6 Konsekvenser for Norge av Kyotoprotokollen

6.1 Innledning.

Norsk økonomi vil bli påvirket av Kyotoprotokollen dels ved at Norge påtar seg å begrense de nasjonale klimagassutslippene, dels ved at verdien av Norges netto energieksport reduseres. Kostnadene ved å overholde den internasjonale utslippsforpliktelsen vil være i form av tiltaks- og omstillingskostnader i Norge og eventuelle finansielle kostnader ved felles gjennomføringsprosjekter og ved kjøp av utslippskvoter i utlandet.

Kyotoprotokollen medfører en internasjonal forpliktelse der de norske utslippene av drivhusgasser tillates å være 1 prosent høyere i perioden 2008–2012 enn i 1990. Fremskrivninger av en referansebane for de norske drivhusgassutslippene (eksklusive binding av CO₂ i skog) er presentert i avsnitt 4.2.3. I følge fremskrivningene vil utslippene øke fra om lag 55,2 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 1990 til om lag 68,1 millioner tonn i 2010 uten nye tiltak, dvs. en vekst på om lag 23 prosent. Utslippene av CO₂ øker fra 35,5 millioner tonn i 1990 til 50,5 millioner tonn, dvs. en vekst på 43 prosent . I denne veksten er det inkludert 2,1 millioner tonn CO₂-utslipp fra de to planlagte gasskraftverkene på Kårstø og Kollsnes.

Kyotoforpliktelsen tilsvarer en reduksjon i klimagassutslippene på om lag 6 prosent i forhold til nivået i 1996 og 12,3 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i forhold til utslippene i referansebanen i 2010.

I meldingen er det lagt opp til en gradvis gjennomføring av politikken. De makroøkonomiske virkningene av de virkemidlene som er foreslått iverksatt på kort sikt er beregnet til å være små og virkningene på utslippene er beregnet til 3,5–5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. I dette kapitlet er det skissert noen alternativer for en mulig opptrapping av politikken. Det er usikkert hva kostnadene av avtalen vil bli for Norge i et slikt lengre perspektiv. Usikkerheten er bl.a. knyttet til utslippsprognoser, kostnader ved klimatiltak og til utviklingen i oljeprisen og andre energipriser. Det er dessuten usikkert hvilke kostnadsbesparelser fleksible gjennomføringsmekanismer vil kunne gi. Det er i dette kapitlet beskrevet to scenarier der det ene alternativet innebærer at alle utslippsreduksjoner gjennomføres nasjonalt og det andre alternativet innebærer at en kun gjennomfører tiltak nasjonalt som ikke koster mer enn den internasjonale prisen på klimagassutslipp. Disse scenariene forutsetter også at reduksjonene gjennomføres på en kostnadseffektiv måte. De beskriver betydelige og relativt raske omstillinger, spesielt i prosessindustrien. Virkningen på kraftbalansen i de ulike beregningsalternativene er beskrevet i eget punkt. I tillegg er virkningen på verdien av olje og gassressursene beskrevet.

6.2 Kostnader ved klimatiltak i Norge

Det generelle kostnadsbildet i Norge sammenliknet med andre land.

Det finnes et visst potensial for CO₂-reduksjoner til lave kostnader i Norge. Sammenliknet med andre land er likevel marginalkostnadene pr. tonn CO₂relativt høye når utslippsreduksjonen får et vesentlig omfang. Kyotoforpliktelsen inkluderer imidlertid alle relevante klimagasser, og den gir Norge anledning til å øke sine utslipp med 1 prosent. Japan, USA og EU må alle redusere utslippene i forhold til basisåret 1990. Dette har ført til at forskjellen i kostnader for å nå forpliktelsen nå må kunne forventes å være vesentlig utjevnet mellom OECD-land i forhold til en avtale med prosentvis like reduksjonen. Kravet til utslippsreduksjon er likevel stort i forhold til referansebanen og er på om lag 12,3 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2010.

