5 Fullbyrdingens innhold

5.1 Innledning

I dette kapittelet blir det kort gjort rede for hva slags innhold fullbyrdingen av straff har og hvilke tiltak og aktiviteter som kan settes i verk i løpet av fullbyrdingen. Enkelte trekk ved domfeltes situasjon blir beskrevet, og undersøkelser og synspunkter på forskjellige programmers virkning på straffedømte blir gjengitt. Til slutt følger forslag til videre utbygging og forsterkning av soningsinnholdet.

5.2 Målsetting og virkemidler

Kriminalomsorgens primære oppgave er som tidligere nevnt å sørge for at den straffereaksjonen som er fastsatt blir gjennomført innenfor de gjeldende rettslige rammene, uten at domfelte begår nye straffbare handlinger eller unndrar seg fullbyrdingen ved å rømme fra fengselet eller utebli fra tilsynet. Innholdet i fullbyrdingen og tiltak av rehabiliterende art må tilpasses dette overordnede hensynet. Erfaring og forskning viser at fullbyrdingen alene ofte ikke er tilstrekkelig til at domfelte etter avsluttet soning holder seg på den riktige siden av loven. Det er derfor en av kriminalomsorgens hovedutfordringer å finne frem til tiltak og metoder som kan bidra til å motvirke fremtidig kriminalitet, og derved øke tryggheten i samfunnet.

Arbeid, skolegang, fritidsaktiviteter og ulike tiltak og programmer er kriminalomsorgens tradisjonelle virkemidler i tillegg til de som følger av selve straffens gjennomføring. Når aktivitetene kan gjennomføres i et godt sosialt miljø og bygge på et positivt forhold mellom domfelte og tilsatte vil det kunne gi kompetanse og erfaring som styrker domfeltes motivasjon og øker utbyttet av aktivitetene. Det er et mål å utvikle konstruktive relasjoner og å kunne tilby aktiviteter som høyner domfeltes kompetanse og setter vedkommende i stand til å utøve den nødvendige selvkontroll i fremtiden.

Kriminalomsorgens ideelle målsetting er et varig lovlydig liv for domfelte. I mange tilfelle er et slikt mål imidlertid altfor optimistisk, blant annet fordi den motivasjonen og medvirkningen som er nødvendig fra domfeltes side ikke er til stede i tilstrekkelig grad. De sosiale og personlige behovene kan også være for omfattende til at kriminalomsorgen kan møte dem på tilfredsstillende måte. Det er realistisk å forvente et visst tilbakefall til ny kriminalitet, selv i tilfelle hvor tiltakene rettet mot den domfelte har vært kvalitativt gode og faglig tilfredsstillende. I en del tilfelle vil en nedgang i kriminalitetsintensiteten, det vil si at domfelte demper sin kriminelle aktivitet, være det målet som kriminalomsorgen nøkternt vurdert kan nå. Dårlig økonomi, ustabile familieforhold, brutt skolegang, rusmisbruk og et avvikende levesett kan ha medført at mulighetene for et «vanlig liv» bare er til stede i begrenset grad. Det vil imidlertid være et mål i seg selv å motvirke at det skjer en sementering eller forverring av forholdene.

Departementet vil fortsatt bygge på, utvide og utvikle de tradisjonelle virkemidlene. Det vil imidlertid bli lagt særlig vekt på å bygge ut programvirksomheten (påvirkningsprogrammene), slik at flere domfelte kan få anledning til å delta i programmer som er relevante for deres situasjon. Kriminalomsorgens mål er i løpet av en femårsperiode å kunne gi et relevant programtilbud til alle innsatte og samfunnsstraffedømte.

5.3 Framtidsplan

Straffen skal i den fremtidige kriminalomsorg gjennomføres med større systematikk og målorientering enn det som tradisjonelt har vært vanlig, og hovedmålet om å motvirke ny kriminalitet skal være ledende ved utformingen av innholdet i fullbyrdingen. For domfelte med straffer som gir adgang til prøveløslatelse på 2/3 tid eller som fullbyrder en samfunnsstraff, jf. kapittel fire, skal det derfor like etter at soningen er påbegynt utarbeides en framtidsplan. Framtidsplan benyttes i denne meldingen som en felles betegnelse for det planarbeidet fengselsvesenet og friomsorgen utfører.

Framtidsplanen skal omfatte selve fullbyrdingen og de tiltakene som skal gjennomføres i løpet av soningen, og fastsette delmål, innhold og tidsbruk for hvert av tiltakene. Den skal, med nødvendig fleksibilitet og adgang til endringer og justeringer, uttale seg om fullbyrding i lukket og åpen anstalt, om bruken av frigangshjem og hybelhus og om soning utenfor fengselsanstalt.

Planen skal videre omtale aktiviteter knyttet til arbeid, skole og fritid. Den skal særlig legge vekt på domfeltes motivasjon og egnethet til å delta i ett eller flere programmer som er tilpasset situasjonen under og etter soningen. Tematisk skal planen ta opp spørsmål knyttet til blant annet

• arbeid

• utdanning

• deltakelse i programmer

• fritidsaktiviteter

• reaksjoner ved uregelmessigheter

• rettigheter og plikter for den innsatte.

Program-begrepet er relativt nytt i den norske kriminalomsorgen. Programvirksomhetens eksplisitte mål er å motvirke kriminalitet ved å øke domfeltes kompetanse og stimulere til holdningsendringer. Det kan dreie seg om kompetanse til å

• mestre hverdagens utfordringer

• kontrollere et misbruk

• beherske sosiale omgangsformer

• mestre familie, samliv og seksualitet

• etablere nye relasjoner

• la fornuften styre ens handlinger.

Deltakelse i programmer forutsetter at domfelte erkjenner ansvar for sin kriminalitet, er motivert for endring og får grunnlag for å mestre andre måter å opptre på. For å skape et slikt grunnlag vil kriminalomsorgen fortsette utviklingen av påvirkningsprogrammer for ulike kategorier domfelte, som eksempelvis alkohol- og narkotikamisbrukere, tilbakefallslovbrytere, sedelighets- og voldsdømte og andre hvor risikoen for ny kriminalitet er til stede. Det eller de programmene domfelte skal gjennomføre skal være fastsatt i fremtidsplanen.

«Stifinner’n» og «Ny start» er eksempler fra dagens programtilbud, likeledes promilleprogrammene, volds- og sedelighetsgruppene, løslatelsesgruppene og generelle livsmestringsprogrammer.

Endelig skal fremtidsplanen skissere hvilke konsekvenser som følger av at eventuelle betingelser brytes, og hvilke fordeler det kan gi dersom domfelte følger de oppleggene som er bestemt og på den måten kvalifiserer seg til endringer i soningsforholdene.

Kriminalomsorgen kan ikke nå de målene som er nevnt ovenfor eller gjennomføre et bredt spekter av individuelt tilpassede programmer uten bistand fra andre myndigheter, organisasjoner og privatpersoner. Ved utarbeidelsen av fremtidsplanen må det derfor drøftes om og eventuelt på hvilke måter et samvirke med andre ressursinstanser skal finne sted. Mens fullbyrdingen i lukket anstalt pågår, vil det være naturlig at kriminalomsorgen koordinerer de ulike tjenestene i et nært samarbeid med de tjenesteytende instansene. Ved prøveløslatelse eller fullbyrding utenfor lukket fengsel bør hovedregelen for så vidt gjelder offentlige service- og tjenesteytende myndigheter imidlertid være at ansvaret ligger hos de instansene som etter lovgivningen er tildelt de respektive oppgavene.

Gjennomføringen av fremtidsplanen krever engasjement, disiplin og utholdenhet hos domfelte. Det er ikke gjort i en håndvending å legge om livsstilen og å tilegne seg nye ferdigheter og væremåter. Det er viktig for domfelte å kunne ha en eller flere støttespillere rundt seg, som «trår til» når motbakkene kommer og motivasjonen svikter. En slik støtte- og motiveringsfunksjon overfor innsatte som er i ferd med å realisere en fremtidsplan, vil bli lagt til kontaktpersonen.

Kontaktpersonen vil vanligvis være en tjenestemann som har et særlig ansvar for å følge opp den enkelte innsatte under soningens gang, alt etter hvilke omstendigheter som foreligger. Kontaktpersonens rolle vil kunne variere noe fra anstalt til anstalt, men hovedfunksjonen vil i grove trekk være å

• støtte og motivere den domfelte

• gjennomføre inntakssamtaler ved innsettelsen

• medvirke ved utarbeidelsen av fremtidsplan

• sørge for at planen blir drøftet og godkjent i anstalten

• bistå ved henvendelser utad, for eksempel til sosial­kontor, arbeidskontor og skolemyndigheter

• medvirke til endringer og justeringer i fremtidsplanen for å lette måloppnåelsen.

Innføringen av denne ordningen har allerede startet i noen fengsler, og erfaringene synes å være positive sett fra såvel innsattes som tilsattes side. Det er et mål for kriminalomsorgen at iallefall alle innsatte med fremtidsplan skal ha en eller flere kontaktpersoner å forholde seg til under soningsforløpet.

5.4 Trekk ved klientellets livssituasjon

De straffe- og sikringsdømte er en uensartet gruppe med hensyn til oppvekst, sosial bakgrunn og tilhørighet, utdanning, helse og sosialt nettverk. Den største gruppen domfelte har imidlertid en overvekt av negative livserfaringer, høyere grad av somatisk og psykisk sykelighet enn gjennomsnittet, større rusmiddelmisbruk og færre tilknytningspunkter til ikke-kriminelle miljøer. Deres sosiale tapsliste kan være omfattende, og terskelen for gjeninntreden i det lovlydige samfunn vil normalt være høy. Kriminalomsorgspopulasjonen omfatter også den underslagsdømte med en etablert sosial posisjon og den spennings- og frihetssøkende ungdom som i en kort periode har «mistet styringen». I disse tilfellene vil det foreligge sosiale og personlige problemer i varierende grad, men normalt vil en begrenset støtte og bistand være tilstrekkelig til at de klarer seg på egen hånd etter at fullbyrdingen er over. De domfelte som viser manipulerende og kyniske trekk har ofte lange volds- eller narkotikadommer bak seg. Disse representerer en særlig utfordring, blant annet fordi de så ofte ikke synes «påvirkelige» og heller ikke ønsker andre forandringer i sin situasjon enn å komme ut av fengselet raskest mulig.

Endelig finnes det domfelte med mer avgrensede problemer, eksempelvis knyttet til vold, sedelighet eller brannstiftelse. Disse er representert i alle samfunnslag og har i vekslende grad tilleggsproblemer i form av misbruk og psykiske lidelser. Volds- og sedelighetsdømte kan ha markante personlighetsforstyrrelser og betydelige vansker i samhandling og kommunikasjon med andre mennesker. Undersøkelser viser at enkelte lovbrytere selv hadde vært utsatt for overgrep og vanskjøtsel under oppveksten.

