Del 2
Samfunnstrygghet

8 Samfunnstrygghet

Trygghet for samfunnet er et overordnet mål for regjeringens kriminalpolitikk. Dette målet setter rammene for straffegjennomføringen og tilbakeføringsarbeidet. Hensynet til samfunnstryggheten skal prege både politikken, lov- og regelverket og den daglige skjønnsutøvelsen.

Departementet vil i forslag til ny straffelov blant annet foreslå å øke straffene for drap, voldtekt, alvorlig vold og overgrep mot barn. Det skal reageres strengt på kyniske, alvorlige forbrytelser og organisert kriminalitet. Departementet vil også i framtiden legge stor vekt på at innsatte i disse kategoriene ikke kan rømme eller forvolde ny kriminalitet mens de er under straffegjennomføring. Alternativ til fengsel er utelukket for de fleste av disse lovbryterne, selv om det også for disse gruppene skal legges til rette for et godt innhold og en progresjon i straffegjennomføringen.

Kriminalomsorgen skal gjennomføre straff på en slik måte at nye lovbrudd ikke skjer under straffegjennomføringen, samtidig som rehabiliteringsarbeidet har redusert tilbakefall til ny kriminalitet som mål. De som er farlige eller ikke har til hensikt å endre sitt kriminelle livsmønster, skal samfunnet beskyttes mot.

Kilde: KSF

Mediene trekker som regel fram de mest alvorlige og sensasjonspregede sakene. Slik kan publikum lett få et feilaktig inntrykk av kriminalitetsbildet i samfunnet og dermed også av hvem som er det typiske offer. Figur 8.2 viser at nesten tre fjerdedeler av ofrene har vært utsatt for vinningskriminalitet. Ofre for voldskriminalitet utgjør i overkant av 11 %, mens ofre for seksualkriminalitet utgjør i underkant av 2 %. 3,7 % av befolkningen ble registrert som offer for lovbrudd i 2006. Anmeldelsene viser at 174 000 personer ble utsatt for 189 000 lovbrudd.

Kriminalitetsofre er ikke noen homogen gruppe. Unge menn er overrepresentert både blant ofre for vinningskriminalitet og ofre for voldskriminalitet. Det er forskjeller både når det gjelder alvorlighetsgrad og type kriminalitet. Ofrene har derfor ikke alltid sammenfallende interesser, og vil ha behov for ulike typer av innsatser for at deres spesielle behov skal bli ivaretatt. Ofre som har vært utsatt for alvorlig kriminalitet som grov volds- og sedelighetskriminalitet eller menneskehandel og som har opplevd grove integritetskrenkelser, vil ha behov for omfattende støtte og hjelp. Det samme vil gjelde pårørende eller etterlatte til ofre for denne type kriminalitet. Andre, som for eksempel har vært utsatt for vinningskriminalitet, kan først og fremst ha behov for gode erstatnings- eller forsikringsordninger. Ofrenes interesser og behov er drøftet videre i kapittel 12.

8.1 Rehabilitering og sikkerhet – to sider av samme sak

Straffegjennomføring som virker, innebærer samfunnsbeskyttelse både på kort og lang sikt. Dette krever avveining av ulike hensyn. Risikoen for ny kriminalitet under straffegjennomføringen er lav når sikkerhetsnivået er høyt. Imidlertid vil et langt fengselsopphold med høyt sikkerhetsnivå og en brå overgang til frihet medføre en høy risiko for tilbakefall etter løslatelsen. Straffegjennomføring ute i samfunnet er mer effektivt for rehabilitering enn fengsel og gir derfor på lang sikt den beste samfunnsbeskyttelsen. Regjeringen mener straff som gjennomføres i frihet er forebygging av ny kriminalitet og bygging av et bedre samfunn for alle.

8.2 Kriminalomsorgens sikkerhetsarbeid

Kriminalomsorgen skal hindre straffeunndragelser og nye lovbrudd under soning. Samfunnet skal beskyttes mot domfelte som representerer høy risiko for ny alvorlig kriminalitet.

Kritiske situasjoner kan forebygges ved hjelp av god styring som setter mål, utformer tiltak og følger opp den praktiske gjennomføringen. Uforutsette hendelser vil likevel oppstå, og kriminalomsorgen skal organisere sin virksomhet slik at skadevirkningene av disse begrenses. Sikkerhet i kriminalomsorgen er definert som summen av de virkemidlene som skal forebygge og håndtere situasjoner der samfunnets, tilsattes, innsattes og domfeltes trygghet kan være truet.

