Del 4
Felles løft for tilbakeføringsarbeidet

14 Tilbakeføringsgarantien

Soria Moria-erklæringen framhever sammenhengen mellom kriminalpolitikk og velferdspolitikk. Som sitert også i historiekapittelet i denne meldingen, er dette ikke noen ny kunnskap. Strafanstaltskommisjonen av 1841 uttalte:

(…), maa man ikke forlade Fangen i det kritiske Øieblik, han derfra løslades. Omsorg for den løsladte fange, og den derved bevirkede eller dog tilsigtede Forebyggelse af hans Tilbagefald paa Forbryterbanen udgjør saaledes en nødvendig Betingelse for en varig virkning af Behandlingen i Strafanstalten: og en lignende Omsorg bør også blive den løsladte Varetægtsfange til Deel…

I St.meld. nr. 104 (1977–78) Om kriminalpolitikken ble det tatt til orde for at ansvaret for straffedømtes rehabilitering og tilbakeføring til samfunnet ikke bare var tillagt Justisdepartementet. Meldingen understreket at straffedømte ikke er fradømt sine borgerrettigheter, og at alle offentlige instanser er ansvarlige for å tilby sine tjenester også overfor domfelte og innsatte.

En bred tilnærming til tilbakeføringen har også et solid faglig fundament. Dårlige levekår er dokumenterte risikofaktorer for tilbakefall til ny kriminalitet. I kapittel 7 er det understreket at redusert tilbakefall til ny kriminalitet krever mange ulike tiltak. Det er nødvendig både å gjøre noe med levekårene og å tilby tiltak som bidrar til endring i den domfelte selv. Det understrekes også at tiltakene ikke må være enten i fengsel eller etterpå – det må være kontinuitet og en koordinert innsats fra alle berørte, ofte over lang tid. Da er det også mulig å lykkes.

Gjennom frihetsberøvelsen har den innsatte i en periode mistet styringen over eget liv og er til dels avskåret fra å få kontakt med ulike instanser for å ivareta sine interesser. De mest grunnleggende behov for å kunne klare seg i samfunnet, må være dekket ved løslatelse. Det er de første timene og dagene etter løslatelse som er mest kritiske når det gjelder risiko for tilbakefall. Denne «glippsonen» før støttetiltakene i frihet kan settes inn, skal tilbakeføringsgarantien få bort. Tidligere i meldingen er det først og fremst beskrevet hvilke rehabiliteringstiltak som skjer under soningen. Det spiller imidlertid mindre rolle hvor god kriminalomsorgen er i sitt rehabiliteringsarbeid, hvis det ikke følges opp etter avsluttet straffegjennomføring. I dette kapitlet legges vekten på tiden etter løslatelse og avsluttet soning. Når straffen er ferdig sonet, opphører kriminalomsorgens ansvar - ellers ville det ha vært en forlengelse av straffen. Ansvaret for ettervern, altså tiltak etter at straffen er ferdig sonet, ligger først og fremst hos kommunen der den tidligere domfelte bosetter seg. Helseforetakene er ansvarlige for å levere spesialisthelsetjenester som for eksempel rus- og psykiatrisk behandling. Også ved straffegjennomføring i samfunnet har man erfart at tiden rett etter avslutning er meget kritisk i forhold til risiko for tilbakefall. Mange av de hensyn som gjør seg gjeldende ved løslatelse fra fengsel, er også gyldige når straffegjennomføringen i samfunnet avsluttes.

Tilbakeføringsarbeidet har tre hovedaktører: den straffedømte selv, kriminalomsorgen og samarbeidende etater. Straffedømte skal ansvarliggjøres og aktivt delta i sin egen rehabilitering. Det endelige valget om en tilværelse uten kriminalitet ligger hos den domfelte selv. Samtidig må det være rom for å feile uten at den innsatte skal måtte «rykke tilbake til start» ved mindre alvorlige brudd.

Også lokalsamfunnet har et medansvar for en vellykket tilbakeføring av domfelte som ønsker å komme ut av kriminaliteten. Sjansen til å holde seg unna et kriminelt miljø er liten hvis man ikke er akseptert i andre miljøer.

14.1 Hva betyr «garanti» i denne sammenhengen?

Tilbakeføringsgarantien er ingen garanti i juridisk forstand. Den innebærer at regjeringen erkjenner en forpliktelse til å bistå straffedømte til å få utløst de rettighetene de allerede har som norske borgere. Kriminalomsorgen skal legge til rette for at dette kan skje. Samarbeidende etater er forpliktet til å yte sine tjenester i forhold til de straffedømte på en slik måte og lokalisert slik at de kan ha en rimelig mulighet til å gjøre seg nytte av dem.

Den viktigste garantisten er domfelte selv. Tilbakeføringsgarantien vil ikke gi de ønskede resultater dersom ikke den straffedømte selv forplikter seg til å gjøre sitt for at samfunnets tilbud blir tatt i mot og brukt etter forutsetningene. Det er og blir den straffedømte selv som må ta ansvar for og administrere eget liv. Samtidig er det vel kjent at særlig gjengangerne er en svak gruppe ut fra mange kriterier. Derfor trenger de både mental og praktisk støtte til å klare den forpliktelsen. Det er i hele samfunnets interesse at risikoen for ny kriminalitet reduseres mest mulig.

Når lovbryteren selv gjør sitt beste for å komme seg på bena, må samfunnet gi all mulig støtte. Det betyr ikke å gi spesialbehandling til den som bryter loven, men å gi de tilbudene som alle borgere har rett til, som bolig, utdanning, et levebrød og helsetjenester.

14.2 Hva må til?

Rehabiliteringsarbeidet under soning kan ha mindre verdi hvis den innsatte etter løslatelsen har de samme levekårsproblemer som før. Tiltak ved løslatelse må i sin tur bygge på det rehabiliteringsarbeidet som har skjedd gjennom hele soningen. Det er ikke et enten-eller, men et både-og.

Noen forhold er særlig viktige for å leve et liv uten kriminalitet etter løslatelsen: et sted å bo, å være sammen med familien sin, kontroll med rusproblemer, og arbeid eller utdanningsplass (Alnæs, 2006). Behovet for bistand på disse områdene er gjennomgått i kapittel 14.4. Dette er ikke noe nytt i arbeidet med domfelte, og gode resultater er nådd på mange områder. Likevel mener regjeringen det er mulig å komme mye lenger ved enda bedre tilrettelegging og samarbeid. Alt for mange innsatte løslates fortsatt uten bolig, arbeid, opplæringsmuligheter og behandlingskontakt, og faller tilbake til rusmiddelmisbruk og kriminalitet. For den som mangler mye, kan det være vanskelig å orientere seg i byråkratiet. Når grunnlaget er skjørt, kan det være helt avgjørende at tilbudene er på plass akkurat i rett øyeblikk. Risikoen for å feile igjen blir for stor hvis hospits er eneste boligtilbud, eller hvis rusbehandlingstilbudet ikke er på plass før flere uker etter løslatelse.

