11 Helse- og tjenestetilbud

11.1 Helsetjenester

11.1.1 Innledning

Bergverksordningen for Svalbard fastsatt ved kgl.res. av 7. august 1925 og særregler fastsatt i medhold av svalbardloven §  4 har dannet grunnlaget for utbygging av helsetjenestetilbudet til befolkningen på Svalbard. Helselovgivningen for fastlandet er ikke gitt anvendelse på Svalbard fordi denne ikke er tilpasset de særegne forhold på øygruppen.

Bergverksordningen pålegger arbeidsgivere en generell plikt til å sørge for sykehjelp. Øvrige særregler gir utfyllende bestemmelser om helsetjenestetilbudet på Svalbard, samtidig som de regulerer forholdet mellom bergverksordningen og øvrige regler om helsetjenestetilbudet.

I St.meld. nr. 39 (1974–75) Vedrørende Svalbard foreslo regjeringen offentlig overtakelse og organisering av helsetjenestetilbudet på Svalbard til avløsning av de tjenester som Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS (Store Norske) hadde ansvaret for. Fra 1. januar 1981 overtok staten ansvaret for driften av sykehuset i Longyearbyen med tilhørende funksjoner, mot at Store Norske og de ansatte skulle betale folketrygdavgifter som arbeidsgivere og arbeidstakere for øvrig. De russiske bosetningene i Barentsburg og Pyramiden skulle imidlertid fortsatt ha egne helsetjenester i samsvar med bestemmelsene i Bergverksordningen. I St.meld. nr. 40 (1985–86) Svalbard ble det slått fast at Longyearbyen sykehus primært skal fungere som et beredskapssykehus der den vesentlige del av sykehusbehandlingen skal være konsentrert om skadekirurgi. Kvalifikasjonskrav for de ansatte ble fastsatt ut fra dette målet.

På bakgrunn av endrede behov for helsetjenester, og bedre transport- og kommunikasjonsmuligheter til Regionsykehuset i Tromsø, ble det i 1998 besluttet å omorganisere Longyearbyen sykehus. Omorganiseringen innebærer at den kirurgiske akuttberedskapen er redusert til fordel for en styrket allmennlegetjeneste og styrket forebyggende helsearbeid, særlig for barn og familier. Hovedgrunnen til organisasjonsendringen var en økende etterspørsel etter allmennhelsetjenester og tjenester som følge av at Longyearbyen har utviklet seg til et familiesamfunn med økende behov knyttet til barn og unge, bl.a. helsestasjonsvirksomhet. Ulykkesfrekvensen i de norske gruvene er også kraftig redusert.

11.1.2 Dagens tilbud av helsetjenester

Longyearbyen sykehus har som overordnet mål å yte tilfredsstillende helsetjenester til den norske befolkningen på Svalbard og alle andre som ferdes på øygruppen. Sykehuset yter 1. og 2. linjetjenester, dvs. tjenester tilsvarende et helsesenter på fastlandet, og det er et akuttmedisinsk beredskaps­sykehus. Dette innebærer at det tilbys legetjenester, sykepleietjenester, helsestasjonsvirksomhet, skolehelsetjeneste, fysioterapitjeneste, bedriftshelsetjeneste og tannhelsetjenester. Ved større ulykker i forbindelse med gruvedrift eller annen industriell næringsvirksomhet, flytrafikk og ferdsel på øygruppen og farvannet rundt Svalbard, må det imidlertid tilkalles bistand fra fastlandet.

Ifølge årsmeldingen for 1998 utførte Longyearbyen sykehus 4074 polikliniske konsultasjoner i 1998, og sykehuset hadde 2–3 ukers ventetid. Til sammenligning ble det gjennomført 3644 poli­kliniske konsultasjoner i 1995. Det har ifølge sykehuset vært en jevn stigning i antallet pasienter de senere år. Det antas imidlertid at toppen er nådd og at veksten vil flate ut fremover. Antallet polikliniske konsultasjoner er høyt i forhold til folketallet. Sykehuset mener at årsaken til dette er den gode til­gjengeligheten til sykehuset og legetjenestene, men også den økende turisttrafikken. Antallet svangerskapskontroller, sped- og småbarnskontroller, samt skolekonsultasjoner har økt. Dette antas å ha sammenheng med at det er innført en hel jordmor-/helsesøsterstilling.

