5 Nye mål, virkemidler og tiltak

5.1 Nye nasjonale mål

Soria Moria-erklæringen understreker at regjeringens viktigste oppgave er å forebygge.

I dette kapittelet omtales regjeringens mål for brannvernarbeidet i årene fremover. Det gis videre en omtale av tiltak som er iverksatt med sikte på å nå disse målene, samt tiltak som vurderes iverksatt. Målene og tiltakene tar utgangspunkt i tilstandsvurderingen og utviklingstrekkene som er beskrevet i kapittel 4. I møte med dagens og fremtidens utfordringer er det viktig å bygge videre på de beste elementene i dagens ordninger og samtidig videreutvikle og tilpasse tiltakene og virkemidlene på brannvernområdet.

St.meld. nr. 41 (2000-2001) Brann- og eksplosjonsvern, jf. Innst. S. nr. 341 (2000-2001), fastla hovedretningslinjene for statlige og kommunale myndigheters innsats på brann- og eksplosjonsvernområdet for femårsperioden 2001-2005, og satte konkrete måltall for hva som skulle oppnås i perioden. Fordi målene som angis for brannvernarbeidet i denne meldingen ikke er avgrenset til en gitt tidsperiode, er det ikke oppstilt tilsvarende konkrete måltall. Dette er imidlertid ikke et uttrykk for at målene er mindre ambisiøse enn tidligere. Den grunnleggende målsetningen er en nullvisjon, at ingen skal omkomme i brann.

Målene som angis skal være styrende for tiltak som iverksettes på brannvernområdet i årene som kommer og danne utgangspunkt for prioritering av ressurser. På bakgrunn av dette har regjeringen i denne meldingen fastsatt følgende nasjonale mål for brannvernarbeidet i årene fremover:

• Færre omkomne i brann

• Unngå tap av uerstattelige kulturhistoriske verdier

• Unngå branner som lammer kritiske samfunnsfunksjoner

• Styrket beredskap og håndteringsevne

• Mindre tap av materielle verdier

Fordi hele åtte av ti som dør i brann omkommer i egen bolig, vil regjeringen først og fremst legge vekt på å styrke ivaretakelsen av brannsikkerheten i boliger. Dette er en felles utfordring som krever at både offentlige og private aktører tar sitt ansvar.

Som begrepet uerstattelige kulturverdier indikerer, er dette verdier som ikke kan gjenopprettes dersom de går tapt i brann. Hver gang slike verdier ødelegges av brann blir vår kulturarv fattigere. Det er derfor et mål at det ikke skal inntreffe branner med tap av uerstattelige kulturhistoriske verdier. Regjeringen mener at brannsikring av slike verdier må ha prioritet foran materielle verdier generelt. Det legges imidlertid til grunn at tiltak og virkemidler som settes inn med sikte på å redusere antallet omkomne også vil ha effekt på de materielle tapene.

Utfordringer og tiltak knyttet til å hindre bortfall av kritiske samfunnsfunksjoner er et nytt prioritert område. Branner i såkalt kritisk infrastruktur kan få store konsekvenser. Problemstillingen ble grundig omtalt i St.meld. nr. 22 (2007-2008) Samfunnssikkerhet, jf. Innst. S. nr. 85 (2008-2009), og vil derfor ikke få en tilsvarende bred behandling i denne meldingen.

Norge har i dag en god grunnberedskap for å kunne håndtere de hendelsene som oppstår. Beredskapen og håndteringsevnen kan ytterligere styrkes ved økt samvirke mellom etater og bruk av ressurser uavhengig av geografisk tilhørighet. Regjeringen omtaler derfor i denne meldingen mulige tilpasninger av håndteringsevnen, for bedre å kunne møte morgendagens utfordringer på brannsikkerhetsområdet.

5.1.1 Virkemidler

Et av de viktigste virkemidlene fra sentrale myndigheters side er å legge føringer for utviklingen på brannsikkerhetsområdet gjennom et godt, klart, oppdatert og tidsmessig regelverk. Andre sentrale virkemidler er ulike former for tilsyn samt informasjon og holdningsskapende arbeid.

Justisdepartementet har et særskilt samordningsansvar på samfunnssikkerhetsområdet, gitt i kongelig resolusjon 16. september 1994. St.meld. nr. 22 (2007-2008) Samfunnssikkerhet, jf. Innst. S. nr. 85 (2008-2009), beskriver hvordan samordningsrollen til Justisdepartementet er tydeliggjort og styrket.

I denne meldingen omtales en rekke mulige tiltak som samlet sett vil bidra til en styrket brannsikkerhet i Norge. Et viktig utgangspunkt er at tiltakene skal ha en langsiktig og varig effekt. Dette krever et godt samspill mellom offentlige og private aktører. De mulige tiltakene vil bli nærmere beskrevet under det enkelte nasjonale mål.

Som det fremgår av kapittel 3, er det en rekke departementer som har ansvar for lov- og regelverksutvikling med betydning for brannsikkerheten. Tiltakene og virkemidlene som omtales i dette kapittelet vil bli fulgt opp i henhold til ansvarsprinsippet. Gjennom samordningsrollen kan Justisdepartementet imidlertid opprette arenaer for samspill og dialog samt bidra til å motvirke ansvarsfragmentering og gråsoner på brann- og eksplosjonsvernområdet.

5.2 Færre omkomne i brann

Det er en målsetting at færre skal omkomme i brann. Som det fremgår av kapittel 4, viser brannstatistikken at hele åtte av ti som omkommer i brann, dør i egen bolig. Det er derfor naturlig å rette en vesentlig del av den forebyggende innsatsen inn mot å redusere risikoen for og konsekvensene av boligbranner.

Branner og eksplosjoner i virksomheter med potensiale for store ulykker kan få store konsekvenser for et lokalsamfunn både når det gjelder tap av liv og tap av materielle verdier – enten det dreier seg om industrivirksomheter som håndterer farlige stoffer eller steder der det oppholder seg mange personer. Det er nødvendig å ha oppmerksomhet om brannsikkerheten i tilknytning til slike virksomheter også i årene fremover.

5.2.1 Brannsikkerhet i boliger

Brannsikkerheten i en bolig påvirkes av en rekke faktorer. Både hvordan boligen er bygget, hvem som bor i boligen og hva boligen benyttes til er faktorer som har innvirkning på brannsikkerheten.

Myndighetene skal gjennom utforming av regelverk og gjennomføring av tilsyn og informasjon legge til rette for at den enkelte aktør gis rimelige forutsetninger for å ivareta eget ansvar. Sikkerhet mot brann i bolig er i hovedsak den enkelte virksomhetsaktørs, eiers eller brukers ansvar. Det er viktig at den enkelte viser alminnelig aktsomhet og opptrer på en slik måte at brann, eksplosjon og andre ulykker forebygges.

Kravene til brannsikkerhet i nye bygg hører inn under Kommunal- og regionaldepartementet og er regulert i plan- og bygningslovgivningen, mens kravene til brannsikkerhet i eksisterende bygninger i hovedsak reguleres i brann- og eksplosjonsvernlovgivningen, som hører inn under Justisdepartementet. Forholdet mellom de to regelverkene og samspillet mellom disse er svært viktig for en helhetlig og samordnet regulering av brannsikkerheten i bygninger.

Eier eller bruker har, som nevnt, selv ansvaret for å ivareta sikkerheten i egen bolig. Dette innebærer at eier eller bruker er pålagt å sørge for at det er minst én fungerende røykvarsler i boligen og påbudt manuelt slokkeutstyr. Den enkelte bør vurdere om det er behov for ytterligere brannsikringstiltak i boligen. For eksempel vil hjemmeboende eldre med behov for assistanse, og andre med nedsatt funksjonsevne, kunne ha behov for spesiell tilrettelegging av brannsikkerheten.

Produkter og inventar som finnes i en bolig kan påvirke brannsikkerheten. For eksempel er eksisterende elektriske anlegg i boliger ofte ikke dimensjonert for dagens utstrakte bruk av elektriske produkter i husholdningen. En rekke anlegg er bygget på en tid da elektriske produkter ikke var like utbredt. Anlegg i eldre boliger er derfor ofte ikke dimensjonert for dagens bruk av eksempelvis elektriske varmeovner, oppvaskmaskin, vaskemaskin, tørketrommel, kaffetrakter, vannkoker, mikrobølgeovn, komfyr, TV, stereo og PC.

Eldre leilighetsbygg

Som det fremgår av kapittel 4, representerer mange eldre leilighetsbygg en særskilt brannrisiko. Dette er ofte eldre murgårder som ble oppført i de største byene i perioden 1860-1920, men også store, gamle arbeiderboliger i tre og andre eldre leilighetsbygg hører hjemme blant slike risikobygg.

Brannvesenet gjennomfører i dag tilsyn i eldre leilighetsbygg der kommunen med hjemmel i brann- og eksplosjonsvernloven § 13 fjerde ledd har vedtatt dette særskilt for det enkelte bygg eller har fastsatt en lokal forskrift for dette. Bergen og Oslo har fastsatt slik lokal forskrift og Tromsø arbeider med fastsettelse.

Foto: SCANPIX/Espen Hovde

Flere større byer har de senere årene erfart alvorlige branner i slike bygninger, og et stort antall mennesker har måttet reddes ut fra vinduer som siste mulighet. På slutten av 2008 var det to dramatiske branner i eldre leilighetsbygg i henholdsvis Drammen og Oslo, som medførte tap av til sammen 13 menneskeliv, jf. kapittel 4.

Mange av de eldre leilighetsbyggene har potensiale til at en brann kan kreve mange menneskeliv, slik tilfellet var i Drammen og Oslo. Dette gjelder spesielt der hvor det kun er én rømningsvei eller hvor skillekonstruksjoner mellom leiligheter og mot trapperom ikke er tilstrekkelig brannsikre. Erfaringen fra brannen i Urtegata i Oslo, hvor alle de omkomne ble funnet i rømningsveiene, viser at sikring av rømningsveiene er helt avgjørende. Justisdepartementet vil ta initiativ til at brannsikkerheten i disse gårdene blir gjennomgått av brannvesenet og at det blir gjennomført tiltak der det er nødvendig for å oppnå tilfredsstillende brannsikkerhet. Det skal som et minimum være slik at beboerne får tidlig varsel om brann samt at trapperom og eventuelle korridorer kan benyttes til å komme ut ved brann.

Kommunale brannvernmyndigheter vil få en generell plikt til å registrere eldre leilighetsbygg, hvor mange kan omkomme i brann, som såkalt særskilt brannobjekt etter brann- og eksplosjonsvernloven § 13. Det vil si at eiere av slike gårder får en særskilt plikt til skriftlig å dokumentere at brannsikkerheten er tilfredsstillende i henhold til gjeldende regelverk, og at kommunale brannvernmyndigheter får en plikt til å føre tilsyn med at bygningen er sikret mot brann etter gjeldende bestemmelser. Dersom det ved tilsyn avdekkes mangler, og eier ikke retter disse frivillig, vil brannmyndighetene bruke nødvendige sanksjonsmidler. Første skritt er at det gis pålegg om utbedring av påpekte mangler med en gitt frist. Overholdes ikke denne fristen vil brannmyndigheten forby bruken av bygningen eller deler av den, eller fastsette en løpende tvangsmulkt for hver dag eller uke inntil pålegget er oppfylt.

For at eiere og tilsynsmyndigheter skal kunne gjennomføre sine oppgaver på en effektiv måte, vil Justisdepartementet sørge for at Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, som sentral brannmyndighet, utarbeider veiledningsmateriell om egnede sikringstiltak, herunder bruk av automatiske slokkeanlegg.

Mer brukervennlig regelverk

Justisdepartementet vil i vurderingen av hvor detaljert regelverket på brannområdet bør være, i større grad se hen til brukernes profesjonalitet og hvilke konsekvenser brudd på regelverket vil kunne få. Regler rettet mot profesjonelle aktører vil kunne utformes mer funksjonsbasert enn regelverk rettet mot forbrukere. Dette vil gjøre brannregelverket mer brukervennlig og gjøre det enklere for myndighetene å konstatere manglende etterlevelse av brannregelverket. Justisdepartementet har startet dette arbeidet, blant annet gjennom et regelverks­prosjekt som Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har fått ansvaret for å følge opp. Regelverksprosjektet går ut på å forenkle og modernisere DSBs samlede HMS-regelverk hjemlet i brann- og eksplosjonsvernloven, produktkontrolloven og el-tilsynsloven. Prosjektet tar sikte på å redusere forskriftene som i dag forvaltes av DSB. Det tas sikte på at prosjektet ferdigstilles i 2011.

Utvidelse av brann- og eksplosjonsvernlovens stedlige virkeområde til også å omfatte Svalbard

I 2002 ble lov 14. juni 1974 nr. 39 om eksplosive varer, lov 21. mai 1971 nr. 47 om brannfarlige varer samt væsker og gasser under trykk og lov 5. juni 1987 nr. 26 om brannvern med videre slått sammen til brann- og eksplosjonsvernloven slik den foreligger i dag. Brann- og eksplosjonsvernloven av 2002 ble imidlertid ikke gjort gjeldende for Svalbard. Dette innebærer at det gamle brann- og eksplosjonsvernregelverket med tilhørende forskrifter i stor grad fortsatt gjelder på Svalbard.

Justisdepartementet vil derfor nedsette en arbeidsgruppe som skal vurdere om brann- og eks­plosjonsvernloven med tilhørende forskrifter bør gjøres gjeldende på Svalbard, som erstatning for det regelverket som gjelder på øygruppen i dag. Longyearbyen lokalstyre og Sysselmannen på Svalbard vil også bli involvert i dette arbeidet.

Endringer i plan- og bygningsloven med konsekvenser for brannsikkerhet

Kommunal- og regionaldepartementet foreslår i Ot.prp. nr. 45 (2007-2008) om lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) (byggesaksdel) endringer i plan- og bygningsloven som vil få betydning for brannsikkerheten i boliger. Forslaget bygger i stor grad på Bygningslovutvalgets forslag gitt i NOU 2003:24 og NOU 2005:12. Utvalget fremhevet at brannhensyn bør ivaretas bedre enn i dag. Departementets forslag innskjerper og presiserer gjeldende krav på ulike områder, blant annet om kontroll, dokumentasjon for byggets driftsfase og om slokkevann. Stortinget sluttførte behandlingen av ny bygningsdel til plan- og bygningsloven 24. mars 2009, jf. Besl. O. nr. 68 (2008-2009), jf. Innst. O. nr. 50 (2008-2009).

I Ot.prp. nr. 45 (2007-2008) forslås det innført obligatorisk uavhengig kontroll i byggesaker for å sikre bedre etterlevelse av regelverket og unngå byggefeil. Kontrollen skal gjennomføres av profesjonelle kontrollforetak med sentral godkjenning, og vil gjelde viktige og kritiske områder etter objektive kriterier som fastsettes i forskrift. Aktuelle fagområder er der det ofte skjer feil, og som har stor betydning for samfunnet og den enkelte. Brannsikkerhet er spesielt nevnt som et slikt fagområde.

Videre legges det opp til krav om dokumentasjon av byggenes egenskaper for å sikre at bygget brukes og vedlikeholdes som forutsatt. Bestemmelsen skal etter forslaget kun gjelde dokumentasjon om ferdigstillelse i overensstemmelse med tillatelse og lovens krav, og skal ikke stille direkte krav til forvaltningen, driften, vedlikeholdet eller bruken. Krav om dokumentasjon gjelder både byggverket og byggeproduktene. Det siktes i den forbindelse særlig til krav til sikkerhet ved brann.