Kriminalomsorgens mål er å redusere risikoen for alle typer trusler mot samfunnet under straffegjennomføring. Det oppnås ved å:

• hindre kriminelle handlinger under straffegjennomføring

• hindre domfelte og innsatte i å unndra seg straffegjennomføring ved rømning eller brudd på vilkår

• forebygge kriminelle handlinger etter endt straffegjennomføring

• kriminalomsorgen skal identifisere den risiko enkeltpersoner eller grupper av innsatte og domfelte representerer

Risikoen skal vurderes i forhold til samfunnets, domfeltes, innsattes og tilsattes trygghet. Det skal ved behov foretas en vurdering av hvilke risikoreduserende tiltak som kan være aktuelle og akseptable. Slike tiltak skal i minst mulig grad være integritetskrenkende. Sikkerhetsarbeidet skal kontinuerlig evalueres for å øke organisasjonens kunnskap og forbedre retningslinjer og prosedyrer.

Sikkerhetsarbeidet i kriminalomsorgen skal ikke medføre et unødig høyt sikkerhetsnivå for alle innsatte og domfelte. Det er bare et fåtall som utgjør en alvorlig trussel mot samfunnets eller enkeltpersoners sikkerhet. Ingen domfelte skal gjennomføre straffen under strengere forhold eller pålegges andre begrensninger enn det som er nødvendig.

Differensiering innebærer proporsjonalitet mellom antatt risiko og de sikkerhetstiltak som benyttes. God sikkerhet er en forutsetning for å kunne drive et godt rehabiliteringsarbeid. Man sikrer ro, orden og reduserer risikoen for negativ påvirkning som rus, trusler og vold.

Kriminalomsorgen deler sikkerhetstiltakene inn i tre kategorier.

1. Med «statisk sikkerhet» menes materielle tiltak, som for eksempel ringmur, gitter, kameraer, alarmanlegg og kontrolltiltak som tilsyn under lufting, visitasjoner og telling.

2. Med «organisatorisk sikkerhet» menes organisering av arbeidet, ansvar og myndighet. Eksempler på dette er bemanningsplan, lokalt instruksverk, opplæring, avvikshåndtering og krisehåndteringsplaner.

3. Med «dynamisk sikkerhet» menes mellommenneskelige relasjoner og systematiske former for samhandling mellom innsatte, domfelte og tilsatte. Det øker sikkerheten både for de involverte og for samfunnet.

Kriminalomsorgens risikovurderinger bygger på en vurdering av sannsynlighet og konsekvens for uønsket hendelse. Deretter følger en vurdering av om risikoen skal aksepteres eller ikke. Aksepteres risikoen, kan for eksempel permisjon gis. Skulle kriminalomsorgen ikke akseptere risikoen, kan man nekte permisjon eller forsøke å redusere risikoen ved for eksempel å pålegge meldeplikt eller ved å unngå permisjon i helger.

All aktivitet medfører risiko, og begrepet nulltoleranse for risiko gir liten mening. Det er viktig å erkjenne at det alltid vil være en restrisiko. All den tid kriminalomsorgens trusselbilde er knyttet til mennesker, vil det ikke være mulig å predikere risiko med 100 % nøyaktighet. Det vil være usikkerhet knyttet til vurderingen av både sannsynlighet for og konsekvens av uønskede hendelser. Dette har sammenheng med situasjonsbetingede forhold, kvalitet på datagrunnlaget og problemforståelse. Det er derfor viktig å synliggjøre usikkerheten i risikovurderinger. Når usikkerheten kan åpne for uakseptable konsekvenser, skal kriminalomsorgen vise varsomhet.

Kriminalomsorgens rutiner og prosedyrer omfatter en rekke tiltak som innebærer samhandling mellom innsatte og tilsatte. Ofte er dette situasjoner hvor tilsattes maktposisjon blir tydelig og det er en klar ubalanse mellom de involverte. Godt dynamisk sikkerhetsarbeid innebærer i slike situasjoner at tilsatte ved sin tilnærming til oppgaven klarer å redusere følelsen av en mulig krenkelse til et minimum.

Eksempelvis fastslår regelverket at tilsatte skal være tilstede ved alle felleskapssituasjoner i fengsel med høyt sikkerhetsnivå. Dette er primært for å opprettholde ro og orden. Dette oppnås best, så langt det er mulig, ved at tilstedeværelsen er basert på naturlig samvær og reelle oppgaver i fellesskapssituasjonen, og at kontrollelementet utføres med respekt uten at hensikten bortfaller. De samme hensyn gjør seg gjeldende når en saksbehandler ved friomsorgskontoret gjennomfører hjemmebesøk hos domfelte. Arbeidsformen medfører at konfliktnivået reduseres og tjenesteutførelsen blir mer effektiv.

