4 Utviklingstrekk og tilstandsvurdering

For å kunne forebygge at mennesker omkommer og skades i branner og eksplosjoner, er det avgjørende å forstå hvorfor branner oppstår, hvordan de forløper og håndteres – og ikke minst, hvilke befolkningsgrupper som er mest utsatt. Brannsikkerheten til den enkelte og samfunnet i sin alminnelighet påvirkes av en rekke faktorer. Kunnskap og oversikt over disse forholdene er nødvendig i utformingen av den fremtidige politikken på brann- og eksplosjonsvernområdet. I dette kapittelet gis det derfor, med bakgrunn i målene og utfordringene som ble omtalt i den forrige meldingen på brannsikkerhetsområdet, en oversikt over dagens brann- og skadebilde samt trekk i samfunnsutviklingen som vil være styrende for utformingen av hensiktsmessige mål, virkemidler og strategier på brannområdet i tiden fremover. Til grunn for tilstandsvurderingen ligger blant annet systematisk innsamlede data hentet fra nasjonale og nordiske databaser for brannstatistikk.

4.1 Mål og hovedtrekk i perioden 2001-2008

I St.meld. nr. 41 (2000-2001) Brann- og eksplosjonsvern, jf. Innst. S. nr. 341 (2000-2001), ble det angitt fire nasjonale mål for perioden 2001-2005:

1. Enkeltstående branner og eksplosjoner med mange omkomne, eller slike ulykker forbundet med transport av farlig gods skal ikke forekomme.

2. Gjennomsnittlig antall omkomne ved brann i bygning skal reduseres betydelig.

3. Materielle tap ved branner, eksplosjoner og andre ulykker skal ikke øke.

4. Branner med tap av uerstattelige nasjonale kulturverdier skal ikke forkomme.

Målene har også vært retningsgivende for arbeidet på området etter meldingsperiodens utløp.

Det har i perioden fra St.meld. nr. 41 (2000-2001) ble lagt frem, vært en økning i antallet personer som har omkommet som følge av brann, spesielt de to siste årene. Enkeltstående branner med mange omkomne har også inntruffet. Samtidig har det i perioden vært en reduksjon i antallet bygningsbranner.

De samlede materielle tapene har vært relativt stabile de senere årene. Det var en svak nedgang i tapene fra 2002 til 2004, men deretter har det vært en moderat økning frem til 2008. Finansnæringens Hovedorganisasjons brannstatistikk viser at de samlede utbetalingene fra norske forsikringsselskaper i 2008 blir på over 4,7 milliarder kroner.

Det har også vært tap av uerstattelige kulturverdier i perioden. Det brant i én i fredet bygning i 2003, og det var to branner i fredede bygninger i 2008.

Det skjer løpende endringer i rammebetingelsene på brannsikkerhetsområdet. Både befolkningsmassen og bygningsmassen øker. En nærmere beskrivelse av tapsutviklingen og utfordringer som følge av denne, fremgår i det etterfølgende.

4.2 Antall branner og brannårsaker

Norske brannvesen rykker årlig ut rundt 90 000 ganger. Omtrent en tredjedel av disse utrykningene skyldes feilmeldinger og uønskede alarmer. Tall fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap viser at utrykning til bygningsbranner i 2008 utgjorde i overkant av 2 600, mens andre branner som bilbrann, skogbrann, pipebrann med videre utgjorde omtrent 4 800. Tallene for 2008 er imidlertid ennå ikke endelig innrapportert.

Antallet bygningsbranner som har krevd utrykning av brannvesenet, har over en lengre periode vist en nedadgående trend, jf. figur 4.1. Dette gjelder både boliger og andre typer bygninger. I løpet av de siste ti årene er nedgangen over 20 prosent.

Kilde: DSB

Elektrisk feil og feil bruk av elektrisk utstyr er i sum den desidert største brannårsaken og forårsaker rundt 35 prosent av alle bygningsbranner. Bar ild, som røyking, åpen flamme og lignende er årsak til drøyt 20 prosent av brannene, mens rundt 10 prosent er påsatt. I så mye som én av fire branner blir årsaken ikke funnet. I meldingens kapittel 5.6.2 omtales mulige tiltak for bedre å ivareta brannetterforskningsarbeidet.

Ved en boligbrann er det ofte løst inventar som antennes. Økende bruk av syntetiske materialer i moderne møbler og innredning bidrar til et raskere brannforløp, stor røykutvikling og svært redusert rømningstid. 27 prosent av boligbrannene i 2007 startet på soverom og i stue, som er de rommene hvor det vanligvis befinner seg flest stoppede møbler og madrasser.

Kilde: DSB

Mer enn fire av fem branner med elektrisk årsak kan tilskrives elektriske produkter og utstyr; enten som følge av feil bruk eller feil ved produktet. Det er generelt få feil på nytt elektrisk utstyr. Det er derfor slitt og/eller dårlig vedlikeholdt utstyr som er årsak til de fleste el-brannene i boliger.

Feil bruk av komfyrer og kokeplater er årsak til en rekke bygningsbranner, jf. figur 4.2. Komfyrer og kokeplater utgjør rundt en tredjedel av alle elektriske apparater som er involverte i boligbrann. I overkant av en femtedel (22 prosent) av boligbrannene i 2007 startet på kjøkkenet.

Bruk av brennbar gass til ulike energiformål i boliger som i komfyrer, peiser, ovner og terrassevarmere, har økt markant de senere årene. Det finnes ingen komplett oversikt over hvor mange boliger som per i dag har gassanlegg, men bransjen antar at det er i overkant av 2 000 gasstanker knyttet til gassanlegg i eneboliger og større boligkomplekser. Det største ulykkespotensialet ved bruk av gass er knyttet til eventuelle lekkasjer. Utlekket gass vil ved blanding med luft kunne antennes og medføre eks­plosjon. Gasseksplosjoner kan ha dramatiske konsekvenser. Så langt er det registrert få ulykker i forbindelse med bruk og håndtering av gass.

4.3 Omkomne i brann

Antall omkomne

I Norge har det i gjennomsnitt omkommet 68 mennesker i brann hvert år de siste fem årene, jf. figur 4.3. Korrigert for befolkningsveksten, er økningen i antallet omkomne på 11 prosent sammenlignet med forrige femårsperiode.

Kilde: DSB

Antallet omkomne i brann de to siste årene – henholdsvis 74 og 84 – er det høyeste på nesten 30 år. Ikke siden 1979, da 91 personer omkom, er det gått tapt flere liv i brann enn i 2008. Samtidig er fjoråret også det første året siden brannen i Hotell Caledonien i Kristiansand i 1986, der det har gått tapt flere enn fire liv i en og samme brann. Dette skjedde med kort mellomrom i tre bygningsbranner i løpet av høsten 2008, i henholdsvis Drammen, Oslo og Herøy. Til sammen omkom 17 personer i disse brannene.

