11 Om verksemda til Det internasjonale valutafondet (IMF)

11.1 Innleiing

Det internasjonale valutafondet (International Monetary Fund, forkorta IMF) har 184 medlemsland og er ein sentral aktør i det internasjonale økonomiske samarbeidet. Organisasjonen har eit hovudansvar for å fremme stabiliteten i det internasjonale monetære systemet og er eit forum for internasjonalt samarbeid om penge- og valutapolitiske spørsmål.

IMF si verksemd er konsentrert om tre hovudaktivitetar: overvaking av økonomien i medlemslanda, lån ved betalingsproblem og i krisesituasjonar og teknisk assistanse. Saman med Verdsbanken speler IMF ei viktig rolle i initiativet for å lette gjeldsbetalingane for fattige land og setje dei i stand til betre å nedkjempe fattigdom. Styresmaktene i land som ber om hjelp frå IMF, skal utarbeide ein eigen strategi for kampen mot fattigdom i eit nært samarbeid med det sivile samfunnet. IMF yter assistanse, lån og eventuelt gåvemidlar.

For generell omtale av organiseringa av og oppgåvene til IMF, sjå kapittel 9 i St.meld. nr. 6 (2001-2002) Kredittmeldinga 2000. I Kredittmeldinga 2001 vil ein gi eit oversyn over dei viktigaste sakene IMF arbeider med, og utviklinga i desse sidan sist.

11.2 Oppgåvene til IMF

11.2.1 Økonomisk overvaking

Det bilaterale overvakingssystemet er fastsett i vedtektene og gir IMF fullmakt til å gjennomføre regelfaste konsultasjonar med alle medlemmene. Statuttane slår fast at medlemslanda har ei omfattande informasjonsplikt om økonomiske spørsmål.

IMF har over tid blitt meir open om sine aktivitetar. Dette er nærare omtala i førre melding. IMF oppmodar mellom anna medlemslanda å offentleggjere konsultasjonsrapportar om sitt land. Dette har ført til at stadig fleire land publiserer desse. Alle landa i vår valkrins offentleggjer sine rapportar 1

. Det er for tida ulike haldningar i styret om kor langt det er rimelig å gå her.

Overvakinga har tradisjonelt lagt mest vekt på valutakursar og penge- og finanspolitikk. Over lengre tid har overvakinga gradvis ekspandert som følgje av veksande økonomisk integrasjon gjennom handel og finansstraumar. Det er blitt nødvendig med eit breiare perspektiv og innretning med sterkare vektlegging på arbeidet med å forhindre kriser. IMF legg stadig større vekt på å analysere utviklinga i finanssektoren, gjeldsforholda og kapitalbalansen til medlemslanda. IMF har i aukande grad også sett på strukturtiltak som verkar inn på tilbodssida i økonomiane. Handelspolitiske tiltak er eit eksempel på dette. I den seinare tida har IMF forsterka overvakinga av institusjonelle forhold med vekt på styresettet i landa og kampen mot kvitvasking av pengar og finansiering av terrorisme.

Den utvida ramma for overvakinga stiller IMF overfor nye utfordringar. Det er gjort framlegg om ei sterkare prioritering av overvakinga rundt dei problemfylte og potensielt vanskelege tilfella, og i tillegg rundt land som har stor verknad på det internasjonale finansielle systemet eller i regional samanheng. Det kan mellom anna skje ved at ein frigjer ressursar gjennom sjeldnare eller mindre omfattande overvaking av land med ein sunn økonomisk politikk. Den nordisk-baltiske valkrinsen har støtta utvidinga av ramma for overvakinga. Framlegga om å effektivisere overvakinga får òg støtte.

I mars 2002 lanserte IMF ein ny kvartalsvis publikasjon som analyserer utviklinga i dei internasjonale finansmarknadene (Global Financial Stability Report). Publikasjonen erstattar den årlege rapporten om dei same forholda og ein kvartalsvis publikasjon om dei framveksande økonomiane. Den nye publikasjonen er meir omfattande i det han også tek for seg utviklinga i finansmarknadene i dei industrialiserte landa. Endringa må sjåast i samanheng med den auka vektlegginga IMF har hatt på overvaking av internasjonal finansiell stabilitet.

11.2.2 Førebygging og handtering av kriser

11.2.2.1 Etterleving av standardar og kodar

Meir globale og integrerte kapitalmarknader har ført til eit omfattande arbeid i IMF for å forsterke innsatsen med å følgje opp den økonomiske utviklinga i medlemslanda.

Kvaliteten på dei økonomiske analysane frå IMF er fullt og heilt avhengig av rask tilgang av pålitelege data. IMF har derfor lagt auka vekt på datainnlevering frå medlemslanda. Å etterleve internasjonalt aksepterte standardar og kodar for såkalla beste praksis på ulike område er ein viktig faktor for å sikre det økonomiske og finansielle systemet i eit land og ein føresetnad for eit velordna internasjonalt finansielt system. I samarbeid med Verdsbanken sette IMF i 1998 i gang eit arbeid for systematisk å vurdere om medlemslanda følgde slike standardar (Report on Observance of Standard and Codes, ROSC). Systemet omfattar til saman 11 ulike standardar og kodar. Det er opp til kvart enkelt land om dei vil følgje desse standardane, men IMF oppfordrar sterkt landa til å ta dei i bruk. I november 2002 skal det gjennomførast ei vurdering av om Noreg oppfyller standardane på statistikkområdet. IMF har planar om å gå gjennom røynslene med ROSC i 2003.