Arbeidsformen kan innebære etiske dilemmaer fordi det kan oppstå en fortrolighet mellom tilsatte og domfelte som det ikke er grunnlag for. Godt utdannede tilsatte i kriminalomsorgen, som har evne til etisk refleksjon, er en forutsetning. Evnen til å skille mellom privat og personlig kontakt er avgjørende.

Fra Sverige nevnes eksempler på uheldige relasjoner mellom innsatte og tilsatte. I rapporten «Säkert inlåst? En granskning av rymningarna från Kumla, Hall, Norrtälje och Mariefred 2004» beskrives rømningen fra fengselet Hall i juli 2004. Fire innsatte rømmer fra en avdeling med høyeste sikkerhetsnivå ved hjelp av innsmuglede våpen. I ettertid har det blitt avdekket at ungt personale med liten erfaring og uten særlig opplæring hadde medvirket til blant annet innsmugling av våpen.

8.3 Identifisering av risiko

Kriminalomsorgen arbeider metodisk for å redusere risiko og er i mange tilfeller mer restriktiv enn nødvendig. Svikttall ved permisjoner og utganger er meget lave. I et fåtall tilfeller skulle permisjoner likevel ikke vært innvilget, da det er blitt begått alvorlig kriminalitet.

Departementet vil arbeide for å bedre tilgangen til relevant informasjon om innsatte og styrke den kvalitative behandlingen av denne informasjonen. Dette vil gi bedre bakgrunnsmateriale for avgjørelser etter straffegjennomføringsloven.

8.3.1 Kartlegging

Kriminalomsorgen kartlegger både risikonivå og kriminogene behov. Begge vurderingene er viktige for at domfelte får et tilbud om de tiltak som er mest hensiktsmessig. Se kapittel 7.4.9. Kartleggingen er i dag basert på ulike metoder og er lite systematisert. Domfelte blir ofte gjenstand for ny kartlegging ved flytting til nytt fengsel eller annen soningsform. Det kan være en unødvendig ekstra belastning for domfelte, samtidig som straffegjennomføringen kan framstå som noe vilkårlig. Stadig nye kartlegginger er også dårlig utnyttelse av de tilsattes tid. Departementet ønsker at arbeidet med kartleggingsmetodikk skal videreføres for å styrke treffsikkerhet på både sikkerhetsnivå og individuelle rehabiliteringstiltak.

Det er viktig for domfeltes rettssikkerhet at vedtak basert på sikkerhetsvurderinger skal begrunnes, og at begrunnelsene er basert på forhold som kan dokumenteres.

8.3.2 Informasjon om sikkerhetsmessige forhold fra innsatte

Kriminalomsorgen mottar til tider opplysninger fra innsatte direkte eller via andre, om rykter eller planer om mulige uønskede hendelser i fortid eller framtid. Bruk av denne type informasjon i kriminalomsorgen, ofte kalt kildeinformasjon, er et omstridt tema.

Det er ofte meget vanskelig å verifisere riktigheten av opplysningene som kommer fram. Foreligger det en reell mulighet for en uønsket hendelse eller ikke? Bruk av denne type informasjon kan samtidig øke avstanden mellom tilsatte og innsatte, vanskeliggjøre rehabiliteringsarbeidet og ha negative konsekvenser for prosesser som fremmer den dynamiske sikkerheten. Det kan være tilfeller der den som er kommet med opplysningen, utsettes for fare. På den annen side foreligger det konkrete eksempler på at bruk av denne type informasjon har bidratt til å forhindre ny kriminalitet og alvorlige hendelser i kriminalomsorgen.

Spørsmålet er således ikke om kriminalomsorgen skal benytte dette virkemiddelet, men hvordan. Det foreligger ingen felles metodikk eller systematikk i håndtering, analyse og bruk av informasjonen. Det er derfor behov for utvikling av et nytt metodisk system som kan gjøre kriminalomsorgen bedre til å håndtere og bruke denne type informasjon på en måte som ivaretar rettssikkerhetsmessige, sikkerhetsmessige og etiske hensyn.

8.3.3 Informasjonsutveksling mellom kriminalomsorgen og politiet

Informasjon fra politiet er nødvendig for at kriminalomsorgen skal kunne foreta gode risikovurderinger av enkeltindivider og grupper av innsatte og domfelte. Informasjon fra kriminalomsorgen til politiet kan bidra til å avdekke kriminalitet under straffegjennomføring og forebygge ny kriminalitet.

Det er i dag rutinemessige samarbeidsmøter mellom politiet og kriminalomsorgen, hvor informasjon om innsatte og domfelte og eventuelt kriminelle nettverk blir gjennomgått.

For denne type informasjon er det etablert egne rutiner (INFOFLYT).