Brannsted og årsak

Et overveldende flertall omkommer i branner hjemme i sin egen bolig. Mer enn 80 prosent av de som har mistet livet i brann de siste ti årene har omkommet i boliger. Omtrent seks prosent har omkommet i branner i det som i regelverket omtales som særskilte brannobjekter. Det fremgår av brann- og eksplosjonsvernloven § 13 at kommunen skal identifisere og føre fortegnelse over byggverk, opplag, områder, tunneler og virksomheter med mer hvor brann kan medføre tap av mange liv eller store skader på helse, miljø eller materielle verdier. Slike objekter omfatter blant annet sykehjem, hoteller med videre. De særskilte brannobjektene har i de senere årene vært gjenstand for utstrakt tilsynsvirksomhet fra brannvesenet, for å forebygge at det skal oppstå alvorlige branner i slike bygg. Et mindre antall (7,5 prosent) har omkommet i tilknytning til branner i næringsvirksomhet.

Som det fremgår av figur 4.4, er bar ild den mest fremtredende årsaken til at personer omkommer i brann. 37 prosent omkommer på grunn av årsaken bar ild. Dernest er feil bruk av elektrisk utstyr årsaken til 15 prosent av dødsfallene. Deles hovedkategoriene ytterligere opp, fremkommer røyking (16 prosent) sammen med tørrkoking (9 prosent) som viktige enkeltårsaker. Brannstatistikken viser også at nesten 10 prosent omkommer i påsatte branner. I en fjerdedel av tilfellene forblir brannårsaken ukjent etter endt brannetterforskning. Det er verdt å merke seg at andelen branner med ukjent årsak er så vidt høy. Det vil være viktig å legge forholdene til rette for at flere branner årsaksforklares.

Kilde: DSB

Risikogrupper

Risikoen for å omkomme i brann øker med stigende alder, jf. figur 4.5. Personer over 70 år utgjør om lag 11 prosent av befolkningen. Likevel tilhører over en tredjedel av dem som omkommer i brann, denne aldersgruppen. Dødshyppighet i boligbranner hos personer på 70 år og mer er dermed 4,5 ganger høyere enn i den øvrige delen av befolkningen. Det er forventet at antallet personer over 70 år vil fordobles frem mot 2060. 1 Å forebygge at flere eldre omkommer i brann som følge av denne utviklingen, vil derfor være en viktig utfordring i årene fremover.

Risikoen for å omkomme i brann er langt større i boliger uten røykvarsler eller hvor denne ikke virker, sammenliknet med boliger med fungerende røykvarsler. Kartlegginger som er foretatt under «Aksjon boligbrann» 2 , viser at rundt 90 prosent av norske boliger har minst én røykvarsler som virker. Samtidig vet vi at det har vært fungerende røykvarsler i kun 23 prosent av boligene som har vært åsted for dødsbranner de siste ti årene. I om lag fire av ti dødsbranner har det ikke vært mulig å påvise om det har vært røykvarsler i boligen. Det er likevel grunnlag for å fremholde at langt de fleste dødsbranner i boliger skjer i hjem uten fungerende røykvarsler. Røykvarsler er derfor ansett som det viktigste enkelttiltaket for å hindre tap av liv ved brann i boliger. Det er antatt at røykvarslere redder 10-15 liv hvert år. Plikten til å ha røykvarsler påhviler eieren av den enkelte bolig, mens plikten til å påse at den virker er beboerens ansvar. Fungerende røykvarsler i alle boliger vil utvilsomt redde liv. I meldingens kapittel 5.2.1 omtales mulige tiltak for å ivareta denne meget viktige delen av brannsikkerhetsarbeidet.

Kilde: DSB

4.4 Brann i bygninger

Bygningsbranner innebærer en rekke utfordringer både forebyggings- og håndteringsmessig. Som det fremgår av figur 4.1, skjer de fleste bygningsbrannene i boliger. Nedenfor omtales noen bygningstyper med særskilte utfordringer.

Murgårder og eldre leilighetsbygg

Mange eldre leilighetsbygg representerer en særskilt brannrisiko. Dette er ofte eldre murgårder som ble oppført i de største byene i perioden 1860-1920, men også store, gamle arbeiderboliger i tre og andre eldre leilighetsbygg hører hjemme blant slike risikobygg. Murgårdsbebyggelse defineres som sammenhengende boligbebyggelse i mur, vanligvis i kvartaler rundt et felles gårdsrom. I Norge har disse byggene som oftest 3-5 etasjer med én eller flere leiligheter i hver etasje og i mange tilfeller er også loftet utnyttet til leiligheter.

Det er knyttet sterke bevaringsinteresser til store deler av den eldre murgårdbebyggelsen. De eksisterende trapperommene med dørpartier mot leilighetene er noe av det mest verdifulle i disse murgårdene. Enkelte gårder er fredet etter lov 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner (kulturminneloven).

De fleste større byene har områder med murgårdsbebyggelse. I sentrale strøk av Oslo er murgårder den dominerende bebyggelsen. Ålesund har svært verdifull murgårdsbebyggelse i jugendstil som ble oppført etter bybrannen i 1904.

Bygningene har ofte tilnærmet den samme branntekniske standarden som da de ble oppført. Dette vil si at mange av dem kun har ett trapperom, at dørene mellom leilighetene og trapperom er brannteknisk svake og at det er mange usikrede hulrom hvor en brann kan spre seg. Gamle elektriske anlegg representerer også et problem. Egnede arealer for plassering av barnevogner og annet utstyr mangler mange steder, noe som gjør at det ofte er plassert brennbart utstyr i trapperommene.

Mange branner i tettbygde strøk er påsatt. Lagring av brennbart materiale i trapperom og plassering av søppeldunker og containere inntil fasader medfører en stor risiko for påtenning. Ved byfornyelsestiltak er det avgjørende at brannsikkerheten ivaretas, fordi slike arbeider noen ganger innebærer at opprinnelige brannskiller gjennomhulles av rør og kanaler. Mange gårder er ombygd, for eksempel med utbygging av loft og trappeganger, slik at rømningsmulighetene er blitt endret fra de opprinnelige løsningene. Det gjøres i meldingens kapittel 5.2.1 nærmere rede for mulige tiltak som vil kunne bedre brannsikkerheten i slike boliger.