Det er arbeidd aktivt med spørsmålet om korleis IMF kan nedkjempe kvitvasking av pengar og finansiering av terrorisme. Det er no brei semje om å etablere ein eigen standard knytt til dei områda som er tilrådd av «Financial Action Task Force» (FATF). For å få til eit sett med gode og effektive tiltak er det naudsynt med samarbeid mellom fleire internasjonale økonomiske organisasjonar. IMF vedtok i juli å setje i gang eit prøveprosjekt over tolv månader om korleis ein best kan vurdere innsatsen til enkelte medlemsland innanfor dette området.

IMF og Verdsbanken etablerte i 1999 eit system for vurdering av den finansielle sektoren i medlemslanda. «Financial Sector Assessment Program» (FSAP) tek sikte på å avdekkje sterke og svake sider ved det finansielle systemet i eit land, mellom anna korleis det ivaretek ulike risikoar og tiltak med sikte på å betre tilsynet med finansinstitusjonane. Innanfor den nordisk-baltiske valkrinsen har Estland, Finland, Island, Latvia, Litauen og Sverige gjennomført FSAP. Noreg har bede om å få gjennomført FSAP i 2003.

11.2.2.2 Restrukturering av statsgjeld

Med bakgrunn i finanskrisene dei siste åra arbeider IMF med tiltak for å sikre at privat sektor tar større del i arbeidet for å hindre og løyse finansielle kriser. Deltaking frå private er viktig for å oppnå ei rimeleg byrdefordeling mellom offentleg og privat sektor. Det er òg viktig at privat sektor sjølv ber risikoen for eigne plasseringar og ikkje forventar å bli redda ut av problema av styresmaktene og IMF.

Administrasjonen i IMF gjorde hausten 2001 framlegg om å etablere eit lovfesta internasjonalt rammeverk for gjeldsforhandlingar for land med gjeld som IMF vurderer som ikkje berekraftig. Siktemålet med framlegget er at ansvaret for gjeldsproblema i større grad skal overlatast til låntakarlandet og dei internasjonale investorane. Dermed blir behovet for store redningspakker frå IMF redusert, og disiplinen i dei internasjonale finansmarknadene blir styrkt. Framlegget må sjåast i samanheng med kravet om at dei private investorane i større grad må involverast i løysingane av dei finansielle krisene. Eit klart og bindande rammeverk vil bety at ein uakseptabel gjeldssituasjon kan taklast tidlegare, ryddigare og raskare enn tilfellet er i dag. Kostnadene ved ei nødvendig restrukturering av statsgjelda blir mindre både for debitorlandet og kreditorane.

Framlegget går ut på at IMF - gitt at ein vurderer gjelda i landet som for stor - kan sanksjonere ein betalingsstopp og gi eit vern mot søksmål frå kreditorane for å fremme ei fornuftig og nødvendig gjeldsrestrukturering. Både betalingsstoppen og forbodet mot søksmål er tenkt å vere mellombels med forlenging berre ved ein aksept frå eit fleirtal av kreditorane. Debitorlandet pliktar å etablere eit IMF-program for å rette opp ubalansane i økonomien og setje i gang konstruktive gjeldsforhandlingar. For å unngå at nokre få kreditorar skal kunne hindre ei løysing skal utfallet av gjeldsforhandlingane avgjerast ved fleirtal blant kreditorane.

Lån som inneheld såkalla «collective action clauses» (CACs), kan ivareta mange av dei same omsyna, fordi slike klausular sikrar den typen majoritetsavgjerder som framlegget frå IMF legg opp til. Det er likevel to problem med einsidig å stø seg til bruken av slike klausular. For det første inneheld lån som er lagde ut under New York-rett - som ved utgangen av 2001 var om lag 60 prosent av internasjonale statsobligasjonslån lagde ut av framveksande økonomiar - ikkje slike klausular. Det kan derfor ta lang tid før størstedelen av låna inneheld CACs. For det andre vil CACs berre gjelde kvart enkelt lån, og ikkje den samla gjelda i landet. Dermed står ein vesentleg del av samordningsproblemet att.

Det er truleg monaleg politisk motstand mot å få vedteke det internasjonale heimelsgrunnlaget som eit formelt rammeverk vil krevje. Ei slik endring i vedtektene krev 85 prosents fleirtal i Guvernørrådet, det øvste organet i IMF. Det kan ta lang tid å få vedteke ei slik endring.