Det fremmes også krav om slokkevann for å tydeliggjøre at tilgang på tilstrekkelig slokkevann er et forhold som må avklares i forkant av søknad ettersom det er et forhold som kan ha betydning for valg av brannteknisk løsning. Det er lagt til grunn at kravene til vannforsyning i forskift 26. juni 2002 nr. 847 om brannforebyggende tiltak og tilsyn (forebyggendeforskriften) § 5-4 og kravene i forskrift 22. januar 1997 nr. 33 om krav til byggverk og produkter til byggverk (TEK) til plan- og bygningsloven er samordnet på en slik måte at dersom kravene til vannforsyning i forebyggendeforskriften er tilfredsstilt, må også krav til slokkevann i plan- og bygningsloven være ivaretatt. I områder hvor brannvesenet ikke kan medbringe tilstrekkelig vann til slokking, kan kravet oppfylles ved trykkvann eller åpen vannkilde. Det er kommunen som avgjør om kravet er oppfylt.

I tillegg foreslås det å innføre sterkere sanksjonsmuligheter. Lovendringsforslaget til plan- og bygningsloven presiserer også kommunenes tilsynsplikt og ulovlighetsoppfølging, og gir en ny sanksjonsmulighet i form av overtredelsesgebyr. Kommunenes tilsyn og ulovlighetsoppfølging vil naturlig nok prioriteres mot områder av stor betydning for helse, miljø og sikkerhet, der brannhensyn vil stå sentralt.

Presisering av krav til prosjektering av bygg og anlegg

Justisdepartementet foreslår i Ot.prp. nr. 65 (2008-2009) om lov om endringer i brann- og eksplosjonsvernloven og el-tilsynsloven å styrke sikkerheten ved større gassanlegg i boliger. Brann eller eksplosjon i gassanlegg i boliger kan få alvorlige konsekvenser for beboernes sikkerhet. Det er derfor viktig at det gjøres en grundig prosjektering ved oppføring av slike anlegg i boligkomplekser, slik at de ansvarlige for prosjekteringen sørger for at sikkerheten med hensyn til brann- og eksplosjonsfare blir ivaretatt på en forsvarlig måte. I bygninger krever dette et samarbeid mellom de som prosjekterer byggtekniske løsninger og de som prosjekterer ulike typer tekniske anlegg, herunder gassanlegg. Justisdepartementet har fremmet forslag i Ot.prp. nr. 65 (2008-2009) om at det inntas en presisering i brann- og eksplosjonsvernloven § 19 første ledd, slik at den som prosjekterer bygg og anlegg eksplisitt blir omfattet av plikten til å sørge for at sikkerheten med hensyn til brann, eksplosjon og håndtering av farlig stoff blir ivaretatt på en forsvarlig måte. De nærmere kravene til prosjektering og kontroll av gassanlegg i bolig, herunder forholdet til kravene som stilles i plan- og bygningslovgivningen, vil bli nærmere presisert i veiledningen til ny forskrift om brannfarlig reaksjonsfarlig og trykksatt stoff samt utstyr og anlegg som benyttes ved håndteringen.

Regulering av gass til bruk i bolig

Det er et mål at gassanlegg og rørledningssystemer for overføring og distribusjon av gass skal ha god sikkerhetsmessig standard og at eventuelle uhell skal medføre minst mulig konsekvenser for liv, helse og materielle verdier. Viktige tiltak er forbedringer i regelverket for gassanlegg i boliger og egnede informasjonstiltak både overfor bransjen, forbrukerne og kommunale brannvesen.

Under skredulykken i Ålesund i mars 2008, medførte lekkasje fra en nedgravd gasstank at omtrent 500 personer ble evakuert fra sine boliger i fem døgn eller mer. Utvalget som Kommunal- og regionaldepartementet og Justisdepartementet nedsatte etter denne ulykken (Ålesundutvalget,) kom i sin rapport av 17. november 2008 blant annet med flere forslag til endringer av regelverket for gassanlegg i boliger.

Justisdepartementet har vurdert Ålesundutvalgets forslag i forbindelse med arbeidet med ny forskrift om håndtering av brannfarlig, reaksjonsfarlig og trykksatt stoff samt utstyr og anlegg som benyttes ved håndteringen. Det er forventet at sikkerheten ved bruk av gass i boliger vil øke etter at forskriften trer i kraft. Forskriften forventes fastsatt i løpet av 2009.

Ålesundutvalget uttalte i sin rapport at rent systematisk bør gassanlegg reguleres innenfor plan- og bygningslovgivningen. Det vil, etter utvalgets oppfatning, innebære at planleggingen av gassanlegg i langt større grad enn i dag inngår som en del av den helhetlige planleggingen av alle anlegg og installasjoner som skal inn i en bygning. Med bakgrunn i utvalgets forslag, vil Kommunal- og regionaldepartementet, i samråd med Justisdepartementet, gi Statens bygningstekniske etat (BE) og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) i oppdrag å vurdere hvorvidt reguleringen av gassinstallasjoner i byggverk skal reguleres i plan- og bygningslovgivningen og ikke i brann- og eksplosjonsvernlovgivningen slik tilfellet er i dag.

Strengere krav til røykvarslere

Røykvarslere er det viktigste enkelttiltaket for å hindre tap av menneskeliv ved brann i ordinære boliger. I hendelser hvor personer omkommer ved brann, viser det seg i mange tilfeller at røykvarsler mangler, eller at batteriet i røykvarsleren ikke fungerer. Det er behov for bedre sikring av at røykvarslere som er montert i eksisterende boliger virker ved brann. Det er derfor viktig å sikre at røykvarslere har stabil strømforsyning over tid, enten ved nettilkobling eller batterier med lang levetid.

I større boliger og andre bygninger med behov for flere røykvarslere, vil seriekopling av varslere gi raskere varsel i hele bygget, og dermed øke tilgjengelig tid for rømning og slokkeinnsats.

For nye boliger tar Kommunal- og regionaldepartementet sikte på å fremme forslag i forskrift 22. januar 1997 nr. 33 om krav til byggverk og produkter til byggverk (TEK) om at røykvarslere skal ha elektrisk strømforsyning. Dette innebærer at røykvarsleren skal være tilkoplet strømnettet (med batteri-backup), og være seriekoplede.

Det vil være et meget omfattende tiltak å kreve at alle eksisterende boliger skal montere røykvarsler tilknyttet strømnettet. Justisdepartementet vil derfor vurdere alternative løsninger som kan øke andelen av røykvarslere som virker ved brann, og vil be Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap igangsette et arbeid med sikte på å styrke mulighetene for at det er installert røykvarslere i alle boliger og at disse virker etter hensikten. Mulige tiltak som vil bli vurdert er blant annet krav om batterier med lang levetid i røykvarslere, krav om flere enn én røykvarsler i boliger og krav om seriekopling av røykvarslere.

Tydeligere krav til påbudt slokkeutstyr og tilleggsutstyr til bekjempelse av brann

I dagens regelverk stilles det krav om at alle boliger skal ha manuelt slokkeutstyr som kan benyttes i alle rom, det vil si håndslokker eller fast montert brannslange. Øvrige slokkeprodukter regnes kun som tilleggsutstyr som den enkelte kan ha i boligen sin, i tillegg til det påbudte manuelle slokkeutstyret. For håndslokkere kan det imidlertid være vanskelig å lese ut av regelverket hvilke krav til slokkeutstyrets kapasitet som konkret stilles for at håndslokkeren skal regnes som obligatorisk manuelt slokkeutstyr. Ut fra hensynet til klarhet i regelverket for brukerne har Justisdepartementet foreslått en presisering i forskrift 26. juni 2002 nr. 847 om brannforebyggende tiltak og tilsyn (forebyggendeforskriften) av hva som kreves for at håndslokkere skal kunne regnes som påbudt manuelt slokkeutstyr, ved at det eksplisitt stilles krav om at eier skal sørge for at boligen er utstyrt med pulverapparat på minimum 6 kg med ABC-pulver eller annet manuelt slokkeutstyr med tilsvarende slokkekapasitet. Dette vil etter Justisdepartementets vurdering gjøre regelverket mer brukervennlig. I tillegg vil en slik presisering gjøre det enklere for tilsynsmyndigheten å påpeke eventuelle avvik fra brannregelverkets krav til manuelt slokkeutstyr, noe som igjen vil styrke brannsikkerheten.

Videre har Justisdepartementet foreslått at det i forebyggendeforskriften åpnes opp for at nye slokkemidler, slik som slokkesprayer, tillates omsatt som tilleggsutstyr til bekjempelse av brann. For eldre og personer med nedsatt funksjonsevne kan det være vanskelig å håndtere ordinært slokkeutstyr på grunn av utstyrets vekt. For disse gruppene vil små slokkesprayer være et alternativt hjelpemiddel for å slokke små branntilløp i startfasen. Dette innebærer at samtlige boliger fortsatt skal ha ordinært godkjent manuelt slokkeutstyr, men at slokkespray kan fungere som et tilleggsutstyr for dem som måtte ønske det.

De foreslåtte endringene i forebyggendeforskriften er nå på alminnelig høring, og det legges opp til at forskriften trer i kraft i løpet av 2009.

Strengere krav til produkters brennbarhet

Som det fremgår av kapittel 4, skyldes en rekke branner feil ved produkter eller feil bruk av disse. Produkter skal være konstruert slik at brukeren ikke behøver særlig opplæring i sikker bruk av dem. I tillegg skal lett forutsigbar feilbruk ikke medføre økt risiko for ulykker. Dersom det ikke er mulig å bygge sikkerheten inn i produktet, må produktet følges av informasjon og brukerveiledning. Justisdepartementet har bedt Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) om å delta aktivt i internasjonalt regelverks- og standardiseringsarbeid med sikte på å få bygget sikkerhetsmekanismer inn i ulike produkter.

Feil bruk av komfyrer er årsak til en rekke bygningsbranner, jf. kapittel 4.2. DSB deltar i internasjonalt regelverksarbeid der siktemålet er få fastsatt krav til sikkerhetsmekanismer i komfyrer som kan bidra til å redusere faren for tørrkoking og brann. I påvente av slike krav, vil eksternt komfyrvern (komfyrvakt) kunne fungere som et midlertidig tiltak. Dette vil særlig kunne være aktuelt for spesielle risikogrupper som lett glemmer å slå av komfyren i tide.

Det er en utfordring at produkter kan bidra til økt antennelse og økt skadeomfang ved boligbranner. Justisdepartementet har derfor igangsatt en omfattende revisjon av kravene i gjeldende forskrift 13. februar 1984 nr. 427 om forbud mot svært brennbare tekstiler og forskrift 16. april 1999 nr. 525 om antennelighet av madrasser og stoppede møbler. Det vurderes blant annet å stille strengere krav til løst inventar der lang rømningstid og begrenset røykspredning er spesielt viktig, som for eksempel i sykehus, boliger tilrettelagt som omsorgsboliger og fengsler. Det er lagt opp til at nye forskriftskrav skal være på plass innen 2011.

Det pågår nå et regelverksarbeid i EU med sikte på innføring av krav om selvslukkende sigaretter. Norge har deltatt aktivt i EUs arbeid på dette området. Det tas sikte på at krav om selvslukkende sigaretter gjennomføres i forskrift i norsk rett i 2011. Det er forventet at færre vil omkomme i brann som følge av røyking, når dette kravet trer i kraft.

For å hindre at usikre produkter settes på markedet i Norge kreves, i tillegg til regelverksutvikling, et kontinuerlig arbeid med tilsyn og markedskontroller. Innretningen på dette arbeidet skal være risikobasert og kontinuerlig tilpasses og evalueres. Innsatsen skal legges til alle ledd i omsetningskjeden med hovedvekt på produsenter og importører av produkter.

Tilsyn og markedskontroll er også et sentralt element i EØS-avtalens regler om fri flyt av varer. Det er en forutsetning for fri bevegelse av varer og tjenester at markedet har tillit til at produktene er av den kvalitet som er avtalt eller forventet. For å sikre lik og effektiv håndtering av produktdirektivene i EØS-området har EU vedtatt en såkalt «varepakke», som oppstiller minimumskrav til organisering av markedskontrollen nasjonalt slik at den sikrer at produkter på markedet er i samsvar med regelverket. Nærings- og handelsdepartementet arbeider, med bistand fra blant annet Justisdepartementet, med å gjennomføre varepakkens regler i norsk rett.

Vurdering av behovet for å styrke kravene til kompetansen for elektrofagfolk

Som det fremgår av kapittel 4, kan feil på elektriske anlegg forårsake branner. Justisdepartementet har bedt Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap om å foreta en revisjon av forskrift 14. desember 1993 nr. 1133 om kvalifikasjoner for elektrofagfolk. Målet med revisjonen er å tydeliggjøre kravene for alle som arbeider med elektriske anlegg, herunder anlegg i boliger. I dette arbeidet vil direktoratet vurdere om det er behov for å styrke kompetansen blant annet til installatører og kontrollører av elektriske anlegg og utstyr.

Justisdepartementet vil vurdere behovet for ytterligere tiltak for å forbygge branner som følge av feil og mangler ved elektriske anlegg.

Gjennomgang av dagens ordninger for informasjon, tilsyn og kontroll med boliger

Eier og bruker har ansvaret for å ivareta sikkerheten i egen bolig. Hver og en vil selv kunne kontrollere det meste av det som er nødvendig for å være trygg med hensyn til brann i egen bolig. På noen områder vil imidlertid de fleste ha behov for bistand av fagfolk. I dag er det to omfattende ordninger som innebærer kontroll av boliger fra myndighetenes side. Boliger undergis tilsyn av det elektriske anlegget ved det lokale eltilsyn (DLE) i gjennomsnitt hvert 20. år, og tilsyn av fyringsanlegg utføres av brann- og feiervesenet minst hvert fjerde år. Det gjennomføres også landsomfattende årlige informasjonstiltak, slik som Aksjon boligbrann og Brannvernuka, som begge har som mål å gi relevant brannverninformasjon til befolkningen.

For eiere og beboere som selv ønsker å kontrollere egen boligsikkerhet foreligger ulike hjelpemidler. Forsikringsselskaper har etablert ordninger med sikkerhetskontroller, og en rekke private firma tilbyr ulike brannsikkerhetstjenester. Utfordringen er å bevisstgjøre eiere og beboere slik at de gjør seg nytte av informasjonen og hjelpemidlene som finnes.

Med bakgrunn i antallet branner i boliger, økningen i antallet omkomne i brann de siste årene og økte erstatningsutbetalinger er det grunn til å stille spørsmål ved om eiere og beboere har tilstrekkelig kunnskap om eget ansvar og risikoen for brann. Justisdepartementet vil derfor be Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap om å nedsette en arbeidsgruppe som skal gjennomgå boligeieres forståelse og ivaretakelse av ansvaret for brannsikkerhet i egen bolig samt vurdere om dagens brannvernkrav knyttet til boliger og de ordningene vi har for informasjon, tilsyn og kontroll er hensiktsmessige.

Foto: Vestfold Interkommunale Brannvesen IKS

Informasjon og holdningsskapende arbeid

Mange branner kan unngås gjennom endret atferd og økt bevissthet. Informasjon gis fra myndigheter, brannvesen og organisasjoner. Målrettede brannsikkerhetskampanjer, som Aksjon boligbrann som arrangeres i desember hvert år, og tiltak overfor spesielt utsatte risikogrupper, skal bidra til nedgang i både antall branner og dødsbranner.

I samarbeid mellom Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), interesseorganisasjoner og forsikringsbransjen utvikles nå et samordnet opplæringstilbud i brann- og elsikkerhet for skoleverket fra barnehagetrinnet til videregående skole. Tilbudet skal tas i bruk fra oppstart av skoleåret 2009/2010.