Staten dekker utgiftene ved sykehjelp som ytes på Svalbard i de tilfeller pasienten er trygdet etter folketrygdloven med rett til medisinsk stønad og sykepenger. Helsetjenestene i Longyearbyen finansieres direkte av staten eller av pasientenes hjemkommune på fastlandet. Blir en folketrygdet pasient sendt til fastlandet for behandling, vil kommunehelsetjenesteloven og sykehusloven regulere ansvaret for å dekke behovet for nødvendige helsetjenester ved ankomst til fastlandet.

Det ble i 1993 stasjonert et Super Puma redningshelikopter på Svalbard. Sykehusets personell skal innenfor sin beredskapsordning også bemanne helikopteret ved rednings- og ambulanseoppdrag.

Sosialtjenesteloven er ikke gitt anvendelse på Svalbard. Det innebærer at personer som bor på Svalbard og som kommer i en situasjon hvor de ikke kan sørge for sitt livsopphold eller dra omsorg for seg selv, ikke får økonomisk sosialhjelp eller sosiale tjenester på Svalbard. Personer som trenger hjelp etter sosialtjenesteloven må i prinsippet flytte tilbake til fastlandet og søke oppholdskommunen om økonomisk sosialhjelp eller sosiale tjenester.

Folketrygdloven gjelder ikke for Svalbard, men loven får likevel betydning for personer på Svalbard, ved at de beholder medlemskapet i folketrygden under oppholdet dersom de var medlem før oppholdet tok til eller tar arbeid for norsk arbeidsgiver på Svalbard. Medlemskap i folketrygden innebærer at man opptjener rett til ytelser og får ytelser fra folketrygden i samme utstrekning som på fastlandet. For å bedre tilbudet til trygdemedlemmer, ble det fra 1980 etablert et trygdekontor i Longyearbyen.

Den russiske bosetningen i Barentsburg har egen helsetjeneste som er egenfinansiert i henhold til Bergverksordningens regler.

11.1.3 Utvikling av helsetjenestetilbudet

Regjeringen legger til grunn at et behovstilpasset helse- og sosialtjenestetilbud på Svalbard må balansere de ulike behov og forutsetninger som er til stede på øygruppen.

Selv om Longyearbyen har blitt stadig mer lik fastlandet, er lokalsamfunnet forskjellig fra fastlandet ikke bare ut fra geografi og værforhold, men også når det gjelder befolkningsmessig sammensetning. Tatt i betraktning befolkningssammensetningen og den lave gjennomsnittlige botiden, er det usikkert hvor stort behovet for helse- og sosialtjenester vil bli i fremtiden. Etablering av et lokalt apparat for å administrere og utføre helse- og sosialtjenester på samme nivå som på fastlandet, vil dessuten medføre betydelige kostnader. Regjeringen går derfor ikke inn for å utbygge tjenestetilbudet ytterligere, men forutsetter at slike behov fortsatt skal ivaretas av den kommune der den enkelte har sin fastlandstilknytning.

Regjeringen mener at dagens helsetjenestetilbud er godt dimensjonert i forhold til befolkningstall og -sammensetning, og at organisering av dette er tilfredsstillende. Longyearbyen har en god legedekning sett ut fra befolkningens størrelse og alderssammensetning, god tilgang på kvalifisert helsepersonell og kort ventetid på timeavtale. Den spesielle situasjonen sykehuset har som bered­skaps­sykehus for akutte behandlingssituasjoner, tilsier imidlertid at stedet må ha en høyere bemanning enn på fastlandet. Samarbeidet med Region­syke­huset i Tromsø er godt, og ytterligere samarbeid, for eksempel innen kirurgi, er diskutert. Det er imidlertid ikke aktuelt å gjøre Longyearbyen sykehus til en del av Regionssykehuset i Tromsø da Longyearbyen sykehus har en spesiell profil med vekt på allmennhelsetjenesten, hvor nærheten til befolkningen er viktig. Lokalt har det vært diskusjon om omleggingen ved sykehuset i 1998 har vært hensiktsmessig. Det vil derfor bli foretatt en evaluering av en uavhengig instans. Befolkningens og andre berørte gruppers synspunkter vil i den forbindelse bli innhentet. Alternativene vil i denne forbindelse enten være å beholde dagens vaktordning og legeberedskap som dekkes av to allmennleger og en kirurg, eller å gå tilbake til en ordning som har vært tidligere med hovedvekt på kirurgisk beredskap.

