Del 2
Mangfold i det samiske samfunnet

2 Mangfold i det samiske samfunnet

Samerådet uttrykte i det samepolitiske program vedtatt under samenes 13. konferanse i Åre i 1986 følgende:

1. Vi samer er et folk, og rikenes grenser skal ikke bryte vårt folks fellesskap.

2. Vi har vår egen historie, våre egne tradisjoner, vår egen kultur og vårt eget språk. Fra våre fedre har vi fått i arv våre rettigheter til land og vann og våre næringsrettigheter.

3. Det er vår umistelige rett å ivareta og utvikle våre næringer og våre samfunn, ut fra våre egne felles vilkår, og vi vil i fellesskap ta vare på våre marker, vann og naturrikdommer og vår nasjonale arv til de kommende generasjoner.

Budskapet i Samerådets vedtak har vært et viktig utgangspunkt for utviklingen av samepolitikken de seneste årene, både internt i det samiske samfunnet og i de nordiske statenes utvikling av sin samepolitikk. Samene som et folk og som urfolk har krevd både kulturelle, språklige og samfunnsmessige rettigheter som grunnlag for hele den mangfoldige samepolitiske utviklingen som har dannet basis for det samiske samfunnet, slik det ser ut i dag.

Ettersom den samiske samfunnsstrukturen har utviklet seg bl.a. med etablering av sametingene og samiske institusjoner, har mangfoldet i det samiske samfunnet mer og mer kommet til syne. Samene er ett folk, med mange forskjellige næringsmessige, språklige og kulturelle tilpasninger som alle har sine egne behov ut fra egne forutsetninger.

Det samiske samfunnet kan deles inn på ulike måter språklig, næringsmessig, geografisk og kulturelt, som for eksempel østsamer, nordsamer, lulesamer, pitesamer, sørsamer, bysamer, markasamer, sjøsamer og reindriftsamer. Disse gruppene har forskjellige tilpasninger til den felles samiske kulturen og utgjør til sammen den samiske kulturens helhet.

Betingelsene for utøvelse av samisk språk og kultur er forskjellig rundt om i landet. I enkelte områder er samisk språk og kultur en synlig og naturlig del av hverdagslivet. I andre deler av landet kan arbeidet med revitalisering og utvikling av samisk språk og kultur være en daglig utfordring.

Vilkårene for den enkelte sames og grupper av samers utvikling er avhengig av tilrettelegging gjennom offentlig politikk. Dette gjelder ikke minst statlige organ på nasjonalt, regionalt og lokal nivå. Samtidig har kommunene og fylkeskommunene et stort ansvar for å legge forholdene til rette for utviklingen av samisk språk og kultur lokalt og regionalt, ut fra forutsetningene i de ulike områdene.

Grunnlaget for dagens samepolitikk er å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe skal kunne styrke og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. I utviklingen av samepolitikken forholder nasjonale myndigheter seg først og fremst til Sametinget. Sametinget foretar prioriteringer som regjeringen søker å legge til grunn for sin politikk. Sametinget har en rekke tiltak rettet mot de forskjellige samiske kulturelle, språklige og næringsmessige gruppene, og har kontorsteder både i sjøsamiske, lulesamiske og sørsamiske områder, i tillegg til i Indre Finnmark.

Samiske institusjoner, som kulturhus, museer og samiske språksentre i de forskjellige områdene er viktige arenaer for å styrke og utvikle gruppenes særegne språk og kultur.

Undervisning i samisk i barnehagen og i grunn- og videregående skole er viktig for at de oppvoksende generasjoner skal få en sikker forankring i samisk språk og kultur.

På tross av en stadig mer offensiv utvikling av samepolitikk og samepolitiske tiltak fra nasjonale myndigheters side, har de forskjellige samiske gruppene mange spesielle behov og utfordringer som ikke så lett synliggjøres i den generelle samepolitikken. I politikkutformingen må det derfor tas hensyn til variasjoner internt i det samiske samfunnet. Utviklingen har vist at det er nødvendig å sette inn tiltak direkte rettet mot de forskjellige gruppene samer, i nært samarbeid med de berørte grupper. Sametinget har, sammen med nasjonale myndigheter, et spesielt ansvar for å legge til rette for å sikre de ulike språklige og kulturelle grupper samer en bærekraftig fremtid, samtidig som iverksettingen av politikk og tiltak i stor grad må skje gjennom kommuner og fylkeskommuner og lokale og regionale statlige organer.

I dag finnes det et mangfold av samiske organisasjoner og institusjoner som arbeider både med lokale og nasjonale samiske spørsmål. De samiske organisasjonene spiller en viktig rolle i arbeidet med revitalisering og utvikling av samisk identitet, språk, kultur, næringer og samfunnsliv i lokalsamfunnene. Lokale organisasjoner er viktige samarbeidspartnere for kommunene og fylkeskommunene i utviklingen av den lokale og regionale samepolitikken. Det er en nær sammenheng mellom forekomsten av samiske organisasjoner og institusjoner i ulike samiske områder og utviklingen av en offentlig politikk som tar hensyn til samiske interesser i de ulike lokalsamfunn og regioner. En fortsatt utvikling av samiske institusjoner og organisasjoner er derfor viktig.

2.1 Samisk statistikk

Det foretas ikke offisiell registrering av hvem som er samer eller som har samisk identitet eller bakgrunn, og det er ingen som vet nøyaktig hvor mange samer det er eller hvor mange som tilhører ulike samiske grupper. Ulike anslag bygger på ulike forutsetninger. Det har imidlertid vært anslått at det er mellom 50 000 og 65 000 samer i Norge 1. På nettsidene www.sami-statistics.info er det en oversikt over ulike anslag over den samiske befolkningen, samiske språkbrukere m.v.

I Norge bor det i dag samer over hele landet. Selv om det ikke forligger noen landsomfattende oversikt over samenes bosetting, er det alminnelig kjent at mange samer i dag også er bosatt utenfor det tradisjonelle bosettingsområdet. De tradisjonelle samiske områdene, inklusive områder der det i dag drives reindrift, utgjør 40 pst. av Norges fastlandsareal. Flertallet av samene bor i dag utenfor forvaltningsområdet for samisk språk, som er det området der de mest omfattende samepolitiske tiltakene hittil er iverksatt.

I Sametingets valgmanntall var det ved valget i 2005 registrert ca 12 500 samer. Tallet har vært økende fra valg til valg. Selv om valgmanntallet gir en pekepinn på fordelingen av den samiske befolkningen i dag, kan ikke valgmanntallet legges til grunn for antallet samer. Valgmanntallet er kun ment for bruk i forbindelse med valg til Sametinget, jf. kap. 7.8. Mange samer har av ulike grunner valgt å ikke skrive seg inn i manntallet.

2.1.1 Utvikling av samisk statistikk

Det er viktig å bringe fram kunnskap om samiske forhold som grunnlag for gjennomføring av samepolitikken, nasjonale lover og internasjonale konvensjoner. Internasjonale overvåkningskomiteer til konvensjoner/pakter har jevnlig etterlyst datamateriale som dokumenterer situasjon, tilstand og utvikling for samene innenfor ulike samfunnsområder, samt en nærmere tallfesting. FNs permanente forum for urfolk har oppfordret medlemslandene til å utarbeide statistiske oversikter som belyser urfolkene situasjon.

Sametinget har siden 2003 hatt i gang et utviklingsarbeid av samiskrelatert statistikk i Norge i samarbeid med Sámi Instituhtta/Nordisk Samisk Institutt og Statistisk sentralbyrå (SSB). Kommunal- og regionaldepartementet og Arbeids- og inkluderingsdepartementet har i årene 2003 – 2007 støttet utviklingsprosjektet med til sammen 3,05 mill. kroner. Det overordnede målet er å etablere en permanent ordning for utarbeiding og formidling av samiskrelatert statistikk for samfunnsplanlegging og forsk­ningsformål. Bakgrunnen for prosjektet er den utbredte mangelen på oppdaterte talldata om samiske samfunnsforhold. Data finnes i stor grad, men er spredt i forskjellige typer materiale og dokumenter hos ulike institusjoner og forvaltningsorganer. Prosjektets hovedmål er å legge til rette for utvikling og drift av innholdsmessige, organisatoriske og teknologiske løsninger som kan gi samlet tilgang til ulike typer talldata og offisiell statistikk med relevans for samiske samfunnsforhold i nyere tid. Et langsiktig mål er å medvirke til utvikling av allsamisk statistikk på tvers av landegrensene i nord og til samiske bidrag innen internasjonal urfolksstatistikk.

I prosjektet er det arbeidet med nødvendige grunnlagsspørsmål (teoretiske, metodiske og organisatoriske) og med utvikling av web-side med linker til samiskrelaterte data. Samisk samfunnsvitenskapelig database er et forsk­nings- og utviklingsprosjekt ved (NSI). Se innholdet på nettstedet www.sami-statistics.info.

2.1.2 Samisk statistisk årbok

Som et ledd i prosjektet ble Samisk statistisk årbok utgitt første gang i 2006 av Statistisk sentralbyrå (SSB). Utarbeidelsen skjer i samarbeid med Sámi Instituhtta/Nordisk Samisk Institutt. Oppdragsgiver er Sametinget. Statistikken er avgrenset geografisk til virkeområdet for Samisk utviklingsfond som dekker visse områder nord for Saltfjellet. Svakheten med en slik avgrensning er at det bor mange som ikke er samer innenfor områdene, samtidig som det bor mange samer utenfor dette området. Dette gjelder blant annet samer i sørsamiske områder, i byer og i større tettsteder. Tematisk dekker statistikken i hovedsak aspekter ved befolkningens størrelse og sammensetning, utdanningsforhold og nærings- og arbeidsliv. I tillegg presenteres statistikk hvor den geografiske rammen er hele landet. Dette gjelder sametingsvalg, reindrift og samiskopplæring i barnehager og skoler. Samisk statistisk årbok utgis annet hvert år og publiseres på norsk og nordsamisk. Siste versjon ble gitt ut i 2008 (Norges offisielle statistikk D 343) og finnes på nettstedet www.ssb.no/samer.

2.1.3 Individbasert samestatistikk

Statistisk sentralbyrå har gjennomført en utredning om muligheter til å lage en individbasert statistikk over den samiske befolkningen. Med en slik tilnærming vil det kunne lages statistikk over den samiske befolkningen uavhengig av bosted, dvs. statistikk over samiske personer i stedet for statistikk over personer bosatt i samiske områder. For å lage statistikk kreves det en populasjon. Det finnes ikke noe heldekkende register over den samiske befolkningen, men det finnes registre med oversikt over deler av den samiske befolkningen. Hensikten med utredningen var i utgangspunktet å gi så klare svar som mulig på omdet finnes et datamateriale og en metode som gjør det mulig å produsere statistikk over den samiske befolkningen av en kvalitet som er god nok til publisering. I utredningen beskrives flere registre som kunne være aktuelle å bruke som grunnlag for å etablere en samlet, anonymisert populasjon av samer. Det viktigste er Sametingets valgmanntall. Videre beskrives en mulig metode for avgrensning av en statistisk populasjon av samer ut fra de samene som er registrert i eksisterende registre.