Promillekjørerne kan på sin side ha alkoholproblemer i et omfang som gjør det nødvendig å supplere straffullbyrdingen med behandlingspregede tiltak hvis man skal kunne gjøre seg håp om å minske risikoen for fortsatt promillekjøring.

Blant kjennetegnene for mange av dem som blir gjenstand for frihetsberøvelse eller frihetsbegrensende dommer finner man sammenfatningsvis at de

• er relativt unge

• har dårlig helse

• har et omfattende rusmiddelmisbruk

• har et sviktende nærmiljø og nettverk

• er i et miljø preget av fattigdom

• har mangelfull utdanning og en overvekt av personlighetsmessige problemer og livsvansker.

5.4.1 Kjønn og alder

Av de som fullbyrder straff og strafferettslig reaksjon er over 90  % menn. Seksti prosent av friomsorgens klienter er under 30 år, mens det tilsvarende for innsatte er om lag 43  %. Dette betyr at friomsorgens klienter er yngre, mens innsatte er eldre enn før. Normalt er mindre enn 0,5  % av de innsatte under 18 år. Tall for løslatte i 1995 viste at ca. 86  % av alle som hadde sonet lengre enn tre år var eldre enn 30 år ved løslatelse, og 32  % var eldre enn 40 år. (Kilde: Kriminalstatistikken og Kriminalomsorgens informasjonssystem).

5.4.2 Helseproblemer

Mange domfelte har et sykdomsbilde som er preget av til dels store psykiske og somatiske lidelser. For mange av dem som sitter i fengsel, kan plager utilsiktet utvikles eller forsterkes under soningen. Det er en relativt omfattende bruk av legemidler, spesialisthenvisninger og opphold i helseinstitusjon blant innsatte. Soningstidens lengde og grad av isolasjon vil kunne øke den helsemessige belastningen. (Kilde: Statens Helsetilsyn).

5.4.3 Rusproblemer

En stor del av dem som straffes med frihetsberøvelse eller frihetsbegrensning har et rusproblem. Det er særlig alkoholmisbruk som dominerer, selv om narkotikamisbruket også er omfattende. Med langvarig misbruk av rusmidler følger også helsemessige problemer, økt sosial isolasjon og utstøting. (Kilde: Statens Helsetilsyn, Kriminalomsorgens statistikk).

5.4.4 Språk og utdanning

Lese- og skriveferdigheter er en viktig forutsetning for å kunne fungere i samfunnet. Lese- og skrivevansker synes mer utbredt blant domfelte enn i normalbefolkningen. Sytten prosent av de innsatte har ikke fullført grunnskole, mens tilsvarende tall for friomsorgsklientene er 9  %, det er omtrent like mange som i befolkningen forøvrig. Årsaken til at friomsorgensklienter har bedre skolebakgrunn er sannsynligvis at de er noe yngre og har dermed hatt tilgang til et bedre skoletilbud enn gjennomsnittet for innsatte. Tolv prosent av friomsorgensklienter har fullført videregående skole, dette er omtrent likt med de innsatte. Her er andelen 11  %. (I. M. Fridhov, «Klient i friomsorgen 1992», 1993).

5.4.5 Erfaring fra arbeidslivet

En tredjedel av de innsatte er uten arbeid eller går på arbeidsledighetstrygd ved innsettelsen. På dette området og når det gjelder økonomiske livsvilkår, stiller friomsorgsklientene svakere enn gjennomsnittet for innsatte: Bare en av fire av friomsorgsklientene er i lønnet arbeid. (Fridhov, 1993).

5.4.6 Tidligere kriminell karriere

Nesten åtte av ti fengslede har tidligere vært straffet. Andelen som tidligere har fått en ubetinget fengselsstraff antas å være noe lavere enn dette.

Av friomsorgens klientell har vel en fjerdedel ingen sanksjoner bak seg. Andre karakteristika for friomsorgens klientell er:

• En av fire klienter har fått saker overført til barnevernet.

• En femtedel har tidligere fått påtaleunnlatelse.

• Mer enn halvparten har betingede dommer fra før.

• 54  % har fått ubetingede dommer.

• 8  % har både fått påtaleunnlatelse, betinget og ubetinget dom. (Fridhov, 1993).

Tre fjerdedeler av friomsorgsklientellet er altså tidligere domfelt, mange av dem gang på gang.

5.4.7 Enkelte personlighetsmessige trekk

Blant de særtrekk som hyppig forekommer hos lovbrytere finner man ifølge forsker R. Loeber hyperaktivitet, impulsivitet og konsentrasjonsvansker. (Loeber, 1987, «Behavioural precursors and accelaretors of delinquency. In explaining criminal behaviour» i oversiktsverket «Forensic Psychiatry – clinical, legal & ethical issues», redigert av John Gunn & Pamela J. Taylor, London 1993.)

Impulsiviteten kan medføre at de ikke stopper opp og tenker seg om verken før eller etter at de begår straffbare handlinger, og heller ikke lærer av dem etterpå. Lovbrytere er ofte konkrete i sin tankegang, og deres mangelfulle evne til abstrakte resonnementer gjør det vanskelig for dem å forstå hvorfor samfunnet trenger lover og regler for samspillet mellom mennesker.

Professorene Gunn og Taylor hevder at et trekk hos lovbrytere synes å være at de i begrenset grad kan leve seg inn i hvordan andre mennesker tenker og føler, og at de ferdighetene som skal til for å inngå nære og varige relasjoner er svakt utviklet. De kan synes selvsentrerte og ha en tendens til å plassere ansvaret for sine handlinger på andre mennesker eller forhold utenfor deres kontroll – de opplever at det som skjer med dem avhenger av andre mennesker, ytre forhold og tilfeldigheter, ikke av deres egne valg og handlinger. De setter seg av den grunn sjelden mål som de arbeider for å oppnå. (Gunn & Taylor, 1993).

Ungdomsforskning viser at selv om lovbrudd er utbredt blant ungdom, er unge lovovertredere på en lang rekke områder annerledes enn andre unge (Hilde Pape: Karakteristika ved ungdomskriminalitet og unge lovovertredere). Kriminell aktivitet henger blant annet sammen med tilpasningsvansker i skole- og arbeidsliv, et høyt forbruk av rusmidler og involvering i et bredt spekter av normbrudd og risikoutøvelse. De tungt kriminelt belastede peker seg ut, ofte allerede fra barnsben av. Et av de best dokumenterte funnene er tidlige atferdsproblemer i form av utagering, konsentrasjonssvikt og aggressivitet. Slike problemer har en tendens til å endre karakter i retning av mer alvorlig lovbruddsvirksomhet i tenåringsfasen. Jo større atferdsvanskene er, og jo tidligere de manifesterer seg, desto høyere er risikoen for en framtidig kriminell løpebane. (Pape, 1995).

Den svenske retts- og allmennpsykiateren Per Olof Alm hevder i et intervju i tidsskriftet Apropå nr. 4/96, som utgis av det svenske Brottsförebyggande rådet, at man gjennom å studere visse biologiske- og personlighetsfaktorer kan få en god oppfatning om hvilke personer som risikerer å bli «sittende fast» i kriminalitet i voksen alder. I sin doktoravhandling «Juvenile and adult criminality: Relationship to platelet MAO activity, trijodothyronin, ADHD, conduct disorder and psychopathia» har han fått fram det han beskriver som fire risikoindikatorer som kan gjøre en person sårbar for kriminell adferd. Det er faktorer som individet ikke kan påvirke med viljen:

Lav aktivitet hos et bestemt enzym som igjen påvirker en signalsubstans i hjernen med det resultat at personene ofte blir impulsive, sensasjonssøkende og skyr monotoni. Enzym-aktiviteten er genetisk styrt og nesten uforandret gjennom livet. Den kan ses som en biologisk faktor som gir psykososiale konsekvenser.

Høyt innhold av et skjoldbruskkjertelhormon, som muligvis kan skyldes tidlig stress gjennom utrygghet, vanstell eller traumatiske hendelser. Dette kan være et eksempel på hvordan psykososiale erfaringer kan innvirke på biologien.

Adferdsforstyrrelser og hyperaktivitetssyndrom (ADHD) før 15 års alderen. Et stort antall studier av aggressivitet taler for at det er en faktor i personligheten som er temmelig konstant. Hvordan aggressiviteten kanaliseres avgjøres av den enkeltes personlige utvikling.

De som fortsetter med kriminalitet i voksen alder viser flere psykopatirelaterte personlighetstrekk, som overdreven selvfølelse, selviskhet, utnyttelse av andre og manglende evne til innlevelse og anger.

Alm anser i intervjuet at det er tabubelagt å tale om at mennesker har ulike biologiske grunnforutsetninger, men først når vi ser hver enkelts forutsetninger blir vi i stand til å hjelpe dem. Ene og alene biologiske faktorer gir ingen forklaringer på hvorfor mennesker handler som de gjør, like lite som utelukkende sosiale eller psykologiske faktorer gjør det. Det gjelder å ha et helhetssyn på mennesket, sier Alm, som mener at en kombinasjon av medisinsk, sosial og psykologisk hjelp hadde redusert risikoen for at de barna som undersøkelsen tar utgangspunkt i, havnet i kriminalitet.

5.4.8 Sosialt nettverk

Svært mange lovbrytere har et sårbart sosialt nettverk. Oppveksten kan ha vært preget av foreldres rusmiddelmisbruk, omsorgssvikt, vold og krangel, samt at foreldrene var lite tilstede både i fysisk og i overført betydning. De har derfor i mange tilfelle en lite konstruktiv kontakt med familien. Domfeltes egen atferd kan også ha skapt et konfliktfylt forhold til familien, og stabile venner kan ha trukket seg bort fordi samværet ble for krevende og tillitsbruddene for mange. På den annen side har de ofte et stort antall bekjente knyttet til rusmiddelmisbruk og kriminalitet. Stigmatisering og mytebilder om lovbrytere bidrar også til å holde dem utenfor det lovlydige fellesskapet. Domfelte kan møte dette med å velge et nettverk som gir tilhørighet og likeverd. I kriminelle miljøer er toleransen for avvik fra vanlig akseptert væremåte jevnt over høy, og domfelte kjenner seg trygge fordi de vet hvilke spilleregler og verdier som gjelder.

