7 Økonomiske og administrative konsekvenser

Kyotoprotokollen inneholder et samlet mål om minst 5 prosent reduksjon i industrilandenes utslipp av klimagasser sett i forhold til 1990-nivået innen perioden 2008–2012. De norske utslippene av klimagasser (inklusiv avgrensede tiltak i skog) tillates å vokse med 1 prosent til 2008–2012 i forhold til 1990-nivået.

Norsk økonomi vil bli påvirket av Kyotoprotokollen dels ved at Norge påtar seg å begrense de nasjonale klimagassutslippene, dels ved at verdien av Norges netto energieksport reduseres. Kostnadene ved å overholde den internasjonale utslippsforpliktelsen vil komme i form av tiltaks- og omstillingskostnader i Norge og kostnader ved felles gjennomføringsprosjekter og ved kjøp av utslippskvoter i utlandet.

Regjeringen legger opp til en gradvis gjennomføring av politikken. De makroøkonomiske virkningene av de foreslåtte virkemidlene som foreslås på kort sikt er anslått til å være små. For å overholde den internasjonale forpliktelsen vil det imidlertid være nødvendig å styrke den samlede virkemiddelbruken. Det er usikkert hva kostnadene av avtalen vil bli for Norge i et slikt lengre perspektiv. Usikkerheten er bl.a. knyttet til utslippsprognoser, kostnader ved klimatiltak og til utviklingen i oljeprisen og andre energipriser. Det er dessuten usikkert hvilke kostnadsbesparelser felles gjennomføring/kvotehandel vil kunne gi.

I kapittel 6 er det laget virkningsberegninger for 2 måter å oppfylle forpliktelsen på under gitte forutsetninger. Det er også foretatt en vurdering av hvordan andre lands oppfyllelse av avtalen vil få innvirkning på verdien av våre energiressurser.

Forpliktelsen i Kyotoprotokollen kan innebære store kostnader for Norge. Regjeringen legger derfor stor vekt på å velge virkemidler som vil bidra til at forpliktelsen kan innfris til en så lav kostnad for samfunnet som mulig. CO₂-avgiften utgjør hovedvirkemidlet for reduksjon av norske CO₂-utslipp. For å sikre større grad av kostnadseffektivitet foreslår Regjeringen å utvide avgiftsgrunnlaget og at det fra 1999 innføres en avgift på 100 kr/tonn CO₂-utslipp for anvendelser der det i dag ikke betales avgift eller hvor avgiften er lavere enn dette.

Det vises til St prp nr 54 (1997–98) Grønne skatter for nærmere omtale av de økonomiske og administrative konsekvensene av denne avgiftsutvidelsen. Avgiftsutvidelsen må sees i sammenheng med en «grønn skatteomlegging» som vil bidra til en effektivisering av samfunnsøkonomien.

For å redusere metan-utslippene fra deponering og forbrenning av avfall foreslår Regjeringen en avgift på 300 kr/tonn avfall levert til slik behandling. Det vises til St prp nr 54 (1997–98) Grønne skatter for nærmere omtale av de økonomiske og administrative konsekvensene av å innføre denne avgiften.

Olje og energidepartementet vil i en stortingsmelding våren 1999 gi en samlet vurdering av energipolitikken og behovet for tiltak som er nødvendige for å oppfylle våre forpliktelser i forhold til Kyotoprotokollen og sikre en tilfredsstillende energiforsyning fram mot 2020. Meldingen vil bl.a. presentere en handlingsplan som angir strategi for effektiv energibruk og økt bruk av fornybare energikilder. Den konkrete oppfølgingen vil skje gjennom prioriteringer i de årlige budsjettene.

Regjeringen legger opp til at det kan stilles krav med hjemmel i forurensningsloven for å utløse kostnadseffektive tiltak overfor utslipp av klimagasser fra stasjonære kilder som ikke er avgiftsbelagt eller har avgift som er lavere enn den høyeste CO₂-avgiften, svarende til 384 kr/tonn CO₂ i 1998. Dette vil kunne redusere kostnader ved å nå utslippsforpliktelsen. Det vil imidlertid medføre økte oppgaver for forurensningsmyndighetene.

Regjeringen vil utrede mulig organisering av et nasjonalt kvotemarked for deler av klimagassutslippene og de økonomiske og administrative konsekvensene av dette.

Iverksetting av et system med kvotehandel på tvers av landegrenser utgjør en ny premiss for utformingen av den norske virkemiddelbruken. Regjeringen tar sikte på at Norge skal delta i dette markedet som supplement til nasjonale tiltak. Det gjenstår å utrede sentrale spørsmål knyttet til organisering, kriterier og retningslinjer, samt forhandlinger, før det er avklart hvordan markedet vil bli organisert og på hvilken måte nasjonalstater og privat næringsliv vil delta. Prisen på kvotene er usikker. Regjeringen vil vurdere hvordan Norge skal delta, inkl. hvordan andre aktører enn staten kan involveres, når organiseringen av markedet er mer avklart.

Regjeringen tar sikte på at Norge skal bidra til å finansiere felles gjennomføringsprosjekter i andre land. Mellom de industrialiserte landene vil denne muligheten måtte vurderes i forhold til utviklingen av et kvotemarked. Gjennom Den grønne utviklingsmekanismen åpnes det for at effekter av klimaprosjekter i utviklingsland fra år 2000 kan, helt eller delvis, regnes inn. I hvor stor grad, og hvordan Norge skal delta, vil bli vurdert nærmere når regelverket er mer avklart.