En årsak til de relativt høye marginalkostnadene er at vår kraftforsyning er basert på vannkraft. Mange europeiske land har betydelig rom for tiltak med lave marginalkostnader, som f.eks reduksjon av kullsubsidier, overgang fra kull- til gasskraftverk som gir halvering av utslippsintensiteten pr. kWh og økt utnyttelse av spillvarme i varmekraftverk. For en del av disse landene kan det likevel være betydelige omstillingsproblemer knyttet til redusert bruk av kull (jf. Tyskland, Storbritannia). Videre har Norge, i motsetning til de fleste andre land, allerede innført CO₂-avgifter på en betydelig del av CO₂-utslippene, og særlig på de områdene hvor omstillingskostnadene ved avgiftsbelegging trolig er lavest. Det betyr at en har uttømt en stor del av potensialet for tiltak med lave kostnader.

Betydelige deler av norske CO₂-utslipp er nå fritatt for avgift eller har redusert sats, jf. kapittel 5. Fritak for avgiften og store satsforskjeller gjør at ulike forbrukere står overfor svært ulike priser på sine utslipp. Utslippene som er fritatt for avgift eller har redusert sats er i stor grad konsentrert i utslippsintensive bransjer. Disse bransjene stod for vel 1 prosent av sysselsettingen og vel 30 prosent av Norges totale CO₂-utslipp i 1995. Dagens norske avgiftsstruktur gjør at kostbare utslippsreduksjoner vil bli gjennomført framfor mindre kostbare tiltak. Ulikebehandlingen av sektorer fører til at samfunnets totale kostnader ved å redusere utslippene blir høyere enn nødvendig.

Potensialet for utslippsreduksjoner til lave kostnader er størst for gassene utenom CO₂. Ved en reduksjon i utslippene på om lag 4 millioner tonn CO₂-ekvivalenter vil de dyreste tiltakene trolig koste 100–150 kr/tonn. Dette kommer i tillegg til reduksjonene i utslippene av metan i referansebanen av allerede vedtatte virkemidler. Det er betydelig usikkerhet om effekten av vedtatte virkemidler og en har valgt å være forsiktig i anslagene. Kostnadene kan komme til å øke raskt dersom en reduserer utslippene utover 4 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. En reduksjon på ytterligere 1 million tonn vil trolig koste 500–1000 kroner for det siste tonnet. I beregningene er ikke bindingen av CO₂ i skog inkludert, da det netttoopptaket som kan krediteres i lys av Kyotoprotokollen trolig er svært lite (anslagsvis 0–0,2 millioner tonn). Dette CO₂-opptaket er knyttet til eksisterende skogskjøtsel. Effekten av nye klimamotiverte skogplantingstiltak vil trolig ikke kunne bidra til å øke opptaket vesentlig fram mot 2010. På lang sikt vil slike tiltak kunne sikre fortsatt økt binding.

Om sektorvise kostnadsforskjeller i Norge

De rimeligste tiltakene for å redusere utslippene av CO₂ er i de sektorer og virksomheter som i dag ikke er pålagt CO₂-avgift. Det er anslått at for å redusere utslippene med 1,5 millioner tonn må det ilegges en avgift på disse områdene på rundt 125 kr/tonn. Denne utslippsreduksjonen er nettovirkningen av avgiftsøkningen og antatte endringer i internasjonale energipriser som følge av Kyotoprotokollen. Den siste effekten bidrar isolert sett til å trekke utslippene noe opp.

I St prp nr 54 (1997–98) Grønne skatter presenteres beregninger av mulige samlede virkninger av forslagene. Innføring av CO₂-avgift på 100 kr/tonn for sektorer som i dag har fritak eller redusert sats, samt bl.a. innføring av autodieselavgift for busser, anslås å bidra til en reduksjon i CO₂-utslippene på om lag 0,6 mill. tonn på kort sikt sammenlignet med referansebanen når avgiftsøkningene kompenseres. Bl.a. gjennom forbedret prosessteknologi og ved at kompensasjonsordningene blir avviklet, kan utslippsreduksjon på lengre sikt bli i størrelsesorden 2 mill. tonn. Utslippene det dreier seg om er i stor grad prosessutslipp som er relativt nært knyttet til produksjonsnivå, og hvor bruk av alternative teknologier kan være kostbart. Lave CO₂-avgifter vil endre produksjonen lite og få begrenset effekt på CO₂-utslippene. Selv om avgiftene kompenseres, stilles produsentene overfor høyere marginalkostnader ved CO₂-utslipp fordi kompensasjonen ikke er knyttet til selve utslippene. Et slikt opplegg vil ha en positiv, men noe begrenset effekt på utslippene, fordi produksjonen opprettholdes. Dersom avgiften øker opp mot 200 kr/tonn, og den ikke kompenseres, vil utslippene fra kraftkrevende industri reduseres vesentlig. Den store nedgangen i utslipp vil følge av at deler av produksjonen trolig blir ulønnsom og vil bli lagt ned, noe som vil medføre omstillingskostnader for samfunnet. Dette er nærmere belyst i proposisjonen om grønne skatter og i kapittel 5.