Miljøet gir derimot verken støtte eller motivasjon til endring eller korrigering av negativ atferd. For å øke muligheten for gjeninntreden i normalsamfunnet, må denne onde sirkelen brytes. Det er da nødvendig med stabile personer som kan være gode identifikasjonsfigurer som de domfelte kan knytte seg til, stole på og lære av. Tilsatte i kriminalomsorgen spiller her en særdeles viktig rolle. Velutdannede og personlig egnede tjenestemenn som kan møte de domfelte med trygghet og klare grenser, er av helt sentral betydning. Frivillige medarbeidere er likeledes viktige modeller når de domfelte skal tilegne seg vanlige sosiale omgangsformer og lære å mestre hverdagen.

5.5 Gjentakelse av straffbare handlinger – undersøkelser og synspunkter

Kriminalomsorgens utviklingstiltak for så vidt gjelder arbeid, skole og programmer bygger på etatens kunnskaper om fengselenes og friomsorgens populasjon, kort beskrevet i avsnittet foran. I dette avsnittet følger en oversikt over en del programmer og tiltak som kaster lys over tiltakenes virkning på risikoen for nye straffbare handlinger.

Å sammenlikne undersøkelser om tilbakefall er vanskelig av mange grunner: Undersøkelsene opererer med forskjellig målegrunnlag og ulike tilbakefallsdefinisjoner, og det skilles ofte ikke mellom alvorlige og mindre alvorlige lovbrudd. Gruppene som blir undersøkt, undersøkelsesmetodikken og oppfølgings­tiden i forhold til tilbakefall varierer fra undersøkelse til undersøkelse. Der hvor det anvendes «påvirknings­programmer» av ulike slag vil noen ha satset på svært motiverte deltakere og stor grad av seleksjon av hvem som fikk delta i programmene, mens andre ikke brukte slike seleksjonskriterier. I enkelte undersøkelser utelukkes «drop-outs» i tilbakefallsmålingene, mens andre tar hensyn til dem i evalueringen. Man må også anta at tilbakefallskriminaliteten har store mørketall. Det bør framheves at selv om ny kriminalitet ikke begås, er ikke det det samme som at den enkelte ekslovbryter er reintegrert i samfunnet, har en god livskvalitet og mestrer livsutfordringene.

Nedenfor gjengis kortfattet hovedtrekk fra noen undersøkelser. Undersøkelsene omfatter programmer som dels er gjennomført i fengsel, dels utenfor.

En oversiktsanalyse basert på 500 undersøkelser om ulike tiltak ble fremlagt på den 20. kriminologiske forskerkonferansen i regi av Europarådet, «Evaluating psychosocial interventions in prison and other penal contexts» (F. Lösel, oktober 1993). Analysen viste at det er langt igjen til man har et sikkert svar på hva som har best effekt på tilbakefall til ny kriminalitet og hva som «virker» på hvem og under hvilke omstendigheter. Analysen forkastet imidlertid synspunktet om at behandling av og programmer for lovbrytere ikke virker inn på tilbakefallet, og styrket inntrykket av at noen tilnærminger er mer virkningsfulle enn andre.

• Intervensjoner som tar sikte på å styrke den straffedømtes evne til logisk tenkning og til å se sammenhengen mellom tenkning og handling, viser oppmuntrende resultater. Dette gjelder tilnærminger som kombinerer trening i selvkontroll, refleksjon, sosiale ferdigheter og problemløsning og som stimulerer til selvkritisk holdning, aggresjonskontroll og empati.

• Opplegg som tar utgangspunkt i de aktuelle behovene som foreligger hos den enkelte, viser mer lovende resultater enn tiltak som ikke tar hensyn til dette.

• Lovbryternes kjønn og kriminelle fortid viser ingen sammenheng med hvilken virkning programmene har på den enkelte.

• Intervensjoner som rettes mot straffedømte i ung alder antas å være mer virkningsfulle enn de som rettes mot eldre lovbrytere.

• Teoretisk godt funderte opplegg fremstår som mer virkningsfulle enn de som ikke bygger på et sikkert teoretisk fundament.

• Selv om fengsling kan ha forskjellig virkning på de domfelte, avhengig av individuelle trekk og soningsform, synes tiltak generelt å virke dårligere i fengsel enn i en tilnærmet normal situasjon utenfor murene.

• Oppleggenes tilpasning til den enkeltes særlige behov synes viktigere enn om gjennomføringen finner sted i eller utenfor fengsel.

Resultatene i undersøkelsen antyder at effekten normalt er mindre for residiv enn for en mer generell personlighetsutvikling, holdningsendring, osv.

I artikkelen «Gjensyn med Berg-elevene» (Lov og rett, 1994 s. 578–595) følger Kåre Bødal opp de første 100 elevene som ble dømt til oppdragende behandling på Berg arbeidsskole i perioden 1952–1957. (Elevenes utvikling er tidligere beskrevet av Bødal i 1962 og 1969). Formålet med arbeidsskolen var ikke straff, men yrkesopplæring og behandling. Skolen bød på en rekke tilbud. Et håndplukket personale, med få unntak uten erfaring i fengselstjeneste, men med et betydelig engasjement, bidro til et ganske bredt aktivitetsspekter. Et opplegg med gruppeterapi ga en kontaktform og en støtte som gjorde oppholdet lettere.

Etterundersøkelsen av de 100 første elevene bygger først og fremst på utskrifter fra strafferegisteret, på de lokale bøteregistre og på intervjuer med 93 av dem. Resultatene viser at 81  % av de tidligere elevene hadde pådratt seg nye dommer 11 år etter utskrivingen fra skolen. Etter 25 år var residivprosenten steget til 91  %.

I juli 1982 var det i gjennomsnitt 25 år siden de 92 gjenlevende av de 100 arbeidsskoleelevene ble utskrevet fra Berg. Alderen varierte fra 40 til 52 år. For 47 av de tidligere elevene uten residiv i perioden 1970–1982 var gjennomsnittsalderen ved siste dom for forbrytelse 25 år, mot 41 år for 45 personer med residiv i samme periode. Bødal skriver at de færreste av elevene fortsatt er aktive kriminelle i dag, men at ganske mange trolig er uten fast forankring sosialt og i arbeidslivet. Fra å være gjengangere i fengsler er noen blitt sosialmedisinske klienter. Men mange lever nå et trygt og ordnet liv – også noen av dem det ble stilt dårlig prognose for i 1968.

Graham Smith, sjefinspektør i det britiske innenriksdepartementet, presenterte på et seminar i Oslo september 1994 i et foredrag kalt «Intensive Supervision – What Works» et vidt spekter av forskningsmateriale om tiltak innen kriminalomsorg i frihet. Han viste blant annet til at elektronisk kontroll ikke vil lykkes med mindre kontrollen suppleres med det han kalte «en behandlingskomponent» hvor blant annet domfeltes egne valgmuligheter blir klargjort. Smith hevdet at rene kontrolltiltak, konfrontasjonsteknikker og fysisk utfordrende, opplevelsesorienterte aktiviteter i seg selv ikke er tilstrekkelig til å påvirke tilbakefallet.

Han framhevet betydningen av at domfeltes og tilsynsførers personlighet passer sammen, og pekte på at opplegg som sikter mot utdanning og arbeid gir gevinster i form av minsket tilbakefall.

Smith understreket de organisasjonsmessige forpliktelsene som må være tilstede ved utviklingen av tilsynsordninger, og nevnte blant annet betydningen av at

• programmene har etatens fulle støtte

• ansvaret for utviklingen av programmene ligger på høyt nivå i organisasjonen

• programmene får tilstrekkelige ressurser

• informasjon og publisitet gis om det enkelte program der det er nødvendig; eksternt og internt

• det samarbeides med andre etater

• programmene kan korrigeres underveis

• et hvert program har begrenset levetid

• ekstern evaluering kan fortelle de ansatte om de lykkes og virke stimulerende i vanskelige faser.

En norsk undersøkelse fra 1994, «Fylla har skylda» (Y. Hammerlin og T. Danielsen), tar for seg tilbakefallet for domfelte med førstegangs promilledom. Undersøkelsen begrenser seg til de som deltok på kortvarige promillekurs i en åpen anstalt i årene 1989, 1990 og 1991, i alt 337 personer. Kursets målsetting var å motvirke framtidig promillekjøring. Resultatene viste at et flertall av kursdeltakerne mente kursopplegget i stor grad hadde endret deres holdninger til promillekjøring. Mange påpekte at det var kombinasjonen av ubehagelighetene de hadde opplevd ved selve hendelsen, det å bli tatt for promillekjøring, deltakelsen på kurset og familiens og venners reaksjoner, som hadde bidratt til holdningsendringen. Et gjennomgående trekk var at deltakerne mente kurset hadde gitt dem flere og bedre argumenter for ikke å kjøre med promille i framtiden. Med andre ord var kurset bevisstgjørende. Undersøkelsen så også på tilbakefallet til tidligere kursdeltakere. Ett år etter avsluttet soning var det ingen forskjell i tilbakefall mellom kursgruppene og kontrollgruppen som ikke hadde gått kurs. Etter 2,5 år var det en liten, men ikke signifikant forskjell – sju prosent tilbakefall for kursgruppen og ni prosent for kontrollgruppen.

I 1995 utga psykolog Svein Mossige på oppdrag fra Barne- og familiedepartementet rapporten «Personer som har begått seksuelle overgrep mot barn og deres rehabiliteringsmuligheter». Mossige spør om barneovergripere kan rehabiliteres og søker å besvare dette ved en gjennomgang av nyere forskning og litteratur. En sentral oversiktsartikkel av forskerne Furby, Weinrott og Blackshaw (1989) foretar ifølge Mossige den kanskje mest omfattende gjennomgang av amerikanske undersøkelser om tilbakefall hos overgripere, 55 i alt, gjennomført i tidsrommet 1953–86. En konklusjon er at det synes nesten umulig å vurdere hva som er et rimelig tilbakefall. Dette skyldes i stor grad at forskningen gjennomgående lider av en rekke metodiske svakheter og begrepsmessige uklarheter. En forsiktig konklusjon kan likevel trekkes: Tilbakefallet øker etter hvert som tiden går, men de nye handlingene er ikke nødvendigvis sedelighetskriminalitet. Furby med flere hevder i sin oversiktsartikkel at det ikke finnes noen støtte for at klinisk behandling reduserer tilbakefallet til seksuelle overgrep. Mossige anfører at mange behandlere er uenige i en så negativ konklusjon. En innvending mot oversiktsartikkelen er at den ikke omfatter undersøkelser av nyere dato enn 1986.