Sametinget har bestemt at Sametingets valgmanntall ikke skal kunne brukes som grunnlag for utredning av en individbasert statistikk. SSBs utredning konkluderer med at videre utviklingsarbeid med produksjon av et individbasert samestatistikk og utprøving av metode, ikke er mulig så lenge datamateriale fra eksisterende sentrale registre, herunder Sametingets valgmanntall, ikke kan gjøres tilgjengelig for etablering av en statistisk samisk populasjon.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet ønsker i samarbeid med Sametinget å se på hvordan man kan komme videre i arbeidet med individbasert samisk statistikk.

2.1.4 Faglig analysegruppe

Med bakgrunn i prosedyrene for konsultasjoner mellom statlige myndigheter og Sametinget, har Arbeids- og inkluderingsdepartementet sammen med Sametinget etablert en faglig analysegruppe for samisk statistikk som årlig skal legge fram en rapport til departementet og Sametinget. Formålet med etableringen er å styrke faktagrunnlaget for vurderinger og beslutninger i konsultasjoner mellom statlige myndigheter og Sametinget. Gruppens rapport skal, så langt mulig, gi oversikt over og analyse av situasjon og utviklingstrekk i det samiske samfunnet innen ulike samfunnsområder. Rapporten legges til grunn for konsultasjoner mellom statlige myndigheter og Sametinget. Utarbeidelsen av rapporten skal ta utgangspunkt i foreliggende statistikk og/eller annen relevant data og informasjon fra evaluerings-, utrednings- og forsk­nings­arbeid. Nordisk Samisk Institutt ivaretar sekretariatsfunksjonen. Arbeids- og inkluderingsdepartementet har i 2008 bevilget 800 000 kr til analysegruppens virksomhet og drift av sekretariatet.

2.2 Østsamer/skoltesamer

Østsamenes/skoltesamenes historiske og nåværende bosetning er i Sør-Varanger kommune, først og fremst i Neiden, men også i Kirkenes og i Pasvikdalen. Gruppen er liten, og representerer den eneste bæreren av østsamisk/skoltesamisk kultur i Norge. Hovedbosettingen av østsamene i Finland er i Sevettijärvi og i Nellim ved Enaresjøen. På russisk side av grensen er det flere små østsamiske bosettinger langs Tuoloma-vassdraget. Østsamer/skoltesamer bor også i byene på Kola-området.

Ved grenseoppgangen mellom Sverige-Norge og Russland-Finland i 1826 ble østsamenes/skoltesamenes siida (samfunn) delt i to. Inntil da flyttet disse mellom sommerboplassen i Neiden og vinterboplassen som ligger i områder lengst nord i dagens Finland. Østsamenes/skoltesamenes levemåte har vært basert på bruk av områdets naturressurser – reindrift, fiske etter laks i Neidenelva og Munkelva, kystfiske og fiske i fjordene i Varanger, innlandsfiske, jakt og fangst og bær- og mosesanking.

Som følge av 2. verdenskrig ble gruppen igjen delt da Finland avsto Petsamo-området (Petsjenga) til Russland. Mange flyttet da til Finland. Finland har gjennom lovgivning sikret sine skoltesamer rettigheter og vilkår for etablering av boplasser, næringsutøvelse med infrastruktur, bedrifts- og kulturell virksomhet, språkrettigheter med undervisning i skolen, effektiv deltakelse for skoltesamene i behandling av skoltespørsmål ved opprettelse av bl.a. egne skoltråd/distriktsstyrer. I tillegg har valgordningen for Sametinget i Finland gjort det mulig for skoltesamene å oppnå representasjon i tinget.

Historiske hendelser og statenes politikk har delt den østsamiske/skoltesamiske gruppen. Dette har bidratt til at gruppen har mistet sine rettigheter og er kommet i en vanskelig situasjon både språklig, kulturelt og næringsmessig. Det fins noen få østsamiske/skoltesamiske organisasjoner i Neiden. Disse har beskjedne ressurser til rådighet for sin virksomhet.

Skoltesamene har siden 1500-tallet bekjent seg til den russisk-ortodokse tro. Det ble da bygd et ortodokst kapell i Neiden som står i Skoltebyen. Kapellet er knyttet til klosteret i Petsjenga og er fortsatt i bruk. Skoltebyen er fredet fra 2000. Formålet med fredningen er å sikre og ta vare på de kulturhistoriske, religiøse og landskapsmessige verdier som Skoltebyen representerer for østsamisk/skoltesamisk kultur. Sametinget har ansvaret for forvaltning og skjøtsel av området. Det østsamiske/skoltesamiske miljøet deltar i arbeidet.

I forbindelse med Norges rapportering på rasediskrimineringskonvensjonen, påpekte FNs rasediskrimineringskomité (CERD) høsten 2006 at finnmarksloven ikke tar opp østsamenes spesielle situasjon. Komiteen anbefaler at Norge tar ytterligere skritt for å få vedtatt særlige og konkrete tiltak for å sikre at bestemte grupper av urfolk som er særlig sårbare, nærmere bestemt østsamene, får tilfredsstillende utvikling og beskyttelse.

2.2.1 Arbeidet for østsamisk/skoltesamisk språk og kultur

Østsamisk/skoltesamisk språk er en av 10 samiske hoveddialekter. Det er få som behersker østsamisk/skoltesamisk i Norge i dag. Det er ikke tilrettelagt undervisningstilbud i språket i barnehage eller skole, og det fins heller ikke andre former for språkopplæringstilbud i Norge.

I 2000 – 2002 gjennomførte Nordisk Samisk Institutt et språkbadprosjekt i en barnehage i Sevettijärvi i Finland. Prosjektet var en del av et internasjonalt forsk­ningsarbeid for truede språk. I dag gis det opplæring i og på skoltesamisk i skolen i Sevettijärvi. Det er utviklet læremidler til undervisningsformål.

Sameministrene og sametingspresidentene i Finland, Norge og Sverige tildelte i 2006 den nordisk samiske språkprisen – Gollegiella – til Jouni Mosnikoff fra Sevettijärvi for hans mangeårige innsats for skoltesamisk språk og utvikling av læremidler.

Østsamenes/skoltesamenes fellesskap vil kunne utvikles ved å legge til rette for språklige, kulturelle og næringsmessige tiltak, herunder grense­overskridende samarbeid mellom østsamiske/skoltesamiske miljøer og aktuelle myndigheter.

Det er uttrykt interesse for revitalisering av østsamisk språk og kultur i Norge. En revitalisering av østsamisk språk og kultur vil fordre samarbeid med den østsamiske befolkningen og myndighetene i Finland når det for eksempel gjelder østsamisk skriftspråk, lærekrefter og læremidler. Regjeringen vil i samarbeid med Sametinget følge opp dette spørsmålet overfor myndighetene i Finland.

Regjeringen har i 2008 satt av midler til å styrke østsamisk språk og kultur. Aktuelle tiltak vil bli utformet i dialog med østsamene og Sametinget. Ett tiltak kan være å legge forholdene til rette for etablering av et språksenter i tilknytning til Østsamisk museum.

Østsamisk museumi Neiden er av Sametinget valgt til det samiske tusenårsstedet. Byggingen ble igangsatt sommeren 2007 og grunnsteinsnedleggelse ble foretatt i august. Bygget skal stå ferdig i 2008.

Østsamisk museum vil være et viktig senter for revitalisering av østsamisk/skoltesamisk språk og kultur, og for kulturutveksling og grenseoverskridende samarbeid med skoltesamer i Finland og Russland.

2.2.2 Østsamiske/skoltesamiske næringer

På slutten av 1970-tallet fremmet østsamene/skoltesamene krav om å få reetablere reindriften i sitt gamle område, som de mistet råderetten til i 1929. Både reindriftsforvaltningen og domstolene slo fast at de aktuelle østsamer/skoltesamer hadde rett til reindrift, jf. NOU 1997: 4 punkt 7.7.2. De har imidlertid ikke hittil fått reetablert tradisjonell reindrift i dagens form, fordi det ikke har vært ledige driftsenheter i området. Det har vært ønske fra østsamisk/skoltesamisk hold om å starte en mindre turistbasert reindrift. Dersom slik virksomhet ikke kan innordnes innenfor reindriftslovens ordinære system med krav om for eksempel siidaandel (driftsenhet er i ny reindriftslov erstattet med siidaandel), har loven en hjemmel for dispensasjon i § 9 tredje ledd. Dispensasjon forutsetter at særlige grunner foreligger, og avgjørelsesmyndigheten tilligger reindriftsstyret.

Samerettsutvalget påpekte i sin andre delinnstilling (NOU 1997: 4) østsamenes særlige utsatte og svake stilling, og behandlet en rekke forslag som er begrunnet i behovet for å bevare og utvikle den særegne østsamiske kulturen. I Ot.prp. nr. 53 (2002 – 2003) om finnmarksloven ble spørsmålene drøftet, men det ble konkludert med at det ikke lå til rette for spesielle tiltak. Ny reindriftslov ble vedtatt våren 2007. Det er ikke lagt føringer for østsamisk reindrift i denne.

Kilde: Heidi B. Andersen, Nordland fylkeskommune

Laksefisket er i dag basert på turistfiske, og inntektene fordeles på de som er medlemmer av «Neidenelvens fiskefellesskap». Det tradisjonelle østsamiske/skoltesamiske kastenotfisket (livjelakfisket) er i dag blitt et fellesfiske for de som eier og dyrker jord i Neiden-dalføret. Utbyttet fra dette fisket, og inntektene fra salg av fiskekort til turister, fordeles på medlemmene.

Gjennom finnmarksloven § 28 har Stortinget vedtatt at det skal utarbeides nye forskrifter for forvaltningen av utøvelse av fiske i Neiden-vassdraget. Hovedutgangspunktet for forvaltning av Neiden-vassdraget ligger i Norges avtale med Finland. Finnmarkslovens kap. 4 og Stortingets vedtak angående Tana- og Neidenvassdraget om at lokalbefolkningen har særskilte rettigheter til fiske på grunnlag av lov, alders tids bruk og lokal sedvane, er retningsgivende for regjeringens arbeid. Det heter videre i Stortingets vedtak at Kongen ved forskrift kan gi nærmere regler om forvaltning og utøvelse av fisket. Nye regler skal legge til rette for en lokal, rettighetsbasert forvaltning av fiskeressursene i samsvar med overenskomster med Finland om fisket.

I andre samiske områder har man hatt god erfaring med samarbeid mellom ulike offentlige myndigheter med sikte på å styrke samisk språk og kultur i området. I det østsamiske/skoltesamiske området synes det å være et potensial for samarbeid mellom Finnmark fylkeskommune, Sør-Varanger kommune og Sametinget. Det er viktig at dette samarbeidet skjer i dialog med østsamene/skoltesamene og deres organisasjoner. I tillegg til arbeid med kultur og språk, er det viktig å se på mulighetene for utvikling av næringsvirksomhet med basis i østsamisk/skoltesamisk kultur, herunder reiselivsvirksomhet.

2.3 Sørsamer

Sørsamiske bosettinger er spredt over et stort område fra og med Rana i nord til og med Femunden i sør. I tillegg finnes det en mindre bosetting i Rennebu kommune som driver reindrift i Trollheimen.

I det sørsamiske området er reindriften viktig. De fleste familier er i stor grad på en eller annen måte knyttet til reindriften. Reindriftsnæringen er derfor en viktig identitetsfaktor for sørsamene og har vært og er en forutsetning for opprettholdelse av sørsamisk språk og kultur.