Justisdepartementet vil styrke satsingen på sentralt organiserte kampanjer med varighet over flere år, blant annet knyttet til:

• eldre og pleietrengende

• barn og ungdommer

• personer med nedsatt funksjonsevne

• innvandrergrupper og utenlandske arbeidstakere

• brannsikkerhet i boliger

• bruk av røykvarslere og slokkeutstyr

• risiko i flerleilighetsbygg

Justisdepartementet ser behov for styrket samordning av denne innsatsen. DSB vil derfor få i oppdrag å utarbeide en nasjonal strategi for informasjon og holdningsskapende arbeid.

5.2.2 Særskilte risikogrupper

Universell utforming

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven trådte i kraft 1. januar 2009. Loven fastsetter i § 9 en plikt til generell tilrettelegging (universell utforming) for offentlig og privat virksomhet rettet mot allmennheten. Kommunal- og regionaldepartementet foreslår i Ot.prp. nr. 45 (2007-2008) om lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) (byggesaksdel) at reglene om tilgjengelighet skjerpes slik at det kreves universell utforming av bygninger, anlegg og uteområder rettet mot allmennheten. Med universell utforming menes utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i de fysiske forholdene i en bygning slik at virksomhetens alminnelige funksjon kan benyttes av flest mulig. Universell utforming av byggverk foreslås som et gjennomgående krav i bygningslovgivningen.

Brannsikkerhet er et vesentlig element i universell utforming. Personer med nedsatt funksjonsevne vil kunne trenge lenger tid til å ta seg ut av en bygning enn fullt funksjonsfriske. Det synes ikke å være forsvarlig å øke tilgjengeligheten til byggverk for personer med nedsatt funksjonsevne dersom det ikke samtidig sørges for at brannsikkerheten er tilfredsstillende ivaretatt. Dette utgangspunktet er nå ivaretatt i Ot.prp. nr. 45 (2007-2008) ved at det i forslag til bestemmelser i plan- og bygningsloven om krav til universell utforming og forsvarlighet står at «[t]iltak skal ikke medføre fare og skal oppfylle krav til forsvarlig sikkerhet herunder nødvendig evakuering, helse, miljø i eller i medhold av loven». Kravet gjelder i utgangspunktet nybygg. Videre gir forslag til bestemmelser i plan- og bygningsloven hjemmel for å kunne kreve oppgradering av eksisterende bygg rettet mot allmennheten til en standard tilsvarende universell utforming. Det legges opp til at krav om oppgradering av eksisterende bygg, som også vil innebære krav om nødvendig brannteknisk oppgradering, skal skje skrittvis og prioritert gjennom forskrifter til plan- og bygningsloven.

Gjennomgang av brannsikkerheten til særskilte risikogrupper i ordinære boliger og omsorgsboliger

Deler av befolkningen som bor i egen bolig vil ikke fullt ut kunne ivareta egen sikkerhet i tilknytning til brann. Denne gruppen omfatter blant annet hjemmeboende eldre med behov for assistanse og andre med nedsatt funksjonsevne. Som det fremgår av kapittel 4, har eldre personer langt høyere risiko for å omkomme i brann enn yngre aldersgrupper. Den eldre delen av befolkningen, som er forventet å øke kraftig i årene fremover, bor i større grad enn før i egne hjem eller i omsorgsboliger, fremfor i institusjoner. Dette er en utfordring for brannsikkerheten.

For de som bor i ordinære boliger som ikke er spesielt tilrettelagt, er det den enkeltes ansvar å sørge for tilfredsstillende sikkerhet mot brann. For mange vil det være nødvendig med særskilte tiltak for at de skal ha en tilfredsstillende brannsikkerhet i eget hjem. I enkelte kommuner har hjemmetjenesten, ofte i samarbeid med brannvesenet, iverksatt tiltak for å tilrettelegge brannsikkerheten tilpasset den enkelte. Aktuelle hjelpemidler og utstyr kan lånes fra hjelpemiddelsentralen.

Kommunene har tildelingsplikt for omsorgsboliger. Disse boligene er i brannteknisk forstand å anse som boliger og skal således tifredsstille de samme kravene til brannsikkerhet som ordinære boliger. Omsorgsboliger er imidlertid tilpasset orienterings- og bevegelseshemmede personer og fysisk tilrettelagt for at beboerne skal kunne motta heldøgns pleie og omsorg. Dette innebærer at beboerne ofte har behov for brannsikringstiltak utover hva som kreves i en ordinær bolig.

En brann i en omsorgsbolig kan få store konsekvenser i de tilfellene hvor beboerne har problemer med å ta seg raskt ut på egen hånd. Flere kommuner som eksempelvis Sandefjord og Bergen, har derfor besluttet ut fra en risikovurdering, å installere automatiske slokkeanlegg i sine omsorgsboliger. Kommunal- og regionaldepartementet arbeider nå med sikte på å fremme forslag i forskrift 22. januar 1997 nr. 33 om krav til byggverk og produkter til byggverk (TEK) om krav om automatiske slokkeanlegg i nye sykehus, sykehjem og boliger med heldøgns pleie med videre.

Boks 5.1 Automatiske slokkeanlegg

Mobile eller stasjonære slokkeanlegg basert på vann, skum, pulver eller gass som slokkemedium, med den hensikt å slokke eller kontrollere en brann. Anleggene løser automatisk ut ved brann.

Eksempler er:

• Tradisjonelt sprinkleranlegg: Primært brukt for verdisikring.

• Boligsprinkler: Enklere anlegg primært beregnet for personsikring.

• Vanntåkeanlegg: Anlegg som produserer små vanndråper som hurtig omdannes til vanndamp som igjen slokker ved å fortrenge oksygen.

• Slokkegassanlegg: Anlegg med for eksempel inertgass som slokker ved å fortrenge oksygen.

Foto: Elmer Laahne

I tilknytning til at det vil fremmes forslag til krav i plan- og bygningslovgivningen om automatiske slokkeanlegg ved oppføring av nye boliger med heldøgns pleie, mener regjeringen at det også er behov for en gjennomgang av hvilke brannvernkrav som skal gjelde i eksisterende omsorgsboliger. Det vil i den forbindelse være nødvendig å vurdere både forutsetninger og hvilke avgrensninger som må gjøres.

En interdepartemental arbeidsgruppe nedsatt av daværende Arbeids- og administrasjonsdepartementet pekte i sin rapport i 2007 på at samarbeid på tvers av kommunale etater er avgjørende for å bedre brannsikkerheten til utsatte grupper. Arbeidsgruppen konkluderte med at brannsikkerhet bør inngå som en del av totalansvaret kommunen har for å kartlegge behov før hjelpetilbud blir etablert.

Med utgangspunkt i blant annet arbeidsgruppens funn og de øvrige problemstillingene som er skissert ovenfor, er det nødvendig med en bred gjennomgang av de behovene spesielle risikogrupper, som hjemmeboende eldre med behov for assistanse og andre med nedsatt funksjonsevne, har for særskilt tilrettelagte brannverntiltak og hvordan disse kan imøtekommes. Regjeringen vil, på bakgrunn av dette, nedsette et utvalg som skal gjennomgå og vurdere brannsikkerheten for særskilte risikogrupper som bor i ordinære boliger og omsorgsboliger.

5.2.3 Forebygging av brann i virksomheter og anlegg med potensial for store ulykker

Fortsatt satsning på systematisk sikkerhetsarbeid

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskaps tilsyn viser at de aller fleste virksomhetene i Norge arbeider godt og systematisk med forhold som har betydning for helse, miljø og sikkerhet (HMS) på brann- og eksplosjonsverneområdet. Gjennom krav til internkontroll i forskrift 6. desember 1996 nr. 1127 om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter (internkontrollforskriften) har alle virksomheter fått en bedre og mer systematisk tilnærming til brannsikkerhetsarbeidet. Internkontrollprinsippet legger til grunn at virksomhetene selv har ansvaret for å drive sikkert, mens myndighetene gjennom tilsyn skal påse at virksomhetene overholder sitt ansvar. Dette innebærer blant annet at virksomhetene må arbeide systematisk med egen sikkerhet, inkludert brannsikkerhet, gjennom å kartlegge egen risiko og iverksette tiltak for å redusere risikoen til et akseptabelt nivå.

Tilsyn etter internkontrollprinsippet retter i langt større grad enn tidligere tilsynsformer, oppmerksomheten mot de bakenforliggende årsakene til at sikkerhetstiltak ikke er på plass. Internkontrollprinsippet legger til grunn at virksomhetene ikke bare retter opp feil og mangler som tilsynsmyndighetene avdekker, men at de også gjør noe med foranledningen til at feilene og manglene har oppstått.

Justisdepartementet ønsker derfor å videreføre internkontrollprinsippet som den grunnleggende styringsformen overfor næringsvirksomheter på brann- og eksplosivområdet. For å befeste og styrke internkontrollprinsippet i årene fremover, er det viktig å holde fast ved ansvarsprinsippet som ligger i internkontrollforskriften. Samarbeid og koordinering med andre HMS-myndigheter på lokalt, regionalt og sentralt nivå, er en viktig forutsetning for å lykkes i dette arbeidet. I denne sammenhengen er det også viktig at fagregelverket på brann- og eksplosjonsvernområdet har tydelige krav, at tilsynet er risikobasert og at brudd på regelverket følges opp med de rette sanksjonsmidlene.

Justisdepartementet fremmer i Ot.prp. nr. 61 (2008-2009) om lov om endringer i lov om sivilforsvaret med videre forslag om lovpålagt kommunal beredskapsplikt. Den kommunale beredskapsplikten skal innholde både en plikt til sektorovergripende risiko- og sårbarhetsanalyse for lokalsamfunnet og en plikt til å utarbeide en generell beredskapsplan som angir tiltak for håndtering av ulike typer kriser. Det er en målsetting at kommunene selv tar ansvar for et systematisk, kontinuerlig og kvalitetsmessig godt arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap, herunder brann- og eksplosjonsvernområdet. Den foreslåtte beredskapsplikten skal ikke erstatte, men komplettere beredskapsplikter som følger av sektorregelverket og arbeidet skal ikke gå på bekostning av allerede fastlagte plikter.

Risiko- og sårbarhetsanalyser i kommunene er viktige for å synliggjøre de risikoforholdene som ligger innenfor kommunenes område og sammenheng mellom disse. Slike analyser danner grunnlag for hensiktsmessig beredskapsplanlegging. Manglende beredskapsplanlegging innebærer fare for at skadeomfanget av uønskede hendelser blir større enn nødvendig. Manglende oppfyllelse av kommunal beredskapsplikt vil derfor kunne ha betydelige konsekvenser for liv, helse, miljø og materielle verdier.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskaps nye meldesystem for virksomheter som håndterer farlige stoffer vil kunne gi kommunene en bedre oversikt over risikobildet i forbindelse med håndteringen av farlige stoffer. I tillegg vil kommunene gjennom dette systemet få viktige opplysninger som kan brukes i planlegging og øving av beredskapen.

Det er behov for å styrke og videreutvikle det forebyggende arbeidet knyttet til områder med industriell virksomhet, og i større grad enn tidligere arbeide for å se helheten og sammenhengen mellom det arbeidet som gjøres av ulike etater, fagmiljøer og sektorer. Herunder ligger også behovet for et bedre samspill mellom sentrale, regionale og lokale myndigheter.

Etablering av samvirkeområdet farlige stoffer

Justisdepartementet har bedt Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) om å etablere et nasjonalt samvirkeområde for farlige stoffer, jf. St.meld. nr. 22 (2007-2008), jf. Innst. S. nr. 85 (2008-2009). I dette arbeidet skal det legges vekt på sikkerhet innen området farlige kjemikalier, da slike stoffer har potensiale til å forårsake betydelig skade på helse-, miljø- og materielle verdier, herunder kritisk infrastruktur. Samvirkeområdet omfatter både forebyggende og beredskapsmessige forhold knyttet til giftige, etsende, miljøfarlige, radioaktive, brannfarlige og eksplosjonsfarlige stoffer. Justisdepartementet fremmer i Ot.prp. nr. 65 (2008-2009) om lov om endringer i brann- og eksplosjonsvernloven og el-tilsynsloven forslag om at også reaksjonsfarlige stoffer skal omfattes av definisjonen av farlig stoff. Det er en målsetning å skaffe oversikt over de viktigste risiko-, trussel-, og sårbarhetsutfordringene på området, slik at myndighetene kan etablere et omforent nasjonalt risiko- trussel-, og sårbarhetsbilde for samvirkeområdet. Justisdepartementet mener opprettelsen av samvirkeområdet farlige stoffer vil bidra til en mer målrettet innsats på området og avklaring av gråsoner og uklare ansvarsforhold mellom berørte myndigheter. Justisdepartementet har bedt DSB om å utarbeide en rapport fra samvirkeområdet farlige stoffer innen utløpet av første halvår 2009.

Ansvarsforhold og håndtering av nedgravde eksplosiver

Under og etter 2. verdenskrig ble det kassert, dumpet og gravd ned ammunisjon og eksplosiver på ulike steder i landet. Fra tid til annen, dukker det fortsatt opp nedgravde krigsetterlatenskaper. Slike nedgravde eksplosiver fra 2. verdenskrig ble blant annet avdekket i Lakselv sentrum i Finmark i oktober 2008.

Når det avdekkes eksplosiver fra krigens dager som utgjør en akutt fare for liv, helse og alminnelig ferdsel, er det et offentlig ansvar å fjerne risikoen som eksplosivene representerer. Det er etablert rutiner for dette. Funn av eksplosiver meldes til politiet, som ber Forsvaret om å bistå med å få ryddet eksplosivene slik at de ikke lenger utgjør en fare. Forsvaret har unik kompetanse når det gjelder håndtering av militære eksplosiver, som også kommer samfunnet for øvrig til nytte i slike situasjoner. Forsvarets oppryddingsaksjon i Lakselv sentrum er et godt eksempel på dette. Det viktigste i slike saker er å få fjernet eksplosivene så raskt som mulig, slik at befolkningen ikke skal utsettes for fare eller føle frykt når de ferdes ute. Forsvarsministeren besluttet at merkostnadene som forsvarssektoren ble påført for ryddeoppdraget i Lakselv, skulle dekkes over forsvarsbudsjettet. Dette vil også være utgangspunktet for akutte ryddeoppdrag i fremtiden, jf. St.meld. nr. 22 (2007-2008) Samfunnssikkerhet, jf. Innst. S. nr. 85 (2008-2009). Tysk krigsmateriell som Forsvaret tok hånd om etter krigen gikk over til den norske stat, ved Forsvardepartementet, ved tyskernes kapitulasjon i 1945 i henhold til krigsbytteretten. Forsvaret anså seg som naturlig eier og bruker av slikt materiell, herunder ammunisjonslagre og lignende som fortsatt kunne benyttes for militære formål. Forsvaret er økonomisk ansvarlig for opprydding av slike krigsetterlatenskaper som er kassert av Forsvaret. Krigsetterlatenskaper som ikke ble tatt hånd om av Forsvaret er eierløse, og Forsvarets rolle og kapasitet er i disse situasjonene begrenset til å rydde oppdukkende eksplosiver som utgjør en akutt fare.

Regjeringen gjorde i St.meld. nr. 39 (2003-2004) Samfunnssikkerhet og sivilt-militært samarbeid, jf. Innst. S. nr. 49 (2004-2005), rede for at Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og Forsvaret skulle kartlegge hvilke problemer som kunne oppstå rundt ansvarsforhold og håndtering av nedgravde eksplosiver. Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet vil nedsette en arbeidsgruppe som skal følge opp dette arbeidet.

Videreføring og utvikling av tilsynet med særskilte risikoobjekter som restauranter, diskotek og konsertlokaler med videre

Branner med mange omkomne i særskilte brannobjekter, som hoteller, restauranter, diskotek med videre, har ikke forekommet i Norge etter brannen i Hotell Caledonien i 1986. Arbeid med forebyggende brannvern og tilsyn i slike objekter hvor mange kan omkomme i én og samme brann, har vært høyt prioritert fra myndighetenes side de senere årene.

