3 Det forsvars- og militærpolitiske samarbeidet
3.1 Alliert samvirke
Forsvarssamarbeidet har siden opprettelsen av NATO utgjort en bærebjelke i det allierte samvirke, og er samtidig en forutsetning for at alliansen skal være i stand til å håndtere et bredt spekter av oppgaver på en effektiv måte også innenfor rammen av dagens endrede sikkerhetspolitiske omgivelser. En rekke komiteer er opprettet for å håndtere det løpende forsvarssamarbeidet i alliansen. Blant de viktigste er komiteen for forsvarsplanlegging (DPC), den kjernefysiske planleggingsgruppen (NPG) og militærkomiteen (MC). Også NATO-rådet i 16-kretsen spiller en stadig viktigere rolle på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området. Frankrike deltar fortsatt ikke i det integrerte militære samarbeidet i NATO, og står derfor utenfor møter i DPC og NPG.
Forsvarssamarbeidet i NATO er forankret i en kollektiv og løpende forsvarsplanleggingsprosess, understøttet av en enhetlig og integrert militær struktur vedlikeholdt gjennom felles øvelser og trening. Den generelle sikkerhetspolitiske utvikling har medført flere og mer sammensatte krav til forsvarssamarbeidet og de integrerte militære strukturer. På denne bakgrunn har det vært nødvendig å videreutvikle forsvarssamarbeidet, ikke minst med tanke på deltakelse i ulike typer av fredsoperasjoner og et utvidet samarbeid med andre aktører utenfor alliansen. En videreutvikling av forsvarssamarbeidet, og tilpasning av de militære styrker og strukturer, vil være en kontinuerlig prosess som også vil pågå i årene fremover. Evnen til kollektivt forsvar av alliansens territorium og styrker er imidlertid fortsatt dimensjonerende for forsvarssamarbeidet og utgjør den grunnleggende basis for evnen til å utføre også andre typer oppgaver.
Samtidig som rammene for forsvarssamarbeidet har endret seg og flere krav har blitt stilt til de militære strukturer, opplever man også reduserte forsvarsbudsjetter i medlemslandene og øket press mot NATOs fellesfinansierte budsjetter og programmer. Dette har bidratt til å øke bekymringen for et sprik mellom de oppgaver som skal løses og de ressurser som stilles til rådighet.
I 1998 har operasjonene i Det tidligere Jugoslavia, samarbeidet med partnerne og Russland, integreringen av Polen, Tsjekkia og Ungarn i alliansesamarbeidet, samt den interne tilpasningen av alliansen i stor grad bidratt til å prege forsvarssamarbeidet i NATO. Forsvarsministrene fra Polen, Tsjekkia og Ungarn deltok under de fleste forsvarsministermøtene gjennom året.
3.2 Arbeidet i komiteen for forsvarsplanlegging
Komiteen for forsvarsplanlegging (Defence Planning Committee, DPC) er normalt satt sammen av NATO-ambassadørene, men møtes vanligvis to ganger årlig i forsvarsminister-konfigurasjonen. DPC er det øverste styringsorganet i det forsvarspolitiske samarbeidet i alliansen, og drøfter de fleste saker som angår forsvarssamarbeidet, med hovedvekt på den kollektive forsvarsplanleggingen.
DPC har i 1998 fortsatt arbeidet med å tilpasse alliansens forsvarsstrukturer til den nye sikkerhetspolitiske situasjon. En viktig målsetting i dette arbeidet er å sikre bibehold av en enhetlig alliert plan- og styrkestruktur, som evner å favne over hele spekteret av militære oppgaver NATO til enhver tid påtar seg. Under den kalde krigen var NATOs plan- og styrkestrukturer ensidig innrettet mot kollektivt forsvar. Evnen til kollektivt forsvar ble definert ut i fra evne til å motstå et massivt overraskelsesangrep. I dag defineres evne til kollektivt forsvar i større grad ut fra evne til å motstå regionale anslag mot alliert territorium, evne til å møte en krise eller konflikt i NATOs nærområde som kan få et forløp som involverer alliert territorium, samt evnen til gjenoppbygging om alliansen på nytt skulle komme i en situasjon hvor et storstilt angrep mot NATO fremstår som en mulighet. I tillegg har NATO påtatt seg en rekke nye oppgaver som virker inn på innretningen av planverket og styrkestrukturen. Dette er oppgaver som knytter seg til krisehåndtering, arbeidet mot spredning av masseødeleggelsesvåpen, utviklingen av en europeisk sikkerhets- og forsvarsidentitet, muligheten for å avgi allierte ressurser til VEU-ledete operasjoner, samt militært samarbeid med partnerland. En hovedutfordring for forsvarsplanleggingen ligger i å favne over dette vide spektrum av oppgaver innenfor en og samme struktur, i en situasjon preget av reduksjoner i nasjonale forsvarsbudsjett, rasjonaliseringer i forsvarsstrukturene og mindre vilje blant allierte til å øke de nasjonale bidrag til NATOs ulike fellesbudsjett i takt med de nye oppgaver alliansen har påtatt seg.