På bakgrunn av desse forholda uttala «International Monetary and Financial Commitee» (IMFC), det rådgivande organet for Guvernørrådet, våren 2002 at IMF bør greie ut nærare både den lovfesta (framlegget frå administrasjonen i IMF) og den kontraktsfesta (bruk av CACs) tilnærminga. Auka bruk av CACs kan fremmast utan tidkrevjande vedtak av dei lovgivande styresmaktene i kvart land. Dersom CACs viser seg utilstrekkeleg for å ivareta målet om meir føreseielege og effektive forhandlingar om gjeldsrestrukturering, vil det understreke behovet for ei lovfesta tilnærming i tråd med framlegget frå IMF.

Dei viktige stega som no er tekne for å fremme den private sektorens involvering i løysinga av finansielle kriser og avgrense IMFs lån i slike situasjonar, er heilt i tråd med det synet den nordisk-baltiske valkrinsen har hatt dei seinare åra.

11.2.3 Utlån og kondisjonalitetskrav

11.2.3.1 Utlån

Finansieringsfunksjonen til IMF er nær knytt til overvakingsfunksjonen. Dei ulike finansieringsordningane må sjåast i samanheng med dei oppgåvene institusjonen er pålagd for å fremme valutastabilitet og stabilitet i dei finansielle marknadene. Medlemsland skal ha tilgang til finansieringsordningar slik at dei kan korrigere mellombels vanskar i betalingsbalansen, utan at dei må gripe til tiltak som kan ha uheldige økonomiske konsekvensar for landet sjølv eller for andre land.

Det blir i dag fastsett spesifikke grenser for lån som blir gitt når det oppstår betalingsbalanseproblem. Ved krisesituasjonar som skuldast brå og omfattande kapitalutgang gjeld derimot i dag ingen formelle lånegrenser. Det har vore gitt kriselån som mange gonger overstig dei formelle lånegrensene ved regulære betalingsbalanselån. Årsaka er at det ofte er tale om store finansieringsproblem som må løysast raskt for å gjenreise tilliten i finansmarknadene. Det er også ein tendens til å setje saman krisepakker med éin del ordinære utlån og éin del kriselån der renta er høgare og tilbakebetalingstida kortare.

Det har etter kvart utvikla seg motførestellingar mot dette systemet og den praksisen som har etablert seg. Det eksisterande systemet er komplisert, og det inneheld ingen reglar som på ein god måte sikrar at lån utover den vanlege ramma blir avgrensa til dei verkeleg eksepsjonelle situasjonane. Det har vidare vore hevda at systemet heller ikkje verkar godt nok til å sikre ei god deltaking i finansieringa frå privat sektor og dermed heller ikkje til ei rimeleg fordeling av innsatsen mellom økonomisk tilpassing og i finansieringa mellom privat og offentleg sektor. På møtet sitt våren 2002 bad IMFC derfor styret om å definere klare kriteria for å gje lån utover den vanlege ramma.Valkrinsen har ved fleire høve gått inn for at det blir utarbeidd klarare retningsliner og prosedyrar for IMF si utmåling av slike kriselån. Styret diskuterte saka i september. Det var semje om at for å få store lån må landet ha eit monaleg problem med kapitalbalansen, ha gode moglegheiter til å betale ned gjelda og gode utsikter til igjen å kunne låne i dei internasjonale finansmarknadene. Det vil òg bli lagt vekt på at landet må arbeide for å involvere privat sektor i løysinga av krisa.

11.2.3.2 Kondisjonalitetskrav

IMF knyter vilkår, kondisjonalitetskrav, til utlåna sine. Krava inneber at landet sett i verk økonomiske tiltak som tek sikte på å rette opp dei økonomiske ubalansane og som set landet i stand til å betale tilbake lånet. Det er viktig at utlånte midlar vender tilbake til IMF, slik at dei kan gi grunnlag for nye utlån til andre land som får betalingsproblem.

Kondisjonalitetskrava har utvikla seg over tid. Opp til 1980-talet avgrensa vilkåra seg til makroøkonomiske tiltak (etterspørselsregulering gjennom penge- og finanspolitiske tiltak). Frå slutten av 1980-talet blei vilkåra meir omfattande. Særleg har det vore ein auke på det strukturelle området. Denne forskyvinga reflekterte mellom anna at IMF la større vekt på tiltak som kunne fremme den økonomiske veksten, og at strukturelle problem ofte låg bak betalingsbalanseproblema.

Forskyvinga i retning av meir omfattande og detaljerte kondisjonalitetskrav har reist spørsmål ved innrettinga og omfanget på vilkåra. Fleire har meint at kondisjonalitetskrava er blitt for kompliserte, og har argumentert for ei forenkling. I september 2000 blei det derfor fastsett nokre mellombels retningslinjer for forenkling av kondisjonalitetskrava på det strukturelle området.

Erfaringane med desse mellombelse retningslinjene er gode. IMF har i lys av dette starta eit arbeid med å utforme nye formelle retningslinjer for arbeidet. Framlegget til nye retningslinjer blei diskutert av styret i september 2002.

