1 Sammendrag
NATO er inne i en omfattende endringsprosess. Arbeidet med å tilpasse alliansen til en ny sikkerhetspolitisk situasjon preget store deler av NATOs virksomhet også i 1998. En rekke viktige saker i tilknytning til NATOs reformprosess skulle ferdigstilles til toppmøtet i Washington i april 1999. Situasjonen på Balkan satte også sitt preg på alliansesamarbeidet i 1998.
De fundamentale endringene som har funnet sted i våre sikkerhetspolitiske omgivelser de siste ti år, har bidratt til å gi NATO en bredere rolle i arbeidet med å fremme sikkerhet og stabilitet i Europa. NATO har utviklet et tett politisk og militært samarbeid med et stort antall land i Europa og samtidig påtatt seg omfattende nye oppgaver knyttet til krisehåndtering og fredsoperasjoner.
Medlemskap i NATO har vært hjørnestenen i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk i 50 år og bidratt til å knytte vårt land til et forpliktende europeisk og transatlantisk samarbeid basert på solidaritet og fellesskap. Norge har tatt aktivt del i arbeidet med å tilpasse alliansen til den nye sikkerhetspolitiske situasjon i Europa. Omstillingsprosessen har styrket alliansen. De nye oppgavene knyttet til samarbeidet med partnerlandene og NATOs engasjement i europeisk krisehåndtering har gitt alliansen en bredere rolle i arbeidet med å trygge sikkerhet og stabilitet i Europa.
En hovedutfordring i årene fremover vil være å sikre at NATO opprettholder evnen til å ivareta hele spektret av sine oppgaver. Det kollektive forsvaret er bærebjelken i NATO og en nødvendig forutsetning for NATOs evne til å lede fredsoperasjoner. For Norge er det viktig å sikre at det kollektive forsvaret videreføres som fundamentet i alliansesamarbeidet. Samtidig er det viktig å videreutvikle det stabilitetsfremmende partnersamarbeidet og å styrke NATOs rolle i krisehåndtering og fredsoperasjoner. Dette er ressurskrevende oppgaver, og en viktig utfordring i årene fremover vil være å sikre balanse mellom de oppgaver NATO er pålagt og de ressurser organisasjonen har til rådighet.
Utvidelsen av NATO er en viktig del av arbeidet med å trygge sikkerheten og stabiliteten i Europa. I 1997 ble det besluttet å invitere Polen, Tsjekkia og Ungarn til drøftinger om NATO-medlemskap. Ratifikasjonen av de tre landenes tiltredelsesprotokoller ble innledet tidlig i 1998. Norge var det tredje landet i alliansen som formelt godkjente protokollene. Ratifikasjonsprosessen, som var avsluttet i samtlige allierte land i desember, viste at det var bred oppslutning om utvidelsen i de allierte lands nasjonalforsamlinger. Polen, Tsjekkia og Ungarn blir medlemmer av NATO i mars 1999. Som et ledd i forberedelsene til NATO-medlemskap, deltok de tre landene i økende grad i alliansesamarbeidet i 1998.
Det er bred enighet blant de allierte om at NATO fortsatt skal være åpen for nye medlemmer og at nye invitasjoner vil komme når interesserte land er kvalifisert og når forholdene ellers ligger til rette for det. NATO har i 1998 hatt nær kontakt med søkerlandene i form av en dialog om medlemskapsspørsmålet. Det har i tillegg blitt besluttet å utarbeide en tiltakspakke for å bistå søkerlandene i deres forberedelser til NATO-medlemskap. Tiltakspakken vil bli vedtatt på toppmøtet i Washington i april 1999. Fra norsk side har en lagt vekt på at NATO skal være åpen for nye medlemmer. Tiltakspakken vil være viktig for å forberede kandidatlandene best mulig til eventuelle senere invitasjoner til medlemskap i NATO.
Videreutviklingen av det brede stabilitetsfremmende samarbeidet med partnerlandene stod også sentralt i 1998. Konsultasjoner mellom allierte og partnerland finner sted i Det euro-atlantiske partnerskapsråd (EAPC). I tillegg er det utviklet et nært praktisk - militært samarbeid innenfor rammen av Partnerskap for fred (PfP).
