Del 1
Grunnlaget for regjeringens samepolitikk

1 Grunnlaget for regjeringens samepolitikk

1.1 Prinsippene og verdigrunnlaget for Regjeringens samepolitikk

Prinsippene for regjeringens samepolitikk er forankret i regjeringens overordnede verdier – rettferdighet og fellesskap, et levende folkestyre, en bærekraftig utvikling, et sosialt og samfunnskritisk engasjement, forankret i vår kulturarv og de humanistiske verdier og ideer.

Soria Moria-erklæringen danner sammen med forpliktelser gjennom internasjonale konvensjoner, nasjonal lovgivning og et aktivt samarbeid med Sametinget, regjeringens fundament for å bevare og utvikle samisk kultur i Norge. Regjeringen vil føre en samepolitikk bygget på rettferdighet og fellesskap mellom samene og landets øvrige borgere. Til grunn for samepolitikken ligger at staten Norge opprinnelig er etablert på territoriet til to folk, samer og nordmenn, og at begge folkene har den samme rett og det samme krav på å kunne utvikle sin kultur og sitt språk. Det faktum at flertallet av samene i verden bor i Norge, gir staten Norge særlige forpliktelser overfor samisk kulturutvikling i vid forstand.

Regjeringen bygger sitt arbeid på ideen om at alle mennesker er født frie, unike og ukrenkelige. Vi vil gjennom vår politikk bidra til frihet for den enkelte. Sterke fellesskap er den beste grunnmur enkeltmennesker kan bygge sine individuelle livsprosjekter på. Denne friheten omfatter også friheten til å velge og leve som same, også i et samisk felleskap.

Regjeringen vil derfor føre en politikk som skal tjene den samiske befolkningen slik at samisk språk, kultur og samfunnsliv skal ha en sikker fremtid i Norge. Samtidig vil regjeringen føre et aktivt samepolitisk samarbeid med de øvrige stater der samene bor, og fortsatt bidra til å utvikle internasjonalt urfolksarbeid i regi av FN og andre internasjonale institusjoner. Videreføring av arbeidet med en nordisk samekonvensjon vil være et viktig bidrag og vil gi en ytterligere konkretisering av innholdet i samenes rett til selvbestemmelse.

For regjeringen er Sametinget, som samenes representative folkevalgte organ, den viktigste premissleverandøren for samepolitikken. Sametinget må ha reell innflytelse på alle områder som er viktige for det samiske samfunn. Samtidig kan ikke samepolitikken isoleres fra det øvrige samfunn. Offentlige myndigheter på alle forvaltningsnivå må derfor ta et aktivt ansvar for utforming og iverksetting av samepolitikk innenfor sine myndighetsområder. Regjeringens mål er at samisk egenart må få utvikle seg i god sameksistens med det øvrige samfunn, samtidig som samenes stilling og rettigheter som urfolk i Norge blir ivaretatt.

I et rent flertallsdemokrati kan det være vanskelig å ivareta samiske interesser, samisk kultur og samiske sedvaner på en god nok måte. Det er derfor nødvendig med mekanismer som sikrer at samiske perspektiver og vurderinger blir en del av grunnlaget for de offentlige beslutningsprosessene. Som urfolk har samene i henhold til ILO-konvensjon nr. 169 rett til å bli konsultert i saker som kan påvirke dem direkte. Disse konsultasjoner skal i henhold til konvensjonen foregå med god vilje, i former som er tilpasset forholdene og med den målsetting å oppnå enighet om eller tilslutning til de foreslåtte tiltakene. Dette ligger til grunn for konsultasjonsprosedyrene mellom Sametinget og statlige myndigheter.

Mulighetene for kulturell kontinuitet, at samisk kultur overføres og utvikles fra en generasjon til den neste, er langt bedre i dag enn for bare få tiår siden. Dette er resultatet av en aktiv offentlig politikk som støtter opp under samenes ønske om å videreføre sin kultur. I enkelte områder, særlig innenfor forvaltningsområdet for samisk språk, vokser det opp en ny generasjon samer som på en naturlig måte har den språklige og kulturelle ballast som skal til for å leve fullverdige liv med trygghet for både samisk identitet, språk og kultur. Disse har ikke vært utsatt for den fornorskningspolitikken som foreldre- og besteforeldregenerasjonen ble utsatt for. Samtidig er det betydelige variasjoner innenfor det samiske området. Fortsatt nyter mange samer i tradisjonelle samiske områder ikke godt av den retts- og politikkutvikling som har funnet sted til fordel for samene i Norge. Som følge av sentralisering og urbanisering har også mange samer flyttet til byer og regionsentra. Innenfor den samiske folkegruppen finnes et rikt mangfold. Dette mangfoldet framtrer med ulike samiske språk/hoveddialekter, kulturelle uttrykk, bosettinger og næringstilpasninger. Dette er et mangfold det er viktig å ta vare på. Dette er sentrale utfordringer for samepolitikken i Norge.

Samisk språk er fortsatt i en utsatt stilling. Trolig er avgangen av samiske språkbærere større enn tilveksten. Spesielt er dette tilfellet utenfor forvaltningsområdet for samisk språk, hvor majoriteten av samene i Norge bor. Over tid er dette ikke kulturelt bærekraftig og representerer en av de største trusler mot vår felles kulturarv. Østamisk/skoltesamisk språk er ikke lenger et levende dagligspråk i Norge. Sørsamisk og lulesamisk språk står overfor samme trussel. Også nordsamisk er i en utsatt stilling i kyst- og fjordområdene. Eksempelvis er det bare om lag 500 elever som årlig får opplæring i samisk språk på videregående skoles nivå, av disse er det få som har samisk som førstespråk.

Et levende samisk språk er en sentral del av samisk kultur. Uten et tilstrekkelig antall samiske språkbærere og språkarbeidere er det vanskelig å forestille seg et moderne samisk samfunn. Det vil ikke være mulig å gi opplæring i samisk språk i barnehager, i grunnopplæringen, innen videregående opplæring eller innen høyere utdanning. Helse- og sosialtjenestene vil ikke kunne gi kvalitativt godt tilbud til samiskspråklige brukere. Samisktalende brukere vil ikke kunne nyte godt av offentlige tjenester på samisk. Det offentlige samiske ordskiftet er ikke mulig uten journalister med gode kunnskaper i samisk språk. Regjeringen vil derfor legge til rette for en forsterket innsats for samisk språk. Vi vil forbedre muligheten for opplæring i samisk for alle aldersgrupper.

De samepolitiske utfordringene knyttet til språk og kultur må løses gjennom en styrking av det offentliges ansvar og rolle overfor samiske brukere innenfor de sentrale velferdsoppgavene som helse, omsorg og utdanning. På denne måten vil velferdsstaten kunne gi et tilbud som også tar hensyn til samisk språk- og kulturbakgrunn. Dette forutsetter en aktiv politikk for å innarbeide et samiskspråklig og kulturelt perspektiv i offentlige tjenester og tilbud.

Regjeringen vil føre en politikk for å redusere forskjellene i samfunnet. Vi vil avskaffe fattigdom ved å styrke de offentlige sikkerhetsnettene og ved å gi ledige mulighet til å komme tilbake til aktivt arbeid. Dette er viktig også i forhold til samene og samiske områder. I dag er kunnskapsgrunnlaget om eventuelle forskjeller i bl.a. levekår i en samisk kontekst mangelfulle. Arbeidet med samisk og samiskrelatert statistikk er derfor viktig. Det må fokuseres på kompetanseutvikling i forhold til samiske spørsmål i velferdsstatens institusjoner, blant annet i Arbeids- og velferdsetaten. Det er nødvendig at det kontinuerlig skjer kvalitativt god og kritisk forsk­ning med relevans for samiske samfunnsforhold. forsk­ningen må få fram et kunnskapsgrunnlag for utvikling av det samiske samfunnet og for utformingen av den samepolitikken som myndighetene til en hver tid fører. Samene selv skal ta del i slik forsk­ning.

Regjeringen vil bekjempe alle former for diskriminering, undertrykking, intoleranse og rasisme. Vi vil føre en politikk som fremmer likestilling mellom kvinner og menn. Personlig frihet bygges best på respekt for andre, på toleranse og mangfold, på åpenhet og raushet. Ingen skal forskjellsbehandles på grunn av kjønn, sosial bakgrunn, religion, etnisk tilhørighet, hudfarge, funksjonsnivå eller seksuell orientering. Alle skal ha like muligheter til å utvikle seg og utnytte sine evner, også de som trenger ekstra hjelp fra fellesskapet for å ha samme muligheter som andre. Dette ligger også til grunn for regjeringens samepolitikk. Samtidig vil det fortsatt være nødvendig med særskilte tiltak på enkelte områder for å oppnå reell likeverd.

Regjeringen vil føre en politikk som bidrar til å skape møteplasser mellom mennesker. Vi vil bidra til en oppvurdering av kunstens, kulturens og idrettens rolle. En offensiv kulturpolitikk skal styrke kulturens betydning og tilstedeværelse i hele samfunnet. Alle skal ha tilgang til kulturopplevelser, uavhengig av geografiske og sosiale skiller. For regjeringen er det viktig at Sametinget har styring med og ansvar for den samiske kulturpolitikken. Samtidig er det viktig at det øvrige kulturlivet bidrar til utviklingen av møtet mellom samisk kultur og annen kultur i landet. Mangfoldsåret er viktig i så henseende. Regjeringen vil utvikle et nært samspill med frivillige og ideelle organisasjoner. Også i samisk sammenheng er et sivilt samfunn med frivillig engasjement avgjørende for den samepolitiske utvikling. Gjennom frivillig arbeid aktiviseres folk til meningsfylt og samfunnsnyttig virksomhet. Det er også viktig i samiske miljøer at man har et sterkt organisasjonsliv som kan knytte personer sammen og som er med på å vedlikeholde felles verdier og kulturell identitet.