Mossige gjennomgår videre ulike behandlingsmetoder og sier noe om hva slags behandling som eventuelt virker. De fleste oppfølgingsundersøkelsene Mossige har studert, viser et tilbakefall på 10–30  %. Et dilemma er at en del overgripere viser spontan bedring, det vil si at de uten behandling heller ikke begår ny kriminalitet. Det er derfor vanskelig å si om behandling gir større effekt enn den bedring som finner sted av seg selv. Mossige mener det er for pessimistisk å trekke en entydig konklusjon om at behandling ikke har noen påviselig effekt i form av redusert tilbakefall. Han hevder at det kan se ut til at bredspektrede program basert på kognitiv psykologi og læringspsykologi, kombinert med andre tiltak som gruppeterapi og farmakologisk behandling (kjemisk kastrasjon) i begrenset omfang kan gi forhåpninger om en større effekt enn ingen behandling. Men det gjenstår å dokumentere effekten av slike opplegg. Behandling kan imidlertid ikke eliminere muligheten for nye overgrep.

Undersøkelsen «Sex crime relapse. A 15-year follow-up» av forskerne Hege Saltnes, Maria Levander og Sten Levander ble utgitt i 1990 ved Institutt for psykiatri og adferdsmedisin, Universitetet i Trondheim. Undersøkelsesgrunnlaget var 177 mannlige lovbrytere, som i perioden 1971–75 ble dømt for en eller flere seksualforbrytelser. Samtlige var rettspsykiatrisk undersøkt. I 1988 ble strafferegisteret kontrollert for tilbakefall til ny kriminalitet. Resultatene viser et tilbakefall på 70  % til all type kriminalitet, hvorav 38  % til seksualforbrytelser. Den høye tilbakefallsprosenten kan ifølge forfatterne til en viss grad forklares med den lange perioden de ble fulgt opp. Ulike variabler er belyst i forhold til tilbakefall: Alder, tidligere kriminalitet, type kriminalitet, psykiatrisk diagnose og valg av sanksjon. Eksempelvis har tidligere voldtektsforbrytere høyere tilbakefallsfrekvens enn andre, og de begår også alvorligere kriminalitet. Opphold i fengsel viste seg å gi lavere tilbakefall enn behandling i psykiatrisk sykehus for denne gruppen. Dette var ikke tilfellet for andre grupper av seksualforbrytere.

I artikkelen «Serievåldtäktsman – minskad återfallsbenägenhet efter långvarig gruppbehandling?» av professor Henrik Belfrage, i Nordisk Tidsskrift for Kriminalvitenskab nr. 1 1996, vurderes effekten av gruppebehandling av serievoldtektsmenn ved St. Sigfrids sjukhus i Växjö. Behandlingsprogrammet har pågått i ti år, men har ikke vært evaluert tidligere. Formålet med evalueringen er å følge opp og kartlegge noen av de «tyngste» seksualforbryterne, de såkalte serievoldtektsmenn.

Belfrage viser innledningsvis til en del tidligere funn om tilbakefall blant seksualforbrytere som viser høye tall for tilbakefall. Mange hevder at de ikke kan se noen forskjell i tilbakefallsfrekvens mellom de som fengsles og de som undergis ulike typer behandling. Andre hevder at det går dårligere med de som dømmes til behandling. Svenske undersøkelser har som nevnt tidligere vist at det går dårligere med de som dømmes til «rettspsykiatrisk vård» enn til vanlig fengsel. Belfrage skriver videre at det finnes få studier av de aller vanskeligste seksualforbryterne som denne undersøkelsen tar for seg. Det finnes imidlertid en undersøkelse fra Danmark (Hansen & Taylor, 1994) av 22 seksualforbrytere som var dømt til forvaring ved anstalten Herstedvester. Av disse ble 12 prøveutskrevet etter fem år fordi de ble ansett som «ikke lenger farlige». Seks av de tolv har begått nye lovbrudd, hvorav tre alvorlige seksualforbrytelser.

Undersøkelsen til Belfrage omfatter rettspsykiatrisk undersøkte serievoldtektsmenn delt i tre grupper. Gruppe A består av fem personer som ble utskrevet fra Sigfrids sykehus i årene 1984 til 1992 etter langvarig gruppeterapi kombinert med enkeltsamtaler. Gruppe B, kontrollgruppen, består av 20 personer som ikke fikk behandling. Gruppe C består av 12 personer som er under behandling og som skal sammenlignes på et senere stadium. Undersøkelsen bekrefter en rekke funn fra andre studier med hensyn til voldtektsmennenes sosiale bakgrunn: De har gjennomgående lav utdanning, tilpasningsproblemer, lese- og skrivevansker og er arbeidsledige eller har arbeid innen lavstatusyrker. Omtrent halvparten har vokst opp i utrygge omgivelser og har tidligere vist aggressive tendenser. De fleste er ensomme, har et massivt rusmisbruk og de fleste lider av ulike personlighetsforstyrrelser. Undersøkelsen har kartlagt forskjeller i residiv mellom gruppe A og B. Det foreligger et massivt tilbakefall i gruppe B, 78  % begikk ny kriminalitet derav 67  % seksualforbrytelser. I gruppe A, de som hadde vært i behandling, hadde én person begått ny kriminalitet. De øvrige fire har vært utskrevet i to til åtte år uten å bli registrert for ny kriminalitet. Belfrage peker på at tilbakefallsrisikoen blant psykisk avvikende serievoldtektsmenn er urovekkende høy. De fleste som gjennomgikk rettspsykiatrisk undersøkelse i årene 1984 til 1988 hadde på ny blitt domfelt for seksualforbrytelser, mange flere ganger. Blant de fem som gjennomgikk behandling er tilbakefallet lavere, bare en har hatt tilbakefall. Resultatet av undersøkelsen viser at prognosen for serievoldtektsmenn som ikke gjennomgår langvarig spesialbehandling er svært dårlig. Belfrage sier imidlertid at gruppen på fem som hittil er utskrevet, er altfor liten til at man kan trekke noen sikre konklusjoner om behandlingens effektivitet.

I en rapport utgitt av Barne- og familiedepartementet (Q – 0913) fra et seminar om seksuelle overgripere og forebyggende strategier, avholdt i mai 1995, refereres et innlegg av psykolog Thore Langfeldt ved Institutt for klinisk sexologi og terapi (IKST). Her framkommer at det ikke er foretatt noen systematisk evaluering av behandlingen ved nevnte institutt og virkningen på tilbakefall.

Langfeldt peker på noen problemer forbundet med en slik evaluering, blant annet valg av kriterier ved evaluering av psykoterapi. Instituttet har i første omgang valgt å vurdere terapien i forhold til estimert tilbakefall. Langfeldt mener å ha erfart at det er gruppen voldtektsdømte som har høyest tilbakefall. Han valgte derfor å ta i behandling personer som hadde begått flere voldtekter og som var dømt minst to ganger.

I perioden 1983–94 hadde IKST 29 henvisninger på menn som hadde begått voldtekt. De fleste satt i fengsel og hadde flere års soning foran seg. De domfelte hadde gått i behandling i gruppe i to til fire år. 20 personer hadde gjennomført psykoterapien og er ute på frifot. Instituttet har ikke kjennskap til at noen av de 20 har hatt tilbakefall selv etter lang tid i frihet. Tre domfelte avviste terapien etter første samtale. Disse tre begikk senere nye voldtekter.

I rapporten fra Barne- og familiedepartementet blir det opplyst at den svenske riksdagen har bedt regjeringen om å sørge for behandlingstilbud til alle sedelighetsdømte. Dette er nå under oppbygging, og det er så langt etablert anstalter og avdelinger for denne gruppen. I rapporten spør man om de svenske tiltakene også kan være hensiktsmessige i Norge.

Rapporten peker på at nettogevinsten kan bli stor ved etablering av behandlingstilbud for alle overgripere. Selv med et høyt tilbakefall vil midler kunne spares i tillegg til at det oppnås færre menneskelige lidelser. Rapporten poengterer at behandlingsprogram må komme i gang så tidlig som mulig etter innsettelsen og ikke utsettes til etter soningen.

I artikkelen «Behandling av seksualforbrytere – den canadiske modell» i Nordisk tidsskrift for kriminalvitenskap, august 1996, tar Beth Grothe Nielsen som er lektor ved Juridisk Institutt, Århus Universitet, opp behandlingen av innsatte i de kanadiske fengselene, med spesiell fokus på seksualforbrytere. Hun viser til en større undersøkelse om tilbakefall foretatt av Correctional Service of Canada i 1995, som tar for seg mange behandlingsprogram tatt i bruk etter lanseringen av de såkalte cognitive skills-programmene i 1990. Undersøkelsen omfatter i alt 4 072 fanger delt i to grupper i perioden 1990–94. Den ene gruppen ble tatt med i et program, mens kontrollgruppen ble satt på venteliste. Undersøkelsen baserte seg på 2 125 personer som på undersøkelsestidspunktet hadde vært løslatt i minst ett år. Herav hadde 1 444 gjennomført program, 302 falt fra og 379 hadde vært på venteliste. Den frafalte gruppen er ikke med i undersøkelsesgrunnlaget. Tilbakefall blir i denne forbindelse definert som gjeninnsettelse på grunn av brudd på vilkår for løslatelse eller tilbakefall til ny, pådømt kriminalitet. Undersøkelsen viser at personer som i utgangspunktet ble vurdert som en lavrisikogruppe for tilbakefall, ikke hadde særlig utbytte av programmet. Tilbakefallet var likt hos begge grupper. Størst virkning av programmet så man hos personer med stor mangel på kognitive ferdigheter og som var vurdert til å ha en relativt høy risiko for tilbakefall. Hos disse personene var det 50  % lavere residiv hos gruppen som hadde gjennomført program enn hos «ventegruppen». Elleve prosent av alle undersøkte personer var seksualforbrytere, og det viste seg å være denne gruppen som hadde størst nedgang i residiv etter å ha gjennomført et program (58  %). Ifølge Nielsen vil dette si at sedelighetsforbrytere som mangler kognitive ferdigheter har særlig stor nytte av programmene. Forskere er i gang med ytterligere å analysere denne gruppen, for om mulig å finne forklaringer på resultatene. Foreløpige antakelser går ut på at deltakere i «Cognitive Skills-program» og «Sex Offender Treatment Program» har særlig gode sjanser til å unngå tilbakefall.

