1 Innledning
1.1 Bakgrunnen for stortingsmeldingen
I forbindelse med ansvarsreformen, som medførte at HVPU-institusjonene skulle avvikles og erstattes av kommunale tilbud, ble det satt i gang et arbeid med å utrede spørsmål vedrørende rettssikkerhet i forbindelse med bruk av tvang i nødssituasjoner og i behandling/opplæring av personer med psykisk utviklingshemming.
Det ble nedsatt et offentlig utvalg (Røkke-utvalget) som avga sin innstilling med forslag til lovbestemmelser og forskrifter i 1991, NOU 1991:20 Rettssikkerhet for mennesker med psykisk utviklingshemming. I november 1994 sendte departementet ut Høringsnotat om særregler om tvang og maktbruk overfor mennesker med psykisk utviklingshemming.
På bakgrunn av disse utredningene ble Ot prp nr 58 (1994-95) fremmet 2. juni 1995. Ut fra Sosialkomiteens ønske om bedre klargjøring av lovforslagets forhold til de internasjonale menneskerettighetskonvensjonene, fremmet regjeringen 3. mai 1996 Ot prp nr 57 (1995-96) der det ble gjort rede for forholdet til konvensjonene og fremmet enkelte endringsforslag. Regjeringen konkluderer med at lovforslaget er i samsvar med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK). Stortinget vedtok lovutkastet med enkelte endringer i juni samme år: lov av 19. juli 1996 nr 60 om endringer i lov om sosiale tjenester m v og lov om helsetjenesten i kommunene (Rettigheter for og begrensning og kontroll med bruk av tvang og makt m v overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming).
Loven er midlertidig og gjelder i tre år fra ikrafttredelsen.
Samtidig med at Stortinget vedtok loven, vedtok det også å be regjeringen legge fram en stortingsmelding om nærmere retningslinjer for praktisering av loven og for hovedinnholdet i forskriftene til loven før den trer i kraft. Av Innst O nr 79 (1995-96) går det fram at siktemålet med dette er å gjøre Stortinget kjent med hvordan departementet gjennom forskrifter og veiledende retningslinjer vil regulere de metoder som skal kunne anvendes. Bakgrunnen for Stortingets ønske var erkjennelsen av at det er uenighet om hvilke metoder det er etisk og moralsk forsvarlig å benytte i en situasjon hvor bruk av tvang og makt er nødvendig.
Stortinget forutsatte at loven senest skulle tre i kraft fra 1. juli 1997.
1.2 Hovedinnholdet i meldingen
Departementet har valgt å gi stortingsmeldingen en kortfattet form, siden utkast til omfattende rundskriv med forskrifter av mars 1998 følger som utrykt vedlegg til orientering.
Departementet redegjør i stortingsmeldingen for det arbeidet som er gjort siden loven ble vedtatt og for forskriftsutkastet, rundskrivsutkastet og høringsinstansenes syn på disse. Meldingen tar ikke opp på nytt alle de ulike problemstillingene som oppstår i forbindelse med bruk av tvang, men viser til forarbeidene til loven, Ot prp nr 58 (1994-95), Ot prp nr 57 (1995-96) og Innst O nr 79 (1995-96). Departementet går nærmere inn på de spørsmålene Stortinget var spesielt opptatt av: grenser for bruk av tvang, rådgivende gruppe og opplegg for evaluering av loven og praksis. Utkastet til rundskriv og forskrifter vil klargjøre og begrense hjemmelen for bruk av tvang i forhold til loven.
Utkast til forskrift omhandler
grenser for bruk av tvang,
hvem som skal anses som pårørende,
krav til kvalifisert personale,
varigheten av vedtak, klagefrister og registrering av bruk av tvang og
kontroll med egen virksomhet, statlig tilsyn og klage på gjennomføring av vedtak.
1.3 Et vanskelig dilemma
Alle mennesker har rettigheter i kraft av sitt menneskeverd. Blant disse rettighetene er retten til selvbestemmelse, privatliv, forsvarlig levestandard og omsorg. Det er et hovedmål at all tjenesteyting skal bygge på frivillig deltakelse fra tjenestemottakeren.