Regjeringen vil føre en moderne og fremtidsrettet politikk for å skape verdier. Vi vil ta hele landet og naturressursene i bruk. Vi vil bygge ut gode kommunikasjoner for å utløse det store potensialet for verdiskaping i hele landet. I samiske områder skaper dette særlige utfordringer som det må tas hensyn til. Samer har, på linje med andre brukere av land- og vannområder, opparbeidet individuelle og kollektive bruks- og eiendomsrettigheter basert på alders tids bruk. I tillegg har samer som urfolk kollektive rettigheter knyttet til utnytting av naturressurser. Næringsliv og sysselsetting er grunnlaget for bosetting i samiske områder. Primærnæringene reindrift, jordbruk og fiske er sentrale elementer i det materielle grunnlaget for samisk kultur. Kombinasjoner av tradisjonelle samiske næringer, som jordbruk, duodji (samisk husflid), fiske, reindrift og utmarksnæringer vedlikeholder og produserer samisk kultur. Samtidig er samene i stor grad en del av det øvrige nærings- og arbeidsliv. En aktiv nærings- og sysselsettingspolitikk er sammen med en offensiv distriktspolitikk grunnlaget for bosetting i samiske områder. Regjeringen vil at Sametinget skal ha reell innflytelse på utformingen av jordbruks-, reindrifts- og fiskeripolitikken, og på forvaltningen av avgjørende ressurser for samisk samfunnsliv. Regjeringen vil derfor bl.a. styrke Sametingets rolle i tilknytning til arealplanleggingen gjennom forslaget til ny plandel i plan- og bygningsloven. Gjennom aktiv medinnflytelse ønsker regjeringen at Sametinget kan ta del i felles utfordringer for å trygge bosetting, sysselsetning, næringsutvikling, verdiskaping og velferd.

Regjeringen har i 2008 satt i verk et verdiskapningsprogram for næringskombinasjoner i samiske strøk. Programmet forvaltes av Sametinget og vil også omfatte satsinger knyttet til reiseliv. Reiseliv med utgangspunkt i samisk kultur er en næring i vekst. Regjeringen vil legge til rette for samisk reiselivsutvikling for å sikre og styrke næringslivet i samiske områder. Utvikling av samisk reiseliv må bygge på respekt for samiske verdier.

Klimaendringene representerer store utfordringer for urfolks kulturer, næringstilpasninger og samfunnsutvikling. Samisk kultur er fortsatt sterkt knyttet til primærnæringene og nærhet til naturen. Regjeringen vil bygge sin miljøpolitikk på prinsippet om bærekraftig utvikling, føre var-prinsippet, og solidaritet med våre etterkommere. Vi vil føre en politikk som forvalter ressursene på en bedre måte, tar vare på det biologiske mangfoldet og reduserer utslippene for å hindre menneskeskapte klimaendringer. For å løse globale miljøutfordringer trengs forpliktende internasjonalt samarbeid. Urfolks tradisjonelle kunnskap vil kunne være viktig i forhold til klimautfordringene og i forhold til samspillet mellom mennesker og natur. For regjeringen er det derfor viktig med samisk deltakelse i arbeidet med klimaspørsmål og at samene gjennom sine institusjoner kan bidra i utviklingen av kunnskapsgrunnlaget knyttet til natur, miljø og klimaendringer. I arbeidet med verneregimer er det viktig å ta hensyn til samiske sedvaner og tradisjonell bruk og næringsutøvelse av områdene. De samiske kjerneområdene omfatter store naturverdier som det er en viktig nasjonal oppgave å ta vare på for ettertiden – ikke minst som grunnlag for fortsatt samisk bosetting, næringsvirksomhet og kultur.

Regjeringens nordområdepolitikk skal bidra til å trygge urfolkenes livsgrunnlag, næringer, historie og kultur i nordområdene. I nordområdene må det være fokus på urfolks interesser og rettigheter. Urfolkenes historie, kultur, næringer og samfunn må vernes og utvikles, samtidig som det legges til rette for urfolks deltakelse og aktive bidrag til folk til folk-samarbeidet.

1.2 Nasjonale rammer for samepolitikken

Utviklingen av samenes rettslige stilling i Norge bygger på Samerettsutvalgets og Samekulturutvalgets utredninger på 1980-tallet. Videre er utviklingen påvirket av den internasjonale utviklingen på det urfolksrettslige området. Samerettsutvalget og Samekulturutvalget la til grunn at norske myndigheter har et ansvar for å sikre samisk samfunnsliv og kultur gjennom lovgivning og andre tiltak.

Regjeringen ønsker først og fremst å ivareta hele befolkningen gjennom den generelle lovgivningen. Det er imidlertid særregler for å sikre hensynet til den samiske befolkningen i Grunnloven § 110 a og Lov 12. juni 1987 nr. 56 om Sametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven). Videre er Lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) av betydning.

1.2.1 Grunnloven § 110 a

Grunnloven § 110 a slår fast:

«Det paaligger Statens Myndigheter at lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv.»

Ordlyden i Grunnloven § 110 a ligger nært opp til artikkel 27 i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.

Med denne bestemmelsen har norske myndigheter fastsatt en rettslig, politisk og moralsk forpliktelse til å tilrettelegge forholdene slik at samene selv skal kunne sikre og påvirke det samiske samfunnets utvikling. Paragrafen gir samene i Norge en aktiv rolle med hensyn til å ivareta sine interesser. Grunnlovsparagrafen er utformet med tanke på både vern og utvikling.

1.2.2 Sameloven

Sameloven ble vedtatt for å ivareta den samiske folkegruppes rettigheter i Norge. Loven konkretiserer innholdet i de overordnede prinsippene som Grunnloven § 110 a etablerer. Sametinget ble etablert ved samelovens vedtakelse. Loven gir bestemmelser om Sametingets arbeidsområde og myndighet, valg til Sametinget og Sametingets administrasjon. I forarbeidene til sameloven ble det lagt stor vekt på at Sametingets myndighet skulle utvikles i takt med tingets egen oppfatning og det generelle samfunnssyn på samenes stilling i Norge.

Regler om bruk av samisk språk kom inn som et tillegg i sameloven 21. desember 1990. Samisk språk og samelovens språkregler omtales i kapittel 19 i denne stortingsmeldingen.

Etableringen av Sametinget er en gjennomføring av samenes rett som et folk til å organisere seg og opprette representative institusjoner. Sametinget er samenes eget folkevalgte organ som taler samenes sak og fremmer samiske interesser. Gjennom Sametinget kan samene bli hørt i nasjonale, regionale og lokale fora. Sametinget er et talerør for å fremme samiske interesser for regjering og statsforvaltning. Slik får de samiske interessene som fremmes ekstra tyngde i møte med nasjonale og storsamfunnets interesser.

I forarbeidene til sameloven, Ot.prp. nr. 33 (1986 – 1987), la regjeringen frem prinsipielle synspunkter knyttet til samene som minoritetsbefolkning i Norge. Regjeringen sluttet seg til Samerettsutvalgets grunnsyn i NOU 1984: 18. Det uttales i odelstingsproposisjonen at samene er en egen etnisk gruppe, et eget folk, som har hatt tilhold i nåværende norske områder (og tilstøtende områder i nabolandene) siden før den norske riksdannelsen. Uttalelsene viser at samenes status som minoritet og urfolk var fastslått gjennom vedtakelsen av sameloven, og dermed uavhengig av internasjonale avtaler som Norge senere har sluttet seg til, samtidig som disse avtalene bekrefter og styrker urfolksdimensjonen i samepolitikken.

Samelovens formål, inntatt i lovens § 1, er «å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe i Norge kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv». I odelstingsproposisjonen uttaler regjeringen bl.a. (s. 22): « Generelt sett dreier det seg her om hvordan myndighetene gjennom lovgivning og andre tiltak kan bidra til å sikre at samene kan bestå som et eget folk også i framtiden.» Videre blir det uttalt at « målsettingen om å opprettholde samisk etnisitet i landet ikke kan oppnås uten særskilte tiltak overfor den samiske befolkningen» (s. 23). Dette vil medføre at det i noen grad må skje avvik fra den formelle likestillingen i snever forstand mellom samfunnsborgerne. Men hensikten vil være å oppnå en likestilling i videre forstand, eller med andre ord en reell likeverdighet mellom samisk kultur og annen kultur i det norske samfunnet. Tilfredsstillende rettsgarantier for en minoritet kan ikke uten videre bygge på flertallsoppfatninger i alminnelig norsk forstand. De samepolitiske tiltakene må snarere måles mot og utformes på grunnlag av mer prinsipielle verdiforestillinger om forholdet til et etnisk mindretall.

1.2.3 Menneskerettsloven

Ved vedtakelsen av menneskerettsloven ble blant annet FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter fra 1966 gitt status som norsk lov, jf. menneskerettsloven § 2. Det vil si at artikkel 27 om minoriteters rettigheter har stilling som norsk lov. Konvensjonens bestemmelser skal ved motstrid gå foran annen norsk lov, jf. § 3. Det følger av menneskerettsloven at hvis en norsk domstol skulle finne at en norsk lov strider mot artikkel 27, må loven vike. Regjeringen antar imidlertid at det skal mye til før en slik situasjon kan oppstå, blant annet fordi artikkel 27 i stor grad har vært inspirasjonskilde både til Grunnloven § 110 a og sameloven, og at hensynet til samisk kultursikring og kulturutvikling er ivaretatt i senere lovgivning. Regjeringen vurderer i dag fortløpende samiske hensyn ved utarbeidelse av ny lovgivning.