I tråd med de reviderte forsvarsplanleggingsprosedyrer har man i 1998 hatt en full gjennomgang av de respektive lands forsvarsplaner. Utgangspunktet for en slik gjennomgang er de aksepterte styrkemål (som oppdateres hvert annet år) samt medlemslandenes besvarelser hva gjelder implementeringen av disse. Forsvarsministrene godkjente våren 1998 styrkemål for perioden 1999-2004. Man godkjente også et sett av prioriterte styrkemål for de tre inviterte land. Fra 1999 vil imidlertid disse landene delta fullt ut i den etablerte forsvarsplanleggingsprosessen i NATO. Gjennomgangen av de respektive medlemslandenes forsvarsplaner oppsummeres i en General Report, og innebærer samtidig en godkjenning av de såkalte landkapitler, som er en evaluering av hvordan det enkelte land har iverksatt de styrkemål en har påtatt seg. General Report for 1998 ble godkjent av forsvarsministrene under høstmøtet, sammen med en egen General Reportfor de tre inviterte. Hovedkonklusjonene i General Reportfor 1998 er at de fastsatte styrkemål i stor grad er oppfylt slik at alliansen vil være i stand til å løse de ulike typer av militære oppgaver gjennom planperioden. Samtidig påpekes imidlertid flere bekymringer og mangler, noe som reflekterer et eksisterende sprik hva gjelder oppfyllelse av de ulike styrkemål blant allierte. Denne ubalansen vil dersom den får utvikle seg videre, kunne få negative konsekvenser for NATOs samlede evne til å håndtere både de tradisjonelle og nye oppgaver.
I 1998 har forsvarsministrene også vedtatt et annet viktig dokument knyttet til forsvarsplanleggingen, den såkalte Ministerial Guidance. Dette dokumentet utgjør de overordnede politiske retningslinjer for forsvarsplanleggingen i NATO på nivået under det strategiske konsept for den neste 6-års periode, og oppdateres hvert annet år. Ministerial Guidance 1998 reflekterer den betydelige initiativrikdom og bevegelse som preger både nasjonale og allianseomfattende forsvarspolitiske miljøer. Det legges også til grunn at det eksisterer en rekke likhetstrekk mellom artikkel 5 og ikke-artikkel 5 operasjoner, selv om slike operasjoner i omfang ofte vil fremstå som ulike. Krisehåndteringsoperasjoner fremholdes blant de mer sannsynlige oppgaver NATOs styrkestrukturer kan bli kalt på for å løse i fremtiden, og behovet for å revidere retningslinjene for identifisering av styrkebidrag til krisehåndteringsoperasjoner er understreket. Målsettingen er å gi NATOs militære myndigheter en bedre oversikt over hvilke potensielle bidrag man vil kunne trekke på for slike oppgaver i fremtiden. Dokumentet legger imidlertid fortsatt til grunn at evnen til å oppfylle de tradisjonelle kjernefunksjonene vil være styrende for NATOs styrkestruktur og styrkeplanlegging. I tillegg slås det fast at NATOs styrkestruktur må være i stand til å avskrekke og forsvare medlemslandene mot enhver form for aggresjon. Ministerial Guidance fremholder også behovet for å kunne regenerere styrker i en artikkel 5-situasjon, samtidig som opprettholdelsen av forsterkningsplaner, også med basis i region-spesifikke kapabiliteter, understrekes som en prioritert oppgave. Det sistnevnte er av særlig betydning for Norge.
3.3 Arbeidet i NATO-rådet
I lys av Frankrikes tilnærming til det militære samarbeidet i NATO og de betydelige nye oppgaver alliansen har påtatt seg i de senere år, blir i dag flere saker i tilknytning til forsvarssamarbeidet drøftet i NATO-rådet enn det som var vanlig tidligere. Dette har medført at NATO-rådet igjen har fått en egen forsvarsministersesjon (med deltakelse av alle allierte) i tillegg til utenriksministersesjonen. Den sikkerhets- og forsvarspolitiske utvikling har gjort det stadig vanskeligere å trekke et klart skille mellom det utenrikspolitiske og forsvarspolitiske samarbeidet i NATO. Utenriks- og forsvarsministrene i alliansen drøfter derfor mange av de samme sakene under sine respektive møter. I 1998 fokuserte forsvarsministermøtene i NATO-rådet fremfor alt på de tema som er omtalt nedenfor.