Driftsbygninger i landbruket

Antallet branner i driftsbygninger avtok fra 1960-tallet, for deretter å tilta noe i omfang fra 1990-tallet. Antallet branner i driftsbygninger har gått ned fra ca. 250 til ca. 150 de siste ti årene. Sammenlignet med våre naboland har Norge likevel hatt flere branntilfeller i driftsbygninger. Eksempelvis døde 400-500 griser da et fjøs brant ned til grunnen i Gloppen i mars 2007. Oversikter viser at omfanget av de enkelte brannene har tiltatt – både når det gjelder antallet dyr som omkommer og erstatningsbeløp som utbetales.

På bakgrunn av de svært mange brannene i driftsbygninger i landbruket, med mangfoldige dyretragedier i kjølvannet, ba Stortinget regjeringen i Innst. O. nr. 45 (2001-2002) så raskt som mulig og senest i statsbudsjettet for 2003, å legge frem en vurdering av forslag til tiltak og eventuelle lovendringer som er nødvendige for å sikre levende husdyr brannsikkerhet minst på linje med de virksomhetene som håndterer dyrene som slakt. Landbruks- og matdepartementet har i dialog med brannvernmyndighetene innført slike tiltak gjennom forskrifter om hold av/velferd for produksjonsdyr. Det fremgår eksempelvis av forskrift 18. februar 2003 nr. 75 om hold av svin § 16 at det skal være brannslanger eller et tilstrekkelig antall håndslukkeapparater i alle bygninger med husdyr. Dyrene skal lett kunne slippes ut i tilfelle brann eller andre nødssituasjoner. Plassering og utforming av ganger, dører med videre skal muliggjøre en rask evakuering av dyrene. Ventilasjonsanlegg skal være konstruert slik at det ikke sprer branngasser.

I de fleste driftsbygninger har ikke dyr mulighet til å komme ut på egen hånd. Det er også i mange tilfeller svært vanskelig å evakuere et større antall dyr fra bygninger som er i brann. I 2004 innførte Landbruks- og matdepartementet, i samråd med brannvernmyndighetene, krav om brannvarslingsanlegg i driftsbygg i forskrift 22. april 2004 nr. 665 om hold av storfe. Tilsvarende forskrifter har senere kommet til for andre husdyrslag. I løpet av første halvår 2009 vil det også bli oppstilt tilsvarende krav til brannvarslingsanlegg i forskrift om hold av svin.

Landbrukets brannvernkomité, hvor både brukerorganisasjoner, forsikringsselskaper og offentlige myndigheter deltar, står for et løpende arbeid på ulike nivåer for å forebygge brann og samordne tiltak.

Kulturhistoriske bygninger

I St.meld. nr. 41 (2000-2001) Brann- og eksplosjonsvern ble begrepet «uerstattelige nasjonale kulturverdier» introdusert. Riksantikvaren definerte dette som alle fredede objekter samt verneverdige tette trehusmiljøer med fare for områdebrann.

Fredede bygninger

Som fredede bygninger defineres bygninger som er automatisk fredet etter kulturminneloven, enkeltbygninger og områder fredet ved vedtak samt listeførte kirker og bygninger i statlig eie. Totalt omfatter dette om lag 6 000 bygninger.

Etter en brann i et fredet trelastlager i Schweigaards gate i Oslo i 2003 har det ikke vært alvorlige branner i fredede bygninger før i 2008. Brannene i bryggene i Skuteviken i Bergen førte til tap av fire vedtaksfredede bygninger. Lehmkulboden som brant i Bergen en uke senere, var midlertidig fredet.

De fleste fredede bygninger har ikke annen sikring enn det som er minimum etter loven. For boliger, som representerer ca. 30 prosent av den fredede bygningsmassen, innebærer dette kun røykvarsler og manuelt slokkeutstyr.

Brannsikring av fredede bygninger er utfordrende, fordi endringer som brannsikringstiltak medfører, i form av installasjoner, rørføringer og mulig risiko for vannlekkasjer, ofte vil være i konflikt med fredningen.

Tette trehusmiljøer

Norge har rundt 180 verneverdige tette trehusmiljøer med til sammen om lag 17 000 bygninger. Vernet er regulert gjennom:

• Kulturmiljøfredning etter kulturminneloven. Vedtak fattes av Riksantikvaren.

• Spesialområdebevaring/hensynssoner etter lov 14. juni 1985 plan- og bygningslov (plan- og bygningsloven). Vedtak fattes av kommunene.

Dersom det oppstår brann i et område med tett trehusbebyggelse, er faren stor for at brannen sprer seg til nabobygninger. De fleste større tette trehusbebyggelsene i landet har hatt alvorlige branner i løpet av de siste ti årene. Heldigvis har ikke disse utviklet seg til det som kan defineres som en bybrann med tap av flere kvartaler. Heldige omstendigheter, blant annet lite vind, har forhindret slike katastrofer. Rapporter etter storbrannen i Søndre gate i Trondheim i 2002, konkluderte med at ved sterk vind hadde store deler av trebebyggelsen i Trondheim trolig gått tapt.

Brannen i Skuteviken i Bergen i 2008 lå inntil et område som er definert som verneverdig tett trehusbebyggelse. Brannen var en klar trussel mot dette området, men spredning ble hindret blant annet fordi det var tilnærmet vindstille.

Svært mange branner i verneverdig tett trehusbebyggelse er påsatt. Branner i søppeldunker og containere er en hyppig brannårsak i denne type områder. Påtenning er som regel impulshandlinger, der brann kunne vært unngått dersom antennelig materiale ikke var tilgjengelig.

Kirker

1 000 kirker, som forvaltes av Den norske kirke, er fredet eller listeført som verneverdige.

• Kirker eldre enn 1650 er automatisk fredet etter kulturminneloven og skal behandles etter kirkeloven og kulturminneloven.

• Alle kirker bygget mellom 1650 og 1850 er listeført. Saker som angår disse skal til Riksantikvaren for rådgivning, før det fattes vedtak av kirkelig myndighet etter kirkeloven.

• Flere kirker bygget etter 1850 er også listeført. Saker som angår disse skal på tilsvarende måte til Riksantikvaren for rådgivning, før det fattes vedtak av kirkelig myndighet etter kirkeloven.

• Det finnes et fåtall kirker bygget etter 1650 som er fredet ved eget vedtak. Saker som angår disse skal behandles etter både kirkeloven og kulturminneloven.

Hovedårsakene til brann i kirker er påtenning og lynnedslag. I perioder har svært mange branner i kirker vært påsatt. På 1990-tallet var situasjonen spesiell med 30 kirker påtent. Blant kirker som ble totalskadd var flere svært verdifulle kulturminner, som Fantoft stavkirke. I symbolbygg, som kirker, er påtenning alltid en trussel.