Formålet og bakgrunnen for INFOFLYT-systemet er at kriminalomsorgen og politiet/påtalemyndigheten skal forebygge kriminalitet og trygge samfunnet ved en systematisert og kvalitetssikret informasjonsutveksling.

Departementet vil påse at Infoflytsamarbeidet videreutvikles med sikte på at kvaliteten på informasjonen er best mulig og at hensynet til samfunnssikkerheten, personvern og rettsikkerhet blir ivaretatt på en god måte.

Departementet vil påse at samarbeidet mellom kriminalomsorgen, politiet og påtalemyndigheten videreutvikles. Et viktig arbeid i denne sammenheng vil være regjeringens forslag til ny lov om politiets og påtalemyndighetens behandling av opplysninger (politiregisterloven), som etter planen skal fremmes våren 2009.

8.4 Risiko og svikt under straffegjennomføring

I 2007 var det tre rømninger fra fengsel med høyt sikkerhetsnivå. Det ble gjennomført 17 640 framstillinger det året, og åtte personer rømte under disse framstillingene.

Kilde: KSF

Av 34 520 gjennomførte permisjoner ble 69 innsatte registrert som «uteblitt». Det omfatter også de som frivillig kommer tilbake til fengselet, men senere enn den gitte fristen. Dette tilsvarer en svikt på to promille.

Av 642 personer som i 2007 ble innvilget frigang for arbeid eller skole utenfor fengselet mot slutten av soningen, var det bare tre som uteble.

Figur 8.3 beskriver noen sider ved sviktutviklingen i kriminalomsorgen.

Bruddprosenten ved gjennomføring av samfunnsstraff har ligget nokså stabilt på rundt 15 % siden denne straffereaksjonen ble tatt i bruk. Av de 2,2 % som ble avbrutt av andre årsaker, kan mer enn halvparten tilskrives faktorer som domfelte ikke kan klandres for. Den faktiske bruddprosenten ligger derfor noe lavere.

8.5 Fengselsplasser – beskrivelse av ulike sikkerhetskategorier

De ulike sikkerhetskategorier framgår av straffegjennomføringsloven § 10.

Fengsel med høyt sikkerhetsnivå (lukket fengsel)

I fengsler med høyt sikkerhetsnivå treffes det særlige sikkerhetstiltak og føres særlig tilsyn med at de innsatte ikke rømmer eller begår andre uregelmessigheter. Statisk sikkerhet er høy i form av fengselsmur eller liknende tiltak. Opphold i fengsel med høyt sikkerhetsnivå innebærer mye kontroll. De fleste gjøremål blir styrt av kriminalomsorgen og i liten grad av den innsatte selv. Mulighetene for et «normalt» livsmønster er små. Dette innebærer risiko for at innsatte fort kan bli passive og institusjonaliserte.

Mange fengsler med høyt sikkerhetsnivå har gode tilrettelagte programmer og et godt utbygd aktivitetstilbud for å kunne gi de innsatte en meningsfull progresjon i straffegjennomføringen. Bruk av framstilling til behandling, familie, fritidsaktiviteter og nettverk benyttes hyppig. Det er et mål at flest mulig skal få en gradvis overgang til friheten ved å overføres til fengsel med lavere sikkerhetsnivå og så til overgangsbolig før løslatelse på prøve.

Straffegjennomføringsloven § 10 åpner for at lukket fengsel kan tilrettelegges for et særlig høyt sikkerhetsnivå. Det er gitt særlige saksbehandlingsregler for bruken av så strenge sikkerhetsmessige tiltak. Enkelte lukkede fengsler er rustet opp til å ta imot forvaringsdømte (Ila, Trondheim og Bredtveit).

Fengsel med lavere sikkerhetsnivå (åpent fengsel)

I fengsler med lavere sikkerhetsnivå er de statiske sikringstiltakene begrenset. Det legges vekt på at de innsatte skal ha muligheter for kontakt med det øvrige samfunn og pårørende ved ulike typer utgang, besøksordninger og lempelige kontrolltiltak. Mulighetene til selv å påvirke hverdagen er større enn i fengsler med høyt sikkerhetsnivå. De innsatte skal få en «mykere» overgang til et normalt liv.

Overgangsbolig

Sammenlignet med fengsler med lavere sikkerhetsnivå kjennetegnes overgangsboligene ved at de innsatte gis frigang til arbeid eller skole ute i samfunnet. I overgangsboligene er sikkerheten i stor grad basert på organisatoriske og dynamiske tiltak. Kontrolltiltakene er for eksempel uanmeldte besøk der hvor innsatte skal ha opphold på dagtid og urinprøver for å undersøke eventuelt rusmisbruk. Domfelte må i det vesentlige ordne seg med mat, vask av klær og betale «husleie». Etablering av kontakt med andre etater, hjelpeorganisasjoner, familie, skole og arbeid vektlegges under oppholdet. Hyppig bruk av permisjoner er et viktig verktøy for å venne seg til et liv etter løslatelse.