Samarbeidet med Russland står i en særstilling. Utviklingen i Russland er av avgjørende betydning for stabiliteten i Europa. Fra norsk side har en lagt stor vekt på å bidra til å engasjere Russland aktivt og konstruktivt i hele bredden av det euro-atlantiske samarbeidet. NATO-Russland grunnakten fra 1997 og opprettelsen av et fellesråd for sikkerhetspolitiske konsultasjoner med Russland (PJC) var et gjennombrudd i denne sammenheng. Samarbeidet med Russland er blitt betydelig utviklet i 1998. Fra norsk side har en understreket at PJC må brukes aktivt som forum for debatt om sikkerhetspolitiske spørsmål av felles interesse og at en fra alliert side må vise stor åpenhet overfor Russland, basert på prinsippet om gjensidighet. Vi har lagt stor vekt på å videreutvikle det praktiske samarbeidet med Russland.
NATO inngikk i 1997 også et særlig samarbeidsforhold med Ukraina som gjenspeiler Ukrainas viktige rolle for stabilitet og sikkerhet i Europa. I 1998 er det bl.a. lagt vekt på forsvarsreform, fredsbevarende innsats og forsvarsrelatert miljøvern.
Oppdateringen av det strategiske konsept var en sentral del av arbeidet med tilpasse NATO til en ny sikkerhetspolitisk situasjon. Det strategiske konsept er et overordnet styringsdokument for samarbeidet i NATO og redegjør for alliansesamarbeidets grunnlag og hovedoppgaver. I 1997 ble det besluttet å gjennomgå det strategiske konsept fra 1991 som en følge av endringene i den sikkerhetspolitiske situasjon og i NATOs rolle og oppgaver.
Oppdateringen av det strategiske konsept har reist viktige problemstillinger når det gjelder utformingen av det nye NATO. Fra norsk side har en lagt særlig vekt på å sikre videreføring av NATOs tradisjonelle funksjoner. Alliansens grunnleggende oppgave må fortsatt være å trygge medlemslandenes sikkerhet. Samtidig er det avgjørende å videreutvikle de transatlantiske forbindelser og alliansen som forum for samråd om sikkerhetsspørsmål. Vi har også lagt vekt på å gi NATOs nye oppgaver knyttet til det brede samarbeidet med partnerlandene og krisehåndtering en sentral plass i det oppdaterte strategiske konsept. Norge har også arbeidet for en klarest mulig referanse til behovet for at NATOs fredsoperasjoner har et FN-mandat. Dette er i pakt med vårt lands grunnleggende engasjement for en internasjonal orden basert på rettsregler. Det er også viktig for å sikre størst mulig politisk oppslutning og bredde i det internasjonale engasjementet i den enkelte konflikt.
Videreutvikling av den europeiske sikkerhets- og forsvarsidentitet (ESDI) preget samarbeidet mellom NATO og VEU også i 1998. Den britisk-franske erklæringen fra St. Malo i desember om EUs rolle på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området og VEUs fremtid la imidlertid grunnlaget for en ny fase i arbeidet med å styrke europeisk krisehåndteringsevne. Spørsmålet om integrering av VEU i EU har fått ny aktualitet.
Norge har stilt seg positiv til tanken om økt europeisk ansvar for krisehåndtering i Europa. De europeiske landene må gradvis påta seg et større ansvar for sikkerheten i Europa i nært samarbeid med de nord-amerikanske allierte. Dette vil bidra til å styrke det transatlantiske samarbeidet. Norge legger samtidig stor vekt på vår mulighet til aktiv medvirkning i arbeidet med å styrke ESDI.
Arbeidet med en ny NATO-kommandostruktur ble videreført i 1998. Samtidig forsatte tilpasningen av alliansens forsvarstrukturer til en ny sikkerhetspolitisk situasjon. Det ble foretatt en full gjennomgang av de allierte lands forsvarsplaner. I tillegg vedtok forsvarsministrene de overordnede retningslinjene for forsvarsplanleggingen i NATO på nivået under det strategiske konsept for den neste seksårs perioden. Fra amerikansk side ble det i 1998 fremmet flere initiativ som vil få betydning for den fremtidige utformingen av allianseforsvaret.