Menn som slår kan, ifølge professor Rebecca Emerson Dobash ved Universitetet i Manchester, lære å endre sin atferd. Dette fremgår av en artikkel i tidsskriftet Apropå nr. 4/96, som bygger på et innlegg på BRÅ-konferansen (det svenske brottsförebyggande rådet) «Våld mot kvinnor» juni 1996. Emerson Dobash, som sammen med professor Russel P. Dobash og forskerne Kate Cavener og Ruth Lewis nylig avsluttet en undersøkelse, konkluderer med at program som tar sikte på å påvirke voldelige menn, har effekt. Undersøkelsen tok for seg to forsøksprogram gjennomført i Skottland – Change og Lothian Domestic Probation Projekt. Deltakerne var menn dømt for vold mot sine kvinnelige partnere. Programmene satte fokus på volden og mennenes behov for å endre sin atferd, og innebar ukentlig deltagelse i en periode på opp til seks måneder. Emerson Dobash framhever at det er viktig å se på den domfeltes egen oppfatning av volden, hvordan de rasjonaliserer, fornekter og gir andre skylden for sine voldshandlinger, og derfor fortsetter med dem. I programmene tok man tak i mennenes holdninger, og de ble konfrontert med at deres adferd var tilsiktet og formålsrettet. Emerson Dobash påpeker at volden er utpreget funksjonell, og at mennene opprettholder sin autoritet gjennom sine handlinger. Mennene må derfor læres til å forstå at de ikke bare kan tjene på å bruke vold, men også tape, kanskje hele sin familie. Programdeltagerne må stilles til ansvar for sin adferd, og gjøres oppmerksomme på at de selv kan styre den. De må bli bevisste på visse signaler i sin adferd, for å kunne lære seg teknikker i å avbryte og trekke seg tilbake når en situasjon tilspisser seg. Programmene innebar også opplæring i grunnleggende kommunikasjons- og forhandlingsteknikk, for at de domfelte i større grad skulle bli i stand til å løse konflikter uten å ty til vold og ydmykelser.

Forskningsprosjektet innebar at man sammenholdt gruppen menn dømt til programmer med en tilsvarende gruppe voldsmenn dømt til annen type straff. Forskningen som pågikk over ett år, startet med dybdeintervjuer av både mennene og kvinnene volden var rettet mot. Deretter fulgte man opp med skriftlige intervjuer etter henholdsvis tre måneder og ett år. Alle kvinnene svarte i det første intervjuet, før straffegjennomføringen, at mennene hadde brukt vold mot dem i løpet av det siste året. Etter tre måneder svarte 30  % av kvinnene at de var blitt utsatt for vold, mens hele 60  % av kvinnene hvis menn var idømt en annen reaksjon, var blitt utsatt for voldsbruk. Effekten av påvirkningsprogram syntes altså klar etter en tre måneders periode, men det må tas i betraktning at dette er kort tid og at påkjenningen ved selve rettsprosessen kan ha virket inn på resultatet. Når forskerne så på voldfrekvensen ved andre og tredje intervju, så man imidlertid også gode resultater. Tre måneder etter, og ett år etter første intervju hadde ingen av de programdeltagende mennene øvet vold mot sine kvinner fem eller flere ganger, mens 16  % av den andre gruppen hadde det. Ved undersøkelsen etter ett år fikk man også opplysninger om kvinnenes oppfatning av egen livskvalitet. De som levde sammen med menn som hadde deltatt i program oppga endring i positiv retning av såvel forholdet som livet forøvrig. Kvinnene til menn i den andre gruppen oppga derimot at ting var ved det gamle eller hadde endret seg i negativ retning.

Emerson Dobash mener det er stor grunn til å tro at disse positive resultatene vil vedvare. Programdeltakerne avholder seg ikke fra vold bare av frykt for sanksjoner, men også fordi de har tilegnet seg en større evne til innlevelse og til å styre sin atferd.

5.6 Tiltak for å motvirke nye straffbare handlinger og negative følger av fullbyrdingen

Fullbyrding av straff skal foregå i en for samfunnet betryggende form. Innholdet i soningen – arbeid, skole, program og fritid – må tilpasses dette hovedhensynet. Det vil i praksis kunne innebære at tiltak som kan ha en positiv individuell effekt, i enkelte tilfelle vil måtte vike av hensyn til samfunnsbeskyttelse, likebehandling og fare for unndragelse.

Dagens lov- og regelverk gir en bred adgang til å sette i verk tiltak av rehabiliterende karakter. De forslagene til endringer som fremmes i denne meldingen, jamfør kapittel fire, vil gi ytterligere adgang til å utforme et differensiert og individuelt tilpasset innhold.

Som det framgår av foranstående, må målsettingen om at kriminalomsorgen gjennom sine individuelle tiltak skal redusere tilbakefallet til ny kriminalitet, bygge på en realistisk tilnærming. Det er imidlertid en betydelig utfordring å finne fram til virkemidler som kan påvirke de domfelte slik at risikoen for ny kriminalitet motvirkes og evnen til å mestre livets utfordringer på en sosialt akseptert måte stimuleres. Det er i seg selv betydningsfullt om man hos de domfelte kan sette i gang en utviklingsprosess som øker selvinnsikten og -kontrollen og styrker evnen til et konstruktivt samarbeid med andre mennesker. Mot denne nøkterne bakgrunnen går departemenet inn for å utvikle eksisterende tiltak og skape enkelte nye.

I tillegg til den forskningsmessige kunnskap tok Justisdepartementet høsten 1994 initiativ til en spørreundersøkelse blant samtlige tilsatte i fengselsvesenet og friomsorgen. Undersøkelsen henvendte seg til kriminalomsorgens «praktikere» for å kartlegge deres erfaringsbaserte oppfatninger om hvilke faktorer i straffullbyrdelsen de mente kunne bidra til å minske risikoen for tilbakefall. Synspunktene i de to etatene var relativt sammenfallende:

Systematisk arbeid med den domfelte for å motivere til ansvar for eget liv er den faktor som best antas å kunne bidra til redusert tilbakefall. Deretter fulgte

• kortere tid mellom lovbrudd og iverksettelse av soning

• flere typer soningsformer som kvalifiserer domfelte til et liv uten kriminalitet

• flere stillinger i kriminalomsorgen

• utvidet samarbeid mellom kriminalomsorgen og skoleverket, inkludert muligheter for yrkesutdanning

• utvidet samarbeid mellom fengselsvesenet og friomsorgen

• tilbud om behandling til de domfelte som trenger og ønsker det.

Justisdepartementet har også fått gjennomført en intervjuundersøkelse blant innsatte fordelt på åtte anstalter for å kartlegge deres syn på hva som kan bidra til mindre tilbakefall. Undersøkelsen er utført av Markeds- og mediainstituttet Oslo, februar 1997. De innsatte ble valgt ut slik at de i størst mulig grad skulle representere et tverrsnitt av fangebefolkningen.

De fleste mente at det var mulig å bruke soningstiden positivt. Men mange sier at de velger å forholde seg passive under soningen fordi de mangler tillit til systemet. Generelt ønsker de innsatte nesten alle tiltak, tilbud og ordninger som kan hjelpe dem til å bruke soningstiden positivt og støtte dem i tiden etter løslatelsen.

Noen av de innsattes ønsker, i uprioritert rekkefølge

• økt bruk av samfunnstraffer

• god informasjon om livet i anstalten og muligheter under soningen

• et skille mellom førstegangssonere og andre

• mindre anstalter

• bedre mulighet for kontakt med barn og øvrig familie

• mer kursvirksomhet og livsmestringsprogrammer

• flere og mer varierte treningstilbud

• flere utdanningstilbud i mer moderne fag

• bedre skolerte folk innen sosialtjenesten

• bedre kontakt med hjelpeapparatet

• ikke hospitsplass ved løslatelse

• bedre planlagt løslatelse.

Selv om man ikke fullt ut kjenner til hvilke tiltak og metoder som mest effektivt motvirker tilbakefall til ny kriminalitet, legger departementet til grunn at det skal tas i bruk ressurser til den type tiltak som man gjennom teori, forskning og erfaring antar har størst effekt og som ikke forverrer domfeltes sosiale og personlige situasjon. Departementet går inn for fortsatt forskning og systematisering av erfaringer i den hensikt å finne en tryggere kunnskapsbasis for den framtidige utbyggingen av kriminalitetsforebyggende programmer og tiltak.

5.6.1 Generelle tiltak

På bakgrunn av dagens kunnskapstilfang legger departementet ved utformingen av ulike typer påvirkningsprogram særlig vekt på å

• fremme domfeltes vilje til å ta ansvar for egne handlinger og eget liv

• styrke domfeltes evne til situasjonsforståelse og konstruktiv problemløsning

• stimulere til økt innlevelse i offerets situasjon

• styrke de kognitive funksjonene, dvs. evnen til rasjonell tenkning

• fremme evnen til selvkontroll

• bedre domfeltes evne til å mestre dagliglivets krav og utfordringer

• styrke vedkommendes sosiale og mellommenneskelige kompetanse og

• sikre domfeltes økonomiske, bolig- og beskjeftigelsesmessige basis.

Kriminalomsorgen kan ikke nå disse målsettingene alene. Først og fremst kreves det – som nevnt – et aktivt engasjement og en sterk motivasjon hos domfelte selv for å skape en ny og bedre tilværelse. Dertil er det nødvendig med et utstrakt samvirke over forvaltningsnivåer, sektorer og profesjonsgrenser. Så lenge domfelte fullbyrder en dom, vil det være kriminalomsorgens oppgave å initiere og koordinere de ulike offentlige sektorenes og etatenes tjenester og legge forholdene til rette for en fleksibel og formålseffektiv samhandling, slik at en integreringsprosess kan settes i gang. Etter at fullbyrdingen er avsluttet ligger oppfølgingen hos de service- og tjenesteytende myndighetene som etter lovgivningen er tildelt de respektive oppgavene, kompetansen og ressursene.

I tillegg til den egenverdi ulike aktiviteter kan ha, skal innholdet i fullbyrdingen motvirke kriminalitet. Sett i lys av dette kan det være hensiktsmessig å skille mellom generelle tiltak og påvirkningsprogrammer.

De generelle tiltakene er rettet mot å minske risikoen for nye straffbare handlinger ved at domfelte lærer seg å mestre hverdagslige funksjoner som eksempelvis å delta i arbeid eller undervisning, holde en bolig i rimelig stand, kunne omgås kolleger og venner og bruke fritiden på en positiv måte. Dette er en grunnleggende kompetanse for alle som vil ta del i det daglige liv og virke.

I følgende avsnitt redegjøres det kort for hvilke tiltak som er etablert i fengselsvesenet og friomsorgen. Det er ikke tatt sikte på å gi en fullstendig og uttømmende beskrivelse, men snarere en oversikt som viser bredden av tiltak med en rehabiliteringsmålsetting. Dagens tiltaksspekter vil i all hovedsak danne grunnlaget for en fortsatt utvikling. Mangfoldet i fangebefolkningen må imidlertid gjenspeiles i utvalget. Det betyr at nye tiltak og programmer vil se dagens lys i tiden fremover. Framtidsplanlegging vil bli etablert ved alle anstalter og friomsorgskontorer.