Det er etter Justisdepartementets oppfatning, nødvendig å ha oppmerksomhet om brannsikkerheten i slike objekter også i årene fremover. Konsekvensen av en brann i blant annet hoteller, restauranter, diskotek og konsertlokaler kan bli svært alvorlig. Brannvesenets tilsyn har avdekket at enkelte virksomheter ikke har tilstrekkelig adgangskontroll, slik at det har vært flere personer til stede i lokalet enn det er rømningsveier til. I flere tilfeller er heller ikke rømningsveiene tilstrekkelig klargjort. Når det avdekkes at det er for mange personer i lokalet eller at rømningsveier er stengt, vil brannvesenet vurdere umiddelbar bruksnektelse hvis ikke forholdene blir rettet opp umiddelbart. Når forholdene ikke tilsier behov for umiddelbar stenging brukes pålegg og eventuelt tvangsmulkt. I 1998 førte en brann i Gøteborg til 63 dødsfall i et musikklokale som følge av at én av rømningsveiene var blokkert. Tilstrekkelig adgangskontroll, ryddige rømningsveier og øvelser hvor ansatte får øvd på evakuering av mange personer fra lokalet er viktige tiltak som kan bidra til å forhindre storulykker.

Justisdepartementet vil på bakgrunn av dette sørge for at omfanget av dagens tilsyn videreføres og utvikles i takt med nye behov og utfordringer.

Risikoen for at mange vil kunne omkomne i én og samme brann er alltid til stede ved store arrangementer hvor mange mennesker er samlet. Justisdepartementet har bedt Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) om å utarbeide hensiktsmessig informasjons- og veiledningsmateriell på dette området.

Brannsikkerhet i tunneler

Brann i veg- og jernbanetunneler kan få alvorlige konsekvenser. Personsikkerheten i en tunnel er basert på selvredning. Det er derfor viktig at tunnelene har pålitelig røykventilasjon og tilgjengelig rømningsvei. I mange tilfeller finnes det kun ett tunnelløp og evakueringen må da skje gjennom det samme løpet hvor røykgasser skal ventileres ut og redningsmannskaper skal komme til. Røyk og varme kan derfor fort føre til alvorlige konsekvenser for de som befinner seg i tunnelen.

Statens vegvesen og Jernbaneverket er i gang med å oppgradere eldre tunneler. Det er et mål at alle veg- og jernbanetunneler skal ha et sikkerhetsnivå som tilfredsstiller gjeldende krav og standarder, og at gamle tunneler på sikt skal oppfylle de samme kravene som gjelder for nye. Statens vegvesen har i den forbindelse utarbeidet et oppgraderingsprogram for samtlige tunneler, mens Jernbaneverket arbeider med en rekke tiltak som for eksempel utbygging av ledelys i de lengste tunnelene, økt brannbeskyttelse og bruk av øvelser. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har, i samarbeid med vegmyndighetene, utarbeidet forslag til reviderte retningslinjer for saksbehandling ved brannsikring av vegtunneler. Forslaget vil bli vurdert av Justisdepartementet i samråd med berørte myndigheter.

Foto: Bergen brannvesen

Forebygging av brann i rom hvor dyr oppholder seg

Landbruks- og matdepartementet følger, i samarbeid med Mattilsynet, opp forslagene til tiltak som fremkom i St.meld. nr. 12 (2002-2003) Om dyrehold og dyrevelferd, jf. Innst. S. nr. 226 (2002-2003). Som det fremgår i kapittel 4.4, er det innført krav til brannsikkerhet gjennom særforskrifter om hold av/velferd for enkelte dyrearter. Muligheten for å innføre bestemmelser om brannsikkerhet også for dyr som ikke omfattes av disse særforskriftene, er under vurdering.

Det finnes i dag gunstige forsikringsordninger som gir husdyrprodusenter økonomisk fordel av satsing på brannsikkerhet. Det vil også i fremtiden være ønskelig om tilsvarende ordninger kan opprettholdes.

Det vil i det videre arbeidet for å øke brannsikkerhet i husdyrbygninger være viktig å opprettholde aktiviteten i Landbrukets brannvernkomité. I dette arbeidet er brannforebyggende arbeid og holdninger sentrale tema.

Bedre sikring mot uønskede tilsiktede handlinger

Som følge av terrorhandlingene i New York i 2001, Madrid i 2003 og London i 2005 jobbes det internasjonalt med en rekke tiltak for å sikre eksplosiver fra å komme på avveie, samt å øke kontrollen med kjemiske stoffer som kan benyttes til eksplosivproduksjon. I lys av dette fremmer Justisdepartementet i Ot.prp. nr. 65 (2008-2009) om endringer i brann- og eksplosjonsvernloven og el-tilsynsloven forslag om å tydeliggjøre i brann- og eksplosjonsvernlovens formålsbestemmelse at loven også gjelder sikring mot uønskede tilsiktede hendelser som terror, sabotasje med videre. Justisdepartementet mener også at utfordringene knyttet til sikringshensynet må vektlegges i det forebyggende arbeidet overfor virksomheter som håndter farlige stoffer, slik at virksomhetene bevisstgjøres dette hensynet, og gjør sikring til en naturlig del av deres sikkerhetsarbeid.

Justisdepartementet mener, i tråd med det ovenfor nevnte, at det er behov for å styrke sikringsbestemmelsen knyttet til håndtering av eksplosiver, blant annet gjennom å sørge for en helhetlig og enhetlig tilnærming til alle som lovlig skal kunne håndtere eksplosiver. Justisdepartementet fremmer derfor i Ot.prp. nr. 65 (2008-2009) forslag om en ny § 19 a om adgang og plikt for virksomheter som håndterer eksplosive stoffer til å kreve politiattest av sine ansatte.

I tillegg fremmer Justisdepartementet i Ot.prp. nr. 65 (2008-2009) forslag om å utvide virkeområdet for brann- og eksplosjonsvernloven til også å omfatte reaksjonsfarlig stoff. Dette for å sikre en mer logisk og helhetlig forvaltning av loven, og for å kunne regulere og kreve sikringstiltak for stoffer som kan benyttes til fremstilling av eksplosiver med videre. Regjeringen signaliserte i St.meld. nr. 14 (2006-2007) Sammen for et giftfritt miljø – forutsetninger for en tryggere fremtid, jf. Innst. S. nr. 180 (2006-2007), at den for å styrke regelverket med hensyn til reduksjon av risiko for tredjepersons liv og helse ville fremme forslag om at definisjonen av farlig stoff i brann- og eksplosjonsvernloven utvides til også å omfatte stoffer som reagerer farlig med andre stoffer.

5.3 Unngå tap av uerstattelige kulturhistoriske verdier

Brann er ansett som en av de største truslene mot vår materielle kulturarv, det vil si bygninger, anlegg, gjenstander og dokumenter i ulike medier så som papir, fotografi, lydfestinger, film, videogram og elektroniske medier. Som begrepet uerstattelige kulturverdier indikerer, er dette verdier som ikke kan gjenopprettes dersom de går tapt i brann. Hver gang slike verdier ødelegges av brann blir vår kulturarv fattigere. Det er derfor et mål at det ikke skal inntreffe branner med tap av uerstattelige kulturhistoriske verdier.

5.3.1 Brannsikkerhet i uerstattelige kulturhistoriske bygninger

Riksantikvaren disponerer midler som skal benyttes til brannsikring av kulturminner. I 2009 utgjør dette 12 millioner kroner på det ordinære budsjettet. I tillegg ble det i forbindelse med regjeringens finanspolitiske tiltakspakke knyttet til finanskrisen bevilget 77 millioner kroner til brannsikring av kulturminner.

Som en følge av flere branner i Bergen i 2008, er det, etter initiativ fra Bergen kommune, innledet et samarbeid som skal se på sikring av fredede enkeltobjekter med hensyn til forfall og brann, bruk av økonomiske og juridiske virkemidler og bybrannsikring. Her deltar både Riksantikvaren og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) da prosjektet vil gi kunnskap som vil ha overføringsverdi til resten av landet. Erfaringene vil bli lagt til grunn i det videre brannforebyggende arbeidet for å sikre våre kulturverdier. Arbeidet skal blant annet bidra til å klarlegge forholdet mellom brannrisiko og kulturminnevern, og vurdere behovet for mer effektiv bruk og oppfølging av eksisterende virkemidler, både i kulturminnelovgivningen og i brannvernlovgivningen. Det ligger også til dette arbeidet å utrede hjemlene for å tvinge gjennom nødvendige sikringstiltak.

Miljøverndepartementet og Justisdepartementet vil på bakgrunn av resultatene fra prosjektet i Bergen be Riksantikvaren og DSB å vurdere behov for endringer i regelverket med sikte på klarere krav til brannsikring.

Fredede bygninger

Fredede bygninger faller som regel inn under begrepet særskilte brannobjekter. Det innebærer at eier skal utarbeide en fullstendig branndokumentasjon og at brannvesenet skal gjennomføre brannsyn minst hvert fjerde år. Branndokumentasjonen skal beskrive hvordan brannsikkerheten er ivaretatt. Brannvesenet skal ved sitt tilsyn påse at eier følger opp brannsikkerheten på en tilfredsstillende måte og at denne er dokumentert. Ved avvik kan brannvesenet gi eier pålegg og eventuelt gjennomdrive disse med tvangsmidler.

Montering av automatiske slokkeanlegg vil etter Miljøverndepartementets syn kunne bidra til å tilfredsstille krav til sikring av kulturverdiene med relativt små inngrep og uten store kostnader, i motsetning til ødeleggende bygningsmessige tiltak som montering av branndører og brannskillevegger, etablering av nye rømningsveier med mer. Slokkeanlegg må vurderes i hvert enkelt tilfelle ut i fra brannrisiko, konsekvenser av brann og tilgang til vann.

Det er viktig at tilsynsmyndigheten gjennom tilsyn og oppfølging sørger for at eier utarbeider en brannsikringsplan for alle fredede objekter. Det innebærer en kartlegging av risikoen for brann og en plan for etablering av nødvendige organisatoriske og tekniske tiltak slik at brannsikkerheten er ivaretatt på en tilfredsstillende måte.

Foto: Thor Kr. Adolfsen, Norsk brannvernforening

Tette trehusmiljøer

Kartleggingen av ca. 180 verneverdige, tette trehusbebyggelser som ble gjennomført av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap i samarbeid med Riksantikvaren i 2005, viste at kun en håndfull kommuner hadde utarbeidet planer for brannsikring av sine områder. Bare et par av områdene har gjennomført så omfattende tiltak at sikringen kan anses å være tilfredsstillende. Det er nylig utarbeidet en veileder for brannsikring av tett trehusbebyggelse. Videre gjennomføres det regionale samlinger der kommuner og kulturminnemyndigheter møtes, for å rette oppmerksomheten mot dette arbeidet.

Brannregelverket er i liten grad tilpasset de utfordringene som ligger i å bruke tilsyn som virkemiddel i områder med mange objekter med mange og ulike eierkonstellasjoner. Dette vil bli drøftet i kommende regelverksrevisjon på brannvernområdet.

Selv om de sentrale myndighetene har et stort ansvar for å sikre vår kulturarv, mener Miljøverndepartementet at sikringen av de enkelte bygninger og bygningsmiljøer må være lokalt forankret. Det må på lokalt nivå utarbeides brannsikringsplaner med konkrete tiltak som reduserer risikoen for brann og legger forholdene til rette for at brannvesenet kan håndtere en brann før den blir for omfattende og utvikler seg til en områdebrann. Tiltakene må ikke bare rette seg mot objekter av uerstattelig nasjonal verdi i slike miljøer, men også mot bygninger som har kulturhistorisk betydning for nærmiljøet. I en slik prosess må kommunen også sørge for nødvendige vedtekter, blant annet for bruk av fyrverkeri, ryddighet, søppelcontainerbruk og parkering. Miljøverndepartementet vil vurdere endringer i regelverket for å klargjøre kommunens ansvar for å sikre slike områder.

Kirker

Av de 1 000 kirkene som er fredet eller listeført som verneverdige, står landets 28 stavkirker i en særstilling.

Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon (KA) gjennomførte i 2006 en kartlegging av brannsikkerheten i samtlige kirker i landet med blant annet termografering av elektriske anlegg, og gjennomførte en del sikringstiltak. KA har også utarbeidet en brosjyre om brannsikring av kirkebygg. Denne danner noe av grunnlaget for en veileder om brannsikring av kirkebygg utarbeidet av KA, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) og Riksantikvaren som er myntet på kirkeforvaltere og tilsynspersonell. KA planlegger nå en ny kontrollrunde.

De mange brannene og skadene som følge av lynnedslag, viser at montering av utvendige lynvernanlegg og overspenningsvern på kirker bør prioriteres. Videre må eldre elektriske anlegg kontrolleres og eventuelt fornyes. Nivået på elanlegg i fredede bygg og listeførte kirker må ligge høyere enn i vanlige bygninger. Riksantikvarens veileder og sjekkliste for kontroll av elanlegg bør derfor benyttes. Mange kirker mangler også alarmanlegg med varsling til brannvesenet. I kirker hvor brannvesenet har lang utrykningstid er trolig ikke varslingsanlegg tilstrekkelig. Her bør det monteres automatiske slokkeanlegg. Der brannvesenet har beredskap i nærheten kan tørre sprinkleranlegg som brannvesenet kobler seg til være et alternativ.

Brannregelverket regner kirker som særskilte brannobjekter ut fra personrisiko. Brannvesenet skal dermed gå årlig tilsyn. Brannvesenet kan ikke pålegge konkrete sikringstiltak ut over minimumskravene, men skal påse at eier kan dokumentere at det er etablert tilstrekkelige brannsikringstiltak for å sikre bygningen mot skade på liv, helse, miljø og materielle verdier.

Om lag 220 kirker er fredet etter kulturminneloven. For de fredede kirkene fatter Riksantikvaren vedtak om bygningsmessige tiltak, herunder brannsikringsanlegg. I tillegg er om lag 760 kirker listeført av Riksantikvaren. For de listeførte kirkene gir Riksantikvaren råd til biskopen, som fatter endelig vedtak. Verken kulturminneloven eller kirkeloven gir hjemmel til å kreve sikringstiltak i kirkene.

Miljøverndepartementet og Justisdepartementet vil be Riksantikvaren og DSB om å vurdere endringer i kulturminneloven og brann- og eksplosjonsvernlovgivningen for å sikre bedre vern av fredede verneverdige kirker.

5.3.2 Sikring av uerstattelige arkiver, dokumenter og gjenstander

St.meld. nr. 41 (2000-2001) Brann og eksplosjonsvern understreket i et fjerde nasjonalt mål «fokus på den risiko som er forbundet med brann i vår nasjonale, uerstattelige kulturarv som stavkirker, andre bygninger med kulturhistorisk verdi, museer, store kunstsamlinger, sentrale arkiv- og biblioteksamlinger og lignende». For å ta vare på uerstattelige gjenstander, dokumenter, bøker og andre medier må staten legge til rette for at disse samlingene oppbevares og formidles i omgivelser som i størst mulig grad reduserer risikoen for brann, vannskader og tyveri, og med tilfredsstillende relativ fuktighet, temperatur og lysforhold.

Det fremste nasjonale ansvaret på arkivområdet er å legge til rette for at offentlige myndigheter dokumenterer egen virksomhet, ved at alle offentlige arkiv blir ordnet og innrettet slik at dokumentene blir bevart som informasjonskilder. Normalt skal arkivene fra statsforvaltningen avleveres til Arkivverket når materialet er 25-30 år gammelt. Størstedelen av materialet som avleveres fram til 2025, er skapt før 2000, og er derfor papirbasert.