Når det gjelder tjenestetilbudet i Svea og Ny-Ålesund, mener regjeringen at det ikke er naturlig å organisere egne helsetjenestetilbud i disse bosetningene. Det forutsettes at behovet for helsetjenester i Svea og Ny-Ålesund fortsatt ivaretas av Longyearbyen sykehus. Eier og den ansvarlig for infrastruktur de aktuelle stedene må imidlertid sørge for tilstrekkelig medisinsk førstehjelpsberedskap. Det forutsettes at de utenlandske bosetningene organiserer og finansierer sitt eget helsetjenestetilbud i henhold til Bergverksordningen som tidligere.

Sysselmannen på Svalbard og Sosial- og helsedepartementet har gitt uttrykk for at gjeldende regelverk om helsevesenet på Svalbard er lite tilpasset lokalsamfunnet slik det fremstår i dag. I forbindelse med at det er vedtatt ny helselovgivning for fastlandet, vil regjeringen vurdere om lovene delvis bør gjøres gjeldende for Svalbard og foreta en revisjon av gjeldende forskrifter for helsetjenesten på Svalbard.

Næringsmidler og drikkevann reguleres av forskrift om lege- og sundhetsforholdene på Svalbard fra 1928. Forskriften er lite faglig oppdatert og gir få retninglinjer for nødvendige hygienetiltak og prinsipper for både næringslivet og tilsynet. Regjeringen har tatt initiativ til å revidere og oppdatere regelverket.

11.2 Boligtilbudet i Longyearbyen

11.2.1 Dagens ordning

Eierstrukturen for boliger i Longyearbyen er svært ulik den vi finner på fastlandet. De største boligeierne er Svalbard Samfunnsdrift AS, Store Norskes Boligstiftelse og staten. Byggingen er opp gjennom årene stort sett finansiert over statsbudsjettet. Bare 10   % av boligene er privat eid, i hovedsak av bedrifter.

Boligtilbudet i Longyearbyen er med få unntak knyttet til et arbeidsforhold der boligen eies av arbeidsgiver. Tildeling av bolig foretas av arbeidsgiver etter flere kriterier knyttet til ansiennitet, behov og stilling. Boligene har i prinsippet ikke vært leid ut til personer uten fast arbeid i Longyearbyen, med enkelte unntak.

Staten har subsidiert boligene gjennom støtte til utbygging og drift av infrastruktur. I tillegg har det meste av investeringene og driftskostnadene vært dekket av staten direkte eller via statsbedriftene. For de ansatte i Svalbard Samfunnsdrift, Store Norske og staten har husleien vært subsidiert.

Store Norskes boligmasse ble i 1997 overført til en stiftelse, Store Norskes Boligstiftelse. Leiebetingelsene for de ansatte i Svalbard Samfunnsdrift og Store Norske ble endret i 1998 ved at det ble innført husleie. Husleien skal dekke kostnader til forvaltning og drift av boligene. I tillegg betaler beboerne for strøm, fjernvarme, vedlikehold, supplering av innbo og hvitevarer. Kapitaldekning er innført i beskjeden grad. Ved innføring av husleie fikk de ansatte i Svalbard Samfunnsdrift og Store Norske etter forhandlinger et tillegg i lønnen som kompensasjon. Økningen i lønn gjaldt alle ansatte, uansett om man faktisk fikk utgifter til husleie eller ikke. I tillegg fikk de ansatte kjøpe innbo og utstyr i boligene for en rimelig sum.