Menneskerettslovens formål er å styrke menneskerettighetenes stilling i norsk rett, jf. § 1. Formålet er dermed å styrke menneskerettighetene i norsk rett generelt, ikke bare de rettigheter som inkorporeres i norsk lov ved menneskerettsloven. Formuleringen understreker at også menneskerettskonvensjoner som ikke blir inkorporert ved lovens § 2, skal anses som tungtveiende rettskilder. Dette gjelder blant annet ILO-konvensjon nr. 169. Stortingets justiskomité påpekte at man ved lovfestingen av de grunnleggende menneskerettskonvensjonene sikrer at menneskerettighetene fullt ut blir lagt til grunn ved norske domstoler, jf. Innst. O. nr. 51 (1998 – 99).

Ved lov 1. august 2003 nr. 86 om endringer i menneskerettsloven m.v. ble FNs konvensjon om barnets rettigheter inntatt i menneskerettsloven. Barnekonvensjonen er dermed gitt status som norsk lov og har forrang foran annen lovgivning jf. menneskerettsloven § 3. Barnekonvensjonen i sin helhet gjelder også for samiske barn og unge. Konvensjonens artikkel 30 vil ha særlig betydning for samene, i det den fastslår at barn som tilhører en minoritet eller urbefolkning ikke skal nektes retten til sammen med andre medlemmer av sin gruppe «å leve i pakt med sin kultur, bekjenne seg til og utøve sin religion, eller bruke sitt eget språk», se kap. 9.

Vedtakelsen av menneskerettsloven sikrer at hensynet til sikring og utvikling av samisk kultur ivaretas i norsk rett. Artikkel 27 i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) har vært omtalt i avgjørelser fra Høyesterett etter at konvensjonen ble inkorporert i norsk lov. Høyesterett har aldri konstatert motstrid mellom bestemmelsen og annen lovgivning. Det forhold at artikkel 27 er gitt status som norsk lov har trolig bidratt til større bevisstgjøring av minoritets- og urfolksvernet i folkeretten ved utforming av nytt regelverk. Det må slik antas at inkorporeringen av konvensjonen reduserer risikoen for motstrid mellom konvensjonen og intern rett. Videre er det grunn til å tro at SP artikkel 27 som tolkningsfaktor ved anvendelse av annen lovgivning har blitt styrket ved vedtakelsen av menneskerettsloven.

1.2.4 Generell nasjonal rett med særlig betydning for samer

Hensynet til samiske interesser er videre ivaretatt i andre deler av norsk rett – utenfor de lovbestemmelser som er vedtatt for særlig å sikre og utvikle samisk kultur. Nedenfor er gjengitt enkelte eksempler på rettsregler som i utgangspunktet er allmenne, og som har betydning for samers rettsstilling i møte med offentlige myndigheter og private rettssubjekter.

Særlige rettigheter til vann- og landområder kan etter gjeldende nasjonal rett erverves på ulike måter. På grunnlag av hevd og alders tids bruk kan enkeltindivider eller grupper ut fra en vurdering av den bruken som er utøvd, erverve eiendomsrett eller bruksrett til et område.

Rettsgrunnlagene hevd og alders tids bruk har vært anvendt av domstolene i vurderingen av om samers bruk av land og vann har konstituert rettigheter. I Selbusaken og Svartskogensaken fra 2001 var spørsmålet for Høyesterett hvorvidt den aktuelle bruken av tvisteområdene var av en slik karakter at det var etablert særlige (tinglige) rettigheter. Den første dommen gjaldt en konflikt om beiterettigheter for rein hjemmehørende i deler av Selbu kommune, mens den andre dommen gjaldt en tvist mellom beboerne i Manndalen i Kåfjord kommune og staten om eiendomsretten til Svartskogen, et utmarksområde på ca. 120 km².

Høyesterett kom til, i begge sakene, at bruken som var utøvd var så intensiv og hadde pågått i god tro over tilstrekkelig lang tid til at det var etablert særlige rettigheter. Høyesterett fant at rettsgrunnlaget alders tids bruk kunne tilpasses samiske forhold, og at dette grunnlaget alene var tilstrekkelig til å begrunne beiterett i Selbusaken og eiendomsrett i Svartskogensaken. Det var ikke nødvendig å bygge resultatet i dommene på FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 27 eller ILO-konvensjon nr. 169 om urfolks rettigheter. Høyesterett fant likevel støtte for resultatet i Svartskogensaken i den internasjonale urfolks- og minoritetsretten. De særlige hensyn som gjør seg gjeldende ved samisk bruk av utmarksområder, er med grunnlag i uttalelser i de nevnte høyesterettsavgjørelser, ivaretatt i de nasjonale rettsreglene for alders tids bruk.

En rekke lover, for eksempel sosialtjenesteloven og pasientrettighetsloven, er bygget opp slik at tjenester til enkeltpersoner skal gis etter en konkret og individuell behovsprøving. Ut fra dette skal samer tilbys tjenester som er tilpasset deres kulturelle og språklige behov.

Pasientrettighetsloven § 3 – 5 omhandler informasjon om pasientens helsetilstand og helsehjelp og om hvordan slik informasjon skal gis. Det går fram av forarbeidene at i de tilfeller hvor pasienten er minoritetsspråklig og det er avgjørende at han eller hun forstår innholdet av informasjonen, må det skaffes tolk. Det presiseres i forarbeidene at tilbud om tolk også vil være aktuelt for den samisktalende delen av befolkningen.

Det følger av sosialtjenesteloven § 8 – 4 at tjenestetilbudet til enkeltpersoner så langt det er mulig skal utformes i samarbeid med klienten. Dette innebærer at sosialtjenesten skal kartlegge klientens behov og ønsker slik at tjenestene i størst mulig grad blir utformet etter disse. Sosialtjenesten må anstrenge seg for å finne individuelt tilpassede løsninger. Samer har etter gjeldende rett således et krav på, i alle fall i en viss utstrekning, å kunne kommunisere på eget språk og bli møtt med forståelse for sin kulturelle bakgrunn fra tjenesteapparatets side. En slik rett tilkommer også de samer som bor utenfor forvaltningsområdet for samisk språk.

Eksempler på andre sektorlover er opplæringsloven (Lov 17. juli 1998 nr. 61 om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa med endringar), jf. omtale i kap. 11 og reindriftsloven (Lov 15. juni 2007 nr. 40 om reindrift), jf. omtale i kap. 20.3.

1.3 Folkerettslige rammer for samepolitikken i Norge

1.3.1 Ikke-diskrimineringsprinsippet

Menneskerettighetene legger til grunn at alle mennesker er likeverdige. I praksis er det store forskjeller. Ulike grupper i samfunnet behandles ulikt, slik at det ofte trekkes skiller mellom kvinner og menn, eller mellom personer som hører til ulike etniske eller religiøse grupper. Det er mange menneskerettighetsbestemmelser som forbyr diskriminering. Krav om ikke-diskriminering kan ses som en egen menneskerettighet, men like gjerne som et overordnet prinsipp de andre rettighetene er knyttet opp mot. Diskriminering omfatter alle former for forskjellsbehandling, utelukkelse, innskrenkning eller begunstigelse hvor forskjellsbehandlingen mangler en objektiv og rimelig grunn eller er uforholdsmessig. For at forskjellsbehandling skal oppfattes som diskriminering må forskjellsbehandlingen ha sitt grunnlag i etnisk bakgrunn, språk, religion, politisk bakgrunn, eiendom, hudfarge eller kjønn.

Forskjellsbehandling kan være noe annet enn diskriminering. Forskjellsbehandling kan i mange tilfeller være saklig begrunnet, for eksempel ut fra å fremme behovene til svake grupper eller styrke bosettingen i visse områder.

Menneskerettighetene beskytter alle individer. I tillegg til de generelle menneskerettskonvensjonene, er det utarbeidet egne konvensjoner og rettigheter for bestemte grupper i samfunnet. Dette gjelder særlig for kvinner, barn, minoriteter og urfolk. At disse gruppene har egne konvensjoner og rettigheter, innebærer at deres situasjon løftes opp på et eget plan. Konvensjonene er utarbeidet ikke bare med sikte på å likestille disse gruppene med andre grupper i samfunnet, men også beskytte deres særskilte behov. Innenfor sine felt vil spesialkonvensjonene kunne ha større betydning enn de generelle konvensjonene, ved at de på et saklig avgrenset område gir individer og grupper et sterkere vern og kan pålegge statene større aktivitetsplikt.

1.3.2 Minoritetsrettigheter og særskilte urfolksrettigheter

Samene er anerkjent som urfolk i Norge. Det er utviklet spesielle rettsstandarder internasjonalt for å sikre at urfolks levesett og kultur opprettholdes og utvikles. Disse folkerettslige forpliktelsene er en sentral del av grunnlaget for regjeringens samepolitikk.

Typisk for urfolk er at de ikke er det dominerende folket i det større samfunnet de er en del av. Rent flertallsdemokrati ivaretar ikke nødvendigvis minoritetsinteresser. Mekanismer som sikrer minoriteters rettigheter er derfor nødvendige for å oppnå reelt demokrati som sikrer medbestemmelse og innflytelse også for minoriteter.

Et annet fellestrekk for svært mange urfolk er at deres kultur tidligere har vært forsøkt underminert fra sentrale myndigheters side, og at de har vært utsatt for langvarig assimilasjonspolitikk. Dette kjennetegner også samene i Norge. Det er ikke tilstrekkelig å erklære en politikk preget av diskriminering og assimilering som avsluttet. Ettervirkningene i form av nedvurderende holdninger kan sitte i lenge. Det er derfor nødvendig med positive tiltak for å bøte på langtidsvirkningene av slik politikk. Aktiv handling fra statens side vil i mange tilfeller være påkrevd for å reparere noen av de skadene kultur og språk er påført, og å legge grunnlaget for en språklig og kulturell revitalisering.