Det vil være høye kostnader forbundet med sterkere virkemiddelbruk på de områdene som i utgangspunktet har betydelige CO₂-avgifter. Vesentlige reduksjoner av CO₂-utslipp på sokkelen vil trolig kunne oppnås til kostnader på rundt 1000 kroner pr tonn og høyere med dagens teknologi. Blant mulige tiltak er effektivisering av elektrisitetsproduksjonen- og -forsyningen på sokkelen og deponering av CO₂. En reduksjon av produksjonen på eksisterende felt for å redusere utslippene vil øke tiden feltet drives, øke driftskostnadene over levetiden og kunne redusere nåverdien av oljeinntektene. Fordi en del av utslippene er uavhengig av produksjonsnivå vil reduksjon av produksjon på eksisterende felt kunne øke de samlede CO₂-utslippene over feltenes levetid.

Etterspørselen etter bensin er relativt lite prisfølsom. En vesentlig nedgang i CO₂-utslippene fra biltrafikken vil derfor kreve en sterk økning av CO₂-avgiftene fra dagens nivå dersom avgift er det eneste virkemidlet som iverksettes i veisektoren. Dette vil trolig i betydelig grad bidra til å øke handelslekkasjen til naboland. Rent illustrasjonsmessig er det på usikkert grunnlag anslått at for å redusere CO₂-utslippene i fastlands-Norge med 8 millioner tonn på de områdene som nå er avgiftsbelagt, kreves en økning av CO₂-avgiftene som bl. a. vil medføre en økning i bensinprisen på opp mot 10 kr/literen, dvs. til 18–19 kr/liter. Dette illustrerer at dersom en velger å unnta noen sektorer for virkemidler, vil en måtte gjennomføre svært dyre tiltak i andre sektorer.

Det er svært vanskelig å anslå størrelsen på de samfunnsøkonomiske kostnadene ved å bygge eller ikke bygge gasskraftverk. Alternativet til å benytte gass til kraftproduksjon er å eksportere den til kontinentet. Klimaavtalen vil påvirke både gasspriser og elektrisitetspriser. Kostnadene ved å produsere 1 kWh elektrisitet i et gasskraftverk vil øke med 4 øre ved en CO₂-avgift på 100 kr/tonn. Studier av kostnader ved nye gasskraftverk i andre land tyder på at kostnaden kan være om lag 20 øre/kWh ved 7 prosents kalkulasjonsrente. Gassprisen utgjør om lag 10 øre av dette. Gjennomsnittlig kraftpris til alminnelig forsyning var til sammenlikning 17 øre/kWh i 1995 uten avgifter og overføringskostnader.

6.3 Kostnader ved en nasjonal gjennomføring av klimamål

Kyotoforpliktelsen med og uten bruk av fleksible gjennomføringsmekanismer

Første tallkolonne i tabell 6.1 presenterer virkningen i 2010 av at en foretar en kostnadseffektiv gjennomføring av Kyotoprotokollen gjennom utnyttelse av fleksible gjennomføringsmekanismer. Det er lagt til grunn en anslått pris på utslippsreduksjoner ved felles gjennomføring og/eller kvoter på 125 kr/tonn. Beregningene for dette alternativet er nærmere drøftet i slutten av dette punktet. Den neste kolonnen representerer også en bane som oppfyller Kyotoprotokollen, hvor en legger en kostnadseffektiv tilnærming i Norge til grunn, men hvor en velger å ikke ta i bruk fleksible gjennomføringsmekanismer. Dette alternativet er tatt med for å illustrere forskjellen i kostnader mellom alternativer med og uten fleksible gjennomføringsmekanismer. Det forutsettes i det sistnevnte alternativet at CO₂-avgiftene på utslipp som i dag ikke er avgiftsbelagt eller har redusert avgift, trappes opp til det nivået som sikrer at Kyotoforpliktelsene oppfylles internt i Norge. Det er anslått at CO₂-avgiften gradvis må trappes opp, og være i størrelsesorden 350 kr/tonn i 2010. Det er i beregningene forutsatt at provenyet fra økningen i CO₂-avgiften benyttes til å redusere andre skatter og avgifter, slik at det samlede skatte-og avgiftsnivået blir uendret. I tabell 6.1 er det lagt til grunn at det bygges to gasskraftverk.