Den offentlige arkivplikten og avleveringsrutinene har ført til behov for stadig økt kapasitet for magasinering av arkivmateriale. Disse magasinene må være sikret mot blant annet brann. Riksarkivet og Statsarkivet i Oslo vil ta i bruk nytt underjordisk magasinanlegg i juni 2009. Statsforvaltningen i Hordaland og Sogn og Fjordane skal avlevere arkivene til Statsarkivet i Bergen. Magasinene ved Statsarkivet i Bergen er fulle, og Statsarkivet kan derfor ikke motta arkiver fra statsforvaltningen. Det skal derfor oppføres et nytt magasinbygg i tilknytning til eksisterende bygninger. I tillegg er det planer om nytt magasin for Statsarkivet i Hamar og utbygging av magasinkapasiteten ved Statsarkivet i Kristiansand.

Dokumenter i ulike medier – papir, fotografi, lydfestinger, film, videogram og elektroniske medier – som er allment tilgjengelig, skal avleveres til Nasjonalbiblioteket. For å bevare disse dokumentene og gjøre dem tilgjengelige som kildemateriale for forsking og dokumentasjon, må Nasjonalbiblioteket ha tilstrekkelig magasinkapasitet som er sikret mot blant annet brann. Nasjonalbiblioteket har derfor igangsatt planlegging av utvidelse av sikringsmagasinet i Rana.

Undersøkelser har vist at oppbevaringsforholdene for en stor del av museenes uerstattelige gjenstandssamlinger ikke er tilfredsstillende. Dette gjelder både i utstillingslokaler og gjenstandsmagasiner. I Kultur- og kirkedepartementets årlige tilskuddsbrev til museene understrekes museenes ansvar for tilfredsstillende kontroll over samlingene, der departementet spesielt peker på institusjonenes selvstendige ansvar for sikring, med en plan bestående av risikovurderinger, etablering av forebyggende og begrensende tiltak, samt planer for evakuering. Det oppfordres også til etablering av fellesmagasiner, med god kontroll på sikring og klima. Det er i de siste årene derfor blitt bygd fellesmagasiner med god brannsikring for flere museer. Kultur- og kirkedepartementet har de siste årene gitt tilskudd fra overskuddet fra statlige spill (spillemidlene) til bygging av fellesmagasin for Hordaland, regionmagasin for Sunnmøre og fellesmagasin for museene i Østfold. Gjennom regjeringens tiltakspakke for økt sysselsetting er det bevilget planleggingsmidler til nytt bygg med godt brannsikret magasin for Norsk Bergverksmuseums samlinger. Det er videre planer om bygging av fellesmagasin i en rekke områder av landet. I Rogaland har fylkeskommunen overtatt et stort fjellanlegg fra Forsvaret som er stilt til disposisjon for museene for magasinering av samlingene.

Statens senter for arkiv, bibliotek og museum (ABM-utvikling) forvalter den statlige «Tilskuddsordningen for sikring av museer». Museene kan her søke om å få dekket inntil 60 prosent av kostnadene til sikringstiltak, både med hensyn til brann og tyveri. Årlig ramme er nå ca. 7 millioner kroner i statlige midler. Ordningen ble opprettet etter brannen i Erkebispegården i Trondheim i 1983, og frem til i dag har ca. 140 millioner kroner blitt tildelt fra staten til tiltak ved museer over hele landet. Det er krav til en generell, gjennomtenkt sikringsplan fra museene for å kunne få midler, etter en mal som går fram av søknadsskjemaet.

5.4 Unngå branner som lammer kritiske samfunnsfunksjoner

Branner i såkalt kritisk infrastruktur kan få store konsekvenser for kritiske samfunnsfunksjoner. Det er derfor et viktig mål å unngå branner som lammer slike funksjoner.

Bortfall av kritiske samfunnsfunksjoner ble grundig behandlet i St.meld. nr. 22 (2007-2008) Samfunnssikkerhet, jf. Innst. S. nr. 85 (2008-2009), og vil ikke få en tilsvarende bred omtale i denne meldingen. Det er likevel nødvendig å knytte enkelte betraktninger til risikoen for og hvilke konsekvenser brann i en kritisk infrastruktur kan få for opprettholdelsen av kritiske samfunnsfunksjoner, og dermed for befolkningens grunnleggende behov.

5.4.1 Sikring av kritiske samfunnsfunksjoner

En infrastruktur er å anse som kritisk når den er helt nødvendig for å opprettholde kritiske samfunnsfunksjoner som igjen dekker samfunnets grunnleggende behov, som blant annet vann, mat og varme, og befolkningens trygghetsfølelse, jf. NOU 2006: 6 Når sikkerheten er viktigst og St.meld. nr. 22 (2007-2008).

Gjennom en rekke studier og eksempler er det tydeliggjort at samfunnets funksjonsdyktighet er svært avhengig av en rekke fysiske og tekniske infrastrukturer. Skulle det oppstå alvorlig svikt i disse infrastrukturene er samfunnet ikke i stand til å opprettholde de leveransene av varer og tjenester som befolkningen er avhengig av.

Svikt i en infrastruktur kan raskt forårsake massive forstyrrelser i samfunnet. Infrastrukturene utgjør dermed et stort sårbarhetspotensial for samfunnet som helhet. Ett annet fellestrekk er at de ulike infrastrukturene i større eller mindre grad er gjensidig avhengige av hverandre, og virkningene av svikt har dermed en sektorovergripende karakter. En kompliserende faktor er at flere infrastrukturer er koblet sammen med infrastrukturer på tvers av landegrensene. I så måte har sikkerhets- og beredskapsarbeidet med å beskytte kritisk infrastruktur også en grenseoverskridende karakter, som forutsetter tett samarbeid på tvers av landegrensene.

Kabler og andre komponenter i kraftforsyningen kan være sårbare punkter. Samlokalisering av kraft-, tele- og datakabler i samme grøft eller kulvert kan utgjøre en sårbarhet. Ett eksempel på slike utfordringer er brannen på Oslo Sentralstasjon i november 2007.

Justisdepartementet anser det som svært viktig å rette en del av det forebyggende arbeidet inn mot at branner i kritisk infrastruktur ikke skal oppstå, slik at det ikke oppstår svikt i leveransen av varer og tjenester som befolkningen og samfunnet er avhengig av.

Direktoratet for samfunnsikkerhet og beredskap (DSB) utarbeidet sammen med berørte etater en evalueringsrapport etter hendelsen på Oslo Sentralstasjon. I evalueringsrapporten fremkommer flere forbedringspunkter, herunder behovet for en felles øvelse. Det skal etter planen gjennomføres en øvelse med sentrale aktører i første halvår 2009. DSB bistår aktørene i planleggingen.

Boks 5.2 Brannen på Oslo Sentralstasjon

En skade på en høyspenningskabel utenfor Oslo Sentralstasjon 27. november 2007 som følge av graving under anleggsarbeid, førte til brann, svikt og utkobling av tilsvarende kabel inne på området. Deler av bygningsmassen ble etter hvert uten strømforsyning. Jernbaneverkets styringssentral ble satt ut av drift med store konsekvenser for togtrafikken det etterfølgende døgnet. Videre ble et omfattende tele- og datanett med betydelig ekstern kundemasse satt ut av spill. Hendelsen er nærmere beskrevet i rapporten Brann i kabelkulvert – Oslo Sentralstasjon 27. november 2007 (DSB, 2008).

Foto: Jernbaneverket

Opprettelse av et eget spesialutvalg for samfunnssikkerhet

Det er opprettet en rekke spesialutvalg som skal ivareta behovet for samordning mellom departementene i det løpende EØS-arbeidet. Spesialutvalgene utgjør en formell plattform for diskusjon rundt EU-regelverkets EØS-relevans. For å bidra til et styrket helhetlig forebyggende arbeid har Justisdepartementet i 2009 opprettet et eget spesialutvalg for samfunnssikkerhet. Spesialutvalget vil være et viktig virkemiddel for å tydeliggjøre Justisdepartementets samordningsfunksjon på samfunnssikkerhetsområdet også i et internasjonalt perspektiv. I forlengelsen av dette vil spesialutvalget også kunne være med på å motvirke gråsoner og ansvarsfragmentering på dette området, ved at berørte departementet får en egnet arena til å diskutere saker og klargjøre ansvarsforhold. Saker som skal behandles i det nye spesialutvalget er blant annet EUs direktiv for økt sikring av kritisk europeisk infrastruktur (EPCIP-direktivet) og EUs handlingsplan for økt sikring av eksplosiver.

Tilsynsansvar for landanlegg som håndterer olje og gass

Når det gjelder tilsyn med industrivirksomhet generelt, er utgangspunktet at Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) er sentral myndighet etter lov 14. juni 2002 nr. 20 om vern mot brann, eksplosjon og ulykker med farlig stoff og om brannvesenets redningsoppgaver (brann- og eksplosjonsvernloven) og lov 24. mai 1929 nr. 4 om elektriske anlegg og elektrisk utstyr (el-tilsynsloven). For landanleggene som håndterer olje og gass på Melkøya, Tjeldbergodden, Nyhamna, Kollsnes, Mongstad, Sture, Kårstø og Slagentangen, er imidlertid tilsynsansvaret etter disse lovene lagt til Petroleumstilsynet. Bakgrunnen for denne ordningen var et ønske om et sterkere helhetlig tilsyn mot operatørs styring av den totale virksomheten.

Som følge av denne organiseringen foreligger det et grensesnitt mellom Petroleumstilsynets tilsynsansvar innenfor landanleggenes yttergjerder og DSBs ansvar utenfor gjerdene.

Justisdepartementet er tillagt en samordningsrolle for å sikre helhetlig og koordinert beredskap, forankret i kongelig resolusjon 16. september 1994. Som en del av samordningsrollen, har Justisdepartementet et særskilt ansvar for å avdekke gråsoner når det gjelder sikkerhet og beredskap. Av St.meld. nr. 39 (2003-2004) Samfunnssikkerhet og sivilt-militært samarbeid går det frem at grensesnittet mellom Petroleumstilsynet og DSB skal evalueres etter en tid. Stortinget sluttet seg til dette, jf. Innst. S. nr. 49 (2004-2005). På bakgrunn av dette, har Justisdepartementet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Miljøverndepartementet og Olje- og energidepartementet gitt Direktoratet for forvaltning og IKT i oppdrag å foreta en evaluering av grensesnittet mellom Petroleumstilsynet og henholdsvis DSB og Statens forurensningstilsyn.

5.5 Styrket beredskap og håndteringsevne

Grunnberedskapen i Norge er god. Samtidig oppstår det fra tid til annen branner og hendelser som setter samfunnets håndteringsevne på prøve. Det er derfor viktig å legge til rette for at beredskaps- og håndteringsevnen ivaretas – både i tilknytning til hverdagsulykkene og de store, sammensatte hendelsene. Økt samvirke mellom brannvesenene og bruk av ressurser uavhengig av geografisk plassering vil kunne bidra til å styrke beredskaps- og håndteringsevnen.

5.5.1 Fremtidens brannvesen

Brannvesenet skal bidra til god brannsikkerhet og sørge for at branner og andre akutte ulykker med behov for teknisk innsats blir håndtert på en god måte, uansett når de måtte oppstå. Ved endringer i risiko og sårbarhet, samt endringer i befolkningens forventninger til sikkerhet og beredskap, endres også behovene til hvilke oppgaver brannvesenet skal løse. For å få best mulig effekt av brannvesenets arbeid er det viktig at det er dimensjonert og organisert på grunnlag av risikoen og sårbarheten i området det skal operere.

Brannvesenets tilsyn med de særskilte brannobjektene er et av de viktigste virkemidlene det offentlige har for å ha kontroll med brannsikkerheten i objekter og bygninger der brann kan føre til tap av mange menneskeliv. Et godt tilsyn har medvirket til at det de siste ti årene ikke har forekommet branner med tap av et stort antall liv i objekter hvor slikt tilsyn har vært prioritert, som ved institusjoner, hoteller, restauranter, diskotek med videre. Siste års branner har imidlertid synliggjort at branner med mange omkomne kan forekomme i andre objekter. Dette har medført at Justisdepartementet nå ønsker å bedre brannsikkerheten i eldre leilighetsbygg med risiko for tap av mange liv i én enkelt brann, jf. kapittel 5.2.1.

Brannvesenets innsatsoppgaver er de senere årene endret fra å ha hovedvekt på bygningsbranner til stadig mer innsats ved andre ulykker, jf. omtalen i kapittel 4. Etaten er oftere ute i oppdrag som krever spesialisert utrustning og annen kompetanse, som trafikkulykker, livreddende innsats ved drukningsulykker og særskilt innsats ved jord- og leirras samt kompliserte branner og ulykker der farlige stoffer er involvert. Brannvesenet er også kommunenes viktigste beredskap mot akutt forurensning. Begrepet brannvesen alene er ikke lenger tilstrekkelig for å beskrive oppgavene til etaten. En rekke kommuner benytter derfor navn som brann- og redningsvesen eller brann- og redningsetat.

De fleste brannvesenene er stort sett i stand til å håndtere de vanligst forekommende hendelsene, enten alene eller gjennom bistandsavtaler med andre kommuner. Hendelser de senere årene, som eksempelvis skogbrannene i 2006 og 2008, viser imidlertid at brannvesenet har et klart forbedringspotensiale når det gjelder å håndtere store hendelser med behov for kontinuerlig tilførsel av mannskaper og utstyr over lang tid. Håndtering av store hendelser krever brannvesen med profesjonell ledelse, godt planverk, godt utstyr og som er regelmessig øvet. For mange kommuner vil interkommunalt samarbeid kunne medføre en styrking både av det forebyggende arbeidet og beredskapsevnen. Interkommunale løsninger gir større og mer ressurssterke brannvesen, hvor ressursene kan brukes samlet over et større område uavhengig av kommunegrenser.

Om lag 25 prosent av kommunene samarbeider i dag om brannvesenoppgaver. Antallet samarbeidsbrannvesen har økt noe de senere årene, men fortsatt er det et stort potensial for videre regional utvikling.

Gjennomgang av gjeldende krav til organisering og dimensjonering av brannvesenet

St.meld. nr. 22 (2007-2008) Samfunnssikkerhet signaliserte at brann- og eksplosjonsvernlovens forskrifter vil bli gjennomgått for å sikre at kravene til dimensjonering av brannvesenet gjenspeiler etatens lovpålagte oppgaver. Det er også nødvendig å vurdere om dimensjoneringskravene er tilpasset dagens behov og de oppgavene brannvesenet vil stå overfor i årene fremover. Med bakgrunn i dette har Justisdepartementet bedt Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap om å revidere forskrift 26. juni 2002 nr. 729 om organisering og dimensjonering av brannvesen (dimensjoneringsforskriften). Forskriften skal sikre at brannvesenet er organisert, utrustet og bemannet slik at lovpålagte oppgaver blir tilfredsstillende utført.

I arbeidet med endringene i forskriften skal det bygges videre på det som fungerer godt i dag. For eksempel er nærheten til lokalsamfunnet brannvesenets styrke som beredskapsetat. Det er brannstasjoner i alle større tettsteder med beredskap som ofte har mindre enn ti minutters innsatstid til de viktigste objektene.

For å få mer effektiv utnyttelse av ressursene, og sikre en fremtidsrettet, moderne og mobil brann- og redningsberedskap, vil samarbeid mellom kommuner om etablering av større regionale brannvesen være en mulighet. Effektiv utnyttelse av ressurser på tvers av kommunegrenser er en forutsetning for å kunne utvikle brannvesenet til en fullverdig teknisk redningsberedskap med evne til endring etter de oppgavene det kan bli stilt overfor. Det tas i forskriftsarbeidet sikte på å legge til rette for at evnen til å håndtere store eller komplekse oppgaver styrkes gjennom samarbeid kommunene imellom.