5.6.1.1 Arbeid

Sysselsetting er en verdi i seg selv ved at domfelte er til nytte og får muligheter til aktivitet og utfoldelse. Et arbeidsfellesskap åpner for samvær med andre, noe som kan være personlig stimulerende og føre til menneskelig kontakt og vennskap, og kan gi domfelte kunnskaper og erfaringer. Sysselsettingen i fengslene ivaretar det såkalte normaliseringshensynet ved at innsatte jobber i den tiden befolkningen forøvrig er i arbeid og får trening i en regelmessig livsførsel.

I fengselsvesenet sysselsettes om lag to tredjedeler av de innsatte med arbeid av forskjellig art. En del av dagens arbeidsvirksomhet er i liten grad yrkesmessig kvalifiserende. Departementet går inn for økt opplæring og arbeidstrening som med utgangspunkt i den enkelte domfeltes evner og forutsetninger, gir kvalifikasjoner som er av betydning ved jobbsøking etter løslatelsen. Noen av verkstedene i anstaltene er utstyrt slik at de kan godkjennes som opplæringsbedrifter i tråd med skoleverkets krav. I disse verkstedene gis de innsatte undervisning som kvalifiserer til videre opplæring eller arbeid etter endt straffefullbyrding.

Det er behov for å se nærmere på enkelte sider ved fengslenes arbeidsdrift, og blant annet vurdere om den opplæringen som gis er i samsvar med de kvalifikasjoner som næringslivet etterspør.

Domfelte som gjennomfører straff utenfor fengsel mottar bistand fra arbeidsmarkedsetatene på linje med andre arbeidssøkende.

5.6.1.2 Undervisning og skole

Formålet med undervisning og opplæring er å

• tilføre kunnskaper og samfunnsinnsikt

• fremme selvstendighet og selvhjulpenhet og

• forberede for framtidige yrkes- og livsforhold.

Undervisningen i fengslene søkes lagt opp i tråd med de retningslinjene som ligger til grunn for den ordinære skolevirksomheten i samfunnet. Den foregår stort sett på dagtid og etter de samme pedagogiske metoder skoleverket ellers benytter. Friomsorgens klientell skal i samsvar med normaliseringsprinsippet søkes inkludert i det ordinære undervisningssystemet med de unntak som er nødvendig.

5.6.1.3 Fritidstiltak

Formålet med fritidssyslene er å

• trene opp motivasjon og evne til konstruktiv fritidsbruk under og etter straffullbyrdingen

• unngå isolasjon og negativ sosialisering

• gi fysisk utfoldelse, trening og avkobling.

Fritidsvirksomheten er i utgangspunktet frivillig, men i bestemte anstalter kan det knyttes forutsetninger om fritidsaktivisering.

Viktige komponenter i dagens fritidstilbud er kurs, aviser, kulturelle innslag, TV og fysisk trening i organiserte og spontane former. Bibliotekene er et bidrag til opplæringsvirksomheten i tillegg til å være et fritidstilbud. Det satses i økende grad på idretter som fremmer sosiale ferdigheter og fellesskap, som eksempelvis fotball, volleyball og andre lagidretter. Vekttreningsrommene er likevel fortsatt det mest brukte treningstilbudet i de fleste anstaltene.

5.6.1.4 Religiøs virksomhet

Innsatte har rett til ukontrollert møte med en representant for sitt trossamfunn. Medlemmer av Den norske kirke har rett til å bli betjent av en prest. Prestens virksomhet omfatter gudstjenester, sosiale arrangementer og den sjelesorg og veiledning som ordinært følger av prestens virke. Fengselsvesenets prester bidrar også til å knytte kontakt mellom innsatte og humanitære, sosiale og religiøse organisasjoner utenfor murene.

Frivillige krefter i menighetene er en viktig ressurs i arbeidet med å bygge et lovlydig nettverk rundt den straffedømte. Ved de fleste anstalter og en del friomsorgskontorer er det utviklet et samarbeid på dette området.

5.6.2 Påvirkningsprogrammer

Påvirkningsprogrammene har en kriminalitetsforebyggende målsetting. De tar utgangspunkt i sosiale og personlige problemer som antas å medvirke til at kriminalitet begås. Det kan dreie seg om rusmiddelmisbruk, kunnskapsmangel, tenkningsforstyrrelser, liten evne til langsiktig planlegging, manglende støtte og sosialt nettverk, lese- og skrivevansker eller problemer av mellommenneskelig natur. Kontraktsoning i forskjellige former, frivillig og offentlig nettverksarbeid, tilsynsprogrammer, tenketreningsgrupper, trening i å mestre dagliglivets krav og utfordringer, volds- og sedelighetsgrupper, promilleprogrammer og løslatelsesgrupper er eksempler på hva kriminalomsorgen refererer til som påvirkningsprogrammer.

I fengselsvesenet og friomsorgen har det i årenes løp vært en rekke tiltak som har hatt som mål å påvirke domfelte til å ta større ansvar for sine handlinger og unngå ny kriminalitet. Som et ledd i kriminalitetsbekjempelsen går departementet inn for en markant utbygging av disse tiltakene. I denne meldingen omtales tiltakene som programmer for å understreke at gjennomføringen skal foregå på en målrettet og systematisk måte.

Nedenfor gis en oversikt over en del av dagens tiltak som, med enkelte justeringer, kan defineres som programmer.

5.6.2.1 Kontraktsoning

Kontraktsoning har som formål å bekjempe rusmiddelmisbruk blant innsatte. Den bygger på en avtale – kontrakt – mellom den innsatte og anstalten om at han eller hun skal avstå fra bruk av rusmidler under soningen. Kontrakter inngås på individuell basis i ordinære anstalter eller ved overflytting til kontraktsavdeling eller -fengsel. Bortsett fra kravet om rusfrihet og samtykke til urinprøvekontroll, er det ordinært ingen krav til innsatte om å delta i andre rehabiliteringsrettede tiltak. Unntak forekommer ved spesielle kontraktsavdelinger eller kontraktsfengsler, der domfelte i tillegg til å forplikte seg til rusfrihet også må delta i fritidsaktiviteter og andre opplegg. Dette gjelder for eksempel ved Hassel kretsfengsel og ved Trondheim kretsfengsel, avdeling Leira.

Kontraktsonere kan, når de fyller vilkårene forøvrig, innvilges inntil 30 døgn permisjon i året, i motsetning til de ordinære 18 døgn. Kontrakten innebærer at fengselet, uavhengig av mistanke og tidspunkt, kan avkreve urinprøve. Innsatte kan også oppnå andre rettigheter ved å inngå kontrakt, som for eksempel større bevegelsesfrihet innenfor anstaltområdet, overføring til åpnere soningsmiljøer, større muligheter til fritidstilbud og frigang til aktiviteter utenfor anstalten.

Friomsorgen benytter kontrakter i sine tilsynsprogrammer overfor forskjellige grupper domfelte. Kontraktene kan inneholde vilkår og forutsetninger om å avstå fra bruk av rusmidler, fremmøtehyppighet, deltakelse i undervisning, trening i dagliglivets aktiviteter, deltakelse i samtalegrupper, arbeid med fremtidsplanlegging. Både ved tilsynsprogrammer og sikringsopplegg benytter friomsorgen skriftlige kontrakter som er utarbeidet i samarbeid med domfelte og eventuelle samarbeidsparter.

5.6.2.2 Treningssentre

Opphold på treningssenter er et tidsavgrenset program på ni til elleve uker, hovedsakelig basert på fysisk aktivitet. Formålet med oppholdet er å bekjempe rusmiddelmisbruk ved å vektlegge sosial trening og mestring av dagliglivets situasjoner. Idrettsfaglige metoder legges til grunn for virksomheten. Det er et mål med treningssentrene å stimulere til ytterligere fysisk aktivitet både mens soningen pågår og etterpå, samt å medvirke til positiv læring som på sikt kan bidra til endring av livsstil.

5.6.2.3 Livsmestringsprogram

Dagliglivets utfordringer krever kunnskaper og ferdigheter som mange av kriminalomsorgens klienter ikke har i tilstrekkelig omfang. Livsmestringsprogrammene tilbyr i varierende grad opplæring i å stå i en jobb, holde huset i orden, vaske klær, foreta innkjøp, lage mat, benytte fritidstilbud og sørge for personlig hygiene. Livsmestringsprogram prøves ut i begrenset omfang både i fengselsvesenet og i friomsorgen.

En standardisert versjon av livsmestringsprogram finner vi i skoleverkets botreningskurs for innsatte i fengsel. Det ordinære kurset er basert på 100 undervisningstimer. Kurset er satt sammen av fag og tema fra yrkesfaglige studieretninger, med hovedvekt på husholdningsfag. Målet for kurset er at innsatte settes bedre i stand til å mestre sitt liv i frihet, ved – som det heter i fagplanen -

«- å stimulere til ryddig livsførsel, ta på seg ansvar og plikter, oppleve gruppetilhørighet, vise hensyn til andre i samarbeid, påvirkes til positiv tenking og trenes i praktiske oppgaver i forbindelse med hjem/bolig» .

5.6.2.4 Nettverksetablering og frivillige medarbeidere

Det sosiale nettverket til lovbrytere kan være lite stabilt og konstruktivt og bidrar i liten grad til å lette tilpasningen til samfunnet. Det kan derfor være nødvendig for dem å holde seg borte fra gamle venner og bekjente og satse på nye kontakter og miljøer. Et sentralt virkemiddel for å lette integrasjonen i sosialt stabile miljøer er derfor å opprette kontakt med medarbeidere utenfor kriminalomsorgen som på frivillig grunnlag kan bistå domfelte. Det er av stor betydning å gi domfelte gode sosiale modeller og nye erfaringer i sosial samhandling.

De frivillige medarbeiderne kan gå inn i programmene som brobyggere til normalsamfunnet. Gjennom dem kan domfelte lære sosialt aksepterte omgangsformer.

Kriminalomsorgen samarbeider med en rekke organisasjoner med humanitært, religiøst, idrettslig, kulturelt eller rusmiddelbekjempende formål. Disse gjør en stor innsats gjennom besøkstjeneste og aktiviseringstiltak som fremmer ferdigheter, styrker selvfølelsen og integrerer lovbryteren i aktive fritidsmiljøer. I tillegg til Røde Kors er det andre organisasjoner som peker seg ut med stor aktivitet, blant annet Pinsemenighetene, Frelsesarmeen, Prison Fellowship og Blå Kors/Kameratklubbene.

I fengslene er det Røde Kors Visitortjeneste som har ansvaret for en vesentlig del av besøkstjenesten, og det er til enhver tid om lag 300 visitorer som er aktive. I friomsorgen er det etaten selv som administrerer det frivillige korpset, og rundt 400 personer er engasjert.

Det er departementets intensjon å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen og de frivillige medarbeiderne.