Videre i dette kapitlet beskrives sider av samarbeidet om tilbakeføring.

14.3 Kommune, fylkeskommune og helseforetak

Det viktigste elementet i tilbakeføringsgarantien er forpliktende samarbeidsstrukturer mellom den domfelte, kriminalomsorgen og øvrige etater. Straffegjennomføring er gjennom forvaltningssamarbeidsmodellen et felles ansvar for ulike departementer og sektorer. Eksterne etater ansetter fagpersonell som har sin arbeidsplass i fengslene. Servicetorget som er beskrevet i kapittel 14.5, er et viktig virkemiddel for å få koordineringen av mange tjenester til å virke i praksis. Det er også med på å understreke den innsattes eget ansvar for å planlegge sin framtid og for å få innfridd rettigheter som loven gir ham. Innsatte har like rettigheter til tjenester av samme kvalitet og omfang som resten av befolkningen. Forvaltningssamarbeidsmodellen er i dag gjennomført fullt ut når det gjelder skole, primærhelsetjeneste, prestetjeneste og bibliotekvirksomhet og til dels arbeids- og velferdsetaten.

Kilde: KSF

Svært mange innsatte og domfelte er før dom klienter hos en eller flere offentlige etater. Mange innsatte vil også være avhengig av disse tjenestene etter løslatelse. Under straffegjennomføring er de vanligvis mer motiverte enn før for å gjøre noe med sitt eget liv, de er tilgjengelige og de er ikke ruset. Straffegjennomføringen er derved et gunstig tidspunkt for å begynne rehabilitering og reintegrering tilbake til samfunnet.

En særlig utfordring i løslatelsesarbeidet er samarbeidet mellom kriminalomsorgen og den kommunen innsatte skal bosette seg i. Hjemkommunen har ansvar for at de oppleggene som er planlagt under soningen, følges opp fra dag én etter løslatelse. I dag er sosialtjenesten i oppholdskommunen før innsettelse i fengsel ansvarlig for å yte sosiale tjenester under straffegjennomføringen, ved løslatelse og reetablering. Det er i praksis ofte uklart hva som er ansvarlig kommune for en innsatt. Innsatte gjennomfører ofte straff i et fengsel som ligger langt fra den kommunen hvor vedkommende ønsker å bosette seg. En del innsatte er også «kommuneløse». Ikke sjelden velger innsatte å bosette seg i en annen kommune enn den de var registrert i før innsettelsen. Hvis den innsatte sitter i et fengsel på en annen kant av landet enn der han ble arrestert, og skal bosette seg et tredje sted, har det vist seg svært komplisert å få til en effektiv planlegging av løslatelsen. Det er ikke bare lang geografisk avstand og uklarheter om hvilken kommune som er ansvarlige, som skaper hindringer i løslatelsesarbeidet. Kriminalomsorgen har over tid opplevd store utfordringer i samarbeidet med kommunene om løslatelse. Kriminalomsorgens og forvaltningssamarbeidspartnernes felles rundskriv og avtaler oppfattes ofte som lite forpliktende for kommunale etater. Lokale avtaler med kriminalomsorgen kan bli nedprioritert i kampen om knappe kommunale ressurser. Utfordringene i samarbeidet mellom kriminalomsorgen og kommunene er en av hovedbegrunnelsene for å etablere servicetorg i fengslene med kompetanse innen arbeidsformidling, bolig, sosiale tjenester og helsetjenester. Samarbeid med kommunen den domfelte ønsker å bosette seg i, er nøkkelen til en vellykket tilbakeføring.

Det foregår en oppbygging når det gjelder boligkonsulenter inne i fengslene i samarbeid med Husbanken. Husbanken gir kompetansetilskudd til prosjekter i maksimum tre år. Regjeringen ønsker å styrke denne ordningen ytterligere. Det vil blant annet bli vurdert å opprette flere egne saksbehandlerstillinger inne i fengslene som skal planlegge løslatelsen sammen med den kommunen vedkommende skal bosette seg i.

Det er også utfordringer med spesialisthelsetjenesten. I utgangspunktet er det helseforetaket der den innsatte er folkeregisterført, som har ansvaret for å yte disse tjenestene. Igjen medfører det problemer å få til et fullverdig spesialisthelsetjenestetilbud om en innsatt soner i et fengsel på en annen kant av landet enn der vedkommende er ført i folkeregisteret. Enkelte fengsler har fått polikliniske spesialisthelsetjenester, særlig innenfor psykiatri. Rusbehandling inne i fengslene er økt ved etablering av rusmestringsenheter. Det er et mål at rus- og psykiatribehandling som begynner inne i fengslene, kan følges opp etter løslatelse, eventuelt ved gjennomføring av straff i institusjon i henhold til straffegjennomføringsloven § 12. Departementet ønsker derfor å etablere flere rusmestringsenheter og utvide kapasiteten for soning i institusjon. Det er et mål at lukkede fengsler for langtidsdømte skal ha rus- og psykiatrisk behandlingstilbud tilgjengelig inne i fengslene.

Fylkeskommunens ansvar gjelder videregående opplæring.

Tilbakeføringsgarantien forutsetter ikke at den domfelte er i gang med soning i fengsel eller av en samfunnsstraff. I noen saker kan det være hensiktsmessig at hele straffen sones i behandlingsinstitusjon. Som nevnt i kapittel 7.5.3, krever det andre rutiner for planlegging og tilrettelegging som det er viktig å fange opp i en ny samarbeidsstruktur.

14.4 Innholdet i tilbakeføringsgarantien

Tilbakeføringsgarantien beskriver både hvilke rettigheter som inngår og tilretteleggingen gjennom soning og løslatelse for at tjenestene skal utløses i samsvar med lovverket. Se også kapittel 15.3.

Planlegging av løslatelse og tilbakeføring skal starte ved mottakelsen av rettskraftig dom. Varetektsinnsatte skal ha tilbud om slik planlegging på hvilket som helst tidspunkt før saken har vært oppe til doms eller dommen er rettskraftig. Hvordan straffen gjennomføres, har stor betydning for hvor enkelt eller vanskelig det er for den domfelte å finne sin plass i samfunnet etter at straffen er gjennomført. I størst mulig grad skal de innsatte og domfelte selv ta ansvar for egen rehabilitering og reintegrering. En forutsetning for at de skal kunne klare det, er at de kan komme i kontakt med de etater de trenger tjenester fra.

