5 Regjeringens vurdering av kontantstøtten

5.1 Familiepolitiske hovedutfordringer

Kontantstøtten er ikke en del av denne regjeringens familiepolitikk. Evalueringen har vist at ordningen så langt ikke har ført til omfattende endringer i småbarnsfamilienes tilpasninger. Som referert tidligere bygger mye av grunnlagsmaterialet på familienes tilpasninger våren 1999. Det gjenstår derfor fremdeles å se på virkningene på noe lengre sikt.

De virkningene som kan observeres peker ikke uten videre i riktig retning. Spesielt det at kontantstøtten bare synes å virke inn på mødrenes atferd i forhold til arbeidslivet, ikke fedrenes, ser regjeringen på som bekymringsfullt i et mer langsiktig perspektiv.

Regjeringens familiepolitikk er å tilrettelegge for god omsorg for barna, samtidig som foreldre gjennom et likestilt foreldreskap og aktiv tilrettelegging fra det offentliges side, skal kunne kombinere foreldrerollen og yrkesarbeid.

Internasjonale erfaringer viser oss at det trengs en aktiv offentlig politikk for å oppnå dette. Det er klare tendenser til at unge i land med en lite utviklet politikk på dette området, enten velger bort foreldreskapet for å kunne yte maksimalt i arbeidslivet eller tvinges inn i et tradisjonelt kjønnsrollemønster.

Elementene i en tilretteleggingspolitikk er for det første en familiepolitikk med rettigheter for foreldre i form av permisjoner og adgang til fleksibilitet i arbeidet, spesielt i den perioden barna er små. Videre en arbeidslivspolitikk der belønningssystemer og kultur på arbeidsplassene ikke motarbeider foreldreskapet og familielivet, og som vektlegger menns muligheter til å øke sin deltakelse i forhold til barn og familie. En barnehagepolitikk for full behovsdekning, med gode og ikke for dyre tilbud for de aldersgruppene som trenger dette, er også et viktig element. Og sist men ikke minst, en likestillingspolitikk som fremmer kvinners og menns like muligheter til å nytte sin utdanning, og som gir begge kjønn samme betingelser for livslang læring, og til utvikling og omstilling i arbeidslivet. På denne måten er målet at flest mulig av familiene skal kunne kombinere begge foreldres yrkesliv med familielivet på en god måte både for barn og foreldre. Kontantstøtten bryter med denne regjeringens politikk på området.

Familiene tar utgangspunkt i det de mener er det beste for barnet når de skal organisere dagliglivet. Vi har sett at det er barnehage familiene foretrekker når de mener barnet er kommet i en alder der tilsyn utenfor familien noen timer om dagen er et gode. Det varierer mellom familiene på hvilket alderstrinn de ønsker et slikt supplement til familieomsorgen, men for mange skjer dette en gang mellom barnets ett- og toårsdag. Da blir kombinerte omsorgløsninger - foreldre og barnehage - det mest etterspurte.

Kontantstøtten synes å ha bidratt til en forsinkelse i barnehageutbyggingen for barna i kontantstøttealder slik at vi i dag er like langt fra full barnehagedekning som da støtten ble innført, jfr. 3.6. Mangel på barnehageplasser gir også mangel på det beste forebyggende tiltak det offentlige har til utsatte barn i denne aldersgruppen. Denne regjeringen vil prioritere barnehageutbygging framfor kontantstøtte.

Som vi har sett av evalueringsresultatene oppfatter familiene kontantstøtten som en «morsordning», og den tilpasningen som har skjedd, skjer på disse premissene til tross for en kjønnsnøytral utforming. Dette fører til økte ulikheter mellom mødrenes og fedrenes yrkesaktivitet. Endringene er små, men det kan argumenteres for at de vil kunne akkumuleres over livsløpet som helhet og motarbeide det som er oppnådd når det gjelder likestilling mellom kjønnene i arbeids- og samfunnsliv. Vi har fortsatt et for kjønnsdelt arbeidsmarked. Arbeidsplassene har interesse av i rekrutteringsøyemed å tilpasse seg det kjønn de ser på som hovedtyngden av sine arbeidstakere og vil på denne måten ofte tilby betingelser som indirekte motarbeider utradisjonelle valg. Likeledes vil arbeidsdelingen i hjemmet også når det gjelder andre oppgaver enn barneomsorgen, bli påvirket i retning av kvinnene som hovedansvarlige når de allikevel er hjemme, og fedrene må ta hovedansvaret som forsørgere.

Alt dette taler for at når betingelsene skal legges til rette for mer tid til foreldreomsorg for de yngste barna, er det fedrerettigheter som må stå i fokus, både i form av utvidet fedrekvote og bedre betingelser for opptjening på eget grunnlag.

5.2 Avsluttende merknader

Et flertall på Stortinget bestående av fem partier har inngått en avtale om kontantstøtten, som gjelder for inneværende stortingsperiode.

På bakgrunn av det regjeringen nå vet om konsekvenser på ulike felter av kontantstøtten, ser ikke regjeringen grunnlag for å endre sitt standpunkt om at kontantstøtten bryter med grunnleggende trekk i den familiepolitikken denne regjeringen står for.

Regjeringen vil føre en aktiv offentlig politikk på familiefeltet. Målet er en barneomsorg med kvalitet både i hjemmet og når barna får omsorg fra andre. For de minste barna betyr dette fortsatt bedre permisjonsordninger med vekt på fedrenes rettigheter. For de noe eldre barna betyr det full barnehagedekning - med fleksible løsninger og lavere foreldrebetaling.

Regjeringen mener at det prinsipielt sett er galt å basere en offentlig støtteordning på at man ikke benytter seg av et offentlig velferdstilbud.

Etter regjeringens vurdering kunne de midlene som i dag brukes på kontantstøtte finansiert et bedre tilbud til barn og småbarnsforeldre enn det kontantstøtteordningen gjør.

I tillegg viser evalueringen at kontantstøtten i svært liten grad har ført til at foreldrene bruker mer tid med barna sine, samt at ordningen kan ha uheldige virkninger for særskilte grupper som for eksempel barn med minoritetsbakgrunn.

På denne bakgrunn mener regjeringen at det vil være riktig med endringer i dagens kontantstøtteordning. Regjeringen tar imidlertid til etterretning at det i inneværende periode er flertall for kontantstøtteordningen på Stortinget. Det foreslås derfor i denne meldingen ingen endringer i ordningen.