Det folkerettslige vernet av urfolks rettigheter er mer konkret, går lenger og omfatter flere felt enn det vernet nasjonale minoriteter har gjennom internasjonale konvensjoner som Norge har ratifisert. En viktig forskjell er at de tradisjonelle rettighetene urfolk har til land og vann, har fått et særlig vern. Dette har sammenheng med deres langvarige tilknytning til landområdene, og med at kulturen deres er nært knyttet til bruk av land og naturressurser. Urfolksrettighetene er dessuten i større grad enn de generelle minoritetsrettighetene formulert som kollektive rettigheter.

Språket er et sentralt element i enhver kultur. Mange betrakter det som det viktigste for å opprettholde kulturell egenart. Skal samenes språk unngå ytterligere svekkelse, må det fungere som en naturlig del av samenes totale liv, ikke bare henvises til bestemte områder, som f.eks. skolen og reindriftsnæringen. Ideelt sett er ethvert språk et fullverdig instrument som uttrykksmiddel, analyseapparat og kontaktskapende faktor på alle livets områder. At samenes morsmål blir akseptert som et slikt instrument, både av samene selv og andre, er en viktig forutsetning for språklig vekst og utvikling. I dette bildet spiller den offentlige språkpoli­tik­ken en sentral rolle.

Norge har sluttet seg til flere internasjonale konvensjoner, erklæringer og avtaler som har betydning for urfolk og etniske minoriteter. Art. 27 i FNs konvensjon av 1966 om sivile og politiske rettigheter og ILO-konvensjon nr. 169 av 1989 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater er særlig viktige for norsk samepolitikk, men også andre folkerettsinstrumenter har betydning. Blant disse er FNs konvensjon om barnets rettigheter. Norge ratifiserte konvensjonen i 1991 og den ble inkorporert i menneskerettsloven i 2003. Barnekonvensjonen omtales nærmere i kap. 9. Også Konvensjonen om biologisk mangfold har betydning for samepolitikken. Dette er den første konvensjonen som omfatter vern og bærekraftig bruk av alt biologisk mangfold, se kap. 13. Den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk trådte i kraft i 1998. Paktens formål er å verne om minoritetsspråk for derved å bevare en mangeartet europeisk kultur, jf. kap. 19.

1.3.3 Artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter

Artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter fra 1966 er en sentral bestemmelse i internasjonal rett til vern av minoriteter. Gjennom menneskerettsloven har bestemmelsen status som norsk lov. Ved motstrid går bestemmelsen foran bestemmelser i annen lovgivning, jf. menneskerettsloven § 3. I forarbeidene til sameloven ble artikkel 27 vurdert som en sterk rettskilde for samiske rettigheter, både politiske, kulturelle og økonomiske. Den utgjorde også en del av grunnlaget for Stortingets vedtak av Grunnlovens § 110 a i 1988.

I artikkelen slås det fast at i de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike, ikke berøves retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne og praktisere sin egen religion, eller bruke eget språk.

Det er klart at bestemmelsen gjelder samer. Det følger av praksis fra Menneskerettighetskomiteen at urfolk iht. artikkel 27 både kan ha individuelle og kollektive rettigheter. Enkelte av rettighetene, som retten til å bruke sitt eget språk, kan bare ha mening når de kan utnyttes kollektivt. Også kultur, skikker og tradisjonelle næringsformer forutsetter på ulike måter utøvelse sammen med andre, og rettigheter som gjelder massemedia, utdanning og kulturvern kan i realiteten bare oppfylles gjennom tiltak overfor hele gruppen.

Artikkel 27 beskytter ikke bare mot statlige inngrep som begrenser en minoritets utøvelse av sin kultur, men pålegger også statene en plikt til å sikre minoriteten mot inngrep fra andre, for eksempel andre offentlige organer eller private interesser.

Norske myndigheter har siden behandlingen av sameloven av 1987 lagt til grunn at staten har en plikt til positivt å bidra til at den samiske folkegruppen har forutsetningene for å dyrke sin kultur. Det er nå en alminnelig tolkning at bestemmelsen hjemler krav om positive tiltak fra myndighetenes side for å etterkomme forpliktelsene.

FNs menneskerettighetskomité, som overvåker konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, har også uttalt at bestemmelsen krever tiltak for å sikre minoriteter effektiv deltakelse i avgjørelser som angår dem.

Et sentralt spørsmål i forhold til artikkel 27 har vært tolkningen av kulturbegrepet, og dermed innholdet i de forpliktelsene artikkelen etablerer. Etter ordlyden gir bestemmelsen vern av den ideelle kulturen og kulturelle ytringsformer som språk og religion. I forhold til samer som urfolk er det en alminnelig tolkning at bestemmelsen også omfatter de materielle forutsetningene for samenes totale kulturutøvelse, også omtalt som naturgrunnlaget for samisk kultur. Bestemmelsens betydning for samenes rettsstilling er grundig drøftet i NOU 1984: 18 Om samenes rettsstilling. Mange av de spørsmålene som var usikre i 1984, er senere avklart gjennom praksis i FNs menneskerettighetskomité.

1.3.4 ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater

Den 76. internasjonale arbeidskonferansen (International Labour Organization) vedtok i 1989 konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Ved den norske ratifikasjonen i 1990 gjorde Norge konvensjonen gjeldende for samene. Samene var anerkjent som urfolk i Norge før konvensjonen ble fremforhandlet og ratifisert. Gjennom ratifikasjonsprosessen ble samenes urfolksstatus bekreftet.

Det har til tider vært debatt om rekkevidden av begrepet av urfolk i ILO-konvensjonen. Det er imidlertid ikke tvilsom at samene er omfattet av konvensjonens definisjon, jf. konvensjonen art. 1 (b). Stortinget gav også eksplisitt uttrykk for en slik forståelse.

Hovedprinsippet i ILO-konvensjon nr. 169 er urfolks rett til å bevare og videreutvikle sin egen kultur, og myndighetenes plikt til å treffe tiltak for å støtte dette arbeidet. ILO-konvensjon nr. 169 etablerer minimumsstandarder for rettslig beskyttelse av urfolk. Konvensjonen har bestemmelser om urfolks rett til selv å bestemme over sin økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling, til å lære å bruke eget språk og til å opprette egne institusjoner til å representere seg overfor myndighetene. Konvensjonen anerkjenner videre urfolks ønsker om og behov for kontroll over egne institusjoner, sin egen livsform og økonomiske utvikling. Dette innebærer en anerkjennelse av urfolks ønske om å opprettholde og videreutvikle sin egen identitet, språk og religion, innen rammen av de statene de lever i. Konvensjonen har videre bestemmelser om blant annet landrettigheter, sysselsetting og arbeidsliv, opplæring, trygd og helse.

I følge art. 2 i konvensjonen er hovedprinsippet i konvensjonen at «regjeringene skal ha ansvaret for utvikling av, med deltakelse av vedkommende folk, å sette i gang samordnede og systematiske tiltak for å verne disse folks rettigheter og for å garantere at deres integritet blir respektert». Slike tiltak skal sikre at medlemmene av det folk det gjelder, nyter godt av rettigheter og muligheter på linje med andre medlemmer av befolkningen. Videre skal tiltak fremme full virkeliggjøring av disse folks sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter, med respekt for deres sosiale og kulturelle identitet, tradisjoner og institusjoner. Dette prinsippet utdypes og forsterkes i art. 4 nr. 2 hvor det bestemmes at staten er forpliktet til å respektere klart uttrykte ønsker fra urfolk når det skal treffes særlige tiltak som kan berøre den enkelte eller urfolks institusjoner, eiendom, kultur, arbeid og miljø. I samisk sammenheng betyr dette at tiltak som berører de nevnte områdene ikke uten videre kan iverksettes i strid med klart uttrykte ønsker og prioriteringer fra samene. Det vil primært være Sametinget, som samenes folkevalgte organ som kan uttale seg forpliktende på vegne av samene.

Som følge av ratifikasjon av ILO-konvensjon nr. 169 har regjeringen forpliktet seg til å konsultere vedkommende folk, ved hensiktsmessige prosedyrer og spesielt gjennom deres representative institusjoner, når det overveies å innføre lovgivning eller administrative tiltak som kan få direkte betydning for dem, jf. art. 6. Forpliktelsen har resultert i prosedyrer for konsultasjoner mellom statlige myndigheter og Sametinget.

Norge rapporterer til ILO om konvensjon nr. 169 i henhold til organisasjonens regelverk, og Sametinget fremmer sine synspunkter direkte til ILO. Neste rapportering skal skje i 2008.

I forrige rapporteringsrunde, i 2003, stod regjeringen Bondevik IIs utkast til finnmarkslov (Ot.prp. nr. 53 (2002 – 2003)) sentralt, både i rappor­tene fra regjeringen og Sametinget, og ved behandlingen i ILOs ekspertkomité. ILOs ekspertkomité var kritisk til konsultasjonsprosessen forut for at lovforslaget ble lagt fram. Stortingets justiskomité gjennomførte som følge av dette supplerende konsultasjoner med Sametinget og Finnmark fylkeskommune ved utarbeidelsen av finnmarksloven, jf. Innst. O. nr. 80 (2004 – 2005)).

Selv om det er de engelske og franske originaltekstene som er folkerettslig bindende, har departementet utarbeidet uoffisielle oversettelser til norsk og nordsamisk. I 2007 ble det gjort en del justeringer i disse oversettelsene, både for å bringe språket i tråd med begrepsbruken som har utviklet seg siden ratifikasjonen i 1990, og for å rette opp enkelte feil. Den engelske originalteksten og de oppdaterte oversettelsene til norsk og nordsamisk fins på regjeringens nettsider om samepolitikk.