Lynnedslag kan direkte eller indirekte føre til branner i elektriske anlegg, som følge av at de eldre elektriske anleggene ikke har overspenningsvern og forbindelse til utvendig lynvernanlegg. En stor del av kirkene har i dag brannalarmanlegg og lynvernanlegg, men få har slokkeanlegg.

De første brannsikringstiltakene i stavkirkene ble påbegynt på 1960-tallet etter brannen på Bryggen i Bergen i 1955. Arbeidet ble trappet opp på 1980-tallet da målet var å sikre én stavkirke i året. Etter brannen i Fantoft stavkirke i 1992 ble det bevilget midler til sikring av samtlige stavkirker. Dette arbeidet ble gjennomført i løpet av ca. fem år. Det ble samtidig gjennomført et prosjekt med brannsikring av kirker bygget før 1800 og nyere kirker med middelalderinventar. Disse kirkene fikk tilbud om statlige tilskudd til brann- og innbruddsalarmanlegg, lynvernanlegg og utvendige brannslangeskap.

Det gjøres i meldingens kapittel 5.3.1 rede for mulige tiltak for en bedret brannsikkerhet i uerstattelige kulturhistoriske bygninger.

4.5 Materielle kostnader

De samlede erstatningsutbetalingene fra norske forsikringsselskaper etter branner økte sterkt på slutten av 1990-tallet og de første årene inn i det nye årtusenet. Toppen ble nådd i 2001 hvor det ble utbetalt over 4,7 milliarder kroner i erstatninger, målt i faste 2008-kroner, jf. figur 4.6. I årene etter har utbetalingene flatet ut på et noe lavere nivå. I 2007 utgjorde erstatningsutbetalingene 3,6 milliarder kroner. De samlede forsikringsutbetalingene for 2008 på over 4,7 milliarder kroner. Langt de fleste av utbetalingene (over 90 prosent) er på under 200 000 kroner.

Faktorer som antallet branner, størrelsen på brannene, velstandsnivået i samfunnet og det gjeldende prisnivået i bygg- og anleggsbransjen til enhver tid påvirker nivået på utbetalingene.

Kilde: Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH). Statistikkgrunnlaget baserer seg kun på forsikringsselskaper og generalagenturer som er medlemmer av FNH.

Som tidligere vist, brenner det langt oftere i boliger enn der det drives næringsvirksomhet, noe som gjenspeiles i erstatningsutbetalingene. De siste ti årene har drøyt 70 prosent av de samlede utbetalingene gått til å dekke tap etter boligbranner. På den annen side, falt erstatningsutbetalingene til medlemsbedrifter av Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) med 17 prosent fra 1998-2002 til 2003-2007 målt i faste priser.

En stor andel av de største skadeutbetalingene har siden 1990-tallet gått til å dekke tap etter store branner i restaurant- og kafénæringen, forretnings-, kontor- og lagerbygninger samt større boligkomplekser. Av de 56 brannene med skadeerstatning over 25 millioner kroner i perioden 1998-2007, fant 30 av brannene sted objekter i denne kategorien. Den største brannen i perioden var sentrumsbrannen i Trondheim i desember 2002, hvor materielle verdier for om lag 250 millioner kroner gikk tapt. Kun 15 av de 56 største brannene i tiårsperioden rammet industrivirksomhet. Over halvparten av disse brannene skjedde i næringsmiddelindustrien, nærmere bestemt fiskeri og fiskeriforedling og kjøtt-, fjørfe- og slakterivirksomhet.

Det har vært svært få branner i tilknytning til håndtering av farlige stoffer. Vest Tank-ulykken i Gulen kommune i 2007 er ennå ikke kommet med i oversiktene til forsikringsbransjen. Denne hendelsen har et foreløpig skadebeløp på om lag 60 millioner kroner. I tillegg kommer eksplosjonen ved Yara Porsgrunn i desember 2008 som har et anslått skadebeløp på ca. 50 millioner kroner.

Skogbrann

I Norge utgjør skogkledd mark 37 prosent av det samlede landarealet. Norge har i gjennomsnitt tilløp til 1 100 skogbranner per år. Skogbrannene har stort sett vært små. Over 80 prosent har en størrelse på under 5 dekar, mens bare 2 prosent var på over 100 dekar. Ni av ti skogbranner oppstår som følge av menneskelig aktivitet. Mange og store skogbranner oppstår i år med lengre tørkeperioder. Det kan derfor gå flere år mellom store skogbranner, men når forholdene ligger til rette kan branner oppstå med stor grad av samtidighet. Dette viser også erfaringene i 2008, der brannene i Konnerud, Råde og Mykland foregikk i samme tidsrom. Klimaendringer vil kunne medføre mer tørke og større skogbrannfare i deler av Sørøst-Norge i årene som kommer. Det er også forventet at skogbrannsesongen vil forlenges. Samfunnssikkerhetskonsekvenser av klimaendringer vil gi særlige utfordringer fremover. Regjeringen har derfor gitt bred omtale av denne problemstillingen i St.meld. nr. 22 (2007-2008) Samfunnssikkerhet, jf. Innst. S. nr. 85 (2008-2009).

Skogbrannberedskap er et kommunalt ansvar. Staten har siden 1986 hatt et eget skogbrannhelikopter i beredskap i perioden mai til august, for å støtte den bakkebaserte slokkeinnsatsen ved store og vanskelig tilgjengelige skogbranner. Helikopteret deltar i aktiv slokking og bringer personell og utstyr inn i slokkeområdet. Fly og helikoptre forflyttes ofte over landegrensene ved store skogbranner. Et norsk helikopter deltok for eksempel i forbindelse med de store skogbrannene i Hellas sommeren 2007.

I 2008 var perioden mai til juni spesielt tørr. Tidlig i juni oppsto det flere skogbranner, hvorav noen fikk et relativt stort omfang. Under Frolandsbrannen brant ca. 27 000 dekar, hvorav 19 000 dekar produktiv skog. Brannen regnes som den største skogbrannen siden Rendalsbrannen i 1920. Justisdepartementet ba i etterkant av dette Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap om å opprette en arbeidsgruppe for å vurdere norsk skogbrannberedskap. Departementet har nå igangsatt arbeidet med oppfølgingen av arbeidsgruppens rapport, jf. meldingens kapittel 5.5.2.