I tråd med resultatene fra norske og internasjonale levekårsundersøkelser blant innsatte og domfelte, kan de viktigste elementene i tilbakeføringsgarantien defineres slik:

1. Tilfredsstillende bolig

2. Muligheter for utdanning eller opplæring

3. Arbeid, arbeids- og velferdsforvaltningens tjenester og virkemidler

4. Sosiale tjenester, herunder individuell plan

5. Helsetjenester, herunder om nødvendig behandling for psykiske lidelser og rusproblemer

6. Økonomisk rådgivning og bistand ved gjeldsproblemer

14.4.1 Tilfredsstillende bolig

To av tre innsatte mangler bolig før løslatelse og er dermed å betrakte som bostedsløse. Dette kommer fram i en rapport som Byggforsk/Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) og Kriminalomsorgens utdanningssenter (KRUS) har gjort på oppdrag fra Husbanken: «Løslatt og hjemløs – bolig og bostedsløshet etter fengselsopphold» (Dyb m. fl., 2006).

Rapporten viser også at varetektsinnsatte er i en verre situasjon enn domfelte, kun 17 % av varetektsinnsatte oppgir at de har egen bolig ved løslatelsen. Andelen som regner med å kjøpe eller leie bolig etter fengselsoppholdet, blir mindre med økt nærhet til tidspunktet for løslatelse. Nesten en tredel av de som har to måneder eller mindre igjen av fengselsoppholdet, oppgir at de skal bo i midlertidige tilbud, eller de vet ikke hvor de skal bo. Én av fire oppgir at de skal bo hos andre. Undersøkelsen bekrefter at det er for sent å begynne med boliganskaffelse to måneder før løslatelsen.

Ett av hovedmålene i regjeringens strategi mot bostedsløshet, er at ingen skal måtte tilbringe tid i foreløpige løsninger ved løslatelse fra fengsel. Rapporten fra Byggforsk/NIBR/ KRUS kommer med en rekke anbefalinger til tiltak som kan bidra til at færre som løslates fra fengsel blir bostedsløse. Dette omfatter gode, men midlertidige boformer som for eksempel plass i rehabiliteringsinstitusjon, hos foreldre eller en periode med oppfølgingstjenester i vanlig bolig. Alle tre aktørgrupper er samstemte om at det er tre forhold som er avgjørende: Å ha bolig ved løslatelse, at bolig er avklart i god tid og at tilbudet er tilpasset den enkelte.

Forslagene i rapporten spenner fra tiltak som handler om gjennomføring av straff og interne forhold i fengslene via sosialkontorenes arbeid og kommunenes boligtilbud til samarbeidet mellom fengslene og kommunene. Blant annet slås det fast at det er avgjørende at sosialkontorene får melding om et kommende boligbehov om lag seks måneder før løslatelse.

Regjeringen og Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (KS) inngikk i september 2005 en avtale om å forebygge og bekjempe bostedsløshet. Samtidig undertegnet Justisdepartementet og KS en avtale om bosetting ved løslatelse fra fengsel. I denne avtalen understrekes behovet for å styrke samarbeidet mellom kommune og kriminalomsorg. Det ble også utarbeidet en mønsteravtale som kan benyttes mellom fengsel og kommune. Det å ha et hjem er en grunnleggende forutsetning for å kunne klare seg i samfunnet etter løslatelse, og det var en forventning om at avtaleverket skal være et nyttig verktøy for de som arbeider med bosetting av løslatte. Målet er at kommunene og kriminalomsorgen lokalt samarbeider om bosetting av løslatte fra fengsel.

Innsatte utgjør en betydelig gruppe i generelle kartlegginger av bostedsløse. Det som ofte kjennetegner innsatte er at de har en levekårssituasjon som er særlig vanskelig, fordi den er preget av opphopning av flere levekårsproblemer.

Utviklingen når det gjelder mangel på bolig ved løslatelse, har gjennom de siste årene vært positiv. Den nasjonale strategien «På vei til egen bolig» (2005–2007) har ført til et omfattende arbeid med å forebygge og bekjempe bostedsløshet i hele landet. Det er innført samarbeidsstrukturer nasjonalt, regionalt og lokalt for å nå målene som er satt i strategien. Regjeringen og KS videreutvikler samarbeidet gjennom en ny avtale om boligsosialt arbeid som trådte i kraft 1. januar 2008.

Det er kommunene som har hovedansvaret for å skaffe bolig til bostedsløse og andre vanskeligstilte på boligmarkedet. Regjeringen legger til rette for at kommunene skal ha de beste mulighetene til å ivareta dette ansvaret. Ulike økonomiske ordninger som startlån, boligtilskudd og bostøtte er viktige virkemidler i kommunenes arbeid med vanskeligstilte på boligmarkedet. Husbankens kompetansetilskudd skal bidra til å heve kompetansen på det bolig- og bygningspolitiske området. Tilskudd blir gitt til utvikling, informasjonstiltak, forskning og pilotprosjekter for de som sliter på boligmarkedet og som gjerne har behov for mer enn bare bolig: Innsatte er ofte i denne kategorien. I 2008 har Husbanken en ramme for kompetansetilskuddet på totalt 92,5 mill. kr.

Under soning kan det oppstå problemer med å dekke utgifter som knytter seg til den innsattes bolig, f. eks. husleie eller renter og avdrag på boliggjeld. Fordi den innsatte er sikret losji under soning, har sosialtjenesten som hovedregel ikke plikt etter sosialtjenesteloven § 5-1 til å dekke boutgifter for den innsattes private bolig. I henhold til rundskriv I-11/2000 bør sosialtjenesten strekke seg langt for å bidra til at innsatte med korte fengselsstraffer, f. eks. på 21 dager, kan beholde sin bolig. På den måten blir ikke fengselsstraffen mer belastende enn nødvendig. Dette vil dessuten ofte være den økonomisk sett beste løsningen. Sosialtjenesten er imidlertid ikke forpliktet til å dekke løpende boutgifter over lengre tid. I slike tilfelle kan det være et hensiktsmessig alternativ å leie ut boligen for på denne måten å dekke løpende utgifter. Sosialtjenesten bør i så fall være behjelpelig med å ordne med utleie i samarbeid med den innsatte.