1.3.5 Europarådets rammekonvensjon om vern av nasjonale minoriteter

Europarådets rammekonvensjon om vern av nasjonale minoriteter ble vedtatt av Europarådets ministerkomité i 1994 og Norge ratifiserte konvensjonen i 1999. Rammekonvensjonen er den første juridisk bindende multilaterale avtalen om vern av nasjonale minoriteter. I forbindelse med ratifikasjon ble det slått fast at samene oppfyller kriteriene for å kunne regnes som nasjonal minoritet i henhold til konvensjonen. Sametinget har imidlertid uttalt at samene ikke ønsker å bli omfattet av Norges politikk overfor de nasjonale minoritetene, med henvisning til at samenes rettigheter etter ILO-konvensjon nr. 169 går lenger, jf. St.prp. nr. 80 (1997 – 1998) og St.meld. nr.15 (2000 – 2001). Folkerettslig er Norge likevel bundet av Rammekonvensjonens forpliktelser, også overfor samene.

1.3.6 FN-erklæringen om urfolks rettigheter

FN-erklæringen om urfolks rettigheter ble vedtatt i FNs generalforsamling 13. september 2007. Erklæringen er ikke et folkerettslig bindende dokument, men vil legge viktige føringer i det videre arbeidet for å fastslå hvilke rettigheter urfolk har. Erklæringen vil særlig få betydning i de land der det bor urfolk, og som ikke har ratifisert ILO-konvensjon nr. 169.

Arbeidet med erklæringen har pågått i mange år. I 1993 la Menneskerettighetskommisjonens arbeidsgruppe for urfolk frem utkast til en urfolkserklæring. Utkastet ble behandlet i en egen arbeidsgruppe i Kommisjonen frem til et endelig utkast etter langvarige forhandlinger ble vedtatt av Menneskerettighetsrådet i 2006. Generalforsamlingen vedtok urfolkserklæringen med overveldende flertall. 4 land, Australia, Canada, New Zealand og USA, stemte mot erklæringen.

I arbeidet med teksten har representanter for urfolkene og FNs medlemsland arbeidet tett sammen. Den norske delegasjonen til arbeidsgruppen som arbeidet med erklæringsteksten har bestått av representanter fra norske myndigheter og Sametinget. Norske myndigheter har, sammen med Sametinget og samiske organisasjoner, vært en aktiv pådriver for å få fram en erklæring.

Urfolk er verden over blant de mest marginaliserte grupper i samfunnet. En anerkjennelse av urfolks rettigheter i et FN-dokument vil være et viktig redskap for å styrke urfolks stilling. Selv om erklæringen ikke er rettslig bindende, inneholder den en sterk oppfordring til stater til å anerkjenne urfolks rettigheter til land og ressurser.

Fra samisk hold er arbeidet med en erklæring om urfolks rettigheter tillagt stor vekt. Selv om mange av de rettigheter som finnes i erklæringen er gjennomført i Norge gjennom for eksempel finnmarksloven og konsultasjonsavtalen mellom regjeringen og Sametinget av 11. mai 2005, er erklæringen et viktig signal om statens generelle holdning til urfolks rettigheter.

Erklæringen omhandler rettigheter for verdens urfolk. Erklæringen har bestemmelser både når det gjelder grunnleggende behov som mat, helse og utdanning, og bestemmelser om bruk av tradisjonelle ressurser og landområder. Erklæringen fastslår urfolks rettigheter til land og naturressurser som de tradisjonelt har eid, okkupert eller brukt. Disse rettigheter er avgrenset til å gjelde retten til å eie, bruke, utvikle og kontrollere de landområder og ressurser som de i dag besitter som følge av tradisjonell tilknytting. Erklæringens bestemmelser om landrettigheter, i artikkel 26 og følgende, kan tolkes på ulike måter. Urfolks landrettigheter i Norges tilfelle er definert av ILO-konvensjon 169.

Den største debatten under arbeidet med erklæringen har vært rundt urfolks rett til selvbestemmelse. I forbindelse med avstemningen i generalforsamlingen avga Norge en tolkningserklæring om urfolks rett til selvbestemmelse der det fremheves at denne retten skal utøves innen rammen av statens territorielle integritet, og at den i Norge anses ivaretatt gjennom gjeldende ordninger og rettigheter i henhold til norsk rett. En anerkjennelse av retten til selvbestemmelse for samer er i tråd med Norges holdning over flere år, bl.a. i de to forrige overordnete stortingsmeldingene om samepolitikken (St.meld. nr. 55 (2000 – 2001) og St. meld. nr. 33 (2001 – 2002)). Det vises også til Innst. S. nr. 110 (2002 – 2003), punkt 5.2.1 om begrepet selvbestemmelse.

Erklæringen gjør det klart at selvbestemmelse innbefatter retten for urfolk til fritt å arbeide for sin egen økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling. Retten til selvbestemmelse kan samtidig ikke brukes til handlinger i strid med FN-pakten eller FNs menneskerettighetskonvensjoner.

Urfolk har, når de utøver sin rett til selvbestemmelse, en rett til autonomi eller selvstyre i saker som angår deres interne og lokale anliggender, og rett til et system for finansiering av sine selvstyrefunksjoner, jf. art 4. Anerkjennelsen av den retten til selvbestemmelse som det er vist til i erklæringen, krever videre at urfolk har full og effektiv deltakelse i et demokratisk samfunn, og i beslutningsprosesser som er relevante for dem.

Hva samenes rett til selvbestemmelse konkret vil innebære er imidlertid ikke fullt ut klarlagt. Regjeringen legger til grunn at debatten om en rett til selvbestemmelse også må omfatte en debatt om innholdet i begrepet, og om hvordan en selvbestemmelsesrett kan gjennomføres som praktisk politikk. Et folks rett til selvbestemmelse vil ikke nødvendigvis innebære det samme i tilfeller der rettigheten kan knyttes til et folk som bor alene innenfor et avgrenset geografisk område, og der rettigheten er knyttet til et folk som bor spredt og i områder hvor det også bor andre etniske grupper. Utviklingen av samers selvbestemmelsesrett må også vurderes i forhold til eventuelle presedensvirkninger internasjonalt. En nærmere fastlegging av samers rett til selvbestemmelse vil kunne ha interesse når retten til selvbestemmelse for urfolk skal utformes i andre stater. Se også Sametingets årsmelding 2007, punkt 3.1.

I innledningen til Urfolkserklæringen slås det fast at situasjonen til urfolk varierer fra region til region og fra land til land, og at betydningen av nasjonale og regionale særegenheter og forskjeller i historisk og kulturell bakgrunn bør tas med i vurderingen. I praksis betyr det at rettighetene i erklæringen må gjennomføres på en måte som er tilpasset situasjonen for det enkelte urfolk. Samisk selvbestemmelse er, i den norske konteksten, et spørsmål om hvorvidt vårt demokratiske system evner å gi den samiske befolkningen tilstrekkelig grad av innflytelse på de nasjonale politiske prosessene og beslutningene som angår dem.

I Norge vil en rekke politiske saksområder være relevante og ha stor betydning for samene. Når det gjelder slike saker, kan retten til selvbestemmelse sees på som en rett til innflytelse og medbestemmelse, i saker som berører samene som gruppe. Når en slik rett til deltakelse og innflytelse skal gjennomføres, kan det legges til grunn to typer av rettigheter. For det første kan det være tale om en rett til å fatte avgjørelser alene om forhold som bare berører samene, altså en kulturell og språklig autonomi. Eksempler kan være tiltak som gjelder samisk språk og Samisk utviklingsfond 1. For det andre må det være tale om en rett til reell, effektiv deltakelse i offentlig myndighetsutøvelse som både berører samene og samfunnet de er en del av, for eksempel når det gjelder beslutninger om arealplanlegging og ressursutnyttelse. En rett til deltakelse kan blant annet gjennomføres ved konsultasjoner, og en plikt til å konsultere vedkommende urfolk er også omhandlet i erklæringen. I Norge er konsultasjonsplikten implementert gjennom prosedyrene for konsultasjoner mellom statlige myndigheter og Sametinget, i tråd med artikkel 6 i ILO-konvensjon nr. 169. Retten til deltakelse i forvaltningen av naturressursene kan også gjennomføres ved at Sametinget oppnevner representanter til felles styringsorganer, som Finnmarkseiendommen og de regionale rovviltnemndene.

I praksis må de nevnte rettigheter i første rekke utøves gjennom Sametinget, som et folkevalgt organ med beslutnings- og konsultasjonsmyndighet.

Selv om begrepet selvbestemmelse ikke har et presist innhold, har regjeringen og Sametinget vært i dialog om praktiske tiltak for å gjennomføre samisk beslutningsmyndighet og medbestemmelse innenfor dagens regelverk. Enkelte tiltak er gjennomført, som finnmarksloven og konsultasjonsprosedyrene. Noen er fremmet for Stortinget, som nye bestemmelser i plan- og bygningsloven om Sametingets innsigelsesmyndighet i plansaker. Andre er under vurdering eller i en konsultasjonsfase, for eksempel forslag fra Kystfiskeutvalget for Finnmark om deltakelse i forvaltningen av saltvannsfiske i Finnmark og forslagene fra Samerettsutvalget II.

Det vil være behov for å videreføre arbeidet med å fastlegge hva samenes rett til selvbestemmelse konkret kan innebære. Det er videre sannsynlig at de løsninger man kommer frem til i Norge vil kunne tillegges vekt i den internasjonale utviklingen knyttet til selvbestemmelsesretten for urfolk. Regjeringen forutsetter at utviklingen av samisk selvbestemmelse skal skje innenfor rammen av en eksisterende uavhengig og demokratisk stat, og innenfor Norges eksisterende geografiske grenser.