4.6 Virksomheter og anlegg med potensial for store ulykker

Virksomheter som håndterer farlige stoffer

Aktivitet eller virksomhet med farlige kjemiske stoffer har potensial til å forårsake betydelig skade på helse, miljø og materielle verdier. Både brannfarlig, eksplosjonsfarlig og trykksatt stoff er kategorisert som farlig stoff. Justisdepartementet fremmer i Ot.prp. nr. 65 (2008-2009) om lov om endringer i brann- og eksplosjonsvernloven og el-tilsynsloven forslag om at også reaksjonsfarlige stoffer skal omfattes av definisjonen av farlig stoff. Med unntak av Vest Tank-ulykken i mai 2007, er det ikke rapportert om større ulykker eller uhell med slike stoffer de senere årene. I denne ulykken eksploderte to tanker ved tankanlegget til Vest Tank AS på Sløvåg industriområde i Gulen kommune i Sogn og Fjordane. Etter selve ulykken opplevde deler av befolkningen i det omkringliggende området ettervirkninger i form av helseplager, luktplager og annet ubehag. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) tok, med hjemmel i kongelig resolusjon 24. juni 2005, initiativ til å evaluere myndighetenes håndtering av hendelsen, og de involverte aktørene har i fellesskap foreslått en rekke forbedringstiltak. I samråd med Justisdepartementet følger DSB opp de enkelte aktørenes oppfølging av de identifiserte forbedringstiltakene.

Press på utnyttelse av kommunenes areal kan føre til at kommunene tar i bruk områder som ligger stadig nærmere eksisterende industrivirksomhet. Slike problemstillinger vil måtte belyses og følges opp i kommunale planprosesser og sektorovergripende risiko- og sårbarhetsanalyser, slik Justisdepartementet har foreslått innført som en del av lovpålagt kommunal beredskapsplikt, jf. Ot.prp. nr. 61 (2008-2009) om lov om endringer i lov om sivilforsvaret med videre. For virksomheter som er underlagt de strengeste kravene i regelverket påhviler et særlig ansvar for å sikre at omkringboende får nødvendig informasjon. Informasjonen skal gis uoppfordret av virksomhetene minst hvert femte år, og målet er at publikum skal kjenne til virksomhetenes sikkerhetstiltak og vite hvordan de skal forholde seg ved ulykker. Slike virksomheter skal også utarbeide en sikkerhetsrapport som skal sendes myndighetene og utgis fra virksomheten ved forespørsel.

Forsvarlig sikring av farlige stoffer har fått økt oppmerksomhet de siste årene, både nasjonalt og internasjonalt. Siktemålet er å forhindre uønskede tilsiktede hendelser, ved å sikre at eksplosiver og andre stoffer som kan benyttes til fremstilling av sprengstoff og bomber, ikke faller i hendene på uvedkommende.

Gass

Gass som energikilde er i kraftig vekst. I januar 2000 var det registrert rundt 700 gassanlegg i Norge. Ved årsskiftet 2008/2009 hadde Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap gitt tillatelse til om lag 2 400 anlegg som kan oppbevare mer enn 3 000 liter gass. I tillegg antas det at landets kommuner har gitt tillatelser i samme størrelsesorden til gassanlegg med lagringsvolum på mindre enn 3 000 liter. Hovedmengden av disse er LPG-anlegg (propananlegg). I tillegg er det bygget ut 350 kilometer med naturgassrørledninger, hovedsaklig i Rogaland. Nye rørledninger er under planlegging og bygging flere steder i landet. Foruten de store rørledningene og anleggene, kommer alle de mindre anleggene som kommunene søknadsbehandler.

Distribusjonsnettet for naturgass er stort sett anlagt i befolkningsrike områder nær ilandføringsstedene for gassen. I tillegg ser vi nå en utvikling der distribusjonsnett etableres med utgangspunkt i mottaksanlegg for flytende naturgass (LNG). Overgraving av rørledninger og lekkasjer ved lossing av gass er de største sikkerhetsutfordringene ved distribusjon av gass. Brudd på rørledninger kan skape meget farlige situasjoner, som kan få store konsekvenser, dersom gasslekkasjen antenner. Det gjøres i meldingens kapittel 5.2.1 rede for mulige tiltak på dette området.

Gass utgjør stadig mer av det totale energiforbruket innen industri og annen næringsvirksomhet. For eksempel ved fremstilling av aluminium, produksjon av fiskemel og ferjedrift. Hittil er det ikke registrert ulykker i virksomhetene med utgangspunkt i bruk av naturgass.

Kilde: DSB

Transport av farlig gods

I Norge transporteres det i størrelsesorden ti millioner tonn farlig gods per år på veg og jernbane. Det er antatt at farlig gods utgjør om lag 5 prosent av all godstransport i Norge. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) foretok i 2002-2003 en kartlegging av slik transport.

Den innsamlede informasjonen presenteres som kartplott, jf. figur 4.7, som viser den geografiske fordelingen av risikoen forbundet med farlig godstransport. Rapporten er et viktig hjelpemiddel for nødetater og forsterkningsstyrker lokalt og regionalt, både til teoretisk og praktisk opplæring og til å utarbeide relevante, risiko- og scenariobaserte øvelser lokalt og regionalt. Informasjonen benyttes også av undervisningsinstitusjoner. Oversikt over mengde og type farlig gods bidrar i seg selv til å styrke samfunnssikkerheten lokalt og regionalt, ved at risikoen kan hensyntas i beredskapsplanlegging og i forbindelse med gjennomføring av relevante øvelser. Oversikten er også verdifull når det skal tas beslutninger om plassering og utbedring av vegtraseer. Transportplanleggingen for farlig gods er de senere årene blitt styrket gjennom strengere krav til sikring, og gjennom det planmessige sikkerhetsarbeidet som virksomhetenes egne sikkerhetsrådgivere selv utfører 3 .

Kilde: DSB

Til tross for at godstransporten i Norge har økt de senere årene, har antallet rapporterte uhell med landtransport av farlig gods holdt seg relativt stabilt, jf. figur 4.8. Brannfarlige væsker står for ca. 80 prosent av transporten med farlig gods. I gjennomsnitt er det de siste ti årene rapportert om 61 uhell hvert år. Det har de siste ti årene ikke skjedd enkeltstående ulykker med slik transport hvor mange menneskeliv har gått tapt. Antallet rapporterte uhell har økt noe, men må fortsatt kunne sies å være lavt. Økningen i registrerte uhell de siste ti årene skyldes i hovedsak bedre rutiner for rapportering av mindre uhell i virksomhetene. Antallet uhell med utslipp, hovedsakelig av petroleumsprodukter, har holdt seg jevnt på 30-40 000 liter per år.