Det er viktig at det forebyggende brannvernet ikke svekkes og at ressursene og oppgavene tilpasses utfordringene. Helhetlig, forebyggende brannvernarbeid med tilstrekkelig kompetanse fordrer etablering av mer robuste fagmiljøer, der kontinuitet i kompetanse og oppfølging av regelverk og informasjonsaktiviteter preger arbeidet.

Synliggjøring av brannvesenets viktige rolle og betydning i kommunenes helhetlige beredskapsarbeid

Som nevnt i kapittel 3.1, fremmer Justisdepartementet i Ot.prp. nr. 61 (2008-2009) om lov om endringer i lov om sivilforsvaret med videre forslag om lovpålagt kommunal beredskapsplikt. Den kommunale beredskapsplikten skal innholde både en plikt til sektorovergripende risiko- og sårbarhetsanalyse for lokalsamfunnet og en plikt til å utarbeide en generell beredskapsplan som angir tiltak for håndtering av ulike typer kriser.

Brannvesenet er den største beredskapsetaten i de fleste kommunene. Etaten utfører et omfattende forebyggende arbeid og er den viktigste tekniske redningsressursen i kommunene, ikke bare i forbindelse med brann, men ved alle hendelser som krever teknisk håndteringsevne. Brannvesenet gjennomfører også en omfattende øvingsvirksomhet for å forberede seg til aktuelle hendelser som kan inntreffe.

Justisdepartementet vil understreke betydningen av at kommunene aktivt involverer brannvesenet i arbeidet med å skaffe til veie nødvendig oversikt over risiko og sårbarhet – som grunnlag for kommunalt planarbeid og forebyggende- og beredskapsrelaterte aktiviteter – og i kommunenes samlede beredskaps- og kriseorganisasjon.

En god lokal beredskap underbygger også en god nasjonal beredskap. Justisdepartementet mener at god samordning og hensiktsmessig utnyttelse av kompetanse og tilgjengelige ressurser er viktig for en god beredskap og vil sørge for at fylkesmennenes kontakt og tilsyn med kommunene om beredskapsarbeid har dette som utgangspunkt.

Utredning av det samlede utdanningsbehovet i brannvesenet

Forskrift 26. juni 2002 nr. 729 om organisering og dimensjonering av brannvesen (dimensjoneringsforskriften) skal sikre at brannvesenet er organisert, utrustet og bemannet slik at lovpålagte oppgaver blir tilfredsstillende utført. Forskriften stiller i den forbindelse krav om at både heltids- og deltidspersonell i brannvesenet skal ha gjennomført grunnutdanning for brannkonstabel. For deltidspersonell, ble dette kravet først gjort gjeldende fra 1. januar 2007. Det er om lag 3 500 heltidsansatte og om lag 8 700 deltidsansatte i brannvesenet.

For å bli ansatt i brannvesenet kreves det i dag enten fagbrev eller en annen form for videregående utdanning. Selve brannutdanningen skjer etter ansettelse og består av praktisk og teoretisk opplæring i eget brannvesen og kurs i brannvern i regi av Norges Brannskole i Tjeldsund kommune i Nordland. Brannskolen er den sentrale utdanningsinstitusjonen, men har i tillegg avtale med 15 regionale kurssteder med godkjente øvingsanlegg. Utdanningen bekostes av arbeidsgiver og staten.

Brann- og redningstjenestens kompetanseutfordringer har endret seg mye de siste 10–15 årene. Brannvesenet er stadig oftere ute i oppdrag som krever spesialisert utrustning og annen kompetanse. Dette stiller krav til kompetanse innen komplisert teknisk redning og avansert førstehjelp for håndtering av skadde personer på en korrekt måte. Forventede klimaendringer med økt risiko for ras, flom og andre naturgitte hendelser vil forsterke dette og stille nye og mer omfattende krav til kompetanse hos den kommunale brann- og redningstjenesten.

Dagens grunnutdanning i brannvesenet omfatter i hovedsak emner innenfor beredskap og håndtering. Med bakgrunn i erfaringer fra større hendelser de senere årene, både nasjonalt og internasjonalt, er det grunn til å vurdere en mer helhetlig tilnærming til den framtidige kompetansen i brannvesenet. Dette inkluderer blant annet en vurdering av behovet for styrking av kompetansen innen ulykkesforebyggende og skadebegrensende tiltak samt gjennomføring og oppfølging av redningsinnsatser. Det er videre en særlig utfordring å sikre at det store antallet deltidspersonell i brannvesenet får den utdanningen som dimensjoneringsforskriften krever. Funn fra tilsyn viser samtidig økende utfordringer med å rekruttere personell til deltidsbrannvesenet.

Både arbeidsgruppen som gjennomgikk skogbrannberedskapen og utvalget som gjennomgikk skredulykken i Ålesund i 2008, peker på behovet for bedre kompetanse om håndtering av store hendelser.

Dette er i tråd med Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) egen vurdering av utdanningsbehovet i brannvesenet. DSB la i 2007 frem et forslag til endringer i utdanningen for brann- og redningstjenesten.

Dagens og fremtidens utfordringer for brannvesenet tilsier at det er behov for å utrede det samlede kompetansebehovet. Blant annet er det behov for å se nærmere på forholdet mellom hel- og deltidsbrannvesenet, og mulighetene for å styrke kompetansen i deltidsbrannvesenet gjennom økt interkommunalt brannsamarbeid. Regjeringen vil på bakgrunn av dette nedsette et utvalg som skal utrede det samlede utdanningsbehovet i brannvesenet.

Samlokalisering av Sivilforsvarets opplæringsvirksomhet

I St. meld. nr. 22 (2007-2008) ble det foreslått at ­Sivilforsvarets kompetansesentre fortrinnsvis skal drive med opplæring innen egen kjernevirksomhet. For å tilpasse kapasiteten til behovet ble det foreslått å legge ned to av Sivilforsvarets tre kompetansesentre. Stortinget ga sin tilslutning til at kompetansesentrene på Granåsen ved Trondheim og Starum (Østre Toten) ble samlokalisert på Starum, jf. Innst. S. nr. 85 (2008-2009). Stortinget ønsket imidlertid å avvente en beslutning om kompetansesenteret på Vagle i Sandnes i Rogaland og ba regjeringen komme tilbake til Stortinget med saken i forbindelse med denne meldingen.

Sivilforsvarets kompetansesenter i Rogaland er en av brannskolens samarbeidspartnere. Etter en ny gjennomgang av behovet for dette kompetansesenteret, og da spesielt sett opp mot brannvesenets fremtidige behov for opplæring og øvelse, har Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) kommet til at opprettholdelse av to sivilforsvarsskoler fremdeles ikke kan forsvares. Det er vesentlig overkapasitet på brannskolens regionale kurssteder og derfor en utfordring å ha tilstrekkelig antall kurs på disse stedene for å opprettholde den lokale kompetansen.

I dag benyttes blant annet leiren til opplæring og kurs for ulike virksomheter innen næringslivet og ulike private organisasjoner. Dette utdanningstilbudet ligger utenfor Justisdepartementets ansvarsområde og bidrar i liten grad til å understøtte opplæringsbehovet innen egen kjernevirksomhet. En rekke aktører i samfunnet kan tilby tilsvarende kurs.

Når det gjelder undervisningsbehovet for kommuner, fylker og andre offentlige etater vises det til Nasjonalt utdanningssenter for samfunnssikkerhet og beredskap (NUSB), som også har overkapasitet på undervisningssiden. Det vises også til høgskoler, universiteter og Forsvarets utdanningsinstitusjoner som tilbyr kurs og kompetansehevende tiltak på sentralt, regionalt og lokalt nivå.

Etter en samlet vurdering mener Justisdepartementet at Sivilforsvarets kompetansesenter i Rogaland fortsatt bør inngå i omstillingen av opplæringsvirksomheten i Sivilforsvaret. Samlet sett vil drift av to kompetansesentra bidra til økte utgifter for DSB og redusere etatens evne til å gjennomføre effektiv og god opplæring for eget personell.

En eventuell nedleggelse av Sivilforsvarets kompetansesenter i Rogaland, i likhet med kompetansesenteret i Sør-Trøndelag, vil kunne gi innsparinger som kan stilles til disposisjon for Sivilforsvaret for blant annet å gi handlingsrom for opplæring, øvelser, vedlikehold og reinvesteringer i den operative virksomheten i fremtiden.

Fylkesmannens koordinering av tilsyn

Med det nye kapittel 10 A i lov 25. september 1992 nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven) er regler om statlig tilsyn med kommunesektoren blitt en del av kommuneloven. Kapittel 10 A inneholder felles regler om rammer, prosedyrer og virkemidler for statlig tilsyn med kommunesektoren. Reglene skal gjøre statens tilsyn med kommunene mer oversiktlig, enhetlig og forutsigbart.

Hovedsynspunktet bak lovendringen er at kommuneloven skal regulere hvordan tilsyn gjennomføres, så som rammer og myndighet for tilsyn, saksbehandlingsregler og klage og virkemiddelbruk, mens særlovgivningen skal angi hvilke områder det skal føres tilsyn med, jf. Ot.prp. nr. 97 (2005-2006) og Innst. O. nr. 19 (2006-2007) Statleg tilsyn med kommunesektoren.

I Ot.prp. nr. 61 (2008-2009) om lov om endringer i lov om sivilforsvaret med videre foreslås det en tilsynshjemmel knyttet til bestemmelsene om kommunal beredskapsplikt. Tilsynet med kommunene foreslås å følge kommuneloven kapittel 10 A.

I Ot.prp. nr. 65 (2008-2009) om lov om endringer i brann- og eksplosjonsvernloven og el-tilsynsloven foreslås endringer som åpner opp for at en overføring av tilsynsmyndighet, for eksempel til Fylkesmannen, kan skje på et senere tidspunkt dersom departementet finner det hensiktsmessig.

Fylkesmannen har en sentral rolle i å samordne beredskapsarbeidet i fylkene. I den forbindelse følger Fylkesmannen også opp beredskapsarbeidet i hver enkelt kommune. Det har i denne sammenheng også vært gjennomført en ordning hvor Fylkesmannen har deltatt i tilsyn med brannvesenene.

Justisdepartementet vil i samråd med Fornyings- og administrasjonsdepartementet, vurdere den mest hensiktsmessige måten å overføre tilsynet med kommunenes plikter i tilknytning til brannvesenet fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap til Fylkesmannen.

Vurdering av boligalarmanlegg og brannvesenets rolle som innsatsstyrke

De senere årene har antallet alarmanlegg i boliger økt kraftig og er fortsatt i vekst. Den teknologiske utviklingen og masseproduksjon har gjort alarmanleggene rimeligere, og økningen i befolkningens velstand gjør at mange har anskaffet seg alarmanlegg, spesielt for varsling av tyveri og brann. Normalt varsler slike anlegg utløst innbrudds- og brannalarm til vaktselskapets alarmsentral. Flere vaktselskap har innført den praksisen at de ved mottatt brannalarm fra et slik anlegg ringer brannvesenets alarmsentral 110 og melder om utløst alarm. Mer enn ni av ti alarmmeldinger har vist seg å ikke være utløst av brann.

Kravet til brannalarm i boliger er at det skal være røykvarsler som kan høres på alle soverom. Dette sikrer tidlig lokalt varsel og skal gi nok tid til at de som oppholder seg i boligen kommer seg ut ved brann. Å installere automatiske brannalarmanlegg og knytte dette til en privat alarmsentral for å sikre verdier når man selv ikke er hjemme, er en frivillig sak.

Enkelte brannvesen har inngått avtaler med vaktselskap om å rykke ut til et objekt når selskapet melder om utløst brannalarm, mot at det betales for tjenesten. Det er også tilfeller av at brannvesenet selv tilbyr å motta alarmer fra boligalarmanlegg. Utrykninger som følge av utløst alarm i boliger har i enkelte brannvesen relativt stort omfang.

I noen brannvesen har det vært praktisert å rykke ut ved mottatt melding fra vaktselskap om utløst brannalarm, uten å ha noen avtale med vaktselskapet om økonomisk vederlag. I slike tilfelle har brannvesenet sendt regning til vaktselskapet i ettertid for unødig utrykning dersom det har vist seg å ikke være brann. Noen saker hvor vaktselskap ikke har betalt for slike oppdrag, behandles for tiden i rettsapparatet.

Når et vaktselskap ringer brannvesenet om utløst alarm uten at det er verifisert brann, kan dette ses på som at vaktselskapet søker å flytte ansvaret for å vurdere behovet for utrykning over til brannvesenet. Brannvesenet på sin side har ingen forutsetninger for å bedømme om det er brann i objektet. Dersom det blir vanlig praksis at vaktselskap ved mottatt brannalarm fra privatboliger varsler brannvesenet og at det automatisk blir foretatt utrykning vil dette medføre et stort antall feilutrykninger. Slike feilutrykninger binder opp innsatsressurser.

Justisdepartementet vil gjennomgå gjeldende regelverk med henblikk på å vurdere behov for endringer.

5.5.2 Særskilt om skogbrann

Håndtering av skogbrann er et kommunalt ansvar. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) sender hvert år i forkant av skogbrannsesongen ut informasjonsmateriell til kommunene om skogbrannberedskap, som blant annet inneholder påminnelse om krav til skogbrannreserver og orientering om nettsted for skogbrannprognose (yr.no). Det er også utarbeidet en egen brosjyre om bruk av skogbrannhelikopter.

I andre land, med tørrere klima enn i Norge, har skogbranner hatt dramatiske konsekvenser i form av mange tapte liv og ødeleggelse av bygninger, og i enkelte tilfeller hele lokalsamfunn. Skogbranner vil ofte vare over lang tid og omfatte store arealer. Bekjempelse av slike branner krever omfattende ressurser. I Norge har skogbranner så langt vært mindre dramatiske. Likevel er dette blant de hendelsene som krever mest ressurser og setter størst krav til organisering av innsats. En særskilt utfordring er at det i tørkeperioder vil kunne opptre flere branner samtidig.

I 1986 ble kontaktutvalget for skogbranner opprettet etter et initiativ fra Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern (DBE) (nå DSB) og Skogbrand forsikring. Kontaktutvalget for skogbranner består i dag av DSB, Sivilforsvaret, Norsk Brannbefals Landsforbund (NBLF), Norsk Brannvernforening, Skogbrand forsikring, Det norske meteorologiske institutt (DNMI), Norges luftsportsforbund (NLF) (tidligere Norsk Aero Klubb (NAK)), Norges skogeierforbund, Helitrans AS som statens kontraktspartner på skogbrannhelikopter, Landbruks- og matdepartementet og Forsvaret ved Forsvarets operative hovedkvarter. Utvalget anbefaler tiltak, utarbeider brosjyremateriell for allmennheten innenfor forebygging av skogbrann, oppdaterer skogbrannplakaten med mer.

Det norske meteorologiske institutt utarbeider hvert år en skogbrannfareindeks som angir skogbrannfaren. Skogbrannindeksen er et beregnet mål på skogbrannfare basert på nedbør over tid, lufttemperatur og luftfuktighet. En skogbrannindeks på over 70 angis som meget høy skogbrannfare. Skogbrannindeksen i Froland før brannen, var beregnet til 225. Indeksen legges ut på internett hver dag i perioden 15. april til 15. september.

På forsommeren i 2008 var det en rekke skogbranner i Sør-Norge, med skogbrannen i Froland som den største siden krigen. Samtidig var det større skogbranner på Konnerud ved Drammen og i Råde i Østfold. Brannene illustrerte på flere måter utfordringene og behovet for å styrke samfunnets evne til å forebygge og håndtere slike hendelser. Kort tid etter brannene ga Justisdepartementet DSB i oppdrag å opprette en arbeidsgruppe for å gjennomgå skogbrannberedskapen og håndteringen av den senere tids skogbranner.