Det er beregningsteknisk lagt til grunn for banen som akkurat oppfyller Kyotoforpliktelsene ved nasjonale tiltak at betydelige deler av raffinerings-, ferrolegings-, karbid-, amoniakk-, og sementindustrien nedlegges.

Imidlertid vil en slik omlegging av CO₂-avgiften medføre lavere skatter og avgifter for det mer sysselsettingsintensive næringslivet, dersom provenyet tilbakeføres økonomien f.eks ved redusert arbeidsgiveravgift eller redusert inntektsskatt. Modellberegningene indikerer at sysselsettingen samlet sett blir relativt lite endret.

Det er ikke vurdert om de planlagte gasskraftverkene vil bli bygd eller ikke, eller hvilket nivå på CO₂-avgiftene som vil gjøre gasskraftverkene ulønnsomme. Beregningsteknisk er det i de presenterte beregningene som nevnt lagt til grunn at de blir bygd. Dersom en legger til grunn at gasskraftverkene ikke bygges, vil det nødvendige avgiftsnivået for å oppfylle Kyotoprotokollen gjennom nasjonale tiltak bli lavere, anslagsvis redusert fra i størrelsesorden fra 350 til 250 kr/tonn CO₂. Dette skyldes at reduksjonene i øvrige utslipp som kreves i dette tilfellet er 2,1 millioner tonn lavere. Gitt at en tilsvarende utslippsreduksjon må gjennomføres nasjonalt i andre sektorer vil kostnadene øke vesentlig.

Nærmere om alternativet med fleksible gjennomføringsmekanismer.

Dersom deler av Norges Kyotoforpliktelse oppfylles ved kvotehandel, felles gjennomføringsprosjekter innenfor industriland eller gjennom utslippsreduserende tiltak i utviklingsland gjennom Den grønne utviklingsmekanismen, vil en unngå å gjennomføre de hjemlige tiltakene som har svært høye marginalkostnader.

Det er usikkerhet om hvilken pris som vil danne seg for kvoter og felles gjennomføringsprosjekter. Flere institusjoner både i Norge og andre land, herunder OECD og CICERO, har vurdert mulige kvotepriser. Under ulike forutsetninger varierer prisanslagene fra 50 til drøye 200 kr/tonn CO₂. I disse analysene er det kun sett på kvotepriser og ikke felles gjennomføringprosjekter f.eks i forhold til u-land. Det vil imidlertid trolig være en sterk sammenheng mellom prisen på kvoter og felles gjennomføringsprosjekter. Verdensbankens Karbonfond har anslått at kostnadene ved prosjektene de vurderer ligger i området 40–60 kr/tonn CO₂. Mulighetene for å investere i utslippsreduserende tiltak i utviklingsland og bli kreditert for dette vil trolig bidra til lave kvotepriser og sterkt begrense mulighetene for å påvirke kvoteprisen ved bruk av markedsmakt.

I beregningene har en lagt til grunn en kvotepris på 125 kroner. Det er beregningsteknisk lagt til grunn at sektorer som i dag er fritatt for CO₂-avgift eller har redusert sats pålegges en avgift som trappes opp til 125 kr/tonn CO₂.

Beregningene indikerer at det av et samlet reduksjonsbehov i forhold til en referansebane i 2010 på 12,3 millioner tonn CO₂-ekvivalenter vil være lønnsomt for Norge å redusere utslippene med noe over 5   millioner tonn hjemme og resten gjennom kvotekjøp og tiltak i utlandet. Av dette utgjør reduksjoner i utslippene av andre gasser enn CO₂ snaut 4 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. De samlede samfunnsøkonomiske kostnadene vil kunne bli rundt 2 milliarder kroner pr. år i år 2010, hvorav om lag halvparten av kostnadene vil være knyttet til kjøp av kvoter og felles gjennomføringstiltak og Den grønne utviklingsmekanismen. Et slikt alternativ vil begrense omstillingskostnadene særlig for utslippsintensiv industri. Dette gjør også at en vil få svært liten «karbonlekkasje» til områder utenfor industrilandene. Samtidig vil en bidra til overføring av finansielle ressurser og teknologi til Øst-Europa og ulike utviklingsland.