Kommunalkomiteen ba i Innst. S. nr. 341 (2000-2001), jf. St. meld nr. 41 (2000-2001), regjeringen vurdere en opptrappingsplan for kontroll av transport med farlig gods. Komiteens anmodning var blant annet basert på ulykkestallene i forrige tiårsperiode. Kontroll av farlig gods skjer i regi av politi, vegvesen, tollvesen og DSB i henhold til den enkelte etats plan for slik kontroll. DSB har jevnlige kontaktmøter med de øvrige kontrolletatene der også kontrollaktiviteten for transport av farlig gods drøftes. På bakgrunn av det relativt lave uhellsnivået og prinsippet om at tilsyn skal være risikobasert, vurderes det etablerte kontrollregimet som tilstrekkelig.

Ulykken på Lillestrøm stasjon i 2000 hvor et godstog lastet med to propanvogner kjørte inn i et stillestående tog, er likevel en påminnelse om ulykkespotensialet ved transport av farlig gods. Verstefallsscenariet den gang innebar en gasseksplosjon som kunne resultert i et betydelig antall omkomne og lagt deler av Lillestrøm sentrum i ruiner.

Ulykker med transport av farlig gods har ofte sammenheng med dårlige kjøreforhold. Samtidig er sannsynligheten for at det skjer en ulykke med et kjøretøy med farlig gods 50 prosent lavere enn for andre tyngre kjøretøyer.

Det er i dag betydelig oppmerksomhet knyttet til å forebygge at farlig gods blir benyttet i uønskede tilsiktede handlinger mot enkeltindivider og mot samfunnsstrukturer.

Boks 4.4 Håndbok om farlig gods 2005

Håndboken om farlig gods, ble utviklet av DSB i 2005 og er et nyttig hjelpemiddel for både offentlige og private aktører. Boken gir konkret og kortfattet informasjon om blant annet farer ved ulikt farlig gods, valg av vernebekledning samt hvilke tiltak som bør treffes av de ulike aktørene i deres samvirke. Boken er trykket opp i over 10 000 eksemplarer, og er hyppig etterspurt. Håndboken benyttes også til opplæring og øvelser.

Kilde: DSB

Tunneler

Det er i Norge rundt 1 000 veg- og banetunneler som er registrert som særskilte brannobjekter av kommunene, ved brannvesenene, og som det blir ført brannsikkerhetstilsyn med.

Veg- og jernbanetunneler ble i St.meld. nr. 41 (2000-2001), jf. Innst. S. nr. 341 (2000-2001), utpekt som et område som skulle vies særskilt oppmerksomhet på grunn av potensialet for mange omkomne. Kommunalkomiteen ba i ovennevnte innstilling om at regjeringen vurderte endringer i lov- og forskriftsverket, for å sikre at brannmyndighetene fikk en eksplisitt hjemmel til å stille krav på et tidlig tidspunkt i prosjektering og bygging av tunneler når det gjelder brannsikkerhet. Det daværende Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern (DBE) og Vegdirektoratet utarbeidet derfor i 2000, i samarbeid med Statens bygningstekniske etat (BE), «Retningslinjer for saksbehandling ved brannsikring av vegtunneler». Retningslinjene ble utgitt av Samferdselsdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet, og klargjorde planprosessen og innsigelsesinstituttet. Vegvesenet forpliktet seg til spesielt å varsle det daværende DBE (nå Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB)), som statlig brannvernmyndighet, om alle planprosesser som omfattet tunnelløsninger, slik at det ble mulig å reise innsigelse i planprosessen. Innsigelse sikrer at brannsikkerhet i tunneler blir ivaretatt på et tilstrekkelig tidlig tidspunkt i planprosessen. Det har i perioden ikke vært hendelser i tunneler med store konsekvenser, selv om det stadig skjer trafikkuhell.

Som resultat av nytt EU-direktiv om vegtunneler og endringer i plandelen til ny plan- og bygningslov er det, med hjemmel i lov 21. juni 1963 nr. 23 Veglov (vegloven), fastsatt en ny forskrift 15. mai 2007 nr. 517 om minimums sikkerhetskrav til visse vegtunneler (tunnelsikkerhetsforskriften). Statens Vegvesen har utarbeidet reviderte og nye håndbøker for bygging og drift av vegtunneler. DSB har i 2009, i samarbeid med vegmyndighetene, utarbeidet forslag til reviderte retningslinjer for saksbehandling ved brannsikring av vegtunneler. Tilsvarende er det fastsatt nye forskrifter for sikkerhet i jernbanetunneler.

Fyrverkeri

Det er kun tillatt å selge fyrverkeri til private i perioden 27.-31. desember hvert år. Branner eller ulykker i tilknytning til denne handelsvirksomheten er ikke registrert de siste ti årene. Derimot brant det i et permanent fyrverkerilager i Hvittingfoss i 2006. Lageret befant seg i et større bygg hvor det også var annen aktivitet. Etter denne brannen har det ikke lenger vært anledning til permanent å oppbevare fyrverkeri i bygninger hvor det pågår annen virksomhet. Fra 1. januar 2009 har det heller ikke vært tillatt å selge fyrverkeri fra bygg hvor det også er boenheter.

Med grunnlag i personskadeomfanget knyttet til bruk av fyrverkeri tok Justisdepartementet i 2007 initiativ til en endring av regelverket. Fra og med nyttårsfeiringen i 2008/2009 ble det forbudt å selge raketter med styrepinne til privat bruk. Fra samme tidspunkt ble det også forbudt for forbrukere å kjøpe og bruke fyrverkeri som kan forveksles med leketøy. Det vil fortsatt være anledning til å selge fyrverkeri som for eksempel effektbatterier og fontener. Selv om slike produkter er vurdert som sikrere å bruke enn raketter med styrepinne, innebærer også disse en risiko for brukeren og omgivelsene rundt

Feil bruk er årsaken til de fleste ulykker med fyrverkeri, og verst går det utover øyne, hender og ansikt. De fleste skadene har skjedd ved bruk av raketter med styrepinne. Kun unntaksvis skyldes skadene teknisk feil ved fyrverkeriet. Etter nyttårsaftenen 2007/2008 ble det registrert 155 personskader. Raketter ble oppgitt som årsak i 68 prosent av skadetilfellene, mens effektbatterier og annet bakkefyrverkeri var involvert i 15 prosent av ulykkene. Etter nyttårsfeiringen i 2008/2009 er det registrert 61 personskader, av disse skadene kan igjen 18 relateres til ulovlig vare, slik som raketter med styrepinne, modifiserte bakkebatterier eller nødbluss. Overføring av kunnskap og gode holdninger om bruk av fyrverkeri vil være sentralt også i årene fremover. Skadetall som Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har registrert sesongen 2007/2008 og 2008/2009 fremgår av tabell 4.2.