Det er flere ganger diskutert om det bør foretas endringer i dagens kategorisering av fengslene. Det er i dag stor variasjon mellom de fengsler som er kategorisert i samme sikkerhetsnivå. Ringerike fengsel og Vik fengsel har ulike typer innsatte, men er begge fengsler med høyt sikkerhetsnivå.

I norske fengsler plasseres ikke innsatte ut fra hvor lang dom de har fått eller hva slags forbrytelse de har begått. Plasseringen skal skje etter en individuell vurdering av risiko og behov. Det er viktig å opprettholde denne praksis for å motvirke «demonisering» av individer eller grupper. Det er også viktig for å unngå at det i enkelte kriminelle miljøer knyttes status til å ha sittet i et bestemt fengsel med særlig høy sikkerhet. Samtidig kan det være et problem at innsatte med lav risiko sitter i samme avdeling som de med høy risiko, da det kan medføre uheldig påvirkning, opplæring og rekruttering til ny kriminalitet.

Målet er å sikre en enda mer hensiktsmessig plassering av innsatte ut fra individuelle risikovurderinger. Det arbeides med å foreta en gjennomgang av systemet for kategorisering av fengsler. Kriminalomsorgen skal forebygge muligheten for at innsatte utsettes for press, trusler, vold og sosial kontroll av medinnsatte. En bedre klassifisering basert på spesifikke funksjonskrav vil sikre at ulike enheter kompetanse- og ressursmessig kan håndtere de forventninger som stilles.

8.6 Innsatte med lange dommer og innsatte med gjentatte lovbrudd

Innsatte med lange dommer eller med mange dommer er ingen homogen gruppe og representerer på ulikt vis utfordringer for kriminalomsorgen. Mange av dem utgjør ingen stor sikkerhetsmessig risiko for samfunnet, selv om de kan være dømt for svært alvorlig kriminalitet. Utfordringen er å få til en hensiktsmessig progresjon i soningsforløpet. For disse menneskene er det viktig å få til en utslusing som gjør at de kan få et godt og individuelt tilpasset innhold i straffegjennomføringen over flere år.

Andre i gruppen med lange eller mange dommer representerer en slik risiko at de må gjennomføre store deler av straffen i fengsel med høyt sikkerhetsnivå. Hvis den enkelte innsatte mot slutten av soningen fortsatt representerer en sikkerhetsrisiko, skal prøveløslatelse normalt ikke innvilges. I en del tilfeller vil videre opphold i fengsel være den eneste måten kriminalomsorgen kan ivareta samfunnsbeskyttelsen på. Den domfelte må da påregne å gjennomføre straffen ut over prøveløslatelsestidspunktet på 2/3 tid og videre fram mot endt tid. Noen få representerer en slik risiko at de må utholde deler av straffen i avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå. Målgruppen for dette nivået er domfelte og varetektsinnsatte som antas å representere særlig rømningsfare, fare for anslag utenfra for å bistå til rømning, fare for gisseltaking eller fare for ny særlig alvorlig kriminalitet. Avdelingene med særlig høyt sikkerhetsnivå er relativt sjelden i bruk. De er likevel nødvendig å ha i beredskap, og kan brukes som vanlig fengselsavdelinger i det daglige.

For å unngå problemer knyttet til isolasjon, uheldig innflytelse og trusler og vold mot medinnsatte og for å redusere mulighetene for kriminell virksomhet fra fengselet, har opprettelsen av et eget høysikkerhetsfengsel vært diskutert. En særlig god ytre sikring kunne minske behovet for å isolere en domfelt fra andre innsatte. Det oppstår imidlertid en egen risiko ved å samle landets antatt farligste innsatte på ett sted. Departementet har kommet til at det er mer hensiktsmessig å videreføre dagens strategi med å fordele innsatte på et mindre antall fengsler med høyt sikkerhetsnivå. Ringerike, Stavanger og Skien er allerede rustet opp sikkerhetsmessig. Andre aktuelle fengsler i denne kategorien er Ullersmo, Bergen og Trondheim. Nye Halden fengsel vil også være i denne kategorien. Innsatte skal flyttes mellom disse enhetene når sikkerhetsmessige behov tilsier det. Det er et mål at også denne gruppen som representerer størst risiko, skal få en gradvis progresjon fram mot løslatelse, men større frihetsgrad gis først på et senere tidspunkt i straffegjennomføringen.