I 2007 ga Husbanken kompetansetilskudd til 163 ulike boligsosiale tiltak innenfor strategien. Flere av disse tiltakene er rettet mot kriminalomsorgen, blant annet til tilsetting av boligkonsulenter i fengsler. Dette arbeidet har gitt et godt resultat og ført til bedre samarbeid med kommunene. I tillegg har forståelsen for boligproblematikken innad i fengslene blitt bedre. Det er videre inngått over 40 forpliktende samarbeidsavtaler om boligframskaffelse mellom kriminalomsorgen og den enkelte kommune. Hovedmålet med avtalene er å hindre eller redusere antall saker der innsatte løslates til bostedsløshet. Et annet mål har vært å etablere mer forpliktende samarbeid og å tydeliggjøre ansvarsforholdene. Det rapporteres om at det er langt lettere å skaffe egnet bolig ved løslatelse etter at det er inngått slike samarbeidsavtaler.

Det er i tillegg etablert 18 kommunenettverk hvor 136 kommuner deltar. Tilbakemeldingene på nettverksarbeidet er svært positive.

Det finnes også en del andre prosjekter som er finansiert av Husbankens kompetansemidler:

– Sjølvbyggjarprosjektet i Meland kommune i Hordaland

Tiltaket er basert på arbeidstrening, hvor framtidige beboere bygger prefabrikkerte moduler og monterer husene selv. Målgruppen er vanskeligstilt ungdom (18–35 år) og førstegangsetablerere som har problemer med å skaffe sin egen bolig. Tiltaket vant for øvrig prisen for beste bostedløshetstiltak i 2006.

– Fribo i Storbyavdelingen i Oslo kommune

Prosjektet retter seg mot innsatte som skal løslates innen 2–5 mnd. og som ikke har et sted å bo etter løslatelsen. Målgruppen er gjengangere i kriminalomsorgen med sammensatte oppfølgingsbehov og som er motiverte for å endre sin livssituasjon.

– Veiskillet i Trondheim kommune i samarbeid med Kirkens bymisjon

Tiltaket er et høyterskeltilbud for menn og kvinner i alderen 25–40 år som er på vei ut av soning og har sterk motivasjon for endring. Boligen er ment å være en overgangsbolig hvor beboerne får hjelp til å etablere et liv uten rus og kriminalitet.

– BoSatt - fengselsprosjekt i Frelsesarmeen

BoSatt-prosjektet tilbyr bolig med individuell oppfølging, slik at bruker kan bo og fungere optimalt i egen bolig. Målgruppen er straffedømte rusmiddelmisbrukere og tidligere rusmiddelmisbrukere over 18 år med behov for oppfølging, som etter endt soning er uten bolig.

14.4.2 Opplæring

Grunnlaget for en vellykket tilbakeføring legges under soningen. Som beskrevet i kapittel 6.7.1, har regjeringen allerede tatt et krafttak for å styrke undervisningstilbudet til innsatte, og det er etablert skole i alle fengsler. Budsjettet for fengselsundervisningen er siden 2005 økt med vel 50 millioner kroner. Det har også skjedd en betydelig utvikling av måten undervisningen er lagt til rette på, ved at også innsatte i lukkede fengsler kan få tilgang til internett som beskrevet i kapittel 9.7.2. Det er en forutsetning for at undervisningen i fengsel skal ha samme kvalitet som i skolen ellers. Det åpner også for langt større bredde i undervisningstilbudet gjennom fjernundervisning. Ikke minst vil utenlandske innsatte kunne få et rehabiliteringstilbud på eget språk.

Omlag 25 % av domfelte og innsatte gjennomfører en eller annen form for opplæring under straffegjennomføring. Et godt samarbeid mellom kriminalomsorgen og utdanningsmyndighetene har vært avgjørende for at så mange nå kan gjennomgå opplæring i fengsel. Regjeringen har etablert skoletilbud i alle fengsler hvor det er hensiktsmessig. Det er regjeringens holdning at framtidens tilbud i fengslene i vesentlig større grad bør prioritere ulike former for opplæring. Et nærmere samarbeid mellom arbeidsdrift og skole vil gi langt bedre muligheter for yrkesrettet opplæring i fengslene enn tilfellet er i dag. Mange fengsler har også et stort potensial for å tilby yrkespraksis på andre områder enn bare innen den ordinære arbeidsdriften. Dette kan gi verdifull realkompetanse for domfelte og innsatte, og fengslene bør i langt større grad utnytte sitt potensial som lærebedrifter med tanke på fagbrev innen yrkesrettede fag.

Straffens lengde begrenser utdanningsmulighetene for domfelte og innsatte i fengsel. Hovedutfordringen er overgangen til fortsatt opplæring i samfunnet. Denne overgangen krever også forpliktende samarbeidsstrukturer. Videre opplæring må planlegges før løslatelse slik at skoleplass står klar. Opplæring utenfor fengselet under soningen gir større muligheter til å velge en ønsket opplæring som domfelte vil forsette med etter at straffen er gjennomført. Dette kan gi bedre muligheter til å klare seg i samfunnet og styrke motivasjonen for atferdsendring. Regjeringen ønsker derfor å satse mer på opplæring utenfor fengsel under straffegjennomføring.

Arbeidet med innsattes utdanning viser med stor tydelighet behovet for sammenheng i straffegjennomføring og tilbakeføring. Utdanning tar tid, mens svært mange dommer er så korte at det bare så vidt er tid til å få planlagt den videre skolegangen før løslatelsesdagen er der. En stor andel av de innsatte har lærevansker som krever spesiell tilrettelegging av undervisningen. Yrkesrettet opplæring krever et tett samarbeid mellom skole og arbeidsdrift i fengselet, og gjerne et samarbeid med lokalt næringsliv utenfor fengselet. Både for å utvide skoletilbudet, og som en del av sosialiseringsprosess og modning, må det være mulig å gå på skole sammen med andre elever utenfor fengselet. Det krever gode sikkerhetsvurderinger og et fleksibelt regelverk. Skoleavdelingen i fengselet har ansvar for fengselsundervisningen og for at det ordinære skolesystem fanger opp behovet og tar over tilbudet til den enkelte når det blir aktuelt. Alle har sine roller i en bred innsats for et framtidig liv uten kriminalitet. Fengselets ansvar er å legge til rette for et koordinert tilbud internt og for en rimelig progresjon i soningen med økende frihetsgrad som fremmer tilbakeføringen.

14.4.3 Arbeid etter løslatelse

Rett til arbeid er ikke hjemlet i lov, men det er et uttrykt politisk mål at så mange som mulig skal være i arbeid. Det er viktig å tilrettelegge for at innsatte kan få tjenester de har rett til fra Arbeids- og velferdsetaten under fengselsoppholdet. Arbeids- og velferdsetaten vil få en avgjørende rolle i tilbakeføringsgarantien.