Ein legg opp til ei breiare tolking av kondisjonalitetsoppgåvene enn det som var gjeldande på 1970-talet, men noko snevrare enn det som galdt på 1990-talet. Dei er utforma ut ifrå ei forståing av at problema i medlemslanda no er meir langvarige, meir komplekse og meir samansette enn tidlegare. Det føreset eit breiare sett av tiltak. Samtidig er det behov for ei forenkling og effektivisering av kondisjonaliteten, om medlemslanda skal kjenne ein sterkare eigarskap til reformene. Dette er nødvendig for å sikre at tiltaka blir gjennomførte på ein best mogleg måte.

Den nordisk-baltiske valkrinsen har stilt seg positiv til arbeidet med å forenkle og konsentrere innhaldet i kondisjonalitetskrava. IMF bør redusere sitt engasjement i strukturelle spørsmål og konsentrere seg meir om kjerneoppgåvene. Ein viktig føresetnad har heile tida vore at endringane ikkje skal svekkje dei overordna krava til økonomisk tilpassing i programma.

11.2.4 Utviklinga i kriselanda og IMF si rolle

11.2.4.1 Tyrkia

I 2000 innleidde Tyrkia eit ambisiøst stabiliseringsprogram for å redusere inflasjonen. IMF gjekk inn med finansiering. I mai 2001 blei låneavtalen reforhandla, og beløpet blei auka blant anna for å gi ny tillit til den økonomiske politikken og lette dei statlege finansieringsproblema. Samla kunne Tyrkia trekkje opp til 19 milliardar USD frå IMF. Delar av lånet blei gitt på krisevilkår, det vil seie med kort tilbakebetalingstid og høgare rente.

Nedgangen i verdsøkonomien og etterverknader av terroråtaka mot USA den 11. september 2001 gjorde at situasjonen i Tyrkia forverra seg. Låneavtalen, som forfall i februar 2002, blei erstatta med ein ny treårsavtale med eit samla lånebeløp på inntil 16 milliardar USD. I motsetning til det tidlegare lånet blei heile det nye lånet gitt som eit regulært betalingsbalanselån, som har lengre nedbetalingstid og lågare rente enn kriselån. Restrukturering av finanssektoren og ei konsolidering av budsjettet er viktige element i det noverande låneprogrammet.

11.2.4.2 Argentina

Argentina har gjennom dei siste åra hatt store statsfinansielle problem. Lån frå IMF reduserte styresmaktene sine finansieringsproblem, men utan at tilgangen til privat internasjonal kapital blei normalisert. Situasjonen forverra seg sommaren 2001, og i september auka IMF låneramma med 8 milliardar USD. Argentina fekk med det ei låneramme på om lag 22 milliardar USD i IMF. Den auka låneramma verka ikkje til å auke investorane sin tillit til den økonomiske politikken. Situasjonen forverra seg utover hausten. Styresmaktene sette i gang nye tiltak, mellom anna ei restrukturering av den offentlege gjelda.

Manglande evne til å setje vedtekne reformer i verk og dermed oppfylle vilkåra som var sette i IMFs låneprogram, gjorde at fondet tidleg i desember vedtok å stoppe vidare utbetalingar til Argentina. Omfattande kapitalutgang førte til press på den faste valutakursen mot amerikanske dollar og truga stabiliteten i banksystemet. Styresmaktene prøvde å dempe kapitalutgangen ved å setje restriksjonar på bankuttak. Etter omfattande uro gjekk regjeringa av. I slutten av desember 2001 blei statsgjelda misleghalden, og eit gjeldsmoratorium blei innført. I byrjinga av januar 2002 blei den faste valutakurstilknytinga til dollar oppheva, og valutaen har seinare svekt seg markert.

Argentina opplever no ei valuta-, bank- og gjeldskrise. I tillegg kjem den institusjonelle og sosiale krisa. Den økonomiske aktiviteten er venta å falle med 15-20 prosent i år, valutakursen har falle med nær 75 prosent mot dollar, og inflasjonen er stigande. Landet er ikkje i stand til å betale tilbake gjelda si.

IMF har sett som vilkår for å innleie forhandlingar om nye lån at styresmaktene viser vilje til å rette opp finanspolitikken (særleg forholdet mellom den føderale regjeringa og provinsane), styrkje banksystemet og reformere konkurslovgivinga. I slutten av juni meinte IMF at forholda låg til rette for å ta opp att forhandlingane med Argentina, men det kan ta lang tid før eit nytt program er forhandla ferdig.

11.2.4.3 Brasil

Brasil blei ramma av ei krise hausten 1998. Problema var av statsfinansiell karakter. Under leiing av IMF blei det forhandla fram ei finansieringspakke. Etter eit spekulativt åtak på valutaen i januar 1999 valde styresmaktene å la den brasilianske realen flyte. Depresieringa betra konkurranseevna og gjorde sitt til at veksten tok seg opp allereie i 1999. Styresmaktene vann raskt tilbake tilliten i dei internasjonale finansmarknadene. På bakgrunn av problema i Argentina, den negative utviklinga i verdsøkonomien og den innanlandske energikrisa oppstod det sommaren 2001 eit nytt press mot den brasilianske valutaen, og IMF gav Brasil eit førebyggjande lån på inntil 15 milliardar USD.