Den NATO-ledede SFOR-operasjonen i Bosnia-Herecgovina har vært en suksess. Styrken har på en effektiv måte hindret partene i å gjenoppta bruk av militær makt og lagt grunnlaget for gjenoppbyggingen av det sivile samfunnet. Operasjonen har også vært viktig for utviklingen av det praktisk-militære samarbeidet på tvers av gamle skillelinjer. I tillegg til de NATO-allierte deltar Russland og 20 andre ikke-allierte land. SFOR-operasjonen har således hatt betydning for videreutviklingen av det praktiske samarbeid og det militære samråd innenfor Partnerskap for fred, Det euro-atlantiske partnerskapsråd og Fellesrådet for NATO-Russland. I 1998 bestod det norske styrkebidraget av omlag 820 personell.
I juni vedtok FNs Sikkerhetsråd å forlenge mandatet for den multinasjonale styrken i Bosnia med ett år. Det har ikke blitt foretatt større endringer i styrkens størrelse og oppgaver. Det har imidlertid blitt besluttet å opprette en multinasjonal spesialenhet som en integrert del av SFOR-styrken. Spesialenheten har i vesentlig grad styrket SFORs evne til å reagere raskt for å hindre opptøyer og uroligheter.
Konflikten i Kosovo ble intensivert utover våren 1998. Den humanitære krisen førte til klare reaksjoner fra det internasjonale samfunn. FNs Sikkerhetsråd vedtok flere resolusjoner der partene ble anmodet om å inngå våpenhvile og å komme sammen til politiske forhandlinger. NATO gav sin støtte til det internasjonale samfunns forsøk på å finne en fredelig løsning.
NATO startet sommeren 1998 med utredning av ulike militære tiltak som ville kunne støtte bestrebelsene med å finne en politisk løsning på krisen. Fra norsk side støtte man dette arbeidet, og understreket at eventuell bruk av militære tiltak måtte bidra til å støtte opp under det internasjonale samfunns overordnede politiske strategi. Fra norsk side vektla man videre betydningen av at NATOs råd holdt nær kontakt med Russland og de øvrige partnerlandene i dette spørsmålet.
Den manglende fremdriften i forhandlingene sammen med den stadig mer alvorlige humanitære krisen, førte til reaksjoner fra det internasjonale samfunn. NATO økte gradvis den militære beredskapen. På norsk side la man til grunn at eventuell maktbruk måtte forankres folkerettslig, enten i samtykke fra partene, i retten til selvforsvar etter FN-paktens artikkel 51, eller knyttet til vedtak i Sikkerhetsrådet i henhold til paktens kapittel VII eller VIII. Når et folkerettslig grunnlag foreligger, vil humanitære hensyn kunne veie tungt ved en vurdering om væpnet makt faktisk skal benyttes.
I resolusjon 1199 forlangte FNs Sikkerhetsråd at alle parter i konflikten umiddelbart måtte stanse fiendtlighetene og inngå våpenhvile for å redusere faren for en humanitær katastrofe. Resolusjonen som henviste til kapittel VII i FN-pakten, anså utviklingen i området som en trussel for regional fred og stabilitet. Mot denne bakgrunn og president Milosevic’ manglende vilje til å inngå seriøse forhandlinger, vedtok NATO 12 oktober å overføre autoritet til SACEUR for iverksettelse av eventuelle flyoperasjoner dersom ikke Milosevic aksepterte de krav som var fremsatt av det internasjonale samfunnet.