Regjeringens politikk på området er nedfelt i St.meld. nr. 9 (2006–2007) Arbeid, velferd og inkludering. Regjeringens hovedmål med meldingen var å legge fram forslag til strategier og tiltak for å styrke inkluderingen i arbeidslivet av personer i yrkesaktiv alder som har problemer med å få innpass i arbeidslivet eller er i ferd med å falle ut av det. Forslagene i meldingen utgjør sammen med endringen i organiseringen av arbeids- og velferdsforvaltningen en omfattende reform av politikken på området. Regjeringens «Handlingsplan mot fattigdom» er forankret i denne stortingsmeldingen. Innsatte i fengsel er omtalt i handlingsplanen som en gruppe med omfattende behov for arbeids- og velferdstjenester.

Kvalifiseringsprogrammet innenfor NAV er rettet mot personer med vesentlig nedsatt arbeids- og inntektsevne, og med ingen eller svært begrensede ytelser til livsopphold i folketrygden. Dette gjelder særlig personer som i dagens system blir avhengige av sosialhjelp over lengre tid. Programmet skal forvaltes av de lokale NAV-kontorene. Innsatte og domfelte vil være en viktig målgruppe for dette programmet. Svært mange innsatte i fengsel mangler arbeid, trygd og inntekt ved innsettelsen, er langtidsmottakere av sosiale ytelser og vil ha behov for tjenester fra NAV-kontorene.

I 2006 undertegnet kriminalomsorgen og arbeids- og velferdsetaten en ny, forpliktende samarbeidsavtale som et grunnlag for at domfelte og varetektsinnsatte kan styrke tilknytningen til arbeidslivet. Samarbeidsavtalen forplikter etatene gjensidig til å ivareta innsattes og domfeltes behov i gjennomføringen av NAV-reformen. NAV vil være en sentral aktør på servicetorget inne i fengslene (se kapittel 14.5.1).

I 2006 nedsatte departementet en tverrdepartemental arbeidsgruppe som anbefalte oppstart av KrAmi-tiltak i Norge. Et tiltak skal starte opp i Rogaland i 2008. Kommunen og NAV er sentrale aktører sammen med undervisningsmyndigheten og kriminalomsorgen. Utdanningsavdelingen hos Fylkesmannen i Hordaland er leder av prosjektet. Tiltaket «Tenk tryggleik» i Årdal startet allerede for 20 år siden. Det er et lokalt samarbeid som har som mål å øke innbyggernes trygghet i alle sammenhenger, og som har mange av de samme elementene som KrAmi-tiltakene. Departementet har i 2008 styrket dette samarbeidet mellom politi, andre offentlige etater og det lokale næringsliv ved at også Vik fengsel og friomsorgskontoret i Sogn og Fjordane deltar.

Regjeringen vil vurdere å etablere KrAmi-lignende tiltak over hele landet som et ledd i realiseringen av tilbakeføringsgarantien. Rask inkludering av straffedømte inn i det ordinære samfunn og arbeidsmarked gir mindre tilbakefall til ny kriminalitet. Kriminalomsorgen skal sammen med NAV, kommunen og utdanningsmyndighetene være de viktigste aktørene. Målgruppen er menn og kvinner i aldersgruppen 18–40 år som gjennomfører straff. Å delta i KrAmi innebærer for den løslatte både krav og muligheter. Dette reguleres i egen avtale mellom partene. Kontrakten skal inneholde følgende punkter:

• Nei til ny kriminalitet

• Nei til rusmisbruk

• Nei til å løse konflikter med vold og skade på andre personer

• Krav til oppmøte og tidsbruk

• Ansettelsesgaranti med avtalefestet lønn når avtalen er oppfylt

For unge lovovertredere som ikke har tilnytting til arbeidsliv eller utdanning, vil regjeringen vurdere å etablere en egen KrAmi-modell. I noen miljøer kan det være nødvendig med en ekstra innsats overfor fremmedkulturell ungdom.

14.4.4 Sosiale tjenester og helsetjenester

Ansvaret for sosiale tjenester til innsatte i fengsel er hos oppholdskommunen før innsettelse. Det er ofte praktisk vanskelig å få til et nært samarbeid mellom innsatte og ansvarlig kommune, både ved innsettelse, under straffegjennomføringen og ikke minst ved tilrettelegging for løslatelse. Med bakgrunn i kunnskap om gruppen innsatte antas det at et flertall vil ha behov for langvarige og koordinerte tjenester som gir rett til individuell plan etter helse- eller sosiallovgivningen. Ansvaret for å koordinere individuell plan for brukeren ligger hos helsetjenesten eller sosialtjenesten, eventuelt arbeids- og velferdsforvaltningen. For at også innsatte i fengsel får ta del i intensjonen med individuell plan – altså et godt samordnet hjelpetilbud, må det legges spesielt til rette for samarbeid mellom kriminalomsorgen, sosiale tjenester, arbeids- og velferdsforvaltningen og helsetjenesten.

Sosialtjenesten er viktig når løslatelsen skal planlegges. Det er som regel behov for et bindeledd mellom den innsatte og ansvarlig kommune ved innsettelse, under straffegjennomføring og ved løslatelse.

14.4.5 Økonomisk rådgivning og bistand ved gjeldsproblemer

En betydelig gjeldsbyrde skaper problemer når det gjelder tilbakeføring til samfunnet med forsett om å leve et lovlydig liv. Straffedømtes gjeld kan være tradisjonell privat gjeld, ulike krav fra det offentlige og erstatnings- og inndragningskrav som stammer fra straffbare handlinger. Så vel Statens innkrevningssentral som profesjonelle private kreditorer benytter regelmessig muligheten til å fornye uinnfridde gjeldskrav etter ti år. Dette gjør at mange innsatte kan leve med et konstant inndrivelsespress livet ut til tross for at de har vilje men ikke evne til å innfri annet enn svært små deler av kravene. En konstant påløpende rente gjør at kravene over tid kan vokse svært mye i forhold til opprinnelig størrelse.

Det offentlige bør forsterke arbeidet med å legge forholdene til rette slik at domfelte og innsatte får kontakt med offentlige eller private institusjoner som også bistår andre borgere med rådgivning og veileding i slike situasjoner. Små praktiske spørsmål kan være uoverstigelige hindre. Mange har ikke noe ID-dokumentasjon. Det er ikke lett å holde styr på økonomien hvis man ikke får bankkonto. Med dårlig rykte og lav selvtillit er det vanskelig å forhandle med kreditorene om gjeldsordninger.