Reindriften er arealkrevende, og derfor sårbar overfor arealinngrep. For Nordland og Nord-Trøndelag reinbeiteområder er hovedutfordringen en sikring av arealene og store tap grunnet rovvilt. For Sør-Trøndelag/Hedmark reinbeiteområde er hovedutfordringen å sikre gode driftsmessige forhold, samt tilstrekkelige arealer etter at reindriften gjennom flere rettighetstvister med grunneierne har mistet beiteland (jf. kap. 20.3.4 om reindrift).

Sørsamene har nære forbindelser over riksgrensene. Blant annet har de tradisjonelle reinflyttinger stort sett skjedd i en øst-vestlig retning, noe som fra gammelt av har medført ekteskapsinngåelse og dermed nære slekts- og familierelasjoner på tvers av riksgrensen.

Sørsamene var pionerer i samisk organisasjonsarbeid. Daniel Mortensson og Elsa Laula Renberg, begge sørsamer, tok initiativ til å samle samer fra hele landet i det første samelandsmøtet i 1917.

I sørsamiske områder er duetjie (husflid/håndverk) et sentralt kulturbærende og identitetsskapende element. Opplæringen i duetjie skjedde tradisjonelt i familien, men den moderne samfunnsutviklingen har gjort at dette ikke lenger er en selvfølge.

Den sørsamiske befolkningen har på grunn av spredt bosetning vært veldig sårbar for fornorskningspolitikken og ettervirkningen av den. I mange områder er det sørsamiske språket nesten borte, og det er en stor utfordring å revitalisere språk og kultur slik at det blir en del av folks hverdag. Den sørsamiske befolkningen har imidlertid lagt ned et stort arbeid for å bevare og revitalisere sørsamisk kultur og språk. De sørsamiske kultursentrene Saemien Sijte (Snåsa) og Sijti Jarnge (Hattfjelldal) har spilt en viktig rolle i denne sammenhengen.

Den spredte bosetningen har gjort det vanskelig å etablere egne sørsamiske barnehagetilbud. Undervisningstilbudet for sørsamiske elever er først og fremst knyttet til sameskolene i Hattfjelldal, Snåsa, Brekken samt Elgå oppvekstsenter. Sørsamisk opplæring ved hjemmeskolene er basert på fjernundervisning. Det er stor mangel på lærere i sørsamisk og stor mangel på læremidler.

2.3.1 Det sørsamiske språket

Det sørsamiske språket er under sterkt press, med bare noen få hundre brukere. Store avstander gjør det krevende å drive sørsamisk språk- og kulturarbeid. Snåsa kommune er fra 2008 innlemmet i forvaltningsområdet for samelovens språkregler. Dette er et svært viktig tiltak for å styrke sørsamisk språk og kultur. Snåsa kommune kan bli en viktig ressurs i arbeidet med å styrke og utvikle sørsamisk språk i fremtiden, også i for eksempel helsetjenesten, jf. kap. 8.

Ekspertkomiteen for den europeiske pakt om regions- og minoritetsspråk uttrykker i sin rapport til Norges gjennomføring av pakten stor bekymring over at det sørsamiske språket er i en spesiell sårbar posisjon. Komiteen ser derfor behov for strakstiltak som skal sikre at sørsamisk blir et levende språk i Norge, særlig innen utdanning. Komiteen oppfordrer til økt samarbeid mellom norske og svenske myndigheter om dette.

Det er stort behov for lærere med sørsamisk kompetanse, utvikling av sørsamiske læremidler og for å styrke sørsamisk undervisning i grunnopplæringen. Videre er det behov for voksenopplæring/alfabetiseringsprogram i sørsamisk. Også sørsamisk språkkompetanse innen helse- og sosialsektoren må bli bedre. Regjeringen vil innenfor arbeidet med en handlingsplan for samisk språk, også arbeide for å styrke sørsamisk språk. Sametinget, fylkeskommunene i Nordland, Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag og Hedmark, Snåsa kommune og andre vil bli invitert til å delta i dette arbeidet.

Sametinget har inngått en samarbeidsavtale med Nordland, Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag og Hedmark fylkeskommuner som legger grunnlaget for et samarbeid om sørsamiske forhold. Avtalen slår fast at det sørsamiske samfunnet må styrkes og ha muligheter til å utvikles på egne premisser. Partene er enige om at det er behov for tiltak for revitalisering av sørsamisk språk.

Sametinget driver et prosjekt der målet er å utvikle et samisk korrekturprogram for elektronisk tekstbehandling. Denne teknologien vil være et svært viktig hjelpemiddel for å ta vare på og utvikle samisk språk. Det er utarbeidet korrekturprogram og stavekontroll for nordsamisk og lulesamisk. Et viktig tiltak for å styrke sørsamisk språk vil være å gi også sørsamiske språkbrukere IT-redskaper som en hjelp til rettskrivingen. Arbeidet med et sørsamisk korrekturprogram startet i 2008. Prosjektet er finansiert av Sametinget og flere departementer, og skal være ferdig i løpet av 2010.

2.3.2 Sørsamiske regioner og institusjoner

Det sørsamiske området strekker seg over et stort geografisk område. Organisatorisk og politisk er dette et område med variert bosetningsmønster og infrastruktur. I samarbeidsavtalen mellom fylkekommunene i sørsamiske områder og Sametinget er det sørsamiske området derfor delt inn i tre regioner – region nord, region midtre og region sør.

Region nord strekker seg fra Saltfjellet i Nordland til fylkesgrensen mot Nord-Trøndelag.

Sijti Jarnge i Hattfjelldal ble formelt innviet i 1987 og arbeider med nærings- og kulturspørsmål. I dette arbeidet søker de samarbeid både faglig, kulturelt og politisk i Norge og på tvers av grensene. Senteret driver informasjon, kursvirksomhet, kulturvern, innsamling, bearbeiding og utgivelse av bøker og publikasjoner om samisk historie. Sijte Jarnge har i samarbeid med Fylkesbiblioteket i Nordland ansvar for drift av sørsamisk bokbuss. Kultursenteret har et nært samarbeid med og et ansvar i forhold til den samiske kulturparken på Majavatn.

Det undervises i sørsamiskpå barne- og ungdomsskolenivå ved Sameskolen i Hattfjelldal og ved enkelte kommunale barne- og ungdomsskoler ellers i fylket. På videregående nivå gis det også undervisning i samisk, og det er gjennomført undervisning i samisk som voksenopplæringskurs. Det er en barnehage i Hattfjelldal som har tilbud om samisk kultur og språkstimulering.

Åarjelsaemien Teatere/Sydsamisk teater ble stiftet i 1985. Teatret har sete på Mo i Rana og i Tärnaby, jf. kap. 14.11.2.

Den midtre regionen av det sørsamiske området omfatter hovedsakelig hele Nord-Trøndelag fylke.

Organisasjonen Saemien Sijte på Snåsa ble etablert som kulturforening i 1964. I oktober 1980 ble bygningen offisielt innviet. Saemien Sijte skal ved siden av museal virksomheten også arbeide med kulturspørsmål som er fremtidsrettet. Hovedmålet er å styrke den sørsamiske identiteten og fellesskapsfølelsen. Saemien Sijte huser i dag institusjoner som Sametinget, Duodtjie instituhta, Nord-Trøndelag Reinsamelag og Reindriftsadministrasjonen i Nord-Trøndelag. Saemien Sijte har behov for større arealer og har igangsatt prosjektering av utvidelse av lokalene, jf. kap 14.6.

Åarjel-Saemiej skuvle på Snåsa har grunnskoletilbud for fastboende og internatelever. I tillegg er det en utstrakt virksomhet for fjernundervisningselever som også får tilbud om periodeopphold ved skolen og internatet. Det er startet en sørsamisk barnehage ved skolen.

Grong videregående skole har ansvar for morsmålsopplæring i sørsamisk. Det er tilsatt lærer i sørsamisk ved skolen. Det undervises i sørsamisk i en egen elevgruppe og skolen gir opplæring til elever ved andre videregående skoler ved hjelp av fjernundervisning. Grong videregående skole tilbyr også duetjie som videregående kurs. Olav Duun videregående skole har tilbud om opplæring innen reindriftsfaget.

Høyskolen i Nord-Trøndelag, avdeling Levanger, har et særlig ansvar for å gi et utdanningstilbud i sørsamisk språk og kultur på høyskolenivå, jf. kap. 12.3.2.

Det er sørsamisk prest og prestekontor på Snåsa, jf. kap. 17. Videre har NRK Sámi Radio kontor på Snåsa.

Region sørstrekker seg fra Meråker i Nord til Engerdal i sør.

Aajege – samisk språk og kompetansesenter ble etablert 10. oktober 2005, og virker som et samlingspunkt for samiskopplæring ved skoler i distriktet. Institusjonen eies av Sør-Trøndelag fylkeskommune, Hedmark fylkeskommune og Røros kommune. Sentrale arbeidsoppgaver opplæringstiltak, samisk språkarbeid, nettverksbygging og informasjon. Målsetningen med arbeidet er å revitalisere, bevare og styrke samisk språk og kultur, gjennom opplæring innen samisk språk, kultur og næring. Informasjonsspredning om sørsamisk kultur og språk er viktig i dette arbeidet. Det gis også fagutdanning i reindrift her.

Røros videregående skole har ansvar for samisk undervisning på videregående skole nivå, og gir fjernundervisning til andre skoler i og utenfor region sør.

Sør-Trøndelag kommune har tillagt Rørosmuseet ansvar for bevaring og formidling av samisk kulturarv i regionen og opprettet en fast samisk stilling fra 2002, jf. kap. 14.8.3.

Brekken oppvekst- og lokalsenter i Røros er gjennom prosjektet «Sørsamisk opplæring på heimeskolen» utpekt som en av tre ressursskoler innen samisk undervisning i sørsamisk område. Brekken har i dag samisk- og temaundervisning og gir i tillegg fjernundervisning /ambulerende lærer til andre skoler i Sør-Trøndelag og Hedmark.

I 2001 startet Sametingets 5-årige språkmotiveringsprosjekt ved Elgå oppvekstsenter i Engerdal. Dette hadde blant annet sin bakgrunn i et samiskspråklig tilbud ved Elgå oppvekstsenter. Språkforståelse, kulturtradisjoner og tradisjonell byggeskikk var noe av det elevene fikk undervisning i. Engerdal kommune er over Arbeids- og inkluderingsdepartementets budsjett i 2007 og 2008 bevilget 500 000 kroner årlig for å videreføre arbeidet, jf. kap. 11.2.1.1.

Reindriftsforvaltningen for Sør-Trøndelag og Hedmark er stasjonert på Røros.

2.4 Pitesamer

Det tradisjonelle pitesamiske bosettingsområdet i Norge omfatter omtrent hele Sør-Salten i Nordland fylke, med kommunene Beiarn, Saltdal, Meløy og Gildeskål, og deler av Bodø og Fauske kommuner. På svensk side av grensen går området fra nordlig Arvidsjaur og Arjeplog nord til Piteelv og øst til sjøen Saddai innen Norrbottens län. Det pitesamiske miljøet i Norge er lite, og har særlig tilknytning til kommunene Saltdal, Beiarn og deler av Bodø og Fauske.