Fra konflikten i Kosovo begynte å eskalere for alvor på nyåret 1998, var NATO en viktig aktør i det internasjonale samfunns forsøk på å få til en fredelig løsning i området. Spørsmål knyttet til krisen i Kosovo var således et viktig tema på forsvarsministermøtene i NATO gjennom året. Vedtakene gikk i hovedsak langs to spor. For det første ble partene i konflikten anmodet om å avstå fra bruk av vold og samles til forhandlinger om en politisk løsning. For det andre ble NATOs militære myndigheter anmodet om å utarbeide et bredt militært planverk som kunne implementeres dersom situasjonen i Kosovo utviklet seg i retning av det uakseptable. Dette skjedde utover høsten, og tidlig i oktober vedtok NATOs råd å utstede ACTORD (aktiviseringsordre) for flyoperasjoner mot FRJ. Norge deployerte i denne sammenheng 6 F-16 jagerfly til Sør-Italia. Som en følge av avtalene mellom Milosevic og Holbrooke i oktober ble det imidlertid ikke nødvendig å iverksette operasjonene, og forsvarsministermøtet i Brussel i desember nøyde seg med å gi full støtte til arbeidet for å finne en løsning på konflikten samt uttrykke bekymring for at begge parter i konflikten brøt med forutsetningene i de ovennevnte avtaler.
Den NATO-ledede operasjonen i Bosnia-Hercegovina, SFOR (Stabilization Force), fremstod i 1998 som det største og viktigste av Norges bidrag til internasjonale operasjoner. I 1998 bestod det norske styrkebidraget av ca 820 personell som tjenestegjorde innenfor en internasjonal styrke på totalt ca 33 000. De fleste tjenestegjør i den norske infanteribataljonen i den nordisk-polske brigaden ved Modrica, nord i Bosnia. Også baltiske tropper inngår i denne brigaden. Norge deltar dessuten med befal og mannskaper i diverse staber og hovedkvarter. Den største av disse enhetene er Telemark kompani (140) som driver vakttjeneste i SFOR-hovedkvarteret i Sarajevo.
Situasjonen i Bosnia i 1998 bar preg av at SFOR hadde full militær kontroll, samtidig som det gikk relativt sakte med gjennomføringen av flere av de sivile målsettingene i Dayton-avtalen. Det nåværende mandatet for SFOR-styrken er ikke tidsbegrenset, men i stedet gjenstand for regelmessige seks måneders vurderinger som skal gi grunnlag for eventuelle nedtrekk. Under NATOs utenriks- og forsvarsministermøter i desember 1998 ble det besluttet at det innenfor gitte seks måneders periode ikke var rom for betydelige styrkereduksjoner eller endringer i SFORs mandat. Imidlertid ble det bestemt at visse rutinemessige administrative justeringer skulle gjennomføres, for på kort sikt å kunne redusere SFOR til ca 30 000 personell. Den videre gjennomgang av SFOR og spørsmålet om eventuelle nedtrekk av styrken vil bli gjenstand for nye drøftelser i løpet av den første seks måneders perioden av 1999.
I NATOs interne tilpasning har spørsmålet om ny kommandostruktur hatt en sentral plass. I desember 1997 ble det fattet en beslutning om antall, type og plassering av hovedkvarter. Den nye kommandostrukturen vil fortsatt ha to strategiske kommandoer, en Europakommando og en Atlanterhavskommando. Innenfor Europakommandoen vil det være ytterligere to kommandonivå; regionalt og sub-regionalt, mot tre i dag. Det regionale hovedkvarteret i nord skal legges til Brunssum og det regionale hovedkvarteret i sør til Napoli. Det nåværende AFNORTHWEST og hovedkvarteret i High Wycombe vil bli nedlagt. På subregionalt nivå blir det en blanding av både funksjonelle (en forsvarsgren) og flerfunksjonelle (alle forsvarsgrener) hovedkvarter. Atlanterhavskommandoen blir som før inndelt i tre regionale kommandoer. Det vil her ikke være hovedkvarter på sub-regionalt nivå.