Gjeldsordningsloven skal gi personer med alvorlige gjeldsproblemer mulighet til å få kontroll over sin økonomi. Et grunnvilkår for å få gjeldsordning er at gjeldsproblemene er varige. For mange domfelte er det svært vanskelig å få mulighet til en gjeldsordning selv om de må anses å være varig ute av stand til å betjene gjelden. Dette skyldes at loven krever at en gjeldsordning ikke må virke støtende for andre skyldnere og samfunnet forøvrig. Praksis for å komme inn under en gjeldsordning er derfor svært streng når en ikke ubetydelig del av gjelden stammer fra straffbare forhold. Selv når den innsatte har svært små muligheter til å innfri et slikt krav, er det i dag vanskelig å få gjeldsordning.

Den restriktive praksisen som følger av gjeldsordningsloven, kan forstås ut fra at det er preventive hensyn som ligger til grunn for kriteriet om at sletting av gjeld ikke skal virke støtende på andre. Kriteriet er ment som en sikkerhetsventil for de tilfeller hvor gjeldsforhandling eller gjeldsordning ikke bør komme i stand på grunn av kritikkverdige forhold knyttet til søkerens situasjon. Det vil kunne svekke den alminnelige betalingsmoral dersom det ikke er strenge vilkår for denne typen ordninger. Tilsvarende er det et grunnleggende prinsipp at skadevolder skal betale erstatning for den skade han har forvoldt. Når det gjelder inndragningskrav, er et av de grunnleggende formål med inndragningsordningen at oppnådd vinning ved straffbare handlinger skal rammes fordi ingen skal tjene på å begå straffbare handlinger.

Når straffen er fullbyrdet og den straffedømte skal etablere et selvstendig liv, kan det etter en tid vise seg at store utgifter til betjening av ulike gjeldskrav rammer svært hardt. Hvis det i praksis viser seg at den straffedømte ikke har mulighet til å betjene gjeldskravene innenfor et rimelig tidsrom, kan dette være til hinder for samfunnets ønske om å støtte opp om et lovlydig liv. Det er derfor viktig at støtendekriteriet ikke anvendes så strengt at det gir urimelige utslag for den straffedømte og dennes familie. Samfunnet forøvrig vil dessuten være skadelidende dersom det ikke skapes en reell mulighet for en gjeldsordning innenfor et avgrenset tidsrom slik at det støttes opp om en utvist vilje til et normalt lovlydig liv. Dersom den straffedømte til tross for utvist vilje ikke har en reell mulighet til å innfri gjelden innen rimelig tid, bør det åpnes for en lempeligere praksis etter gjeldsordningsloven når det foreligger særlige resosialiseringshensyn. Dette er ikke i strid med de synspunkter som er framlagt i kapittel 10.7:inndragning av utbytte fra kriminell virksomhet er et satsingsområde – der hvor det er noe å hente. Barne- og likestillingsdepartementet arbeider med forslag til endringer i gjeldsordningsloven. Saken vil bli forelagt Stortinget på egnet måte.

14.5 Kriminalomsorgens bidrag

14.5.1 Forvaltningssamarbeidet

De fleste tilbakeføringstiltak avhenger av et samspill mellom kriminalomsorgen og andre etater. Dette gjelder både arbeidsdrift, skole, programvirksomhet og miljøarbeid. Innholdet i straffen må peke framover mot løslatelse og tilbakeføring til samfunnet, enten straffen sones i fengsel eller utenfor.

Kriminalomsorgen har ansvar for å koordinere og legge til rette for at samarbeidende etater kan tilby og gjennomføre sine tjenester, for eksempel gjennom etablering av ansvarsgrupper og samordning av planarbeid. En del domfelte har lovbestemt rett til individuell plan etter helse- eller sosiallovgivningen. På dette området er kriminalomsorgen tilrettelegger for kontakten med andre offentlige etater. Kriminalomsorgen vil gjennom bedre organisering, tilrettelagte lokaler og utstyr og bemanning styrke sin koordineringsfunksjon. Samarbeidet mellom fengsel og friomsorgskontorene om løslatelse må starte tidlig. På grunn av de mange korte dommene må planleggingen i mange tilfeller starte allerede når kriminalomsorgen mottar dommen, og ellers så tidlig som mulig under fengselsoppholdet. Med omgjøring av regionkontorene til kriminalomsorgssentre (se kapittel 15.3 og 15.4) får man en god arena for et samarbeid på tvers av etater og sektorgrenser. Departementet ønsker også at flest mulig fengsler skal ha et servicetorg – en fysisk møteplass inne i fengselet hvor innsatte selv kan ha direkte kontakt med representanter for etatene. I tillegg til at en slik direkte kontakt er effektiv og gir god kommunikasjon, er det en fordel at innsatte kan få ett sted å henvende seg til. I fengsler med lavere sikkerhetsnivå kan innsatte så langt det er sikkerhetsmessig forsvarlig og mulig, selv oppsøke aktuelle etater og offentlige kontorer ute i samfunnet.

Utover en styrking av samordningsrollen er kriminalomsorgens hovedoppgave å bedre sin egen faglige innsats. Kriminalomsorgen skal styrke sitt arbeid med innsatte og domfelte slik det er skissert gjennom hele denne meldingen. Innsattes behov skal kartlegges og tiltak tilrettelegges innenfor de rammer som dommens lengde og sikkerhetsmessige forhold setter. Kriminalomsorgen skal ha ansvar for at innsatte som trenger og ønsker det, får etablert en ansvarsgruppe. Hvilke etater som deltar, vil være avhengig av den enkelte innsattes behov.

Hovedansvar for at tilbakeføringsarbeidet under soningen skjer etter intensjonen i tilbakeføringsgarantien, påhviler fengselsleder, som også har ansvar for å kvalitetssikre alle løslatelsesopplegg før løslatelsesdagen. Forutsetning for at tilbakeføringsgarantien skal bli effektiv, er at kriminalomsorgen så snart dommen er mottatt, sørger for:

• Kartlegging av behov

• Å lage en soningsplan

• Å følge opp rehabiliteringsoppleggene

• Å sette opp en fast løslatelsesdato

• Å sørge for en forutsigbar og trygg løslatelse

14.5.2 Prøveløslatelse som ledd i tilbakeføringsarbeidet

Her redegjøres for de tiltak som er særlig viktige i forbindelse med løslatelse, og ordningen med prøveløslatelse er da et av de viktigste virkemidlene kriminalomsorgen har.