Arbeidsgruppens anbefalinger

Arbeidsgruppen ble ledet av fylkesmannen i Hedmark, Sigbjørn Johnsen, og hadde før øvrig bred representasjon fra skogbruksnæringen, myndigheter og operative etater. Justisdepartementet mottok arbeidsgruppens rapport 31. oktober 2008. Rapporten er å finne på http://www.regjeringen.no.

Rapporten omtaler at mangel på forebyggende og forberedende tiltak samt manglende erkjennelse og forståelse av en høy skogbrannfare med påfølgende rask brannutvikling, kan være status i flere skogbrannutsatte kommuner.

Frolandbrannen er et eksempel på viktigheten av å erkjenne og forstå potensialet i skogbrannfaren og brannutviklingen i en tidlig fase, og dimensjonere tiltakene deretter. Med en slik forståelse kunne etterslokningsarbeidet, etter arbeidsgruppens mening, vært organisert og gjennomført på en slik måte at brannen ikke ble gitt anledning til å blusse opp igjen den andre dagen. Brannen ble ansett for å være under kontroll dag én, og innsatsmannskaper ble dimittert påfølgende dag.

Arbeidsgruppen mener at manglende etterslokningsarbeid i kombinasjon med generelt høy skogbrannfare og kraftig vind, medførte at brannen fikk anledning til å blusse opp igjen etter at den var vurdert til å være under kontroll. Brannen viser med tydelighet at beslutninger og tiltak i en tidlig fase av brann kan være svært avgjørende for videre brannforløp.

Arbeidsgruppen påpeker at en problemstilling ved skog- og utmarksbranner er at slokkekostnadene overgår verditapene av selve skogen. Dette oppleves som et prioriteringsproblem ved dimensjonering og ressursbruk til slokkearbeidet. Ut fra en kost-/nyttevurdering foreslår arbeidsgruppen en videreføring av dagens ordning med et stort helikopter i fast beredskap i perioden 15. april til 15. august.

Arbeidsgruppen har lagt til grunn følgende hovedprinsipper for skogbrannberedskap:

1. Skog- og utmarksbranner skal unngås.

2. Små branner skal slokkes før de blir store.

3. Store branner skal håndteres effektivt og sikkert.

Arbeidsgruppen har en rekke øvrige anbefalinger om forebygging og håndtering av skogbranner, hvorav nevnes:

• Det bør gjennomføres en overordnet drøfting for å komme frem til en dimensjonerende strategi for slokking av skog- og utmarksbranner

• Det er behov for mer systematisk bruk av risiko- og sårbarhetsanalyser for å bedre kommunenes beredskapsarbeid, og Fylkesmannens oppfølging av kommuner med stor skogbrannfare bør intensiveres

• Fylkesmannens arbeid med tilsyn og oppfølging av kommunens beredskapsarbeid styrkes

• Styrking av det interkommunale brann- og redningssamarbeidet

• Skogbrannindeksen benyttes som virkemiddel for et varslings- og rapporteringsregime ved forhøyet skogbrannfare

• DSB bør gjennomgå skogbrannhelikopterberedskapen og vurdere et system for opptrapping i perioder med stor skogbrannfare

• Fortsatt bruk av flyovervåking

• DSB tildeles utjevningsmidler som benyttes til forebyggende beredskapstiltak i kommunene

• Meteorologisk institutt gis midler til å videreutvikle skogbrannindeksen med hensyn til metodikk og måleverktøy

• Ordningen med skogbrannreserve beholdes og revitaliseres

• Arbeidet med implementering av enhetlig innsatsledelse (EIS) intensiveres, og samband og IKT-systemer vurderes i forbindelse med dette

• Nasjonale støtteteam opprettes som fast lederstøtteordning og som et tilbud til brannledelsen

• Utvikling av kompetansehevingstilbud i regi av Norges Brannskole i forbindelse med skogbrann

• DSBs rolle som understøttende instans for å bistå kommunene med kapasiteter ved større hendelser, som skogbrann, tydeliggjøres

• Det bør foretas en gjennomgang av skogbrannutrustningen til Sivilforsvaret

Rapporten har vært på høring hos kommuner, fylkesmennene, berørte departementer og berørte organisasjoner, herunder fagorganisasjoner, og relevante skogeierorganisasjoner og forsikringsselskap. Det kom inn om lag 40 uttalelser. De fleste høringsinstansene er i utgangspunktet positive til forslagene i rapporten. En rekke av instansene peker på behovet for å styrke det interkommunale brannsamarbeidet for å sikre best mulig bruk av ressursene og kompetansen. En rekke høringsinstanser gir sin tilslutning til forslaget om å videreføre brannhelikopterberedskapen og ledelsesstøtte til brannvesenet.

Oppfølging av arbeidsgruppens forslag til tiltak

Flere av tiltakene arbeidsgruppen foreslår er allerede under oppfølging av Justisdepartementet. Det legges til grunn at aktuelle departementer og fylkesmenn vil bli inkludert i oppfølgingen av rapporten der det vurderes å være behov for det.

Styrking av Fylkesmannens arbeid med tilsyn og oppfølging av kommunenes beredskapsarbeid vil bli fulgt opp gjennom forslaget til lovfesting av kommunal beredskapsplikt, jf. Ot.prp. nr. 61 (2008-2009) om lov om endringer i lov om sivilforsvaret med videre. Den påbegynte innføringen av enhetlig innsatsledelse (EIS) er nærmere omtalt under kapittel 5.5.3. Justisdepartementet viser videre til omtale av behovet for større grad av interkommunalt samarbeid i kapittel. 5.5.1.

Justisdepartementet bidrar finansielt til flyovervåkning gjennom årlig støtte til Norges luftsportsforbund (NLF) og har dermed bidratt til at de har kunnet investere i tekniske hjelpemidler, eksempelvis sambandsutstyr og GPS-navigasjonsutstyr. De faktiske flyutgiftene har vært dekket gjennom et spleiselag av kommuner, skogeiere, forsikringsselskap med videre. Det er viktig å opprettholde en ordning med flyovervåkning som er forutsigbar og har en helhetlig fylkesvis tilnærming. Justisdepartementet har anmodet enkelte fylkesmenn om å bidra til at skogbrannovervåking fra småfly opprettholdes og videreføres.

Bruken av skogbrannindeksen og behovet for videreutvikling av denne tjenesten vurderes i samråd med Kunnskapsdepartementet.

DSB vil før skogbrannsesongen 2009, gjennomføre en særskilt oppfølging overfor de 170 mest skogbrannutsatte kommunene med utgangspunkt i kommunenes ansvar for skogbrannberedskap. DSB vil også søke å inngå avtale med noen få brannvesen om en lederstøtteordning for sommeren 2009. Videre har DSB planlagt ulike opplærings- og informasjonstiltak samt utarbeidelse av veiledningsmateriell.

I tråd arbeidsgruppens anbefaling vil DSB i 2009 videreføre ordningen med et stort helikopter i fast beredskap fra 15. april til 15. august. Inneværende års kontrakt gir mulighet for å kunne sette flere helikopter i beredskap og i innsats når skogbrannfaren er stor.

DSB vil få i oppdrag å gjennomgå arbeidsgruppens rapport og fremme forslag til ytterligere oppfølging, herunder utarbeide forslag til en dimensjonerende strategi for slokking av skog- og utmarksbranner.

5.5.3 Håndtering av store hendelser

For at vi skal føle oss trygge er det viktig at samfunnet har et apparat som kan møte og håndtere ulykker og andre uønskede hendelser som kan inntreffe. Det er hverdagsulykkene som dominerer i antall og som i hovedsak legger beslag på rednings- og beredskapsressursene i det daglige. Apparatet for å håndtere denne typen hendelser fungerer i hovedsak godt, ikke minst fordi det blir brukt ofte og dermed får trening og erfaring gjennom å håndtere de dagligdagse hendelsene.

Fra tid til annen rammes samfunnet av hendelser som setter håndteringsevnen på prøve, enten ved at de krever store ressurser, ressurser med spesialkompetanse eller spesielt utstyr. Eksempler på slike hendelser er store ulykker innen trafikksektoren, store branner, hendelser med kjemikalier, flom, skred, storm og terroranslag.

Ulykkenes karakter er svært forskjellig og har ulike konsekvenser. De kan både være en trussel mot liv og helse, sette viktige infrastrukturer og samfunnsfunksjoner ut av spill eller rett og utgjøre en trussel mot store materielle verdier og miljøet. Både skogbrannen i Froland og skredulykken i Ålesund i 2008, jf. boks 5.5, er eksempler på omfattende og komplekse håndteringsoppgaver. Så langt har det ikke skjedd omfattende terroranslag i Norge, men erfaringen fra andre land viser at det er meget krevende å håndtere og begrense konsekvensene ved slike hendelser. For å øve denne beredskapen ble Øvelse Oslo arrangert i 2006. Øvelsen viste at Oslo-regionen har en god grunnberedskap, men at et større terrorangrep vil innebære en rekke utfordringer. Beredskapsapparatet i Norge, inkludert brannvesenet, må være forberedt på å gjøre en innsats ved et bredt spekter av hendelser hvor sikkerheten til befolkningen og også innsatsmannskapene selv kan være truet.

Regjeringen arbeider for at samfunnet skal være best mulig forberedt til å håndtere alle typer hendelser, også de store og komplekse. Dette forutsetter at de ressursene som finnes utnyttes på en hensiktsmessig måte – på tvers av etatsgrenser og uavhengig av kommune-, fylkes- og regiongrenser. For å utnytte potesialet for økt samvirke og samarbeid, er det behov for et sett av nasjonale løsninger og systemer som understøtter en slik utvikling. Slike systemer kan ikke forventes utvik­let av de enkelte etatene og regionene alene. Det kreves en koordinert utvikling, der alle relevante etater og organisasjoner samvirker. Ulike støttesystemer for rednings- og beredskapssituasjoner omtales i det etterfølgende.

Foto: Nils Harald Ånstad, Sunnmørsposten

Utbygging av Nødnett

Effektiv og livreddende innsats i alle situasjoner krever et forutsigbart og moderne kommunikasjonssystem med hensiktsmessig funksjonalitet, dekning og tilstrekkelig kapasitet.

Situasjoner som oppfattes som kriser for de involverte, eksempelvis branner, tyverier og ulykker, er nødetatenes hverdag. Befolkningen forventer at det i slike situasjoner skal være enkelt å komme i kontakt med nødetatene. Rask, avlyttingssikker og pålitelig kommunikasjon mellom alle involverte er viktig i krisehåndteringen.

Brannvesenet, helsevesenet og politiet har i dag separate radiosamband bygget på gammel analog teknologi. Etableringen av et nytt felles radiosamband for nød- og beredskapsetatene – Nødnett – skal sikre at etatenes radiosamband tilfredsstiller operative og sikkerhetsmessige krav. Utskifting av gammelt utstyr er også nødvendig for å styrke samfunnets evne til å håndtere store ulykker, naturkatastrofer, organisert kriminalitet og terrortrusler.

Ett felles nett styrker grunnlaget og forutsetningene for økt samarbeid, samhandling og samvirke mellom nød- og beredskapsetatene. Nødnett vil også kunne bidra til å effektivisere nødetatenes arbeid. Ved hendelser hvor flere nødetater er involvert, ved komplekse ulykker og naturkatastrofer, gjør et felles nett det mulig å kommunisere direkte mellom nødetatene for å koordinere innsatsstyrkene og understøtte for effektiv, rask og hensiktsmessig hjelp til publikum. Samtidig gir et nytt digitalt samband økt trygghet for personellet i nødetatene i situasjoner hvor de utfører viktige sentrale samfunnsoppgaver. Politiet vurderer sambandet som sitt viktigste verneutstyr. Brannvesenet får med Nødnett helt nytt utstyr i kontrollrommene ved 110-sentralene, der nytt oppdragshåndteringsverktøy vil tilrettelegge for mer effektiv utnyttelse av brannvesenets ressurser.

Det er viktig for samfunnet og nødetatene at det forefinnes gode, robuste og forutsigbare teletekniske løsninger som understøtter nødetatenes arbeid og ivaretar liv og helse i nødssituasjoner.

De frivillige organisasjonene – opprettelse av nasjonalt redningsfaglig råd

De frivillige organisasjonene er en av bærebjelkene i redningstjenesten og viktige for vår evne til å kunne håndtere store hendelser. Lokalkjente og trenede mannskaper kan mobilisere raskt for å redde liv. Det er helt avgjørende å bevare og oppmuntre til en slik frivillig innsats. Regjeringen vil derfor legge til rette for at frivillige organisasjoner skal være sentrale bidragsytere og supplement til offentlige tjenester og at de beste elementene fra dugnadsånden videreføres i samfunnssikkerhetsarbeidet.

Det er gitt bred omtale av de frivillige organisasjonene i St.meld. nr. 22 (2007- 2008). Regjeringen har synliggjort betydningen av det frivillige arbeidet i redningstjenesten gjennom å øke tilskuddet til de frivillige, øke refusjonssatsene og tegne en yrkesskadeforsikring.

I 2009 har det, i dialog med de frivillige, blitt opprettet et nasjonalt redningsfaglig råd, under ledelse av Justisdepartementet, der sentrale aktører innen redningstjenesten deltar. Rådet vil kunne bidra til å styrke og utvikle samvirket mellom frivillige, offentlige og profesjonelle aktører. Et slikt råd vil videre kunne være en naturlig møteplass for deltagerne å drøfte aktuelle problemstillinger og utfordringer knyttet til brann.

Foto: Vebjørn Karlsen, 330-skvadronen

Videreutvikling av Sivilforsvaret som forsterkningsressurs

Sivilforsvarets hovedoppgave er å bistå og forsterke innsatsen til en rekke etater med ansvar innen redning og beredskap, ved ulykker og andre uønskede hendelser, spesielt ved store og langvarige hendelser som krever store ressurser. Etaten har personellmessige ressurser til omfattende innsats over lang tid. Dette er bekreftet blant annet gjennom innsatsene under skogbrannene i Hedmark i juni 2006, flomsituasjonen på Østlandet i juli 2007 og under skogbrannen i Froland i juni 2008.

Sivilforsvaret skal være dimensjonert for å kunne forsterke håndteringen av større, langvarige og komplekse hendelser. Omtale av Sivilforsvaret og de utfordringene etaten står overfor fremgår av St.meld. nr. 22 (2007-2008) Samfunnssikkerhet, jf. Innst. S. nr. 85 (2008-2009). Her belyses at det er nødvendig å gi Sivilforsvaret et økonomisk handlingsrom som muliggjør tilstrekkelig øving og opplæring av mannskaper og muligheter for utskifting av gammelt og lite egnet materiell. Dette kan oppnås gjennom en reduksjon av mannskapsstyrken, nedleggelse av fem sivilforsvarsleire og samordning av skolevirksomheten til én skole i stedet for dagens tre. Videre er det behov for å ta igjen et akkumulert etterslep i investeringer som bringer Sivilforsvaret utrustnings- og utstyrsmessig opp på et akseptabelt nivå. Komiteen delte i sin innstilling, jf. Innst. S. nr. 85 (2008-2009), regjeringens syn på at det er behov for å modernisere og tilpasse Sivilforsvaret til dagens og fremtidens behov hvis det skal kunne ivareta sin rolle som forsterkningsressurs på en relevant måte.