En detaljert implementeringsplan for strukturen ble vedtatt på forsvarsministermøtet i desember 1998. Fra norsk side ble det imidlertid tatt et forbehold om at oppfølgende samtaler mellom norske militære myndigheter og SHAPE omkring ansvarsforholdet mellom funksjonelle og flerfunksjonelle hovedkvarter gav et tilfredsstillende resultat. Den nye strukturen skal være fullt operativ i løpet av 2003.
Norge vil beholde et alliert flerfunksjonelt hovedkvarter på subregionalt nivå (Stavanger). Det skal høre til nordkommandoen og ligge under det regionale hovedkvarteret i Brunssum. Dette vil gi en sterkere tilknytning til det kontinentale Europa enn i dag. Samtidig vil det bli en utfordring å sikre fokus på nordområdene i hovedkvarteret i Brunssum, som tidligere ikke har hatt norsk personell og som vil ha størsteparten av virksomheten rettet inn mot andre områder.
Et viktig mål med den nye kommandostrukturen er også å utvikle den europeiske sikkerhets- og forsvarsidentitet (ESDI) innenfor alliansen. Arbeidet med å utvikle ESDI innenfor alliansen har fortsatt gjennom hele 1998. De konkrete sider ved samarbeidet mellom NATO og VEU knytter seg til hvordan disse organisasjonene skal koordinere forberedelsene til, samt iverksette og avslutte VEU-operasjoner som trekker på NATO-ressurser. Særlig viktig er arbeidet med å utarbeide et felles NATO-VEU rammedokument om utlån av NATO-ressurser i en VEU-ledet operasjon. NATO og VEU har forpliktet seg til å utvikle fullt ut kompatible mekanismer for konsultasjoner i krisesituasjoner som kan føre til at VEU gjennomfører operasjoner ved bruk av NATO-ressurser.
Forsvarsministrene har også diskutert arbeidet med oppdateringen av det strategiske konsept, forberedelsene til NATO-toppmøtet våren 1999 og utvidelsen av alliansen. I tilknytning til det sistnevnte har en særlig fokusert på den militære integreringen av de nye medlemslandene.
I diskusjonene omkring det strategiske konsept og forberedelsene til toppmøtet fokuserte forsvarsministrene særlig på spørsmål knyttet til avveiingen mellom NATOs fremtidige oppgaver og videreutviklingen av alliansens forsvarsmessige strukturer i denne forbindelse (ikke minst på bakgrunn av de ulike amerikanske initiativer som er nærmere omtalt under punkt 3.5).
Arbeidet i den kjernefysiske planleggingsgruppe
Den kjernefysiske planleggingsgruppe (Nuclear Planning Group, NPG)drøfter spørsmål knyttet til kjernevåpenstyrkene og kjernevåpnenes rolle i alliansen, inkludert kjernefysisk rustningskontroll. Alle NATO-landene med unntak av Frankrike er med i NPG-samarbeidet. Det løpende samarbeidet omkring disse spørsmål i alliansen foregår i den såkalte stabsgruppen under NPG, samt i en høynivågruppe (High Level Group, HLG)som er det fremste rådgivningsorgan for NPG. Det er normalt to forsvarsministermøter i året i NPG. I de senere år har disse møtene vært av relativt kort varighet, ikke minst i lys av den reduserte rolle kjernevåpnene har fått i alliansesamarbeidet.
I 1998 har arbeidet i NPG særlig fokusert på sikring av kjernevåpen i fred og konflikt, integrering av Polen, Tsjekkia og Ungarn i den kjernefysiske dimensjonen av alliansesamarbeidet, kjernefysisk rustningskontroll, utviklingen i de russiske kjernefysiske strukturer og spørsmål knyttet til sikkerheten i de russiske kjernevåpenstyrker, samt dialogen med Russland omkring kjernevåpenspørsmål innenfor rammen av NATO-Russland rådet (PJC). Diskusjonen med Russland har bl a fokusert på det store antall substrategiske kjernevåpen som fortsatt finnes i Russland. Det har funnet sted betydelige reduksjoner i allierte substrategiske styrker. Gjennom ensidige erklæringer på dette området fra 1991 og 1992 forpliktet Russland seg til å også å foreta omfattende reduksjoner i substrategiske kjernefysiske styrker. Det eksisterer imidlertid fortsatt ikke samsvar mellom uttalte målsettinger og praktisk oppfølging på russisk side i denne forbindelse.