Statens boliger forvaltes av Statsbygg. Boligene disponeres av i alt 16 arbeidsgivere. Fordelingen av boligene er overlatt til den enkelte etat, som disponerer et visst antall øremerkede leiligheter. Tildelingskriteriene varierer fra etat til etat. De fleste tildeler etter behov mens andre har et system der ansiennitet i Longyearbyen er et viktig kriterium for tildeling. De statsansatte betaler ikke husleie, men skattlegges av fordelen ved å bo i fri bolig.

De private bedriftene eier eller leier et visst antall boliger for utleie til egne ansatte. Prisen de ansatte betaler varierer, men er normalt subsidiert av arbeidsgiver.

De fleste virksomhetene i Longyearbyen ser på boligene som et viktig virkemiddel for å sikre seg nødvendig nøkkelpersonell. Men nåværende boligordning har til dels resultert i en fordeling av boliger som oppfattes som urettferdig ved at noen større leiligheter bebos av enslige og enkelte mindre leiligheter av familier. Det er også hevdet at det ikke er tilstrekkelig antall familieboliger. Boligens tilknytningen til arbeidsgiverforholdet har for øvrig skapt problemer for enkelte beboere ved skifte av arbeid lokalt, og for familiemedlemmer ved endret familiestatus.

11.2.2 Boligforvaltning i fremtiden

Regjeringen vil ikke legge til rette for en ytterligere privatisering av boligene i Longyearbyen. Det er stor økonomisk risiko forbundet med å investere i bolig i Longyearbyen. Relativt små endringer i det lokale næringsliv eller gjeldende rammebetingelser kan raskt bety store endringer i boligmarkedet. Det er derfor lite grunnlag for et privat boligmarked i Longyearbyen. Flere selveide boliger vil også kunne innebære at det på sikt ut­vik­les et livsløpssamfunn i Longyearbyen, noe regjeringen ikke anser som ønskelig, jf. kap. 14.5.1 Samfunnsutviklingen i Longyearbyen. Også i fremtiden må det derfor være en ordning der boligen for de flestes vedkommende er knyttet til arbeidsforholdet.

Regjeringen er opptatt av å få en rettferdig fordeling av boligene i Longyearbyen og en fordeling som gir en mer effektiv utnyttelse av statens ressurser. For statsetatenes boliger vil regjeringen se på muligheten for en samordnet fordeling. Statsbygg vil kunne ta seg av en slik oppgave. På denne måten vil man komme bort fra ordningen med at de enkelte etatsledere er ansvarlige for fordeling og omfordeling av boligene. Dette har i praksis vist seg vanskelig å gjennomføre. Boligene vil tildeles de statsansatte av Statsbygg etter behov uavhengig av hvilken etat man er ansatt i. Statsbygg vil kunne kreve at leietaker flytter til en annen bolig ved endrede behov.

Innføring av husleie for de statlige boligene vil også bli vurdert. Fri bolig har tradisjonelt vært knyttet til åremålsordningen. Statsansatte bor som oftest noen få år på Svalbard og må nødvendigvis beholde sin bolig på fastlandet i denne tiden. Fri bolig har derfor vært et viktig virkemiddel for god rekruttering til statsstillingene på Svalbard. Samtidig synes det klart at innføring av husleie på Svalbard vil kunne bedre fordelingen av boliger mellom familier og enslige. I første omgang vil derfor regjeringen vurdere å innføre husleiebetaling for den enkelte statsetat i Longyearbyen. Om det senere vil være aktuelt å pålegge statsansatte å betale husleie, vil bero på en totalvurdering av de hensyn som har begrunnet ordningen, samt spørsmålet om økonomisk kompensasjon.

Nærmere vilkår for Longyearbyen lokalstyres forvaltning av de boligene det får ansvaret for ved overtakelsen av Svalbard Samfunnsdrift AS, vil bli vurdert i forbindelse med overføringen av selskapet til Longyearbyen lokalstyre, jf. 14.5.2 Innføring av lokaldemokrati i Longyearbyen.