6.4 Nærmere om kraftbalansen i beregningene

Det er i referansealternativet lagt til grunn at den totale etterspørselen etter kraft vokser med 1–1,5 prosent pr år fram til 2010. Dette er klart lavere enn veksten i BNP for Fastlands-Norge og privat konsum i samme periode. Denne utviklingen er basert på at det fortsatt skjer en effektivisering av energibruken i norsk økonomi. Energieffektiviseringen kan komme i form av mer effektivt elektrisk utstyr, bedre isolerte boliger, bruk av varmepumper etc. Anslagene på energieffektivisering bygger på historiske erfaringer, og det kan være vanskelig å forutse hva som vil skje framover. Særlig kan det være vanskelig å vurdere effekten av at Kyoto-avtalen gjennomføres. Det er grunn til å anta at avtalen vil bidra til økt satsing på energisparende teknologi i mange land, og dermed sette fart i den teknologiske utviklingen på dette feltet. Det kan derfor ikke utelukkes at energisparende tiltak i framtida kan gjennomføres til lavere kostnader enn det som ligger til grunn i beregningene.

Gjennom deregulering av kraftmarkedene i Nord-Europa og økt overføringskapasitet mellom landene, vil kraftprisene i Norge i stadig større grad kunne bli påvirket av forhold utenfor landets grenser. Det er beregningsteknisk lagt til grunn en viss realvekst i brukerprisene på kraft i Norge framover mot år 2010, og at gjennomføringen av Kyotoavtalen bidrar til å forsterke denne utviklingen. Prisveksten kan dels reflektere at det tas i bruk innenlandske kilder for kraftproduksjon hvor kostnadene er høyere enn for dagens produksjon, dels at prisene generelt vil gå opp i de nord-europeiske kraftmarkedene på lang sikt. I mange land er mye av kraftproduksjonen basert på fossile brensler. Tiltak for å begrense klimagassutslippene vil derfor kunne bidra til økte kostnader i kraftproduksjonen. Prisøkning på kraft vil bidra til å begrense kraftetterspørselen, bl.a. ved at tiltak som kan effektivisere kraftforbruket blir mer lønnsomme. Samtidig vil en høyere kraftpris stimulere til raskere utvikling og utbygging av fornybare energikilder.

Etterspørselen etter kraft kan dekkes gjennom videre vannkraftutbygging, utbygging av gasskraft, utbygging av vindkraft eller andre nye fornybare energikilder, eller ved import av kraft. Det er ikke i denne meldingen vurdert nærmere hvordan kraftetterspørselen i Norge bør dekkes i årene framover. Det vises i denne sammenheng til at det offentlige Energiutredningsutvalget vurderer slike spørsmål. Utvalget skal etter planen avgi sin innstilling i juni 1998.

Forutsetningene om utformingen av CO₂-avgiftene påvirker energibruken i de ulike virkningsberegningene. Spesielt vil høye (ikke kompenserte) avgifter på utslipp fra prosessindustrien kunne bidra til relativt store reduksjoner i kraftetterspørselen, som følge av redusert produksjon innenfor disse sektorene. Felles for alle alternativene er at den anslåtte kraftetterspørselen i 2010 antas å være betydelig høyere enn dagens produksjonskapasitet i det norske vannkraftsystemet.

6.5 Konsekvenser av Kyotoprotokollen for oljeprisen og verdien av Norges energieksport

Hvor mye prisene på de ulike energibærere vil påvirkes avhenger av hvor mye av klimatiltakene som legges på ulike utslippskilder, framtidige utslippsforpliktelser og utviklingen i energiteknologi. For utviklingen i oljeprisen vil OPEC-landenes reaksjon på klimatiltakene være av vesentlig betydning. De fleste land har projeksjoner som indikerer en raskere vekst i utslippene av CO₂ enn i andre klimagasser ved fravær av nye klimatiltak. Samtidig finnes relativt billige reduksjonstiltak for metan som står for rundt 13 prosent av klimagassutslippene innenfor industrilandene. Dette tilsier at CO₂-utslippene vil stabiliseres/øke svakt fra 1990 til 2010 innenfor industrilandene. Dette innebærer imidlertid en sterk reduksjon i utslippene i 2010 i forhold til en situasjon uten klima-avtale. En kostnadseffektiv klimapolitikk vil i særlig grad påvirke forbruket av kull som gir størst utslipp pr. energienhet. En betydelig reduksjon i kullforbruket kan imidlertid være politisk vanskelig fordi det kan føre til arbeidsledighet i kullindustrien.