Den samiske identitetsforvaltningen i området har hatt en lav profil. Det siste tiåret har enkeltpersoner engasjert seg for å gjenopplive og ivareta gamle pitesamiske tradisjoner. Etableringen av et eget pitesamisk senter er sentralt i dette arbeidet. Samarbeidet mellom Norge og Sverige står svært sentralt her. Det har for eksempel vært språk- og kulturkurs i Beiarn, med lærerkrefter hentet fra Sverige. I 2006 startet norske og svenske institusjoner et interregionalt samarbeidsprosjekt kalt «Innsamling av pitesamiske ord». Formålet er å samle inn pitesamiske terminologier for etter hvert å lage en større ordliste som vil gi kunnskap om pitesamisk språk og kultur.

Pitesamisk senter –Duoddará ráffe er lokalisert til Beiarn og ble åpnet offisielt i juni 2003. Senteret skal bevare og utvikle pitesamisk språk, kultur og identitet innenfor de pitesamiske områder i Norge og ønsker å samarbeide med pitesamiske organisasjoner i Sverige. árran lulesamisk museum har ansvar for museumsvirksomhet i pitesamisk område.

2.5 Lulesamer

Det sentrale lulesamiske området i Norge er Nord-Salten, i kommunene Tysfjord, Hamarøy og Sørfold. Det bor omtrent to-tre tusen lulesamer i Norge og Sverige i dag. På 1700- og 1800 tallet ble leveforholdene noe vanskelig for de lulesamene som bodde i grenseområdene mot Sverige, og det ble nødvendig å flytte mot kysten. Samene som bosatte seg i indre fjordområder klarte å beholde tradisjoner og språk i større grad enn de som bodde i ytre deler av Salten og Ofoten. Det har tradisjonelt vært samarbeid over grensen. Samene i Nord-Salten har vært fiskere samt drevet kombinasjonsbruk med småbruk, jakt og fangst. På svensk side har tamreindrift vært viktigere.

Det er i dag kun Musken i Hellemofjorden som har helårig bosetting i de samiske fjordene i Tysfjord kommune. Musken beskrives av innbyggerne som «verdens eneste lulesamiske bygd». Musken er uten veiforbindelse, men har daglige hurtigbåtanløp. De siste årene har folketallet i Musken gått ned fra ca. 70 til under 40 innbyggere. De fleste har flyttet til tettstedet Drag eller nabokommunene. De som flytter fra Musken beholder ofte hus, eller bygger hytter i Musken og bruker disse som sommerboliger. Området har stor betydning for lulesamisk identitet og tilhørighet. Fortsatt bosetting i Musken er meget viktig for bevaring av lulesamisk kultur. Skoletilbudet i Musken står sentralt i forhold til dette.

árran lulesamisk senter ble etablert 30. juli 1994 og ligger på Drag i Tysfjord kommune. Senteret ser det som sin oppgave å forvalte lulesamisk språk og kulturarv og har siden starten søkt samarbeid med både museer, universitet, høyskole samt andre samiske institusjoner. árran inneholder bibliotek, språk- og studiesenter med språkundervisning, museum og barnehage. Sametinget og NRK- Sámi Radio har kontorer lokalisert til árran.

I april 2007 inngikk árran og Høgskolen i Bodø en avtale om etablering av et Forskningsinstitutt for urfolksstudier. Formålet med avtalen er å etablere et langsiktig og gjensidig utviklende forsk­nings- og utdanningssamarbeid mellom Høgskolen i Bodø og árran. Instituttet lokaliseres til árran som også skal ha forvaltningsansvaret.

Forskningsinstituttet skal drive forsk­ning i den lulesamiske regionen med språk- og kulturforskning som et hovedanliggende. Dessuten skal det bygge opp internasjonal forsk­ningskompetanse på urfolk innenfor et nasjonalt og internasjonalt forsk­ningsnettverk. Forskningsinstituttet skal i samarbeid med Høgskolen i Bodø utvikle undervisningsprogrammer innrettet mot urfolks kunnskaps- og kulturtradisjoner, nordområdespørsmål og levekår i Arktis. Forskningsinstituttet skal gi undervisningstilbud i lulesamisk språk på høyskolenivå.

En samarbeidsavtale om nordområdespørsmål ble i juni 2006 inngått mellom árran, Internasjonalt fag- og formidlingssenter for reindrift, Galdu – Kompetansesenter for urfolks rettigheter, Samisk høgskole/Nordisk samisk institutt og Samisk nærings- og utredningssenter. Senere har flere institusjoner sluttet seg til avtalen. Disse tar i fellesskap sikte på å samle kompetanse om nordområdespørsmål i et felles nettverk, og å arbeide med egne spesialområder også i et nordområdeperspektiv. árran ble valgt til koordinator for nettverket – Samiske institusjoners nordområdenettverk. I mars 2007 inngikk árran en samarbeidsavtale med Scott Polar Research Institute, University of Cambridge om kvalifisering av studenter og faglig veiledning.

Etter Sametingets vedtak 32/06 inngikk Sametinget i mai 2007 en avtale med árran om etablering av en treårig forsknings- og dokumentasjonsvirksomhet om grenselostrafikkenunder 2. verdenskrig. árran er oppdragstaker og oppdraget har en økonomisk ramme på 3 mill. kroner.

2.5.1 Lulesamisk språk

Det er anslagsvis 2000 lulesamer på norsk side av grensen, og om lag 600 bruker språket aktivt, jf. kap. 19.1.

Tysfjord kommune ble fra 2006 en del av forvaltningsområdet for samelovens språkregler. Dette er svært viktig for å styrke lulesamisk språk og kultur. Det er mangel på lærebøker og lærere som har undervisningskompetanse i språket. Kommunen har laget en egen handlingsplan for samisk språk og er i ferd med å utvikle tiltak innenfor ulike deler av den kommunale virksomheten.

árran gir i dag undervisning i lulesamisk via videokonferanse til ulike grunn- og videregående skoler i Hordaland, Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag og Nordland. árran startet første gang med denne undervisningsformen i februar 1999. árran gjennomfører i tillegg ulike andre språkopplegg, slik som språkbad og bedriftsinterne språkkurs.

Ved sentret er også den lulesamiske barnehagen árran mannagárdde. Barnehagen er godkjent for 18 barnehageplasser. Lulesamisk er hovedspråket i barnehagen. Barn som ikke kan samisk når de begynner får egen språklig oppfølging.

Bodø lærerhøgskole startet undervisning i lulesamisk i 1983. Hamarøy videregående skole har opplæring i lulesamisk.

Fylkesrådet i Nordland bestemte i desember 2007 å legge et videregående lulesamisk skoletilbud for medier og kommunikasjon til Knut Hamsuns videregående skoles avdeling på Drag i Tysfjord. Det tas sikte på å starte opp tilbudet høsten 2009.

2.6 Markasamer i Troms og Nordland

Markasamisk område strekker seg fra Ballangen i sør til Malangen i nord, men har sitt tyngdepunkt i Nordre Nordland og Sør-Troms. Definisjonene av det markasamiske området er fortsatt gjenstand for lokale diskusjoner. Den markasamiske dialekten som brukes i området tilhører nordsamisk, men bærer også preg av at det ligger på grensen til lulesamisk område. Samene i markebygdene har sin bakgrunn fra både reinnomadismen og den gamle sjøsamekulturen. Mange omstilte seg fra reindrift og fiske til kombinasjonsnæring med jordbruk som hovednæring, og i tillegg reindrift og fiske. Denne næringstilpasningen levde fram til ca. 1960. Det drives fortsatt reindrift i det markasamiske området, herunder nyetablert reindrift fra 1950 – 60-tallet.

Fornorskningsprosessen påvirket også dette området. Fra og med 1905 ble det restriksjoner for grenseoverskridende reindrift. Dette førte til at samisk språk og kultur ble skadelidende. Mange markasamiske bygder har likevel i stor grad bevart de samiske kulturuttrykkene, og er i dag en levende kultur som har fostret utøvende kunstnere innen mange kunstarter, kulturpersonligheter innenfor læstadianisme og organisasjonsliv, samt idrett. I dette området bodde to av Samelands mest kjente pionerer store deler av sitt liv – den samiske forfatteren Johan Turi sitt sommerland finner vi i markasamisk område, og forfatteren og samepioneren Anders Larsen bodde sine siste år i det markasamiske området.

De senere årene har det vært en sterk revitalisering av samisk kultur i området. Særlig har etableringen av festivalen Márkomeannu og Várdobáiki samisk senter hatt stor betydning. Gjennom ulike aktiviteter og tilbud har markasamisk kultur blitt mer tydelig og kjent, både blant samer og nordmenn. I dag fins det ulike tilbud til barn, ungdom og voksne – barnehage, skoletilbud på flere nivå, en festival drevet av markasamisk ungdom, språkopplæring, kurstilbud i husflid, matlaging og gammebygging, og tiltak rettet mot samiske eldre.

2.6.1 Markasamiske institusjoner

Várdobáiki samisk senter er et viktig samlingssted for utøvelse av samisk språk og kultur i Nordre Nordland og Sør-Troms. Senteret driver etter et nav-eike prinsipp og har mål av seg å ha aktiviteter i hele regionen, ikke bare på senteret, som holder til på leide lokaler på Nautå i Evenes kommune. Várdobáiki flyttet i 2007 inn i nye og større lokaler. Várdobáiki arbeider med planer om realisering av et eget bygg.

Várdobáiki har etablert et dokumentasjonssenter som skal arbeide med å dokumentere samisk historie i regionen. Senteret drives med prosjektmidler. Várdobáiki har inngått et formelt samarbeid med samiske museer i regionen om arbeid med formidling, vedlikehold, utvikling og bevaring. Várdobáiki er også i gang med å etablere og utvikle et samisk museum for området. Sametinget og Samisk helseforskning leier kontorer på Várdobáiki.

Várdobáiki samisk språksenter arbeider bl.a. med språktiltak rettet mot barn, unge og voksne. Videre arbeider språksenteret med samiske radiosendinger i lokalradioen og med informasjonstavler som i hovedsak skal synliggjøre samisk skriftspråk i det offentlige rom gjennom formidling av temabasert informasjon på de samiske museene Gállogieddi og Vilgesvárri.

Gállogiedde er et fraflyttet markesamisk gårdstun. De første brukerne var reindriftsamer som hver vår flyttet fra vinterbeiteområdene på svensk innland til sommerbeiteområdene på norskekysten. Senere ble mange av samene bofaste, og denne bosettingen dannet grunnlaget for dagens markebygder. I dag er Gállogiedde et friluftsmuseum som dokumenterer og formidler noe av denne kulturarven. I tilknytning til museet er det laget en kultursti på 2,5 km med 9 ulike poster.

Den markesamiske boplassen ved Vilgesvárri (Blåfjell) ligger midt i hjertet av Skånland. Boplassen innholder jordgamme, hus og løer og ligger i et særegent kulturlandskap med tufter, gammel engmark, gjerder og veifar. Tidlig på 1800-tallet var det nødsår som tvang samefolket til fast bosetting i det tradisjonelle sommerlandskapet. Plassen var bebodd fram til 1958.

Márkománák samisk barnehage er en barnehage for barn i Evenes, Skånland og Tjeldsund kommuner, og drives av Várdobáiki. Barnehagen er lokalisert i Skånland kommune, og det legges stor vekt på å arbeide bevisst med samisk språk.

Várdobáiki nuoraid siida har som mål å tilby samisk ungdom aktiviteter samtidig som målet er å gi et positivt forhold til bevaring og utvikling av samisk språk og kultur. Nuoraid siida tilbyr duodjikurs i nært samarbeid med Skånland videregående skole.