Prøveløslatelsesinstituttet ble innført i en rekke land omkring forrige århundreskifte: i Finland i 1889, i Norge i 1900 og i Sverige i 1906. Danmark innførte prøveløslatelse først i 1930 og Island i 1940. I de fleste land, deriblant Norge, ble ordningen sett på som et ledd i straffullbyrdelsen. Man så prøveløslatelsen som en gunstig overgang fra fengsel til det frie liv og som et hjelpemiddel til å holde domfelte på rett vei etter løslatelsen. Hovedregelen etter fengselsloven av 1958 var at domfelte skulle løslates etter 2/3 tid. Det var også muligheter for å bli løslatt etter halve straffetiden hvis særlige grunner tilsa det. Denne ordningen ble videreført i straffegjennomføringsloven av 2001.

Med årene har praktiseringen av prøveløslatelsesinstituttet endret seg betydelig. Etter fengselsloven av 1958 ble reglene i perioder praktisert slik at domfelte hadde tilnærmet «rettskrav» på å bli løslatt etter 2/3 tid. Det var i praksis bare to forhold som kunne føre til avslag; at innsatte var satt under tiltale for nye straffbare forhold eller at vedkommende hadde begått særdeles graverende regelbrudd under straffegjennomføringen. Denne praksisen ble strammet inn ved Fengselsstyrets rundskriv 4/99 og en mer restriktiv praksis er videreført i dagens regelverk i medhold av straffegjennomføringsloven. Endringene ble presisert ytterligere ved KSFs brev av 29.7.2004. Det følger av dagens regelverk at kriminalomsorgen ikke skal beslutte prøveløslatelse hvis omstendighetene etter en totalvurdering gjør slik løslatelse utilrådelig. Hvorvidt prøveløslatelse kan anses som utilrådelig, beror på en konkret skjønnsmessig vurdering hvor en rekke momenter vil være relevante. Det skal ikke bare legges vekt på domfeltes atferd under gjennomføring av straffen, men om det ut fra en bredere vurdering er grunn til å anta at domfelte vil begå nye straffbare forhold i prøvetiden.

Domfelte med fengselsstraffer under 74 dager gjennomfører straffen til endt tid. Når de løslates, er dommen ferdig fullbyrdet. Domfelte i denne kategorien har dermed et fast løslatelsestidspunkt å forholde seg til når de påbegynner straffegjennomføringen. Dette gir forutberegnelighet og gode muligheter for å planlegge løslatelsen og tidspunkt for eventuell tiltredelse i jobb, skoleplass eller behandlingstilbud.

I 2007 var det i underkant av 60 % av alle domfelte som ble løslatt på endt tid med kortere dom. Med den store andel korte dommer innebærer dette at planlegging av løslatelse bør starte før innsettelse i fengsel for mange domfelte. Det stiller særlige krav til hvordan kriminalomsorgen organiserer sitt arbeid. Se kapittel 15.3. De som kan ha behov for behandling innen rus eller psykiatri, bør av helsetjenesten henvises til vurdering av om de har pasientrettigheter og derfor skal prioriteres til rusmestringsenhet i fengsel eller til institusjon. Domfelte forutsettes å delta aktivt i planleggingen av sin straffegjennomføring og reintegrering.

Domfelte med lengre dommer kan løslates på prøve. Omkring 3/4 av de som søker løslates etter at 2/3 av dommen er sonet.

Dersom søknad om prøveløslatelse blir avslått, følger det av regelverket at løslatelsesspørsmålet skal vurderes fortløpende og senest innen angitte frister, avhengig av dommens lengde. Avslag på søknad om prøveløslatelse innebærer en usikkerhet for innsatte med hensyn til løslatelsestidspunktet og byr på utfordringer med hensyn til å forberede løslatelsen, så som å legge til rette for utdanning, arbeid, bolig, behandlingstilbud mv. som er viktige elementer for å få til en vellykket reintegrering.

Slik løslatelsesordningen praktiseres i dag, er det enkelte innsattkategorier som ikke i god tid får en fast dato for løslatelse. Blant annet gjelder dette for de såkalte gjengangerne, hvor risikoen for nye lovbrudd i prøvetiden anses stor, slik at de ikke oppfyller vilkårene for prøveløslatelse. Dette er den gruppen av innsatte tilbakeføringsgarantien særlig tar sikte på å hjelpe, og det er derfor viktig å se på hvordan løslatelsesordningen praktiseres for denne gruppen.

Langtidsdømtes behov for en forutsigbar løslatelsesdato bør ivaretas bedre. Usikkerhet rundt videre soningsprogresjon og prøveløslatelse er utvilsomt en mental belastning. En slik usikkerhet kan også vanskeliggjøre samarbeid med etater som er nødvendige for en forsvarlig utslusing fra straffegjennomføringen. Det kan også være problematisk for innsatte med utenlandsk statsborgerskap som er besluttet utvist fra landet og som dermed ikke skal tilbakeføres til det norske samfunnet. Prøveløslatelse gjøres normalt betinget av at utvisningsvedtaket effektueres samtidig med løslatelsen, noe som forutsetter et tett samarbeid mellom kriminalomsorgen, utlendingsmyndighetene og politiet.

På tross av de problemer usikkerheten skaper, ønsker departementet å opprettholde en individuell vurdering av spørsmålet om prøveløslatelse, men det må finnes løsninger som reduserer usikkerheten så mye som mulig. Alle innsatte skal ha tilbud om en framtidsplan. En tentativ løslatelsesdato – som ikke automatisk er 2/3 tid - fastsettes på grunnlag av forhold som allerede er kjent for kriminalomsorgen. Forutsatt at den innsatte følger opp planen på sin side, innvilges prøveløslatelse fra denne dato. På denne måten er usikkerhet om løslatelsesdato bare knyttet til forhold som innsatte selv kan påvirke. Ved regelverksbrudd eller manglende oppfølging av framtidsplanen på viktige punkter, fastsettes en ny tentativ løslatelsesdato. Med en slik ordning blir også framtidsplanen mer forpliktende for kriminalomsorgen og de samarbeidende etater enn det den er i dag.

Kjernen i prøveløslatelsesinstituttet er å få til en smidig overgang mellom fengsel og frihet. Dersom den domfelte allerede er overført til straffegjennomføring i behandlingsinstitusjon etter straffegjennomføringsloven § 12, på sykehus etter § 13 eller i eget hjem etter § 16, har overgangen fra fengsel til en tilværelse ute i samfunnet funnet sted før tidspunktet for prøveløslatelse. For disse vil prøveløslatelsen innebære at den aktive delen av straffegjennomføringen er ferdig, eventuelt at man fortsetter straffegjennomføringen i form av en møteplikt for kriminalomsorgen.

Gjennom innføringen av prøveordninger med straffegjennomføring med elektronisk kontroll blir det langt flere innsatte som faktisk går ut av fengsel før tidspunktet for prøveløslatelse.