Det er mulig at en betydelig del av reduksjonen av klimagassutslippene i industrilandene kan bli foretatt i transportsektoren, som står for rundt 50 prosent av oljeforbruket. Denne sektoren har allerede høye avgifter, og økte avgifter kan bidra til å oppfylle mål som industrilandene har om å redusere transportrelaterte miljøproblemer og redusere oljeimport. Klimaavtalen vil trolig framskynde utvikling og markedsføring av biler med en betydelig høyere energieffektivitet enn dagens biler. Blant forslagene USAs administrasjon har framlagt etter Kyotomøtet for å redusere klimagassutslippene, står finansiell støtte til slike utviklingsprosjekter sentralt.Tilbyderne av fossile brensler vil stå overfor lavere etterspørsel og prisen vil presses ned. Anslag for prisnedgangen og når prisene kan begynne å falle er beheftet med stor usikkerhet. Rent beregningsteknisk er det lagt til grunn de samme forutsetningen om virkningene av en klimaavtale på disse prisene som i Langtidsprogrammet 1998–2001. Dvs at det er lagt til grunn at produsentprisen på råolje vil kunne reduseres med 15–20 prosent i 2010 i forhold til en situasjon uten klimaavtale, og at gassprisen ikke påvirkes. Et slikt oljeprisfall vil tilsvare et fall i realdisponibel inntekt for Norge i størrelsesorden 15–20 mrd. 1998 kroner i 2010.

6.6 Nytteeffekter av klimaavtalen på andre miljøproblemer.

Tiltak som iverksettes primært for å redusere utslippene av klimagasser vil ofte også ha virkning på andre miljøproblemer. Dette gjelder særlig tiltak som har til hensikt å redusere forbruket av fossile brensler fra stasjonære eller mobile kilder. Bruk av fyringsoljer, kull, gass, diesel eller bensin gir ikke bare utslipp av CO₂, mens også utslipp av f.eks. svoveldioksid (SO₂), nitrogenoksider (NO_x), flyktige organiske forbindelser (VOC) og partikler. Disse gassene bidrar til forsuring (SO₂ og NO_x), økt konsentrasjon av bakkenær ozon (NO_x og VOC) og til lokal luftforurensning som gir helseskader (SO₂, NO_x og partikler) og material­skader (SO₂).

Utslippene av disse gassene er først og fremst teknologiavhengig. F.eks. gir forbrenning av fossilt brensel i fyrkjeler og gassturbiner stort sett lavere NO_x-utslipp enn forbrenning i diesel- og bensinmotorer. I tillegg er skadevirkningene av et gitt utslipp avhengig av hvor utslippet skjer. Det vil derfor gi større nytte i form av reduserte helseskader og materialskader å redusere utslippene fra vegtrafikken enn fra petroleumsvirksomheten, fordi en stor andel av vegtrafikkens utslipp skjer i byer og tettsteder der eksponeringen for lokale luftforurensninger er størst.

I tabell 6.2. er det gitt en skjematisk framstilling og gradering av virkningene av å redusere utslippene fra ulike kilder. Tabellen viser at det gir størst nytte å redusere utslippene fra vegtrafikk og fra bruk av fyringsoljer til oppvarming, målt i virkning pr. tonn redusert utslipp. Men siden vegtrafikken i dag og i de nærmeste 10–15 årene vil være den viktigste bidragsyteren til lokale luftforurensninger, vil en gitt prosentvis reduksjon i utslippene bidra mer enn noen andre kilder. Grove beregninger foretatt av SFT antyder f.eks. at en 10 prosent lavere vekst i vegtrafikken fram mot 2010, vil kunne gi en helsemessig positiv gevinst på om lag 1 milliard kroner pr. år.

Tabellen viser at virkningene av å redusere andre gasser enn CO₂ har liten effekt på forsuringen, konsentrasjonen av bakkenær ozon lokal luftforurensninger.