Disse organisasjonene representerer en særlig ressurs fordi de er strukturerte og fordi medlemmene samlet og hver for seg representerer et engasjement og en motivasjon i forhold til straffedømte. Samtidig som man ønsker en vekst i samarbeidet, må kriminalomsorgen ha kontroll på aktivitetene og kunne sette rammer og grenser av hensyn til sikkerhet og kontroll.

Det vil være naturlig at justisdepartementet innleder et samarbeid med aktuelle organisasjoners sentrale ledelse/organisasjonsledd. I det samarbeidet vil det være naturlig å finne frem til hvilke innsatsområder organisasjonene skal ha i forhold til kriminalomsorgen og å definere hvilke rammer som skal gjelde for samarbeidet. Disse ordningene og rammene må deretter videreformidles til de lokale ledd på begge sider. Oppfølgingen og bruken av de frivillige ressursene må klarligvis skje lokalt.

I fengslene gjør de frivillige organisasjonene idag en betydelig innsats i forhold til å representere en verdifull impuls i de innsattes hverdag. Det gjøres ved enkeltbesøk og ved velferdsarrangementer for grupper av innsatte. I det videre samarbeidet blir det sentralt å videreføre denne funksjonen. Men det blir også en utfordring å forsøke å trekke de frivillige organisasjonene direkte inn i soningsplanleggingsarbeidet. I forhold til enkeltinnsatte kan det etableres kontakt som antas å kunne føre frem til et verdifullt nettverk som vil være viktig å ha etablert før løslatelsen. Særlig straffedømte med lang kriminell fortid vil kunne ha nytte av å få etablert et interessefellesskap med positive miljøer før løslatelsen.

I den utstrekning departementet har midler for støtte til frivillige organisasjoner vil disse bli fordelt for å oppnå best mulig samspill som beskrevet over.

5.6.2.5 Løslatelsesgrupper

Et virkemiddel i progresjonen og forberedelsen av løslatelsen er de såkalte løslatelsesgruppene som drives i enkelte fengsler. Innsatte med nær forestående løslatelse samles til ukentlige gruppemøter, der temaer som har å gjøre med overgangen til frihet står på dagsordenen.

Informasjon om rettigheter og plikter i samfunnet står sentralt. Representanter fra sosialkontor, arbeidskontor, boligkontor, trygdeetaten, og lignende blir invitert til å orientere og rettlede deltakerne om hvordan de skal gå fram for å skaffe seg et grunnlag for en lovlydig livsførsel. Deltakerne lærer også om hensiktsmessig kommunikasjon og opptreden. De innsattes sosiale nettverk ved løslatelsen drøftes, og man ser på hva de selv kan gjøre for å styrke de positive kontaktene de har i samfunnet.

5.6.2.6 Tilsyn

Tilsynsklientellet består av betinget dømte, prøveløslatte, påtalefritatte og sikringsdømte på fri sikring.

Klientellet omfatter unge og eldre domfelte med høyst forskjellige behov og forutsetninger. Oppleggene må derfor tilpasses den enkelte, og kan omfatte hjelp til å skaffe bolig, arbeid og skolegang, koordinering og henvisning til andre etater som eksempelvis sosial- eller trygdekontor, arbeidsformidling eller helsevesen. Motivering, støtte og veiledning med sikte på et ikke-kriminelt liv er likeledes en sentral oppgave for friomsorgen.

Strukturerte og målrettede samtaler er en vanlig benyttet arbeidsform. Domfeltes situasjon og behov kartlegges, og man kommer til enighet om hvordan tilsynstiden kan benyttes på beste måte. Domfelte blir orientert om hvilke oppgaver og ressurser friomsorgen har, og hva som må fremskaffes fra andre kilder. Det blir likeledes redegjort for friomsorgens kontrolloppgaver og konsekvensene ved unndragelse av tilsyn.

5.6.2.7 Samfunnstjeneste

Samfunnstjeneste er en hovedstraff på linje med fengselsstraff og bøter. Det er selve frihetsbegrensningen som er det straffende elementet i ordningen. Domfelte pålegges å gjennomføre et bestemt arbeid i fritiden i et visst antall timer. Frammøtet skal være presist, og domfelte skal utføre oppgavene på en tilfredsstillende måte. Trusselen om soning i fengsel er i tillegg et tyngende element. Ut over dette skal det ikke tilføres ekstra byrder og belastninger, og ikke anvendes flere begrensninger enn nødvendig for å gjennomføre straffen.

Før gjennomføringen av samfunnstjenesten inngår domfelte en avtale om å utføre det arbeidet han blir pålagt. Han møter i et visst omfang samfunnets normalkrav til disiplin, arbeidsinnsats, edruelighet og ansvarlig atferd. I kontakten med oppdragsgivere og andre blir vedkommende kjent med et vanlig sosialt nettverk der uformell sosial kontroll inngår. Arbeidsoppgavene blir forsøkt tilrettelagt på bakgrunn av den enkeltes ressurser og evner. Domfelte vil få opplæring i og korrigering på det arbeidet som utføres, i tillegg til positiv tilbakemelding på vel utført arbeid. Arbeidsoppdragene blir i hovedsak utført for frivillige organisasjoner og ved offentlige institusjoner. Under gjennomføringen står den domfelte under tilsyn av friomsorgen og får den bistand som han etter en faglig vurdering synes å ha behov for.

5.6.2.8 Tilsynsprogram

Med tilsynsprogram forstår man et målrettet og tidsbegrenset tiltak for domfelte som er ilagt tilsyn. Programmet beskriver hvilke tiltak som skal gjennomføres og konsekvensene av at programmet ikke følges opp.

Gjennom tilsynsprogrammene samordner, systematiserer og målretter friomsorgen de tiltakene som settes i gang i tilsynstiden, fortrinnsvis på en slik måte at de antas å motvirke kriminalitet og brudd på eventuelle særvilkår som er satt av retten eller påtalemyndighetene. Programmene bygger på en kartlegging av domfeltes sosiale situasjon, hans behov og forutsetninger, motivasjon for og ønske om å finne fram til en annen, mere sosialt ansvarlig livsstil. Programmene kan være omfattende og krevende, og det er nødvendig med tett oppfølging, støtte og motivasjon underveis. Det legges vekt på et programinnhold med høy faglig standard, og et nært samarbeid med instanser som kan yte faglige bidrag. En videre utvikling av tilsynsprogrammene forutsetter at ordningen hjemles i lov, jamfør kapittel fire.

Tilsynsprogrammene representerer en videreføring og utvidelse av den ordinære tilsynsvirksomheten. Gjennom programmer med ulik utforming søker man å møte de problemer og utfordringer den domfelte står overfor. Det kan dreie seg om praktiske og materielle tiltak, undervisning og livsplanlegging, motvirkning av rusmiddelmisbruk, oppmuntring til å skaffe seg nye venner og bekjente og andre skritt som må tas på veien fremover. Noen programmer er rettet direkte mot de lovbruddene vedkommende er dømt for, eksempelvis grupper for volds- og sedelighetsdømte, mens andre programmer tar sikte på å øke evnen til å mestre ulike situasjoner generelt. Programmene kan ha bestemmelser om kontakthyppigheten mellom domfelte og friomsorgen, avtale om hva innholdet i tilsynet skal være, og om hvem som har ansvaret for gjennomføringen av de enkelte elementene i programmet.

Enkelte domfelte, særlig sikringsdømte, krever en tettere oppfølging enn vanlig for å motvirke tilbakefall. Friomsorgen benytter seg derfor av såkalte forsterkede tilsyn. Ved hyppig kontakt, hjelp og bistand og et høyt kontrollnivå, minimaliseres faren for at domfelte forgår seg på nytt. Ved forsterkede tilsyn brukes gjerne flere tilsynsførere for å sikre en tilfredsstillende oppfølging. I noen tilfeller har tilsynsføreren særlig kompetanse eller erfaring fra arbeid med den mer sosialt og personlig belastede delen av kriminalomsorgens klientell. Samarbeidet med politiet er godt varetatt i sikringssaker, blant annet ved utveksling av informasjon som gjør det mulig å vurdere om en uheldig utvikling kan være på gang.

Friomsorgen har i en rekke saker et tett og forpliktende samarbeid med det offentlige hjelpeapparatet. Dette oppnås blant annet ved opprettelse av «ansvarsgrupper» som består av representanter fra de samarbeidende etater og med friomsorgen som koordinator. Kontrollfunksjonene utføres av friomsorgen.

5.6.2.9 Soning i institusjon – fengselsloven § 12

En del av fangebefolkningen har behov for tiltak og behandling som går ut over kriminalomsorgens ansvars- og kompetanseområde. Hjemmelen for å sette i verk behandling i relevante institusjoner utenfor fengselsvesenet er gitt i fengselsloven § 12.

Hver overføring til behandlingsinstitusjon blir individuelt vurdert. Sentralt i vurderingen er behovet og motivasjonen til den innsatte og de forskjellige institusjonenes tilbud.

Et stort antall institusjoner med til dels ulik behandlingsideologi, organisering og faglig nivå anvendes som § 12-institusjoner. Blant disse kan nevnes friomsorgens hybelhus og institusjoner under Blå Kors, Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeen og Pinsevennene. De innsattes behov for behandling og trening er sammensatte og forskjelligartede, og en bred tilgang på varierte opplegg gjør det lettere å finne egnede institusjoner. Domfelte har ofte problemer med for eksempel alkohol og narkotikamisbruk som direkte kan knyttes til den straffbare handlingen. Dersom domfelte får kontroll over sitt misbruk kan mye være gjort for en framtidig tilværelse uten kriminalitet. Paragraf 12-plasseringer er derfor et viktig virkemiddel som bør anvendes der sikkerhetsvurderinger gjør det ubetenkelig og domfelte anses egnet.

5.6.2.10 Samtalegrupper for volds- og sedelighetsdømte

Trygghet mot vold og overgrep er grunnleggende i samfunnet vårt. Regjeringen har bekjempelse av vold som et eget satsningsområde. Voldskriminaliteten skal reduseres gjennom forebyggende og etterfølgende tiltak. Det skal fokuseres på den såkalte gatevolden, vold i hjemmene, seksualisert vold og vold mot eldre.

For å motvirke tilbakefall hos de som er dømt for vold er det satt i verk tiltak som spesielt retter seg mot denne gruppen. Gjennom samtaler om de handlingene som ligger til grunn for dommen, rettes søkelyset mot situasjonen før, under og etter at lovbruddet ble begått. Hensikten er at den dømte skal få økt forståelse for sin egen atferd og lære seg alternative handlemåter når risikosituasjoner dukker opp.