Utvidelse av ordningen med særskilt redningsinnsats til sjøs (RITS)

Brannvesenet har en lovpålagt plikt til å bistå ved branner i skip og andre ulykkessituasjoner til sjøs. Bistanden er et supplement til et skips egen primære brannberedskap. I tillegg har Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) en avtale med brannvesenene i Oslo, Larvik, Bergen og Salten om å ivareta en utvidet beredskap for å yte bistand. Beredskapen omfatter en spesialstyrke fra hvert av de nevnte brannvesen, som har fått betegnelsen redningsinnsats til sjøs (RITS), og som kan settes ombord på en havarist enten fra sjøen eller fra luften. Denne beredskapen er ment som en bistand til redning av liv og helse i de tilfellene hvor en ulykke er av så stort omfang at skipets besetning ikke er i stand til å håndtere den alene.

Justisdepartementet ser på muligheten til ytterligere å styrke beredskapen ved å utvide RITS-ordningen til å omfatte flere brannvesen.

Utvikling av Nasjonalt ressursregister for redning og beredskap (NARRE)

Det er i dag ikke noen samlet nasjonal oversikt over rednings-, beredskaps- og spesialistressurser som kan benyttes i forbindelse med rednings- og beredskapsoperasjoner. Ålesundsutvalget skriver i sin rapport at et slik register vil kunne forbedre håndteringen av store og komplekse ulykker og andre uønskede hendelser ved at det gir mulighet til å få oversikt over og tilkalle egnede spesialressurser fra hele landet.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) og Hovedredningssentralen tok i 2006 initiativ til utviklingen av en prøveordning i Hordaland fylke med et digitalt register som vil innholde data over tilgjengelige rednings- og beredskapsressurser. Registeret vil kunne brukes av de som skal tilkalle ressurser eller som skal ha oversikt over hendelser og ressurser. Ålesundsutvalget sier i sin rapport at det er viktig å benytte erfaringene fra dette for å kunne utvikle et hensiktmessig nasjonalt ressursregister til bruk ved rednings- og beredskapsoperasjoner.

Pilotprosjektet i Hordaland ble evaluert høsten 2008 av prosjektdeltakerne, og DSB har sammenstilt evalueringsrapporten. Prosjektet omfatter politiet, helsevesenet, brannvesenet og andre kommunale ressurser, Kystverket, Fylkesmannen i Hordaland, Hordaland sivilforsvarsdistrikt, Heimevernet (HV-09), Hordaland Røde Kors, Frivillige organisasjoners redningsfaglige forum (FORF) og Hovedredningssentralen for Sør-Norge (HRS-S). Alle deltagere i prøveordningen er opplært og erfaringene er positive. Det er stor enighet blant deltakerne om at ressursregisteret er et viktig, nødvendig og et meget godt tiltak for å få oversikt over og kunne tilkalle ressurser i forbindelse med rednings- og beredskapsinnsats. Spesielt fremheves at registeret er egnet ved hendelser som er utenom det normale.

Evalueringsrapporten er til behandling i Justisdepartementet. Departementet vil med bakgrunn i erfaringene fra pilotprosjektet i Hordaland vurdere videre nasjonal utvikling av NARRE.

Innføring av Enhetlig innsatsledelse (EIS)

Under ledelse av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) er det utviklet et enhetlig innsatsledelsessystem (EIS) for brannvesenet og Sivilforsvaret. EIS er et fastlagt system for hvordan brannvesenet og Sivilforsvaret skal organisere og lede sin innsats, uavhengig av type hendelse. I dette inngår rekvirering og styring av ressurser, utarbeidelse av prognoser for utvikling av en hendelse, kostnadskontroll, ivaretakelse av systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid og informasjon til media og involverte aktører. Konseptet EIS dekker håndtering av alle hendelser fra en liten brann eller trafikkulykke der en brannbil med én utrykningsleder og tre brannmannskaper er involvert, til de største skogbrannsituasjonene. EIS er spesielt egnet for styring av og kontroll med store personell- og materiellmessige ressurser. Ved store hendelser som skogbranner, innebærer EIS blant annet organisering i stab for koordinering og ledelse av innsatsmannskaper, helikoptre, mannskaps- og utstyrsressurser fra flere brannvesen og Sivilforsvaret samt koordinering mot politiet og andre.

Den påbegynte innføringen av EIS i 2009 vil gi felles rammer for kommando og kontroll, og vil således kunne gi bedre forutsetninger for å kunne håndtere store hendelser. EIS vil for eksempel kunne nyttes ved håndtering av store og ressurskrevende ulykker, store skogbranner, flomsituasjoner med videre. Ved innføring av EIS vil brannvesenene være på linje med øvrige nødetater og Forsvaret i å ha et ledelsessystem som ivaretar strategisk overordnet ledelse med stabstøtte.

Utviklingen av EIS er basert på nasjonal tilpasning av tilsvarende system i andre land. Utviklingen av systemet har skjedd gjennom et utstrakt samarbeid mellom brannvesenet og Sivilforsvaret, og er det viktigste pågående tiltaket for å utvikle samvirket mellom de to etatene.

Justisdepartementet vil gjennomgå DSBs vurderinger forbundet med videre implementering av systemet, herunder de økonomiske og administrative konsekvensene.

Boks 5.6 Øvelse Bergensbanen

En alvorlig togulykke kan gi mange døde og skadde og må forventes å kunne skje på et sted uten tilgjengelighet for vanlige brann- og redningsbiler. I en slik situasjon vil det være nødvendig å ta seg frem til skadestedet med terrenggående kjøretøyer, redningshelikopter eller på skinnegående materiell. Et stort antall personer kan være fastklemt i toget og det vil være behov for å få frem redningsressurser med erfaring fra bruk av tungt og lett redningsutstyr. Slike ressurser vil det være aktuelt å hente fra store brannvesen. Med dette som utgangspunkt ble det arrangert en stor teknisk redningsøvelse på Haugastøl 23. oktober 2008 etter initiativ fra Bergen brannvesen og Oslo brann- og redningsetat.

Scenariet for øvelsen var at et persontog fra Oslo til Bergen kjørte inn i et stort steinras. Dette medførte at flere togvogner veltet og til dels ble knust, slik at 100 passasjerer ble sittende fastklemt og ikke kunne frigjøres uten bistand med egnet frigjøringsutstyr.

Det overordnede målet med «Øvelse Bergensbanen» var å gjøre de involverte brannvesenene bedre i stand til å gjøre en faglig god redningsinnsats ved en stor togulykke med mange fastklemte passasjerer. Videre var det viktig å se hvordan det kunne transporteres frem tilstrekkelig redningspersonell og -utstyr til å håndtere en større ulykke på et lite tilgjengelig ulykkessted. Øvelsen involverte Hol brannvesen, Hallingdal brann- og redningstjeneste, Voss brannvern, Bergen brannvesen og Oslo brann- og redningsetat. 

Involverte brannvesen samhandlet både på innsatsstedet og i stab. Lokale brannvesen ledet arbeidet, mens de store brannvesenene bidro i stabsarbeidet og med spesialkompetanse på teknisk redning.

Videre var Jernbaneverket og NSB-berging viktige bidragsytere til øvelsen gjennom tilrettelegging av øvingssted, fremskaffing av egnet øvingsobjekt og medvirkning under selve øvelsen. 

Erfaringene fra øvelsen viser at det er behov for store og tunge ressurser ved denne typen hendelser, og at små kommuner og brannvesen verken har egnet utstyr eller tilstrekkelige personellressurser til å håndtere slike hendelser. Videre avdekket øvelsen at systemet «Enhetlig innsatsledelse» (EIS) er egnet til å kunne organisere og lede denne type innsatser på en hensiktsmessig og effektiv måte.

Foto: Justisdepartementet

Fortsatt satsing på industriens egenbeskyttelse og ressursbedriftene for gjensidig assistanse

I Norge er om lag 1 000 bedrifter pålagt å organisere egen beredskap – industrivernet. Kravene til industrivern er hjemlet i forskrift om egenbeskyttelsestiltak ved industrielle bedrifter mv som ble fastsatt ved kongelig resolusjon 29. november 1996 med hjemmel i lov av 17. juli 1953 nr. 9 om sivilforsvaret § 41 og § 48. Industrivernet kan også rekvireres til innsats utenfor virksomheten. Industrivernet er en viktig ressurs for de lokale nødetatene.

Ressursbedrifter for gjensidig assistanse (RFGA) er et frivillig beredskapssamarbeid mellom ti store industribedrifter, Hovedredningssentralen, Luftforsvarets 335 skvadron, Næringslivets Sikkerhetsorganisasjon (NSO), Petroleumstilsynet (Ptil) og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. RFGA-bedriftene skal støtte hverandre ved behov i tilfelle uhell og ulykker. Hovedredningssentralen er ansvarlig for varsling og koordinering. Luftforsvarets 335 skvadron skal om nødvendig frakte materiell og personell til skadested. NSO er sekretariat for samarbeidet.

5.5.4 Internasjonalt samarbeid innen beredskap og brannbekjempelse

Redningssamarbeid i Nordområdene

Regjeringen ser nordområdene som Norges viktigste strategiske satsningsområde i årene som kommer. Regjeringen vil blant annet styrke vår tilstedeværelse og suverenitetshevdelse i nord og styrke samarbeidet med Russland, herunder Barentssamarbeidet og arbeidet i Arktisk råd.

Norge og Russland inngikk i 1995 en avtale om samarbeid ved ettersøkning av savnede og redning av nødstedte mennesker i Barentshavet. Avtalen er velfungerende og det arrangeres årlige øvelser for å trene samarbeidet mellom de to lands redningstjenester. Det legges vekt på kommunikasjon, samvirke av ressurser, koordinering samt frigivelse av ressurser til disposisjon for det andre lands tjeneste. I de siste årene har også overgangsfasen mellom søk og redning og oljevern vært en del av øvelsene.

Justisdepartementet samarbeider med Hoved­redningssentralen om å utvikle redningssamarbeidet i Barentsregionen. I desember 2008 ble det undertegnet en redningsavtale som gjelder redningssamarbeid mellom Sverige, Russland, Finland og Norge. Hovedformålet med en slik avtale er å sørge for gjensidig bistand i tilfelle en hendelse eller redningsoperasjon hvor det er behov for redningsressurser fra et naboland. Øvingsrekken «Barents Rescue» er et viktig virkemiddel for å øve dette samarbeidet. Under Barents Rescue 2009 er skogbrann i grenseområdene mellom Russland og Finlandet scenario som vil bli øvet.

Den nye redningsavtalen vil effektivisere bruken av eksisterende redningsressurser på tvers av landegrensene, lette tilgjengeligheten av ressurser og forhindre store konsekvenser av ulykker. Avtalen er ment å fungere både som et politisk og juridisk fundament for samarbeid og for nye og eksisterende regionale og lokale avtaler.

I redningsavtalen fremheves særlig varsling av hendelser som kan ha betydning utover landegrensene, gjensidig assistanse over landegrensene i en nødsituasjon og grensekryssing av personell og utstyr.

For øvrig finnes det allerede en rammeavtale om assistanse ved ulykker mellom Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige – NORDRED-avtalen fra 1989. Det anses som en styrke for redningssamarbeidet i Barentsregionen at Russland er blitt inkludert i en tilsvarende avtale.

EUs Samordningsmekanisme for sivil beredskap og krisehåndtering

Norge har siden 1998 deltatt i EUs handlingsprogram for sivil beredskap. Fra 2002 har Norge også deltatt i Samordningsmekanismen for sivil krisehåndtering. Deltakelsen er basert på EØS-avtalen og innebærer rett til deltakelse i arbeids- og styringsgrupper under EU-kommisjonen, samt innmelding av norske ressurser som kan mobiliseres etter henvendelser fra EU-kommisjonens Monitoring and Information Centre (EU MIC). Norge kan ved behov anmode om bistand i form av eksperter, ressurser og kompetanse for å understøtte nasjonal krisehåndtering.

Det er fattet et rådsvedtak i EU om at Samordningsmekanismen for sivil beredskap og krisehåndtering skal videreutvikles og styrkes, og i mars 2008 la EU-kommisjonen frem en melding om styrking av EUs katastrofehåndteringskapasitet. Generelt går styrkingen på områder som felles informasjons- og varslingssystemer, treningsprogram, ressursmoduler og en transportstøtteordning, i tillegg til flere arenaer for samarbeid og erfaringsutveksling.

Det har vært en betydelig økning i aktiviteten ved EU MIC, fra tre koordinerte innsatser i 2002 til 20 i 2008 (hvorav hele 17 var i tredjeland). Mekanismen samordner stadig flere operasjoner, i tillegg til at det sendes ut flere ekspertteam til krise- og katastrofeområder.

Styrket internasjonal skogbrannberedskap i EU

EUs samordningsmekanisme for sivil bredskap har skogbrann som ett av sine satsningsområder og understøtter dermed også den norske skogbrannberedskapen. Norge kan, på linje med alle deltakerland, anmode om assistanse via EU MIC om brannslokningsutstyr, mannskaper, fly og helikoptre. Norge varslet eksempelvis EU om mulig behov for assistanse i form av brannslokkingsfly i forbindelse med skogbrann i Froland i 2008. En formell anmodning om slik assistanse ble ikke sendt, da nasjonale ressurser viste seg å være tilstrekkelig. Norge sendte brannslokningshelikoptre til Hellas og brannslokningsmateriell til Makedonia da landene var rammet av store skogbranner i 2007. Denne assistansen ble formidlet gjennom EU MIC.

Samordningsmekanismen prioriterer etablering av internasjonale skogbrannvarslings- og informasjonssystemer som det såkalte European Forest Fire Information System (EFFIS). EFFIS gir nasjonene tilgang til informasjon og varsling om skogbrannfare i Europa samt tilgang på nyheter og erfaringsutveksling.

Norges deltakelse i samordningsmekanismen gir også tilgang til europeisk erfaringsoverføring og kunnskapsutvikling, der spesielt Frankrike, Spania, Portugal, Italia og Hellas har opparbeidet kompetanse og erfaring. Gjennom dette samarbeid tilbys også gjensidig utveksling av ekspertise, trening og øvelser.

Norge har gjennom samordningsmekanismen også tilgang til EUs finansielle instrument for sivil beredskap. Dette gir mulighet til å få dekket inntil 50 prosent av transportkostnadene, dersom Norge skulle motta assistanse fra andre land i form av eksempelvis brannslokningsfly eller helikoptre.

NATOs Euroatlantiske senter for koordinering av katastrofehåndtering (EADRCC)

I 1998 ble koordineringssenteret Euro-Atlantic Disaster Coordination Center (EADRCC) etablert. Dette ble gjort for å sikre en best mulig koordinert sivil innsats fra allierte så vel som partnere ved naturkatastrofer eller andre uønskede hendelser. EADRCC har ved flere anledninger vist å kunne gi merverdi til komplekse, multinasjonale kriseinnsatser, herunder store eksplosjoner og skogbranner.

EADRCC har ikke på samme måte som EUs Samordningsmekanisme for sivil beredskap og krisehåndtering hatt skogbrann som satsningsområde, men har likevel koordinert flere innsatser spesielt til partnerland som har bedt om assistanse i tilknytning til større skogbranner. Eksempelvis koordinerte senteret innsatsen ved skogbranner i Bulgaria 2008, eksplosjonen i et ammunisjonslager i Albania 2008 og skogbranner i flere stater på Balkan i 2007. Senteret har også et samarbeid med Russland som gjør tilgangen på de russiske slokningsressursene noe lettere. Norge deltar i samarbeidet med EADRCC og kan anmode om assistanse gjennom dette senteret ved behov.

Det er også blitt enighet om et Memorandum of Understanding (MOU) on Vital Cross Border Transport, som Norge sluttet seg til vinteren 2007. Dette skal lette grensepassering og derved overføring av bistand (personell og materiell) mellom NATO og partnerskapsland ved alvorlige krisesituasjoner.