5 Administrative og økonomiske konsekvenser av de nye lovbestemmelsene

Departementet har tidligere omtalt de antatte økonomiske konsekvensene av lovforslaget i Ot prp nr 58 (1994-95). Ut fra de endringer som ble vedtatt blir konsekvensene her omtalt i sin helhet.

Økonomiske konsekvenser for fylkesmennene

Fylkesmennenes oppgaver med obligatorisk overprøving av de kommunale vedtakene og utvidete tilsynsoppgaver ble i Ot prp nr 58 (1994-95) anslått til 23,5 nye årsverk og 9,8 mill kr per år. Etter endringene i Stortinget kan vedtakene påklages til fylkesnemnda for sosiale saker. Staten er part ved klagebehandlingen. Denne oppgaven medfører ekstraoppgaver for fylkesmennene. Fylkesmennene vil også i forskrift bli tillagt avgjørelsesmyndighet for søknader fra kommunene om dispensasjon fra kravene til kvalifisert personale.

Det er vanskelig å anslå omfanget av disse tilleggsoppgavene for fylkesmennene. Samlet anslår departementet tilleggsoppgavene til 2,5 årsverk slik at det samlede antall stillinger hos fylkesmennene blir 26 og kostnadene 10,8 mill kr per år.

I Ot prp nr 58 (1994-95) ble stillingene foreslått som faste stillinger. Siden loven er midlertidig må stillingene opprettes som midlertidige engasjementer.

Økonomiske konsekvenser for kommunene

Det ble i Ot prp nr 58 (1994-95) anslått at kommunene vil bli belastet med mer saksbehandling og oppgaver knyttet til opplæring og veiledning tilsvarende 10 000-12 000 kr per tiltak, kostnadsberegnet til omlag 8 mill kr. Dette anslaget og en del av kostnadsoverslagene som beskrives nedenfor er basert på et antall tiltak per år på omlag 800. Dette anslaget er i stor grad basert på tall fra en undersøkelse foretatt av Aslak Syse, referert i departementets høringsnotat av november 1994.

Vi gjør uttrykkelig oppmerksom på at det ikke er mulig på forhånd å fastsette antallet vedtak som vil bli fattet etter de nye reglene. Lovens praktisering vil bli fulgt nøye opp både gjennom rapportering og evaluering. Først etter en tids praktisering vil det være mulig å justere anslagene i forhold til den faktiske utviklingen.

Ved Stortingets behandling av lovforslaget ble det vedtatt at det ved bruk av tvang alltid skal være to tjenesteytere til stede, jf § 6A-4 fjerde ledd. Praktiseringen av de nye reglene vil ha avgjørende betydning for kommunenes kostnader.

Departementet har blant annet innhentet opplysninger fra habiliteringsteam i fire fylkeskommuner for å anslå tiltakenes varighet, hvor mange timer per døgn det er behov for to tjenesteytere og grunnbemanningen før tiltakene settes inn.

Ut fra en samlet vurdering legges følgende gjennomsnittlige forutsetninger til grunn: Målgruppen har fra før 1,25 personer som tjenesteytere og tiltakene vil vare åtte timer i døgnet over en periode på seks måneder. Som nevnt legges til grunn 800 vedtak per år.

Ut fra disse forutsetningene er kommunenes samlede merkostnader beregnet til 108 mill kr på årsbasis.

Loven gir også tjenestemottakeren rett til kvalifisert personale ved gjennomføringen av tiltak. I utkast til forskrift er det satt krav til at den ene av de to tjenesteyterne har høgskoleutdanning. Fordi dette kravet på kort sikt ikke er gjennomførbart i alle kommuner, er det lagt inn en dispensasjonsadgang. Generelt har kommunene en høy andel ufaglært arbeidskraft i tjenesteytingen til utviklingshemmede. Kvalifikasjonskravene i lov og forskrift er med på å forsterke utfordringen med å øke kompetansen på personell som arbeider i forhold til multifunksjonshemmede og personer med utagerende atferd. Det er ikke praktisk mulig å skille klart mellom konsekvensen av lovens krav og øvrige krav og forventninger til kompetanseheving i den kommunale tjenesteyting.

Når det gjelder spørsmålet om hva slags type overføringsordning som skal etableres for å kompensere kommunene for merkostnadene ved kravet om to tjenesteytere, vil Sosial- og helsedepartementet ikke knytte tilskuddet til de enkelte vedtak om bruk av tvang i enkeltsaker. Det kan innebære et økonomisk incitament for valg av tjenesteløsninger som innebærer bruk av tvang.