Skånland videregående skole tilbyr opplæring i samisk språk, og er en av Troms fylkeskommunes ressursskoler innenfor samisk språk. Sjøvegan videregåendeskole i Salangen kommune gir også samiskundervisning.

Márkomeannu samiske festival er en årlig samisk kulturfestival. Initiativtakerne til festivalen var Stuornjárgga sámenuorak, i dag er det etablert en egen forening for festivalen. Festivalen som startet som en liten ungdomsfestival, ble avholdt for åttende gang i juli 2007 med over 2700 besøkende. Márkomeannu har eksponert en positiv markering av den samiske kulturen i de markasamiske områdene, og har således bidratt til å fornye interessen for samisk språk og kultur i området.

Lavangen kommune har som den eneste kommunen i regionen i februar 2008 vedtatt at kommunen vil søke om innlemmelse i forvaltningsområdet for samisk språk. Lavangen kommune har etablert en egen sameskole (grunnskole) og en tospråklig samisk/norsk barnehage.

Samisk tun i Gratangen, Gamtofta i Sørreisa kommune og Samisk hus på Senja er andre institusjoner med betydning for synliggjøring av samisk kultur i det markasamiske området. I Bjerkvikområdet og i Skånland er det stor aktivitet knyttet til duodji.

Det er mange aktive sameforeninger i det markasamiske området.

2.7 Bysamer

Over hele landet er det en tendens til at folk flytter fra bygder til byer og tettsteder for å få seg utdannelse og jobb. Mangfoldet i utdanningstilbud, arbeids- og fritidstilbud gjør byene også attraktive for mange samer. Som urfolk i Norge har samene en rett til og et krav på å kunne utvikle sin kultur og sitt språk. Denne retten og dette kravet gjelder også for samiske innbyggere i byene.

Oslo og Tromsø er byer med mange samiske innbyggere. Den samiske befolkningen i disse byene består i dag av samer fra alle deler av Sápmi, og representerer dermed et stort samisk mangfold. Etter hvert har også andre byer og sentra, særlig i nord, fått et betydelig antall samiske innbyggere.

Regjeringen er opptatt av å skape gode og trygge oppvekst- og opplæringsvilkår for barn og unge, samt å sikre alle innbyggere i Norge gode og likeverdige velferdstilbud. Det er viktig at kommunene legger til rette for at samiske innbyggere i byene får et opplærings- og velferdstilbud som ivaretar deres behov. Dette kan være samisk barnehagetilbud, samiskopplæring i skolen, helse- og sosialtjenester og eldreomsorg som ivaretar samiske brukere, og arenaer for utøvelse av samisk språk og kultur.

Oslo kommune tilbyr alle elever som ønsker det, opplæring i samisk. Organiseringen av opplæringen i samisk er lagt til Kampen skole. Tilbudet kommer i tillegg til den ordinære opplæringen og er et bydekkende tilbud. Det samiske miljøet i Oslo har over flere tiår arbeidet for å fremme den samiske befolkningens rettigheter sosialt, kulturelt og økonomisk. Den samiske barnehagen i Oslo, Cizáš (Spurv), ble på initiativ fra Oslo sameforening opprettet i 1986 av Oslo kommune. Barnehagen har vært og er en viktig institusjon for samer i Oslo. Foreningen Samisk hus ble opprettet i desember 2004 og samene i Oslo fikk med denne opprettelsen et felles møtested sentralt i Oslo. Samene i Oslo har i en henvendelse til Oslo kommune bedt om at det blir utarbeidet en samepolitisk plan i Oslo, der bl.a. tilrettelegging av grunnskoleopplæring vil være et viktig element. Sametinget har uttrykt et ønske om å utarbeide en samarbeidsavtale med Oslo kommune.

Tromsø har stor samisk innflytting. Byen ligger midt i et tradisjonelt samisk bosettingsområde, og har vært et viktig knutepunkt for sjøsamer og reindriftssamer på Nordkalotten i lang tid. Det er etablert samisk skoletilbud både på grunnskolenivå og videregående nivå. Ved en grunnskole er det etablert egne samiske klasse, samtidig som det gis opplæring i samisk ved andre skoler i kommunen. Det fins to samiske barnehager i Tromsø. Universitetet i Tromsø har tilbud om studier i samisk språk på alle nivå (se kap. 12.2). Tromsø kommune og Tromsø sameforening har tidligere blitt enige om å utvikle Tromsø som internasjonal urfolksby, noe som også er nedfelt i samarbeidsavtalen mellom Troms fylkeskommune og Sametinget. Erkjennelsen av Tromsø som en urfolksby er en synliggjøring og tydeliggjøring av byens og regionens historie og nåtid i forhold til samisk kultur, tilstedeværelse og språk. Universitetet i Tromsø er tiltenkt en viktig rolle i å ivareta den internasjonale dimensjonen av prosjektet «Tromsø som internasjonal urfolksby». Samene i Tromsø har lenge arbeidet for et samisk samlingssted/kulturhus.

Vi vet i dag lite om livsvilkårene og levekår for samer som bor i byer. Noe forsk­ning omkring dette har vært knyttet til Oslo.

2.8 Strategier og tiltak

• Regjeringen har i 2008 satt av midler til å styrke østsamisk/skoltesamisk språk og kultur. Aktuelle tiltak vil bli utformet i dialog med østsamene og Sametinget.

• Regjeringen vil arbeide for å styrke østsamisk/skoltesamisk språk og kultur ved grenseoverskridende samarbeid mellom de østsamiske/skoltesamiske miljøene og myndighetene i Norge, Finland og Russland.

• Regjeringen oppfordrer Sør-Varanger kommune, Finnmark fylkeskommune og Sametinget til å etablere et målrettet samarbeid med sikte på å styrke østsamisk kultur i vid forstand, i nær dialog med østsamene/skoltesamene og deres organisasjoner.

• Regjeringen vil innenfor arbeidet med en handlingsplan for samisk språk, også arbeide for å styrke sørsamisk og lulesamisk språk. Sametinget, aktuelle kommuner og fylkeskommuner og andre vil bli invitert til å delta i dette arbeidet.

• Regjeringen vil sammen med Sametinget sikre at det utvikles et sørsamisk korrekturprogram for elektronisk tekstbehandling.

• Kommunale og regionale myndigheter har et viktig ansvar for at samisk kultur og språk skal kunne bevares og utvikles også i byer og tettsteder. Det er viktig at kommunene, i samarbeid med lokale samiske organisasjoner og Sametinget, utvikler tilbud for sin samiske befolkning når det gjelder bl.a. barnehagetilbud, samisk i skolen, helse- og sosialtjenester, eldreomsorg og arenaer for utøvelse av samisk språk og kultur.

3 Samisk identitet i endring

Den samiske identiteten har mange former og er i stadig endring. Samisk identitet står i brytningspunktet mellom det tradisjonelle og det moderne, det samiske og det fleretniske, det lokale og det globale. Diskursen om samisk identitet er levende og foregår både på akademisk plan, på lokalplan, i møte med storsamfunnet og i den enkelte sames hverdag. I noen områder er det samiske en selvfølge, i andre områder er det en aktiv kamp for å vinne aksept for synlig samisk tilstedeværelse.

Den samiske kollektive identiteten er knyttet til det samiske fellesskapet, felles samiske kulturelle symboler og den allsamiske forståelsen av samiskhet på tvers av nasjonalstatens grenser. Den er også knyttet til urfolkssituasjonen og forståelsen av at samene, sammen med en rekke folk i verden, er urfolk.

3.1 Organisering og nasjonsbygging

Framveksten av samiske organisasjoner har i all hovedsak skjedd etter andre verdenskrig. Den første sameforeningen ble imidlertid dannet i 1904 på svensk side, med Elsa Laula Renberg som en sentral person. Selv om fornorskningspresset var sterkt i over hundre år, var det mange samer som prøvde å stå imot, både i nord og i sør. I Midt-Norge ble det stiftet flere sameforeninger i denne perioden: Nordre Trondhjems Amts Lappforening (1906), Søndre Amts Lappforening (1907), Søndre Nordland Amts Lappforening (1907), Brurskanken Samiske Lag (1908), Helgeland «Sameforening» (1908) og Brurskanken Samiske Kvindeforening (1910). I Finnmark stiftes den første sameforening i Karasjok i 1910, så følger Polmak, Tana, Porsanger og Nesseby.

Sammen med Elsa Laula Renberg var Daniel Mortensson drivkraften bak det første samiske landsmøtet i Trondheim 6.-9. februar 1917. Det er dette møtet som er opphavet til Samefolkets dag, 6. februar. Dette var første gang i historien nord- og sørsamer fra flere land samlet seg til ett stort møte for å drøfte og belyse felles saker og problemstillinger. Møtet samlet over hundre deltakere, derav en stor del kvinner.

Fram til 20-tallet ble det gjort store felles anstrengelser, blant annet gjennom flere samekonferanser, for å bedre myndighetenes forståelse overfor samene. Arbeidet lyktes ikke, og det samiske organisasjonsarbeidet stilnet fram til etter 2. verdenskrig.

Norske reindriftssamers landsforbund (NRL), den største næringsorganisasjonen for reindriftsamene i Norge, ble stiftet i 1948. Samme år ble det i Oslo etablert en egen sameforening. Denne foreningen samarbeidet med tilsvarende foreninger på svensk og finsk side. I 1950 ble den første samekonferansen avholdt. Her ble samiske nærings- og kulturspørsmål drøftet. Etter hvert ble det etablert flere lokalforeninger i Finnmark på 50- og 60-tallet. Vinteren 1968 samlet representanter fra foreningene i Finnmark og foreningen i Oslo seg og etablerte Norske samers riksforbund (NSR). Samenes folkeforbund (SFF) ble stiftet i Baukop i Porsanger den 3. juli 1993. SFF er en samisk kulturpolitisk landsorganisasjon.

Norske samers riksforbund ble splittet i 1978/79, og utbryterfraksjonen dannet Samenes landsforbund. I etterkrigstiden har de samiske hovedorganisasjonene med varierende oppslutning vært Norske samers riksforbund, Samenes folkeforbund (SFF) og Samenes landsforbund (SLF). Felles for de medlemsbaserte samiske hovedorganisasjonene er at de er landsdekkende, representerer det sivile samiske samfunnet og arbeider aktivt i forhold til hele bredden av samfunnslivet.

Det samepolitiske arbeidet i de samiske organisasjonene har bidratt til etableringen av samiske institusjoner og faste tiltak til samiske formål. De siste årene har samiske institusjoner som språk- og kultursentra, festivaler og organisasjoner innen kultur og næring i noen grad tatt over en del av det arbeidet som de samiske hovedorganisasjonene og samiske pionerer gjorde tidligere. Arbeidet i sameforeningene og organisasjonene er en kombinasjon av kulturelt og samepolitisk arbeid, i lokalsamfunnet, i forhold til den enkelte kommune og øvrige myndigheter. De samiske organisasjonene og institusjonene representerer det sivile samiske samfunnet og er fortsatt viktige drivkrefter, selv om Sametinget er myndighetenes viktigste samarbeidspartner og premissgiver. Se også kap. 15.