Brasil trekte vel 30 prosent av dette beløpet hausten 2001, men betalte det tilbake i april 2002. Ny uro i finansmarknadene i juni, hovudsakleg som følgje av nervøsitet før presidentvalet til hausten, gjorde at styresmaktene fekk problem med å refinansiere gjelda. Valutaen svekte seg, og rentene steig. Brasil valde då å trekkje så godt som resten av låneramma som var innvilga av IMF, om lag 10 milliardar USD. Gjennom sommaren forverra situasjonen seg. Kapitalutgangen var stor og valutaen svekte seg ytterlegare. Styresmaktane ba om meir lån frå IMF. IMF gav i september eit lån på vel 30 milliardar USD, det største i fondets historie. Berre 20 prosent av lånet blir utbetalt i år. Resten blir utbetalt i løpet av 2003 etter kvart som Brasil møter dei krava til den økonomiske politikken som IMF har stilt.

11.2.4.4 Uruguay

Uruguay er blitt smitta av krisa i Argentina, noko som førde til stor utgang av kapital. Landet fekk eit lån frå IMF på knappe 800 millionar USD ved utgangen av mars i år. Programperioden skulle vere 24 månader. Den økonomiske utviklinga blei svakare enn venta og det oppsto på nytt stor kapitalutgang. Lånet blei derfor først auka til 2,3 milliardar USD ved utgangen av juni og vidare til 2,8 milliardar USD tidleg i august. Auken i lånebeløpet blei i begge tilfella kombinert med eit revidert og styrkt økonomisk program. Siktemålet er å gjenreise tilliten på dei internasjonale finansmarknadene og etablere ein situasjon med ein berekraftig ekstern gjeld.

11.2.5 Teknisk assistanse

Det tredje hovudområdet for IMF si verksemd, teknisk assistanse til medlemslanda, har auka i omfang dei siste åra. Mange land har utilstrekkelege institusjonar og manglar fagleg kompetanse til å kunne forme og gjennomføre ein berekraftig økonomisk politikk. Den tekniske assistansen blir i hovudsak gitt innanfor tre område: (a) utforming og gjennomføring av penge- og finanspolitikken, (b) hjelp til å byggje opp institusjonar, (c) lovgiving for økonomisk verksemd og finanssektoren. Assistansen tek såleis sikte på å betre det institusjonelle grunnlaget for gjennomføring av dei økonomiske tilrådingane.

PRSP-prosessen (sjå avsnitt 11.2.6.2) står sentralt i IMF og Verdsbankens arbeid for å redusere fattigdom. Det har vist seg at manglande institusjonell kapasitet i fleire av PRSP-landa har vore eit hinder for ei effektiv iverksetjing av strategien for å redusere fattigdomen. IMF ønskjer derfor å styrkje den tekniske assistansen til Afrika. Saman med Verdsbanken og andre institusjonar er IMF i ferd med å etablere regionale senter for teknisk assistanse i Afrika sør for Sahara. I første omgang tek ein sikte på å etablere to slike senter, men det kan vere aktuelt å auke talet til fem. Noreg, ved Utanriksdepartementet, yter finansiell støtte.

11.2.6 Arbeid mot fattigdom

11.2.6.1 Gjeldsinitiativet

Det internasjonale samfunnet innsåg på midten av 1990-talet at gjeldsbyrda for mange fattige land ikkje var til å leve med. IMF og Verdsbanken lanserte derfor i 1996 eit felles initiativ for å redusere gjelda til eit nivå som kunne handterast (Initiative for Heavily Indebted Poor Countries, HIPC). Initiativet skal tryggje utviklinga i fattige, gjeldstyngde land ved at gjelda skal bringast ned til eit nivå som gjer det mogleg for desse landa å betale ho gjennom eksportinntekter, utviklingshjelp og kapitalinngang frå utlandet og samstundes styrkje satsinga på helse, utdanning og andre tiltak for å redusere fattigdomen.

Den nordisk-baltiske valkrinsen har sterkt støtta gjeldsinitiativet, men har lagt vekt på at auka tempo i framdrifta ikkje skal gå ut over eigeninnsatsen landa yter i form av tilpassing for å oppnå reduksjon av fattigdom.

Ved utgangen av juli 2002 hadde 26 land kvalifisert seg for gjeldsinitiativet (gjennomført første fase av tilpassinga). Innsatsen frå IMF, Verdsbanken og andre multilaterale kreditorar i kombinasjon med tradisjonell gjeldslette frå bilateralt hald, kjem til å redusere den nominelle gjelda med om lag 40 milliardar USD, rekna i noverditermar, eller om lag to tredelar. Gjeldsletta inneber innsparingar i budsjettet som kan nyttast til investeringar mellom anna innanfor helse og utdanning. 12 land har så langt ikkje kvalifisert seg. Seks av dei 26 landa har så langt nådd sluttstadiet under gjeldsinitiativet. Nedgangen i verdsøkonomien har svekt utsiktene til vekst og eksport for dei gjeldstyngde landa. Reglane under HIPC- ordninga opnar for auka midlar til gjeldslette dersom det oppstår ei vesentleg forverring i den økonomiske situasjonen i eit land, utan at landet kan gjere noko med årsaka.