3.4 Det uformelle forsvarsministermøtet i Portugal
Hver høst siden 1993 har de allierte forsvarsministrene hatt et uformelt møte. I 1998 ble dette møtet avholdt i Portugal. De uformelle forsvarsministermøtene har ingen fastlagt dagsorden og det fattes ingen formelle vedtak. Møtene bidrar allikevel ofte til å legge føringer på arbeidet i alliansen. Møtet i Portugal var fremfor alt preget av situasjonen i Kosovo, samt de ulike initiativer som ble fremlagt av den amerikanske forsvarsminister. Det amerikanske initiativ som vil ha størst betydning for forsvarssamarbeidet, er et forslag om å videreutvikle alliansens militære styrker slik at de i langt større grad enn i dag blir strategisk mobile, effektive og utholdende med større evne til egenbeskyttelse (Defence Capabilities Initiative). Den mer konkrete målsetting er å styrke den felles evne til militær samhandling og til å møte fremtidens utfordringer. Fra amerikansk side la en også frem initiativer rettet inn mot alliansens evne til å forebygge og møte risiki knyttet til masseødeleggelsesvåpen og terrorisme, samt videreutvikling av et mer operativt samarbeid med partnernasjonene.
3.5 Arbeidet i Militærkomiteen
Militærkomiteen er sammensatt av forsvarssjefene i de medlemland i NATO som deltar i det integrerte militære samarbeidet. I 1996 tok Frankrike igjen sete i komiteen, etter at landet hadde sluttet seg nærmere til dette samarbeidet. I det daglige arbeidet er forsvarssjefene representert av sine faste stedlige representanter. Militærkomiteen har i 1998 fortsatt behandlingen av viktige militære forhold i forbindelse med den internasjonale stabiliseringsstyrken i Bosnia-Hercegovina (SFOR). I tillegg har situasjonen i Kosovo medført utstrakt planleggingsarbeid for å klarlegge de militære forhold og valgmuligheter for de politiske beslutningstakere. Arbeidet med alliansens indre og ytre tilpasning til det nye strategiske miljøet har fortsatt å være viktige områder hvor det er gitt militære innspill til Rådet.
I tillegg til de vanlige ukentlige møtene i Militærkomiteen, der de faste militære representantene møter, ble det som vanlig avholdt tre møter mellom forsvarssjefene.
Av størst betydning var retningslinjene som ble gitt overfor de øverste militære sjefene (Major Nato Commanders) i tilknytning til arbeidet med detaljene i implementeringsplanen for den nye kommandostrukturen, og i tilknytning til utviklingen og utprøvningen av Combined Joint Task Forces (CJTF) konseptet. I noen av møtesesjonene deltok også forsvarssjefene for de tre nye medlemslandene Polen, Tsjekkia og Ungarn.
Målsetningen for arbeidet med kommandostrukturen i 1998 var å fremme en detaljert implementeringsplan til NAC/DPC i desember. Grovplanen var ferdig til det første møtet mellom forsvarssjefene i 1998. Utviklingen gikk i 1998 i retning av en større vektlegging av de funksjonelle hovedkvarterenes betydning enn det norske myndigheter hadde ønsket. Fra norsk side har en gått inn for å beholde så mye som mulig av nåværende struktur og oppgaver ved hovedkvarteret i Stavanger. En har gjort dette for å søke å sikre at hovedkvarteret har evne til å planlegge og lede operasjoner i en felles koordinert prosess, i et nærmere definert område som omfatter Norge, og slik at enhetlig kommando under én sjef kan sikres. Møter mellom representanter for Forsvarssjefen, SACEUR og SACLANT foregikk ved årsslutt, og inn i 1999, for å ivareta norske interesser i denne forbindelse.
Det var enighet i Militærkomiteen om at det skal være 3 CJTF (Combined Joint Task Forces)hovedkvarter. Samtidig vil en vurdere behovet for hovedkvarter av mindre størrelse og utrede metoder for forsterkning av hovedkvarter. Fransk deltakelse skal vil skje gjennom en Voluntary National Contribution (VNC). Det ble avholdt to øvelser for å evaluere konseptet for CJTF-hovedkvarterene. Evalueringen viste at NATO vil være i stand til å gjennomføre konseptet. Samtidig avslørte prøvene at mye arbeid gjenstår med hensyn til bemanning og utstyr.
Diskusjonen omkring oppdateringen av det strategiske konsept, som stort sett har foregått i politiske fora, ble også drøftet i Militærkomiteen. Det er særlig diskusjonen om kjernefunksjonene som har opptatt de militære. Selv om de nye typer operasjoner vil bli mer aktuelle for NATO er det ikke ønskelig å innføre en ny treningsstandard for militære styrker som er myntet spesielt på disse nye oppdragene, slik at en ender opp med dupliserende prosesser og strukturer. Det var også bred støtte i Militærkomiteen for ikke å rokke ved artikkel 5 funksjonen som den mest sentrale.