1.3.7 Utkast til nordisk samekonvensjon

En nordisk ekspertgruppe overleverte sin innstilling med et utkast til en nordisk samekonvensjon høsten 2005. Regjeringene i Finland, Sverige og Norge er enige om å videreføre arbeidet med en nordisk samekonvensjon, i første omgang gjennom fortsatt nasjonalt arbeid med høringsoppfølging og eventuelle konsekvensanalyser. En arbeidsgruppe med representanter fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Justisdepartementet, Utenriksdepartementet og Sametinget har arbeidet med den nasjonale oppfølgingen av konvensjonsutkastet, og avga sin rapport 3. oktober 2007. Det tas sikte på at sameministrene og sametingspresidentene til neste fellesmøte høsten 2008 har avklart sine posisjoner.

Konvensjonsutkastet, utarbeidet av en nordisk ekspertgruppe, tar utgangspunkt i at samene er urfolk i Finland, Sverige og Norge. Utkastet er utarbeidet på bakgrunn av de internasjonale instrumentene som de tre landene er bundet av. En nordisk samekonvensjon foreslås å ha som målsetting å «bekrefte og styrke slike rettigheter for det samiske folket at det kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur, sine næringer og sitt samfunnsliv med minst mulig hinder av landegrensene», jf. ekspertgruppens forslag til artikkel 1.

I utkastet til nordisk samekonvensjon er samers rett til selvbestemmelse fastslått i artikkel 3. I tillegg inneholder konvensjonsutkastet bestemmelser som tar sikte på å konkretisere innholdet i retten til selvbestemmelsen. Særlig sentrale er bestemmelsene om sametingenes myndighet i beslutningsprosesser. Sametingene i Sverige, Finland og Norge er i konvensjonsutkastet gitt myndighet eller ulik grad av medbestemmelse, avhengig av hvor viktig den aktuelle saken er for samiske interesser (artiklene 14 flg.). For det første slås det fast en rett for Sametinget til å treffe selvstendige vedtak der Sametinget etter nasjonal eller internasjonal rett har myndighet til dette (artikkel 15). Videre skal offentlige myndigheter føre forhandlinger med Sametinget i saker av vesentlig betydning for samene (artikkel 16). Utkastet slår også fast en uttalelsesrett og en rett for Sametinget til å være representert i offentlige råd og utvalg (artikkel 17). Videre skal Sametinget gis mulighet til å møte nasjonalforsamlingen for å redegjøre for sitt syn i spørsmål av betydning for samene (artikkel 18). Sametingenes rett å representere samene internasjonalt er slått fast i utkastets artikkel 19. Det videre arbeidet med utkastet vil kunne være et viktig bidrag til fastleggelsen av det nærmere innholdet i samers rett til selvbestemmelse.

1.4 Internasjonalt urfolksarbeid

1.4.1 Arbeidet med urfolk i utviklingssamarbeidet

Retningslinjene «Norsk innsats for å styrke arbeidet med urfolk i utviklingsarbeidet», som ble publisert i 2004, er retningsgivende for Norges støtte til urfolk i utviklingssamarbeidet. Retningslinjene vektlegger behovet for sammenheng mellom det normative arbeidet på urfolksområdet og det praktiske urfolkssamarbeidet. I det norske utviklingssamarbeidet er det et ønske om økt fokus på urfolk og en helhetlig tilnærming innenfor urfolkssamarbeidet. Dette vil kreve styrket samordning av de ulike norske innsatsformene på området.

Retningslinjene legger opp til en ytterligere styrking av rettighetsperspektivet i norsk urfolksinnsats. Rettighetsbaseringen av den norske urfolksstøtten har sitt utgangspunkt i ILO-konvensjon nr 169 – det eneste folkerettslige instrument som tar for seg urfolks særlige rettigheter. Den norske innsatsen skal med andre ord bidra til anerkjennelse av urfolks grunnleggende rettigheter og styrke urfolks muligheter og evne til å fremme og forvalte sine interesser.

Hovedtyngden av den norske urfolksstøtten kanaliseres via norske frivillige organisasjoner. Norad har ansvaret for den støtten som kanaliseres via norske, samiske og internasjonale organisasjoner og ved direkte støtte til urfolksorganisasjoner. I tillegg kommer den innsatsen som gjøres av Utenriksdepartementet via norske ambassader (ambassadene i Guatemala og Brasil forvalter urfolksprogram), multilaterale institusjoner og internasjonale organisasjoner.

Deltakelse i det internasjonale arbeidet for å fremme urfolks rettigheter blir høyt prioritert fra norsk side. Størstedelen av samarbeidet på urfolks­området har dreid seg om støtte til styrking av urfolks rettigheter i Latin-Amerika, men de siste årene har støtte til urfolk i Afrika og Asia fått økt oppmerksomhet. Ettersom urfolk ofte utgjør fattigdomslommer i sine respektive land, også i rikere land, vil prosjektaktiviteter innenfor norsk urfolksinnsats ikke være begrenset til MUL-landene (de minst utviklede land). Urfolkspolitiske hensyn vil veie tungt når nye innsatser skal vurderes. Innsatsen vil også bli vurdert i forhold til tiltakets karakter, synergi med øvrig bistand og hvorvidt samarbeidet er rettet mot spørsmål som er spesielt relevant for urfolk. En betydelig andel av samarbeidet på urfolksområdet omfatter styrking av urfolks egne organisasjoner, og inngår som del av Norads samarbeid for støtte til styrking av det sivile samfunn. Samarbeidet kanaliseres via globale ordninger som Norad har ansvar for.

1.4.2 FNs Permanente forum for urfolkssaker

Norge var blant pådriverne for å etablere et permanent forum for urfolkssaker i FN. Forumet ble vedtatt etablert i 2001 som et rådgivende og koordinerende organ under FNs økonomiske og sosiale råd (ECOSOC). Forumet har siden den gang hatt årlige sesjoner som har samlet representanter fra både urfolksorganisasjoner, FNs organisasjoner og FNs medlemsland. Lederen for forumet i den første treårsperioden var Ole-Henrik Magga, Norges første sametingspresident.

Med Forumet fikk for første gang statlige og ikke-statlige representanter lik status i et permanent, representativt organ innenfor FN-systemet. Forumet er et rådgivende og koordinerende organ for urfolksspørsmål i FN og skal bidra til at ulike FN-organisasjoner inkluderer hensyn til urfolk i sitt arbeid. Forumet fremmer også anbefalinger til FNs medlemsland. I 2005 og 2006 var hovedtemaet for møtene urfolk og Tusenårsmålene. Hovedtemaet for sesjonen i 2007 var urfolks rettigheter til land, territorier og naturressurser.

1.4.3 FNs spesialrapportør for urfolks menneskerettighetssituasjon

FNs Menneskerettighetskommisjon oppnevnte i 2001 den første spesialrapportør på menneskerettighetssituasjonen for urfolk. Spesialrapportørens mandat er å søke, motta og utveksle informasjon om brudd på urfolks rettigheter. Spesialrapportøren har også mandat til å utforme anbefalinger og forslag til tiltak og aktiviteter som vil bidra til beskyttelse av urfolks rettigheter. Spesialrapportøren avgir årlige rapporter til FNs Menneskerettighetsråd, som er det organ som har erstattet Menneskerettighetskommisjonen. Rapportøren utarbeider rapporter om situasjonen for urfolk i ulike land på grunnlag av besøk. I dag foreligger rapporter om urfolkssituasjonen i Mexico, Chile, Guatemala, Filippinene, Colombia, Canada, New Zealand, Sør-Afrika, Ecuador og Kenya. Rapportøren har det siste året også fulgt tett urfolkssituasjonen i Nepal. Rapportøren utarbeider også rapporter på tema av særlig betydning for urfolk, bl.a. eksisterer det rapporter om tospråklig utdanning og spørsmål knyttet til rettssystemer og sedvanerett. Fra norsk side støtter vi opp om spesialrapportørens virksomhet, som bidrar til å bringe urfolks situasjon til det internasjonale samfunns bevissthet. I forbindelse med at Menneskerettighetsrådets arbeidsmetoder fastlegges arbeider vi for at dette mandatet skal videreføres og for at spesialrapportørene i størst mulig utstrekning skal beholde sin uavhengige stilling.

1.4.4 Gáldu – kompetansesenter for urfolks rettigheter

Gáldu – Kompetansesenteret for urfolks rettigheter ble etablert i 2002 med den målsetting å øke kunnskapen om og forståelsen for urfolks rettigheter. Senteret skal samle inn, bygge opp, systematisere, vedlikeholde, bearbeide, tilrettelegge og formidle relevant informasjon og dokumentasjon om urfolksrettigheter nasjonalt og internasjonalt. Senteret kan også påpeke behovet for forsk­ning på aktuelle områder. Målgrupper for senterets virksomhet er alle som søker kunnskap om urfolksrettigheter nasjonalt og internasjonalt, herunder skoler, frivillige organisasjoner, offentlige institusjoner og myndigheter.

Gáldu – Kompetansesenteret for urfolks rettigheter er en faglig selvstendig institusjon, som i stor grad fastsetter egne mål og resultatkrav. Styret er senterets øverste organ, og har iht. vedtektene ansvaret for faglig utvikling, ressursbruk og prioriteringer, samt å utarbeide strategier for senterets virksomhet. Styret er oppnevnt av Sametinget og Kommunal- og regionaldepartementet i fellesskap, etter forslag fra bl.a. Nordisk samisk institutt og Samisk høgskole.