Det er lang tradisjon for å fastsette vilkår i forbindelse med prøveløslatelse. Etter fengselsloven av 1958 var tilsyn av friomsorgen det vanligste vilkåret som ble fastsatt. Reglene om tilsyn ble endret i den nye straffegjennomføringsloven. Tilsyn ble erstattet med møteplikt for kriminalomsorgen som etter loven er en egen straffegjennomføringsform.

Dersom domfelte bryter de fastsatte vilkår for prøveløslatelsen, var ordningen etter fengselsloven av 1958 at friomsorgen skulle rapportere bruddene til påtalemyndigheten, eventuelt med en anmodning om at saken skulle tilbake til domstolen med sikte på en gjeninnsettelse i fengsel. I praksis så man at disse sakene aldri ble fremmet for retten. Reglene om dette ble derfor endret med straffegjennomføringsloven. Det er nå kriminalomsorgen selv som følger opp eventuelle brudd og har mulighet for å fremme sakene for retten med sikte på omgjøring. Dette har ført til en betydelig endring i praksis.

Ordningen med prøveløslatelse og vilkår for prøveløslatelsen gir kriminalomsorgen et helt nødvendig verktøy til å følge opp innsatte etter fengselsoppholdet. Kriminalomsorgens oppfølging etter løslatelse skal i framtiden bli en bedre og viktigere støtte for gjennomføring og koordinering av de tiltak som settes i verk av forvaltningssamarbeidspartnerne i forbindelse med tilbakeføringsgarantien.

Sjansen til å lykkes i tilbakeføringen er langt bedre hvis det er en periode hvor kriminalomsorgen fortsatt kan følge opp domfelte, og hvor det er reelle sanksjonsmuligheter i form av gjeninnsettelse ved brudd. Dette fordrer en tettere oppfølgning fra både fengselets og friomsorgskontorenes side.

Departementet ønsker å ha en gjennomgang av dagens ordning med møteplikt for kriminalomsorgen og øvrig vilkårsfastsettelse i forbindelse med prøveløslatelse. Etableringen av tilbakeføringsgarantien medfører behov for å vurdere både kvalitet og hyppighet i kriminalomsorgens oppfølging. Det kan være aktuelt å foreta endringer både med hensyn til hvor lang periode kriminalomsorgen skal ha et oppfølgingsansvar, hvor intensiv denne oppfølgingen skal være og hvilke enheter i kriminalomsorgen som skal ha dette ansvaret.

Departementet mener fortsatt at brudd på vilkår for prøveløslatelse skal følges opp strengt, om nødvendig med innsettelse i fengsel. Ordningen med at kriminalomsorgen tar omgjøringsspørsmålet til domstolen, fungerer godt. Det er imidlertid flere grunner til å foreta en gjennomgang av regelverk og praksis hva gjelder oppfølging av brudd.

Prinsippet om progresjon i straffegjennomføringen tilsier at domfelte sjelden eller aldri skal prøveløslates direkte fra fengsel med høyt sikkerhetsnivå. I dag skjer dette likevel i omkring halvparten av tilfellene. Dette skyldes først og fremst kriminalomsorgens institusjonelle struktur med mange fengselsplasser med høy sikkerhet. Det er imidlertid også behov for bedre planlegging og styring av straffegjennomføringen i det enkelte tilfelle. Dessuten har fengsler med høyt sikkerhetsnivå tradisjonelt hatt de beste tilbudene til de innsatte innen skole og arbeidsdrift. Problemet med at det er vanskelig å motivere innsatte til å flytte til et fengsel med større frihet, men med dårligere tilbud, er nå redusert, særlig ved at det er etablert skoletilbud også ved alle fengsler med lavt sikkerhetsnivå.

Alle domfelte skal ha tilbud om en framtidsplan som ramme for straffegjennomføring og tilbakeføring. Ikke alle ønsker en slik plan. De som prøveløslates med møteplikt, bør ha framtidsplan. Det er behov både for å styrke motivasjonsinnsatsen og bedre selve planarbeidet. I 2007 var bare 1/3 av de prøveløslatte pålagt møteplikt for friomsorgskontorene. Av denne gruppen igjen var det bare knapt 1/3 som hadde framtidsplan. Grunnlaget for et strukturert arbeid med de prøveløslatte er derved for spinkelt.

I 2006/2007 ble det gjennomført 11 prosjekter i kriminalomsorgen for å undersøke hva som hemmer og fremmer samordning av planarbeid mellom kriminalomsorgen og andre etater om individuell plan. Evalueringen av prosjektene tyder på at bruk av ansvarsgrupper i arbeidet med individuell plan øker antall planer og bidrar til bedre samordning mellom etatene. Ansvarsgrupper gir også innsatte større medvirkning og innflytelse over sin tilbakeføring og sikrer en god ansvarsfordeling og oppfølging mellom etatene. Resultatene varierer, men evalueringen kan tyde på at opp til 70 % av innsatte har behov for og rett til individuell plan. (Rokkan, 2008)

14.6 Samarbeidet med frivillige organisasjoner

Tilbakeføringsgarantien er et offentlig ansvar. Det har imidlertid i mange år vært politisk enighet om at frivillige organisasjoner er viktige samarbeidspartnere når straffedømte skal finne tilbake til sin tilhørighet og rolle i lokalsamfunnet. Regjeringen vil invitere de frivillige organisasjonene til økt innsats og samarbeid med kriminalomsorgen i forbindelse med tilbakeføringsgarantien. De frivillige organisasjonene representerer et tilbud innenfor lokalsamfunn, kultur, religiøs virksomhet, idrett og fritidsaktiviteter som kriminalomsorgen eller andre myndigheter ikke kan oppfylle.

Flere organisasjoner spiller dessuten en viktig rolle ved å tilby innsatte arbeid og bolig. De frivillige organisasjonene fyller i dag på mange måter den rollen de tidligere vernelagene hadde med å yte bistand og omsorg til løslatte lovbrytere. Det er viktig å legge til rette for at frivillige organisasjoner som arbeider med voksenopplæring, samarbeider med myndighetene som har ansvar for opplæring i fengslene.

Departementet vil derfor ta initiativ til å opprette lokale «tilbakeføringsråd» hvor både kriminalomsorgen, kommunene og representanter for de frivillige organisasjonene deltar.

Det er ikke bare frivillige organisasjoner som kan ha en viktig rolle når domfelte skal finne sin plass i lokalsamfunnet. Det lokale næringslivet kan gi verdifull støtte ved å ta imot de som løslates og skal etablere seg i arbeidslivet på nytt eller kanskje for første gang.