Militærkomiteen fortsatte i 1998 samarbeidet med partnernasjonene innenfor rammen av Det euro-atlantiske partnerskapsråd (EAPC). Arbeidsprogrammet for 1998 var svært omfattende og omhandlet bl a videre utvikling av PARP (Planning and Review Process), en prosess som ligner styrkeplanleggings-prosessen i NATO. Videre diskuterte en hvordan man kunne trekke partnerlandene med i planleggingen for ikke-artikkel 5 operasjoner gjennom deltakelse ved hovedkvarterene i kommandostrukturen.
Det militære samarbeidet mellom NATO og Russland har i 1998 vært farget av den finansielle krisen i Russland og den generelle russiske holdning til NATO og NATO-utvidelsen. Russland har på det praktiske nivået deltatt i ulike øvelser, videreutviklet samarbeidet med NATO på området fredsoperasjoner, samtidig som en har arbeidet med å etablere en militær liaison misjon i Moskva. I dialogen mellom Russland og NATO har en hovedmålsetting vært å øke transparens og tillit i militære forhold, for eksempel gjennom utveksling av informasjon omkring militær infrastruktur, militær doktrine og krisehåndtering.
Militærkomiteen har i 1998 også hatt egne møter i NATO-Ukraina kommisjonen. Samarbeidet har en positiv utvikling. Ukraina er involvert i SFOR og samarbeider aktivt i det militære PfP samarbeidet. Et annet viktig samarbeidsområde har vært de pågående reformer i det ukrainske forsvaret.
3.6 Forsvarsrelatert samarbeid med partnerlandene
I 1998 har samarbeidet i hovedsak fokusert på situasjonen i Kosovo, Stabiliseringsstyrken (SFOR) i Bosnia og utviklingen av regionalt samarbeid. Internasjonal terrorisme, forsvarsrelaterte miljøsaker og spørsmål knyttet til spredning av masseødeleggelsesvåpen har også vært diskutert. EAPCs handlingsplan frem til år 2000 ble revidert høsten 1998. Planen omfatter et vidt spektrum av sikkerhets- og forsvarspolitiske emner for konsultasjoner mellom NATO og partnerlandene.
Styrkingen av det praktiske samarbeidet med partnerne skjer innenfor rammen av Partnerskap for fred (PfP). Målsettingen er å gjøre PfP-samarbeidet mer operasjonelt.
Arbeidsprogrammet for PfP 1999-2000 (PWP) ble utarbeidet i 1998 og omfatter blant annet militære øvelser og relevant treningsaktivitet, samt et stort antall kurs og opplæringsprogrammer innenfor det forsvarsrelaterte og militære området.
Det har vært lagt særlig vekt på å gi partnerlandene større innflytelse på utformingen av PfP-aktiviteter, noe som fører partnerlandene stadig nærmere NATO. Offiserer fra partnerland deltar i internasjonale stillinger i NATOs kommadostruktur gjennom såkalte PfP Staff Elements (PSE). Åtte PSE, som er celler bestående av offiserer fra NATO og partnerland, er blitt etablert på de to øverste nivåer i kommandostrukturen.
Arbeidet med å styrke forsvarsplanleggingsprosessen for partnerlandene (PARP) har vært tillagt økt vekt i 1998. Hensikten er i størst mulig grad å tilpasse den nasjonale forsvarsplanleggingen i partnerlandene til styrkeplanleggingen i NATO. Prosessen er således av stor betydning for partnerlandenes interoperabilitet med NATO og deres evne til å delta i NATO-ledede PfP-operasjoner. Arbeidet med å utvikle et politisk-militært rammeverk for partnerlands deltakelse i internasjonale operasjoner under NATO-kommando er nært knyttet opp mot PARP-prosessen, og vil ha høy prioritet frem mot NATO-toppmøtet våren 1999. Formålet er å føre de politiske prosesser og den operasjonelle implementeringen tettere sammen, slik at en på et tidligst mulig tidspunkt kan trekke partnerlandene inn i planleggingen av NATO-ledede operasjoner de ønsker å ta del i.
Norge har hilst velkommen arbeidet med å utvikle et politisk-militært rammeverk. Et styrket sikkerhetssamarbeid mellom partnerland og allierte vil gavne alle parter. Etter norsk syn bør det imidlertid opprettholdes et klart skille mellom beslutninger knyttet til artikkel- 5 og ikke-artikkel-5 funksjoner. Samtidig er det viktig å finne en riktig balanse mellom multinasjonalitet og militær effektivitet.