Regjeringen sluttet seg til konsensus i NATO etter konsultasjoner med Stortingets organer. På bakgrunn av resolusjon 1199, en rapport fra FNs generalsekretær om den manglende etterlevelse av resolusjonen og uttalelser i samme retning fra Sikkerhetsrådets president kom regjeringen etter en helhetsvurdering til at den nødvendige legitimering av maktbruk forelå. Siktemålet med NATOs vedtak var å forsterke presset på partene for å oppfylle kravene fra Sikkerhetsrådet og å oppnå en forhandlingsprosess. En beslutning om luftoperasjoner innebar samtidig usikkerhet om man ville nå det ønskede resultat. Lyktes man ikke, var det klart at man ville stå overfor en uoversiktlig og vanskelig situasjon. Konsekvensene av ikke å handle for å oppnå etterlevelse av Sikkerhetsrådets krav ville imidlertid kunne bli ytterligere forverring av den humanitære situasjonen og vedvarende trussel mot fred og stabilitet i denne delen av Europa. Fra norsk side ble det besluttet å stille seks F-16 fly med tilhørende bakkemannskap til disposisjon for NATOs luftoperasjoner.
Presset gav resultater. Med bakgrunn i NATOs beslutning og som et resultat av forhandlinger ledet av den amerikanske ambassadør Holbrooke, aksepterte myndighetene i Den føderale republikken Jugoslavia (FRJ) delvis tilbaketrekning av hær- og politistyrker og opprettelsen av en verifikasjonsmekanisme for å overvåke partenes etterlevelse av kravene i FNs sikkerhersrådsresolusjoner samt andre inngåtte forpliktelser. Norge fikk som påtroppende OSSE-formannskap, ansvaret for å få på plass verifikasjonsregimet på bakken gjennom OSSE-observatører (KVM). Fra norsk side ble det samtidig besluttet å delta med om lag 100 personer i en NATO uttrekningsstyrke som ble etablert i Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia (FYROM). Etter at verifikasjonsmekanismene kom på plass skjedde det en viss forbedring i situasjonen i Kosovo, men urolighetene tiltok på nytt ved juletider.
1.1 Det politiske samarbeidet
Forberedelsene til toppmøtet i Washington i april 1999 og videreføringen av arbeidet med å tilpasse NATOs rolle og oppgaver i lys av endringene i den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa stod sentralt i alliansesamarbeidet i 1998. En rekke saker i NATOs reformprosess skulle ferdigstilles til toppmøtet. Dette gjaldt både ulike spørsmål knyttet til samarbeidet med partnerlandene og med Russland og spørsmål knyttet til NATOs interne omstillingsprosess, herunder utviklingen av den europeiske sikkerhets- og forsvarsidentitet innenfor alliansen og arbeidet med et oppdatert strategisk konsept. NATOs engasjement i Bosnia og situasjonen i Kosovo var også sentrale spørsmål i alliansesamarbeidet i 1998.
På NATOs toppmøte i Madrid i juli 1997 ble Polen, Tsjekkia og Ungarn invitert til drøftinger om NATO-medlemskap. Tiltredesesprotokollene ble undertegnet på NATOs utenriksministermøte i Brussel i desember 1997. Samtlige allierte land hadde i desember 1998 sluttført ratifikasjonen av tiltredelsesprotokollene. Stortinget gav 3 mars 1998 sitt samtykke til Regjeringens godkjenning av tiltredelsesprotokollene, og Norge var dermed det tredje landet i alliansen som formelt godkjente protokollene. Ratifikasjonsprosessen bekreftet at det var bred oppslutning om utvidelsen i de allierte lands nasjonalforsamlinger. Det var på forhånd knyttet mest spenning til ratifikasjonen i den amerikanske kongressen. Tiltredelsesprotokollene ble også her vedtatt med et stort flertall i en avstemning i Senatet 30 april.
Polen, Tsjekkia og Ungarn tiltrer Atlanterhavstraktaten først våren 1999, men deltok i 1998 i stadig større grad i NATO-samarbeidet. Dette var et viktig ledd i deres forberedelser til NATO-medlemskap.
Toppmøtevedtaket i Madrid i 1997 om utvidelsen bekreftet at alliansen vil være åpen for nye søkerland. Det ble besluttet å foreta en ny vurdering av utvidelsesprosessen på NATOs neste toppmøte. I mellomtiden skulle kontakten med søkerlandene videreføres i form av en dialog om medlemskapsspørsmålet. I 1998 ble det avholdt møter med nesten samtlige land som har erklært ønske om NATO-medlemskap. Som et ledd i arbeidet med å videreutvikle samarbeidet med søkerlandene, gav NATOs utenriksministre i desember 1998 NATOs faste råd i oppdrag å utvikle en tiltakspakke for å bistå søkerlandene i deres forberedelser til medlemskap. Tiltakspakken skal vedtas på toppmøtet i Washington.