11.2.6.2 Strategiar for reduksjon av fattigdom (PRSP-prosessen) og anna arbeid mot fattigdom

IMF omdanna i 1999 strukturtilpassingsordninga (ESAF) til ei låneordning som i sterkare grad legg vekt på å redusere fattigdom og fremme økonomisk vekst. «Poverty Reduction and Growth Facility» (PRGF) med låg, subsidiert rente har blitt eit sentralt verkemiddel for IMF. Renta er 0,5 prosent.

Det har blitt nødvendig for IMF å følgje nøye med på korleis endringar i den økonomiske utviklinga internasjonalt verkar inn på finansieringsbehova under ordninga (lån og subsidiar). Spørsmålet er mellom anna kva konsekvensar den internasjonale økonomiske nedgangen har hatt.

Utrekningar frå IMF-staben tyder på at det kan bli behov for auka midlar dersom den noverande høge etterspørselen etter PRGF-lån held fram. Det same gjeld om det skulle oppstå større uføresette endringar i gjeldssituasjonen for landa, slik at det blir nødvendig med høgare finansiering av gjeldsletta ved avslutningstidspunktet for HIPC-ordninga. Nye midlar vil også bli nødvendig dersom landa som har restansar til IMF, særleg Sudan, skulle kvalifisere seg til restanseavviklingsordninga og få eit PRGF-lån. Det same gjeld om fleire land skulle arbeide seg ut av konfliktsituasjonane sine og kvalifisere til lån under PRGF.

IMF vurderte PRGF-ordninga i mars. Styret konkluderte med at mykje er oppnådd ved omdanninga av ordninga. Det er for tidleg å seie noko om den direkte verknaden omdanninga av ordninga har hatt på fattigdomsarbeidet. Vektlegginga av fattigdomsreduserande og vekstfremmande tiltak er auka. Ein tek i større grad omsyn til sosiale verknader av omlegginga av den økonomiske politikken i medlemslanda. Det er gjort framgang i retning av å forenkle og effektivisere strukturell kondisjonalitet og dermed styrkje utviklingslanda sin eigarskap til tilpassingsprosessen. Ein har også etablert ei betre avklaring av arbeidsdelinga mellom IMF og Verdsbanken. Likevel er det fleire forhold som står att. Mellom anna er det rom for ein breiare diskusjon mellom IMF og styresmaktene om alternative utformingar av den økonomiske politikken. Det er vidare behov for å vere meir open om innhaldet i programma.

For å få lån under PRGF-ordninga må landet sjølv utforme ein særskild strategi for å redusere fattigdom og fremme økonomisk vekst. Strategiane blir nedfelte i eigne dokument (Poverty Reduction Strategy Papers, PRSP). Strategien skal bli til i nært samarbeid med det sivile samfunnet (interesseorganisasjonar, partane i arbeidslivet osb.), donorar og internasjonale organisasjonar. Formålet er å styrkje eigarskapen landa har til tiltaka som skal nedkjempe fattigdom. Landa skal årleg leggje fram ein framstegsrapport og kvart tredje år ajourføre eller revidere strategien.

IMF sitt styre vurderte i september 2002 PRSP-prosessen. PRSP har ført til ein styrkt eigarskap hos styresmaktene, ein meir open dialog med det sivile samfunnet og generelt ei meir markert rolle for fattigdomsnedkjemping i den økonomiske politikken. Framgangen har likevel ikkje vore like stor i alle PRSP-landa. Dette kjem ikkje minst av at den institusjonelle kapasiteten til å setje i verk strategien varierer sterkt frå land til land. IMF vil derfor styrkje den tekniske assistansen på dette området. IMF treng òg å styrkje si eiga innsikt om verknadene ulike tiltak har på fattigdom og sosiale tilhøve.

Fram til utgangen av august 2002 var det i alt 48 land som hadde utarbeidd PRSP-dokument, anten i form av eit mellombels dokument eller eit fullstendig og godt spesifisert program.

11.3 Ressursar og samarbeidspartnarar

11.3.1 Tilgangen på finansielle ressursar

11.3.1.1 Generelt

Ressursane til IMF er for det meste midlar som medlemslanda har betalt inn i samband med tildeling av kvotar. Kapitalen, eller kvotane, som medlemslanda har skote inn, er hovudsakleg rekna ut frå den økonomiske storleiken deira.

Dei samla ressursane til IMF ved utgangen av juni 2002 utgjorde 218 milliardar SDR (Special Drawing Rights) (om lag 2175 milliardar kroner 2

). Av dette beløpet var vel halvparten rekna som ikkje tilgjengeleg. Det var hovudsakleg midlar frå land som anten er på IMF-program (og som derfor per definisjon har ein svak utanriksøkonomisk situasjon), eller land som blir vurderte å ha ein svak ekstern balanse. Fråtrekt ein nødvendig arbeidsbalanse og allereie lova beløp stod det att om lag 67 milliardar SDR som kan nyttast til nye utlån.