3.7 Forsvarsrelatert samarbeid med Russland og Ukraina
Samarbeidet med Russland innenfor rammen av Fellesrådet NATO-Russland (PJC) utviklet seg positivt i 1998. Det viktigste er at man har fått et forum for løpende dialog mellom NATO og Russland om et bredt spektrum av sikkerhets- og forsvarspolitiske spørsmål.
Arbeidsprogrammet for 1998, som har dannet rammen rundt det mer konkrete forsvarsrelaterte samarbeidet, har omfattet en rekke prosjekter hvor framdriften har vært varierende. Forsvarsrelatert miljøvern var ett av de tema som ble viet relativt stor oppmerksomhet. Arbeidet med å etablere en NATO militær liaison misjon i Moskva har også pågått i 1998. For øvrig har bekjempelse av internasjonal terrorisme, spredningsproblematikk og internasjonale fredsoperasjoner vært saksfelt som har vært viet oppmerksomhet. Russland har vært særlig aktiv i forhold til det sistnevnte. Fra norsk side anses det som viktig at man lykkes i å videreutvikle et praktisk samarbeid som gir konkrete resultateter, samt at både praktisk samarbeid og konsultasjoner baseres på åpenhet og full gjensidighet. Arbeidsprogrammet for 1999 ble undertegnet i forbindelse med utenriksministermøtet i desember.
Samarbeidet innenfor rammen av NATO-Ukraina kommisjonen (NUC) utvikler seg også positivt, selv om de konkrete tiltakene foreløpig er av et relativt beskjedent omfang. Hovedtyngden av det praktiske samarbeidet har hittil skjedd innenfor rammen av PfP.
NATO har opprettet et informasjonskontor i Ukraina, som det første i sitt slag i et partnerland. Videre kan virksomheten i fellesgruppen for forsvarsreform fremheves fra samarbeidet i 1998. Samarbeidsplanen for 1999 ble formelt godkjent i forbindelse med utenriksministermøtet i desember 1998.
3.8 Alliert øvings- og treningsaktivitet
Hensikten med øvingsvirksomheten er å sette freds- og krigsorganisasjonen i stand til å løse oppgaver i fred, beredskap, krise og krig.
Øvingssyklusen i NATO fører til at nivået på alliert øvingsaktivitet i Norge vil variere fra år til år. Antallet øvelser i 1998 var noe redusert i forhold til 1997. I løpet av 1998 ble det gjennomført én større NATO-øvelse i Norge, Strong Resolve, mens det ikke ble avholdt noen PfP-øvelser. Imidlertid deltok norske styrker på flere PfP-øvelser og PfP-tilknyttede øvelser i utlandet i 1998 sammenlignet med 1997. Den norske deltakelsen i PfP-øvelser er konsentrert om øvelser i Baltikum og Norden. Finansieringen av SFOR i det tidligere Jugoslavia og et generelt stramt nasjonalt driftsbudsjett resulterte i at flere NATO-øvelser ble kansellert eller redusert. Strong Resolve ble gjennomført i Troms og Nordland, med deltakelse fra 10 nasjoner. Det deltok omlag 18 500 soldater, 60 fartøy og 150 fly på øvelsen. Denne øvelsens fremtidige syklus og konsept er nå drøftet i NATO. Det foreslås en fremtidig 4-årig syklus, slik at neste øvelse vil finne sted i 2002.
Tradisjonelt har det vært avholdt én stor alliert vinterøvelse i Norge hvert år. På 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet ble det i tillegg avholdt en stor maritim NATO øvelse i norske farvann årlig. Etter fremleggelsen av NATOs øvelsesstudie i 1997 er øvingssyklusen og øvingskonseptene i alliansen endret i forhold til tidligere. Forslaget innebærer at Norge trolig ikke vil være vertskap for en stor NATO vinterøvelse før år 2002. Dette er en ny situasjon for Norge, og reduserer alliert tilstedeværelse i Norge i de kommende år betydelig. For å kompensere for dette utvikler Norge en felles nasjonal øvelse kalt Joint Winter. Denne vil bli gjennomført i Nord-Norge, og utvalgte allierte enheter vil bli invitert til å delta.