Arbeidet med å videreutvikle samarbeidet med partnerlandene stod sentralt også i 1998. Det euro-atlantiske partnerskapråd (EAPC) har siden etableringen i 1997 vært det sentrale forum for konsultasjoner mellom allierte og partnerland. I 1998 var konsultasjonene i stor grad viet situasjonen i Kosovo. Også utviklingen i Bosnia var gjenstand for drøftinger. Andre viktige samarbeidsområder var regional sikkerhet, forsvarsrelaterte økonomiske spørsmål, miljøspørsmål, vitenskap og humanitære sider ved fredsbevaring. I juni 1998 ble Det euro-atlantiske koordineringssenter for katastrofehjelp åpnet. Senteret har blant annet støttet hjelpearbeid i Albania og Kosovo.
Det praktisk-militære samarbeidet med partnerlandene foregår innenfor rammen av Partnerskap for fred (PfP), som ble opprettet i 1994. I 1997 ble det besluttet å styrke PfP ved å inkludere nye samarbeidsområder og gi partnerlandene økt innflytelse i styringen og utformingen av samarbeidsaktivitetene. Disse prosessene ble videreført i 1998. De militære samarbeidsaktivitetene økte betydelig. Samtidig har arbeidet for å gi partnerlandene større innflytelse i planleggingen og beslutningsprosessene i forbindelse med NATO-ledede fredsoperasjoner hvor det er åpnet for partnerdeltakelse, blitt videreført. Målsettingen var å sluttføre arbeidet med det politisk-militære rammeverket for NATO-ledede PfP-operasjoner til toppmøtet i Washington. Videre har PfP-samarbeidet med Albania og Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia (FYROM) blitt styrket i forbindelse med krisen i Kosovo.
Undertegningen av Grunnakten for samarbeidet mellom NATO og Russland i 1997 skapte et nytt grunnlag for det sikkerhetspolitiske samarbeidet med Russland. Dette samarbeidet ble betydelig utviklet i 1998. Det ble avholdt regelmessige møter i Fellesrådet NATO-Russland (PJC) og blant de militære representanter. Situasjonen i Bosnia og Kosovo har vært faste punkter på dagsordenen og Fellesrådet viste sin verdi som forum for ad hoc-konsultasjoner om krisehåndtering. Ved flere anledninger har Fellesrådet blitt sammenkalt på kort varsel for å drøfte situasjonen i Kosovo. Andre sentrale spørsmål på Fellesrådets møter var tillits- og sikkerhetsskapende tiltak, nedrustning og rustningskontoll, ikke-spredning av masseødeleggelsesvåpen, omstilling av forsvarsindustri, omskolering av overtallig militært personell, forsvarsrelatert miljøvern, vitenskapelig samarbeid, sivil beredskap og informasjonsvirksomhet.
Grunnakten har åpnet for at NATO etablerer en tilstedeværelse i Russland. I februar åpnet NATO et dokumentasjonssenter i Moskva. I tillegg har NATO arbeidet videre med planene om å opprette et informasjonskontor om NATO og en militær liaison-representasjon for NATO i Moskva.
På toppmøtet i Madrid i juli 1997 ble det undertegnet et samarbeidscharter mellom NATO og Ukraina. Det ble opprettet en kommisjon for periodiske konsultasjoner og med ansvar for å utvikle et praktisk samarbeid. Samarbeidet omfatter bl.a. spørsmål knyttet til forsvarsreform, fredsbevarende innsats og forsvarsrelaterte miljøspørsmål.
I lys av endringene i den sikkerhetspolitiske situasjonen og i NATOs rolle og oppgaver ble det på toppmøtet i Madrid i juli 1997 besluttet å oppdaterte det strategiske konsept fra 1991. Det strategiske konsept er et overordnet styringsdokument for samarbeidet i NATO. Det redegjør med utgangspunkt i Atlanterhavstraktaten av 1949 for alliansesamarbeidets grunnlag og for NATOs målsettinger og sentrale oppgaver.