3.1.1 Det samiske flagget, Samefolkets dag og Samefolkets sang

Det samiske flagget er et samlende symbol for alle samer, uavhengig av hvilket land de bor i. Flagget ble godkjent 15. august 1986 av Den 13. nordiske samekonferansen. Sametinget fastsatte i 2004, med hjemmel i sameloven § 1 – 6, forskrifter for bruk av det samiske flagget i Norge. Det er i dag 9 samiske flaggdager.

Samefolkets dag, 6. februar, er fra 2004 offisiell flaggdag i Norge. Stadig flere offentlige institusjoner velger å markere Samefolkets dag ved å flagge enten med det nasjonale eller det samiske flagget. Offisiell flagging på Samefolkets dag bidrar til en verdig markering av dagen, og synliggjør og skaper oppmerksomhet om samer og samiske forhold.

Sámi soga lávlla eller Samefolkets sang som den heter på norsk, er skrevet av Isak Saba (1875 – 1921), lærer og kirkesanger fra Nesseby, i 1906. Sangen ble vedtatt som samenes felles nasjonalsang ved Samekonferansen i 1986. Arne Sørlies melodi ble godkjent som sangens offisielle melodi ved Samekonferansen i 1992.

3.2 Fra fornorskning til revitalisering

Fornorskningspolitikken var fremtredende i norsk politikk fra 1880-tallet og dominerte særlig rundt 1900. Den holdt seg som ideologi langt ut i etterkrigstida.

Til grunn for fornorskningen lå sosialdarwinismen. Denne ideologien tilsa at det samiske folket var et laverestående folkeslag som ville bukke under i utviklingen med mindre de ble assimilert i det norske samfunnet, og ble norske.

Forvaltningsapparatet var sentral i fornorskningen av samene. Dette viste seg i språkpolitikken, men også i annen lovgiving og forvaltning. Fornorskningen ble også sett sammen med sikkerhetspolitiske tiltak.

Fornorskningstanken slo rot blant både blant embetsmenn og intellektuelle. Gjennom skole, helsevesen, kirke og lokale myndigheter ble både samer og nordmenn i lokalsamfunnene preget av en allmenn nedvurdering av samisk språk, kultur og samfunnsliv. I oppbyggingen av det norske samfunnet ble det samiske knyttet til noe gammeldags, foreldet og unyttig. Det oppsto negative myter om samene, og diskriminering av samer ble en del av hverdagen for mange. Dette har fått store negative omkostninger både for den enkelte same og det samiske samfunnet som helhet.

Fornorskningsprosessen førte i mange områder til identitetsskifte både for enkeltpersoner, familier og lokalsamfunn. Et eksempel på dette kommer frem i Ivar Bjørklunds bok om fjordfolket i Kvænangen 2 hvor folketellingene viser at andelen samer i kommunen fra 1930 til 1950 ble redusert fra 863 personer (44 pst. av kommunens befolkning) til fem personer.

I noen områder har samisk språk og kultur stått sterkt på tross av fornorskningspolitikken. I mange områder hvor fornorskningen fikk tak og hvor samisk identitet langt på vei var forsvunnet fra det offentlige rom, har man de seneste tiårene sett en aktiv revitalisering. Lokale samiske krefter har samlet seg for å revitalisere kulturen og språket og å definere samiskhet knyttet til den lokale opplevelsen. Gamle koftetegninger er hentet fram og lokal samisk historie vektlagt. Det er også gjort et betydelig arbeid med å samle inn lokale samiske stedsnavn.

Samiske barnehager og opplæring i samisk i grunn- og videregående skole spiller en viktig rolle i styrkingen av samisk identitet i lokalsamfunnet. Utvikling av språkkurs er en viktig satsing for å revitalisere samisk språk. Samiske språksentre, kulturhus og museer har blitt viktige samlingssteder hvor man i fellesskap kan utøve samisk språk og kultur og slik styrke samisk identitet. De samiske læreplanene i Kunnskapsløftet-samisk er laget i samarbeid mellom Sametinget og Kunnskapsdepartementet, og legger grunnlaget for samisk identitet for den oppvoksende generasjon. Opprettelsen av Sametinget og etableringen av samiske institusjoner utgjør en moderne infrastruktur i det samiske samfunnet.

Vilkårene for samisk identitetsutvikling har i sterk grad blitt endret med utviklingen av statens samepolitikk de siste tiårene. Gjennom den økte statusen som samene har fått i samfunnet, gjennom lover, regelverk og ordninger etablert for å styrke samisk språk, kultur og samfunnsliv, har den allmenne forståelsen og bevisstheten rundt samisk tilstedeværelse i Norge vokst. Samiske kunstnere og kulturarbeidere har gjennom sitt arbeid styrket samisk identitet og selvforståelse, samtidig som den øvrige befolkningen har blitt kjent med samisk kultur. Dette har gitt mange oppvoksende samer en sikrere forankring i eget språk og egen kultur, og en stolthet og bevissthet om egen tilhørighet til det samiske samfunnet. Oppbyggingen av samiske institusjoner i lokalsamfunnene har vært med på å bekrefte samisk tilstedeværelse og lokal tilhørighet til det samiske samfunnet. Dette har ført til at flere og flere har funnet tilbake til sin samiske identitet, og at flere og flere barn vokser opp med en selvfølgelig samisk identitet.

I noen områder vokser samisk ungdom i dag opp i et samfunn hvor samisk kultur og språk har en helt annen status enn da foreldregenerasjonen vokste opp. For ungdom som innehar en sikker språklig og kulturell samisk kompetanse vil definisjonen av egen samiskhet framstå som friere og mindre politisert enn for mange av foreldregenerasjonen. Mange unge samer opplever at de har en sammensatt identitet, både norsk og samisk – noen også kvensk eller finsk. Globaliseringen medfører også at mange samer i dag har foreldre fra andre verdensdeler. Mange har språklig og kulturell kompetanse som gjør at de kan delta i samhandling innenfor flere etniske og kulturelle kontekster. Mange opplever denne sammensatte identiteten som en styrke og et fortrinn. Hvilken identitet som kommer til uttrykk er ofte situasjonsbetinget.

Vitaliseringen og synliggjøringen av samisk kultur har skapt debatter i enkelte lokalsamfunn, og enkelte lokale krefter har tatt avstand fra den samiske kulturen og det som kan forbindes med samisk identitet. I noen tilfeller har de som vil hente fram og synliggjøre det samiske, møtt motstand. Dette kan oppleves som splittelse i en familie fordi et eller flere medlemmer av familien for eksempel har meldt seg inn i samemanntallet, eller utad har signalisert sin samiskhet.

Et eksempel på spenningene rundt en aktiv revitalisering av et lokalsamfunn kunne man se i Kåfjord kommune i Troms. Kåfjord er omfattet av forvaltningsområdet for samelovens språkregler (fra 1992), Samisk utviklingsfonds virkeområde (deler av kommunen fra 1983, hele kommunen fra 1998), og gir grunnopplæring etter Kunnskapsløftet-samisk (fra 2006). ája samisk senter ligger i Kåfjord, kommunen har et samisk språksenter, og den årlig urfolksfestivalen Riddu-Riđđu avholdes i Kåfjord. Til ája samisk senter er det knyttet samiske bibliotektjenester, og Sametinget og NRK Sámi Radio har kontorer her. Manndalen husflidslag holder kurs i duodji og koftesøm. Barnehagen i Manndalen har en egen samiskspråklig avdeling. Revitaliseringen av samisk språk og kultur i Kåfjord har vært viktig for utviklingen av en sjøsamisk identitet.

Innlemmingen av Kåfjord kommune i samiske forvaltningsordninger skapte diskusjon i kommunen. Mange i lokalsamfunnet opplevde fokuseringen på lokalsamfunnets samiske identitet som vanskelig. Det medførte til dels sterke reaksjoner at kommunen ble omfattet av forvaltningsområdet for samelovens språkregler og ikke minst at grunnskolen i Kåfjord har opplæring etter samisk læreplan.

I Kåfjord har vi sett at polariseringen i lokalsamfunnet la seg etter hvert som det samiske ble mer innarbeidet i den lokale politikken. Dette framkommer av evalueringen av samepolitiske tiltak i Kåfjord gjort av NORUT i 2004 3. Det samiske aspektet ved lokalsamfunnet tilfører både økonomiske og kulturelle ressurser som alle nyter godt av.

Snåsa kommune ble, som første kommune i det sørsamiske området, innlemmet i forvaltningsområdet for samisk språk fra 1. januar 2008. Innlemmelsen av Snåsa kommune er et viktig tiltak for å styrke sørsamisk språk. Kommunen og Nord-Trøndelag fylkeskommune har allerede iverksatt flere tiltak for å imøtekomme de oppgaver og forventninger som knytter seg til innlemmelsen. Det er bl.a. oversatt ulik informasjon til sørsamisk, det er under etablering sørsamiske sider på kommunens nettsider og det skiltes til sørsamisk. Videre er det etablert et samarbeidsprosjekt mellom kommunen, fylkeskommunen, Saemien Sijte, reindriftsnæringen, Åarjel-Saemiej Skuvle og Snåsa kommunale foreldreutvalg. Prosjektet har som mandat å etablere Snåsa som en tospråklig kommune, synliggjøre og vitalisere sørsamisk språk og kultur og fremme funksjonell tospråklighet i Snåsa og Nord- Trøndelag. Prosjektet skal også bidra til å styrke sørsamisk språk og kultur i hele det sørsamiske område.

Slike lokale prosesser og deres forløp legger rammer for samisk identitetsforvaltning i dag, både for den samiske befolkningen og for den øvrige befolkningen. Bevissthet rundt dette er viktig i utviklingen av samepolitikken, både nasjonalt og i de ulike samiske regioner og lokalsamfunn.

På tross av den positive utviklingen i mange områder skal man ikke underslå at historiske traumer er en del av den kollektive bevisstheten og preger selvoppfattelsen både for samfunnet og for enkeltmennesker i de samiske områdene.

3.3 Inkludering i det samiske samfunnet

I 2002 gjorde Agenda en undersøkelse på oppdrag fra Sametinget, Statskonsult og Kommunal- og regionaldepartementet om holdninger til samiske spørsmål blant to grupper samer – nyregistrerte samer i samemanntallet og personer med samisk bakgrunn som ikke oppfatter seg som samer. I rapporten «De nye samene» 4 kommer det frem at de «nye samene» kan ha opplevd at de ikke blir sett på som fullverdige samer av samer fra samiske områder der samisk språk er en selvfølgelig del av samisk identitet. Videre uttrykkes det at enkelte av de «nye samene» ofte står utenfor debatt og diskusjoner som foregår på samisk i samiske institusjoner og media. Enkelte uttrykker også at er usikre på om de er velkomne inn i det samiske samfunn av dagens sameledere og samer fra de samiske kjerneområdene. De «nye samene» uttrykte imidlertid stor interesse for å lære samisk språk og ønsker å delta på ulike måter med sin kompetanse, sine ideer og sine forslag for å styrke det samiske samfunnet.

Det samiske samfunnet står i dag overfor en viktig utfordring hva gjelder å definere samiskhet slik at så mange samer som mulig skal kunne inkluderes i denne definisjonen. Et slikt dilemma oppstår for eksempel når man må ta stilling til om en samisk barnehage skal være for barn med samisk som morsmål, eller også inkludere samiske barn som ikke behersker samisk. Har man ikke nok pedagogiske ressurser kan følgene da bli at det samiske språket kan tape terreng for det norske.