Kriminalomsorgen må søke å unngå at noen løslates uten å ha gjennomført permisjoner og fått utprøvning og trening på arenaer utenfor fengsel med høyt sikkerhetsnivå. Selv om tidspunktet for 2/3 tid er nådd, kan det gjenstå flere år av straffen. For å skape tryggere forhold omkring løslatelsen, ønsker departementet å redusere antallet innsatte som ikke blir prøveløslatt og skape en tryggere progresjon for forvaringsdømte. Departementet vil vurdere å opprette en ny samarbeidsordning om informasjonsutveksling, kartlegginger og tiltak omkring domfelte. Dette kan være et formalisert samarbeid hvor politiet og kriminalomsorgen har et hovedansvar for identifisering og håndtering av risiko. Det bør også vurderes om informasjon skal kunne formidles til tredjepart når personvernhensyn bør vike for å ivareta mulige ofre. Som et risikoreduserende tiltak vil en slik samarbeidsordning skape tryggere deltagelse på ulike samfunnsarenaer og en bedre og tidligere overgang til friheten også for denne gruppen innsatte.

8.7 Straffegjennomføring i samfunnet

Ved straffegjennomføring utenfor fengsel er de organisatoriske og dynamiske sikkerhetstiltakene sentrale. De statiske sikkerhetstiltakene er begrenset til alarmsystemer.

Friomsorgskontorene må ha de virkemidler som er nødvendig for å ivareta samfunnets trygghet under straffegjennomføringen i lokalsamfunnet. Det gjelder til dels de som soner samfunnsstraff eller deltar i promilleprogram, men særlig de som er prøveløslatt på bestemte vilkår. I dag består virkemidlene i hovedsak av oppmøter, kontroller for å avdekke misbruk av rusmidler og anmeldte og uanmeldte besøk på skole, arbeidsplass eller i hjemmet. Ved innføringen av prøveordningen med elektronisk kontroll stilles det krav til at den domfelte befinner seg i hjemmet til bestemte tider. Denne straffereaksjonen vil i større grad enn tidligere medføre uanmeldte besøk i domfeltes hjem.

8.8 Rusmiddelbruk og kontroll under straffegjennomføring

Målet er å holde narkotiske stoffer utenfor fengslene i størst mulig grad. Kontrolltiltakene må likevel ikke være så strenge at de gjør rehabiliteringsarbeidet umulig. Det store flertall av de som har et narkotikaproblem, er rusfrie under straffegjennomføringen. Resultatet av en utstrakt bruk av urinprøver gir et relativt godt bilde av omfanget av rusmisbruk under straffegjennomføring. Andelen positive prøver for illegalt inntak har holdt seg stabilt på rundt 12 % de siste årene. Dette tallet må sees opp mot at 60 % av de som settes i fengsel har et rusproblem. I 2007 ble det påvist totalt 27 ulike illegale stoffer. Funnene avspeiler tilbudet av narkotika og tilgangen på ulike medikamenter utenfor fengslene.

De beslag av narkotika som gjøres hvert år, dreier seg i all hovedsak om brukerdoser. Det er ikke mulig å stenge fengslene fullstendig for innsmugling så lenge innsatte skal ha besøk og gjennomfører permisjoner og fengslene ikke ligger mer avsondret enn at man kan kaste inn narkotika over murene.

Kriminalomsorgen har i dag tilstrekkelige lovhjemler for å kontrollere og avdekke illegalt rusmisbruk under straffegjennomføringen. Det er ikke behov for å foreta endringer i straffegjennomføringsloven på dette området.

Kilde: KSF

For å styrke sikkerheten, er det behov for å øke bruken av enkelte kontrolltiltak. Det bør gjennomføres ytterligere kontroll ved innpassering til fengslene. Dette gjelder kontroll av tilsatte, besøkende, eksterne samarbeidspartnere og vareleveranser. Kontroll av tilsatte styrker deres sikkerhet, fordi det reduserer muligheten for å bli utsatt for trusler og press om innsmugling. Bruk av narkotikahund er et særlig effektivt og skånsomt virkemiddel. Det er ønskelig med utvidet bruk av denne kontrollformen og spesielt i fengsler med lavere sikkerhetsnivå.