Arbeidet med det strategiske konsept har reist viktige problemstillinger knyttet til alliansesamarbeidets hovedinnretning. Det er bred enighet om at kollektivt forsvar, transatlantisk samarbeid og konsultasjoner om sikkerhetsspørsmål fortsatt skal utgjøre fundamentet for alliansesamarbeidet. Samtidig ble det tidlig klart at NATOs nye oppgaver knyttet til det brede stabilitetsfremmende samarbeidet med partnerlandene og krisehåndtering vil få en sentral plass i det oppdaterte strategiske konsept. Denne tilpasningen av NATO-samarbeidets hovedoppgaver er en naturlig følge av en ny sikkerhetspolitisk situasjon. For Norge er det viktig å bidra til å sikre en balanse mellom videreføringen av NATOs tradisjonelle funksjoner og de nye oppgavene. Fra norsk side la en også stor vekt på at det oppdaterte strategiske konsept må reflektere at NATOs engasjement i krisehåndtering er basert på folkeretten.
Arbeidet med å styrke den europeiske sikkerhets- og forsvarsidentitet (ESDI) preget samarbeidet mellom NATO og VEU også i 1998. NATO vedtok på ministermøtet i Berlin i juni 1996 at VEU kunne trekke på NATO-ressurser for VEU-ledede krisehåndteringsoperasjoner når NATO ikke selv ønsker å engasjere seg. VEUs eventuelle bruk av NATO-ressurser skal reguleres i en særlig rammeavtale. Denne vil inneholde bestemmelser om utlån av ressurser, om NATOs adgang til å holde oppsyn med bruken av dem og om tilbakekalling av ressursene. Arbeidet med å ferdigstille rammeavtalen for utlån av NATO-ressurser har pågått parallelt både i NATO og VEU. En annen sentral sak i utviklingen av den europeiske sikkerhets- og forsvarsidentitet har vært arbeidet med å utarbeide konsultasjonsordninger mellom NATO og VEU i forbindelse med beslutningen om iverksetting og gjennomføring av krisehåndteringsoperasjoner.
Den britisk-franske erklæringen fra St Malo i desember om EUs rolle på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området og VEUs fremtid la grunnlaget for en ny fase i utviklingen av den europeiske sikkerhets- og forsvarsidentitet. St Malo-erklæringen slår fast at EU må ha evne til selvstendig handling, støttet av troverdige militære styrker, i internasjonale krisesituasjoner. Det vises til at dette forutsetter at EU utvikler nødvendige strukturer og analysekapasitet, etterretningskilder og evne til relevant strategisk planlegging. De strukturer erklæringen tar til orde for å gi EU finnes innenfor dagens VEU-samarbeid, og erklæringen har blitt oppfattet som et signal om at de to landene ønsker en integrering av VEU i EU. Ved utgangen av året var det dermed skapt en ny situasjon for VEU. Spørsmålet om nedleggelse av organisasjonen og integrering av den i EU, med en eventuell overføring av enkelte områder til NATO, har fått ny aktualitet.
Norge har aktivt støttet arbeidet med ESDI. Fra norsk side legger en vekt på at den europeiske sikkerhets- og forsvarsidentitet utvikles innenfor rammen av det transatlantiske samarbeidet og bidrar til å styrke dette. En har fra norsk side arbeidet for at de rettigheter Norge og andre europeiske allierte utenfor EU har, må videreføres dersom det gjennomføres institusjonelle endringer.
Arbeidet med en ny kommandostruktur har vært en sentral del av NATOs interne omstillingsprosess i 1998. Den nye strukturen ventes å være operativ i løpet av 2003.