I den samiske bevegelsen har hovedfokus vært på å bevare og utvikle samisk kultur og språk, og bevare og utvikle det samiske samfunn på samenes egne premisser. For å skape et sterkt og levedyktig samisk samfunn har fokus hittil vært på fellesskapets verdier og normer, og utviklingen av en felles forståelse av samisk identitet. En viktig del av denne prosessen er inkludering i det samiske fellesskapet.

Samisk språk er en viktig identitets- og kulturbærer. Språket symboliserer og formidler samisk levesett, samiske verdier og holdninger og samisk kultur. Språket sikrer samisk særegenhet og at samiske grunnverdier overføres fra generasjon til generasjon. Utvikling av det samiske språk til et moderne språk, utvikler og utvider også samisk kultur til en moderne kultur, og skaper en moderne forståelsesramme for hva som er det samiske i dagens samfunn.

Mange samer har som følge av fornorskningspolitikken mistet det samiske språket. For mange har kjernen i det å finne tilbake til sin samiske identitet vært å ta språket tilbake.

På grunn av språkets betydning er det viktig at flere får mulighet til å lære samisk. Samisk språk er imidlertid ikke den eneste identitetsmarkøren i det samiske samfunnet. Tilhørighet til lokalsamfunnet, slekten og tradisjoner er viktige for mange. Dessuten spiller samiske symboler som klestradisjoner, duodji, joik osv. en viktig rolle for samisk identitet. For mange er også deltakelse i samepolitikken en vei inn i det samiske samfunnet.

Noen kan likevel føle seg satt utenfor det samiske fellesskapet fordi de ikke behersker språket. Forvaltningen av egen samisk identitet blir således en utfordring i forhold til å bli inkludert som fullverdig same i det samiske fellesskapet. Det kan være vanskelig og personlig smertefullt å innrømme at man kommer til kort overfor kulturelle og språklige idealer i eget samfunn.

4 Diskriminering og likestilling

Regjeringen vil bekjempe all diskriminering. Alle skal ha krav på å få de samme muligheter til å utvikle seg, utnytte sine evner og leve sine liv, uavhengig av kjønn, sosial bakgrunn, religion, seksuell orientering, funksjonshemming eller etnisk tilhørighet.

4.1 Diskriminering av samer

Selv om fornorskningspolitikken er et tilbakelagt stadium i norsk politikk, vil de negative følgene av denne politikken kaste skygger i lang tid. Det tar tid å endre de generelle rammeverkene i norsk politikk, lovverk og ordninger slik at samisk kultur, språk, tradisjoner og det samiske samfunnets behov blir tatt tilstrekkelig hensyn til også på ansvarsområder som ikke er direkte rettet mot samene. Videre er iverksettingen av rettigheter og ordninger for samene avhengig av mange faktorer som det tar tid å få på plass. Mye av arven fra fornorskningspolitikken henger igjen i folks holdninger, selv om den offentlige politikken er lagt om. Derfor er det viktig å ha fokus på spørsmål knyttet til diskriminering av samer, både personlig og strukturelt.

4.1.1 Undersøkelser om diskriminering av samer

En undersøkelse om selvopplevd diskriminering blant samer i Norge, foretatt av Norut NIBR Finnmark på oppdrag fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet i 2006, avdekket at hver fjerde respondent har opplevd å bli diskriminert fordi de er samer. Opplevelsene av diskriminering var først og fremst knyttet til arbeidslivet, i festlige lag/på byen og i møte med det offentlige. En mindre andel hadde opplevd diskriminering i familien/slekten, i nærmiljø, i frivillig arbeid og i skole/utdanning. Analysen er basert på en kvantitativ undersøkelse fra kommuner med minst 1 pst. av befolkningen registrert i samemanntallet. Undersøkelsen hadde 545 respondenter.

I en undersøkelse om helse og levekår i norske og samiske kommuner (SAMINOR) gjort av Senter for samisk helseforskning ved Universitetet i Tromsø på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet i 2003 – 2004 kommer det frem at 36 pst. av de samiske respondentene hadde opplevd å bli diskriminert og 37 pst. har opplevd å bli mobbet på grunn av sitt samiske opphav. Unge samer hadde vært mest utsatt for mobbing. Analysen er basert på en spørreundersøkelse blant 12 265 menn og kvinner mellom 36 – 79 år i Finnmark, Troms, Nordland og Trøndelag.

Disse undersøkelsene viser at en urovekkende stor del av samene opplever diskriminering på grunn av sin samiske bakgrunn. Regjeringen vil derfor fortsatt ha sterkt fokus på diskriminering av samer. De viktigste verktøyene er Likestillings- og diskrimineringsombudet og Barneombudet, som begge har hatt et økt fokus på samenes situasjon de siste årene. Samtidig er diskriminering og mobbing av samer i arbeidslivet og på arbeidsplassene en utfordring for partene i arbeidslivet. Fortsatt forsk­ning rundt diskriminering av samer er viktig. Her vil Senter for samisk helseforskning kunne spille en viktig rolle.

4.1.2 Informasjon og holdningsarbeid

Arbeidet mot diskriminering av samer er først og fremst bygget på informasjon og holdningsarbeid, sammen med en aktiv politikk knyttet til styrking av samisk språk, kultur og næringer. Synliggjøring av samisk språk, kultur og samfunnsliv på den offentlige arena er viktig i denne sammenhengen.

Samisk institusjonsbygging har vært et viktig bidrag til å gjøre samisk kultur synlig. Videre har samiske programmer på TV, kulturarrangementer som festivaler, utstillinger, konserter og samiske filmer bidratt til å skape interesse og mer kunnskap om samiske forhold hos allmennheten, og bidratt til at samisk kultur er blitt en del det allmenne kulturbildet i Norge.

Fra regjeringens side har informasjon og positivt holdningsarbeid rettet mot allmennheten, sammen med en aktiv politikk knyttet til styrking av samisk språk, kultur og næringer, vært viktige tiltak for å motvirke diskriminering av samer.

Et viktig grep med hensyn til kunnskapsformidling om samiske forhold er det samiske innholdet i Kunnskapsløftet. I arbeidet med læreplanene for kunnskapsløftet er det lagt vekt på at alle elever i grunn- og videregående skole skal tilegne seg grunnleggende kunnskap om samisk historie, kultur og samfunnsliv. Over tid vil dette kunne bidra til positive holdninger til samisk kultur. Innholdet i integrering av samiske emner i undervisningen i det norske skoleverket vil evalueres etter hvert som man vinner erfaring med den nye satsingen.

Prosjektet Samiske veivisere i regi av Samisk høgskole, finansiert av Arbeids- og inkluderingsdepartementet, har som mål å nå frem til unge ikke-samer med informasjon om samiske forhold og hvordan det er å være same i dagens Norge. Prosjektet som startet opp i 2004 består av at tre samiske ungdommer hvert år får stipend for å reise rundt til videregående skoler og foreninger i landet for å møte ikke-samisk ungdom på sin egen alder. Veiviserne får opplæring ved Samisk høgskole. Prosjektet ble evaluert sommeren 2007. Evalueringen tegner et positivt bilde av virksomheten, og viser at besøkene av veiviserne har vært lærerike, både for lærere og elever. Lærerne mener at veiviserkonseptet fungerer godt til å fjerne fordommer og vrangforestillinger om samisk kultur. Nær sagt samtlige elever mener de har hatt utbytte av besøkene i form av økt kunnskap. Prosjektet er fra 2008 i permanent drift og finansieres over Arbeids- og inkluderingsdepartementets budsjett.

For å øke kunnskapen om og forståelsen for urfolks rettigheter og samiske rettigheter er det opprettet et kompetansesenter for urfolks rettigheter i Kautokeino, jf. kap. 1.4.4. Senteret bruker sine web-sider aktivt i sitt formidlingsarbeid – www.galdu.org. Senteret utgir også et eget tidskrift Gáldu Čála– Tidskrift for urfolks rettigheter.

Internasjonalt fag- og formidlingssenter for reindrift, jf. kap. 1.5.3, er etablert for å styrke det internasjonale samarbeidet om reindrift. Senteret skal virke som et knutepunkt for blant annet formidling og utveksling av informasjon, erfaringer og kunnskap, og har etablert nettsiden www.reindeerportal.org.

Handlingsplan mot rasisme og diskriminering 2002 – 2006 omfatter også tiltak for å motvirke diskriminering av samer. I handlingsplanen understrekes det at en effektiv innsats mot rasisme og diskriminering krever et kontinuerlig, fokusert og langsiktig arbeid. Fordi handlingsplanen er regjeringens plan er tiltakene spesielt rettet mot sentralforvaltningens områder og arbeidsoppgaver. Regjeringen arbeider med en ny handlingsplan mot rasisme og diskriminering, hvor også samiske forhold vil bli behandlet.

4.2 Homofile

Spørsmål om homofili er omfattet av tabu og er langt på vei blitt fortiet i det samiske samfunnet. Mange sliter med sin egen identitet som homofil same og lever i skjul med sin legning. Enkelte har opplevd sanksjoner fra familie, slekt, venner, skolekamerater, arbeidskamerater etc. når deres homofile legning er kommet til syne. For enkelte homofile/lesbiske samer kan det omkringliggende samfunns syn på homofili oppfattes som at man må velge mellom å leve ut sin legning eller å leve som en del av det samiske samfunnet. Følelsen av å måtte velge mellom to så grunnleggende identiteter kan for mange føles som et umulig valg og kan føre til sterkt stress. Mange homofile/lesbiske samer velger derfor enten å flytte ut av den samiske bygda for å leve ut sin legning et annet sted, eller å leve med å skjule sin legning.

Homofile og lesbiske samer kan sies å være i en dobbel minoritetssituasjon og har derfor behov for å finne sin homofile identitet blant andre samiske homofile og lesbiske. Det er på denne bakgrunnen behov for møteplasser hvor de kan samles med likesinnede. Organisering av homofile og lesbiske samer i homopolitiske organisasjoner spiller en viktig rolle i denne sammenheng.

Holdningsskaping og synliggjøring av spørsmål omkring homofili i det samiske samfunnet er viktig for å skape bedre levekår og større trygghet for samiske lesbiske og homofile. At flere homofile/lesbiske samer deltok på Skeive dager i Oslo i 2007 fikk oppmerksomhet både i samisk og nasjonal presse og var således et viktig bidrag til synliggjøring av denne gruppen.

Forekomster og handlingsmønstre knyttet til bl.a. diskriminering, vold og trusler på bakgrunn av seksuell orientering er i liten grad kartlagt og dokumentert.

Barne- og likestillingsdepartementet tar sikte på å gjennomføre en kartlegging av livssituasjon og levekår for homofile og lesbiske samer. Undersøkelsen bør dokumentere og analysere grenser og sanksjoner som gjelder for samliv, seksualitet og kjønnsuttrykk i det samiske samfunnet, og hvordan slike forhold innvirker på homofile og lesbiske samers muligheter for livsutfoldelse. Undersøkelsen bør munne ut i forslag til tiltak for å bedre levekårene for gruppene.

4.3 Kjønnslikestilling

Regjeringen vil føre en politikk som gir kvinner og menn like muligheter og reell likestilling. Selv om kvinner og menn formelt sett har samme rettigheter i landet, er det langt igjen før det er skapt reelt like muligheter. Regjeringen vil forskjellsbehandle kjønn når det er nødvendig for å skape full likestilling, arbeide for likestilling gjennom endringer av lover og i organisering av arbeids- og samfunnsliv, men også gjennom debatt, informasjon og holdningsskapende arbeid.