Erfaringene viser at det finnes en liten gruppe personer med psykisk utviklingshemming som utsetter seg selv eller andre for alvorlig skade. I de fleste tilfellene kan skaden avverges gjennom frivillige tiltak. I noen tilfeller er det imidlertid helt nødvendig å bruke tvang for å hindre alvorlig skade. Retten til selvbestemmelse for den psykisk utviklingshemmede må da vike for retten til forsvarlig omsorg eller for andres rett til ikke å bli utsatt for angrep. Slike tiltak er aktuelt for anslagsvis tre prosent av de psykisk utviklingshemmede, jf undersøkelsen som er referert i Ot prp nr 58 (1994-95).
Bruk av tvang skal ikke tillates hvis alternative tiltak kan avverge skadene. Når det må anvendes tvang er det et så alvorlig inngrep overfor den enkelte at det er nødvendig med særskilt lovregulering for å sikre nødvendig rettssikkerhet. Det er det loven og forskriftene tar sikte på.
Et hovedspørsmål i forhold til de situasjonene som er nevnt, er om nødreglene i straffeloven gir tilstrekkelig hjemmel for å regulere forholdene. I og med at det dreier seg om atferd som ofte gjentar seg med stor regelmessighet og over lang tid, er det i lovarbeidet lagt til grunn at nødreglene ikke gir tilfredsstillende regulering og kontroll. Foreliggende lov har i tillegg etablert et omfattende opplegg for ekstern kontroll, innsyn og overprøving som ikke kan gjennomføres bare ved praktisering av nødreglene.
Norsk lovgivning skal tolkes og praktiseres i samsvar med internasjonale menneskerettigheter, jf Grunnloven § 110 c. Dette er spesielt viktig i forhold til grupper som kan være særlig utsatt for overgrep og som har reduserte muligheter for å ivareta egne rettigheter. Departementet viser til gjennomgangen i Ot prp nr 57 (1995-96).
Det er viktig at reglene om bruk av tvang er så klare og entydige som mulig. Slik departementet vurderer det, er det imidlertid ikke mulig å gjennomregulere feltet. Det er for eksempel ikke mulig å peke på spesielle atferdsformer som gir grunnlag for bruk av tvang. I svært mange tilfeller vil også svært alvorlige utageringer kunne håndteres med tiltak basert på frivillighet. Det er helt avgjørende at det utvises et forsvarlig faglig og etisk skjønn i hvert enkelt tilfelle. Kravet om presisjon og klarhet må ses i sammenheng med muligheten for å gi entydige løsninger på problemer som er særpreget av sitt mangfold og der sakene er vanskelige å sammenlikne.
Juridiske virkemidler som kan bidra til å sikre tjenestemottakernes rettssikkerhet er ikke begrenset til bestemmelser om vilkår og tiltak. Loven legger stor vekt på at beslutningsprosessen skal sikre både grundighet og bredde. Det er viktig at løsningen på vanskelige etiske spørsmål ikke monopoliseres og avgjøres innenfor lukkede fagmiljøer. Pårørende og verge/hjelpeverge er gitt rettigheter i flere faser av saksbehandlingsprosessen og er gitt adgang til å klage og til full rettslig prøving av både vedtak og innsigelser knyttet til gjennomføringen av vedtak. Omsorgen for psykisk utviklingshemmede har gjennom mange år skjedd innenfor et system som har vært forholdsvis lukket for allmennheten. Kritikkverdige forhold som har blitt avdekket skjedde innenfor slike lukkede miljøer. Det system som nå er etablert gir innsyn i saksforberedelsen for mange ulike instanser og innebærer en åpen prosess i forhold til tidligere.
I tillegg til oppfølging gjennom statlig tilsyn, blir det opprettet en bredt sammensatt rådgivende gruppe som vil følge utviklingen nøye. Videre er loven tidsavgrenset for å sikre evaluering.
Stikkordmessig kan de tilnærmingsmåtene som er benyttet i loven oppsummeres slik:
plikt til å unngå bruk av tvang, jf § 6A-3 annet ledd,
presisering av materielle grenser, forbud og vilkår for bruk av tvang, jf §§ 6A-3 og 6A-4,
definering av ansvar for de ulike aktører i beslutningsprosessen, jf §§ 6A-6 og 6A-7,
kompetanse-, veilednings- og bemanningskrav, jf §§ 6A-4 siste ledd, 6A-11 og 6A-12,
krav til saksbehandling: utredning, begrunnelse, samarbeid, vedtak m v, jf § 6A-6,
automatisk overprøving og klagerett, jf §§ 6A-7 og 6A-8,
tilsyn, jf § 7-9 og
opplegg for evaluering av enkelttiltak og lovens praktisering, jf §§ 6A-10 og 6A-14.