8.9 Sanksjoner ved regelbrudd i fengsel

Sanksjonsmetoder som tap av fritidsfellesskap, og tap av goder som å se TV, styrker ikke mulighetene for rehabilitering av innsatte. Slike former for reaksjoner kan tvert imot forsinke rehabiliteringen og virke mot sin hensikt. Kriminalomsorgen skal derfor i større grad bruke reaksjonsformer på regelbrudd som er mer i samsvar med praksis i de etatene kriminalomsorgen samarbeider med om rehabiliteringen. Det skal satses på å inngå forpliktende avtaler med innsatte om hvordan de selv kan ta mer ansvar for å hindre ny kriminalitet og få en bedre livssituasjon. For eksempel skal positive urinprøver i minst mulig grad ekskludere innsatte fra tilbud som kan fremme rehabiliteringen, som § 12-soning, men følges opp med russamtaler, rusavtaler og behandling.

I individuelle samtaler skal det stilles krav til innsatte om å endre på forhold som opprettholder kriminaliteten, som for eksempel rusmisbruk. Erfaring viser at slike samtaler er langt mer krevende for den innsatte enn en reaksjon som innebærer tap av et gode. Kriminalomsorgen har i de senere årene prøvd ut denne type reaksjoner for rusmisbrukere i fengsel. Prosjektene «Alternative rusreaksjoner» ble evaluert og resultatene var gode (Vold Hansen & Dahl; 2006). Bruk av alternative reaksjoner skal være hovedregelen ved brudd. Tradisjonelle reaksjoner som tap av goder og fellesskap skal bare benyttes etter at alternative sanksjoner er prøvd ut.

8.10 Vold og trusler mellom innsatte

En intervjuundersøkelse av Kristin Hanoa ble publisert i januar 2008. Denne rapporten gir et innblikk i noen volds- og trusselhendelser mellom innsatte i fengsel. Rapporten belyser én av flere sider ved fengselslivet for noen innsatte. Relasjonene mellom innsatte i fengsel oppleves normalt ikke som spesielt konfliktfylt eller i stor grad preget av trusler og vold. Flere av informantene gir snarere inntrykk av en hverdag i stor grad preget av ro og orden: «Litt anspent innimellom, men stort sett er det rolig.» Temaet er viktig fordi det berører de innsattes opplevelse av trygghet i en belastende livssituasjon som fengsling kan være.

De hendelsene som oppstår, knyttes i stor grad til de fengselsmessige betingelsene informantene lever under, der ulike belastninger ved fangelivet framheves som en viktig forklaring. Det kan blant annet være å bo tett sammen med andre innsatte, mye innelåsning, uforløst frustrasjon eller situasjoner der innsatte føler seg overhørt eller behandlet på en krenkende måte. Dette beskrives som frustrasjonsfremmende momenter i en fengselshverdag ellers preget av rutiner og regler. Maktstrukturer i innsattegruppen framheves som et viktig bakgrunnsteppe for trusler og vold. De innsatte beskriver en kultur hvor det er viktig å markere seg og vise hvem man er, og de gir eksempler på situasjoner der de mener det er viktig å posisjonere seg. Hensikten kan være å bevare egen posisjon eller å unngå selv å bli utsatt for vold eller krenkende behandling.

Noen stigmatiserte grupper framheves som spesielt utsatt for trusler og vold: politiets informanter, sedelighetsdømte eller innsatte som på ulike måter skiller seg ut fra de andre. Andre mindre framtredende temaer for konflikter, trusler og vold er blant annet språkproblemer, etnisitet eller innsattes oppfatninger av god oppførsel og respekt for hverandre.

KRUS gjennomførte en undersøkelse av kvaliteten på livet til innsatte i fengsler med høyt sikkerhetsnivå (Johnsen et al, 2007) – se kapittel 7.3. «Personlig sikkerhet» som omhandler innsattes trygghet mot ikke å bli utsatt for skade, mobbing eller trusler fra andre innsatte ved fengselet, er det parameteret som ofte går igjen som en av de tre mest positive skårene. Ut fra denne rapporten kan man si at innsatte, som regel, føler seg trygge på at de blir ivaretatt i fengsler med høyt sikkerhetsnivå. Tallene fra de største fengslene viser imidlertid at hele skalaen er tatt i bruk i svarene på dette spørsmålet. Dette innebærer at enkelte innsatte føler seg utrygge i fengsel. Kriminalomsorgen må sørge for at alle innsatte skal føle seg trygge under straffe­gjennomføringen.

8.11 Særskilte tiltak

8.11.1 SIK – Sikkerhet i kriminalomsorgen

Kriminalomsorgen igangsatte høsten 2002 et program for å styrke sikkerheten i fengsel. Et lignende program er utviklet for friomsorgskontorene i 2006. SIK – sikkerhet i kriminalomsorgen skal øke de tilsattes bevissthet i den daglige tjenesten for å forebygge situasjoner som truer samfunnets, innsattes, domfeltes og tilsattes trygghet.