Senteret anser digitale informasjonsverktøy som viktig i sitt formidlingsarbeid og har etablert en egen nettportal – www.galdu.com. Her finnes bl.a. informasjon om senteret og dets virksomhet og utredninger, rapporter og artikler om urfolks rettigheter. Senteret utgir også et eget tidskrift Gáldu Čála– Tidskrift for urfolks rettigheter. Siden etableringen har senteret vært både arrangør og medarrangør av en rekke seminarer hvor ulike sider knyttet til urfolks rettigheter har vært tema.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet tildeler midler til senteret over kap. 682, post 01. I tillegg settes det av midler til senteret over Utenriksdepartementets budsjett.

1.5 Urfolkssamarbeid i Norden og nordområdene

1.5.1 Nordisk samarbeid om samepolitikken

I utviklingen av en helhetlig samepolitikk er det viktig å se samiske spørsmål i et felles nordisk perspektiv med utvikling og etablering av fellestiltak og samarbeid på tvers av landegrensene.

Ministrene ansvarlig for samiske saker og sametingspresidentene i Finland, Sverige og Norge etablerte i 2000 et fast samarbeid for regelmessig orientering, drøfting og behandling av samiske spørsmål av felles interesse. Målsettingen med samarbeidet er å styrke og utvikle det samiske folkets språk, kultur, næringer og samfunnsliv. Samarbeidet har uformell, men nær tilknytning til Nordisk Ministerråd.

Det ble i 2003 opprettet en nordisk samisk språkpris – Gollegiella – som en anerkjennelse og synliggjøring av innsats og arbeid til fremme for samisk språk i Finland, Sverige, Norge og Russland. Prisen deles ut annet hvert år. Det arbeides videre med utfordringene om et bredere nordisk samarbeid innen samisk forsk­ning. Samiske og urfolks fag- og forsk­ningsmiljøer i Finland, Norge, Sverige og Russland understreker behovet for utarbeidelse av felles strategier og standarder for forsk­ning i samiske og urfolks områder (nordisk samisk seminar, rapport «Future challenges for reindeer husbandry societies», Umeå, mars 2007). Regjeringen har bedt Norges forsk­ningsråd å initiere en utredning som skal vurdere etablering av et felles samisk forsk­ningsutvalg for Norge, Sverige og Finland, jf. St.meld. nr. 20 (2004 – 2005) Vilje til forsk­ning. Behov for å opprette et samisk etikkutvalg foreslås også vurdert i denne sammenheng. Det planlegges en konferanse i 2008 mellom reindriftsnæringen og reindriftsmyndighetene i Norge, Sverige og Finland. Formålet er å styrke kontakten og identifisere eventuelle samarbeidsområder til gjensidig nytte for næringen.

Sameministrene og sametingspresidentene ønsker styrket kontakt og dialog med russiske myndigheter og samer om samiske og urfolks spørsmål av felles interesse. Utvidet kontakt med Nordvest Russland på politikernivå er i tråd Nordisk Råds rekommandasjoner om samarbeid med urfolk i Barentsregionen. Ministrene og presidentene mener det er viktig å styrke statusen for samer og andre urfolk i Barentsregionen og har oppfordret Barentsrådet, Arktisk Råd og Nordisk Ministerråd til å sette økt fokus på urfolkenes situasjon og bidra med støtte til tiltak som sikrer urfolks eksistensgrunnlag, språk og kultur.

Sametingene i Finland, Norge og Sverige har organisert sitt arbeid gjennom Samisk parlamentarisk råd i saker hvor det er naturlig å framstå med en samordnet politikk for å ivareta det samiske folkets felles interesser. Regjeringen anser Samisk parlamentarisk råd som et viktig organ for det nordiske samarbeidet og et organ som har betydning i internasjonale sammenhenger for et styrket samarbeid urfolk i mellom, og mellom urfolk og andre aktører. Sametingene har anmodet sameministrene i Finland, Norge og Sverige om å samfinansiere rådets virksomhet. Se også Sametingets årsmelding 2007, punkt 2.2.

Samerådet er et samarbeidsorgan for de samiske organisasjonene i Finland, Norge, Sverige og Russland, og er en uavhengig organisasjon (NGO – non-governmental organization). Rådets overordnede målsetning er å ivareta samenes interesser som ett folk, styrke samenes samhørighet over grensene og arbeide for at samene også i framtiden erkjennes som ett folk, hvis kulturelle, politiske, økonomiske, og sosiale rettigheter skal sikres dels ved hvert enkelt lands lovgivning og dels ved avtaler mellom de berørte stater og samenes representative organ.

Samekonferansen, som avholdes hvert fjerde år, er Samerådets øverste beslutningsorgan. Samekonferansen har spilt en stor rolle i den samepolitiske utviklingen etter 2. verdenskrig og har i dag stor betydning for samisk organisasjonsliv både nasjonalt, nordisk og internasjonalt. Arbeids- og inkluderingsdepartementet har gitt 800 000 kroner i tilskudd til å avholde den 19. nordiske samekonferansen i Rovaniemi i Finland høsten 2008. Konferansens hovedtema er samisk kulturarv.

1.5.2 Urfolkssamarbeid i nordområdene

Nordområdene ble i Soria Moria-erklæringen definert som Norges viktigste satsningsområde i årene som kommer. I tråd med dette lanserte regjeringen 1. desember 2006 sin helhetlige nordområdestrategi, med hovedformål å skape bærekraftig vekst og utvikling i nordområdene.

Regjeringens nordområdepolitikk skal bidra til å trygge urfolkenes livsgrunnlag, næringer, historie og kultur i nordområdene. Urfolksdimensjonen er sentral i regjeringens nordområdestrategi og i Norges formannskap i Arktisk råd. En utvikling med økt internasjonalisering byr på nye muligheter, men øker samtidig presset på urfolks kultur- og livsgrunnlag. For at urfolkssamfunn skal overleve disse globale endringsprosessenene, er det viktig at urfolks rettigheter blir etterlevd i utnyttelsen og forvaltningen av ressurser og miljøet i nordområdene.

I en helhetlig ressursforvaltning inngår beskyttelse av naturgrunnlaget for urfolkenes næringer, av kulturminner, tradisjonell kunnskap og arealer til reindrift. I en slik forvaltning inngår også beskyttelse av miljøet langs kysten og den tradisjonelle utøvelsen av sjøfiske og laksefiske.

Urfolkene i nord skal ha en sterk posisjon og rolle i utviklingen av egen situasjon. Sametinget skal ha reell innflytelse på saksområder som er viktige for samiske samfunn. Urfolks deltakelse tidlig i prosesser og saker er avgjørende. Utenriksdepartementet og Sametinget har etablert halvårige samråd om nordområdespørsmål. Petroleumsvirksomhet i Barentshavet kan få direkte betydning for samiske interesser, og særlig kan ilandføringen av olje og gass fra denne virksomheten få betydning for samisk næringsvirksomhet.

Samiske organisasjoner/institusjoner og Sametinget har lang erfaring i internasjonalt samarbeid og samhandling med minoritetsgrupper og urfolk i andre land. Denne erfaringen er verdifull kunnskap for samene selv, myndighetene på ulike forvaltningsnivåer og samarbeidsaktører når nordområdesatsingen skal utvikles og konkretiseres videre. Det er positivt at Samisk høgskole og Statoil ASA har undertegnet en avtale i 2007 der formålet er samarbeid på lengre sikt. Samisk høgskole/Nordisk Samisk Institutt har faglig kompetanse i urbefolkningsspørsmål som Statoil vil ha nytte av i utforming og kvalitetssikring av etiske retningslinjer ved olje- og gassaktivitet som berører urfolk.

Urfolkenes situasjon er en naturlig og viktig del av regjeringens samarbeid med Russland i nord. Urfolksspørsmål drøftes på regjerings- og embetsnivå, samarbeidet i Arktisk råd, Barentssamarbeidet og Den nordlige dimensjon. Det er positivt at Murmansk oblast i samarbeid med urfolksorganisasjoner, har etablert et samisk råd i 2006. Rådet skal samordne og gi råd i spørsmål som er av betydning for den samiske befolkningen på Kola.

I regjeringens nordområdestrategi har den samiske befolkningen og samiske kulturutøvere en naturlig plass i den bredere satsingen på folk-til-folk-samarbeidet og kultursamarbeidet over landegrensene i nord. Det gjelder barn og unge, helse, idrett, frivillighet, kultur og kultursamarbeid innen kultur, film og festivaler. For å bidra til at samiske sendinger på sikt kan etableres på permanent basis i Nordvest-Russland, har Utenriksdepartementet i 2007 og tidligere år gitt tilskudd til videreutvikling av en radiokanal for den samiske minoriteten på Kola.

Urfolkene har behov for økte muligheter til å samhandle seg imellom og med aktuelle samarbeidspartnere i nordområdene. Utenriksdepartementet bidrar med støtte til samarbeidsprosjekter som retter seg mot samiske og andre urfolksmiljøer i Arktis, Russland og Norge innenfor samarbeidet i Arktisk råd og prosjektsamarbeid med Nordvest-Russland. Det ytes også reisestøtte til samiske miljøer som deltar i samarbeid under Arktisk råd og Barentsrådet. Arbeids- og inkluderingsdepartementet har gitt tilskudd til etablering og oppbygging av Samiske institusjoners nordområdenettverk i urfolksspørsmål ved árran i Tysfjord, til åpningen av Urfolkenes internasjonale polarår i Kautokeino og til Verdensforbundet for reindriftsfolk til å starte planlegging og organisering av den 4. verdenskongressen for reindriftsfolk som arrangeres i Kautokeino i begynnelsen av 2009.