Departementet antar at antall vedtak om bruk av tvang har sammenheng med antall personer med store atferdsproblemer, som igjen har sammenheng med antall voksne psykisk utviklingshemmede i den enkelte kommune. Departementet mener derfor at en øremerket tilskuddsordning som fordeles til kommunene i forhold til antall psykisk utviklingshemmede over 16 år, best ivaretar de ulike hensyn. Ordningen foreslås administrert over Sosial- og helsedepartementets budsjett. Det igangsettes nå en gjennomgang av finansieringsordninger knyttet til spesielt kostnadskrevende brukere. Den foreslåtte ordningen vil bli vurdert i denne sammenheng.

Økonomiske konsekvenser for fylkeskommunene

Fylkeskommunenes spesialisttjeneste, som i de fleste tilfeller består av habiliteringsteam, skal etter loven bistå ved utarbeidelsen og gjennomføringen av tiltakene. Allerede i dag koples disse inn i mange av de vanskelige sakene der det kan være aktuelt å vurdere bruk av tvang. Reglene gjør ingen endringer i funksjonsfordelingen mellom kommunene og fylkeskommunene. Selv om det kan påregnes en viss økning av arbeidsoppgavene og at det eventuelt kan bli nødvendig med omprioriteringer innen fylkeskommunen, forutsettes det at økte kostnader dekkes innenfor fylkeskommunenes rammer, jf Ot prp nr 58 (1994-95). Det vises ellers til at fylkeskommunene i forbindelse med avviklingen av HVPU fikk overført vel 300 mill kr for tiltak overfor personer med spesielle atferdsproblemer. Først etter at loven har virket en tid vil det være mulig å vurdere hvorvidt fylkeskommunenes merarbeid som følge av loven allikevel er av en slik størrelsesorden at kompensasjon må vurderes. Det vil være naturlig å foreta en slik vurdering i tilknytning til en samlet gjennomgang av ordningens økonomiske og administrative konsekvenser.

Økonomiske konsekvenser av eget klageorgan

Utgiftene til et eget klageorgan lagt til fylkesnemndene for sosiale saker (jf § 6A-8 tredje ledd), og til klagebehandling er anslått til omlag 5 mill kr.

Kostnadene er knyttet til økte utgifter for fylkesnemndene, herunder administrative kostnader og utgifter til godtgjøring av alminnelige og sakkyndige medlemmer og fylkesnemndsledere. Anslaget er basert på at omlag 10 prosent av sakene vil bli påklaget til fylkesnemndene og at arbeidstidsbruken vil være den samme som i barnevernsakene.

Departementet vil se på behovet for mer presise saksbehandlingsregler for fylkesnemndas klagesaksbehandling.

Økonomiske konsekvenser av lovfestet rådgivende gruppe

En egen rådgivende gruppe, jf § 6A-14, skal bestå av personer med kompetanse på feltet. Det anslås at dette vil innebære en kostnad på omlag 1 mill kr. I dette anslaget ligger møte- og reisekostnader for medlemmene og utgifter til en fast sekretær.

Informasjon og kursing av nøkkelpersonale

Det er en forutsetning at det gis informasjon og arrangeres kurs for de personene som skal forvalte loven.

Departementet vil arrangere kurs og seminarer for fylkesmennene og den fylkeskommunale spesialisttjenesten. Det vil bli utarbeidet en egen kurspakke som også kan benyttes ved kursing av ansatte i kommunene.

Fylkesnemndene vil få informasjon og veiledning spesielt tilrettelagt for deres oppgaver.

Kostnadene til kursing og kompetanseutvikling vil bli dekket innenfor departementets rammer.

Samlede kostnader

Ut fra det som er omtalt ovenfor blir de samlede kostnader som får budsjettmessige konsekvenser 124,8 mill kr på årsbasis.

De administrative og økonomiske konsekvensene som følger av loven er svært usikre. Departementet forutsetter derfor at de administrative og økonomiske konsekvensene vurderes på nytt etter at loven har virket en tid.

Iverksetting av loven

Stortinget har selv forutsatt at stortingsmeldingen skal behandles før loven iverksettes. Det innebærer at iverksettingstidspunktet er avhengig av tidspunktet for Stortingets behandling. Departementet planlegger med sikte på at loven iverksettes 1. januar 1999. Da vil den nødvendige forberedelse av iverksettingen kunne skje, herunder ansettelse og opplæring av personell hos fylkesmennene.

Konsekvensene av at loven er midlertidig

Loven gjelder for tre år fra iverksettingen. Tidsavgrensningen skal sikre at loven og praktiseringen blir gjort til gjenstand for løpende vurdering og at erfaringene oppsummeres overfor Stortinget innen utløpet av de tre årene, slik at det kan tas standpunkt til om loven skal fortsette å gjelde eller om det er grunnlag for endringer.

Departementet tar sikte på å gi en slik oppsummering i en Ot prp. Dette vil gi mulighet for å fremme eventuelle lovforslag som erfaringene gir grunnlag for samtidig.