Krisen i Kosovo blusset opp med full styrke i løpet av februar/mars 1998. Serbiske overgrep mot den kosovo-albanske sivilbefolkningen førte til store flyktningestrømmer og fare for humanitær katastrofe. Kontaktgruppen for det tidligere Jugoslavia innledet i løpet av høsten forhandlinger med sikte på å nå en politisk løsning på konflikten i Kosovo. NATO startet allerede sommeren 1998 med utredning av ulike militære tiltak som ville kunne støtte opp under den politiske prosessen. Fra norsk side støttet man aktivt dette arbeidet som en del av en bred internasjonal innsats for å få en politisk løsning på konflikten. Den manglende fremdriften i forhandlingene sammen med den stadig mer alvorlige humanitære krisen, førte til at NATO gradvis økte den militære beredskapen. I oktober vedtok således NATOs råd å bruke makt dersom ikke Milosovic-regimet oppfylte kravene som ble fremmet i Sikkerhetsrådsresolusjon 1199 og fra det internasjonale samfunns forhandlere. NATO la vekt på at en troverdig trussel om bruk av makt ville støtte opp under den politiske prosessen. Myndighetene i Beograd aksepterte mot denne bakgrunn tilbaketrekning av hær- og politistyrker og etablering av en verifikasjonsmekansime, der OSSE fikk ansvar for overvåking på bakken og NATO for overvåking fra luften. NATO etablerte videre en uttrekningstyrke, utplassert i FYROM og med norsk deltakelse, som kunne komme OSSE-personellet til unnsetning dersom det skulle bli behov for det.
Utviklingen i Bosnia var i 1998 preget av gjennomføringen av lokalvalgene og implementeringen av den sivile delen av Dayton-avtalen. SFOR støttet aktivt opp om det sivile gjenoppbygningsarbeidet i regi av FN og OSSE og andre organisasjoner som er aktive i Bosnia. Uten SFOR ville den brede internasjonale innsats i Bosnia være meget komplisert å gjennomføre. Et nytt element i SFOR i 1998 var dessuten etableringen av en multinasjonal spesialpolitistyrke som bidrar til å opprettholde ro og orden og støtter gjennomføringen av sivil implementering dersom det lokale politi eller IPTF (FNs politistyrke) ikke makter dette. SFORs mandat ble forlenget for ett år i juni 1998. Styrken besto i 1998 av 33 000 mann, hvorav omkring 800 norske personell. Når det gjaldt de spesifikke NATO-oppgavene og SFORs virksomhet har man nå lagt seg på en linje der det skal gjennomføres halvårlige gjennomganger av virksomheten i SFOR slik at styrken eventuelt kan tilpasses behovene på bakken både når det gjelder størrelse og sammensetning.
Avtalen om konvensjonell nedrustning i Europa, CFE, står sentralt i det arbeidet NATO gjør på rustningskontrollfeltet. Siden 1996 har en arbeidet med å tilpasse CFE-avtalen til den nye situasjonen i Europa, som bl.a. vil innebære at blokk-til-blokk-tilnærmingen i avtalen endres til et system bygd på nasjonale og territorielle styrketak. I desember 1998 ble avtalens parter enige om at de viktigste utestående spørsmål skulle løses i løpet av de første måneder av 1999, slik at en ferdig reforhandlet avtale kunne undertegnes på OSSE-toppmøtet høsten samme år. Norge har prioritert arbeidet med å føre videre en god ordning for flanken i CFE-området.
1.2 Det forsvars- og militærpolitiske samarbeidet
Forsvarssamarbeidet utgjør en bærebjelke i det allierte samvirke og en forutsetning for at NATO skal være i stand til å håndtere et bredt spekter av oppgaver også innenfor dagens endrede sikkerhetspolitiske omgivelser. Forsvarssamarbeidet i NATO er forankret i en kollektiv og løpende forsvarsplanleggingsprosess, understøttet av en enhetlig og integrert militær struktur vedlikeholdt gjennom felles øvelser og trening. Den generelle sikkerhetspolitiske utvikling har medført flere og mer sammensatte krav til forsvarssamarbeidet og de integrerte militære strukturer. På denne bakgrunn har det vært nødvendig å videreutvikle forsvarssamarbeidet, ikke minst med tanke på deltakelse i ulike typer av fredsoperasjoner og et utvidet samarbeid med andre aktører utenfor alliansen. Evnen til kollektivt forsvar er imidlertid fortsatt dimensjonerende for forsvarssamarbeidet i NATO.