I tillegg til personskadene var det i årene 2005-2007 også en økning i antall branner og branntilløp. Tilbakemeldinger fra brannvesenet indikerer at økningen kan relateres til hærverkspreget omgang med fyrverkeri, primært raketter, hvor disse blir brukt til å sprenge postkasser eller å stifte brann i containere. En annen årsak har vært feil bruk av raketter. Som figur 4.10 viser, ser det ut til at forbudet mot raketter med styrepinner også har medført en nedgang i antall branner og en betydelig nedgang i antall branntilløp. I tillegg ble det rapportert om en langt roligere og tryggere nyttårsfeiring 2008/2009, med de laveste skadene på helse og materielle verdier på minst tolv år.

Kilde: DSB

4.7 Brannvesenets ansvar og oppgaver

Alle kommuner plikter i henhold til brann- og eksplosjonsvernloven § 9 å ha et brannvesen, enten alene eller sammen med andre kommuner. Gjennom forskrift 26. juni 2002 nr. 729 om organisering og dimensjonering av brannvesen (dimensjoneringsforskriften) gis kommunene føringer for hvordan plikten til å etablere og drive brannvesen skal ivaretas. Det stilles minimumskrav til bemanning for både forebyggende og beredskapsmessige oppgaver. For kommuner med tettsteder med mer enn 20 000 innbyggere skal det være innsatspersonell med vakt på brannstasjon døgnet rundt. For de minste kommunene, med tettsteder inntil 3 000 innbyggere, er det tilstrekkelig med en opplært og øvet innsatsstyrke av deltidspersonell som alarmeres og rykker ut fra der de måtte befinne seg på alarmeringstidspunktet. Deltidspersonellet har sitt hovedarbeidssted i annen virksomhet enn brann- og redningsetaten, men innehar en beredskapsfunksjon (ca. 2-3 prosent av et årsverk per år) der de stiller sin kompetanse og tid til rådighet for brannvesenet når behovet tilsier det. Dimensjoneringsforskriften setter også krav til innsatstid og personellets kompetanse.

Kilde: DSB

Ifølge tall fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, som baserer seg på brannvesenets egen innrapportering, var det i landets 430 kommuner per 1. januar 2008 totalt 340 brannvesen. Mange brannvesen har av beredskapsmessige hensyn flere brannstasjoner, slik at det totale antallet brannstasjoner i landet er 656. Til sammen er det omtrent 11 500 ansatte i brannvesenene, fordelt på om lag 8 000 deltidsansatte og 3 500 heltidsansatte. Ressurser til feiing og tilsyn med fyringsanlegg kommer i tillegg og utgjør omtrent 560 feierårsverk. Kommunenes netto driftsutgifter til brannvesenene utgjorde i 2007 2,4 milliarder kroner. Dette tilsvarer en gjennomsnittsutgift på 512 kroner per innbygger.

De kommunale brannvesenene er samfunnets viktigste tekniske redningsressurs. Alle landets kommuner har et brannvesen som på kort varsel er klar til innsats uansett dag og tid på døgnet. Brannvesenet gjennomfører dessuten et omfattende brannforebyggende arbeid. Totalt benytter brannvesenene i underkant av 500 årsverk til forebyggende arbeid.

Brannvesenene er i dag godt rustet til å kunne håndtere det store mangfoldet av oppgaver de blir stilt overfor, både av forebyggende og beredskapsmessig karakter. Endringer i oppgaver og behovet for økt samvirke og samordning innebærer en rekke utfordringer knyttet til dimensjonering, organisering og kompetanseutvikling. Stadig flere kommuner samarbeider om å løse brannvesenoppgaver. For å styrke brannvesenenes evne til å løse sine oppgaver i tiden fremover, er det behov for samarbeid mellom kommuner om brannvesenoppgaver. Samarbeid gir grunnlag for bedre og bredere kompetanse, mer kompetent forebyggende arbeid, større tilgjengelige innsatsressurser og mer effektiv utnyttelse av ressurser.

Brannmannskap har et yrke med en potensiell faregrad som er høyere enn tilfellet vil være i de aller fleste andre arbeidsforhold. Det må være en riktig balanse mellom innsatsplikt under redning og kravet til et forsvarlig arbeidsmiljø. Denne problemstillingen ble blant annet belyst under behandlingen av brann- og eksplosjonsvernloven i 2002, hvor kommunalkomiteen i Innst. O. nr. 45 (2001-2002), jf. Ot.prp. nr. 28 (2001-2002), etterspurte en avklaring på om det er tilfeller der nødretten kommer i konflikt med ulike verneregler i arbeidsmiljøloven og internkontrollforskriften. På bakgrunn av komiteens merknader ga daværende Direktoratet for brann- og elsikkerhet (nå Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap) professor i arbeidsrett, Henning Jakhelln, i oppdrag å vurdere om det er motstrid mellom brannmannskapers innsatsplikt og plikten til å ivareta egen sikkerhet under redningsaksjoner. Jakelln la til grunn at dersom kravene brannregelverket stiller til erfaring, kompetanse, utstyr, trening med videre etterleves, vil de to regelverkene være forenlige. Denne vurderingen legges til grunn for statlig tilsyn med de kommunale brannvesenene. Dokumentasjon på oppfyllelse av ovennevnte krav i brannregelverket utgjør ett element i tilsynet.

Justisdepartementet viser for øvrig til at utdanning og øvelser er et vesentlig bidrag til å øke sikkerheten for brannmannskapene. Kompetansekravet til deltidspersonell, som trådte i kraft 1. januar 2007, skal sikre at også dette brannpersonellet innehar tilstrekkelig grunnleggende kompetanse til å kunne utføre redningsoppdrag på en mest mulig trygg og effektiv måte.

Kilde: DSB

Forebyggende arbeid

Brannvesenets forebyggende arbeid omfatter i hovedsak tilsyn og informasjon. Brannvesenet fører tilsyn med omtrent 30 000 særskilte brannobjekter. Dette er bygninger og anlegg hvor brann kan føre til tap av mange menneskeliv eller store materielle eller kulturhistoriske verdier. Eksempler på slike objekter er hoteller, sykehus, skoler, barnehager, varehus, restauranter, større industrivirksomheter, fredede bygg med videre. I takt med at brannvesenets tilsyn med særskilte brannobjekter både er styrket kvalitetsmessig og i omfang, har antallet store branner i disse objektene gått ned, jf. kapittel 4.2.