I den grad Statsbygg, statsbedriftene og eventuelt Longyearbyen lokalstyre har overskudd på boliger, vil disse kunne leies ut til andre.

Når det gjelder tilgangen på familieboliger, antas det at den vil bedre seg i løpet av forholdsvis kort tid. Blant de nyansatte i gruveselskapet ser det ut til å være flere enslige enn tidligere. Nedgang i antall ansatte i Store Norske vil også frigjøre flere familieboliger.

Problemer knyttet til endring av familiesituasjonen der ektefellen ikke har en arbeidstilknytning som gir rett til bolig, vil ikke bli løst ved denne ordningen. Slike forhold oppstår forholdsvis sjelden, og må finne en særlig løsning i det enkelte tilfellet. Så langt har dette lykkes. Regjeringen mener at det fortsatt bør legges opp til fleksibilitet her.

11.3 Tilbud til barn og unge

11.3.1 Barnehagetilbud

Det er i dag tre barnehager i Longyearbyen. I januar 1999 var det registrert 125 barn under skolepliktig alder i Longyearbyen.

To av barnehagene eies og drives av Svalbard Samfunnsdrift AS. Den eldste av disse ble startet av husmorlaget (senere kvinneforeningen) i 1964, men ble overtatt av Svalbard Samfunnsdrift i 1989. Denne barnehagen tilbyr barnehageplass til 43 barn i alderen 1–5 år. Den andre barnehagen ble etablert   i   1996   og   gir   tilbud   til   36   barn   i   alderen 1–5 år. I tillegg til disse ble det i 1996 etablert en familiebarnehage. Den omfatter fire hjem og gir tilbud til 14 barn i alderen 0–3 år. Det gis pedagogisk veiledning til hjemmene av førskolelærer ansatt i Svalbard Samfunnsdrift AS.

Barnehageloven er ikke gjort gjeldende for Svalbard. Barnehagedriften på Svalbard reguleres i dag gjennom de vilkår som stilles i forbindelse med at Barne- og familiedepartementet treffer vedtak om tilskudd til drift av barnehagene på Svalbard. Vilkårene tar utgangspunkt i barnehage­lovens krav så langt de passer. Blant annet stilles det som vilkår for tildeling av driftstilskudd at det er pedagogisk bemanning, prioritet for barn med funksjonshemming m.m. Befaring av og tilsyn med barnehagene i Longyearbyen blir utført av sysselmannen og andre relevante myndigheter etter avtale med Barne- og familiedepartementet. Sysselmannen har i tillegg en kontrollfunksjon i forhold til årsmeldingsskjema, utbetaler tilskuddet til den enkelte barnehage og videreformidler søknader om tilskudd fra barnehagene til Barne- og familiedepartementet. Statlig driftstilskudd til barnehagene i Longyearbyen vil for 1999 utgjøre omlag 2,1 mill. kroner.

Barne- og familiedepartementet har som øverste tilsynsmyndighet for barnehagene i landet, full tillit til dagens barnehagedrift på Svalbard. Regjeringen mener likevel at barnehagevirksomheten på Svalbard bør formaliseres. Forvaltningsoppgaver forbundet med drift av barnehager i Longyearbyen, er en oppgave som det vil være naturlig å overføre fra sysselmannen til Longyearbyen lokalstyre.

Høsten 1999 har Trust Arktikugol, for første gang siden 1994, åpnet for at ansatte kan ta med barn til Barentsburg. I den forbindelse bygges det ny barnehage. I de øvrige bosetningene er det ikke barn med behov for barnehagetilbud.

11.3.2 Ungdomsklubb

Longyearbyen ungdomsklubb ble opprettet i 1974. Svalbard Samfunnsdrift AS har siden 1994 eid og drevet klubben. Den er åpen ca. 20 timer pr. uke, og har to fast ansatte, samt seks ekstravakter/vikarer. I 1998 var det registrert 2 702 besøkende i klubben. Hovedaktiviteten er rusfrie musikk- og diskotek-kvelder, men det gis også tilbud om ulike kurs og formingsaktiviteter.