Det er i dag etablert samtalegrupper for volds- og sedelighetsdømte ved 11 fengsels- og friomsorgsenheter i regi av kriminalomsorgen. Gruppene ledes i hovedsak av egne ansatte under veiledning av psykolog eller psykiater. Til sammen deltok 90 volds- eller sedelighetsdømte i samtalegrupper i 1996, en økning på 34 i forhold til 1995.

Det er av betydning at den domfelte kommer i med programmet så tidlig som mulig under soningen. Samtalegruppene har vært i virksomhet fra noen få måneder til to år. På grunn av gruppene korte virksomhetsperiode er det ikke foretatt noen evaluering av virkningene i forhold til tilbakefall.

5.6.2.11 Tiltak mot promillekjøring

Promilleprogram og -kurs har som målsetting å minske omfanget av kjøring under påvirkning av alkohol og derved bidra til å øke trafikksikkerheten. I de siste årene har det vært gjennomført forsøk med «promilleprogram» i friomsorgen, samtidig som promilledømte i åpent fengsel har fått tilbud om kortvarige kurs.

Promilleprogrammenes formål, anvendelsesområde, oppbygging og organisering er omtalt i Ot.prp. nr. 43 (1994–95). Stortinget lovfestet en prøveordning 13. juni 1995.

Sommeren 1996 iverksatte Justisdepartementet prøveordningen i friomsorgen i Nordland, Sør-Trøndelag, Buskerud, Østfold og Rogaland. Ordningen innebærer at domstolen i en periode på to år kan idømme promilleprogram som et alternativ til ubetinget fengselsstraff ved overtredelser av vegtrafikkloven § 31 jamfør § 22 første ledd om promillekjøring. I tillegg skal det idømmes en bot etter de alminnelige reglene. Som hovedregel er ordningen bare aktuell for personer som dømmes for kjøring med promille over 1,5 eller gjentatt promillekjøring, og det må ikke foreligge skjerpende omstendigheter som eksempelvis skade på person. Ordningen gjelder utelukkende for personer som har et alkoholproblem

Før domstolen idømmer promilleprogram, skal det være innhentet en personundersøkelse fra kriminalomsorg i frihet hvor siktedes forhold til alkohol blir kartlagt. I tillegg skal siktedes sosiale og psykiske tilstand undersøkes, og det må vurderes om livssituasjonen er tilstrekkelig stabil til at vedkommende er i stand til å gjennomføre straffen.

Selve programmet skal bestå av følgende

• tjue til tredve timer samtaleorientert undervisning

• behandling for alkoholmisbruket

• tilsyn

• kontroll.

Innenfor denne rammen skal programmene utformes ut fra den enkeltes forutsetninger og behov. Undervisningen skal primært foregå i grupper og har som mål å lære domfelte om konsekvensene av promillekjøring, ofrenes situasjon og alkoholens virkninger. Det settes krav om at domfelte skal være rusfri, møte presis og delta aktivt ved alle avtaler under gjennomføringen av programmet. Det skal være lav toleranse for brudd på vilkår, og bruddene skal følges opp konsekvent og restriktivt.

I løpet av 1997 ble det avsagt 182 dommer på promilleprogram. Regjeringen vil i god tid før prøvetidensutløp 28. juni 1998 vurdere om og på hvilken måte prøveordningen skal videreføres. Dette vil skje med grunnlag i erfaring fra prøvefylkene.

I noen fengseler får innsatte tilbud om promillekurs. Kursene går over to dager og tar opp sammenhengen mellom promillekjøring og trafikkulykker. Kursene har åtte til ti deltakere. Målgruppen er primært unge, førstegangsdømte promillesonere. Gjennom gruppesamtaler, videofilm og møte med trafikkofre forsøker man å tilføre kursdeltakerne kunnskaper om alkoholens negative virkninger på kjøreferdigheten og konsekvensene ved promillekjøring. Siktemålet er å påvirke deltakerne til en sunnere holdning i trafikksikkerhetsspørsmål.

5.6.3 Sammenfatning

Tiltakene som er bestemt foran skal opprettholdes og utvikles for å ivareta de formål som er nevnt. Det legges særlig vekt på å redusere skadevirkninger av frihetsbegrensningen og å motvirke nye lovbrudd. Tiltakene skal så langt det er mulig kombineres og suppleres med aktiviteter som direkte eller indirekte er rettet mot den enkeltes kriminalitetsbilde. En bevisst bruk av kombinerte virkemidler er nødvendig for å oppnå helhet og sammenheng i fullbyrdingen. Tiltakene skal evalueres for å sikre en best mulig kvalitet.

5.7 Kompetanse

I fengselsvesenet arbeider de tilsatte med mennesker som er underlagt sterke begrensninger i sin bevegelsesfrihet. Friheten begrenses ved fysiske foranstaltninger og sikkerhetstiltak. Det er etablert skole- og arbeidstilbud, og det er etter hvert kommet tiltak som retter seg mot innsatte med volds- og rusmiddelproblemer og andre vansker som i betydelig grad forhindrer en kriminalitetsfri tilværelse. Det er departementets oppfatning at tiltak rettet mot å forebygge nye lovstridige handlinger skal bygges ut både i omfang og kvalitet. I dette arbeidet har fengselsbetjentene en sentral plass. En vellykket straffegjennomføring vil derfor i stor grad være avhengig av de ansattes kompetanse.

For basispersonalet i anstaltene, fengselsbetjentene, har kompetansekravet i stor grad vært å ha kompetanse til å sørge for at anstaltoppholdet skjer i samsvar med lov og reglement, og til å medvirke til at skadevirkningen av oppholdet blir minst mulig. Man har også lagt vekt på at tjenestemennene har kunnskaper, ferdigheter og holdninger som gjør at de kan fungere som gode rollefigurer for domfelte. Den delen av klientellet som kan ha nytte av en strukturert og målrettet straffegjennomføring, og som er motivert for forandring, skal vies særlig oppmerksomhet. Dette krever en annen og delvis ny kompetanse hos de ansatte.

Ved e n straffegjennomføring der ulike virkemidler som skal motvirke ny kriminalitet blir tatt i bruk, kreves det at domfelte har en kontaktperson blant de tilsatte. Kontaktpersonen skal bistå domfelte gjennom soningen og ha kunnskaper om hvilke tiltak som kan være aktuelle, og kunne motivere den straffedømte til å ta nødvendige valg. Kontaktpersonen må i samarbeid med domfelte kunne utarbeide en framtidsplan som avdekker utviklingsbehov og legger opp til en straffegjennomføring som gir grunnlag for å leve et liv uten kriminalitet. Samtaler om domfeltes kriminalitet, livsførsel og motivasjon til å gjennomføre ulike livsmestrings- og bevisstgjøringsprogrammer, krever høy kompetanse hos betjentene. En konsekvens av denne måten å arbeide på er at kontaktpersonen får opplæring i metodisk arbeid og framtidsplanarbeid hvor samtaleteknikk og kommunikative ferdigheter blir viktige verktøy. Samordning av ulike tiltak overfor domfelte når andre institusjoner og behandlingsinstanser er involvert, krever kunnskaper om sosial- og behandlingsapparatet og evne til å arbeide i team.

Friomsorgen er ansvarlig for gjennomføringen av samfunnsstraffer. Erfaringen viser at klientarbeidere med fagbakgrunn, fortrinnsvis fra sosialhøyskole, er godt egnet til å arbeide med domfelte som gjennomfører straffen utenfor fengsel. Deres kunnskaper om metodisk sosialt arbeid og kjennskap til lovgivning og ressurser som kan være av betydning for domfeltes tilpasning, er et godt grunnlag i arbeidet med dette klientellet. Utviklingen av programmer vil stille friomsorgen overfor utfordringer som etaten bare kan møte ved å tilegne seg nye kunnskaper. Det er derfor nødvendig å tilby opplæring på dette området.

Bistandsapparatet vil i større grad bli trukket med i arbeidet med tilbakeføring av de straffedømte til samfunnet, og frivillige medarbeidere vil bli benyttet i større utstrekning. Dette krever at både fengselsvesenets og friomsorgens medarbeidere gis opplæring i tverretatlig og tverrfaglig samarbeid.

Det er behov for økt kompetanse til å foreta undersøkelser og evalueringer og til å tolke resultater slik at erfaringer kan beskrives og systematiseres på en bedre måte. Analytisk kompetanse og erfaringsutveksling er nødvendig for at kriminalomsorgsfagene skal styrkes og videreutvikles.

5.8 SAMMENFATNING

Påvirkningsprogram er et nytt begrep for systematisk gjennomførte tiltak som sikter mot å forebygge nye straffbare handlinger hos domfelte. Slike programmer er i dag tilgjengelig for en liten andel av de domfelte. Det er et stort behov for utvikling på dette feltet, og det er nødvendig med kunnskapsøkning blant kriminalomsorgens tilsatte.

Kontraktsoningen har aktivisert positive ressurser i anstaltsystemet til bekjempelse av rusmiddelmisbruk. Som det framgår av kapittel fire foreslår departementet å opprettholde og utvide ordningen i form av programvirksomhet. Alle innsatte med lengre dommer bør på frivillig basis kunne følge en plan og delta i individuelt tilpassede programmer som fra første til siste dag av fullbyrdingen tar sikte på å motvirke fortsatt kriminalitet hos den enkelte.

Samfunnstjenesten og tilsynsprogrammene videreutvikles, og tilsynsprogrammene foreslås lovfestet for å sikre en klar hjemmel og trygge rettssikkerheten. Samfunnstjenestens innhold skal først og fremst utformes med sikte på å nå fram til målgruppen, de aktive vinningslovbryterne, som erfaring og forskning viser ofte er hjelpetrengende og rusbelastet.

Fullbyrdingstiden skal i større grad benyttes til aktivt nettverksarbeid. Kriminalomsorgen skal i økt omfang benytte frivillige medarbeidere som kan bidra til å befeste en positiv utvikling hos domfelte, og samtidig yte verdifull medmenneskelig kontakt, bistand, støtte og oppmuntring.

Kriminalomsorgen skal i økt omfang dra nytte av kunnskaper og erfaringer. De tilsatte skal tilbys opplæring som kvalifiserer til en aktiv bruk av dagligdagse hendelser til læringsformål og til gjennomføring av tilsyns- og livmestringsprogram. De tilnærmingsformene som synes å kunne gi gode resultater

• fremhever domfeltes ansvar for egen utvikling

• retter seg mot en gjennomtenkning av konsekvensene ved fortsatt kriminalitet

• stimulerer til problemløsning og samtale istedet for handling i belastende situasjoner

• støtter domfeltes evner til klar tenkning og riktig forståelse av den aktuelle situasjon

• tilbyr trening i å mestre ulike sosiale situasjoner

• tar utgangspunkt i nåtiden og sikter mot fremtiden.