Samtidig som rammene for forsvarssamarbeidet har endret seg og flere krav har blitt stilt til de militære strukturer, opplever man også reduserte forsvarsbudsjetter og et øket press mot NATOs fellesfinansierte budsjetter og programmer. Dette har bidratt til å øke bekymringen for et sprik mellom de oppgaver som skal løses og de ressurser som stilles til rådighet.
Forsvarsministermøtene har i 1998 særlig fokusert på situasjonen på Balkan og på NATOs interne omstillingsprosess. Arbeidet med ny kommandostruktur har vært særlig viktig. En detaljert implementeringsplan for strukturen ble vedtatt på forsvarsministermøtet desember 1998. Den nye strukturen vil være fullt operativ i løpet av 2003. Også oppdateringen av det strategiske konsept, utviklingen av en europeisk sikkerhets- og forsvarsidentitet innenfor alliansen og videreutviklingen av alliansens militære kapabiliteter har vært sentrale tema i det forsvarspolitiske samarbeidet i 1998.
De allierte forsvarsministrene har som vanlig hatt egne møter i den kjernefysiske planleggingsgruppen (NPG) og i komiteen for forsvarsplanlegging (DPC). I 1998 har arbeidet i NPG særlig fokusert på sikring av kjernevåpen i fred og konflikt, integrering av Polen, Tsjekkia og Ungarn i den kjernefysiske dimensjonen av alliansesamarbeidet, kjernefysisk rustningskontroll, utviklingen i de russiske kjernefysiske strukturer og spørsmål knyttet til sikkerheten i de russiske kjernevåpenstyrker, samt dialogen med Russland omkring kjernevåpenspørsmål innenfor rammen av NATO-Russland rådet (PJC). DPC har i 1998 fortsatt arbeidet med å tilpasse alliansens forsvarsstrukturer til den nye sikkerhetspolitiske situasjon. I tråd med de reviderte forsvarsplanleggingsprosedyrer har man i 1998 hatt en full gjennomgang av de respektive lands forsvarsplaner. I 1998 har forsvarsministrene også vedtatt et annet viktig dokument knyttet til forsvarsplanleggingen, den såkalte Ministerial Guidance. Dette dokumentet utgjør de overordnede politiske retningslinjer for forsvarsplanleggingen i NATO på nivået under det strategiske konsept for den neste 6-års periode, og oppdateres hvert annet år.
Portugal arrangerte høsten 1998 et uformelt forsvarsministermøte. Møtet i Portugal var fremfor alt preget av situasjonen i Kosovo, samt de ulike initiativer som ble fremlagt av den amerikanske forsvarsminister. Det amerikanske initiativ som vil ha størst betydning for forsvarssamarbeidet, er et forslag om å videreutvikle alliansens militære styrker slik at de i langt større grad enn i dag blir strategisk mobile, effektive og utholdende med større evne til egenbeskyttelse («Defence Capabilities Initiative»).
I tilknytning til de halvårlige forsvarsministermøtene i NATO har det vært avholdt egne møter med partnerlandene, Russland og Ukraina. Møtene med partnernasjonene har i 1998 særlig fokusert på situasjonen i Kosovo, fortsettelsen av Stabiliseringsstyrken (SFOR) i Bosnia og utsiktene for regionalt samarbeid. Internasjonal terrorisme, forsvarsrelaterte miljøsaker og spørsmål knyttet til spredning av masseødeleggelsesvåpen, har også vært diskutert. Samarbeidet med Russland har omfattet en rekke prosjekter hvor framdriften har vært positiv, om enn noe ujevn. Forsvarsrelatert miljøvern var et av de tema som ble viet relativt stor oppmerksomhet. Arbeidet med å etablere en militær liaison-representasjon for NATO i Moskva har også pågått i 1998. For øvrig har bekjempelse av internasjonal terrorisme, spredningsproblematikk og internasjonale fredsoperasjoner vært saksfelt som ble viet oppmerksomhet i 1998.