Arbeidet med å bedre vilkår for grensepassering i nord vil også lette samhandlingen mellom urfolk og samarbeidsaktører. Ny visumavtale er undertegnet mellom Norge og Russland i 2007. Avtalen vil tre i kraft når den russiske Duma har ratifisert den. Visumbehandlingen ved Norges generalkonsulat i Murmansk er effektivisert og åpningstiden skal utvides ved Storskog grensestasjon så snart en tilsvarende løsning med utvidet åpningstid er på plass på russisk side. For mulige ytterligere lettelser for grensepassering er det nedsatt en arbeidsgruppe med representanter for berørte instanser på sentralt, regionalt og lokalt nivå, for å gjennomgå norske rutiner på Storskog og ved utenriksstasjonene i Russland.

Urfolk skal selv ha muligheter til å bygge opp kapasitet og kompetanse for å kunne utøve reell innflytelse på den generelle samfunnsutviklingen, og særlig utviklingen i nord. Som et ledd i vektlegging av kunnskap i og for nordområdene, har regjeringen doblet tildelingene til Barents 2020 i 2007 til 20 mill. kroner. Det er behov for å utvikle eksisterende og nye næringer som grunnlag for bosettingen og den samiske kulturen. Barents 2020 har som formål å skape en ny arena for samarbeid om kunnskapsproduksjon mellom norske og utenlandske kompetansemiljøer, næringslivsinteresser og myndighetsorganer. Dette vil også gjelde samiske interesser. Det er etablert en ordning med Nordområdestipendier for studier ved nordnorske læresteder finansiert over samme program. Ordningen vil legge særlig vekt på reiselivsfag, fiskerifag, petroleumsfag, urfolksspørsmål og bedriftsøkonomiske studier.

En betydelig del av bevilgningene til nordområdeforskning kanaliseres gjennom Norges forsk­ningsråd. forsk­ningsrådet har lagt frem en egen nordområdestrategi hvor også strategier for urfolksforskning er med. Arktisk universitet er et nettverk av høyere læresteder rundt Nordpolen som blant annet koordinerer mobilitetsprogram north2north, Bachelor of Circumpolar Studies og feltkurs. Urfolksnettverket tildeles midler over budsjettet til Universitetet i Tromsø. Nettverket skal bidra til samarbeid mellom norske og utenlandske miljøer som driver med samisk forsk­ning og er et samarbeidstiltak mellom Universitetet i Tromsø, Samisk høgskole og Nordisk samisk institutt.

Urfolkene har verdifull kunnskap om natur, miljø og tradisjoner. De forvalter kulturverdier og har kunnskap om næringsveier under marginale vilkår i et subarktisk område. Arktisk råds klimarapport (ACIA) dokumenterer hvordan urfolk har tilpasset seg tidligere klimaendringer. Den konkluderer med at oppvarmingen av Arktis skjer raskere enn tidligere forutsatt og at urfolksamfunnene vil merke store økonomiske og kulturelle forandringer som følge av dette. Endringer i det globale klimaet vil kunne stille reindriften, jordbruket og fiske i sjø og elver i samiske områder overfor nye utfordringer. Det er særlig utfordringer knyttet til forventet temperaturøkning og økende grad av ekstreme værsituasjoner. Konsekvensene av dagens klimaendringer kan bli store for urfolks levesett. Det er viktig at det utvikles tilpasningsstrategier. forsk­ning med videre kunnskapsoppbygging framstår som sentralt i dette arbeidet. Reindriftens særlige utfordringer er forutsatt å ha betydelig oppmerksomhet i de forsk­nings­pro­sjek­ter som er igangsatt.

Mange av utfordringene reindriftsnæringen står overfor er felles for landene i nordområdene. På den bakgrunn, og med sikte på å styrke det internasjonale reindriftssamarbeidet i Arktis, ble Internasjonalt fag- og formidlingssenter for reindrift etablert høsten 2005. Utenriksdepartementet har bidratt med tilskudd til et prosjektsamarbeid med Russland om kompetanseoppbygging og reetablering av familiebasert reindrift på Kola.

Regjeringens strategier for nordområdene er langsiktige og konkretiseringen av disse vil skje løpende over flere år.

Se også Sametingets årsmelding 2007, punkt 2.3.1.

1.5.3 Internasjonalt fag- og formidlingssenter for reindrift

For å styrke det internasjonale samarbeidet om reindrift ble Internasjonalt fag- og formidlingssenter for reindrift etablert i 2005 i Kautokeino. Senteret skal utveksle kunnskap og informasjon mellom reindriftsutøvere, forskere og forvaltning i forskjellige land og fremme reindriftssamarbeid mellom landene. Det er lagt vekt på at reindriftsfolk og deres organisasjoner skal ha et nært forhold til senteret, og det skal drives i samråd med Verdensforbundet for reindriftsfolk (Association of World Reindeer Herders – WRH). WRH er en sirkumpolar organisasjon som representerer alle verdens reindriftsfolk.

Senteret er en faglig selvstendig institusjon som i stor grad fastsetter egne mål og resultatkrav. Styret er senterets øverste organ. Styresammensetningen gjenspeiler eksisterende grenseoverskridende reindriftssamarbeid, med representanter fra Russland, Sverige, Finland og Norge. Senteret fyller en viktig funksjon i det sirkumpolare reindriftssamarbeidet og ivaretar både faglige behov og koordineringsbehov hos senterets målgrupper.

Senteret har gjennom WRH et bredt lokalt nettverk mot urfolkssamfunn og institusjoner i nordområdene, herunder i Russland. Det forventes at senteret spiller en mer aktiv rolle for å fremme lokal kunnskapsoppbygging og forsk­ning i og om urfolkssamfunnene i nordområdene, spesielt sett i forhold til Russland. Dette samsvarer også med innholdet i regjeringens nordområdestrategi.

Senteret har siden etableringen innledet samarbeid med en rekke institusjoner, organisasjoner og andre aktører i de arktiske områdene med tanke på nettverksbygging og faglig utveksling, bl.a. er det gjennomført møter, prosjekter og faglig utveksling med reindriftsorganisasjoner, offentlige reindriftsmyndigheter og faginstitusjoner i Russland, Alaska og i de nordiske landene.

Senteret har initiert og igangsatt en rekke prosjekter som vil ha betydning for senterets virksomhet framover. Av de prosjekter som er prioritert fremheves særlig EALáT- programmet, jf. kap. 12.5. Senteret har under utvikling en web og reindriftsportal for verdens reindriftsfolk – www.reindeercentre.org, www.ealat.org, www.reindeerblog.org.

Internasjonalt fag- og formidlingssenter for reindrift er evaluert av Agderforskning våren 2007. Evalueringen viser at senteret siden etableringen har vært med på å utvikle og gjennomføre tiltak og prosjekter innenfor senterets formål og mandat. Senteret har opparbeidet seg samarbeidsrelasjoner og nettverk med relevante fag- og forsk­ningsmiljøer, og har vært aktive i å synliggjøre senteret og reindriften i en rekke ulike formum, både nasjonalt og internasjonalt. Videre har senteret også ivaretatt mer forvatningsmessige og administrative oppgaver. Innenfor de tids- og ressursrammer man har hatt til rådighet, har senteret hatt et høyt aktivitetsnivå.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet tildeler midler til senteret over kap. 684, post 01. Fram til og med budsjettåret 2007 ble det også gitt midler til senteret over Utenriksdepartementets og Landbruks- og matdepartementets budsjetter.

1.5.4 Strategier og tiltak

Regjeringen vil

• bidra til lettere samordning av grenseoverskridende tiltak og fellesprosjekter som berører samene spesielt

• legge til rette for at samiske fag- og forsk­ningsmiljøer i Finland, Norge, Sverige og Russland har gode vilkår for arbeidet med felles forsk­ningsstrategier og standarder

• bidra til økt kontakt og samarbeid mellom reindriftsnæringen og reindriftsmyndighetene i Norge, Sverige og Finland

• bidra til å sikre gode vilkår for Samisk parlamentarisk råds virksomhet

• vektlegge et videre arbeid med sikte på en nordisk samekonvensjon

• involvere Sametinget og urfolksrepresentanter til et nært samarbeid i nordområdespørsmål og i utviklingen av nasjonale tilpasningsstrategier

• bidra til at det utvikles felles urfolksstandarder for økonomisk virksomhet i nordområdene

• legge til rette for økt folk til folk-samarbeid og satse på økt kultursamarbeid med Russland

• videreføre 1 mill. kroner i 2008 til Barentssekretariatet for multilaterale tiltak og prosjekter på barne- og ungdomsområdet. Målgruppen er barn og ungdom fra de 13 regionene og urbefolkningene i Barentsregionen.

• bidra til å styrke nettverket mellom sameradioene i nordområdene og støtte etablering av en felles radiokanal når det digitale sendernettet er ferdig utbygd i de nordiske landene

• i nært samarbeid med aktuelle samiske institusjoner og organisasjoner, bidra til utvikling og gjennomføring av konkrete prosjekter og tiltak som bidrar til kunnskaps- og kompetanseutvikling i nordområdene, herunder innenfor Arktisk råd og i prosjektsamarbeidet med Nordvest-Russland

• følge opp arbeidet med sikte på ytterligere lettelser for grensepassering i nord med russiske myndigheter

• vurdere muligheter og rammer for næringsutvikling i samiske områder

• bidra til oppbygging av kapasitet ved de samiske institusjoner innen urfolksrelatert forsk­ning

• bidra til en videreutvikling av Arktisk Universitet

• arbeide for at urfolks kunnskap og observasjoner får en sentral plass i oppfølgingen av klimarapporten (ACIA) til Arktisk råd

• prioritere videre kunnskapsoppbygging om klimaendringer, konsekvenser og tilpasninger for urfolks levesett i samarbeid med andre land i nord.