Grunnlaget for SIK er «den menneskelige faktor», et perspektiv som vektlegger samhandling med andre, og samspillet med organisasjonsmessige, teknologiske og fysiske strukturer. Det legges også til grunn en erkjennelse av at det er menneskelig å feile, og at feil svært ofte er en medvirkende årsak til uønskede hendelser. Hovedelementene i SIK er feilhåndtering, teamarbeid og sikker jobbatferd, og risikobevissthet. I feilhåndtering legges det vekt på å lære av feil og hendelser, og forbedre organisasjonsmessige betingelser for sikker jobbing. Teamarbeid og sikker jobbatferd gir bedre samhandling, kommunikasjon og sikkerhetsatferd, slik at feil og hendelser unngås. Risikobevissthet bidrar til årvåkenhet. SIK vil øke evnen både til å unngå feil, og å lære av feil som likevel vil oppstå. Selve arbeidsformen er preget av bred involvering, og bruk av egne erfaringer og kunnskaper. Det er lettere å få til positive endringer når alle medarbeiderne deltar aktivt. Bevissthet om risiko, god samhandling, kommunikasjon, involvering og evne til å lære er alle viktige aspekter ved en felles sikkerhetskultur.

8.11.2 Kommunikasjonskontroll

Kommunikasjonskontroll benyttes i fengsler med høyt sikkerhetsnivå. For fengsel med lavere sikkerhetsnivå og overgangsbolig skal slike kontrolltiltak bare gjennomføres hvis det framstår som nødvendig av sikkerhetsmessige grunner.

Kriminalomsorgen har i flere tilfeller gjort beslag av mobiltelefoner i fengsler med høyt sikkerhetsnivå. Det er satt i gang tiltak for å begrense bruk av mobiltelefon i fengsler. Ukontrollert kommunikasjon kan være et sikkerhetsmessig problem i fengsler med høyt sikkerhetsnivå, og det reduserer kriminalomsorgens mulighet til å følge opp varetektsinnsattes restriksjoner og kommunikasjonskontrollen generelt. I Sverige er det avdekket at mobiltelefoner i fengselsmiljøet er benyttet i forbindelse med alvorlige rømningstilfeller. Der har man derfor iverksatt blokkering/detektering av mobiltelefonsignaler i enkelte områder av fengslene. I Danmark har ukontrollert kommunikasjon fra fengslene blitt så omfattende at man har kriminalisert uautorisert mobiltelefon i fengsel.

Justisdepartementet vil i samarbeid med Samferdselsdepartementet foreslå å endre ekomloven (lov av 4. juli 2003 nr. 83 om elektronisk kommunikasjon) slik at kriminalomsorgen etter søknad kan få tillatelse til å etablere mobilfrie soner i fengsel med høyt sikkerhetsnivå. Dette gir mulighet til kontroll over ukontrollert mobilkommunikasjon. Kostnadene ved slike kontrolltiltak er imidlertid svært høye. Samtidig skjer den teknologiske utviklingen i elektronisk kommunikasjon så raskt at det kreves store investeringer i oppdatering av utstyret hvis kontrollen skal være effektiv. Teknologien er så avansert at etaten selv vanskelig kan ha tilstrekkelig kompetanse på feltet, og man blir derfor som kjøper svært avhengig av råd fra selger av utstyret – med den manglende priskontroll det medfører. Det må derfor vurderes nøye om så store ressurser skal brukes på dette formålet, eller om en større heving av samfunnsssikkerheten oppnås ved en alternativ bruk av midlene i kriminalomsorgen.

Brev- og telefonkontroll foregår rutinemessig i alle fengsler med høyt sikkerhetsnivå. Det samme gjelder kontroll av de innsattes internettbruk i de fengslene som har åpnet for dette. Departementet ønsker ikke å endre dagens regler med gjennomføring av kommunikasjonskontroll i fengsel med høyt sikkerhetsnivå, men åpner for større grad av differensiering. Ved at flere skal settes direkte inn i fengsel med lavere sikkerhetsnivå (se kapittel 9.13), vil muligheten for kontrolltiltakene i disse fengslene bli noe utvidet. Departementet vil at gjeldende regler for kommunikasjonskontroll i fengsel med lavere sikkerhetsnivå opprettholdes, men at det skal tas stikkprøver ved bruk av kommunikasjonskontroll og at det anskaffes teknologi for å gjennomføre dette.

Departementet ønsker å legge til rette for tilgang til internett for innsatte i alle fengsler med lavere sikkerhetsnivå og i overgangsboliger. Departementet vurderer også en oppmykning i totalforbudet mot bruk av mobiltelefoner i fengsler med lavere sikkerhetsnivå. Dette forutsetter at kriminalomsorgen kan gjennomføre tilfredsstillende kontroll.