Ved 22 000 av de særskilte brannobjektene, de såkalte a-objektene, skal brannvesenet føre tilsyn med brannsikkerheten hvert år. Dette er objekter hvor brann kan føre til tap av mange menneskeliv. Av figur 4.12 fremgår at omfanget av tilsyn i disse objektene økte hvert år i perioden 2002-2006 fra 76 prosent til 88 prosent. I 2007 gikk omfanget av tilsyn ned. Som det fremgår av figur 4.12, er utviklingen i antall utførte tilsyn i stor grad sammenfallende med antall forebyggende årsverk i kommunale brannvesen. Det er bekymringsfullt at det synes å være færre personellressurser knyttet til dette arbeidet. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap vil på denne bakgrunn ha det forebyggende området i brannvesenet som et sentralt tema i arbeidet med å revidere dimensjoneringsforskriften.

Brannvesenet driver omfattende informasjonsvirksomhet i lokalsamfunnet for at innbyggerne skal bli bedre til å forebygge brann og vite hva de skal gjøre i en eventuell brannsituasjon. De fleste brannvesenene deltar også i nasjonale informasjonskampanjer som Brannvernuka og Aksjon boligbrann.

Brannvesenets utrykninger

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) oppgir at brannvesenene de senere årene har rykket ut rundt 90 000 ganger per år. DSB anslår videre at av dette utgjør utrykninger til bygningsbranner ca. 3 prosent, mens andre branner som bilbrann, skogbrann, pipebrann med videre utgjør omtrent 6 prosent. Omtrent en tredel av utrykningene er forårsaket av feilalarmer og uønskede alarmer. Disse binder opp beredskapen i ikke ubetydelig grad og representerer for øvrig en unødig trafikkrisiko.

Utviklingen de senere årene har gått i retning av at brannvesenet rykker ut til færre bygningsbranner og flere andre typer akutte hendelser. Av andre typer hendelser utgjør trafikkulykker det største omfanget, jf. figur 4.13. Fra og med år 2000 har brannvesenene hvert år rykket ut til flere trafikkulykker enn bygningsbranner, mens situasjonen tidligere var omvendt. Dette gir en tydelig indikasjon på endringene i brannvesenenes innsatsoppgaver. Det er også slik at spekteret av oppgaver og behovet for særskilt kompetanse er større enn tidligere, noe som innebærer utfordringer med hensyn til dimensjonering, organisering og utdanning.

Kort innsatstid til de viktigste brannobjektene er et av suksesskriteriene for den kommunale brann- og redningsberedskapen. Brannvesenets lokale forankring og tilstedeværelse gir tillit hos og nærhet til innbyggerne. Den korte innsatstiden i tettsteder gir også gevinster på andre områder enn brann, for eksempel gjennom utplasserte hjertestartere i brannbiler. Slike hjertestartere forbedrer brannvesenets utøvelse av hjerte-lunge-redning i påvente av at ambulanse kommer til stedet.

I mange mindre kommuner er brannvesenet ofte første innsatsenhet på et skadested, og brannvesenet leder skadestedsarbeidet inntil politiet ankommer. Ivaretakelse av skadestedsledelse er en oppgave som for brannvesenet synes å øke i omfang og som gir nye utfordringer.

Kilde: DSB

4.8 Utviklingen i Norden

I forhold til innbyggertallet har Norge og Danmark omtrent samme antallet omkomne i brann – omtrent 1,5 personer per 100 000 innbyggere (1996-2007). Det er imidlertid en tendens de senere årene til at antallet branndøde stiger i Norge, mens det synker i Danmark, jf. figur 4.14. I Sverige var det en klar nedadgående tendens frem til 2007, men foreløpige tall fra svenske myndigheter viser at også Sverige fikk en økning i antall branndøde i 2008. Finland ligger høyest i Norden med nesten to omkomne per 100 000 innbyggere. Statistisk sett er dødsbranner en sjelden hendelse. Det innebærer at det kan være store tilfeldige svingninger fra år til år i tallmaterialet. Slike usikkerhetsmomenter blir naturlig nok større når tallmaterialet inndeles ytterligere i underkategorier som brannårsak og åsted. Gjennomsnittstall og tendenser må derfor leses med behørig forståelse for slik statistisk usikkerhet.

Kilde: DSB og Nordstat

Brannskadeerstatningene er generelt høyere i Norge enn i de øvrige landene i Norden, jf. figur 4.15. Det synes å være flere grunner til at Norge skiller seg noe ut på dette punktet, blant annet i form av større boareal per innbygger, større verdier i egen bolig, mer spredt bosetning, stor kjøpekraft, høye priser og bedre forsikringsordninger.

Det ser også ut til at Norge har hatt en økning i brannskadeerstatningene, mens den i de øvrige landene ser ut til å være noe mer stabil. De ovennevnte årsakene er sannsynlige forklaringer også på dette punktet.

I et større internasjonalt perspektiv viser blant annet siste års store naturhendelser som flom og skogbranner i Europa, USA og Australia, at brann- og redningsvesenet kan stilles overfor store utfordringer. Et fellestrekk i så henseende er betydningen av hensiktsmessig tilpasning av samfunnssikkerhetsarbeidet, herunder brann- og redningsinnsats, til fremtidens utfordringer. Regjeringen har vektlagt dette perspektivet i St.meld. nr. 22 (2007-2008), jf. Innst. S. nr. 85 (2008-2009). De internasjonale utfordringene belyses ytterligere i kapittel 5.4.4.

Kilde: Prosjektet Brannskadeutviklingen i Norge sammenlignet med andre nordiske land, Del 1 (Sintef NBL, 2005)

4.9 Målrettet forebyggende innsats, beredskap og håndteringsevne

Mye er gjort for å forebygge tap av liv og kulturhistoriske og materielle verdier i årene etter Stortingets behandling av St.meld. nr. 41 (2000-2001) Brann- og eksplosjonsvern, jf. Innst. S. nr. 341 (2000-2001).

Samtidig viser gjennomgangen i kapittel 4 at det fortsatt gjenstår utfordringer på disse områdene. De siste årene har vi sett de høyeste antallet omkomne på nærmere 30 år. I tillegg så vi i 2008 at branner der mange mennesker oppholder seg eller bor tett, kan få store konsekvenser. Dette viser at det er nødvendig å opprettholde og forsterke den forebyggende innsatsen for å forhindre og redusere konsekvensene av slike hendelser i fremtiden. Målrettet satsning på forbyggende arbeid er derfor regjeringens hovedstrategi for å forhindre og redusere konsekvensene av branner. Forebyggende innsats vil imidlertid aldri helt avverge at branner og andre akutte hendelser inntreffer. Regjeringen ønsker derfor å bedre beredskapen og håndteringsevnen ved slike hendelser. Det etterfølgende kapittelet gjør rede for regjeringens mål, virkemidler og mulige tiltak for bedre å ivareta brannsikkerheten i Norge fremover.