IMF har òg to spesielle ordningar der somme medlemsland har lova å gi organisasjonen kortsiktige lån for å styrkje likviditeten i fondet i krisesituasjonar. Ordningane sikrar at IMF i tillegg kan mobilisere 34 milliardar SDR. NAB-ordninga (New Arrangements to Borrow) blei etablert i 1998 med ei løpetid på fem år. IMFs styre må i løpet av november i år fatte vedtak om ordninga skal fornyast.

11.3.1.2 Kvotar

Det er kvoten eit medlemsland har, som avgjer den finansielle tilknytinga til IMF 3

. Kvoten set ramma for kor mykje landet sjølv kan låne i IMF dersom det kjem i betalingsvanskar, og kor mykje valuta eit land må stille til rådvelde når andre land får slike vanskar. Røystevekta eit medlemsland har i dei styrande organa i IMF, er òg definert av kvoten. Både bruttonasjonalproduktet i eit land, utanrikshandelen, valutareservane og variasjonar i eksporten og importen er med på å avgjere kor stor kvote eit land får. Det har den seinare tida også blitt drøfta om ein skal innarbeide ein kapitalbalansekomponent som uttrykk for kor open økonomien er i finansiell samanheng.

Det er naturleg nok stor usemje i styret om vektinga av dei enkelte variablane. Det ser likevel ut til å vere fleirtal for å gi bruttonasjonalproduktet og dermed kreditorinteressene i IMF størst vekt. Sidan utviklingslanda ikkje kjem så godt ut ved nokon av dei aktuelle formlane, har det oppstått ein debatt om tiltak for å styrkje deira representasjon i styret. Blant dei løysingane som har fått mest merksemd, er å auke stemmevekta deira ved å tildele kvart av medlemslanda auka basisstemmer. Dette er stemmer som kvart medlemsland får tildelt, uavhengig av kvoten deira i IMF.

Valkrinsen vår har gått inn for at bruttonasjonalprodukt skal ha størst vekt, men har som opne økonomiar understreka at det er viktig å leggja stor vekt på kor open ein økonomi er overfor omverda. Valutareservar bør framleis inngå i formelen. Valkrinsen har stilt seg open til spørsmålet om å gjere basisstemmene viktigare.

I samsvar med vedtektene i IMF går ein gjennom behovet for justeringar av den samla kvotestorleiken kvart femte år. Det blir kravd 85 prosent majoritet i styret og samtykke frå minst 60 prosent av medlemslanda for at kvotane skal kunne endrast. Den neste vurderinga - den tolvte i rekkja - skal gjennomførast hausten 2002.

Styrediskusjonen er i den innleiande fasen. Frå somme er det blitt hevda at den auka innsatsen IMF har i krisehandtering, tilseier at fondsressursane må aukast. Globaliseringa har gjort landa meir utsette i høve til eksterne økonomiske sjokk og finansielle kriser. Smitterisikoen mellom land er auka. Risikoen for den internasjonale finansielle stabiliteten er blitt forsterka. Auka ressursar vil dermed styrkje IMFs truverde.

Andre har meint at ressurssituasjonen i utgangspunktet er svært god. Talet på land med tilgjengelege ressursar har auka. Det gjer at IMF meir effektivt kan utnytte eksisterande ressursbase. IMF har styrkt den preventive rolla si gjennom overvakingspolitikken, noko som isolert sett kan tilseie redusert behov for assistanse frå organisasjonen.

Valkrinsen vår har vore noko usikker på behovet for ein ressursauke no. Krinsen har likevel stilt seg open til vidare vurderingar av saka. Majoriteten av dei industrialiserte landa, med unntak av Japan, ser i varierande grad ut til å vere skeptisk til ein kvoteauke. Blant desse har USA vore mest negativ. Utviklingslanda er derimot positive. Dette gjer det vidare arbeidet med desse spørsmåla noko usikkert.

11.3.1.3 Spesielle trekkrettar

Under årsmøtet i 1997 vedtok Guvernørrådet i IMF ei eingongstildeling av SDR som alle medlemslanda skulle få, men som i første rekkje var retta mot dei nye medlemslanda i IMF. 4

Tildelinga krev ei endring av IMFs statuttar. Artikkelendringa tek ikkje til å gjelde før 60 prosent av medlemslanda (110 land) med ei stemmevekt på 85 prosent har godkjent ho. I midten av august 2002 hadde 121 medlemsland med 73,34 prosent av stemmevekta godteke endringa. USA med ei stemmevekt på 17,1 prosent har ikkje godteke endringa.

