I staden for at klagehandsaming skjer i eit departement, Justisdepartementet eller Forsvarsdepartementet, eventuelt ei fordeling av klagesaker mellom desse departementa, kan dette gjerast av ei uavhengig, dommerleda klagenemnd. Sistnemnde løysing vil isolert sett kunne vere å føretrekkje, fordi ei slik nemnd vil ha personer med høg juridisk kompetanse. Vidare vil ei nemnd kunne opptre meir uavhengig i høve til eventuell politisk intervenering i einskildsaker, i tillegg til at ei nemndsløysing vil sikre at klagesaker får ei prioritert handsaming. Det er likevel klåre negative sider ved dette klagealternativet, jf. nedanfor i pkt. 8.
Denne strukturløysinga vil krevje endringar i lova, både når det gjeld regelen om klareringsstruktur og i klagereglane, jf. henholdsvis sikkerhetsloven §§ 23 og 25 c. Vidare blir det naudsynt med endringar i føresegner, blant anna personelltryggleiksføresegna § 4-1.