I den grad allierte øvelser i Norge reduseres, kan dette til en viss grad oppveies gjennom økt tilstedeværelse i form av alliert trening. Både øvelser og trening skaper tettere bånd til våre allierte, samtidig som det er gunstig for allierte styrker å trene i vårt klima både med tanke på en eventuell innsetting i Norge, men også med tanke på innsetting i andre deler av Sentral-Europa med vinterforhold tilnærmet norske forhold. I 1998 trente omlag 13 000 allierte soldater i Norge. Dette var en økning fra 1997. Britene står i en særstilling med omtrent halvparten av all alliert trening i Norge. I tillegg trente avdelinger fra Nederland, USA, Danmark, Tyskland og Frankrike i Norge. Trening av utenlandske spesialstyrker ble også gjennomført. Forsvaret la i 1998 treningstilbudet bedre til rette, for å øke omfanget av alliert trening i Norge.
3.9 Samarbeid om de fellesfinansierte ressursprogrammer
NATO-rådet godkjente i 1998 årsrapporten for arbeidet med NATOs felles finansieringsprogrammer. Rapporten gir en oversikt over de hovedutfordringer som er knyttet til ressursbehovene på drifts- og investeringssiden, hhv militærbudsjettet og investeringsprogrammet for sikkerhet. Ressursbehovene springer ut av en rekke identifiserte krav, bl a til ny kommandostruktur, utvidelse av alliansen, fredsoperasjoner, luftforsvar, reaksjons-/forsterkningskapasiteter og Partnerskap for fred.
På driftssiden er rammene for budsjettet sterkt presset, bl a som følge av NATOs bruk av felles ressurser i pågående militære operasjoner og driften av fredshovedkvarterene. Presset på driftsbudsjettene vil være en hovedutfordring på ressurssiden i de nærmeste år, og må møtes med kostnadsreduserende tiltak og/eller økte budsjettrammer. Flere nasjoner har uttrykt bekymring for den anstrengte situasjonen mht militærbudsjettet, og Norge har vært åpen for en økning av budsjettet bl a som følge av NATOs utvidelse. Dette har ikke fått full tilslutning blant alle medlemslandene i alliansen.
På investeringssiden er situasjonen vesensforskjellig, ved at ressursene som nasjonene har stilt til disposisjon for NATO ikke er utnyttet fullt ut. Mindreforbruket skyldes dels betydelige endringer av investeringsprogrammet på 90-tallet, og dels at det er en stor treghet mht godkjenning og implementering av nye prosjekter. Dette er mer bekymringsfullt enn situasjonen i nær tid tilsier. Det forventes en sterk økning av behovene for investeringsmidler på sikt (2002-2007), særlig på bakgrunn av NATOs utvidelse, ny kommandostruktur og modernisering av luftforsvarssystemer. Problemet er imidlertid bredt erkjent, og det arbeides med å forbedre prosessen for behandling og gjennomføring av de fellesfinansierte prosjektene. Norge er en av pådriverne i dette arbeidet.
Som følge av Polens, Tsjekkias og Ungarns inntreden i alliansen, har det vært utarbeidet prinsipper for nye kostnadsfordelingsnøkler for de fellesfinansierte programmer. Prinsippene er basert på landenes kjøpekraft, slik at de land som bidrar med mer enn hva deres kjøpekraft skulle tilsi, får redusert sin prosentandel. De land som bidrar med mindre får ikke endret prosentsats. Norge har tidligere tatt til orde for en fordeling basert på yteevne for de militære programmene. Med det prinsipp som nå legges til grunn, vil Norge få en noe redusert utbetaling til programmene over en tiårs periode slik omfanget av disse ser ut i dag.
3.10 Forsvarsmateriellsamarbeidet
Konferansen til de nasjonale materielldirektørene (CNAD) er i sluttfasen med å revidere egen organisering og arbeidsform. Gjennomgangen har demonstrert et behov for å målrette konferansens arbeid bedre i forhold til alliansens operative behov, sterkere styring av konferansens undergrupper og økt koordinering med militære og andre fagmiljøer i NATO. En endelig rapport ventes våren 1999. Arbeidet med sikte på en mulig fellesanskaffelse av et luftbåret system for bakkeovervåkning ble videreført i 1998. Det er enighet om behovet, men industrielle interessemotsetninger har vanskeliggjort framdriften. Det er ventet en endelig avgjørelse om prosjektet i 1999. Forsvar mot langtrekkende raketter og missiler har høy prioritet i alliansen. CNAD søker i den forbindelse å etablere et samarbeid om utvikling av forsvarssystemer. Samarbeidet innen Partnerskap for fred utvikles videre og omfatter stadig flere områder og grupper.