11.3.2 Bruken av ressursane

11.3.2.1 Samla utlån

Ved utgangen av finansåret 2001/02 (30. april) hadde IMF uteståande lån på 52,2 milliardar SDR (om lag 520 milliardar norske kroner). Av dette var 28,6 milliardar SDR lån under Stand-By Arrangement-ordninga, 5,9 milliardar SDR lån under Supplemental Reserve Facility, medan 15,5 milliardar var lån under Extended Fund Facility og 2,0 milliardar lån under dei andre ordningane. I tillegg kom 6,5 milliardar SDR i lån under PRGF-ordninga.

Utlåna er i aukande grad samla om nokre få land. Eksepsjonelt store lån er gjeve til land som har fått vanskar med kapitalbalansen. Dette gjeld særlig Argentina, Brasil og Tyrkia.

11.3.2.2 Restanseproblematikken

Uteståande restansar utgjorde ved utgangen av august 2002 1,9 milliardar SDR. Tre land står for hovudparten av restansane, nemleg Liberia, Somalia og Sudan. Sudan er landet med dei største restansane. Etter å ha ført ein uansvarleg økonomisk politikk over mange år samarbeider landet no nært med IMF for å kvalifisere seg til fondets ordning for avvikling av restansar. Avvikling av restansar er ein føresetnad for gjeldslette under HIPC-ordninga.

Noreg og valkrinsen har sett det som svært viktig at problem i samband med restansar blir takla på ein effektiv måte, ettersom restansar er ei undergraving av det finansielle grunnlaget til organisasjonen.

11.3.3 Samarbeid med andre organisasjonar

Ein konferanse i regi av dei sameinte nasjonane (FN) om finansiering av utvikling (Financing for Development) blei arrangert i mars 2002. IMF, Verdsbanken og Verdas Handelsorganisasjon (WTO) deltok i førebuingane. Sluttdokumentet frå konferansen slo fast at nedkjemping av fattigdom føreset at låginntektsland hjelper seg sjølv med å føre ein sunn og god økonomisk politikk, styrkje institusjonane sine og styringssettet sitt. Det internasjonale samfunnet kan yte auka utviklingshjelp og opne marknadene sine for produkta deira. PRSP-prosessen og PRGF-ordninga er viktige instrument for å redusere fattigdomen. Det var brei semje om at konferansen har vore med på å styrkje det internasjonale søkjelyset på utviklingsutfordringane og oppnåing av målsetjinga om å halvere talet på fattige innan 2015.

11.4 Særskilde forhold som gjeld Noreg

11.4.1 Deltaking i PRGF

Noregs Bank har inngått låneavtalar med IMF om å finansiere ein del av kapitaldelen av PRGF-låneordninga, jf. omtale under avsnitt 11.2.6.2. Sentralbanken har ytt eit kapitalinnskot på til saman 150 millionar SDR (90 millionar SDR i 1988 og 60 millionar SDR i 1994). Det svarar til 0,95 prosent av innskota, medan Noreg sin del av dei samla kvotane i IMF er 0,79 prosent. Kapitalmidlane blir betalte tilbake til Noregs Bank i takt med at låntakarane betaler ned lånet til IMF. Av det første kapitalinnskotet blei heile beløpet trekt før 31. desember 1997. Uteståande beløp per juli 2002 var redusert til 35,6 millionar SDR. Av den andre transjen på 60 millionar SDR var heile beløpet trekt per april 2001. I tillegg har Utanriksdepartementet over bistandsbudsjettet løyvd til saman 379 millionar kroner til subsidieringa av renta på lån under ordninga.

11.4.2 Artikkel IV-konsultasjon

IMF gjennomfører årleg ei vurdering av norsk økonomi. Den såkalla artikkel IV-konsultasjonen blir gjennomført ved at ein delegasjon frå IMF har møte med Finansdepartementet, Noregs Bank, andre offentlege styresmakter og representantar for partane i arbeidslivet, akademia og den finansielle sektoren.

Noreg har samtykt i at rapportane som blir utarbeidde i samband med artikkel IV-konsultasjon, kan offentleggjerast. Det gjeld både den mellombels vurderinga som delegasjonen skriv ved avslutninga av konsultasjonen i Noreg, og den langt meir omfattande stabsrapporten som ligg til grunn for diskusjonen i styret.

Den siste artikkel IV-konsultasjonen blei gjennomført i månadsskiftet november-desember 2001. Dei mellombelse vurderingane blei lagt fram 6. desember 2001. Stabsrapporten blei diskutert i IMF-styret 1. mars 2002. Rapporten og ei oppsummering av styret sine vurderingar (Public Information Notice, PIN) blei offentleggjorde 7. mars.

Det er planlagt at den neste artikkel IV-konsultasjonen skal gjennomførast i desember 2002. Etter ønske frå IMF blir han gjennomført etter ein forenkla prosedyre som i første rekkje inneber ein mindre omfattande rapport og diskusjon i styret. Sjølve konsultasjonen med norske styresmakter og institusjonar med den tilhøyrande mellombels vurderinga til delegasjonen vil vere om lag som tidlegare. Både Finland og Sverige har gjennomført artikkel IV-konsultasjon etter desse prosedyrane.