Arbeidet for likestilling må skje både i arbeidslivet og i hjemmet. I arbeidslivet vil regjeringen sikre lik lønn for arbeid av lik verdi, og arbeide for at både kvinner og menn slipper til i alle stillingstyper. I hjemmet er det et mål å bidra til en jevnere ansvars- og arbeidsfordeling.

Departementenes arbeid med likestilling vil omfatte også samiske menns og kvinners situasjon. Både kvinne- og mannsrollen i det samiske samfunnet vil være under endring, og det er viktig at slike endringer blir akseptert og innpasset i det samiske samfunnet. Likestillingsarbeidet skal altså innrettes mot alle livsfaser og mot alle samfunnsområder. Det er viktig å være bevisst at alt likestillingsarbeid må omhandle begge kjønn. Når strategier og tiltak skal vurderes skal begge kjønns situasjon være i fokus, også der de konkrete tiltakene retter seg direkte til ett av kjønnene.

Det er viktig at likestillingsarbeidet starter allerede i barnehagen for å sikre at gutter og jenter får samme oppvekstforhold og ikke preges av stereotypier eller uønskede kulturelle forskjeller.

Tilknytningen til de samiske næringene har fortsatt høy status i det samiske samfunnet, og mange gutter blir i primærnæringene. Gjennom dette tilegner guttene seg viktig kultur- og næringskompetanse. Avstanden mellom de verdier gutter oppdras til og de verdier skolen formidler dem kan av dem selv oppleves som stor. Dette kan være en av årsakene til at bare en liten andel samiske menn i Indre Finnmark tar høyere utdanning, i motsetning til kvinnene: I Karasjok og Kautokeino har rundt 30 pst. av kvinnene høyere utdanning (2006), og ligger blant de høyeste i landssammenheng.

En viktig likestillingsoppgave fremover i disse områdene er derfor å rekruttere samiske menn til høyere utdanning, samt å legge til rette for at kompetansen de har tilegnet seg, kan brukes i nye næringer. Det er viktig at også de samiske jentene får likeverdig mulighet til, å kunne gå inn i primærnæringene som for eksempel reindriften.

Holdningsskaping er viktig i likestillingsarbeidet. Mannsforeningen Dievddut i Kautokeino arbeider for en positiv holdningsskapning blant samiske menn. Likestilling er viktig også i annet samisk organisasjonsliv. De to samiske kvinneorganisasjonene Sáráhkká og Samisk kvinneforum har lenge arbeidet for likestilling og aktuelle spørsmål knyttet til kvinners situasjon i det samiske samfunnet.

4.3.1 Arbeidet med likestilling i offentlige virksomheter

Barne- og likestillingsdepartementet har hovedansvaret for arbeidet med regjeringens likestillingspolitikk, men alle departementene har et likestillingsansvar for egne politikkområder. Arbeidet for likestilling er hjemlet i Lov om likestilling med forskrifter, og lovens §1 a pålegger offentlige myndigheter å arbeide aktivt, målrettet og planmessig for likestilling mellom kjønnene på alle samfunnsområder. Arbeidsgiver skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for likestilling mellom kjønnene innenfor sin virksomhet. Arbeidslivets organisasjoner har tilsvarende aktivitetsplikt innenfor sitt virkefelt. Virksomheter som i lov er pålagt å utarbeide årsberetning, skal i årsberetningen redegjøre for den faktiske tilstanden når det gjelder likestilling i virksomheten. Det skal også redegjøres for tiltak som er iverksatt og tiltak som planlegges iverksatt for å fremme likestilling og for å forhindre forskjellsbehandling i strid med denne loven. Offentlige myndigheter og offentlige virksomheter som ikke er pliktige til å utarbeide årsberetning, skal gi tilsvarende redegjørelse i årsbudsjettet.

Fylkesmennene blir årlig gjennom tildelingsbrev pålagt å bidra til kommunenes likestillingsarbeid, og kommunene på sin side er pålagt å arbeide aktivt for likestilling både som arbeidsgiver og på politikkområdene de forvalter.

Likestillings- og diskrimineringsombudet har som hovedoppgave å bekjempe diskriminering og fremme likestilling uavhengig av blant annet kjønn, etnisitet, funksjonshemming, språk, religion, seksuell orientering og alder. Ombudets pådriverarbeid innebærer bl.a. å

• avdekke og påpeke diskriminerende forhold og forhold som motvirker likebehandling

• bidra til bevisstgjøring og være en pådriver for endring i holdninger og atferd

• gi informasjon, støtte og veiledning i arbeidet for å fremme likestilling og motarbeide diskriminering

• gi råd og veiledning om etnisk mangfold i arbeidslivet til arbeidsgivere i offentlig og privat sektor

• formidle kunnskap og utvikle dokumentasjon om likestilling og overvåke art og omfang av diskriminering

• være et møtested og informasjonssentrum som tilrettelegger for samarbeid mellom aktuelle aktører.

4.3.1.1 Sametingets arbeid med likestilling

Likestillingsloven pålegger altså offentlige instanser en aktivitets- og redegjørelsesplikt når det gjelder utvikling av likestilling mellom kjønnene. Sametinget er en slik instans, og skal derfor drive aktivt likestillingsarbeid i egen virksomhet og på de saksfelt Sametinget forvalter, innenfor rammene av den nasjonale likestillingspolitikken.

Sametinget har også et politisk ansvar for å være pådriver i likestillingsarbeidet i det samiske samfunnet. Det arbeidet Sametinget i dag gjør, blir rapportert for Sametingets plenum gjennom en årlig likestillingspolitisk redegjørelse. Sametinget, i samarbeid med samiske organisasjoner, arbeider med et strategidokument for likestilling. Arbeidet skal munne ut i en handlingsplan som skal legges frem for Sametinget i løpet av våren 2008. Barne- og likestillingsdepartementet vil kunne bidra faglig og økonomisk til strategiske tiltak i planen for å fremme likestilling mellom kvinner og menn i handlingsplanen, når den er forankret i Sametinget.

I 2001 var 84 pst. av de folkevalgte på Sametinget menn. Gjennom et aktivt likestillingspolitisk arbeid fra Sametingets side ble det ved sametingsvalget i 2005 innvalgt 51 pst. kvinner på Sametinget. Tinget valgte for første gang en kvinnelig sametingspresident, og i Sametingsrådet er kvinnene i flertall.

På oppdrag fra Sametinget foretok kunnskapssenteret for likestilling Fredrikkes hage våren 2006 en likestillingstest av Samisk utviklingsfond. Testen viste at det var lav kvinneandel blant søkere til fondet, sterk kjønnsdeling i søkermassen og høy andel mannlige styreledere.

Våren 2007 arrangerte Sametinget en nordisk samisk likestillingskonferanse. Prosjektledelsen for konferansen var Samisk kvinneforum. Konferansens målsetting var å innlemme samisk likestillingsarbeid i det etablerte nordiske samarbeidet ved å belyse situasjonen mht. likestilling og kjønnsrelaterte spørsmål i det samiske samfunnet. Konferansen tok opp samfunnsforhold i samiske samfunn spesielt – og urfolks samefunn generelt – i et kjønnsperspektiv.

Samisk parlamentarisk råd deler årlig ut en nordisk samisk likestillingspris. Formålet med likestillingsprisen er å stimulere til økt innsats i arbeidet med å fremme likestilling og likeverd mellom menn og kvinner på tvers av landegrensene i det samiske samfunnet.

Se også Sametingets årsmelding 2007, punkt 1.2.

4.3.1.2 Likestilling i reindriften

I det tradisjonelle samiske samfunnet ble jenter og gutter oppdradd forskjellig, mens de var langt på vei likestilt når det gjelder formelle rettigheter. For eksempel kunne både kvinner og menn eie sine egne reinflokker. Det er i dag liten plass til nyetableringer for eksempel innenfor reindriften. Det innebærer at bare ett av barna kan overta reinflokken, mens de øvrige må søke alternative yrkeskarrierer.

I ny reindriftslov som trådte i kraft 1. juli 2007 er det en bestemmelse om at ektefeller/samboere under ekteskapet/samboerskapet kan inneha hver sin siidaandel. Dette er en viktig likestillingspolitisk milepæl fordi de fleste driftsenheter hittil er eid og blitt drevet av menn. Ved inngåelse av ekteskap har driftsenhetene blitt slått sammen til en.

Ved årets reindriftsforhandlinger ble kvinnenes situasjon i næringen lagt til grunn i utformingen av virkemidler. Avtalepartene er positivt innstilt til at arbeidet med å fremme likestilling i reindriftsnæringen fortsetter. Som et resultat av dette ble partene enige om å videreføre den spesielle innsatsen overfor kvinner i reindriftsnæringen. Dette innebærer bl.a. høyere driftstilskudd til de driftsenheter der kvinner står som enkeltinnehavere, økt ektefelletillegg, avsetning til kvinnerettede tilskudd, samt øremerkede forsk­ningsmidler til kartlegging og dokumentasjon av reindriftskvinnenes tradisjonelle kunnskap. Under årets forhandlinger ble det også enighet om å innføre et nytt delmål i Verdiskapingsprogrammet for reindrift. Delmålet er «Å bidra til å øke inntjeningen av den enkelte rein ved bruk av reinens biprodukter». Ved at det er kvinnene som i hovedsak står for bruk av reinens biprodukter til bl.a. duodjiproduksjon, vil et slikt delmål bidra til økt oppmerksomhet omkring reindriftskvinnene og deres deltagelse for økt verdiskaping i reindriften.

4.4 Strategier og tiltak

Arbeidet mot diskriminering av samer er først og fremst bygget på informasjon og holdningsarbeid. Her er skolen svært viktig. I arbeidet med læreplanene for Kunnskapsløftet er det blitt lagt vekt på at alle elever i grunn- og videregående skole skal tilegne seg grunnleggende kunnskap om samisk historie, kultur og samfunnsliv.

Regjeringen har gjort prosjektet Samiske veivisere til en permanent ordning fra 2008.

Barne- og likestillingsdepartementet vil gjennomføre en kartlegging av livssituasjonen og levekår for lesbiske og homofile samer. Kartleggingen bør munne ut i forslag til tiltak for å bedre levekårene for gruppene.

Barne- og likestillingsdepartementet ønsker i samarbeid med Landslaget for lesbiske og homofile (LLH) å drifte en samisk side under Landslagets hjemmeside, i første omgang på nordsamisk.

Regjeringen legger vekt på å styrke arbeidet mot diskriminering av samer og diskriminering i det samiske samfunnet. Regjeringen vil invitere Sametinget og Likestillings- og diskrimineringsombudet til en felles satsing mot diskriminering i det samiske samfunnet.

Likestillings- og diskrimineringsombudets skal besitte kompetanse også på det samiske området. For å sikre at ombudet har en fast samarbeidspart i det samiske miljøet på likestillings- og mangfoldsspørsmål, vil regjeringen i samråd med Sametinget tilrettelegge for at det kan bli opprettet en stilling forankret i det samiske miljøet som arbeider med slike spørsmål. Arbeidet skal skje i samråd med Sametinget.

Sametinget skal etter planen behandle en handlingsplan om likestilling i det samiske samfunnet våren 2008. Barne- og likestillingsdepartementet vil kunne bidra faglig og økonomisk til strategiske tiltak i planen.